Original subtitles

Norsk tekst av Team NTS

www.Subscene.com

Livet ble gitt til oss for en milliard år siden.

Hva har vi gjort med det?

Lucy?

- Det er enkelt. - Så gjør det selv.

Han vil heller se en som deg. Du vil blende ham.

Hva er i den?

Ikke vær så paranoid. Du stoler vel på meg?

Richard, jeg liker deg, men... Jeg må ta vare på meg selv.

Det er så mye jeg skal konsentrere meg om.

- Hva er det du gjør? - Jeg går hjem. Jeg har eksamen på mandag.

Jeg skal bade og gjøre lekser.

Jeg var på museet den andre dagen. Vet du hva jeg fant ut?

Den første kvinnen kalles "Lucy".

- Skal det få meg til å føle bedre? - Ja.

- Jeg ringer deg. - Ok.

Jeg har hatt et uhell med den fyren, men møtter du opp er problemet løst.

Du går opp i resepsjonen og spør etter mr. Jang.

Du gir ham kofferten og smilet ditt og går igjen.

Man kan til og med se resepsjonen herfra.

- Hva er i kofferten? - Noen papirer.

- Så vis meg det. - Den er låst. Bare mr. Jang har koden.

Jeg er bare en budbringer.

- Får du betalt for det? - Ja, på en måte.

Hvor mye?

- Forhandler vi nå? - Nei, hvor mye får du?

- 1000 dollar. - For å levere noen papirer?

Han sa det bare tok ti minutter. Resten har ikke jeg noe med.

- Jeg har heller ikke noe med den å gjøre. - Hør...

- Vi deler likt. 500 hver. - Richard, jeg ringer.

Dette er tredje gangen jeg står her ute med samme cowboyhatt.

Problem løst. Jeg venter her, og du går inn.

Lucy, jeg har gjort det mange ganger. Det er kun papirer.

De skal nok bare kopiere dem. Som min Stetson.

Der står: Laget i Taiwan.

Farvel, kopicowboy.

- Kom igjen, skatt. - Richard, jeg må stikke...

- Hva i helvete er det du gjør? - Jeg trenger hjelpen din.

- Stopp det. Få kofferten av meg. - Jeg kan ikke. Mr. Jang har nøkkelen.

- Gå til resepsjonen. - Fjern kufferten. Nå!

Beklager, men jeg har ikke noe valg.

Desto fortere du går inn, Desto raskere komme du ut.

Jeg nekter å tro det.

- Jeg venter her. Kors på halsen. - Dine ord betyr ikke noe.

- Du får 500 dollar med en gang. - Du er et svin.

Og du er fantastisk.

Miss? Kan jeg hjelpe?

Ja.

Jeg må møte mr. Jang.

Ja.

Hvem skal jeg si vil treffe ham?

Richard.

Richard sendte meg.

Hei, mr. Jang. Det er noen som ønsker å treffe deg.

Hva heter du?

Richard.

Richard leter etter en parkeringsplass.

Det er en Richard.

Mr. Jang ønsker å vite navnet ditt.

- Lucy. - Lucy og hva mer?

Bare Lucy. Kan han ikke haste seg litt, jeg...

Vent litt. Hun sier hun heter Lucy.

Forstått.

Mr. Jang kommer snart. Bare bli stående.

- Kan jeg sette meg? - Det er bedre at du adlyder.

Unnskyld meg. Hva kan jeg gjøre for deg?

Vent.

Vent.

Jeg ber dere. Jeg vet ingenting.

Jeg ber dere.

Jeg ber dere.

Snakker du engelsk?

Jeg kan også litt spansk.

Jeg tror det har skjedd en alvorlig feil.

Jeg skulle bare overlevere kofferten.

Har du mistet nøkkelen, så ikke hogge av hånden min.

Bare kutt over håndjerna.

Vær så snill.

Jeg ber deg.

Nei!

Nei, nei.

Jeg ber deg.

Hallo, jeg er tolk for mr. Jang.

Jeg...

Fortell ham at jeg ikke har gjort noe galt.

Jeg vet ingenting, og det er en stor feil.

- Fortell ham det. - Ok, jeg skal gjøre det.

- Han vil vite hva som er i kofferten. - Jeg vet ikke.

Snakker du engelsk, eller?

Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg studerte på et High School i New York i et år.

Okay.

Richard gav mig kufferten. Mere ved jeg ikke. Fortæl ham det.

Han gav mig en lap papir med et nummer på. Hvad er det?

Det er koden til kufferten.

- Hva er det i den? - Ingenting farlig.

Hvorfor han åpner den ikke selv da?

- Han stoler ikke på Richard. - Ikke jeg heller.

Vi har bare vært sammen i en uke.

Mr. Jang insisterer på at du skal åpne kofferten.

Hjelp meg, kjære Gud.

Du må skynde deg. Mr. Jang har annet han skal gjøre.

Beskriv koffertens innhold.

De er fire plastposer med blått pulver. Muligens lilla. Det ser ekkelt ut.

- Mr. Jang tilbyr deg en jobb. - En jobb?

Jeg vil ikke ha en jobb.

Hvis livet startet for en milliard år siden -

- vi må vente 400.000 år for å se fremveksten av den første nervecellen.

Det er her vi vet at livet begynner. Hjernen veier bare noen få milligram.

Det er ingen sikkert tegn på intelligens.

Snarere er det en refleks. Et nevron som gjør at en lever.

Med to nevroner kan man bevege seg.

Og med bevegelse skjer det noe interessant.

Dyrenes liv går tilbake flere millioner år.

De fleste artene bruker bare 3-5 prosent av hjernekapasiteten sin.

Det er ikke før menneskets første

opptreden, på toppen av dyrekjeden, -

- at vi endelig ser en art som bruker mer av sin hjernekapasitet.

10 prosent ser ikke ut som mye, men er mye når du ser hva vi har oppnådd.

La oss diskutere et spesielt tilfelle.

Den eneste arten som bruker hjernen sin bedre enn oss -

- er delfinen.

Det er beregnet at dette makeløse dyret bruker 20 prosent av hjernekapasiteten sin.

Det tillater den at den har en ekkolokaliseringsystem.

Mer effektiv enn noen sonar oppfunnet av menneskeheten.

Delfinen oppfant ikke sonaren, den utviklet den naturlig.

Det er den sentrale delen av vår filosofisk refleksjon i dag.

Kan vi da konkludere med at menneskene er mer besatt av å eie -

- i stedet for å være?

Lucy.

Hva gjorde du med magen min?

Ingenting. Kun et lite innsnitt. Bra gjort også.

Om noen måneder kan en ikke se det.

- Du kan gå i bikini neste sommer. - Jeg bryr meg ikke om arret.

Lurer du på grunnen til at vi åpnet deg opp?

Ikke bekymre deg, vi ikke har tatt noen av organene dine.

Vi har bare satt inn en pose i magen din.

Det er en ny type narkotika som unge europeere vil like.

- Hva er det? - Den vitenskapelige betegnelsen er CPH4.

Det er ikke en sexy salgsargument. Vi jobber fortsatt med et bedre navn.

Har du noen forslag? Der er de.

Velkommen. Kom inn.

Utmerket.

Fantastisk. Flott.

- Hvordan har du det? - Flott.

Først vil jeg takke dere for deres deltakelse

Jeg er sikker på at det vil gå utmerket.

Disse passene og billettene får dere hjem innen 24 timer.

Når dere ankommer, møter dere folkene våre,

som deretter vil samle inn alle varene våre.

Så får dere deres frihet, som dere fullt ut fortjener.

Jeg vil og si at advarelser eller overgivelse til

myndigheter ikke vil være smart i det tilfellet av vi, -

- har vi navn og adresser på familiene deres.

Selv deres fjerneste slektninger.

Derfor stoler vi på deres diskresjon.

Vel, mine herrer og dame. Må jeg få ønske dere alle -

- god tur!

- Vil du selge det? - Det er vår forretningsmodell.

For en primitiv skapning som oss har livet har bare ett formål. Å vinne tid.

Å overleve tiden er tilsynelatende det eneste formålet celler har.

Cellene som utgjør både ormer og mennesker har bare to alternativer.

Å være udødelig. Eller å reprodusere seg.

Hvis miljøet ikke er gunstig nok...

velger cellen udødelighet.

Med andre ord: selvforsynt og selvstyrt.

På den andre siden. Hvis miljøet er gunstig nok...

velger de å reprodusere seg.

Når de dør, overleverer de informasjonen og kunnskap til den neste cellen.

Som i sin tur, overleverer det til den neste celle, og så videre.

Slik overleveres kunnskap og læring gjennom tiden.

Slapp av. Vent og se.

I flyet har jeg tid. Det flyr meg vekk herfra.

Det er det viktigste. Vinn tid. Bare ta det med ro.

Det eneste som betyr noe er at du er i live. Vinn tid.

Vinn tid.

Jeg er ikke i humør til det.

La oss tenke oss at vi har tilgang til 20 prosent av vår hjernekapasitet.

Denne tilstanden lar oss ha full kontroll over kroppen.

- Professor. - Ja.

- Har det blitt vitenskapelig bevist? - Jeg erkjenner at det bare er en teori.

Men tenker man over det, så hadde grekerne, egypterne og indianerne -

- en forestilling om celler, århundrer før mikroskopet.

Og Darwin, som ble framstilt som en tosk da han kom med sin evolusjonsteori.

Det er vår plikt å gå utenfor de grensene og lovene.

Og gå fra evolusjon til revolusjon.

100 milliarder nerveceller per person -

- hvorav bare 15% er aktivert.

Det er flere forbindelser i kroppen, enn det er stjerner i galaksen.

Vi har et stort nettverk av informasjon som vi ikke har tilgang til.

- Hva er neste steg? - Det er trolig å kunne kontrollere andre.

Men da må vi må ha tilgang til minst 40 prosent av hjernens kapasitet.

Etter å ha sjekket celler og annet kommer kontrollen over materie-

Men nå beveger vi oss over i science fiction-sjangeren.

Og der vet vi ikke mer enn hunden som betrakter månen.

- Professor. - Ja.

Hva skjer hvis noen har tilgang til 100% av hjernens kapasitet?

- 100 procent? - Ja.

Jeg har ingen anelse.

- Snakker du engelsk? - Nei.

Snakker du engelsk? Kjør meg til sykehuset

SYKEHUS

- Sykehus. - Vent på meg.

OPERASJONSAL RØNTGEN

Frøken? Hallo?

- Frøken. - Jeg trenger hjelp umiddelbart.

Du kan ikke være her. Vi opererer. Gå ut igjen.

Dere kunne ikke kunne redde ham. Kreften har spredd seg til hjernebarken og øvre ryggrad.

Noen satte en pose i magen min. Du må fjerne det. Den lekker.

- Gjør det nå. - Du får bare noen lokalbedøvelse.

- Trengs ikke. - Ok.

Bare slapp av. Og legg ned pistolen.

Jeg undersøker deg litt.

- Har du noe imot det? - Nei

- Hallo? - Mor?

Lucy, skatten min. Så flott det er å høre fra deg.

Hva er klokken hos deg?

- Jeg vet ikke, men det er sent. - Vent litt, jeg skal bare avslute en samtale.

Jeg må gå inn. Er det greit?

Du fester ikke for mye? Du lovet å ta vare på deg selv.

- Jeg prøver virkelig, mamma. - Hyggelig av deg å ringe.

Far blir lei seg. Han er å trener. Du pleier å ringe om morgenen.

Mor? Jeg kan føle alt.

Hva mener du kjære?

Rommet... Luften...

Vibrasjonene... Folkene...

Jeg føler tyngdekraften.

Jeg føler hvordan jorden roterer.

Varmen som forlater kroppen min.

Blodet i årene mine.

Jeg kan føle hjernen min.

De dypeste avkrokene av hukommelsen min.

Forbinnelsen er dårlig, kjære. Hva sa du om "hukommelse"?

Smerten i munnen min da jeg hadde tannregulering.

Og hånden din på pannen min da jeg hadde feber.

- Og katten jeg strøk. Det var så myk. - Katten? Hvilken katt, kjære?

Siameseren med de blå øynene og den knekkte halen.

Du kan umulig huske den. Du var bare et år gammel.

Jeg husker smaken av melken din i munnen min.

Varmen fra den flytene væsken.

Kjære, hva er det du snakker om?

Jeg vil bare si at jeg elsker deg.

Kjære...

Jeg vil gjerne takke de tusen kyssene jeg fortsatt føler i ansiktet mitt.

- Jeg elsker deg mamma. - Deg også, vennen.

- Hvor mye er igjen? - 500 gram.

Hvor lang tid tar det før kroppen min har kvittet seg med resten?

Det kan jeg ikke fortelle før jeg vet hva det er.

- Kan jeg? - Ja.

CPH4.

Hva er det?

Gravid produserer det i sjette uke av svangerskapet. I små mengder.

For en baby tilsvarer det energien som i en atombombe.

Gi fosteret den energien som kreves for å danne bein i kroppen.

Jeg har hørt at man ville produsere det. Men jeg visste ikke at de hadde lyktes.

Hvis det virkelig er CPH4 så er det utrolig at du fortsatt er i live.

Ikke særlig lenge.

Å lære kan være en smertefull prosess. Som et barn hvor beina i kroppen vokser

Jeg husker lyden av beinene mine som voks.

Som knirkingen under huden.

Alt er annerledes nå. Lydene er musik, som jeg forstår nå.

Det flyter.

Det er ganske morsomt fordi jeg har alltid vært besatt av hvem jeg var og ville være.

Nå som jeg har tilgang til de dypeste avkrokene av hjernen min -

- ser jeg ting i et klart lys. Det som utgjør oss er primitivt.

De er alle hindringer.

Gir det noen mening?

Som smerten du føler. Den blokkerer deg fra å være i stand til å forstå.

Det eneste du føler er smerte. Ingenting annet enn smerte.

Hvor er de andre som smuglet stoffet? Jeg trenger det.

Til medisinske formål.

Berlin.

Paris.

Roma.

Takk for informasjonen.

- God kveld, professor. - God kveld, Albert.

- Spiser du her i kveld? - Jeg gjør jeg nok. Jeg er helt utslitt.

- Sov godt. - Takk.

Du skremmer vettet av meg når du banker som en gal.

Jeg har savnet deg.

Jeg og.

- Har du glemt nøklene dine? - Ja.

- Kan jeg låne den laptopen din? - Selvfølgelig.

Jeg hadde noen auditions i går. Det var ganske kult.

Du venter hele dagen, og de bryr seg en dritt om deg mens de babler på kinesisk.

Hvem forstår kinesisk? Ikke jeg...

De sier de vil ringe deg tilbake, men de har ikke engang nummeret mitt.

Det var en fyr. Han er ikke kinesisk

Han jobber for byrået. Og han er søt. Gud, hvor er han søt.

Søt på den søte måten. Og rumpa hans...

Og du vil aldri gjette hvor vi var.

Four Seasons. Royal suite. Og elsket hele natten.

Jeg beklager, jeg snakker bare om meg selv. Hvordan har Richard det?

- Han er død. - Dere er sprøe. Jeg tar et bad.

Professor, jeg har lest dine teorier om den menneskelige hjernen. Vi må møttes.

All forskningen min?

Jeg er smigret, men jeg har vanskelig for å tro det.

- Jeg har skrevet rundt... - 6734 sider, som jeg kan utenat.

Er du en av Emilys venner? Det høres ut som en av hennes vitser.

- Er hun med deg? - Nei, jeg er alene.

- Hvem er du? - Det har jeg nettopp fortalt.

Lucy, ikke? Beklager...

Jeg har lest om hjernens begrensninger. Litt mangelfullt, men du er på sporet.

Professor, cellene mine regenerere seg med en hastighet på sju millioner per sekund.

Jeg finner det vanskelig å forutsi min død, men den er innen 24 timer..

Hva snakker du om?

At din teori ikke er en teori. Kroppen min absorberte en stor mengde CPH4, -

- som tillater meg å bruke 100 prosent av min hjernekapasitet.

Jeg er på 28 prosent. Det du skrev er sant. Når den er over 20 prosent -

- åpner den seg opp og utvides. Det er ingen grenser mer.

De faller som dominobrikker. Jeg kolonisere min egen hjerne.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Det er sant at jeg har jobbet med denne teorien i mer enn 20 år -

- men det er bare basert på antagelser og forskningsideer.

Jeg har aldri trodd at noen...

- Du kan styre ditt eget stoffskifte? - Ja.

Jeg kan kontrollere andres kropp. De magnetiske og elektriske feltene.

Det mest elementære. Som TV.

Telefoner.

Radioer.

Utrolig.

Jeg føler ikke smerter.

Frykt. Begjær.

Alt det som gjør meg menneskelig begynner å forsvinne.

Jo mindre menneskelig jeg føler meg...

All den kunnskapen om kvantefysikk og anvendt matematikk.

Den uendelig kapasiteten av cellekjernen.

All den kunnskapen eksploderer inni hjernen min.

Jeg vet ikke vet hva de skal gjøre med det.

Spør du meg hva jeg skal gjøre?

Nå som jeg tenker på det....

Livets natur... Opprinnelsen...

Utviklingen av den første cellen, som ble delt i to...

Hensikten med livet er -

- er å videreformidle hva som ble lært.

Det er ingen høyere formål.

Hvis du lurer på hva du skal gjøre med din kollektive kunnskap, vil jeg si:

Videregi det.

Som en enkel celle gjør over tid.

Tid? Ja, selvfølgelig.

Vi møttes hos deg om 12 timer.

- Drar du? - Ja.

- Hva er det? - En resept.

- Siden når kunne du kinesisk? - For sånn ca en time siden.

Jeg forstår ingenting av dette.

Nyrene og leveren din fungerer ikke skikkelig. Du må omprioritere livet ditt.

Ta medisin og ha litt mosjon. Spis økologisk, så du burde du klare deg.

"I går kveld drepte en kvinne en pasient...".

"Det skjedde på Tri-service Sykehuset...".

"Ung blond kvinne, gjennomsnittlig høyde...".

"Ettersøkt over hele landet...".

"Hun er væpnet...".

- Del Rio. - Det er en merkelig amerikaner fra Taiwan.

En ung kvinne sier hun har informasjon på en stor narkotikahandel.

- Jeg tar samtalen. - Ok, jeg lagrer samtalen.

Jeg har informasjon om narkotikakurerer. Jeg vil gjerne snakke med en person av myndighet.

Du er heldig. Det er ingen med høyere autoritet enn meg.

Hva er heter du?

Kom ned fra skrivebordet, ta den røde pennen og skriv ned.

Det finnes ingen kameraer. Raska på. Jeg har ikke tid.

Fortsett.

Jeg sender informasjon om tre narkotikakurerer, som hver har en kilo med seg.

Du skal arrestere dem og beslaglegge stoffet. Jeg vil trenge det senere.

- Hvilken form er det? Kapsler? - Pulver.

- Skjult i en pose blandt deres organer. - Undskyld?

Vær forsiktig når du fjerner det. Stoffet er ekstremt farlig.

- Stol på meg. fikk du det? - Ja.

Bra. Jeg stoler på deg.

Der er han. Arrestere ham.

Kom med os.

God dag. Følg med oss.

Velkommen.

Kan du bli med oss? Denne veien.

Selvfølgelig.

Stop! Stopp!

Del Rio.

- Marco Brezzi her. - Takk for at du ringte.

Vi har pakken din.

Takk. Jeg sender utleveringspapirene.

Vi har de alle tre.

Mine damer og herrer. Vi starter nå landingen på Charles de Gaulle.

- Jeg må be deg slå av datamaskinen. - Tørk nesen din.

- Unnskyld? - Kan jeg få et glass champagne?

Selvfølgelig.

Champagne din.

Takk.

- De må lukke igjen bordet nå. - Selvfølgelig.

For kunnskap.

Hvis miljøet er ikke nok gunstig nok -

- velger cellene udødelighet.

Med andre ord: selvforsynt og selvstyrt.

De må sette deg.

Åpne døren.

Gjør noe!

Åpne døren.

Frøken, har du det bra? Si noe.

LUCY, FØDT 10 MARS 1988, PENNSYLVANIA

- Hun hadde et arr på magen? - Ja, og det er nytt.

- Hva gjør hun nå? - Akkurat nå sover hun.

Hun har fått noe beroligende, og våkner ikke de 24 første timene.

- Hun har akkurat våknet. - Er du sikker?

Ja, hun sitter i sengen.

Det er henne. Det er umulig.

- Ikke rør deg. - Jeg må snakke med deg, alene.

Opp med hendene.

- Fikk du pakkene? - Ja.

- Hvor er de? - Et trygt sted.

Her i Paris.

Det er tryggere hvis jeg har dem.

Få området avsperret.

Som politimann ser man mye dritt.

Helt ærlig. Det du gjorde der skremte livet av meg.

Alle bare lå der og sov. Bør jeg være bekymret?

- Nei - Bra.

- Har du noe imot? - Nei.

- Hva er det? - Koreansk. Jeg kjører.

Hei. Nei. Det er en politibil.

Du kan ikke. Det går ikke. Det er en politibil.

- Unnskyld meg, men jeg må snakke med noen. - Du kan snakke med politiet.

Jeg er en tysk statsborger og forlanger en advokat.

- Kjører du alltid slik? - Jeg har aldri kjørt før.

Flott.

- Det er enveis. - Vi er sent ute.

- Bedre sent enn død. - Man dør aldri skikkelig.

Unnskyld, men jeg føler meg dårlig.

Jeg har det bra.

- Jeg sier de ikke skal følge oss. - Spiller ingen rolle.

Jeg har noe kylling...

Gi meg kofferten.

Åpne den.

La oss dra.

Jeg er ikke sikker på at jeg er til noe hjelp.

- Det er du. - Til hva?

Som et minne. Skal vi dra?

- Hvor skal vi? - Ta første avkjørsel til venstre.

Ok.

Nei, nei. Flytt dere.

- Professor? - Takk.

- Hallo. - Det er Lucy.

- Det er henne. Er du i Paris? - Ja.

Utmerket.

Jeg befinner meg ikke på hotellet, men på universitetet -

- hvor jeg tillot meg å samle noen av mine kolleger og diskutere saken din.

- Noen som en kan stole på. - Jeg stoler på deg.

Takk. Tror du at du kan komme til universitetet?

- Det er en glede å møte deg. - Deg og.

- Politidirektør Del Rio. - God dag.

La meg introdusere mine kolleger.

- Professor Cartier. Nevrokirurg. - Jeg kjenner alle sammen.

Selvfølgelig.

Mine herrer, dette er Lucy, den første kvinne...

Jeg mener...

Som jeg tidligere har fortalt, så har Lucy,

som fortsatt er et mysterium for meg, -

- fått full tilgang til deler av hjernen hennes.

Det gir henne tilgang til uutforskede deler av hjernen.

Hun har evner.

Kan du gi oss et ekspempel?

Din datter på 6 år døde i en bilulykke. En blå bil med skinninteriør.

I bakspeilet hang en plastfugl.

Det kommer noen menn. Kan du sikre rommet? Jeg må konsentrere meg.

Hvordan fikk du tilgang til all denne informasjonen?

Elektriske impulser. Hver celle deler kunnskapen videre.

De utveksler 1000 bits per sekund.

Cellene danner grupper og blir et enorm nettverk.

Som igjen danner materie. Celler samler seg i grupper og tar form.

Deformerer seg. Formere seg igjen. Det er det samme.

Folk tror de er unike, derfor baserer de sin eksistens på dette.

En er måleenheten deres. Men det er feil.

Det sosiale systemet er bygget på en skisse hvor 1 pluss 1 er 2.

Men 1 pluss 1 har aldri vært 2.

Det finnes faktisk ingen tall eller bokstaver.

Vi bruker menneskelige symboler for å gjøre det hele forståelig.

Vi har laget en mal hvor vi kan glemme den ufatteligeste.

Hvis mennesket ikke er måleenheten, -

- og verden ikke er styrt av matematiske lover, -

- hva er så definisjonen?

En bil kjører ned en vei. Hvis en da setter opp farten uendelig -

- så forsvinner bil.

Hvordan kan vi bevise den eksistens?

Tiden beviser dens eksistens. Tiden er den eneste riktige måleenheten.

Det beviser eksistensen av materie.

Uten tid, eksisterer vi ikke.

Tiden er måleenheten.

Vi klarer ikke å holde dem borte mye lengre.

På tide å dra av sted.

Er du sikker på at du skal ha en så stor dose?

Jeg er redd for at du ikke vil overleve.

Noen av cellene mine vil kjempe til siste slutt.

For å oppnå den endelige prosente skal jeg tvinge dem -

- til å sprenge sin vei til cellekjernen.

All denne kunnskapen, Lucy.

Jeg er ikke sikker på at menneskeheten er klar for det.

Vi er drevet av makt og profitt.

Det er menneskets natur.

Det bringer bare ustabilitet og kaos.

Uvitenhet er årsaken til kaos. Ikke kunnskap.

Jeg bygger en datamaskin og laster ned all min kunnskap i den.

Jeg finner en måte slik at dere kan få tilgang til den.

Jeg håper vi er verdige, når du ofrer deg slik.

Ingen rører seg.

Forstår du engelsk?

- Hva gjør hun? - Hun leter etter energi og materie.

Hun prøver å koble seg til alle datamaskinene.

Vi må vekk, fort!

Herregud. Hva er det som skjer?

Hva er det hun lager?

En ny generasjon av datamaskiner, tror jeg.

Du.

Datamaskinen rører på seg.

Hvor er hun?

JEG ER OVERALT

Livet ble gitt til oss for en milliard år siden.

Nå vet du hva du skal gjøre med det.

Tekstet av Team NTS.