Original subtitles

I HJERTET AV ENGLAND, 1940

Jeg mister bakkehøyde. Jeg får ikke stoppet det.

Er jeg i himmelen?

Er jeg i himmelen?

ELLEVE ÅR SENERE

NEKROLOG Jason Rafiel, filantrop og skribent

BASERT PÅ ROMANEN AV AGATHA CHRISTIE

Miss Marple?

-Ja. -Mitt navn er mr Broadribb.

Du er ikke så skrekkinngytende likevel.

-Burde jeg være det? -Mr Rafiel kalte deg "Nemesis".

Arven er beskjeden.

En grammofon? Det var omtenksomt av Jason.

Nei, mr Rafiel etterlot deg 500 pund.

Men det er én betingelse.

Han ville fortelle deg om den selv.

Jane, jeg vil at du etterforsker-

-en mulig forbrytelse og retter opp en fryktelig feil.

Jeg har selv samlet puslespillbitene,-

-men det er opp til deg å lage et komplett-

-og formodentlig fryktelig bilde av dem.

Så, min kjære, tenker jeg meg at du vender hjem til dine skjønne roser,-

-nok en gang bekymringsløs.

Men først må du atter forvandles til-

-gudinnen av gjengjeldelse og rettmessig sinne.

Vær Nemesis en gang til.

"La rett velle fram som vann,"-

-"og rettferd lik bekker som alltid strømmer."

Disse også. To bussbilletter til en hemmelig destinasjon.

"Velg en pålitelig følgesvenn"-

-"som støtter deg hvis faren truer, for det kan den."

Valget er ditt.

Jeg vet at tidsfristen nærmer seg.

Det er det tidsfrister er til for, å nærme seg og skremme en,-

-men til musen stiger ned...

Du er agenten min, Marjorie. Si til forleggerne-

-at den nye Raymond West-romanen blir sensasjonell.

Et øyeblikk, Marjorie.

Raymond West. Sophia?

Avril? Nei, jeg har ikke sett Avril på lenge.

Et øyeblikk, Sophia.

Avril. Jeg mente det ikke! Du var...

Marjorie, jeg skriver en roman, jeg baker ikke kake.

Hvordan kan jeg vite hvor lenge...?

Tirsdag i neste uke? Si hva pokker du vil til dem.

Sophia? Hallo?

Avril! Jeg visste at du ville komme tilbake! Jeg visste det.

Tante Jane.

Jeg prøvde å ringe, men linja er alltid opptatt.

Så herlig å se deg.

-Min yndlingstante. -Din eneste tante, Raymond.

-Er det noe galt? -Jeg har fått en rar forespørsel.

Fascinerende.

Hvordan var Jason Rafiel?

Han var tysk,-

-men flyktet i 1933 da nazistene brente bøkene hans.

Han skrev om rettferdighet.

Jeg beundret ham mer enn jeg kan uttrykke.

Han hadde gjort hva som helst for meg.

Hva mente han med "en mulig forbrytelse"?

En hendelse som kan ha vært en forbrytelse?

Eller en forbrytelse som ikke er begått ennå, men som vil begås.

"Daffodil Tours"?

"Finn plassen der Sannheten hviler, så finner du sannheten selv."

Jeg kan trenge en ferie. Avril og Sophia kan vente.

-Jeg liker jenter i uniform. -Jeg kan ta dem.

Vent i låven et øyeblikk.

Skjønnheten og udyret.

Sydney og Margaret Lumley.

-God morgen. -God morgen.

-Sir? God morgen. -God morgen.

Michael Faber eller Laurence Raeburn.

De er de eneste som reiser alene.

Han ser ut som en begravelsesagent. Praktisk hvis noen blir drept.

-God morgen. -God morgen.

-Velkommen til Daffodil Tours. -God morgen.

Amanda Dalrymple og venn.

Jeg håper han vet hva han gjør.

-Hvorfor? Er hun en av dine...? -Absolutt ikke. Neppe.

-Ray! "Quelle surprise"! -"Oui", ikke sant?

Du har med din lille skrivemaskin.

Hamrer du ut en ny roman?

Det gjør jeg alltid.

Dette er tante, Jane Marple.

-Den ærverdige Amanda Dalrymple. -For en underlig sjarmerende hatt!

Raymond byr på en liten ferie.

Dette er min advokat og generelle...greie.

-Derek Turnbull. -Sitt.

Så hyggelig!

Raeburn?

Også de laverestående klasser trenger ferie iblant.

Tydeligvis.

-Vent her inne et øyeblikk. -Takk.

Stakkars fyr. Slipset tyder på at han var i panservognregimentet.

Kaptein Martin Waddy og hans kone Rowena.

-Slutt å dulle. Det går bra. -Unnskyld.

-God morgen, søstre. Velkommen. -Takk.

Det er noe eget med nonner, ikke sant?

Alt det kløende svarte.

Abbedissen Agnes Carson og søster Clothilde Merryweather.

For et muntert lite selskap vi er.

Vi venter på vår siste passasjer. Unnskyld forsinkelsen.

-Ingen årsak. -Tusen takk.

Georgina Barrow, deres guide og sjåfør. Vi dro nesten uten deg.

Men det gjorde dere ikke. Bra.

Ja. Bra. Takk.

"Guten Morgen." Michael Faber.

Han er for pokker tysk!

Unnskyld meg?

Ikke noe. Jeg lurte bare. Er det første gang du er her?

Andre. Jeg var med i Luftwaffe.

Du er sikkert hjertelig velkommen, mr Faber.

Takk, søster.

Gamle synder kaster lange skygger.

Får du inntrykk av at alle kjenner hverandre?

Hva skulle jeg ha gjort uten deg?

Mine damer og herrer, på Daffodils vegne...

...ønsker jeg dere velkommen til vår hemmelige rundtur.

Nå kjører vi!

"La rett velle fram som vann,"-

-"og rettferd lik bekker som alltid strømmer."

Det er nok kartet han brukte da han bombet oss.

Krigen er over.

-Får jeg slå meg ned, mr Raeburn? -Gjerne.

Jeg foretrekker buss framfor tog.

Ja.

En rett linje er vel og bra,-

-men svinger er mer forlokkende.

Hva gjør du her?

Jeg fikk en billett av en herre-

-som husket meg fra en fest.

Men jeg husker ikke ham.

-Når man blir eldre... -Amos Flaire.

-"Flair"? Så uvanlig. -Med "E".

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke husker ham.

Hold munn!

Daffodil Tours inviterte meg med, så de omtales i "Tatler".

Hva har Biarritz gjort for å fortjene ditt fravær?

-For mange andre utgifter. -Hvem spurte deg?

Kjenner du miss Dalrymple?

Jeg var hennes onkels butler.

Er ikke det rart?

Ja, er det ikke det?

-Du trenger ikke å gjøre alt. -Det er en ferie.

Jeg er ikke invalid.

Søster? Unnskyld.

-Har du vært i Dorking? -Ikke så vidt jeg vet.

-Er det mange nonner i Dorking? -Nei.

Du har vel bare et sånt ansikt.

Mine damer og herrer, vårt første stopp er Forrester Grange,-

-Forrester-slektens familiesete.

Er det noe galt?

Det var der jeg tjente lord Forrester.

Denne vakre basilikaen-

-minner om antikkens Roma, her i hjertet av England.

Legg merke til de gylne gudene som ser ned på oss dødelige,-

-når vi kommer gjennom tumultene-

-av farget marmor og inn i ballsalen.

Den niende lord Forrester var kjent for ekstravagante ball-

-som tiltrakk fiffen i landet.

Prinsen av Wales skal ha danset fandango her i 1814.

Er det ikke vakkert her?

Vi går videre.

Og der er lord Forrester med sin familie i 1772.

Folk sier at det er av Thomas Gainsborough, men hvem vet?

Gobelinene er i karmosinrød silke-

-av de hugenottiske veverne fra Spitalfields.

Vi går videre.

Det er 41 meter langt.

Det lange galleriet ble formgitt for å tilby variasjon og underholdning-

-for damene som trakk seg tilbake-

-fra herrenes upassende utskeielser ved middag.

Så har vi trykkrommet.

Originalpanelene ble skiftet ut i 1767.

Føler du deg uvel?

Foruroliget.

-Minner? -Ja.

Hvorfor har vi kommet hit av alle steder?

-Det er vel et sammentreff? -Et til.

Først miss Dalrymple, og nå Forrester Grange.

Bor lord Forrester her fremdeles?

Nei, han er på et pleiehjem.

Han har ikke lenge igjen, har jeg hørt.

Barna hans blir nødt til å bære et stort ansvar.

Lord Forrester er barnløs.

Hans niese, miss Dalrymple, kommer til å arve godset.

Ikke at hun fortjener det.

Det kan være en tilfeldighet at vi er her.

-Hold kjeft! -Ikke bli hysterisk.

Ikke ta flere. Det er Bensedrex, ikke drops.

-Den barmhjertige samaritanen. -Ja.

Av alle lignelsene, er ikke det å elske sin fiende-

-Kristi viktigste lære?

Det minner meg. Har du en Bibel?

Ut!

Ut! Ut! Ut!

Omvisningen er over.

"Fini"! Tilbake til bussen.

Dette huset er mitt, eller blir det snart,-

-og det er ikke lenger åpent for besøkere!

Kom igjen! Av sted med dere!

Forsvinn! "Vamos!"

Hvem i helvete satte det der?

Hvorfor trakasserer dere meg?

En bitteliten ulykke.

Jeg henter personale.

Hvem er det?

Jeg er ikke sikker.

Skal ikke slike bussturer være rolige?

Denne er mer som "Tosca".

Kapittel 5, vers 24.

"La rett velle fram som vann."

Amos' bok.

Raeburn sier at Amos Flaire ga ham billetten.

Det er et anagram av...

...Rafiel!

Jason likte å erte meg.

Han fikk alltid folk til å gjøre som han ville.

Hvor passer Faber inn?

Hvem? Michael Faber?

Ja, det lurer jeg på.

Nå kjører vi inn i hjertet av England-

-der vi får se grønne lunder og frodige beitemarker,-

-før vi når fram til Medhurst,-

-en sjarmerende landsby-

-som ligger under de pittoreske Bonaventure-klippene.

Vi skal bo på Flying Horse som er kjent for sin utsøkte mat.

De lager sikkert et smørbrød til deg som du kan spise på rommet-

-mens du arbeider med romanen din.

Veldig fint.

Unnskyld meg.

-Du er Raymond West. -Jeg vet det.

-Colin Hards. Hei. -Hei.

-Hvordan går det med den nye? -Ganske bra.

Jeg håper at nonneordenen deres ikke har taushetsløfte,-

-for da blir samtalen veldig ensidig.

-Jeg kan en vits om to nonner. -Kan du sende meg pepper?

Hva lokket dere fram fra mørket på denne lille utflukten?

En anonym velgjører sendte billettene.

En takknemlig sjel som vi må ha hjulpet langs livets tornete vei.

-Jeg har lest alle bøkene dine. -Så vennlig, Colin.

Jeg har nok en bok i meg.

Da må du slippe den ut.

Hun går alltid inn for slike ting.

Hvis ikke det er kryssord, er det "Finn ballen"-bilder,-

-eller konkurranser om vittige snakkebobler.

Billettene er det første jeg har vunnet.

Jeg husker ikke engang at jeg var med og konkurrerte om dem.

Rowena fortjente en ferie. Det er den første...

Det er den første vi har hatt siden krigen, med alle operasjonene.

Ja. Jeg var så godt som blind da militæret...

Da militærets sosialhjelp fikk ham hjem.

Kvinnen sa at det ville bli en lang kamp, men han er så godt som ny.

Men av en eller annen grunn kan jeg ikke danse.

Nei, han har mistet rytmen.

Vi elsket å danse foxtrot.

Jeg skal vel ikke vise deg notatene mine.

Jeg har det travelt, dessverre. Der satt den, Les!

Champagne?

Takk, men jeg foretrekker å holde hodet kaldt.

Jeg foretrekker deg uten uniform.

Takk, Les.

-Champagne! -Gudskjelov!

Jeg sier det bare fordi at dere er her, jenter.

-Er hun ikke skjønn? -Jo. Din heldiggris.

Drikker dere?

Nei, takk.

En dråpe gjør ingen skade.

Takk, elskling. Jeg er desperat.

-Hvor er mr Faber? -Han var ikke sulten.

-Et langt liv! -Et langt liv!

-Skål! -Skål.

-Det er vel fint? -Ja, det er fint.

Skål.

Det virker ikke rettferdig at du går glipp av dette.

Nevøen min kan være ekstravagant, selv om han har råd.

Takk. Nei.

I tilfelle du ombestemmer deg.

Det er aldri for sent.

Det lærte jeg av Jason Rafiel.

Hva slags mann var han?

-Var? -Er.

-Min engelsk... -Din engelsk er utmerket.

Han var en kjær gammel venn med en sønn som het Michael,-

-som ble værende i Tyskland da Jason måtte reise derfra.

Han dro tilbake i feriene.

Krigen satte en stopper for det.

Hva sa vennen din om denne sønnen?

At han ville bli flyger når han ble stor,-

-og at han hadde skremmende intelligente øyne.

Jeg er Michael Rafiel.

Jeg beklager.

Billetten min lå i hans siste brev.

Han sa at det kanskje kunne rette opp i saker og ting.

Saker og ting?

Men det er for sent.

Du burde velge bedre venner.

Unnskyld meg.

Ray, jeg kjeder meg. Fortell et godnatteventyr.

-Jeg prøver å jobbe. -Ikke vær så slem.

Nå vel.

-Det var en gang... -Bra.

Det var en gang, Amanda,-

-en sofistikert kvinne som hadde en mangel:

Evnen til å akseptere et nei.

-Du pleide å si ja. -Det var da.

Du har aldri forstått mitt kunstneriske temperament.

For gamle dagers skyld?

-Unnskyld. -Ikke gå.

Miss Dalrymple leter etter noe hun har mistet.

Akkurat. Men det er ikke her lenger.

Jeg ville spørre om din fine kjole.

-En gammel favoritt, åpenbart. -Amanda?

Hva er det, elskling?

Mr Raeburn?

Hva skjedde?

Jeg tror at han besvimte og falt ned trappa.

Ok.

Verity?

Jeg er ikke Verity. Jeg heter Margaret.

Til sengs med deg.

Vi må tilkalle lege.

Nei, jeg har hjertemedisin på rommet.

Vi vil ikke avbryte reisen, Raeburn.

Jasons lapp.

"Finn plassen der Sannheten hviler."

Sannhet med stor S.

Og?

-Raymond, du er forfatter. -Ja.

Hva er et annet engelsk ord for "sannhet"?

"Verity?"

Margaret Lumley trodde at Raeburn kalte henne Verity.

Kanskje det er jenta på bildet-

-som påvirket Amanda så dramatisk?

Hvorfor trakasserer dere meg?

Verity var kanskje årsaken-

-til Michaels krangel med mr Raeburn.

Hvem er Verity? Hva er hun?

Hvis bare vi visste hva forbrytelsen var,-

-eller kommer til å bli.

Verity.

Verity.

Martin! Kom og legg deg.

Det går bra. Du er trygg. Kom igjen. Sånn, ja.

Sånn, ja.

Mr Raeburn?

Du går glipp av frokosten.

Mr Raeburn?

Colin?

Kriminalbetjent, faktisk.

Dette er min tante.

Det er du som er forfatteren, ikke sant?

Kanskje jeg blir det en dag.

Blir det en obduksjon av mr Raeburn?

Det trengs ikke. Han hadde hjerteproblemer.

Men burde dere ikke undersøke om det er gift i medisinen?

-Gift? -Hvem skulle ønske å forgifte ham?

Dessuten sa mr Lumley og mr...

Tyskeren. De sa at døra var låst-

-da de hjalp ham tilbake, og han hadde nøkkelen.

Ingen har hatt tilgang til medisinen.

Raymond, er du for opptatt til å hjelpe en aspirerende forfatter?

Jeg skal lyde ditt råd, tante Jane, som vanlig.

Er notatene dine maskinskrevne?

Ja. Det kan de være.

Test medisinen for sikkerhets skyld.

Vi får se.

Det er forferdelig. Det forstyrrer programmet.

Margaret!

-Hvorfor kalte Raeburn deg det? -Det gjorde han ikke. Jeg vet ikke.

Kom og sett deg. Sett deg.

Unnskyld forsinkelsen. Jeg må ta meg av formalitetene.

-Vi venter på politiet. -Politiet?

Det er rutine med plutselige dødsfall.

Var det ikke rart at mr Raeburn sa det navnet?

Verity, altså?

Ganske uvanlig.

Jeg lurer på hvem hun kan være. Hvis hun nå er noen.

Det er vel ingen av oss som kjenner en Verity?

Jeg gjør det ikke.

Vi gjorde det!

Hun var novise på St. Elspeths,-

-vårt gamle kloster, før ordenen flyttet til London etter krigen.

Hun kom til oss en vinterdag i 1939.

-Hva førte henne til dere? -Hun flyktet fra en mann.

Og sommeren etter fant han henne.

Men jeg sendte ham på dør.

Hun skyldte meg penger.

Jeg lot henne ha et rom i huset mitt i Kilburn, og hun stakk.

-Jeg måtte bare finne henne. -Slik var det ikke ifølge henne.

-Det var en nærgående husvert. -Nei.

-Noen dager senere forsvant hun. -Det har ingenting med meg å gjøre.

Sa hun hvor hun kom fra?

Nei, det gjorde hun ikke.

Hun sa at hun hadde fulgt i sin mors fotspor og blitt hushjelp.

En familie av tjenestefolk?

Det er bare en tanke,-

-men jenta på bildet som ble knust...

Mr Raeburn lot til å kjenne henne.

Verity var datter av en hushjelp på Forrester Grange.

Raeburn var veldig begeistret for henne, og omvendt.

Og faren hennes?

De sa til henne at det var Arthur Hunt,-

-en gartner som døde da hun var baby,-

-men hun ble egentlig født utenfor ekteskap.

Et kjærlighetsbarn?

Jeg kjente moren, så jeg betviler at det var kjærlighet innblandet.

Hun sa aldri hvem den virkelige faren var.

Verity fulgte i sin mors fotspor og ble hushjelp,-

-men hun ble tatt for tyveri og flyktet.

-Det barnet hadde aldri stjålet. -Jeg avskyr uærlighet.

Å se henne i en fruktskål ble for mye.

Kranglet ikke du med mr Raeburn på Forrester Grange?

Vi var uenige om krigen. Hva så?

Vet du hvor Verity er nå?

Hun er død.

Iblant føler jeg vibrasjoner.

Det er plagsomt, men han har vanligvis rett.

Elskede. Er alt bra?

-Han har sett for mye død. -Gå til ham.

Vil du gå opp?

Velsignet er de som sørger, for de skal trøstes.

Det er du, madam.

Du har bodd her før. Under krigen, sommeren 1940.

Ikke vær så dum. Hvorfor tror du at det var jeg?

Jeg husker væremåten din.

Du husker feil. Gå nå.

Vi er alle ute av oss.

Miss Barrow, er det antrekket reglementert?

Daffodil Tours vil at personalet skal se bra ut.

Fornuftig policy. Hvem driver Daffodil Tours?

Mr Daffodil.

Hva kommer han til å si om et dødsfall under reisen?

Han blir nok like sjokkert som jeg.

-Hva skjer nå? -Vi tar en forfriskende spasertur.

Gode sko og shorts, hvis du har bein til det.

-Jeg tror ikke jeg blir med. -Elskling.

-Er du fremdeles opprørt? -Jeg er utslitt.

Hun var snill, ikke sant? Søster Clothilde.

Ja. Hun er veldig beroligende.

Kom igjen. Blås bort spindelvevet.

Ja vel.

-Jeg ser deg nede. -Ja.

Alle kan utforske som dere vil herfra.

Vi møtes på The Flying Horse i kveld.

Veien opp til klippene er bratt.

Mr Faber, hold følge med oss.

Du sa at vi får gå alene.

Jeg klandrer ham ikke. Det er noe i gjære.

-La oss holde motet oppe. -Alle disse sammentreffene.

Alle har en kobling til hverandre.

-Ikke vi. -Jeg tror at mrs Lumley kan ha rett.

Det er en hyggelig vei langs elva hvis noen foretrekker det.

Hva kan ha opprørt mr Faber?

Han heter ikke Faber.

Jeg må fortelle det til noen. Han heter Michael Rafiel.

Jeg tror at han drepte Verity.

Under krigen tok vi inn sårede soldater ved St. Elspeths,-

-de sykehuset ikke kunne gjøre noe mer for,-

-og som av en eller annen grunn ikke kunne dra hjem.

Vi hadde sykepleierferdigheter,-

-og vi gjorde vårt beste for dem.

Men det var ikke alltid nok.

Og i 1940, under slaget om Storbritannia,-

-ble Michaels fly skutt ned, og Verity fant ham i live.

Vi ga ham et fristed.

-En tysk flyger? -"Elsk din fiende."

En annen tysk flyger-

-ble nesten drept av folk i landsbyen da de fant ham.

Verity tok seg av ham i hemmelighet, bortgjemt fra offisielle pasienter.

-Forelsket de seg? -Ja.

Jeg husker den dagen hun reiste.

Hun våket over Ralph Collins,-

-en RAF-flyger som nærmet seg slutten.

Så sa hun at hun og Michael skulle rømme sammen,-

-og hun skulle møte ham her i Medhurst på Bonaventure-klippene.

Jeg minnet henne på at hun hadde gitt seg selv til Gud.

Jeg ba henne om å komme til kapellet og be til St. Elspeth-

-om styrken til å si til Michael at hun aldri ville treffe ham igjen.

Og som hun ba.

Og St. Elspeth ga henne styrken.

Jeg må innrømme at jeg ble forundret.

Ung kjærlighet kan være så sterk.

Men abbedissen hadde rett, som alltid.

Verity valgte Gud framfor sin lidenskap for Michael.

Jeg ønsket henne lykke til, og hun dro for å fortelle.

Men hun kom aldri tilbake.

En uke senere, da vi begravde stakkars Ralph Collins,-

-fikk vi høre at Michael var tatt til fange-

-og ført til en fangeleir.

Vi hørte aldri fra Verity igjen.

-Meldte dere henne savnet? -Ja.

Men til min evige skam-

-sa jeg bare til politiet at hun hadde reist til Medhurst i et ærend.

Jeg kunne ikke nevne Michael,-

-for jeg kunne selv ha havnet i fengsel for å ha skjult fienden.

Det var min feil at han drepte henne.

Det kan vi ikke si.

Frustrert begjær kan frigjøre ondskap, selv i gode sjeler.

Tror du fremdeles at alt dette er tilfeldig?

Forrester Grange, Raeburn, Verity?

Nei, men hvis jeg kunne få fortelle deg om...

Hva da, din mark?

Jeg vet ikke hva vi kan gjøre med det.

Det er mange faktorer.

Vi? Man har ikke en hund hvis man selv må bjeffe.

Hund eller mark... Det er et vanskelig spørsmål

Det fins flere varianter.

Forsvinn, Derek!

Jeg har fått nok, Sydney. Jeg er redd.

Vi kan ikke gi oss nå.

Vær så snill?

Jeg klarer meg ikke uten deg.

Vi er sammen om dette.

Det er vel ikke meg du bryr deg om?

Vent. Ikke vær tåpelig.

Ikke så fort!

Jeg vet hvem du er.

Noen år eldre og bedre kledd, men det er deg.

Jaså?

Jeg har et forslag.

Kom til rommet mitt senere, uten mannen din.

-Er alt i orden? -Jeg har det bra.

Man kan tydeligvis se kysten der oppe fra.

Jaså?

Vet du hva?

Jeg venter på deg her.

-Har du vondt? -Nei, det går bra.

-Jeg venter sammen med deg. -Nei, det går bra.

-Ok. -Ja. Vi ses senere.

-Ha det, elskede. -Ja.

Hva vil du?

Georgina?

Var det ikke Cocteau som sa...

"Å skrive skal være en kjærlighetshandling,"-

-"ellers er det bare skriblerier."

Jeg har fått rapporten om mr Raeburns hjertemedisin.

Ikke et spor av gift.

Men jeg bestilte en obduksjon.

Du hadde rett. Han ble forgiftet.

Når?

Like etter at han hadde lagt seg, eller tidligst rundt kl. 19.

Nettopp, mr West. Kan noen ha lagt det i champagnen hans?

Absolutt.

Har noen sett Rowena?

Fader vår, du som er i himmelen. La ditt navn holdes hellig.

La din vilje skje, som i himmelen så også på jorda.

Vi vet ikke om hun ble dyttet. Kanskje hun mistet fotfestet.

Nei, det ser ikke sånn ut.

Mr Hards har rett, Raymond.

Rowena Waddy ble åpenbart myrdet.

Hva har du der?

Bare et halmstrå.

Figuren du så, da?

Jeg så bare et glimt av ham. Mørk jakke, hatt.

Du sier "ham".

-Kan det ha vært en kvinne? -Jeg antar det.

-Er det noe der borte? -Nei.

Nei, det er det ikke.

Skal vi ikke behandle dette som en ulykke for øyeblikket?

En i gruppa vår er en morder, og til vi vet-

-hvorfor personen drepte mr Raeburn, og kanskje Verity Hunt...

Skal vi ikke få dem til å heve garden?

Nettopp.

Nå.

Kjenner du en mann som heter Jason Rafiel?

Jeg tenkte at hun måtte ha tatt en annen vei ned.

Jeg kom tilbake, men hun var ikke der. Jeg tok en lur.

Jeg sov dårlig i natt.

Da jeg våknet, var hun fremdeles borte.

Forstyrres søvnen din ofte?

Ja.

Navnet...

Verity.

Det gjør meg nesten gal.

Er det derfor du er her egentlig?

Jeg annonserte i avisene.

"Hjemsøkt av Verity,"-

-"søker desperat etter sannheten. Ta kontakt."

Jeg fikk to billetter i posten.

Navnet hennes på et kort.

Har du møtt Verity et sted?

På Forrester Grange, eller der nonnene var, St. Elspeths?

Eller Kilburn, der hun bodde med mr Lumley?

-Det hadde jeg nok ikke husket. -Hvorfor ikke?

Et sted her inne er det splinter fra Dunkirk.

Jeg har hukommelsestap.

Det tok meg et halvt år å komme meg på Dover Hospital-

-og bli identifisert.

Det rakk å bli jul før jeg ble gjenforent med Rowena.

Fortalte du henne om Verity?

Det gjorde meg for opprørt.

Ja, Sydney fortalte om Verity Hunt.

Og ja, jeg antar at det fins en likhet.

Særlig da vi så deg på bussen.

-Hva mener du? -Du var mindre sofistikert.

Ingen smykker, knapt noen sminke.

Som du så ut da mr Raeburn kalte deg Verity.

Sydney foretrekker meg sånn iblant.

Det minner ham om henne. Hva så?

Har du møtt noen andre i gruppa før?

Nei, takk.

Den ettermiddagen...

Jeg var sint på Sydney.

Jeg gikk opp til klippene alene hele tiden.

Hvor eksakt?

En klippe er som en annen. Ikke sant?

En klippe er som en annen.

Jeg så etter Margaret. Hun var i dårlig humør.

Hva har dette med mrs Waddys ulykke å gjøre?

Kanskje du vil fortelle om Verity.

Jeg har ikke noe å skjule.

Høsten 1939, da mor gikk bort,-

-annonserte jeg etter en leieboer. For selskapets skyld.

Jeg lot henne få rommet, selv om hun ikke hadde råd.

Iblant gikk vi på kino.

Jeg ga henne sjokolade.

På søndager hørte vi på radioen.

Jeg fridde til henne. Hun stakk.

Jeg fikk et postkort fra Medhurst-

-der hun vennligst ba om unnskyldning,-

-så jeg sporet henne til St. Elspeths i håp om-

-å overtale henne til å ombestemme seg,-

-men de slapp meg ikke inn.

Jeg ville aldri ha skadet henne.

Hvis du vil vite hvem som skremte henne,-

-så var det Amanda Dalrymple!

-Selvsagt skremte jeg henne. -Du trenger ikke svare.

Og du trenger ikke å avbryte.

"Abusum non tollit usum", betjent.

Og hikk-haec-hoc-dikkeri-dokk! Du er ikke i retten nå.

Det var jeg som fikk henne avskjediget for tyveri.

Verity låter ikke som noen tyv.

Du er ingen menneskekjenner. Se på deg og Avril!

Jeg er en utmerket menneskekjenner.

-Skal vi la dere være i fred? -Jeg har tenkt.

Da du knuste fotografiet,-

-virket det som mer enn en avvisning av en tjuv.

Ja. Hvorfor hater du henne så inderlig?

Jeg vet ikke.

Du arver selvsagt Forrester Grange-

-som lord Forresters nærmeste pårørende.

Hva har det med saken å gjøre?

Du sa at Verity trodde at faren hennes var død,-

-men anta at det var lord Forrester?

Ja. Da moren hennes døde, og Verity fylte 21,-

-forandret onkel testamentet, siden hun var hans eneste barn.

Jeg var selvsagt rasende over tanken-

-på å miste arven min, og jeg sa det som det var:

At hun bare var et uekte resultat av et tarvelig eventyr-

-mellom hennes hore av en mor og min bukk til onkel.

Hun ble ute av seg. Det var derfor hun rømte.

Det var det siste jeg så til henne.

Men du er Forresters arving nå,-

-så Verity må være død.

"Absens haeres non erit."

Den som ikke er her, får ikke et øre.

For fire år siden erklærte jeg henne død,-

-for da hadde hun vært savnet i sju år.

Husker du om Verity bar en medaljong rundt halsen,-

-som på fotografiet?

Jeg pleier ikke å legge merke til billige smykker.

Den ettermiddagen på klippene-

-gikk han seg vill da han jaget sommerfugler. Sier han.

Jeg gikk rett tilbake hit.

-Var det noen som så deg? -Noen burde ha hørt meg.

En av nonnene. Jeg vet ikke hvilken.

Jeg ropte da jeg gikk forbi.

Men vi snakket ikke.

Jeg hørte miss Dalrymple rope, men jeg mediterte dypt.

Jeg lette etter Michael-

-for å be ham om å knele som den samvittighetsløse synderen han er,-

-og bekjenne sin skyld foran Den allmektige.

Heldigvis for ham forsvant han.

Jeg utfordret mr West til et kappløp opp bakken og vant.

Beina hennes er lengre.

Da jeg nådde toppen, var du borte.

Jeg gikk på oppdagelsesferd.

Virker det ikke rart-

-at to av dine ti passasjerer er døde,-

-på turens andre dag?

Nei, det er tolv passasjerer.

Nei, mr West og miss Marple teller ikke.

Hvorfor ikke?

På Forrester Grange anklaget Raeburn meg for å ha drept henne.

Han gjettet hvem jeg var, for Verity fortalte om meg.

Han var gal. Det er Agnes også, og alle som tror at jeg kan...

-Vi var så forelsket. -Var dere det?

Fra aller første stund, tror jeg.

Det ble mer og mer. Det vokste-

-til vi begge visste det.

Men jeg kunne ikke bli.

Jeg bestemte meg for å forsøke å komme meg til Irland.

Jeg ba henne om å bli med.

Hun sa ja, og vi avtalte å møtes på Bonaventure-klippene.

Hun kom ikke.

Noen må ha sett meg og blitt mistenksom.

Men jeg sverger at hun aldri kom.

Jeg var fange resten av krigen.

Jeg ba far, rettferdighetens forkjempe og din venn,-

-om hjelp, ikke for egen del, men for å finne Verity.

"Jeg beklager, Michael, men du ber om for mye."

"Jeg er heldig som ikke er internert som utlending,"-

-"så hvordan skulle jeg kunne hjelpe?"

"Jeg er redd for at du må glemme denne jenta."

Jeg ville aldri tilgi ham.

Aldri.

Han skrev utallige brev til meg-

-etter krigen der han tryglet og ba.

Jeg brente alle sammen.

I går ettermiddag-

-sto jeg på klippene igjen-

-og følte Veritys nærvær.

"En barberkniv."

"Sølv."

"En herrekam."

"Svart."

Forstår du noe av dette?

Jeg begynner å gjøre det.

Ett brev.

"Verity til Raeburn. Ett brev."

-Får jeg lov? -Ja, selvsagt.

En hår... Nei, to.

"To hårbørster."

Jeg glemte nok strikketøyet.

Så fine øredobber.

Jeg så maken i Garrards butikkvindu-

-da Raymond inviterte meg på te i Piccadilly.

De var veldig dyre.

Jeg kjøper alltid smykkene mine hos Garrard.

Selv om alle gode ting tar slutt en gang,-

-så fins det visse ting som ikke kan kjøpes for penger, sier Sydney.

Vel.

God natt.

-Skriver du? -Hva er det, Colin?

Jo, jeg ringte Dick Rogers.

Han var med på etterforskningen da Verity Hunt ble meldt savnet.

-Nå? -Ikke noe.

De lette i hele Medhurst-området.

De søkte under klosteret, i tilfelle hun hadde kommet til skade.

De mistenkte vel ikke mørke ugjerninger-

-på St. Elspeths?

Nei, han er bare veldig grundig, gamle Dick.

Snudde stedet på hodet, men nei. Hun hadde gått opp i røyk.

Men abbedissen virker listig.

Hvis du vil høre hva jeg tror, under det hjertet av stein-

-fins det noe i henne som er kapabel til en flukt fra klosteret-

-midt på natta for å dumpe et lik der det aldri blir funnet.

På sykkel, mr West?

De hadde ikke bil.

Fantasien din...

Ja. Det er det en forfatter trenger.

Selvsagt.

-Går det fremdeles bra? -Ja!

Alt er her oppe.

Det gjelder bare å slippe det ut.

Du har vel ikke rukket å kaste et blikk...

Ikke ennå.

Der er du.

Ja, Derek.

Er du klar for meg?

Ja, Derek.

Jeg tilhørte Royal Navy.

Jeg svelget halve Atlanterhavet da jeg ble torpedert i 1942.

Plutselig jobber jeg i næringsdepartementet-

-og skriver brosjyrer om eggepulver.

-Eggepulver! -Eggepulver!

-Fins det is? -Noen måtte gjøre det.

-God kveld. -Han blør neseblod.

Neseblod. Is, takk.

Hvorfor sa du ingenting oppe på klippene?

Du kunne ha dyttet ham ned og drept ham.

Jeg ante ikke at du var sånn.

Ingen prøver seg på min kone ustraffet.

Takk, Syd.

"Jeg skal bære medaljongen til jeg dør, det lover jeg."

"Jeg kan ikke si hvor jeg er,"-

-"men jeg er forelsket i en tysk flyger som heter Michael."

Raymond.

Vi skålte for kjærligheten, men jeg vet ikke hva det er.

-Du er full. -En utmerket observering.

-Observasjon. -Helt riktig.

Hvorfor kan jeg ikke skrive om kjærlighet?

Du har ikke skrevet noe som helst i det siste, så vidt jeg vet.

Det er grusomt, tante Jane.

Ordene flyter ikke hele tiden.

Man må tenke.

Gi deg selv plass til å tenke, da.

I stedet for å trykke livet ditt fullt-

-med Avril og Sophia og Giovanni.

Slipp meg ut!

Ser du etter denne?

Hva i all verden foregår?

Enkelte av oss trenger ti timers søvn.

Er det fest?

Mine damer og herrer,-

-får jeg deres oppmerksomhet?

Mitt navn er Jason Rafiel.

Hvis du hører dette, har det blitt nødvendig,-

-gjennom min jordiske representant,-

-å oppmuntre dere til å fortsette denne rundturen.

Neste destinasjon vil forhåpentligvis-

-avsløre stakkars Veritys skjebne,-

-og rettferdigheten vil seire.

"Som man sår, skal man høste."

Hvorfor spurte du miss Dalrymple om Veritys medaljong?

Var det noe særlig med den?

Den betydde mye for Verity.

Hva har skjedd med nesen din?

Den satte seg fast i dørhåndtaket-

-da jeg skulle knyte skolissene.

Hva glor de på?

Hvor skal vi nå?

Sitt ned! Vi vil ikke ha noen ulykker.

-Hvorfor skal vi hit? -St. Elspeths.

Hva gjør vi her? Jeg liker det ikke.

Noe løp over foten min!

-Tørk av skoen min. -Det var sikkert en mus.

Heller en rotte.

Vet du ikke hva som foregår? Du er politimann.

Det innebærer dessverre ikke at jeg vet hva som foregår.

Hun ser ikke så glad ut, hva?

Martyrdom er ikke noe å le av.

Elspeths hjerte ble gjennomboret av lord Ethelberts spyd-

-da hun nektet å forsake sin tro for å bli hans elskerinne.

Noen av knoklene hennes ligger i kapellet under her.

Jeg ble forelsket her.

I Verity?

Hvordan vet du det?

Der er du.

Hodet mitt eksploderer.

Jeg hadde fæle mareritt i natt.

Jeg så ansiktet hennes.

Og så forsvant det.

En annen kvinne ropte på meg.

Hun ropte på meg.

Rowenas død var fryktelig.

Det fryktelige er...

...at jeg ikke føler det jeg burde føle.

For en fæl ting å si.

Jeg lurer på om jeg noensinne elsket henne på ordentlig.

Jeg tror deg ikke! Hva er galt med bussen? Den fikk oss hit.

Den får oss ikke hjem.

Hvor er nærmeste drosjesentral, miss Daffodil 1951?

Du saboterte den!

Vi skal overnatte, sånn er det bare.

Nei, det er det ikke! Jeg blir ikke her!

-Vær så snill, mrs Lumley! -Legg tilbake kofferten min.

Mannen jeg så på Bonaventure-klippene,-

-da mrs Waddy ble drept, hadde på seg disse.

Boka tilhører deg, mr Faber.

Hvorfor skulle jeg drepe mrs Waddy? Jeg har aldri sett de klærne.

Du kan forklare deg på politistasjonen.

Når?

I morgen.

Det var min første arrestasjon siden jeg ble kriminalbetjent.

Bra. Ja.

Hva tror du om det?

-Friske blomster? -Det også.

Inskripsjonen: "Kjent av Gud."

Det er vel for en ukjent soldat?

Men under står navnet hans.

Det ble lagt til senere.

Vi identifiserte ham en stund etter begravelsen-

-da enken kom og så etter ham.

Hun hadde finkjemmet sykehusene, og vi var hennes siste håp.

Hun kom for sent.

Men vi hadde beholdt ringen hans, og hun kjente den igjen.

Stakkars kvinne.

Hun besøker ham nok fremdeles.

FLYOFFISER RALPH COLLINS

Visittkortet mitt. Hvis du vil saksøke for feilaktig arrestasjon.

-Hvordan vet du at jeg er uskyldig? -Jeg helgarderer meg bare.

Kanskje du vet at Amanda la klærne i bagasjen min.

Hvorfor skulle hun det?

Kanskje hun ikke kan styre seg for å skade de uskyldige.

Verity var livredd for henne.

-Hvis du ikke vil ha min hjelp... -Vent!

Servitøren sa at Amanda bodde på Flying Horse-

-da Verity forsvant.

Det er du, madam. Du har bodd her før.

Hun tok feil.

-Gjorde hun det? -Ja!

-Gjorde hun det? -Nei.

Amanda var der, men hun gjorde ingenting.

Stikk.

Hvor passer du inn, Georgina?

Jason Rafiel, grammofonbeskjeder,-

-en buss som plutselig ikke vil starte.

Jeg er sjåfør og guide.

-Følger du ordre? -Jeg vil være en mønstermedarbeider.

Dette er mitt første oppdrag.

Før det, da?

Etterretningstjenesten i krigen. Så underviste jeg på en fin pikeskole.

-Latin og nettball. -Lange bein må ha vært gode å ha.

Hjernen også.

Går du i din tantes fotspor?

-Med detektivarbeid? -Og forblir singel.

Det er mitt kunstneriske temperament.

Ikke når middagen må lages.

Madrassen min er full av kryp.

Da får du skremme dem bort, miss Dalrymple.

-Jeg sa ikke ett ord. -Det håper jeg virkelig.

Abbedissen fortalte om Ralph Collins.

Gravsteinen?

Det var veldig sørgelig.

Han lå i koma nesten hele tiden fra dagen han kom.

Ingen papirer, ingen hukommelse...

...og fryktelige skader.

Abbedissen tok det veldig tungt da vi mistet ham.

Jeg la ham ut selv for å skåne henne-

-og meddelte nyheten neste morgen.

Vi var alle i helspenn.

Det hadde gått nesten en uke siden Verity forsvant.

Han har rømt! Michael er borte!

Han må være her et sted.

Dere to, gå den veien. Jeg går ned.

Det er jeg. Det er jeg!

Kanskje han har flyktet.

Vi ser i kapellet.

Er det ham?

Nei! Vær så snill! Nei!

Du drepte henne. Du drepte Verity. Tilstå!

Hvordan kunne jeg ha gjort det? Hun er fremdeles i live!

Etter at jeg hadde fått Verity erklært død,-

-skrev hun og truet med å vende tilbake fra graven-

-hvis ikke jeg betalte henne 50 pund i måneden.

Hvem som helst kunne ha lest om dine rettslige tiltak og skrevet.

Så lettlurt er jeg ikke.

Jeg sendte Derek for å treffe henne med et foto-

-og en liste med spørsmål om hennes fortid.

-Var det henne? -Ja.

Jeg spør bare fordi at da mrs Lumley så deg ved bussen,-

-tok hun på seg mørke briller.

Som om du var redd for at mr Turnbull skulle gjenkjenne deg.

En sånn frykt kan forklare-

-forvandlingen fra den enkle stilen-

-som du sa minnet mr Lumley om Verity.

Og minnet Raeburn om det også!

Det var derfor han sa navnet hennes!

Det er vel mulig?

Hvordan kunne du være så dum?

Det så ut som henne på fotografiet.

Ikke sant? I din enkle, lille kjole-

-og en mørk parykk i skinnet av en gatelykt,-

-fordi du var for nervøs til å møtes i dagslys!

Selvsagt svarte du riktig på spørsmålene om Veritys bakgrunn.

Din mann hadde forberedt deg.

Han er ikke så dum. Han avslørte oss på klippene.

-Innrømmer du utpressing? -Spør ham om utpressing.

Han ville holde kjeft hvis jeg kom til rommet hans og gjorde ting.

-Hvordan går det med nesa? -Alle de pengene!

Vent. Hvorfor var du i Medhurst da Verity forsvant?

-Lette du etter henne? -Ja.

Hvordan visste du hvor hun var?

Hun hadde skrevet til en pike på Forrester Grange-

-at hun var her i klosteret.

Jeg ville tilby henne et bidrag-

-hvis hun holdt kjeft om sin virkelige far,-

-men jeg fikk aldri sjansen.

Så, min Verity...

Lever hun, eller er hun død?

Jeg forventer at alt blir forståelig i morgen tidlig.

Det pleier vanligvis det.

Abbedissen lurte på om du ville ha denne.

Varm sjokolade?

Så omtenksomt av henne.

Ikke sant?

Hun kan være det.

Var det riktig av Verity å gi opp Michael for Guds skyld?

Vi må alle elske på vår egen måte.

Sov godt.

Hvem sin sjel ber du for?

Er det min?

Hvem er du?

Jeg er Nemesis.

"La rett velle fram som vann."

"Og rettferd lik bekker som alltid strømmer."

Giften i sjokoladen min er samme gift-

-som drepte mr Raeburn, ikke sant?

Mor Agnes ba meg om å gi deg sjokoladen.

Jeg ba henne om det, men hun forgiftet den ikke.

Det var en fristelse, Clothilde, og du ga etter.

Da mr Raeburn sa "Verity" ved den flygende hesten...

Verity?

Da var det ikke mrs Lumley han tittet på, men deg.

Du hadde en medaljong som jeg så på Forrester Grange,-

-på fotografiet Georgina hadde satt fram.

En medaljong som ble gitt til Verity av hennes elskede mr Raeburn.

Hun hadde lovet ham å bære det til sin siste dag.

Da du så at han gjenkjente den, måtte han dø.

Jeg tror ikke at giften var i champagnen.

Varm sjokolade?

Du hadde på deg noe.

Sov godt.

Var det sånn det skjedde?

Stakkars mr Raeburn.

Og stakkars Verity.

-Din spesielle jente. -Du drepte henne.

Det fins ikke bevis.

Gjør det ikke det?

Du drepte meg.

Jeg elsket deg.

Men du ville forlate meg.

Hun sa at St. Elspeth hadde gitt henne styrken.

Men ikke til å avvise Michael.

Men til å bli med ham.

Jeg ønsket henne lykke til.

Verity?

Verity?

Hva gjorde du med henne?

-Hvor er hun? -Død og begravet.

Hva gjorde du med henne?

Jeg la henne i Michaels rom.

Ga du politiet et anonymt tips?

Sa du at en tysker var på flukt ved Bonaventure-klippene?

Ja.

Så ba jeg til St. Elspeth...

...hver dag i en uke...

...til hun sa til meg hva jeg skulle gjøre.

Da informerte du abbedissen om at den uidentifiserte pasienten,-

-som nesten var blind og lå i koma, hadde gått bort.

Men du rullet ham inn i Michaels rom-

-der Verity lå, og så...

Politiet kom for å lete.

Jeg måtte svøpe henne i bandasjer.

Jeg svøpte henne inn...

Så begravde du henne som Ralph Collins.

Men jeg bar alltid medaljongen hennes.

Og nå forstår jeg.

Jeg lå ikke på sykehuset alle de månedene, hva?

-Du var her. -I Michaels rom.

Jeg er ikke kaptein Martin Waddy.

Jeg er flyoffiser Ralph Collins.

Jeg trodde at du ville dø.

Men St. Elspeth ba meg om å sone for mine synder...

...og passe på deg selv.

Du var hemmeligheten min.

Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med deg.

Så ga hun meg et mirakel.

Jeg leste om en kvinne, helt åpenbart forstyrret.

Hun kunne ikke akseptere at mannen hennes var forsvunnet i Dunkirk.

Han var antatt omkommet.

Jeg satt ved sengen din-

-da du fikk tilbake minnene jeg ville gi deg.

Du skulle være med din kone Rowena.

Rowena!

Jeg ga kaptein Martin Waddy tilbake til hans kone.

Hun trodde at det var et mirakel.

Hun ville tro.

Martin?

Militærets sosialhjelp, mrs Waddy. Han er hjemme.

Det er et mirakel.

Men da hun gjenkjente deg, ble du nødt til å drepe henne.

Stakkars Rowena.

Det var deg Raymond så på Bonaventure-klippene-

-etter at du hadde dyttet Rowena Waddy i døden.

Hvordan vet du det?

Jeg fant en ledetråd.

Og fugleskremselet jeg hadde sett den dagen mrs Waddy ble myrdet,-

-hadde blitt flyttet,-

-for du hadde brukt det i bedraget ditt.

Mens du drepte mrs Waddy,-

-kledd i klærne du senere la i Michaels koffert,-

-så miss Dalrymple deg meditere.

Du kunne selvsagt ikke svare henne.

Og du var jo ikke i nærheten av klippene-

-da mrs Waddy døde.

Jeg kan aldri tilgi meg selv.

Det er Gud som må tilgi.

Vær så snill.

La meg be et øyeblikk.

Det fins en ny verden der ute.

Det var siste gang jeg lot som om jeg var Verity.

-Ja, elskede. -Takk.

Hvor mange harde år i fengsel får man for utpressing?

Vi vil ikke at det går til tiltale, Amanda. Tenk på avisene.

Akkurat. Forferdelig.

Varm opp setet mitt.

Ray! Bunnys maskeball på lørdag. Jeg skal gå som nonne.

Beklager, men jeg skal hamre ut den nye romanen.

-Notatene dine. -Nå?

-Du har virkelig noe. -Bra.

Jeg tror jeg vil forlate politiet.

Men du kan jo bli en utmerket etterforsker.

Alle om bord!

"La rett velle fram som vann,"-

-"og rettferd lik bekker som alltid strømmer."

Tekst: Jan Helge Hordnes Iyuno-SDI Group