Original subtitles

DU SKAL IKKE BEGJÆRE

Cheol.

Hei! Skal du til et fint sted?

Ja.

Til et fint sted?

Disse klærne ser rare ut, ikke sant?

Jeg burde hatt på meg mørkeblått.

Hva betyr vel klær?

Klær betyr noe for meg.

Hva jeg har på meg. Hva jeg skal lage til middag i kveld.

Slike ting er viktige for meg.

Jeg har ikke brukt disse skoene på årevis. Føttene mine verker.

Men jeg kan jo ikke bruke joggesko.

Hvis du vil gråte, bare gråt.

Den flyr.

Hva gjør du?

Gå inn. Jeg blir her.

Etter å ha dratt så langt? Du var til og med på renseriet.

Kan du ikke komme innom en liten stund?

Hva med Cheol?

Cheol, bli med mamma. Dong-min var alltid snill mot deg.

Han kjøpte Lego til deg. Du bør si farvel til ham.

Kom igjen.

Bukk, Cheol.

To ganger.

Mi-ok…

Hun skiftet bleie på babyen, og han sa fra døra:

"Jeg drar!"

Hun var for opptatt til å svare.

Det var det siste hun så til ham.

I det siste har hun lett etter ham,

funnet ham røykende på verandaen, og bare sukket.

Hun så ham sånn noen ganger.

Hun klandrer seg selv for at hun ikke skjønte det før.

De filmer noe.

Ja, hun sa det var et prøveopptak.

Hva slags prøveopptak?

Stemningen her.

Hun lager en dokumentar.

Du kjenner direktør Kang på rådgivningssenteret?

Hun fikk tillatelse fra fagforeningslederen.

Hvor er din mann?

Utenfor. Han ville ikke komme inn.

Er han i bilen?

Ansiktet ditt har blitt så tynt.

Jeg har gått ned fem kilo.

Går du på diett?

Nei, jeg spiser mye, men jeg blir tynnere og tynnere.

Gifteringen min er stor. Den faller av hele tiden.

Den var alt jeg fikk av mannen min da vi giftet oss.

Den er alt jeg har, men den prøver å stikke av.

Pappa er her.

Her er han.

Er dette sønnen din?

Ja.

Hei. Hyggelig å møte dere.

Jøye meg.

Ja, hyggelig å møte deg også.

Så veloppdragen. Ikke som faren.

Ikke tull foran ham. Han tar det seriøst.

Er han et alvorlig barn?

Akkurat som faren.

Hei.

- Vet du at terapimøtene starter igjen? - Ja, jeg vet det.

Vil Cheols far nekte å gå denne gangen også?

En som ham kunne virkelig trengt terapi.

Han ble mer påvirket av streiken enn noen andre.

Hei.

Glem det.

Det er ikke lov. Ingen drikking.

- Gi den tilbake. - Nei, du lovet.

Han lovet meg at han ikke skulle drikke ute.

Jeg skal ikke drikke. Få den.

Hvorfor spør du, da?

- Bare få den. - Nei, hvorfor det?

Jeg skjønner.

Hva skjønner du?

Hva er det med deg?

- Hva gjør du? Stopp. - Hva er problemet ditt?

Du lovet.

Hva er dette?

Hva filmer du?

Beklager. Jeg slår av kameraet.

Er dette morsomt?

Synes du vi er morsomme?

- Synes du det er morsomt? - Kan jeg få en sigarett?

Faen.

Leter du etter noe?

Jeg mistet ringen min.

Et øyeblikk.

Fant den.

Takk.

Sang-woo!

Hei.

Filmen min fokuserer spesifikt på arbeidernes privatliv.

Jeg synes dokumentarer er et veldig kraftig verktøy for historiefortelling.

Gjennom virkelige historier om arbeiderne og familiene deres

håper jeg filmen inspirerer seerne til å vurdere verdien av arbeid,

og til å tenke på livet, arbeidet og fremtiden vår.

Takk.

ARBEIDERE FORSVINNER "ARBEID ER LIV"

I dag fokuserer dokumentarer om problemer i arbeidsmarkedet

vanligvis på ting som KI-roboter som erstatter arbeidere

eller en fremtid der arbeidere ikke lenger er nødvendige.

Har du tenkt på at temaet om omstrukturering av bedrifter

kan virke litt utdatert for seerne?

Jeg tror ikke at omstrukturering er et utdatert tema.

Tvert imot, i denne tiden med mindre arbeidskraft,

er dette enda viktigere.

I fremtiden vil slike omstruktureringer bli vanlige.

I søknaden din

sier du at du vil fokusere på arbeidere som ble sagt opp av SP Tungindustri.

Blant de mange arbeiderne du kunne ha valgt,

hvorfor valgte du dem som hovedpersoner i historien din?

Som dere vet, sa SP Tungindustri opp 40 % av arbeidsstyrken sin

i en omstrukturering for to år siden.

Arbeiderne gjorde motstand ved å gå til generalstreik.

Den ble undertrykt av staten, og ettervirkningene merkes fortsatt.

For ikke lenge siden tok en av de oppsagte sitt eget liv.

Jeg ser de oppsagte arbeiderne ved SP Tungindustri

som legemliggjøringen av vår tids arbeidere.

Jeg vil skildre hva de føler om jobben sin,

og hvordan de overlever etter å ha blitt sparket.

På denne måten vil jeg gjøre stemmene deres hørt.

Ja, det var alt.

Takk.

Vi er klare for neste presentasjon.

- Jeg går! - Ha det.

Sjef, jeg drar nå.

Du må sortere søpla.

Jeg kan ikke i dag, sjef.

I dag er det søppelsorteringsdag. Hvis ikke du gjør det, hvem da? Jeg?

Jeg sa jeg hadde et viktig møte,

så selv om det dreper meg, må jeg dra klokka seks.

- Dette er utnyttelse av arbeidskraft. - Herregud. Utnyttelse av hva?

Hør på denne kvinnen.

Vet du hva det betyr? Ikke kast rundt deg med sånne ord.

Jeg kan ikke gjøre det.

Be dem gjøre det. Jeg kan ikke.

Hva vet de om å sortere søppel? Vis dem.

Det er derfor jeg blir forbanna.

- Hvorfor sier du dette nå? - Du gjør det uansett. Ikke klikk.

- Det er du som får meg til å klikke! - Gjør det. Skynd deg.

Faen.

- Sett den der borte. - Ok, vi gjør det.

Hei.

Beklager. Ventet du lenge?

Ikke i det hele tatt.

Hei.

Jeg håper jeg ikke lukter søppel.

Herregud!

Babyen min. Han heter Blue.

Blue, som fargen?

Ja, Blue.

Telefonen hans er av.

Du virker bekymret.

Det er hans første dag på jobb siden han ble sagt opp på SP.

Det er to år siden.

Jeg ville egentlig at han skulle legges inn.

Jeg tenkte han trengte behandling for både kropp og sjel. Men han nektet.

Folk rundt oss sa at han måtte få seg en jobb.

Jobbe, glemme fortiden, finne en ny jobb, gi opp å bli gjeninnsatt…

Etter mye mas, fikk han endelig denne jobben.

Hvorfor vil han ikke ha terapi?

Han sier han ikke er typen som kan bable i vei foran andre…

Egentlig er han redd.

- For hva? - Aner ikke.

Det er noe inni ham han er redd for å få ut.

Han sa en gang

at om han snakket om alt inni seg, visste ingen hva som kunne skje.

Han kunne klikke og drepe alle rundt seg.

Han er ikke normal.

Var det et kjærlighetsekteskap?

Ja.

Når møttes dere?

Da jeg var ung.

Og jeg mener ikke litt ung.

Var det i tenårene?

Han var 18,

og jeg er to år yngre, så jeg var 16.

Dere datet lenge.

Ja.

Men var det egentlig dating?

Jøye meg.

Regissør Lee…

Ikke kall meg det. Bare bruk navnet mitt.

Jeg er Ye-ji. Lee Ye-ji.

Ye-ji, kaller du alltid mannen din ved navn?

"Hei, Sang-woo."

Ja, hvordan visste du det?

Da jeg møtte deg på parkeringsplassen i begravelsen,

ble jeg overrasket da du sa: "Sang-woo!" Kvinner kaller vanligvis mennene oppa.

Ja, vi var klassekamerater på videregående.

Han må ha vært populær.

Alle jentene likte ham.

Han var kjekk, høy og atletisk.

Jeg ante det ikke, men han ble kalt "Drømmeelskeren".

En gang på morgensamlingen fikk vi begge noen diplomer på scenen,

og de andre jentene var så sjalu.

"Så heldig du er, som står ved siden av Drømmeelskeren."

Jeg skryter ikke. Jeg baksnakker mannen min.

Selvsagt.

Alle jentene likte ham,

men han likte bare de dumme, pene med fine figurer.

Jentene han likte, var alle bimboer.

Så menneskelig av ham.

En jente som meg var usynlig for ham.

Han var for god for meg.

Han var sønn av en rik, kjent familie,

og selv om jeg bodde i Gangnam, var ikke hjemmet mitt noe spesielt.

Hvordan endte du opp med å gifte deg med ham?

Jeg dro til USA for å studere og møtte ham tilfeldig.

- Hadde det ikke vært for USA… - Vent.

Han er på vei. Han blir litt forsinket.

Jeg skjønner.

På kafeen ved rådgivningssenteret.

Hvor mange minutter?

Ok.

Han er her snart.

Mi-ok, hva var barndomsdrømmen din?

Barndomsdrømmen min?

Var det noe du ville bli?

Jeg hadde ikke noe sånt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri tenkte på det.

Ye-ji…

Hva med deg?

Fra jeg var liten, ville jeg bli filmregissør.

Jeg likte historier, og jeg likte å forestille meg ting.

Jeg liker dokumentarer, men jeg vil lage en spillefilm.

Å forestille meg ting er enda en hobby.

Da jeg var liten,

jobbet moren min på en bilvask.

Pappa var skraphandler, så han var alltid ute.

Men som barn var jeg ofte syk.

Jeg lå der, og det virket som om jeg kunne høre hjertet mitt slå.

Vi bodde i et rom på bilvasken, og mens jeg lå der alene,

så jeg moren min spyle biler med en slange.

Jeg vet ikke hvorfor,

men sollyset som glitret gjennom vannet, var så vakkert.

Så jeg ville også prøve.

Men moren min ble rasende på meg.

Vent litt.

Kan du si det samme foran kameraet?

Jeg vil filme dette.

Ok.

Jeg henter kameraet.

Jeg burde alltid ha med kameraet mitt!

Ja.

LORO PIANA RYGGSEKK 5 630 000 WON

Så mange fly i dag.

Det er en amerikansk militærbase i nærheten.

Ok, si det du sa tidligere.

Se på meg, ikke kameraet.

Da jeg var liten, jobbet moren min på en lokal bilvask.

De vasket biler for hånd da.

Pappa var skraphandler, så han var alltid ute.

Men som barn var jeg ofte syk.

Jeg lå der, og det virket alltid som om jeg kunne høre hjertet mitt slå.

Der jeg lå alene, så jeg mamma spyle biler med en slange.

Jeg vet ikke hvorfor,

men sollyset som glitret gjennom vannet, var så vakkert.

Så jeg ville også prøve.

Men mamma kom ut, og hun var så rasende.

Mi-ok!

Hva er dette?

Hva er det du gjør?

Den gangen visste jeg ikke hvorfor mamma var så sint.

Men når jeg tenker tilbake, hatet hun nok å se meg gjøre det.

Hun var redd jeg skulle ende opp slik.

Hvor er moren din nå?

Hun jobber fortsatt. I Jeolla-do.

Hun gjør alle slags jobber. Vasking, restaurantarbeid, strøjobber…

Ok, det er bra.

Bra jobba.

- Er vi ferdige? - Ja.

Du var flink. Der er han.

- Hallo. - Ja, hallo.

- Hva gjør du? - Et intervju.

Hvordan gikk det?

Ikke noe spesielt.

- Tror du det går bra? - Ja.

Så du gikk med på et intervju?

Det bare skjedde.

Jeg hadde ikke planlagt å filme intervjuer i dag.

Jeg ville bare introdusere dere for direktør Kang på rådgivningssenteret.

Men jeg likte det hun sa tidligere, så jeg spurte om jeg kunne filme henne.

Uansett, jeg er glad du kom.

Jeg hørte at det ikke var lett å komme så langt…

Men hvis du møter rådgiveren, vil det hjelpe.

- Siden vi har dårlig tid… - Skal vi gå?

Ja.

Jøss.

Hvor lenge er det siden?

Hvordan er helsa?

Ikke så verst.

Bra du kom.

Vi snakket og lurte på om du ville dukke opp.

Men her er du.

Bare prøv.

Selv når jeg ikke snakker selv,

føler jeg meg litt bedre av å høre andre snakke.

Du kjenner folk der inne.

Vi skal bare møte rådgiveren.

Ok.

Vi ses senere.

- Jeg klarer ikke dette. - Hvorfor ikke?

Beklager. Kanskje neste gang.

Men…

Hva er galt?

Det må være vanskelig å kjøre forbi fabrikken.

Tar du noen gang en annen vei for å unngå den?

Beklager.

Jeg prøver ikke å intervjue deg. Jeg var bare nysgjerrig.

Kom igjen, gå ut.

- Skal vi bare gå? - Ja, ikke bry dere om oss. Bare gå.

Kom igjen.

Hva nå?

- Cheol. - Kom igjen.

De andre barna har også uniformer.

Se.

Det er ikke bare deg.

Kom igjen.

TURDAG DAEYA BARNESKOLE

- Hei. - Hei!

Klar!

Begynn!

Én!

To!

Tre!

Fire!

Choi Cheol!

Cheol, prøv hardere! Du klarer det!

Det er fordi han hater å ha på seg den uniformen.

Hvorfor hater han den?

Kanskje han er utilpass.

Han liker ikke nye klær. Han vil alltid ha de gamle.

Men han hater den uniformen.

Hvem vet hva han føler.

Han er ikke særlig atletisk.

Han går i tredje klasse og bruker fortsatt støttehjul.

Faren hans var god i sport.

Hva gjør han?

- Vi bør filme det. - Synes du det?

Ikke film det!

Ikke film!

Jeg skulle ønske dere ikke filmet sånt.

Ja, jeg forstår. Ikke vær redd.

Tilbake til utgangsstilling!

Da vi fikk telefonen fra SP Tungindustri, var det som å vinne i lotto.

Han var fast ansatt i et stort selskap.

Da han hørte at han var ansatt, sa mannen min:

"Vi har ingen å skryte til."

Begge foreldrene hans døde tidlig.

Han tok opp røret og la det ned igjen flere ganger.

Men det føltes ikke ekte før han fikk ID-kortet sitt.

Da slo det meg. Dette her.

Det er bare et kort med navnet og ID-nummeret hans,

men jeg ble så rørt.

SP TUNGINDUSTRI CHOI HO-SEOK

Kutt!

Tok du det med deg med vilje?

Jeg tenkte vi kanskje trengte det.

- Du er et naturtalent. - Det er ingenting.

Jeg antar at mannen din ikke vil gjøre et intervju?

Nei.

Han lot meg så vidt snakke med deg. Han vil ikke gjøre det.

Jeg vil virkelig ha det intervjuet.

En som ham må fortelle historien sin.

Det hadde vært fint om du kunne hjelpe meg, Mi-ok.

Hjemmet vårt er fint, hva?

Ja, fint og koselig.

Folk spør om ansatte i SP Tungindustri

levde bra som vanlige ansatte.

Dette er akkurat sånn vi levde.

Du store.

En edderkopp!

Hva gjør du?

Mannen min er fra landsbygda, så han liker dette bedre enn en leilighet.

Da jeg så dette huset, sa jeg: "Aldri i livet!" Men vi endte opp her.

Jeg ville ha en leilighet,

men jeg liker meg her nå.

Cheol kan løpe så mye han vil her, i motsetning til i en leilighet.

Det var en utedo der og en stor dam her.

- Vi hentet fem-seks lass med jord… - Ni!

Vi helte ut ni lastebillass med jord og jevnet det ut.

Når det gjelder disse trærne, kjøpte jeg dem ett og ett.

Lagerstroemia indica,

rhododendron schlippenbachii, osmanthus fragrans… Mange ulike trær.

Vi plantet dem selv, med Cheol på ryggen min.

Det tok noen år,

og da det endelig så ut som en hage,

skjedde streiken.

Se her. Vi har ingenting å skryte av, men ingenting å skjule.

La oss ta et prøveopptak.

Dette er Cheols bestefar og bestemor,

og ved siden av dem er hans besteforeldre på morssiden.

Før vi gikk til sitdownstreik, bukket vi for disse bildene.

Vi lovet å kjempe for å beskytte familien og arbeidsplassen.

Dette er Cheols søskenbarn.

Mannen min har ikke kontakt med søsknene sine lenger.

Selv da han ble skadet i streiken og lå i senga i flere måneder,

ringte ingen av dem.

Han ble veldig såret av det.

Før bodde vi i en leilighet,

men så ble svigerinnen min skilt og flyttet inn med sine to barn.

Hun hadde 40 millioner won i gjeld og ingen måte å betale på.

Så etter å ha tenkt over det,

solgte vi leiligheten og betalte gjelden hennes.

Det var mitt forslag.

Vi betalte gjelden hennes og kjøpte en bruktbil for resten,

så leide vi et hus.

Vi kranglet ikke,

men en dag mistet vi kontakten.

Etter å ha flyttet et par ganger til,

kom vi hit.

Mannen min lagde dette helt selv.

Det tok rundt to måneder.

- Vet du hvorfor han laget det? - Hvorfor?

For å drikke med brødrene sine.

Det var drømmen hans.

Brødrene hans?

De yngre kollegene på samme produksjonslinje.

Han kalte dem alltid brødrene sine.

Han ville ha et sted der han kunne drikke med dem.

Med brødrene sine hadde han…

Hva kaller man det?

Han hadde en greie.

Han ville ta dem med hit etter jobb, ikke bruke penger på en bar.

Han jobbet hardt med det og svettet i varmen.

Han kuttet og la marmorflisene selv.

På fridagene sine, én etter én.

Rett etter at han la den siste, ringte han alle.

"Det er endelig ferdig!

La oss finne en dato.

Hva med lørdag?

Ja, alle kan komme."

Så datoen ble satt for en fest med svinekjøtt.

Alle brødrene hans på samme linje, pluss noen på neste linje.

Og så ble det streik.

Festen var satt til lørdag, men streiken startet fredag.

Så nå får han aldri møte dem.

Hva med de yngre kollegene hans?

Brødrene jobber fortsatt på fabrikken.

De er "de levende".

Ja, de levende.

Det er det vi kaller dem.

De oppsagte er "de døde".

De levende og de døde.

Etter at han bygde dette, har han aldri brukt det.

Det er fint til å tørke klesvask eller chili.

Perfekt til våte tepper.

Kan du fortelle oss hvordan du møtte mannen din?

Du sa at du var 16.

Siste året på ungdomsskolen.

Den sommeren

inviterte en venninne meg til å overnatte i hytta til tanta hennes.

Hun sa at det ikke ville være noen andre der.

Hun hadde en fetter, men han sov i treningsstudioet og kom ikke hjem.

Men hun løy faktisk.

Her er det!

Kom inn.

Hva skjer?

Hvem er det?

Du sa det ikke var gutter her!

Ho-seok!

Ta på deg klærne!

Hvorfor er du så sjokkert?

Har du aldri sett en fyr trene?

Ta på deg klærne!

Ok, det er greit nå.

- Hvem er det? - Fetteren min og kompisene.

Jeg sa jeg ikke kom hvis det var gutter her!

- Jeg drar! - Hvorfor?

Hvordan kan vi dra? Det går ingen buss.

Ja! Kom inn, fort. Det går bra.

Kom inn.

Ho-seok, hva gjør du?

Til slutt gikk vi inn,

og han ønsket oss velkommen med dampede egg.

Og grovt salt.

Vi sa til oss selv: "Wow, han kan dampe egg!"

Og så: "Grovt salt? Hva er dette?" Vi kjeftet på ham.

Så han knuste saltet med en skje.

Så dro vi alle sammen til frukthagen.

Jeg skjønner ikke Hele prosessen er så rar

Å forelske seg og skilles ad Er bare en klisjé

Jeg tror ikke jeg må si ting Alle kan kjenne seg igjen i

Alle har sine egne følelser Alle lever…

…på sitt vis

Har du prøvd å slå opp på en solskinnsdag?

Utenfor landsbyen

Blomstrer akasier ved veien i frukthagen

Hvite kronblader

Svever i lufta som snø

Den søte blomsterduften

Sprer seg med vinden

Hei.

Plutselig ga han meg et eple.

Det var ikke modent, et lite, grønt eple.

Han hadde polert det så mye at det glinset.

Vi jentene sov i paviljongen.

Men av en eller annen grunn våknet jeg tidlig.

Solen hadde ikke stått opp enda.

Men så snart jeg åpnet øynene,

tenkte jeg på det eplet.

Det var en så merkelig følelse.

De andre sov fortsatt,

men jeg gikk ut alene.

Jeg bare

klarte ikke å sitte stille.

Jeg vet ikke hva det var,

men det var en merkelig følelse.

Som om jeg hadde blitt en annen.

Som om verden var annerledes enn den jeg hadde levd i.

Men det var en så god følelse.

Merkelig nok følte jeg meg lykkelig.

For første gang følte jeg: "Å, det er faktisk vakkert."

Villblomstene dekket av dugg, solstrålene…

Verden var så vakker.

Beklager.

Nå er jeg dum.

Nei, ikke i det hele tatt. Det var bra.

Jeg har gåsehud.

Det var dette jeg ville fange.

- Takk. - Vi drar!

Er du på vei?

Jeg sendte crewet hjem.

Men Sang-woo, jeg har en tjeneste å be om.

Jeg vil spise middag med denne familien i kveld.

Med deg også.

Vær så snill.

Spis med oss, ok?

Det er viktig. Det er derfor jeg spør.

Jeg vil gjøre det bra for dem.

Du kommer vel?

Sang-woo, takk! Jeg elsker deg!

Å, kjære. Var du her?

Mi-ok, hva med å spise ute i kveld?

Mannen min kommer for å hente meg,

og han vil spandere middag til dere to og Cheol.

Han sa at han gjerne ville.

Hei.

- Hei. - Hei.

Hei.

Hei, hyggelig å møte deg.

- La oss gå inn. - Ja.

Her, spis. Er du sulten?

Liker du kjøtt?

Hva heter du?

Jeg heter Choi Cheol.

Choi Cheol?

Etternavn Choi, fornavn Cheol?

Kult navn.

Faren min er sveiser, så navnet mitt betyr "stål".

Virkelig? Det er enda kulere.

Takk.

Du skal vel ikke drikke det?

Jo, i dag.

Hvorfor i dag?

Han lovet meg at han bare skulle drikke hjemme.

Hvorfor bare hjemme?

Han lager alltid en scene ute.

- Han drikker og slåss. - Ikke fortell det.

Vi bør fortelle dem alt. Ikke sant, Lee?

Takk.

Skål, alle sammen.

Skål!

Skål.

Jeg kan ikke drikke.

Fordi du må kjøre?

Nei. Jeg tar medisiner nå.

Du også.

Bare ett glass. Det er uhøflig å la være.

Beklager.

- Jeg drikker for ham. - Jeg også.

Skål!

Dette er så godt.

Du grillet dette så bra.

Jeg er ikke så verst til å grille kjøtt.

Mannen din ligner på han fyren.

Hvem?

Hva heter han?

Steve Jobs.

Steve Jobs?

Ligner de?

- Nei, det gjør de ikke. - De har noe til felles.

Jeg likte ham veldig godt.

Da jeg så på nyhetene at han døde, klarte jeg ikke å spise.

- Virkelig? - Hvorfor ikke?

Jeg var for trist.

- Beklager. - Nei, jeg syntes også det var rart.

At jeg var så trist.

Jeg likte ham nok veldig godt.

Han så ut som han visste alt.

At han kunne løse alle problemene våre.

Han så fri ut.

Det er én ting jeg kan bedre enn Steve Jobs.

Å grille kjøtt.

Ok.

For Steve Jobs!

Skål!

- Skål! - Skål!

Sang-woo.

La oss grille i hagen deres en dag.

De har en marmorplattform der.

Vi må grille litt kjøtt der.

Svinekjøtt.

Skal vi det?

Er det greit?

Jeg kan grille svinekjøtt også.

Det er faktisk min spesialitet, ikke biff.

Dere to er flotte.

Hva mener du?

Kaller hverandre ved navn. "Sang-woo", "Ye-ji". Som venner.

Skal vi også kalle hverandre ved navn, som venner?

Skal vi?

"Skal vi?" Ikke vær så formell. Vi er venner.

Ok, vi er omtrent like gamle uansett.

Ja, la oss gjøre det, din merr!

Din gale merr.

Hvor gammel er du?

Jeg er 25.

Nei, seriøst!

Jeg er 43.

Hva er så morsomt?

Hvor gammel er du, merr?

Jeg er 44.

Faen, hun er storesøsteren min.

- Skål! - Skål!

Skal vi vente?

Bare gå. Vi har bestilt en sjåfør.

Ha det, Steve Jobs.

- Vi ses, kompis! - Ok.

Vi ses, merr!

Hvor er sjåføren?

Han kommer snart.

Da begynner jeg å gå.

Cheol! Gå litt med mamma.

Sang-woo, jeg gjør det bra, ikke sant?

Ja, regissør Lee. Du gjør det bra.

Er det alt?

Kom igjen, si det som om du mener det.

I en tid hvor ingen bryr seg om arbeiderproblemer,

er du flink til å fange arbeidernes historier.

Herregud. Høres ut som ChatGPT.

Ingen sjel.

Du tenker ikke på arbeidere og familiene deres som filmobjekter,

men du prøver virkelig å komme nær dem og bli venner.

Takk for at du forstår.

Det stemmer. Jeg synes det er viktig.

Vennen min er morsom, hva?

Ja, hun er morsom.

Problemet er Choi Ho-seok. Mannen.

Han burde være filmens hovedperson.

Han er veldig spesiell.

Hva mener du med spesiell?

Det kan være bare én mann som ham i hele Sør-Korea.

Hvorfor ler du?

Du finner kanskje ut at han er en klisjé. Som vanlig.

En typisk oppsagt arbeider.

Men øynene hans er så triste.

Faen.

Se hvem som er her.

Du ringte etter en sjåfør?

Faen, å møtes sånn…

Du har byttet nummer.

Jeg prøver å leve uten å se SP-folk.

Jeg tuller ikke, kompis.

Du har gått ned i vekt. Trener du?

Hvor er bilen din?

Bilen min? Der borte.

Beklager, kompis.

Hva er det?

Ring en annen sjåfør. Beklager.

Hei, Jung-dae!

Hei!

Da du sto ved min side

Elsket jeg blikket ditt

Faen, det gjør vondt!

I går gråt jeg

Men på grunn av deg i dag

Vil jeg være glad i morgen

Det er ikke ditt ansikt eller din stil

Jeg trengte bare øm kjærlighet

For å få meg til å glemme

En svunnen tid

Nå kan jeg ikke gjøre noe uten deg

Jeg kjenner bare kjærlighet

Kom igjen!

Kom ikke sjåføren?

Sett deg inn.

Aldri i livet. Jeg setter meg ikke inn.

Ikke du heller.

Faen.

Kom igjen.

Kom deg inn!

Til slutt, hold arbeidsområdet rent.

Sikkerhet begynner med renslighet. Ikke sant?

Ja!

La oss rope sikkerhetsslagordene våre.

La vår nye kollega Choi Ho-seok lede oss.

Kjør på!

Bare følg dette.

"Sikkerhet…"

"Sikkerhetstiltak"!

Si det høyere!

"Sikkerhet gjennom handling"!

Ja, ja, ja!

"Sikkerhet…"

"Sikkerhet på arbeidsplassen"!

Ja, ja, ja!

"Sikkerhet hver dag"!

Ja, ja, ja!

Du har jobbet i tungindustrien, så du vet vel dette?

Vinkelen må stemme nøyaktig med bestillingen.

Når du sliper, må fasen være 35 grader.

Vi tillater ikke negativ toleranse.

Skjønner du?

Svar meg.

Ja, jeg skjønner.

Hvor mye positiv toleranse tillates?

Mindre enn ti millimeter.

Hvis du får negativ toleranse, blir det avvist.

Da ryker ti millioner won.

Så du må fokusere! Skjønner du?

Ja.

Hallo.

Sett deg inn.

Regissøren forbereder opptaket, så hun ba meg hente deg.

Ja. Du hjelper henne ofte.

Det er en uavhengig film.

Uten mye arbeidskraft bør jeg hjelpe når jeg kan.

Hva er en uavhengig film uavhengig av?

En film uavhengig av kapital.

En film laget uten penger.

Du er ikke sint på meg, vel?

Nei, hvorfor tror du det?

Jeg fikk bare den følelsen.

Langt ifra.

Jeg liker å være med deg nå.

KOMITÉ FOR OPPSAGTE SP-MEDARBEIDERE

Du kan gå inn nå.

Problemene startet da SP fikk investeringer fra oppkjøpsselskaper.

De bryr seg ikke om bransjen

eller arbeiderne som satser livet på selskapet.

Alt som betyr noe for dem, er tall og kortsiktig profitt.

Oppkjøpsselskapene kjøpte SP ene og alene

for å omstrukturere og selge det.

Hvis de bare ville selge det, hvorfor omstrukturere?

Det er sånn du får en kjøper.

Hvis du sparker noen arbeidere,

tror kjøperen de vil spare på utgiftene.

Kutt!

Bra. Takk, styreleder!

- Dette er tøft. - Du var flink.

Er ikke regissøren vår stilig i dag?

Hun er en fashionista.

Hun har god smak.

Men mote handler om penger.

Da streiken startet, ante jeg ikke at det ville bli sånn.

Men da hadde vi håp.

Jeg dro dit med et bankende hjerte.

Hei!

Kom inn! Takk for at dere kom!

Velkommen! Det er denne veien.

Kom denne veien. Velkommen.

Foren dere!

Så glad dere kom!

Velkommen!

"Vi vinner denne sitdownstreiken. Hvis vi kjemper hele veien, vinner vi."

Jeg var sikker på at vi ville vinne.

Faktisk…

…følte jeg meg

så sikker på det.

Hva fikk deg til å føle deg så sikker?

Vi hadde rett.

Vi hadde jobbet hardt, og selskapet tok feil, så vi ville vinne.

Det trodde jeg på.

Kan du beskrive stemningen i starten av streiken?

Den dagen må klokka ha vært over 19:00, for det begynte å bli mørkt.

Det begynte å yre, nesten som om det var manusstyrt.

Det var noe mellom regn og ikke regn,

og alle bare stirret på porten.

Selv om vi sa at de som ikke ble sparket, aldri ville komme,

håpet vi at de kom.

Jeg har aldri vært så glad for å se noen.

Fagforeningsmedlemmene hadde ryggsekker.

Siden det var en sitdownstreik,

tok de med mat de kunne lage.

En etter en kom de gjennom hovedporten.

Velkommen!

- Hallo. - Denne veien.

Vi så dem fra innsiden av teltet, og det føltes så rart.

Én person kom inn, så en til…

Noen var sagt opp, andre ikke.

Det var godt å se de som ikke var det.

For hver person som kom inn, var vi fornøyde og takknemlige.

Slik startet streiken.

REDD PAPPAS JOBB

Stemningen var god, som en liten festival.

I går kveld spurte datteren min meg.

Dette er…

Dagen etter samlet familiene seg, og vi snakket etter tur.

"Mamma, når skal vi hjem?"

Jeg kunne ha løyet og sagt at vi snart skulle hjem.

Men jeg klarte ikke.

La oss vinne dette, så jeg kan dra hjem med datteren min.

Takk.

Det var kvinnenes første streik,

så vi måtte dele følelsene våre og hilse på hverandre.

Dette er meg.

Kan vi hoppe over dette?

Dette er pinlig.

Jeg var også oppe hele natta.

Det var første gang,

og regnet gjorde meg enda mer nedfor.

Jeg vil stoppe oppsigelsene raskt, så vi kan dra hjem med mannen min.

Hjelp oss så vi kan gjøre dette snart.

Hvis vi gir opp her, vil jeg føle meg så sint og urettferdig behandlet

at jeg ikke vil få sove.

Unnskyld. Takk.

Knus oppsigelsene!

Knus oppsigelsene!

Knus oppsigelsene!

Knus oppsigelsene!

Bevar vår rett til å leve!

Bevar vår rett til å leve!

Bevar vår rett til å leve!

Bevar vår rett til å leve!

Hva er det?

Helikoptre som slipper flygeblader.

De prøver å knekke oss.

Det var da det begynte.

Hvorfor slippe dem der borte?

De lander her.

Hvis selskapet går konkurs,

er det vår skyld, sier de.

- For en frekkhet! - Riv dem i stykker!

Stikk, drittsekker!

Men barna hadde det vanskelig der.

Jobben min var å passe på barna som ikke var på skolen.

Jeg lærte dem sanger, som en førskolelærer.

Den søte blomsterduften

Sprer seg med vinden

Jeg vil filme andre ting også, søster.

Ikke bare intervjuer, men hverdagslivet ditt.

- Det er ikke noe spesielt. - Det er det jeg vil. Som at du jobber.

Sjefen min tillater ikke det. Han er en råtass.

Jeg skal overtale ham. Jeg er god på det.

Snakket du med mannen din?

Ikke enda. Han trenger mer tid.

Han vil ikke ha terapi. Hvordan kan han gi et intervju?

Kan jeg spørre om noe?

Ja, spør om hva som helst.

Hvor mye koster denne skjorta?

- Er du nysgjerrig på det? - Ja.

Jeg la merke til hvor fin den er på deg.

Jeg ble plutselig nysgjerrig på prisen.

Fikk den billig, på salg.

Så hvor mye?

Ikke spør. Du vil få bakoversveis.

Greit.

Men kan jeg være ærlig?

Hva er det?

De klærne skiller seg ut her.

Du filmer oppsagte arbeidere.

Jeg vet ikke, de virker malplasserte. Det er ikke bra.

Jeg gir deg ikke råd, det er bare mine tanker.

Hvorfor ville du lage en dokumentar om arbeidere?

- Sa jeg ikke det? - Jo.

Men ikke si viktigheten av arbeid.

Har du en personlig grunn?

Du er ikke en som naturlig bryr seg om arbeideres problemer.

Jeg tror det var da.

I fjor dro jeg til Qatar med mannen min.

Vi bodde på et hotell,

og jeg kunne ikke tro at de hadde et stort, kunstig paradis

ute i ørkenen.

Mannen min sa noe da.

"Dette paradiset går ikke av seg selv.

En enorm mengde arbeidskraft får dette paradiset til å gå,

men vi ser ikke arbeiderne som gjør det."

De ordene var et sjokk.

Arbeiderne der er ikke fra det landet.

De kommer fra India, Sri Lanka, Filippinene, Etiopia og lignende steder.

Og som folk fra underverdenen, må de ikke ses.

Å se dem gjør deg utilpass.

Å minne folk på at deres nytelse hviler på noen andres arbeid,

det er forbudt.

Husker du hva du sa da?

Hva sa jeg?

"Snart vil alle arbeidere forsvinne."

De ordene sjokkerte meg.

Og merkelig nok fikk det meg til å tenke på en elefant.

En elefant?

Da jeg var liten, så jeg en tryllekunstner på TV.

Han satte et forheng foran en elefant, så hevet han det, og elefanten var borte.

Hvordan kunne en så stor elefant forsvinne på et blunk?

Så sa faren min:

"Den forsvant ikke. Den er der fortsatt. Tryllekunstneren gjør så vi ikke ser den."

Da jeg hørte at arbeiderne ville forsvinne, tenkte jeg på elefanten.

Og på pappa.

Faren min drev et renseri.

Vi så det programmet på en TV der han jobbet.

Jeg gjorde leksene mine i hjørnet, omgitt av klær dekket av plast.

Akkurat som elefanten, vil folk som pappa forsvinne.

Den tanken fikk meg til å ville lage en film om arbeid.

Men faren din så ikke på seg selv som en arbeider.

Han var en forretningsmann.

Han hatet fagforeninger og streiker.

Hvorfor svarer du?

Hvor er du, mamma?

I sentrum.

Hva gjør du der?

Hva tror du? Spiser med folk og venter på pappa.

Venter du på pappa?

Han kan ikke dra.

Hvorfor ikke?

Pappa sover.

Hvordan kunne han…

Greit, jeg finner ut av det. Ha det.

Faen. Han blir myk.

Hvem?

Mannen min skulle hente meg, men han sover.

Jeg må ta en taxi.

Vil du ha en?

Jeg pleier ikke å røyke, men dette har fått meg til å starte igjen.

Takk.

Hva jobber regissørens mann med?

Han er ganske kjent i dette feltet.

Han bidrar mye til kultur og kunst.

Han må være rik.

Han arvet et stort selskap fra bestefaren sin.

Han overlot ledelsen til en profesjonell direktør

og trakk seg ut.

Det var i nyhetene.

Han er en stor aktør innen investeringsfond også.

Det står på nettet.

Likevel lager regissøren vår filmer uten en krone fra mannen sin.

Hun søker om støtte på egen hånd.

Jeg vet ikke om det er bra.

Mannen hennes har penger,

men hun tar midler som kunne gått til folk som virkelig trenger det.

Mannens penger er ikke dine penger.

Vi går inn.

Ja, regissør Lee?

Vi spiser lunsj.

Ja.

Du kan komme inn nå.

Den mannen er sjefen vår.

Kona hans er ved siden av ham. Og datteren, 38, men fortsatt singel.

De er alle her.

Dette er et familieselskap drevet av de tre.

Sjefen erklærte konkurs etter covid, da maskene sluttet å selge.

Kona er daglig leder på papiret, og datteren er arbeidsleder.

Det var over ti ansatte, men nå er det bare tre.

Alle er middelaldrende kvinner. Jeg er den yngste.

Skal jeg spørre ham nå?

Jeg snakker med ham.

Hallo, sir!

Stopp. Stopp der!

Hei! Det røret veier over et tonn!

Blir du truffet, er du død!

Står du der, skjer det en ulykke.

Fikk du ikke opplæring?

Du må stå diagonalt.

Ta deg sammen!

Ikke vær fjern på jobb.

Ok?

Ok.

Kutt!

Er du ferdig? Det er ferdig. Søs, det er ferdig!

- Hvordan overtalte du sjefen min? - Det var lett.

Jeg lovet å promotere produktene.

Er innspillingen ferdig?

Ja, arbeidet er enkelt og repetitivt, så det er ikke så interessant.

Jeg skulle ønske det var noe verdt å filme.

Noe interessant?

Som å starte en fagforening?

Kan du gjøre det?

Jeg vurderte det allerede.

- Det høres interessant ut. - Gjør det?

Sjef, jeg har en forespørsel.

Hva er det?

Jeg vil starte en fagforening her, og jeg vil ha din tillatelse.

En fagforening?

En fagforening i et firma som vårt?

Vi har knapt ansatte.

Et fagforbund kan opprettes med to eller flere.

Det sier arbeidsloven, sjef.

Jeg har vært så snill mot dere.

Alle ansetter vikarer, men jeg ga dere faste stillinger.

- Og dere svarer med en fagforening? - Det var ikke bare for vår skyld.

Uten oss trenger du utenlandske arbeidere. De koster 180 000 won per dag.

Hva blir det i måneden? Og hva betaler du oss?

La oss være ærlige, fast ansatte er billigere.

I så fall…

Får du fire medlemmer, tillater jeg det.

Det gir ingen mening.

Vi er tre ansatte. Hvordan kan jeg rekruttere fire?

Med fire medlemmer tillater jeg det.

Jeg blir også med.

Hva? Hvorfor blander du deg?

Jeg er ansatt, så jeg kan bli med i fagforeningen.

Hvis jeg blir med, er vi fire.

Er ikke det nok?

Hva gjør du?

Herregud.

Jeg forventet ingenting, men se hva som skjedde.

Hva må man gjøre for å starte en fagforening?

Holde et stiftelsesmøte.

Skal vi bare gjøre det i dag?

Hei, damer.

Her er medlemskapsskjemaet. Skriv navnet ditt med penn.

Ikke ta blomstene. De er pene.

- Ja, vi trenger noe sånt. - Ja, det ser bra ut.

Leder. Les opp fagforeningens vedtekter.

Må det være lederen?

Selvfølgelig!

"Formålet med fagforeningen.

Å opprettholde og forbedre arbeidsforholdene

og fremme arbeidernes økonomiske og sosiale status."

Bra!

"Fagforeningen er et fell… fellesskap og streber etter horisontale forhold."

Hva betyr det? Det er vanskelig å forstå.

I fagforeningen er vi alle like. Er det ikke det?

Jeg er lederen, så hvordan er vi like?

Seriøst.

Fra nå av kaller du meg "leder", ok?

Leder, du liksom!

Telefonen hans har vært av en stund.

Han jobber sikkert enda.

Det er bursdagen til Cheol. Jeg er redd han glemte det.

Hvis det er Cheols bursdag, bør jeg også dra.

Hjem til oss?

Jeg sender crewet hjem og drar selv.

Jeg bør gratulere ham.

- Vil du ha denne? - Ja.

- Her er kortet. - Takk.

Hvor mange lys?

Gi meg ti små.

- Datter eller sønn? - Datter.

Da får du denne også.

Takk.

- Velkommen tilbake. - Ja, takk.

Jeg slår den inn for deg.

Jeg tar den.

- Hva slags kjøpte du? - Sjokolade.

Dashcam-opptak startet.

Choi Ho-seok. Han begynte i selskapet forrige uke.

Jeg lurer på om han har gått hjem.

Ja, hjemme.

Nei, ingen spesiell grunn…

For to timer siden?

Greit.

Beklager bryet.

Han gikk hjem for to timer siden.

Det er rart. Telefonen hans er også av.

Han har kanskje gått for å drikke.

Det er bursdagen din i dag.

Han har kanskje glemt det.

- Hvorfor er du her ute? - Hvorfor er du så sen, med mobilen av?

Jeg stoppet et sted på veien.

Hvor? Hvorfor slo du av mobilen?

Jeg slo den ikke av. Batteriet døde.

I morgen skal jeg i terapi.

Virkelig?

Klar?

Gratulerer!

Vi kjempet og tapte.

Vet dere hva vi tapte mot?

Selskapet? Utenlandsk kapital?

Nei.

Vi tapte mot jeong, eller rettferdighet.

Vi tapte mot rettferdighet.

Da oppkjøpsselskapene kom fra utlandet, visste vi at de ville ta teknologien vår

og selge selskapet for profitt.

Vi har alle bevisene.

Men for å gi investorene enda mer profitt,

sparker de arbeidere.

Det er bare feil.

Kan ikke mye om arbeideraktivisme,

men jeg vet at det er galt. Sånn er jeg oppdratt.

Så jeg trodde at hvis vi kjempet, ville vi vinne.

Hvis folk fikk vite om dette, ville vi til slutt vinne.

Men vi tapte.

Vi ble sparket og slått av politiet, men det var ikke de som tråkket på oss.

Vi ble tråkket på av rettferdigheten. Jeg føler meg så urettferdig behandlet.

Det er så feil.

Det er så vanskelig

å møte SP-folk som bor i leilighetsbygget vårt.

Før, hvis vi møttes i heisen,

snakket vi om ting som å få lønnsslippen

eller hva barna gjorde på skolen.

Nå er det bare stillhet.

De få sekundene sammen i heisen er uutholdelige.

Når jeg må ta heisen, hamrer hjertet mitt. Som om jeg har begått en forbrytelse.

Hvis jeg ikke møter noen, kan jeg puste lettet ut,

men hvis jeg ser noen,

later jeg som om jeg har glemt noe og går ut igjen.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg må leve sånn.

Det er et uttrykk jeg ikke tåler. "Arbeideraristokrat."

Konservative aviser bruker det ofte.

"Høytlønnede arbeidere i store selskaper kriger om territorier."

Jeg har jobbet i ti år,

og jeg bor i en treroms leilighet i denne byen.

Jeg vet ikke. Sammenlignet med andre er det kanskje å leve som en aristokrat.

Men når jeg tenker tilbake, var det beste med livet på SP

å komme hjem om morgenen etter nattskiftet.

Jeg sov og våknet på ettermiddagen, og siden huset var varmt om sommeren,

sa jeg til kona: "La oss få et klimaanlegg."

Jeg tok på meg shorts og tøfler, gikk ut i gata

og tok gratisbussen til Emart.

Vi trillet en handlevogn rundt i to timer uten å kjøpe noe.

Vi hadde ikke penger til å kjøpe noe.

Men vi var avslappet. Vi var kunder.

Vi tok oss god tid og tittet.

Det var det beste, når jeg ser tilbake.

Jeg var virkelig en jævla aristokrat.

Men nå

kaller de meg kommunist.

Før var jeg aristokrat, og nå er jeg kommunist!

Nylig spiste jeg svinekjøtt med noen venner fra videregående.

Men jeg hørte dem fra badet.

"Han var grei før, men etter at han fikk sparken, ble han en kommunist."

Hva tror dere jeg gjorde?

Slo opp døra og ropte:

"Hei, rasshøl! Hvorfor er jeg kommunist?

Hvis jeg kjemper for å få jobben tilbake etter å ha fått sparken, er jeg kommunist?

Jobber ikke dere i selskaper? Dere er også arbeidere, jævler!"

Jeg gjorde ikke det.

Hva sa jeg egentlig?

"Beklager, noe har skjedd. Jeg må gå.

Vi ses neste gang."

Et stort smil, vennlig, for ikke å se ut som en kommunist.

Men etter å ha forlatt restauranten og gått lenge,

innså jeg at jeg fortsatt smilte.

Leppene mine var sånn.

De satt fast sånn.

Og da jeg kom hjem,

ble jeg syk av svinekjøttet og havnet på legevakta, for faen.

Jeg lærte én ting den dagen.

Ikke smil i sinne.

Å smile i sinne gjør deg syk!

Husk det, alle sammen.

Når det gjelder meg,

elsket jeg den tiden, merkelig nok.

Etter at streiken begynte, var kvinnene med på

å sette opp telt, og vi streiket med barna.

Ikke menn og koner hver for seg. Vi kjempet sammen.

Jeg elsket det.

Stemningen var så positiv.

For å være ærlig, var det som en fest i starten.

Vi var så travle og slitne.

Vi hadde vondt i ryggen og kunne ikke sitte,

men vi var lykkelige.

Vi var ikke "den og dens mor".

Vi var Jeong-ah, Ji-young og Hye-soon.

Vi kalte hverandre ved navn.

Folk som trakk seg unna om du kom borti dem,

la armene rundt skuldrene dine, og vi snakket med blikket.

Kvinnene sto foran, snakket og kjempet.

Vi var virkelig likeverdige.

Som familie, som brødre og søstre…

Jeg ville klemme alle.

"Så det er derfor de kaller det frigjøring…"

Som om en bedre verden var på vei.

Når jeg tenker tilbake, var jeg virkelig lykkelig.

I hele mitt liv…

…har jeg aldri følt slik lykke.

Og det skjer aldri igjen.

Hvorfor følte jeg meg så lykkelig?

Senere slo denne tanken meg.

"Kanskje smerten og lidelsen jeg føler nå,

er prisen jeg betaler for den lykken.

Kanskje folk ikke skal føle slik lykke.

Den lykken, uansett hvor kortvarig, betaler jeg for nå.

Den lykken, uansett hvor kortvarig…

…betaler jeg for nå."

Choi Ho-seok, vil du si noe?

Hvis ikke, kan du snakke senere.

Jeg gjør det.

Jeg snakker nå.

Jeg så ikke den scenen på nyhetene.

Men alle sa det var mannen min.

Jeg var for redd til å se det,

men senere så jeg et opptak.

Men jeg forstår det fortsatt ikke.

Jeg vil aldri forstå

hvorfor myndighetene gikk så langt.

Visste du at mannen din var skadet?

Den dagen dro jeg til politistasjonen for å møte ham etter avhøret.

Men en kollega av ham kom og sa: "Vær så snill, bli med meg."

"Hvor? Jeg må vente på mannen min."

"Ikke bli redd, frue.

Ambulansen som dro tidligere, fraktet mannen din."

Jeg dro til legevakten, og der var han.

Han lå i respirator, bevisstløs.

Tre dager senere våknet han,

men han kunne fortsatt ikke puste.

Han hyperventilerte.

Jeg fant ut senere at han ikke kunne røre beina,

så jeg spurte legen:

"Hva skjer? Hvorfor kan han plutselig ikke gå?"

Men legen visste heller ikke.

De sa at det trolig var sjokk og diagnostiserte ham med panikklidelse.

Men du sa at mannen din ble fengslet.

Tok de ham med seg når han var så skadet?

Ja.

Om morgenen 19. oktober

var det en høring om arrestasjonen,

så de tok ham ut i rullestol, fortsatt i sykehusskjorta.

Den dagen ble han fengslet.

Det var veldig kaldt og vindfullt den dagen.

Jeg hørte dette på sykehuset og sa til sykepleieren:

"Jeg leverer tilbake sykehusskjorta senere."

Sykepleieren sa: "Ikke bekymre deg for den."

Så han ble fengslet, siktet for å ha hindret politiet.

Hvor lenge var han der?

En måned og 19 dager.

Saken gikk til høy…

Høyesterett dømte ham til ett år, med to års prøvetid.

Denne er min.

Kan ikke pappa få den til sojuen?

Jeg sparte den til senere.

- Greit, jeg lar den være. - Choi Cheol! Din gjerrige rampunge.

Vi sitter alltid her og drikker. Det er behagelig.

Det er våre faste plasser.

- Har du alltid likt å drikke? - Nei, ikke i det hele tatt.

Hun ble full av å lukte alkohol. Én shot, og hun var dritings.

Men nå…

Etter ulykken fikk han ikke sove på grunn av smertene.

- Ikke i fem minutter. - Kutt ut.

Smertestillende hjalp ikke.

Det var bare når han drakk at han kunne sove litt.

Hva kunne vi gjøre?

"Bare drikk. Men vi drikker sammen."

Siden da har vi drukket sammen hver dag.

Jeg må kjøre hjem.

Vennen, regissør Lee vil be om en tjeneste.

En tjeneste?

Jeg hørte at dere to tar fri denne helgen.

Mannen min og jeg skal på sommerferie da,

så jeg tenkte det ville vært fint å dra sammen.

Sammen? Hvor?

På vestkysten

har mannen min et slags feriehus.

Han har dratt dit siden han var ung, og vi drar dit hver sommer.

Hun sier det er stille og behagelig.

Bedre enn utenlandske feriesteder.

Jeg vil dra.

Når dro vi sist på sommertur?

Ikke bekymre deg. Bli med oss.

Må jeg gjøre et intervju hvis jeg drar?

Det hadde vært fint, men hvis ikke, er det greit.

Du har vært gjennom så mye.

Jeg håper du kan hvile noen dager.

De er ganske aktive, ikke sant?

Jeg blir med.

Jeg blir med dere.

Og jeg skal gjøre intervjuet. Hvis du vil.

Virkelig? Jøss…

Søs! La oss dra på ferie!

Takk for at du gjør dette for meg.

Dette gjør meg også glad. Å dra på ferie med dem.

- Virkelig? - Ja. Jeg liker denne siden av deg.

Du prøver hardt å føle det som er i hjertene deres.

Det er bra metodeskuespill.

Driver jeg med metodeskuespill?

Du er annerledes enn dem.

Men du tror selv at du er lik dem. Det er flott.

Jeg prøver å elske de menneskene.

Jeg lager dokumentarer.

En dokumentars styrke kommer fra menneskene den skildrer.

Så jeg bør elske dem.

Om 300 meter er du fremme.

Du er fremme. Navigasjonen er avsluttet.

Blue, kom igjen!

Cheol, kom ut!

Vi tar omvisningen senere. Først viser jeg dere rommet deres.

Dere kan legge tingene deres her.

Og her…

Badet.

Denne senga er til Cheol. Den var på lager.

Min mann brukte den som barn.

Finn dere til rette. Tenk på det som hjemmet deres.

Jeg kan se havet.

Cheol.

Choi Cheol, kom hit.

Så mange gamle bøker.

Nesten ingen er mine. De er pappas eller bestefars.

Dette er minner fra ungdommen min.

Han tok vare på dem og stilte dem ut.

Jeg fant dette på stranda. Et dinosaur-egg.

Er det et ekte dinosaur-egg?

Nei, men jeg trodde det.

Dette er en veldig gammel fløyte.

Da bestefaren min var ung, var han i politiet.

Dette var fløyta hans.

Han kalte den fue. Det er et japansk ord.

- Lager den fortsatt lyd? - Ja, den funker fortsatt.

- Vil du prøve? - Ja.

Blås hardere.

Hva?

Nei, jeg kalte ikke på deg.

Faren hans var vaktmester her.

Da faren døde, tok han over.

Når vi ikke er her, tar han seg av alt for oss.

Min-sik er vår gode fe.

Vi er jevngamle, så som barn lekte vi sammen.

Når jeg ville leke, blåste jeg i denne fløyta.

Da kom han løpende.

Etter så mange år husker han det fortsatt.

Jeg vil se havet.

Blue, vent!

Jeg antar at ingen andre kan komme inn eller se dette stedet.

Det stemmer.

Da jeg var liten, kom jeg ofte hit alene.

Det var mitt hav.

Den gang pleide jeg…

Ikke si det!

- Jeg svømte alltid naken. - Hvorfor skulle han ikke si det?

Man kan ikke unngå å se det for seg.

Første gang jeg kom, sa han det. Og i dag.

Det må være et viktig minne for ham.

Ja, det er viktig for meg.

Men hvorfor ta av deg undertøyet?

Jeg vet ikke.

Kanskje fordi ingen kunne se meg?

"Hvis ingen kan se, hvorfor ha dem på?" Det var det jeg tenkte.

Frihet.

Det stemmer. Det var frihet.

Cheol, kom hit!

Kom nærmere.

Kom helt nært.

Det går bra.

Prøv å gå nærmere.

Gå.

- Sover Cheol? - Ja, endelig.

Når lagde du alt dette?

En kinesisk-koreansk dame lager mat for oss. Hun er ganske flink.

Hvem skal du sende det til?

Jeg vil skryte, men har ingen å sende til.

Skål.

Drikk. Du kan drikke i dag.

Det er så vakkert her.

Som noe fra en roman.

Interessant måte å si det på. Ikke en film eller TV-drama, men en roman.

Det er for åpenbart å si film eller drama.

- Leser du mange romaner? - Nei.

Jeg har knapt lest noen.

Likevel ser dette ut som et sted fra en roman jeg ikke har lest.

Jeg liker meg også her. Jeg trives så godt her.

Jeg håper dere også får et fint opphold.

Unnskyld meg.

Han jobber med noe viktig med USA. Det er arbeidstid der nå.

Hvordan endte dere opp med å gifte dere?

Etter at dere møttes, datet dere til dere giftet dere?

Datet?

Vi datet ikke. Vi møttes bare.

Vi planla å møtes, men Choi Ho-seok sviktet ofte Ahn Mi-ok.

Det var da jeg trente mye.

Når du trener, legger du ikke alltid merke til tiden.

Tull. Han havnet i slåsskamper. Han var kjent for det.

Vinteren før vi ble uteksaminert, dro jeg til Seoul for å slå opp.

Jeg måtte tjene penger.

Vent litt.

Og så?

Så jeg dro til Seoul og fikk jobb på en syfabrikk.

Hadde de syfabrikker da?

Ja, det har de fortsatt.

Jenter fra landsbygda fikk jobb på halvlederfabrikker,

men jeg hadde ikke vitnemål, så de ville ikke ha meg.

Mine eneste alternativer var syfabrikk eller bar.

Fabrikken var trang og full av stoffstøv.

Vi jobbet alltid overtid. Jeg fikk aldri sove en hel natt.

Det var da han kom til meg.

Mi-ok, du har besøk.

- Av hvem? - Jeg vet ikke. En soldat.

Jeg har lett etter deg hele permisjonen.

Hvordan fant du meg?

Jeg spurte søsteren din hvor du var.

Den merra.

Jeg advarte henne mot å si noe.

Tror du hun kunne nekte? Hun kjenner temperamentet mitt.

Jeg skal forandre meg.

Jeg skal drikke mindre, ikke havne i slåsskamper,

kontrollere temperamentet mitt…

Jeg beklager.

Men fra nå av

skal jeg sørge for at jeg ikke må beklage mer.

Hva er det med hånda di?

Sjefen roper.

Hei, Mi-ok!

Kom igjen!

Etter alt det dro vi til Wolmido i Incheon.

Vi satt ved kaia og så på havet.

Bølgene slo foran oss.

Men det var fullmåne.

Vi satt der og stirret på månen.

Som om vi hadde forårsaket den scenen bare for å se på månen.

Mens han så på månen, sa han:

"Ikke se på skallet mitt, se inni meg."

Så jeg sa: "Hva er inni deg?"

Så sa han: "Innsiden min er som den fullmånen."

Jeg vet ikke hvordan han kom på det.

Han lo også.

Så satt vi og så på månen litt til,

uten å si et ord.

Da jeg stirret på månen,

ble jeg rolig.

"Ok, jeg stoler på ham foreløpig. Jeg er vel skjebnebestemt for den mannen.

Hvis vi gjør vårt beste, vil bedre dager komme."

Da du snakket om månen, kom jeg på noe.

Mitt eget måneminne.

Jeg vil gjerne høre det.

Det var da jeg studerte i USA, for 20 år siden.

Hva gjorde du for 20 år siden?

Jeg var 24, så jeg jobbet fortsatt på syfabrikken.

Jeg bodde i en billig leilighet og pendlet fra utenfor Seoul.

Jeg serverte på en koreansk restaurant i Chicago.

Sju dollar i timen.

Men en dag ba sjefen meg vaske opp før jeg dro hjem.

Kjøkkenhjelpen hadde dratt hjem syk. Han ville betale ti dollar i timen.

Det var mye oppvask.

Da jeg var ferdig, var klokka over 23.

På bussholdeplassen innså jeg at jeg hadde glemt lommeboka.

Jeg løp tilbake, men dørene var låst.

Hva gjorde du?

Jeg hadde ikke noe valg og måtte gå til hybelen.

Det var så skummelt å gå hjem den kvelden.

Det tar bare ti minutter med buss, men å gå føltes som det tok hele natten.

Den kvelden var månen på himmelen.

Jeg så på månen mens jeg gikk.

Jeg var så redd,

og det eneste jeg kunne stole på, var månen.

Månen jeg så da, var den samme som dere så i Wolmido.

Var det?

Ingen måne i kveld.

Taegeuk Yi Jang, gjør dere klare!

Én!

Mer presist, vend fremover. Kroppen…

Én!

En gang til. Kroppen vendt fremover.

Vær skarp.

To!

Se, man står fremover.

Se på meg.

Vær presis. Bøy knærne.

Prøv igjen.

Frontslag. Mot mellomgulvet.

For å slå hardere,

bruk rekylen.

Trekk venstre hånd tilbake.

Kjør på.

Bra.

Jeg lagde den selv, jeg vet ikke hvordan den smaker.

Smaker godt.

Men jeg er ingen kaffekjenner.

Gikk du på taekwondo?

Ja.

Jeg likte alle idretter,

men jeg likte taekwondo best, fordi faren min hatet at jeg drev med det.

Så jeg gjorde det enda mer.

Da faren min motsatte seg at jeg giftet meg,

studerte jeg i USA,

så jeg vurderte å bo der og undervise i taekwondo.

Jeg drev også med taekwondo. Jeg bodde så og si i treningsstudioet.

Virkelig?

Vennene mine og jeg, vi trodde vi var sterke,

så vi gikk rundt og sloss.

Det er så fint her.

Ja.

Jeg føler meg alltid avslappet her.

Som om jeg var barn igjen.

I Seoul later jeg som jeg er voksen,

men her trenger jeg ikke å late som.

Takk.

- Takk. - Takk.

Vil du sette deg?

Kan du gå et annet sted?

Ok.

Sang-woo lufter Blue. Vil du bli med?

Du klarer det!

Cheol!

Hva gjør du der?

La oss gå til stranda.

Du ser kul ut.

Jeg prøver ikke å se kul ut.

Du er kul likevel.

- Glem det. - Hvorfor?

Vil ikke være den eneste kule.

Jøss.

Selv etter mange år

vil jeg aldri glemme dette øyeblikket.

Hvorfor?

Jeg vet ikke hvorfor.

Nei, jeg tror jeg vet det.

Under politiets aksjon ble du hardt skadet.

Kan du fortelle meg hva som skjedde da?

POLITI

- Jung-dae! - Kompis!

Jung-dae!

Reis deg!

Kom igjen!

Jeg besvimte to ganger.

Jeg besvimte og våknet.

De slo meg igjen, så jeg besvimte igjen.

Faen.

Faen.

Det siste jeg så før jeg besvimte,

var brødrene mine som løp vekk.

De snudde ryggen til og løp av gårde i det fjerne.

"De etterlater meg.

Jeg blir tråkket på.

De løper for å redde seg selv."

Jeg kan enda ikke glemme det.

Ryggene deres, som tidevannet som går ut.

Det minnet kommer stadig tilbake.

Ha det.

Jeg ønsker deg alt godt.

Nylig drakk jeg på en restaurant og ringte etter en sjåfør.

Sjåføren kom,

og det var kollegaen min.

En av dem som stakk av mens politiet slo meg.

Jeg reddet ham da han ble slått.

Da jeg ble slått og sparket og mistet bevisstheten,

og kroppen min ble ødelagt…

Jeg husker fortsatt ansiktet hans da han så seg tilbake mens han løp.

Men vet du hva han sa til meg?

Han sa han ikke ville kjøre meg.

Så dro han bare.

Hva var grunnen hans?

Jeg aner ikke.

Jeg ville ta tak i ham og spørre hvorfor,

men han bare dro.

Han liker meg nok ikke.

Hvorfor skulle han ikke like deg?

Ingen av dem liker meg.

Når fagforeningsfolkene ser på meg, ser jeg at de ikke liker meg.

Fordi de vet at jeg ikke liker dem.

Når vi drakk sammen, lagde jeg en scene mer enn én gang.

Hvorfor liker du ikke fagforeningsfolk?

Jeg blir sint når jeg ser dem. Jeg klarer ikke å la være.

Når de snakker om solidaritet, motstand, arbeideres rettigheter…

Hvorfor tåler du ikke de ordene?

Fordi det er bare tull og tøys!

De ordene lurer folk.

Og jeg ble også lurt.

Man kan ikke stole på folk.

De vil vende deg ryggen, forråde deg…

Når ting endres, vil de forlate deg.

Solidaritet, motstand, enhet…

De ordene

gir folk håp.

"Vi vil lykkes. Vi klarer det!"

Det er bare svindel.

Alt det der er bare tull.

Alle de fine ordene…

- Rolig… - Det er bare tull.

Ta dype åndedrag.

Sakte, pust inn.

Sakte, ja.

Pust sakte inn.

Sakte, det går bra.

Det går bra.

Pust sakte inn og ut.

Jeg trengte bare øm kjærlighet

For å få meg til å glemme

En svunnen tid

Nå kan jeg ikke gjøre noe

Uten deg

Jeg kjenner bare kjærlighet

Bare du gråt for meg

Da jeg ble forlatt i kulda

Jeg drømmer om å legge hodet mitt

På dine brede skuldre

Ikke knus drømmen min, er du snill

Jeg har alltid ventet på denne dagen

Hold meg så lenge disse triste årene varer

Jeg frykter du vil forsvinne

Som vinden jeg har ventet på

Hvis du elsker meg og forlater meg

Vil jeg savne deg sånn

Jeg forguder deg så mye

Faen.

- Ikke enda? - Nei, ikke enda.

De gjør meg gal ved å utsette kunngjøringen.

Gode nyheter?

Jackpot! Det er endelig gjort.

Hva da?

Jeg har jobbet hardt for å lansere et prosjekt,

og nå sa de at det var vellykket.

Det virker som gode nyheter?

Knallsuksess.

Gratulerer.

Tusen takk.

Du er den første som gratulerer meg, Mi-ok.

Vil du bli med meg til stranda?

Hvor mye vil du tjene på det?

Hvor mye jeg vil tjene?

En million won?

Ti millioner?

Jeg tuller.

Jeg vet ikke hvor mye.

Det handler ikke om penger. Dette er

en helt ny dimensjon.

Forrige uke, på Cheols bursdag,

skulle jeg kjøpe en kake til ham,

og jeg så en mann betale for en kake.

Han var en av de levende som jobbet i SP Tungindustri,

en ansatt fra en annen avdeling.

Jeg kjenner ansiktet hans, men han kjente meg ikke igjen.

Barnet hans må ha hatt bursdag. Han kjøpte en kake og ti lys.

Barnet hans er vel ti, som Cheol.

Jeg kjøpte en kake og gikk ut…

…og plutselig begynte jeg å følge etter bilen hans.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fulgte denne familien av de levende.

Det var min sønns bursdag, så familien min ventet hjemme,

men jeg fulgte et annet barns familie.

Etter å ha kjørt litt, parkerte de ved en restaurant.

De spiste ute på barnets bursdag.

Før middag tente de lysene og sang "Gratulerer med dagen",

og jeg så på dem i nærheten.

Det var ikke sånn at jeg var sint

eller trist…

Jeg følte bare én ting.

"Jeg er veldig syk."

Var det da du bestemte deg for å få terapi?

Jeg skjønte hvor dypt det stakk.

Ved siden av den levende familien følte jeg meg som et dødt spøkelse.

En ubrukelig ting uten grunn til å leve videre.

Inni meg…

…er det ingenting.

Det er helt tomt.

Jeg beklager å si dette til min kone og mitt barn,

men jeg vet ikke hvorfor jeg skal fortsette å leve.

Tanken på at familien min skal finne ut hvem jeg er,

skremmer meg sånn.

Jeg er så redd.

Det holder. Stopp.

Kom, vennen. Vi drar hjem.

Vi hører ikke hjemme her. Kom, reis deg.

Vent. Hva er dette plutselig?

Vi drar hjem. Ikke mer av dette.

Dette er nok.

Vent litt.

Dere kan ikke bare stoppe.

Hvorfor ikke?

Hvorfor kan vi ikke stoppe?

Se på meg.

Ikke rør henne!

Ikke rør, sa jeg!

Jævel!

Vil du gjøre taekwondo?

Ro deg ned. Du blir skadet.

Faen, slipp.

Slutt! Stopp!

Gå, søster.

Gå hvis du vil.

Beklager at jeg gjorde dere utilpass.

Som du sa, så er det vel nok nå.

Unnskyld…

Har dere sett fløyta?

Hvilken fløyte?

Fløyta som lå på hylla nede.

Den ligger alltid der, men nå er den borte.

Den forsvant.

Tror du vi tok den?

Siden den dagen har vi ikke sett eller rørt den.

Her. Se selv.

Sjekk at vi ikke har tatt noe annet.

Beklager, jeg måtte spørre.

Hvorfor skulle vi ta den?

Tror du vi ville trodd at det var en dyr antikvitet?

Det er ikke det. Jeg bare spurte.

Jeg ser et annet sted.

Jeg har det bra.

Gå bort.

Vent litt.

SP Tungindustri er endelig solgt.

Et amerikansk fond kjøpte det.

Noen skrev det i gruppa.

Hva skjer nå?

Er det noen sjanse for å bli ansatt igjen?

Drøm videre.

De kjøpte det fordi det var omstrukturert.

Hva gjør vi nå, da?

Hva tror du? Fortsetter å leve.

Tok du den?

Hvorfor tok du den?

Hvorfor ta andres ting?

Jeg er hjemme!

Huset vårt er en søppelkasse. Det lukter også.

Det lukter ikke.

Det har bare ikke blitt luftet ut.

Det er rart.

Hva da?

Det føltes annerledes i dag.

Du var som en annen person.

Jeg er meg.

Ja.

Du er deg.

Hun svarer ikke.

Hvem?

Ahn Mi-ok.

Jeg spurte om hun kom seg hjem.

Ingen svar.

Hvorfor sniker du deg ut for å drikke?

Skål.

Skål.

- Hvorfor stirrer du på meg sånn? - Jeg gjorde ikke det.

Jo, det gjorde du.

Fordi sojuen plutselig smaker søtt.

Å drikke uten deg er så bittert.

Fullmåne i kveld.

Er det en ring rundt månen?

Vil det regne i morgen? En ring betyr at det vil regne.

Så lenge det ikke regner i kveld.

Jeg snakker alltid om ting som kommer,

men du snakker bare om nå.

Vi passer ikke sammen.

- For samtaler? - Nettopp.

Men vi passer sammen i senga, ikke sant?

Hvem vet?

Det er så lenge siden at jeg ikke husker.

For noe tull.

LEE YE-JI KOM DU DEG HJEM?

TIL MINNE OM DEKALOG 10

AV KRZYSZTOF KIESLOWSKI OG KRZYSZTOF PIESIEWICZ

Tekst: Susanne Katrine Høyersten