Original subtitles

Gasslekkasje! Få tettet den!

Herregud!

- Beklager, du kan ikke gå inn her. - Men jeg bor her!

- Hva heter du? - Joyce Davies. Dette er huset mitt!

Greit, du får bli med meg.

- Denne damen sier hun bor her. - Huset mitt!

Det fikk seg en skikkelig smell. Kan vi få hit en kopp te?

- Her. Sett deg. - Det er kjøkkenstolen min!

Kjøkkenet er borte. Hvor var du i går? I tilfluktsrommet?

- Nei. - Var huset tomt?

Nei. Mannen min...

- Graham! - Hadde dere barn?

- Er Graham der inne?! - Vi sjekker det nå.

- Har du noen du kan gå til? - Fordømte tyskere!

De bombet huset mitt! Fordømte feiginger!

Slapp av. Våre karer gjør det samme mot dem. Og mer til.

Bli sittende.

Stakkars jævel. Kom igjen. Vi må få ham ut.

Men vær forsiktig. Kona hans sitter der borte.

I helvete...!

KRIMINALSJEF FOYLE

- La meg få spleise på bensinen. - Nei, jeg skulle hit uansett.

- Ring, så tar vi en lunsj. - Greit.

Lykke til.

ET HEMMELIG OPPDRAG

Andrew? Hva i all verden driver du med?

- Jeg mente ikke å vekke deg. - Jaså? For et leven!

Har du noe mat? Jeg rakk ikke å spise frokost.

Jeg har egg. Stort annet er det ikke. Er du på perm?

- Nei, jeg er blitt beordret. - Jeg vil ha eggerøre.

Skal bare kle på meg. Uniformen kler deg.

Mer enn jeg kan si om slåbroken din.

Jeg kjenner ham fra Oxford. Traff på ham i London, og han kjørte meg hit.

- Husker du ham ikke? - Hva het han?

Bruce Leighton-Morris. Han jobber i Statens filmopplysning.

Så opplæringen er ferdig? Har du fått tildelt skvadron?

Nei. Og jeg vet ikke hvorfor. De fleste andre er operative allerede.

Men bataljonsjefen sendte meg hit. Veldig hemmelig. Ikke et ord til noen.

- Gjelder det meg også? - I høyeste grad.

Godt å ha deg hjemme i hvert fall.

- Du snakker aldri om forrige krig. - Ikke hvis jeg kan unngå det.

- Du deltok jo? - De tre verste årene i mitt liv.

- Ble du innrullert? - Nei, det kom senere. Jeg vervet meg.

Og?

Jeg begynte som vanlig menig og sluttet som såkalt midlertidig offiser.

- Bare fordi det ikke var andre igjen. - Drepte du noen?

Er du bekymret for at du kanskje må det?

Jeg har nok begynt å tenke på det.

Gjorde du det?

Ja, det gjorde jeg.

Alt jeg kan si, er at du kommer over det.

Uansett hva som måtte skje.

Gidder du å åpne? Det er sjåføren min.

- Å, hei. - Hei. Er du...?

Du må være Andrew. Samantha Stewart. Din fars sjåfør.

- Det sa han ikke noe om. - Hva da?

At det var en jente. Og at hun var så pen.

Ganske frampå, ja. Du gikk visst en god skole i RAF.

- Har du møtt mange flygere? - Nei.

- Jeg omgås politifolk for det meste. - Ikke ta det ille opp.

Vi har mange kvinnelige sjåfører. Men jeg visste ikke at far hadde det.

Drømmen var kjøkkentjeneste eller strikking av finlandshetter, -

- men her er jeg altså.

- Jaså, dere har hilst? - Ja.

- Er du her i kveld? - Ja, jeg tror det.

- Vi spiser vel ute, da? - Ja.

Fint. Sam...

- Hva tenker du på? - Far ringte i går. Han kommer hit.

- Det var vel en hyggelig overraskelse? - En overraskelse, iallfall.

- Han har bedt meg på middag. - Hva er problemet?

Han. Han var imot transportkorpset, og politiet er nok ikke noe bedre.

- Han skal sikkert sjekke meg. - Du får nok overbevist ham.

Da kjenner De ikke faren min!

God morgen, sir. De har funnet en død mann i Henley Terrace.

- Huset ble bombet i går. - Drept av tyskerne?

Han var knivstukket.

Det kom alene rett før daggry. Slapp seks bomber og to brannbomber.

Det er skader i tre tilstøtende gater. Dette huset ble hardest rammet.

Som du ser, hadde han ikke kjangs.

Så han var allerede død?

Noe morderen bar? Revet av idet kniven gikk inn?

- En ung pike? - En ung pike med kjøkkenkniv?

- Hva vet du om ham? - Graham Davies. 42 år. Sjåfør.

Kjørte varer, flyttelass og sånt. Gift, ingen barn.

- Hvor er hans kone? - På puben rundt hjørnet.

- Vi tenkte hun trengte en drink. - Ja. Det gjør jeg også.

Jeg burde ha vært der. Det er det som plager meg.

- Jeg skulle vært der. - De kunne nok ikke gjort noe.

Hvem kan ha drept min Graham?

- Vi håpet De kunne fortelle det. - Det er helt uforståelig!

- Hun er fremdeles litt... - Naturligvis.

- God morgen. - Hvem er De?

Fra politiet. Jeg etterforsker Deres manns død.

Jeg kan ikke fortelle noe. Jeg vet ikke noe om det.

- Deres mann var lastebilsjåfør? - Ja. Han kom fra Wales i går kveld.

- Hva fraktet han? - Kunst. Malerier og sånt.

Han hadde vært i London og hentet det.

- Vet De hvilket galleri det var? - Han sa det, men jeg husker ikke.

Wilson? Winstone, eller noe sånt.

- Og De var i Brighton i går kveld? - Ja.

- Hvem var De sammen med? - En venn.

Har De noe imot å si hva denne vennen heter?

Jeg elsket Graham! Han var ikke noe dårlig menneske.

Men vi hadde aldri nok penger! Vi gjorde aldri noe!

Han heter Trevor Thompson. Han er kinosjef på Astoria.

- Deres mann visste ikke om dette? - Da ville han dødd!

Han ante ingenting. Jeg ville ikke såre ham.

- Er denne Deres? - Nei.

- Kjenner De den igjen? - Nei, jeg har aldri sett den før.

Ruinen må finkjemmes. Kanskje vi finner drapsmotivet der.

Vi har et vitne her, sir. Frank Watson. Han patruljerte her i går kveld.

- Mr. Watson? - Ikke stort å si. Jeg var på vei hjem.

Klokka var halv elleve da en mann kom bort til meg.

- Hvordan så han ut? - Hva?

- Hvordan så han ut! - Vet ikke. Alt var mørklagt.

Omtrent like høy som Dem. Rundt 50.

- Hva ville han? - Han spurte hvor Henley Terrace var.

Rundt hjørnet, andre til høyre, sa jeg. Men så tenkte jeg:

"Hvorfor lusker han rundt nå? Han er jo ikke herfra."

"Han kan være tysk spion. Hva som helst!"

- Og da jeg hørte om drapet... - Akkurat.

- Tusen takk! - Hva?

God morgen. Jeg er oberstløytnant Keller. Velkommen.

Jeg har rapporten fra flyinstruktøren. Han sier mye pent om Dem.

- Takk, sir. - Jeg håper bare det er sant.

- De fløy under Forth Bridge? - Det var et veddemål.

Og satte Deres liv og et verdifullt fly i fare.

Men De har visst anlegg for lav- flygning, og det er derfor De er her.

- Skuffet over ikke å få tildelt skvadron? - Ja, sir. Jeg var faktisk det.

Dette er mye, mye viktigere.

De skal få se krigens største hemmelighet. Ikke et ord til noen.

- Ikke engang til Deres mor. - Min mor er død.

Jeg har ansvaret for sikkerheten her. Regelbrudd tolereres ikke. Forstått?

- Absolutt, sir. - Bra.

Bokstavene RDF er de viktigste De noensinne vil få høre-radiopeiling.

Også kjent som radar. Polen, Belgia og Nederland ble et lett bytte-

- fordi Hitler utraderte flyvåpenet deres før de fikk lettet.

Takket være radaren, skal ikke det skje her.

- Er De god i realfag? - Det er ikke min sterke side.

Radaren måler avstanden til et punkt ved hjelp av reflekterte radiobølger.

Vi kan se fiendtlige fly i mørket og i tåke, lenge før de når kysten.

Se dem, avskjære dem og selvsagt ødelegge dem.

Vi har radarstasjoner langs hele kysten. De har sikkert sett mastene.

- Ja. Men det har vel tyskerne også. - De skjønner ikke hva de innebærer.

Radarstasjonene er koplet opp mot jagerflykommandoens hovedkvarter.

Det er i sin tur tilkoplet sektorsentraler over hele landet.

Takk, korporal.

- Hva er min rolle i dette? - De får snart møte oberst Graeme.

Han har forskningsbakgrunn. Han leder denne stasjonen.

Han står også for opplæringen og har bygd opp litt av en stab.

Han presenterer Dem. De bor på godset, men arbeidet gjøres her.

Hyggelig å treffe deg, Foyle. Her er vi uformelle. Alle unntatt Keller.

- Vil du ha te? - Nei takk.

Flott at du vil hjelpe oss. Du er vel informert?

- Til en viss grad. - Vi finjusterer systemet nå.

Og det er der du kommer inn. Lavflygning og nattflygning.

- Skal dere følge meg på radaren? - Ja. Alt unntatt å skyte deg ned.

Husk å skru på IFF-en, forresten.

- Det er så mange som glemmer den. - Ingen vet om øvelsene.

Sender du ikke identifikasjons- signaler, blir du skutt ned.

Dette er svært viktig for oss. Vi mistet nylig en av plotterne våre.

- Staben er ikke helt på høyden ennå. - Plottere?

Jeg skal vise deg rundt.

På stedet hvil. Dette er fenrik Foyle. Fra og med i morgen plotter vi ham.

Korporal Howes, sersjant Roberts og korporal Holdsworth.

Dere treffes nok på godset. Nesten som hjemme, ikke sant?

Rått, trekkfullt og fæl mat. Ikke akkurat som hjemme, nei.

Det var denne jeg ville vise deg, Foyle. Denne skal vinne krigen for oss.

Det stemmer at Trevor Thompson var sammen med Joyce Davies i går.

- Ville en morder spurt om veien? - Han som Frank Watson så?

Neppe. Men det var bekmørkt, og de har tatt ned gateskiltene.

- Det er lett å bli forvirret. - Dette er reparert ganske nylig.

Det er vel ikke så mange gullsmeder i Hastings?

Ta deg av det mens jeg er i London. Jeg skal til Whittington-galleriet.

De har en samling uvurderlige verker av franske impresjonister.

- Davies jobbet for dem. - Det kan ha drept ham.

Enid! Hør hva det står i avisen.

"Politiet etterforsker drapet på den 42-årige Graham Davies."

"Han ble funnet knivstukket i ruinene etter bomberaidet i går kveld."

Herregud, Harold! Herregud!

Hva skal vi gjøre?

- God morgen. Er alt klart? - Ja da. Klart til avgang.

Målflyet har tatt av.

Han flyr 5 mil innover før han snur. 9 minutter til øvelse.

Sirkelen er sluttet, jeg snur. Over og ut.

- Har du ham ikke ennå? - Nei. Skjermen er tom.

Vent litt, der er det noe!

- Nei, det er bare bakkerefleks. - Dette holder ikke.

Han er her om sju minutter. Hadde han vært fienden, måtte vi sett ham nå.

- Fremdeles ingenting, sir. - Greit. Prøv en annen modulasjon.

- Tre minutter! Han er snart her! - Han er ingen steder!

- Jeg hører ekkoet fra IFF-en. - Han er der. Men hvor?

Mål til basen. Jeg har nettopp sluppet en bombe. Dere er ferdige!

- Takk for opplysningen, Henderson. - Tenkte De ville vite det, sir.

- Og denne vennen...? - Bruce Leighton-Morris. Velstående.

- De kjørte hit ned sammen? - Ja. Fra London.

- Skal han pågripes? - Ikke ennå. Men i så fall...

- Så får jeg vite det. - Ja, sir. Vi holder Dem underrettet.

- Hei. Kan jeg sette meg her? - Ja, vær så god.

Hva var det du sa igjen? Rått, dystert og fæl mat? Det om maten stemte.

Jeg heter Ann Roberts. Alle syntes det du gjorde i dag var fenomenalt.

- At du kunne overrumple oss sånn! - Flaks, antakelig.

- Du verden! En beskjeden flyger! - Nei, du har rett. Det var en bragd!

Vi må bare være flinkere neste gang.

Denne radarjobben. Det blir flere angrep for hver dag, og snart...

Det er så viktig.

- Hvor lenge har du vært i WAAF? - Jeg begynte i Hjelpekorpset.

Men så søkte de etter folk som kunne jobbe natten og ikke var redd bomber.

Jeg er jo redd. Men de mente vel folk som kunne holde hodet kaldt.

Jeg syntes det passet på meg, så jeg søkte, ble tatt opp, -

- og fikk opplæring i Bawdsey i april. Deretter ble jeg sendt hit.

Så du bor her?

Tanten min har en blomsterbutikk i Hastings, men stort sett er jeg her.

- Vi har rom i den gamle stallen. - Alle tre?

Litt av en gjeng!

- Når skal du på vakt igjen? - Ikke før tre.

Da spiser vi ute. Jeg vet akkurat hvor! Kom.

- Vær så god. - Takk. Dette er herlig.

Ja, ikke sant? Man glemmer nesten at det er krig.

Å, nei. Vi tenker ikke på annet enn krigen her. Døgnet rundt.

- Ledelsen virker ganske røff? - Nei da. Graeme er nok litt hissig.

Han var pilot under forrige krig. Han fikk mange medaljer.

Oberstløytnant Keller er ikke særlig hyggelig.

- Men det er jo ikke derfor vi er her. - Er alle operatørene jenter?

Menn er visst for tunge på labben.

Menn skreller poteter, mens kvinner skraper dem, sier de.

- Vi har det rette håndlaget. - Du har nydelige hender.

Ikke flørt sånn. Hvordan vet du at jeg ikke har kjæreste?

- Har du det? - Det har ikke du noe med.

Skjønner. Like hemmelig som alt annet her.

- Her. - Det er vel ikke øl? Jeg blir skutt!

Det er ingefærøl. Ikke drikk for fort.

- Skål. - Skål.

- Blir du lenge, sir? - Aner ikke.

Vi er like ved Bond Street. Jeg lurte på å gå til frisøren.

På grunn av i kveld. Faren min...

Det tar nok en time.

Mr. Foyle? Austin Carmichael, kuratoren. Hva kan jeg hjelpe med?

- Sa ikke betjenten det da han ringte? - Sjåføren vår skal være knivstukket?

Vi kan gå til mitt kontor og fortsette der.

- Kjenner De samlingen vår? - Nei, jeg har aldri vært her.

Den tilhører Dorothy Whittington, en amerikaner som bodde i Paris.

Hun flyttet til London like før forrige krig.

Hun kjøpte verker av franske impresjonister-

- som Berault og Matisse.

Ja. Men hun var også svært avant- garde. Møtte Picasso flere ganger.

Hun kjøpte også Braque, De Chirico og Marcel Duchamp.

- Hun må være gammel? - Ja, hun er over 90.

Hun har testamentert galleriet og samlingen til det britiske folk.

- Hvor er samlingen? - I Wales.

Bare sett Dem.

Alle de store galleriene flyttet sine skatter ut av byen i fjor.

Vi bestemte oss for å gjøre det samme.

Lokalene skal brukes til konserter og foredrag.

Verkene befinner seg i en nedlagt gruve i Wales.

- Og Graham Davies kjørte dem dit? - Ja, stakkars mann.

Hvis De tror han var langfingret på veien, kan De bare slå det fra Dem.

- Det var ikke i mine tanker. - Jeg valgte Davies selv.

Dessuten var sikkerhetstiltakene vanntette.

- Kan De forklare det for meg? - Med glede.

Flyttingen ble overvåket av et av våre styremedlemmer.

Mrs. Whittingtons niese, faktisk.

Hvert eneste bilde ble nummerert og kort beskrevet i en protokoll.

Vi skrev begge under før den ble fraktet vekk i en forseglet kasse.

Også tegninger og skisser fra magasinet ble nummerert.

Til sammen rundt 80 stykker.

Alt ble båret inn i galleriets bil som stod parkert ved inngangen.

Så ble bilen låst med en nøkkel som var i min varetekt.

Dette er nøkkelen. Den andre var i vårt lokale i Wales.

Bilen kunne ikke åpnes underveis.

I Wales ble alt gjort i omvendt rekke- følge. Alle verkene ble kontrollert.

- Nummer og beskrivelse ble verifisert. - Er det protokollen?

- Gjør det noe om jeg...? - På ingen måte.

Georges Rouault. Klovner og hester. 1910.

- Hva betyr"t"? - Noen stenografitegn jeg innførte.

"T" for tresnitt, "I" for litografi, "s" for skisse, "t" for tegning, osv.

- 1910 er årstallet verket ble utført. - Veldig grundig.

Det er jeg som skal forvalte den testamentariske gaven.

Jeg er meg mitt ansvar svært bevisst.

Arundel var best. Jeg var der før opplæringen begynte, det var så gøy!

Arundel slott. Vi ble servert av en butler, og maten var nydelig.

Som her?

Tolv av oss var innkvartert i et rundt tårn.

Hertugparet av Norfolk inviterte oss på Røde Kors-dans.

Men så ble jeg sendt til Bawdsey. Der traff jeg Lucy, og vi ble stasjonert her.

- Lucy? - Hun er ikke her lenger.

- Hva skjedde med henne? - Jeg burde ikke nevnt det.

- Hun døde. - Det var da leit.

- Under et flyangrep? - Nei, overhodet ikke.

- Foyle. Finner De Dem til rette? - Ja takk.

- Er De innkvartert? - Ikke foreløpig. Jeg håpet på stallen.

- Nei, den er til jentene. - Synd. Men jeg kan jo bo hjemme.

- Min far bor i Hastings. - Jaså? Hjemmevernet?

Nei, han er politimann. Kriminalsjef.

- Da er det best De bor hos ham. - Greit.

Sersjant Roberts, De har vakt nå.

- Dette ser idiotsikkert ut. - Enig.

Hvilke andre motiver kunne man ha for å drepe Davies?

- Hans kone var utro. - Ja, men hun kunne bare gått fra ham.

Bildene er verd en formue. Eieren overlever neppe krigen.

Og Davies var sjåfør.

- Hva med gullsmedene? - Har vært hos fem i dag. Ingenting.

- Du får bare fortsette. Hvor er Sam? - Hun skulle møte faren.

Hun skal kjøre meg til Wales i morgen. Ønsk meg lykke til.

- Kjære Samantha. - Hei, far.

- Rart å se deg i uniform. - Kledelig? Jeg kommer rett fra jobb.

Du er veldig fin. Sett deg, du spiser vel middag med meg?

Ingen meny, dessverre.

- Det er fiskekaker i dag. - Jeg elsker fiskekaker.

- Hvordan er det med mor? - Som før. Jeg skulle hilse.

Men hun er bekymret for deg. Det er vi, begge to.

Jeg har det bra. Hastings er ikke så langt borte, da.

Men likevel... Man hører så mangt om unge kvinner for tiden.

I uniform... i Forsvaret. Jeg vet jo at Lyminster er stille og rolig.

Men hvis det vi hører er sant, om unge kvinner i lottekorpset og Marinen...

"Opp med sola, til sengs med en lotte"...

- Unnskyld, far. Det var en spøk. - Det er jo nettopp det jeg mener.

Jeg syns ikke det er noen spøk.

Jeg møter mange som har døtre i vanskeligheter.

Sjelesorg er en av mine plikter.

Jeg må si at all form for moral er blitt sønderskutt i denne fryktelige krigen.

Jeg leste noen bulletiner fra "Moralsk hygiene", og jeg er sjokkert.

Slapp av. Jeg blir ikke GUT!

- Hva? - Gravid uten tillatelse.

Dessuten er jeg ikke i Forsvaret. Du bør være glad jeg er i politiet.

- Det er noe helt annet. - Ja, jeg vet at du ble overført.

Det gjorde det lettere for mor og meg å ta avgjørelsen.

- Hvilken avgjørelse? - Jeg vil at du skal komme hjem.

- Hva? - Straks.

Mor er ikke bra, og vi trenger deg. Det er bedre å vite hvor du er.

- Det kan jeg ikke. - Hadde du enda gjort noe viktig.

Det var jo derfor du fikk dra. Men hva driver du med?

Kjøre en politimann rundt omkring? Befatte seg med drap og Gud vet hva!

Mr. Foyle trenger meg. Og jeg gjør mer enn å kjøre ham.

- Du forstår ikke. - Beklager, men jeg har bestemt meg.

Jeg vil at du skal komme hjem.

- Andrew Foyle... - Hva med ham?

Visste du at faren er politimann? Kriminalsjef Christopher Foyle.

Han bor i Hastings og har litt av et rennomé.

Foyle spiste lunsj med Roberts i dag. Jeg hørte at de snakket om Smith.

- Er du sikker? - Han stilte spørsmål.

Det var svært uheldig. Stakkars miss Smith.

Men alle her visste jo hvor presset hun var. Ble vi ikke enig om å glemme det?

- Kanskje du bør si det til Foyle? - Det blir neppe nødvendig.

- Jeg syntes bare du burde vite det. - Takk, Martin. Nå gjør jeg det.

Kan du ikke fortelle noe som helst? Er alt gradert?

Jeg fikk en ny Spitfire. Jeg har aldri flydd noe liknende.

Det er litt trangt. Liten klaring til cockpittaket.

Og når man puster... Jeg lurte litt til å begynne med.

Den er vakker, men takser dårlig.

Bremsene er for følsomme, og gir du på for mye, tipper du.

Men så fort jeg var i lufta...

Det er vanskelig å beskrive.

Det var som jeg var en del av flyet.

Trengte ikke tenke på spakene, bare på hvor jeg ville fly. Trolldom!

20 000 fot på null niks. 560 km/t! Det er 80 km raskere enn Hurricane.

Vending og landing... Det fins ikke maken.

- Du kan si hva du fløy, men ikke hvor? - Jeg forlot ikke England.

Jeg skal ikke i strid, så du trenger ikke engste deg. Ikke foreløpig.

- Hyggelige folk? - Ja da.

Oberstløytnanten er en kald fisk. Men det er en jente der...

- Det pleier å være det. - Anne. Veldig pen.

Blå øyne, pent smil. En du gjerne vil kjøpe blomster til.

Men tanten har blomsterbutikk her, så hun kan vel ikke fordra dem.

Fins det jenter som ikke kan fordra blomster?

Hender det at du tenker på...

- Hva da? - Å gifte deg igjen?

- Nå kommer det... - Treffer du noen?

- Det er jo åtte år siden. - Jeg syns det passer litt dårlig nå.

- Livet går jo videre selv om det er krig. - Det håper jeg da virkelig.

- Når drar du i morgen? - Sent.

- Og jeg kommer ikke hjem til middag. - Anne?

Hadde det bare vært så vel. Nei, jeg har et nattetokt. Sov godt, far.

I like måte.

Vær forsiktig.

Gode nyheter, sir.

Jeg var hos en gullsmed som driver med reparasjoner.

Han husket dette med en gang. Og du hadde rett.

- Han reparerte det for et halvt år siden. - Fikk du noe navn?

Trodde aldri vi ville få se det igjen. Det ble stjålet for noen uker siden.

Vi låser aldri døra, og noen stjal det fra skjenken i forstua.

- Et par av Enids ting også. - Anmeldte dere det?

- Det var jo ikke verdt stort. - Hadde bare affeksjonsverdi.

- Er det Deres? - Det var min datters. Hun er død.

Så leit. Hvordan skjedde det?

En ulykke. Hun falt foran et tog.

Jeg kjøpte medaljongen til fødsels- dagen hennes like før hun døde.

Så flott at vi fikk den igjen! Tusen takk.

- Lyder navnet Graham Davies kjent? - Nei, hvem er det?

Han var sjåfør for Whittington-galleriet i London.

- Var det han som stjal det? - Han ble drept i et bombeangrep.

Han ble funnet med medaljongen i hånden.

- Kanskje han hadde kjøpt den? - Vi er i hvert fall glad for å få den.

- Hva driver De med, Mr. Smith? - Jeg er iskremselger.

Jeg var det i hvert fall. Men de beslagla kjølemaskinen min.

- De trengte den til å frakte blod. - Men det er jo ikke is å få heller nå.

- Harold er med i Hjemmevernet. - Her i Eastbourne? Ikke i Hastings?

Nei. Enid og jeg har bodd her i over 30 år. Vi er alene nå.

Vi går ikke mye ut. Holder oss mest for oss selv.

- Nå, går det bra? - Trodde du var i London igjen nå.

Jeg gleder meg! Hvordan holder du ut her?

- Jeg ble født her. - Så det er medfødt, altså?

- Jeg må bli et par dager til. - Kom til middag og hils på min far.

- Hvorfor var han aldri i Oxford? - For mye å gjøre, antar jeg.

Fremdeles på locationjakt til eposet ditt?

Ikke hets. Vi er ikke helter som dere, -

- men Statens filmopplysning bidrar med sitt.

- Lager du propaganda? - Nei. Det er kunst.

Vel, ingen av delene. En kortfilm om behovet for drivstoffsparing.

- Hvorfor Hastings? - Det er jo her det skjer.

Ja, hva skjer, forresten? Du har vel fått vite hva du skulle nå?

Jeg kan ikke snakke om det. Jeg er i aktiv tjeneste nå, og...

Er det en hysj-hysj-sak? Kom igjen, si det, da.

- Jeg er nødt til å gå. - Har jeg skremt deg bort, nå?

- Vi deler på to. - Nei da, jeg spanderer.

- Beklager hvis jeg virker blærete. - Helt greit. Det er lett å forsnakke seg.

- Du er foruroligende stille, Sam. - Ja, sir.

Det er noe jeg skulle ha sagt.

Jeg kan dessverre ikke kjøre Dem mer.

- Jeg er nødt til å si opp. - Det kom litt brått på.

- Med øyeblikkelig virkning. - Skal du sette meg av her?

Nei. Jeg slutter når jeg har kjørt Dem tilbake.

- Har det noe med din far å gjøre? - Alt.

Han vil at jeg skal komme hjem. Jeg må bli med ham om to dager.

Jeg prøvde å snakke med ham.

Men han syns ikke det jeg gjør er viktig, så jeg må bare slutte.

- Det var leit å høre. - Men det er én mulighet.

- Kunne De ta en prat med ham? - Tror du han vil det?

Jeg spurte ham, og han gikk med på det.

Håper ikke De har noe imot det.

Jeg har ikke lyst til å dra nå. Det er sikkert fort gjort å få en ny sjåfør.

- Men jeg ville satt pris på det. - Jeg skal gjøre mitt beste.

- Hvor er disse maleriene? - I en slags gruve.

Vi er visst framme.

Rubens, Rembrandt, Michelangelo, Da Vinci. Vi har dem, alle sammen.

Det har ikke vært så mye kunst i Wales på tusen år, -

- men ingen får se den. Det er synd og skam.

François Berault. Et av de senere arbeidene hans.

Han begynte å tegne unge kvinner rett før han mistet synet.

De var her da Graham Davies kom. Var varebilen låst?

Låsen var like hel, og jeg hadde den andre nøkkelen.

- Og De var til stede hele tiden? - Jeg overvåket det hele.

342 gjenstander ble båret inn her. Alle ble sjekket mot protokollen.

Hvorfor er De så sikker på at noe ble stjålet?

Det er jeg ikke. Jeg ville bare forsikre meg om at alt var her.

En pussig måte å tilbringe krigen på. Som barnevakt for de gamle mestere.

De fleste får jeg ikke sett engang. Men alle er her. Ingen er savnet.

- Bra! - Var Mr. Davies tryllekunstner?

- Jeg tror ikke det. - Da kan han ikke ha tryllet bort noe.

- Jeg tror jeg har ham, sir! - Avstand?

50 km. Retning to fire null. Høyde, 600 fot.

- Lås den på målet. - Sånn.

Bra, Roberts.

- Hei, igjen! - Å, er det deg? Jeg skvatt.

- Jeg syns alle virker litt skvetne her. - Ja, det stemmer nok.

Det står så mye på spill.

Noen sier at Luftwaffe er ferdig. At våre karer klarer brasene.

Og jeg vil gjerne tro det, men jeg tror ikke det er sant.

Jeg føler den store, grå skyggen kommer nærmere for hver dag.

- Hvordan skal vi klare å stanse dem? - Dere oppdaget jo meg i dag.

- Men i kveld blir det verre. - Det er flott at du hjelper oss.

- Du vil vel helst inn i en skvadron? - Jeg vil delta, ja.

- Men muligheten byr seg nok. - Jeg syns du er veldig modig.

Er det sant at faren din er politimann?

- Ja. Hvordan det? - Nei, jeg bare lurte.

- Bare lurte? - Ja.

Du ville ikke fortelle meg noe, da?

- Vi ble avbrutt sist. - Nei!

- Hvorfor er du så redd? - Jeg er ikke det.

Jeg føler det. Alle virker så nervøse.

Og det er ikke bare tyskernes skyld.

Du fortalte om venninnen din. Var det Lucy hun het?

- Ja. - Du sa ikke hvordan hun døde.

Det var fryktelig. Hun begikk selvmord.

- Her? - I Brighton.

Hun var bestevenninnen min. Jeg syntes det var forferdelig.

- Det var så feil. - Feil?

Den måten hun ble herset med, presset og...

- Men det spiller jo ingen rolle nå. - Det gjør det vel!

- Hva mener du med presset? - Det var bare en tålemåte.

Du spør meg om min far. Er det noe han bør vite?

Nei. Jeg var bare interessert.

Lucy likte seg ikke her.

Jobben ble for mye for henne. Og ventingen...

Til slutt brøt hun sammen.

Vi får egentlig ikke snakke om det. Jeg burde ikke nevnt det.

Beklager, jeg må gå.

Dere snakket om henne, ikke sant?

Jeg så dere sammen for andre gang.

- Jeg skal spørre Foyle, så snakk sant. - Vi kom inn på henne, sir.

- Hvorfor det? - Han spurte om henne.

- Og hva sa du? - Jeg sa ingenting. Det er sant, sir.

På stedet hvil, sersjant.

Alle syntes det med Lucy var like ille som deg.

Men du må se det i den rette sammenhengen.

Vi kan ikke la noe komme i veien for arbeidet. Husk at dette er teamarbeid.

Det Lucy gjorde, ødela arbeids- moralen. Og det har resultatene vist.

Det er derfor fenrik Foyle er her.

Lar vi ikke gjemt være glemt, blir det bare verre.

- Jeg vet det, sir. - Jeg vet det har vært tungt for deg.

Du stod henne nærmest. Derfor håper jeg at min beslutning vil hjelpe deg.

- Og hva er det? - Jeg fikk en forespørsel fra Ventnor.

De trenger en erfaren plotter. Jeg har anbefalt deg.

- Du blir overført dit i morgen. - Ventnor?

- Isle of Wight. Helt i frontlinjen. - Men... Jeg liker meg her.

Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror du trenger forandring.

- Er De redd jeg skal si noe? - Det var alt, sersjant!

Jeg har sagt hvorfor du blir forflyttet. Tre av!

Ja, sir.

- Nå, skal du selge nipsen din? - Det kommer fra Davies' hus.

Håper du å finne et motiv her?

Jeg begynner å tvile. Det ser ikke ut til at galleriet hadde noe med det å gjøre.

- Du høres sliten ut. - Jeg er det.

Jeg har vært i Wales. Og nå mister jeg Sam. Faren vil ha henne hjem.

Lås døtrene inne, hva? Det er vel ikke så rart.

Glad mine døtre ikke er gamle nok. Det går så mange skrekkhistorier.

- Du vet hva de kaller lottene? - Offisermadrasser.

Tallet på barn født utenfor ekteskap og arresterte ungjenter fyker til værs.

- Tror ikke det er noen fare med Sam. - Ja, det er synd.

Nei, nå drar jeg hjem. Jeg kommer ingen vei.

- Kommer Andrew hjem i kveld? - Nei, han hadde et operativt oppdrag.

Bli med ut på en drink. Jeg spanderer.

- Forandring fryder. - Flytende inspirasjon.

Retning tre null null. Avstand 45 km.

Jeg får ikke IFF-respons. Ingen antydning.

Er ikke IFF-en på, blir han skutt ned. Kall ham opp over radioen.

Base til målfly. Hører du meg?

Målfly til base.

Herre jesus!

- Hva skjer? Jeg blir beskutt! - Vi mottar ikke IFF-signal!

- Slå på bryteren! - Han mister høyde.

Målfly til base. IFF er på! Bekreft!

- Høyde 600 fot! - Fremdeles ingen signaler.

- Jeg har mistet ham! - Base til målfly. Hører du meg?

Base til målfly. Kom inn. Hører du meg? Over?

Beklager, sir. Han er borte. Han er ikke der mer.

Tross alt var du heldig, Foyle. Du er jo like hel.

Jeg ser det ikke slik, sir. Hva skjedde med IFF-en?

Teknisk feil. Det er sånt som skjer. Svært beklagelig.

Ristingen fra motoren må ha ødelagt noen karbonelementer-

- slik at ingen mottok noen identifikasjonspuls.

- Man antok at det var et fiendtlig fly. - De skjøt meg nesten ned!

Men de klarte det ikke, og det skal du ha ros for.

Da luftvernilden begynte, skjønte jeg at jeg måtte ned.

Heldigvis var det måneskinn.

Jeg landet på en gård omtrent en mil herfra.

- Hvorfor mistet vi radiokontakten? - Jeg besvimte.

- Det stod en høystakk der. - Men du er uskadd?

- Bortsett fra et slag i hodet. - Du var meget dyktig.

Ingen kunne ha gjort det bedre. Jeg syns du fortjener perm i 48 timer.

Jeg er fremdeles litt i villrede. Senderen virket da jeg tok av.

- Jeg har jo forklart... - Kan noen ha tuklet med den?

- Hva mener De med det? - Hvem skulle det vært?

Jeg vet ikke.

- Det var bare et innfall. - Galskap!

- Kan hodeskaden ha vært alvorlig? - Tre av, Foyle.

Sørg for å få hvilt deg.

Unnskyld, du er Jane, ikke sant? Har du sett Anne?

- Hun har reist. - Hvor da?

- Hun er blitt forflyttet. - For godt, altså?

- Jeg antar det. - Når skjedde dette?

Det kom brått på. Hun pakket i går, like før du tok av.

Takk skal du ha.

De ville snakke om Deres datter?

Dette var Samanthas forslag. Jeg har ikke mer å si.

Jeg er her fordi Samantha håpet at jeg kunne overtale Dem.

- Men hvis det er bortkastet tid... - Nei, beklager. Jeg var uforskammet.

- Vil De ikke sette Dem? - Takk.

- Hvordan går det med Samantha? - Bra. Hun er populær.

Jeg skjønner at min datter har fått en jobb som har falt i smak.

Skjønt jeg gav uttrykk for at jeg syns det er et noe underlig felt for henne.

- Politiarbeid? - Ta det endelig ikke ille opp.

Nei, jeg er helt enig. Folk blir drept i bombeangrep hver eneste dag.

Og vi bruker all vår tid på å oppklare små drapssaker. De har helt rett.

Det er derfor jeg søker om forflytning.

Men på den annen side; bør vi overse uskyldige offer bare fordi vi er i krig?

Og dette at Deres datter er her, var verken mitt eller hennes valg.

Hun ble overført fra transportkorpset fordi vi var underbemannet.

Jeg har forståelse for det, men samtidig trenger jeg henne hjemme.

Hennes mor er ikke bra, og jeg har mer å gjøre enn noen gang.

Det virker som om folk oftere tyr til kirken i krigstid.

Og skal jeg si min ærlige mening, tror jeg hun ville ha det bedre hjemme.

Jeg skulle også helst sett at min sønn var hjemme, så jeg forstår Dem også.

Men jeg vil ikke presse på når De allerede har bestemt Dem.

- Hvor er Deres sønn? - Han er flyger i RAF.

- Hallo? Trenger du hjelp? - Jeg ser etter kriminalsjef Foyle.

- Er du Andrew? - Ja.

Paul Milner. Jeg jobber sammen med din far.

Gratulerer som pilot. Skulle ønske jeg var i dine sko.

- Ikke akkurat nå. - Er det noe galt?

Noen prøvde å drepe meg, men ellers har jeg det bra.

Det var dumt sagt, men jeg må ha tak i far. Vet du når han kommer?

- Du kan godt vente her. - Nei. Si at jeg venter hjemme.

- Er det ikke noe jeg kan gjøre? - Nei takk.

- Vi ses. - Jeg håper det.

Fenrik Foyle? Jeg heter Henderson. Overvåkningspolitiet.

Kan De sette Dem inn? Jeg vil helst ikke snakke her.

- Jeg skal møte min far. - Vi skal kontakte ham.

- Vær så snill, sett Dem inn. - Nei!

Andrew Foyle.

De er mistenkt for å bistå fienden i strid med forsvarsvedtektene.

De er herved pågrepet. Sett Dem inn.

- Sønnen din har akkurat vært her. - Hvorfor det?

Han måtte absolutt snakke med deg. Han venter hjemme.

- En siste kjøretur? - Takk, Sam.

Hvem er dere? Hva gjør dere her?

Jeg har ransakingsordre. Henderson. Overvåkningspolitiet.

- Hvor er min sønn? - Han er arrestert.

Han mistenkes for å være i besittelse av dokumenter-

- som kan skade rikets sikkerhet.

- Vås! Jeg vil snakke med ham. - Ikke før vi får avhørt ham.

- Hvor er han? - Det er graderte opplysninger.

Dette er en meget alvorlig forbrytelse.

Jeg underretter Dem så fort jeg vet noe.

Han sa bare at det var testflygninger på sørkysten.

Selvsagt er det hemmelig, ellers ville jeg ikke ringt deg.

Du jobber i departementet. Du må vite noe! Jeg vil bare vite hvor han er.

Dette må være en misforståelse. Ja, gjør det! Takk.

Ingen i Overvåkningen har hørt om Henderson.

Men det er visst mange nye avdelinger.

Jeg har en venn i Scotland Yard. Jeg skal ringe ham.

Takk, men dette er ikke ditt bord. Du må ta over Davies-saken.

Galleriet er nok innblandet. Jeg liker ikke kuratoren.

- Drapsmann? - Tyv, kanskje.

- Er dere ferdige hjemme hos Davies? - Ja. Alt er her.

Et maleri eller en tegning ville nok gått med i brannen.

Denne iskremselgeren. Trodde du på ham?

- At medaljongen var stjålet? Nei. - Han likte ikke helt at vi kom med den.

- Kan det være en forbindelse her? - Fikk vi vite hva datteren het?

- Bare at hun falt foran toget. - Kan hun ha hatt et forhold til Davies?

- Det ville forklart medaljongen. - Ikke hvorfor han hadde den i hånden.

- Finn ut hvordan hun døde. - Ja.

Hører jeg noe om Henderson, gir jeg beskjed.

- Noe nytt? - Nei.

Jeg ringte politimesteren og forhørte meg. Skal si jeg fikk så hatten passet.

- Takk likevel. - Sa Andrew at noen ville drepe ham?

Han er ung. Han kan ha innbilt seg det. Han dukker nok opp.

De kan jo ikke sperre ham inne for godt.

Han nevnte en jente. Hun heter Anne. Tanten hennes har blomsterbutikk.

- I Hastings. - Jeg skal sette noen på saken.

Vær forsiktig. Jeg vil ikke se deg pågrepet også.

Dette er latterlig. Det er fullstendig sprøtt.

- Skjønner De alvoret i anklagene? - Ja. Mr. Henderson fortalte det.

- Dette kan være forræderi. - Sludder!

Disse dokumentene ble meldt savnet kl. 06.00 i dag.

Det er en analyse av de siste radartestene ved denne stasjonen.

De kan gi fienden viktige opplysninger om styrker og svakheter i vårt forsvar.

- Jeg tok dem ikke. - De lå i Deres skap!

- Noen må ha lagt dem der! - Hvem skulle det vært?

- Fortell om Bruce Leighton-Morris. - Hva?

- Deres venn fra Oxford. - Hva vil De vite?

- Når så De ham sist? - For et par dager siden.

Han kjørte meg hit ned. Og vi spiste lunsj en dag.

Hva har Bruce med dette å gjøre? Han er her for å lage film!

Hvorfor gav han Dem penger? Jeg så det, Mr. Foyle.

Vi har overvåket ham en stund. De møtte ham.

- Og han tok opp lommeboken. - Han betalte lunsjen!

Ikke spill uskyldig, Mr. Foyle.

Det britiske kommunistpartiet. De møtte ham der.

De ble medlem av kommunistpartiet i Oxford sommeren 1938.

Det betydde ingenting. Det var en klubb!

Etter Spania følte mange at...

Kommunistene sloss mot nazistene før vi gjorde det!

- Jeg var bare på noen møter. - Men De er fremdeles medlem.

- Jeg hadde glemt hele greia! - Det hadde ikke vi.

Dere kan ikke holde meg her.

- Jeg vil snakke med min far! - Først må De besvare noe spørsmål.

Dette har ikke noe med meg å gjøre! Det vet han!

Jeg vet at graderte dokumenter ble funnet i Deres besittelse.

De er medlem av kommunistpartiet-

- og har mottatt penger fra en fremtredende kommunistagitator.

Skal vi begynne fra begynnelsen?

- Unnskyld meg. - Ja?

Jeg ser etter... Er Andrew her? Andrew Foyle?

- Nei, dessverre. - Akkurat...

- Jeg burde ikke kommet. - Er du Anne?

- Han har nevnt deg. - Jeg må dessverre gå.

Jeg tror han er i vanskeligheter, og jeg trenger din hjelp til å finne ham.

Jeg kan ikke si noe. Jeg er underlagt taushetsplikt.

Om de får vite at jeg er her, kan jeg havne i fengsel.

- Når så du ham sist? - For to dager siden.

- Vet du hva som har hendt med ham? - Jeg kjenner ham jo knapt.

- Han arresteres nok ikke uten grunn. - Hvorfor kom du hit?

- Jeg ville si adjø. - Skal du reise?

- De har tvunget meg til det. - Hvorfor det?

Det kan jeg ikke si. Jeg kan ikke si noe! Om de visste det var meg...

- Hvorfor er du så redd? - Det skjedde noe før Andrew kom.

Det er tydelig at du vet noe. Ikke gå før du har hjulpet meg på vei.

Andrews bataljonsjef heter Graeme.

Oberst Alastair Graeme. Han bor her i Hastings. Du finner ham nok.

- Men ikke si at du fikk navnet fra meg. - Selvsagt ikke.

- Hvor sender de deg? Kan du si det? - Nei.

Men når du finner Andrew, så... Hils og si lykke til.

- Kan vi ikke bare gå inn? - Han har jo ikke gjort noe.

- Og han kan ikke si noe om Andrew. - Vi kan følge etter ham til basen.

Da tar de oss for å være spioner.

- Jeg kommer til å savne dette. - Jaså?

Jeg har likt å jobbe for Dem, sir. Beklager at jeg har vært...

- Hva da? - Det vet De.

Ja.

Nei da, du har vært fin, Sam.

- Er det ham? - Muligens.

Det ser slik ut. Skal vi kjøre?

Var det ikke her vi avhørte Joyce Davies?

Henley Terrace er rett rundt hjørnet. Venter du her?

Kan ikke jeg gjøre det? Det er mer sannsynlig at han prater med en jente.

Hvis han er alene, og jeg tar en drink med ham, kan jeg kanskje få vite noe.

Vær forsiktig, da.

- Vær så god. - Takk.

- Hva skal det være? - Et glass sherry, takk.

- La meg få spandere det. - Unnskyld?

- Er De alene? - Ja.

Det er da for ille at en dame må kjøpe sin egen drink.

Tusen takk. Det er snilt av Dem.

En sigarett?

- Er De lotte? - Nei, i transportkorpset.

Hva med Dem? Flyvåpenet, tydeligvis. Men hvor?

- Jeg heter Alastair. - Samantha her.

- Men alle kaller meg Sam. - Skål.

- Har transportkorpset avdeling her? - Jeg er på perm.

- Jeg kom hjem i dag. - Skal du møte noen?

Nei. Jeg har ikke følge. Det er bare meg.

Det må jeg si forbauser meg stort.

- Flyr du? - Jeg gjorde det før.

Du ser ikke ut som noen flyger. Du ser altfor viktig ut.

Det tar jeg som en kompliment.

Så du er oberst?

- Hvordan det? - Jeg vil så gjerne inn i Flyvåpenet.

Transportkorpset er greit, men traurig. Mange blanketter.

Alle yter sin skjerv. Det du gjør, er minst like viktig som det andre gjør.

Ja, men tenk så fint å ha fly rundt seg.

Hvor er du stasjonert?

- Hva het du, sa du? - Samantha Stewart.

Transportkorpset...

At en pen, velutviklet ung pike som deg kommer inn på en bar alene, -

- er nå én ting. Men når hun begynner å stille spørsmål-

- om navn, rang og nummer, må man spørre seg hva hun vil.

Særlig når jenta har fulgt etter ham inn.

- Det gjorde jeg slett ikke. - Sikkert ikke!

Men du er løsmunnet. Svært løsmunnet.

Vær forsiktig med hva du gjør med den munnen.

Det var hyggelig å treffe deg, og jeg håper sherryen smakte.

Men nå er det nok på tide at du går.

- Hva skjedde? - Jeg fikk ikke vite noe.

- Han gjennomskuet meg. - Hva er det? Er alt i orden?

- Han kløp meg bak, faktisk. - Hva?!

Temmelig hardt. Det gjorde vondt!

- Jeg får visst ta en prat med ham. - Nei. Da bekrefter De mistanken.

Kanskje far hadde rett?

Kanskje jeg bør skrive til Foreningen for moralsk hygiene?

- Så lenge du ble. - Faktisk ikke.

Synd du går ut så mye. Jeg ser lite nok til deg som det er.

- Det var bare en time, Elizabeth. - To.

- Hva syns du? - Veldig pent.

Vi skal lodde den ut på basaren.

Nå har vi snart samlet inn nok penger til å kjøpe vår egen Spitfire.

Sa jeg at Kate vil ha hjelp til å starte en lokal husmorgruppe?

- Nei, det sa du ikke. - Kate er enestående. Helt utrettelig.

- Hvem kan det være? - Skal jeg gå?

Nei da, bare sitt.

Den kjenner jeg!

- Hva? - Alastair, hvem er det?

Alastair?

Unnskyld. Jeg skal hente min datter. Samantha Stewart.

Hallo. Jeg er betjent Milner. En kollega av Sam.

Hun er ikke kommet ennå. Vil De vente her inne?

De kan vente på mitt kontor. Hun kommer nok snart.

- Vi kommer til å savne henne. - Sikkert. Hva er dette?

- Bare noe rask fra et bombet hus. - Hva?

Unnskyld meg, betjent Milner.

Denne statuetten er laget av François Berault.

- Hva behager? - Tragisk at den er ødelagt.

Dette er jo fantastisk! Det er en Berault!

- Fransk impresjonist som tegnet. - Ja, men han var også skulptør.

Små figurer, hester... Dette er A petite danseuse fra 1880.

- Hvordan vet De det? - Jeg studerte kunst før jeg fikk kallet.

- Interessen beholdt jeg. - Er De sikker på dette?

Ja. Jeg har sett den, eller en som var veldig lik, før. I Whittington-samlingen.

- Hvor mye tror De den er verd? - Den er jo ødelagt.

Men mange tusen pund, vil jeg tro.

- Far? Hva driver du med? - Jeg er her for å hente deg.

Beklager, De kan ikke få henne ennå. Vi trenger henne. Kom, Sam.

De spilte Schubert på radioen.

Vi var på en konsert da vi var på bryllupsreise i Venezia.

Det var det samme stykket.

- Hadde dere vært gift lenge? - 21 år.

- Barn? - To sønner. Begge er i Flyvåpenet.

Deres mann var offiser, har jeg forstått. Mye ansvar?

- Det kan jeg ikke snakke om. - Men stemmer det?

Jeg kan ikke snakke om jobben hans.

De vil vel hjelpe oss med å finne drapsmannen?

Selvsagt vil jeg det.

Men jeg kan ikke si noe om det han drev med! Det har jeg ikke lov til.

Hans egne kommer nok. Jeg skal snakke med dem.

- Ingenting. - Det var ikke en kvinne, da?

Etter det som skjedde på puben, ville ikke det forundret meg det minste.

Kriminalsjef Foyle? Oberstløytnant Martin Keller.

Jeg var Graemes kollega. Flyvåpenets politi etterforsker drapet.

- De har min sønn. - Hvem har sagt det?

- Jeg vil snakke med ham. - Umulig. Og vi må prioritere dette.

- Er det ikke en sammenheng? - Det blir det min oppgave å finne ut.

De er for sent ute. Jeg vet hvem som drepte ham, og hvorfor han ble drept.

- Fortell! - Ikke før jeg har truffet sønnen min.

- Andrew? - Far!

- Hvordan går det? - Bra. Jeg er glad du kom.

Dette er litt av en suppe. Jeg ante ikke at du var kommunist.

Jeg er ikke det. Jeg var det, men... Jeg skammer meg ikke.

- Når ble du politisk interessert? - Etter Franco.

Det var ikke så enkelt. Det var en jente...

Skjønner. Nok en...

- Jeg tok ikke dokumentene. - Nei, men noen la dem i skapet ditt.

Det har skjedd mye rart her, også før jeg kom hit.

En jente begikk selvmord. Lucy.

De har en lastebil her som ble kjørt av en som het Graham Davies.

Jeg vil gjerne se på den.

Vi har ikke truffet hverandre før. Mitt navn er betjent Milner.

- De må bli med til politistasjonen. - Hvorfor det?

Fordi jeg pågriper Dem for tyveri.

Tyveri?

Av et uvurderlig kunstverk fra samlingen.

- Da tar De nok feil. Ingenting mangler. - Tilsynelatende.

Men vi fant en statuett fra samlingen i ruinene hos Graham Davies.

Davies stjal den, men De hjalp ham.

Jeg antar at De betalte ham, og at De ville fått den om han hadde fått leve.

Alt De sa til kriminalsjef Foyle, var sant.

Men sikkerhetsopplegget var ikke så idiotsikkert som De gav inntrykk av.

Forkortelsene, f.eks. "S" for skisse.

Det kunne også være "s" for statuett, ikke sant?

En skisse viste tre danserinner på ett ark.

Det var også en statuett av en danser som Berault lagde i høy alder.

Kun Graham Davies var inne i lastebilen.

Den første Beraulten, statuetten, ble lagt i et rom under setet.

Det neste Berault-verket var skissen.

I motsetning til maleriene lå ikke tegninger og skisser i kasser.

Og igjen ventet Davies til rett øyeblikk.

Den ene skissen ble til to skisser.

Jeg vil kalle det meningsløst hærverk.

Så... to dansere av Berault ble båret inn i bilen.

Og to dansere ble båret ut. Som om statuetten aldri hadde eksistert.

Og så? De ville vente til krigen var slutt, og Dorothy Whittington var død.

Hvem ville se at et av mesterverkene manglet, så lenge bøkene stemte?

- Og så ville De solgt. - Nei, betjent. Jeg ville ikke solgt den.

Et salg av et mesterverk av François Berault går ikke upåaktet hen.

- Hva skulle De da? - Det er noe De ikke kan forstå.

Jeg skulle bare ha den.

Det ville vært nok.

De kan ikke fatte hvordan det ville vært å eie noe så vakkert.

Den er ikke vakker lenger. Takket være Dem, ble den ødelagt.

Skal vi gå?

- Er du sikker, far? - Ja, jeg tror da det.

Til stasjonen, takk.

- Det var hyggelig å se deg. - Ta vare på deg selv, vennen min.

Du er nok i gode hender hos Mr. Foyle, men det er usunne tider.

Ja. Men slapp av, jeg skal være forsiktig.

Ha det, da.

Hils mor.

Utmerket, Milner. Har han tilstått?

Carmichael gjør det nå. Noen må fortelle Mrs. Whittington om statuetten.

Nok en krigsskade. Og Harold Smith?

De løy om datteren Lucy. Hun falt ikke foran toget.

- Hun hoppet? - Nettopp.

- Hei. - Er du her ennå?

Det er ikke så lett å bli kvitt meg. Far ombestemte seg.

- Du greide å overtale ham? - Nei, det var nok dere.

Han var så oppspilt over å ha løst en sak, at han skiftet mening.

Han mente at jeg kanskje gjorde en viktig jobb likevel.

Flott! Da trenger vi ikke gå.

- Jeg tenkte nok De ville komme igjen. - Vet De hvorfor jeg er her?

- For å arrestere meg. - Så da vet De hvorfor?

- Jeg skal ikke nekte for noe. - Harold...

- Jeg sa det kunne ende slik. - Med drap på en uskyldig mann?

Graeme fortjente å dø!

Lucy var 19 da hun begynte å jobbe for ham. Bare 19 år.

Hun var så stolt over å hjelpe karene våre.

- Vet De hva han gjorde? - Hun visste ikke noe om den slags!

Han tvang seg på henne. Hun kunne vært hans datter!

Han tvang henne til å ha... samkvem med ham opp mot veggen!

Vet De hvorfor? Han sa at hun ikke ble gravid da.

Men det verste var at hun ikke kunne fortelle oss noe.

Ikke om jobben, ikke om det som skjedde. Hun hadde jo taushetsplikt.

Og det visste han jo.

Da han fant ut at hun var gravid, at hun bar hans barn, -

- skremte han vettet av henne.

Men Enid fikk rede på nok til at vi skjønte hvordan det var fatt.

Men da var det for seint. Lucy orket ikke skammen.

Hun bestemte seg å gjøre slutt på alt. For seg og barnet.

Hun kastet seg foran toget. En sånn mann er ikke uskyldig.

De vet godt at jeg sikter til den første personen De drepte.

Han var kanskje en småkjeltring, men uskyldig når det gjaldt Deres datter.

- Det var en fryktelig feiltakelse. - Jeg vet det.

Jeg ville hevne meg på oberst Graeme.

Jeg så ikke på det som mord, det var straff.

En mann som har gjort noe sånt, fortjener å dø.

Gateskiltene var tatt ned, og jeg var ikke kjent i Hastings.

Alt var mørklagt, så jeg måtte spørre om veien.

Jeg var på vei hjem da det kom en mann bort til meg.

Han spurte om veien til Henley Terrace.

Jeg så at nummeret var riktig. Nr. 10.

En mann åpnet.

- Ja? - Er De Graeme?

- Ja, hva vil du? - Du skal få denne, ditt svin!

Jeg ante ikke hvordan Graeme så ut. Han sa at han var Graeme!

Han var det. Graham Davies. Ikke oberst Alastair Graeme.

Alastair Graeme bodde i Henley Crescent nr. 10.

Graham Davies bodde i Henley Terrace nr. 10.

- Jeg sa Henley Crescent! - Ja, vi møtte ham De spurte.

Han er tunghørt. Så han sendte Dem til feil adresse.

- Hvor fikk De Graemes adresse fra? - Han skrev til oss etter begravelsen.

Et kondolansebrev! Den stod der.

Og til tross for alt dette drog De tilbake og prøvde igjen.

Jeg skjønte at det bare var et tidsspørsmål før De avslørte meg.

Jeg måtte ta ham, før De tok meg.

Jeg vet at jeg blir hengt. Jeg fortjener det.

Og jeg skammer meg over det.

Men det er Graham Davies jeg vil tenke på når de henger meg.

Jeg skammer meg ikke over Alastair Graeme! Jeg er glad jeg gjorde det!

Jeg ser ikke på det som mord, men straff.

- Skulle ønske han hadde lidd mer. - Vær så snill, Harold.

Dette var helt og holdent min idé. Enid hadde ikke noe med det å gjøre.

Nei, Harold. Jeg vil bli med deg.

Det er slutt. Det var det den dagen Lucy døde.

Jeg skal hente min sønn. Er han her ennå?

Hva De enn tror, har jeg ikke gjort noe galt.

Vel, De visste hvorfor Lucy Smith begikk selvmord, men dekket over.

De må se dette i en større sammenheng.

Graeme hadde sine svakheter, men han var en strålende forsker.

Ingen andre i landet forstod radaren bedre. Og husk:

Mitt ansvar var å beholde ham som leder for denne stasjonen.

Ved å plante stjålne papirer i min sønns skap?

- Det var ikke meg. - Nei, Graeme. Men De lot det skje.

Han var redd det ville komme ut, og brukte dette til å få min sønn unna.

Det han gjorde mot Lucy Smith, var umoralsk, upassende og motbydelig!

- Det ville kostet ham jobb og ekteskap. - Jeg var ikke delaktig i dette.

Jeg gjorde det jeg mente var best for krigen.

Det vil nok mange nazister si også.

Andrew skal løslates, og ingenting skal på rullebladet hans!

- Far... - Kom igjen.

- Du er suveren, vet du det? - Ja.

Tror du det var innbilning? Jeg følte at Graeme prøvde å drepe meg.

Plantet han papirene, saboterte han nok IFF-en også.

Han hadde ikke adgang til flyet. Han ville bare ha deg ut av veien.

- Så jeg overreagerte? - Det ville jo ikke vært første gang.

- Hva gjør vi nå? - Jeg skal i hvert fall spise lunsj.

I heite, det er tyskere!

Kom, far! Inn her!

Hva lukter det her?

Har du fyrstikker?

DRIVSTOFF

Blås den ut, er du snill.

Hvorfor har vi søkt tilflukt i et drivstoffdepot, Andrew?

Da går vi.

Vent litt, far.

Her kommer kavaleriet.

- Vi ble bekymret. Er alt i orden? - Ja. Men ikke takket være ham!

- Sir? - Nei, jeg sitter bak med Andrew.

Norske tekster: Mari Andresen www.O P E N S U B T I T L E S.org