Original subtitles

Denne dokumentaren er et resultat av omfattende forskning på

livet og sinnet til Theodore Robert Bundy for å prøve

å forstå hva som driver et menneske til å begå de mest avskyelige handlinger

mot uskyldige unge jenter som hadde hele livet foran seg.

Noen av navnene er endret for å beskytte dem som ikke vil assosieres med det Bundy gjorde.

Noen av de groteske handlingene han utførte mot ofrene, blir ikke fortalt i detalj.

Men beretningene er sanne, og hendelsene rundt drapene er så nøyaktige som mulig.

Men til syvende og sist er det bare én person som vet hva som virkelig skjedde,

og heldigvis er han ikke lenger blant oss.

Theodore Robert Cowell ble født i

Burlington, Vermont, 24. november 1946.

Moren hans Louise var ugift, og graviditeten var et resultat av en flørt

med en sjømann som het Jack Worthington, som forlot henne da hun ble gravid.

I 1946 var det ikke akseptabelt å føde et barn utenfor ekteskapet,

og Louise valgte å føde i

Elizabeth Lund Hjem for ugifte mødre.

Fødselen gikk fint, og Ted var en normal, sunn baby.

Like etter fødselen reiste Louise tilbake til familien i Philadelphia,

som, til tross for stigmaet på den tiden, ønsket henne og babyen velkommen hjem.

Men det antas at i barndommen

trodde Ted at besteforeldrene var moren og faren hans, og at moren hans var søsteren.

Det ble også spekulert i om

ikke bestefaren hadde en langt mørkere side, selv om Ted snakket kjærlig om han.

En side som den sårbare unge Ted ble utsatt for fra tidlig alder.

Bestefaren hans hadde et voldelig temperament som ofte endte i fysisk vold,

og han var kjent for å være voldelig mot dyr.

Han hadde også en urovekkende samling pornografi som unge Ted hadde oppdaget

og sett fra veldig ung alder.

Familiemedlemmer husker at Ted viste

en veldig uvanlig oppførsel selv som barn.

Da han bare var tre år gammel, våknet tanten og fant ut at Ted hadde plassert kjøkkenkniver

rundt kroppen mens hun sov.

Han var også kjent for å skremme familien med plutselige personlighetsendringer.

Plutselig kunne han forvandle seg fra en søt liten gutt til noe helt ugjenkjennelig.

I 1949 forandret Teds mor

sønnens etternavn fra Cowell til Nelson.

Mange år senere avslørte Louise at grunnen til dette

var at hun hadde tenkt å flytte ut av familiens hjem

for å bo hos onkelen hennes, Jack, i Washington.

Han het også Cowell, så for å beskytte sønnen mot latterliggjøring,

bestemte hun seg for å endre det.

I 1951 flyttet Louise og Ted inn hos onkel Jack,

og gutten knyttet et nært bånd med ham.

Det tok ikke lang tid før Louise møtte og giftet seg med John Bundy, en krigsveteran og kokk.

Han adopterte Ted, som tok hans nå beryktede etternavn.

Etter et kort opphold på landet, bosatte familien seg i Tacoma,

hvor Bundy tilbrakte resten av barndommen.

Hans mor fødte ytterligere fire barn, to døtre og to sønner.

Ted hadde et godt forhold til alle søsknene sine, men var nærmest sin yngste

bror, Richard, og moren hans.

Forholdet hans med stefaren var stridbar,

og intelligente Ted kolliderte ofte med ham, noe som til tider førte til fysisk vold.

Friksjonen forsterket seg da Ted fikk vite sannheten om fødselen.

Han fant fødselsattesten som sa at faren hans var ukjent.

Denne oppdagelsen gjorde Ted bitter og arg,

noe han bærte på resten av livet.

Teds år på skolen var begivenhetsløse, men fra veldig ung alder

hadde han en usunn interesse i sex.

Da han gikk på videregående, ble han litt einstøing og hadde få venner.

Han syntes det var vanskelig å tilpasse seg og ble stadig mer isolert

og malplassert i samfunnet han levde i.

Til tross for at han var en einstøing med få venner, manglet han aldri kvinnelige beundrere.

Men han datet aldri på videregående.

Da han ble voksen, ble han mer og mer tiltrukket av det motsatte kjønn.

Han var pen, sjarmerende og intelligent, men dette ytre skallet gjemte

et stadig mer torturert sinn, og Bundy så på seg selv som en taper og en outsider.

I løpet av videregående,

var Bundy en ivrig idrettsmann og en dyktig skiløper.

Han ble også en dyktig tyv, og ettersom det var lite penger i familien,

stjal han ting han trengte, spesielt skiutstyret sitt.

I 1965 ble Bundy ferdig på videregående

og søkte på University of Puget Sound i Tacoma.

Men året etter studerte byttet han til University of Washington i Seattle.

Det var her han møtte jenta han drømte om.

Hun het Stephanie Brooks.

Stephanie var litt eldre enn Bundy, og hadde en mye høyere sosial status enn ham.

Men til tross for dette ble de sammen.

Bundy var forelsket i Stephanie og var desperat etter å imponere henne,

men innerst inne følte han seg mindreverdig, selv om han hadde en bemerkelsesverdig evne

til å skjule sin indre uro.

Stephanie avsluttet endelig forholdet i 1968, og nå begynte Bundys

ødelagte sinn å rakne.

Han bestemte seg for å forlate Seattle og sa at minnene var for smertefulle.

Han trengte å komme seg unna.

Bundy forlot universitetet om vinteren 1968

og dro til San Francisco før han fløy til Denver for å stå på ski,

og så Philadelphia for å besøke familien.

Han kom senere tilbake til Seattle for å prøve å få livet på rett kjøl igjen.

Men nå hadde bruddet gjort stor skade.

Bundys overflatiske sjarm og respekt skjulte en veldig forstyrret personlighet.

Da han kom tilbake til Seattle,

jobbet Bundy et par jobber, først i en Safeway butikk,

så på et hotell,

en jobb han forlot under mistanke på grunn av påstander om tyveri.

Etter et tilfeldig møte med en gammel venn, begynte han å jobbe for Art Fletcher,

en politiker som ville bli nominert som den republikanske guvernøren.

Han jobbet hardt og var likt av alle.

Men i likhet med andre ganger i livet, fant han det vanskelig å knytte ekte vennskap.

Da Fletcher ikke klarte å blir guvernør, var det et knusende slag for Bundy,

som hadde ambisjoner om å bli mer involvert i det politiske livet.

Nå begynte Bundys indre monster å komme til livet, og han hadde blitt en tyvtitter.

Han gikk rundt om natten og spionerte på intetanende kvinner.

Han var også ekstremt besatt av voldelig pornografi.

Uten flere politiske ambisjoner,

bestemte Bundy seg for å studere igjen, og i januar 1969 begynte han på

Temple University i Philadelphia.

Nå var de mørke tankene ute av kontroll, og han ble stadig mer tiltrukket

av å utøve sitt ønske om å bortføre og voldta en kvinne.

Det er usikkert om han myrdet kvinner i Philadelphia,

selv om mange tror det er sannsynlig at han gjorde det.

Bundy bosatte seg ikke i Philadelphia, men flyttet tilbake til delstaten Washington.

Han leide en liten leilighet i Seattle av Ernst og Frida Rogers,

som så på Ted som en perfekt leietaker,

høflig, hjelpsom og aldri bråkete.

Bundy bosatte seg i Seattle og jobbet på et sagbruk og deretter som budbringer.

Høsten 1969 møtte han en kvinne,

som skulle forbli i livet hans de neste seks årene.

Hun het Liz Kloepfer, og selv om Bundy ønsket et normalt forhold

og Liz ble veldig viktig for ham, hadde han flere forhold til andre kvinner.

Liz avviste først den berusede Bundy, men etter å ha sett ham med en annen kvinne,

ga hun etter for hans utseende og sjarm

og de to ble sammen umiddelbart.

Noe av det Bundy fortalte henne om livet hans, var løgn.

Bundy hadde blitt en lystløgner.

Liz ble fascinert av Bundy og hans uvanlige aksent,

mye nærmere en engelskmann enn en amerikaner.

Liz hadde en datter fra et tidligere ekteskap, og Bundy omfavnet sin nye familie

og trodde han hadde funnet normaliteten han ønsket.

Men noe sterkere finnes i hans psykopatiske sinn,

og til tross for denne nye forbindelsen, var disse avskyelige tankene fortsatt levende.

I de neste månedene,

ble forholdet sterkere, og de møtte hverandres familier.

De virket fornøyde med forholdet.

Selv om de ikke bodde sammen,

tilbrakte Ted mesteparten av tiden i leiligheten til Liz.

Liz, som var vill etter Ted, hjalp ham gå tilbake til universitetet.

Om våren 1970,

begynte Bundy igjen på University of Washington

og ironisk nok begynte å studere psykologi.

Han begynte også å jobbe som budbringer for medisinske forsyninger,

som han stjal fra og brukte deretter på ofrene hans.

Til tross for denne nye stabiliteten i livet hans,

var Bundy fremdeles en tyvtitter, som forfulgte og spionerte på kvinner om natten

for seksuell tilfredsstillelse.

Hans fantasi om å bortføre og myrde

en pen ung jente ble samtidig sterkere og sterkere.

I løpet av de neste årene, med Liz ved sin side,

forvandlet Ted seg til en selvsikker og akademisk vellykket mann.

Det så ut som om han hadde en lys fremtid foran seg.

Da han i 1973 ble tatt opp på jusstudiet, fanget han igjen oppmerksomheten

til sin første kjærlighet, Stephanie Brooks, som plutselig fikk en ny interesse

i mannen hun tidligere hadde dumpet.

De to begynte å se hverandre igjen.

Men det Stephanie ikke visste, var at dette bare var hevn for Bundy.

Han hadde tross alt et stabilt forhold til Liz.

Men dette var hans sjanse til å hevne seg for hennes avvisning

og bevise for seg selv at han var god nok for henne.

Bundy gjorde dette ved å fri til Stephanie,

et tilbud hun godtok.

Men han hadde ikke tenkt å gifte seg med henne, og ikke lenge etter dumpet han henne.

For han betydde det at han hadde vunnet, og at feilen endelig var rettet opp i.

Bundy hadde søkt rettferdigheten han trodde han fortjente.

Han fortsatte livet med Liz, og for omverdenen

var han en vellykket og veljustert mann, som forble aktiv i lokalpolitikken

og var en person folk så opp til.

Han ble til og med beundret.

Men uten at de rundt ham visste det, ble trangene hans sterkere.

Det var et spørsmål om tid før han begikk sitt første mord.

Den respektable personen han viste omverdenen, skjulte et indre monster

som nærmet seg faretruende overflaten.

I 1971 tok Bundy en jobb som telefonrådgiver ved Seattle Crisis Clinic,

hvor han møtte krimforfatteren Ann Rule, som senere skrev en bok om ham,

The Stranger Beside Me.

I 1972 ble Bundy uteksaminert i psykologi,

så tok han jobb ved Harboview Mental Health Center.

Denne jobben fungerte ikke, ettersom han ikke ble ansett som i stand til å

følelsesmessig lydhør overfor pasientenes behov.

Han hadde et kort forhold til en av kollega, en kvinne som det viste seg hadde en heldig flukt.

Under deres utflukter, pleide han å kjøre henne til avsidesliggende landlige steder.

Det var også en av få kvinner som

Bundy innrømmet overfor Liz i deres korte separasjon.

Ted slet med separasjonen og ba Liz om å ta ham tilbake.

Han erklærte sin kjærlighet til henne.

Liz som var håpløst forelsket i Bundy, tilga ham, og paret ble gjenforent.

Ted ble en del av teamet for å gjenvelge guvernør Dan Evans.

En jobb som Bundy elsket, han måtte finne så mye informasjon som mulig

fra Evans' motstander Albert Rosellini.

Dette innebar noen ganger å kle seg ut,

noe Bundy gjorde når han ville drepe.

Denne nye jobben lot Bundy samarbeide med noen av de mest

fremtredende personene i den politiske arenaen i Washington State.

Men Bundys nattlige oppførsel økte, og han gikk regelmessig rundt i bakgatene

hele natten og planla sitt neste trekk.

Liz merket også en forandring i mannen hun elsket, og ved en anledning oppdaget hun

kirurgiske hansker i lommen.

Hun ante ingenting om galskapen hans og de forferdelige konsekvensene av det.

Hans trang var nå så sterk at det bare var et spørsmål om tid

før han utførte sine umenneskelige fantasier og det han hadde planlagt mesteparten av livet.

I 1973, etter en kort og mislykket periode,

ved University of Puget Sound i Washington,

bestemte Bundy seg for å flytte til Utah sommeren etter

og begynne på University of Utah Law School.

Men mot slutten av 1973,

var Bundys sinn fokusert,

og han var i ferd med å starte en bølge av terror ulik alle andre

ved å slippe løs hans sadistiske fantasier og gjøre dem til virkelighet,

Ingen kvinne innenfor hans rekkevidde var trygg.

I januar 1974, når han var ute om natten,

gikk Bundy inn i leiligheten til en 18-åring student,

Karen Sparks.

Han slo den sovende kvinnen med en metallstang under sengerammen hennes.

Deretter utførte han et fryktelig seksuelt overgrep mot den bevisstløse Karen,

som forårsaket forferdelige indre skader.

Hun overlevde til tross for at hun var bevisstløs i flere dager,

men hun fikk varige funksjonshemninger.

Bundy mente ikke å spare livet hennes, og han sørget for å være grundigere neste gang.

Dette angrepet antas å ha utløst de avskyelige hendelsene som fulgte

og startet de sadistiske fantasiene som hadde utviklet seg i Bundys sinn

mesteparten av livet.

31. januar 1974,

var 21-åringen Lynda Anne Healy ute og tok en drink med vennene sine

på en lokal nattklubb populær blant studenter.

Rundt 21.20 gikk hun hjem med venner til huset hun delte med fire andre i

Universitetsområdet.

Hun hvilte og så på TV sammen med romkameratene.

Så ringte hun kjæresten før hun gikk til soverommet i kjelleren.

Det var mye liv i huset.

Ettersom noen av beboerne hadde mistet nøklene, var det ikke uvanlig at inngangsdøren

var ulåst om natten.

Dette ville ikke gå ubemerket hen for en tyvtitter som Bundy.

Ingen i huset hørte noe den kvelden.

De fatter ikke mistanke om noe før Lyndas vekkerklokke gikk neste morgen,

og hennes arbeidsgivere ringte for å spørre hvorfor hun ikke hadde kommet på jobb.

Når de gikk inn på rommet hennes, så de at sengen hennes var veldig pent redd,

men det var ingen tegn til Lynda.

Det var ikke før kvelden at Lyndas bekymrede foreldre varslet politiet.

Politiet trodde først at det bare var enda en uforutsigbar student

som hadde tatt en spontan beslutning om å besøke noen uten å informere venner.

Først mye senere den kvelden undersøkte de rommet hennes etter en av romkameratene

mottok tre tause oppringinger.

Under sengetøyet ble det funnet blodflekker og noen klær manglet.

Det begynte å bli tydelig at noen hadde gått inn gjennom den ulåste inngangsdøren,

angrepet Lynda og slått henne bevisstløs, hengt opp nattkjolen hennes

og samlet klær før de tok henne med ut i natten til et ukjent sted.

Fra nå av var ingen kvinner i området trygge.

Men dessverre var ikke alle klare over dette, noe som var tilfellet for Bundys neste offer.

Hun het Donna Gail Manson, en 19 år gammel student

fra Evergreen State College i Olympia.

Donna hadde liten interesse for studiene og var en uforutsigbar, upålitelig student

som likte å feste og ofte skulket timene.

Hun drakk mye alkohol og marihuana, noe som gjorde henne sårbar,

og hun var kjent for å haike og være ute hele natten.

Om kvelden 12. mars 1974,

forlot Donna sovesalen rundt klokken 19.00.

Hun ville se en jazzkonsert på campus.

Dessverre kom hun aldri frem.

Donna forsvant før hun nådde campus, tatt av Bundy på vei til konserten.

For vennene hennes var det typisk av Donna å ikke møte opp og forsvinne.

Hun ble ikke meldt savnet før syv dager senere.

Litt over en måned senere hadde en ung dame ved navn Kathleen Clara D'Olivo

et nervepirrende møte med en fremmed på parkeringsplassen ved universitetet

hvor hun studerte.

Klokken var rundt 22.00, og Kathleen hadde forlatt biblioteket og begynt å gå mot bilen.

Så hørte hun lyden av noe som falt på fortauet.

Hun snudde seg og så Bundy prøvde å plukke opp bøker.

Han hadde armen i en fatle, og var kledd som en student.

Kathleen hjalp mannen som så ut til å slite, og bar bøkene til bilen hans,

en gammel, brun Volkswagen Beetle.

Kathleen ble nervøs og innså at hun kunne være i fare,

og etter å ha nådd bilen, trakk hun seg raskt tilbake.

Hun hadde en veldig heldig flukt.

Men det så ut til at Bundy var frustrert over at hans tiltenkte offer hadde rømt

og gikk på leting etter en annen.

Den uheldige jenta var

den 18 år gamle medstudenten Susan Elaine Rancourt som forsvant på vei hjem fra studenthjemmet.

samme kveld i samme område som Kathleen hadde møtt Bundy.

Det viste seg senere at en annen jente hadde et lignende møte med en fremmed

med fatle som mistet bøkene.

Selv om det er uklart om det var samme natt, var det samme område og absolutt samme person.

I motsetning til forsvinningen av Donna, hadde den lokale pressen og politiet

nå begynt å legge merke til det som skjedde.

Selv om det på dette stadiet ble vurdert som

et tilfelle av savnede personer, kunne man se et mønster.

Bundy så ut til å plukke ofre som lignet på hverandre,

unge med langt hår og skille i midten.

Mye senere ble det klart at de alle lignet på hans første kjærlighet, Stephanie.

Nå som Bundys indre monster var sluppet løs, forsvant fasaden av normalitet.

Folk begynte å legge merke til en forandring i personligheten hans.

Hans partner Liz bemerket også at hans oppførsel mot henne ble mer og mer pervers.

Da hun ikke ville være med på det, ble han lunefull og opptatt.

Hun ble overbevist om at han hadde møtt en annen kvinne.

Hun visste ikke at sinnet hans nå var oppslukt av mord.

En gang dyttet den stadig mer ustabile Bundy Liz ut av en båt

og inn i det iskalde vannet i Yakimini.

Dette var dagen Liz så en annen side av mannen hun hadde elsket og stått ved alle disse årene.

For første gang så hun morderen i Bundy som hadde gjemt seg for henne.

Det var begynnelsen på slutten for forholdet deres.

Bundy ble mer og mer unnvikende.

Da den fysiske anstrengelsen av drapene hans begynte å tære på,

begynte han også å gå glipp av jobb og avtaler.

Med den økende medieoppmerksomheten de savnede kvinnene fikk i Washington State,

bestemte Bundy at det var på tide å reise

lengre unna for å finne sitt neste offer.

Han valgte Oregon.

21 år-gamle Roberta Parks var student på universitetet og

hadde noen vanskelige dager.

Hun hadde fått beskjed om at faren hennes hadde hatt et hjerteinfarkt,

og hun tenkte alvorlig på hvilken fremtid hun hadde med sin langvarige kjæreste.

Dette kombinert med hennes økende misnøye med

retningen livet hennes tok, fikk henne til å føle seg usikker

og litt deprimert over fremtiden.

For å samle tankene, var det ikke uvanlig at Kathy gikk turer alene om natten.

Dessverre for henne, natt til 6. mai 1974

ble denne turen dødelig.

Den kvelden forsvant Roberta sporløst.

Natt til 31. mai 1974

tilbrakte Bundy kvelden med Liz, Tina og foreldrene hennes.

De spiste pizza i byen, og så dro de hjem til Liz.

Men Ted var nervøs og virket ivrig etter å dra.

I den nærliggende Flame Tavern

nøt 22 år-gamle Brenda Carol Ball en kveld med venner.

Brenda hadde sluttet på college og nøt livet.

I likhet med Donna Manson, tok Brenda risiko.

Hun haiket ofte og drakk på barer til langt ut på natten.

På natter 1. juni forlot Brenda, som ikke klarte å få skyss hjem, Flame Tavern.

Enkelte hevdet hun gikk med en ukjent mann.

Men én ting er sikkert en gang etter at hun dro,

møtte hun Bundy og ble brutalt myrdet og mishandlet.

Men på grunn av livsstilens hennes,

ble hun ikke meldt savnet før 17. juni, og da hadde Bundy slått til igjen.

Hans neste offer var 18 år gamle Georgann Hawkins,

en populær og hardtarbeidende førsteårsstudent ved University of Washington.

På natten den 11. juni

hadde Hawkins stukket innom for å besøke kjæresten etter å ha deltatt på en studentfest.

I motsetning til Bundys andre ofre, var hun klar over farene av å gå alene om natten,

og hun gjorde det sjeldent.

Denne natten bestemte hun seg for å ta en kort spasertur i den opplyste bakgaten mot hjemmet.

Bare noen meter fra hjemmet møtte hun en tilsynelatende skadet mann,

som hadde støtteskinne og krykker og slet med en koffert.

Georgann var en godhjertet sjel, og så ikke faren.

Hun gikk med på å hjelpe mannen tilbake til bilen sin, den brune Volkswagen Beetle.

Georgann ble bortført, drept og utsatt for et sadistisk seksuelt overgrep før og etter døden.

Men i motsetning til tidligere anledninger,

hadde Bundy lagt igjen bevis.

Han hadde slått henne så hardt at hun mistet en sko og begge øreringene fløy ut.

Ting som Bundy rolig hentet neste morgen.

Bundy var nå ute av kontroll, og han ble arrogant og frydet seg over frykten han skapte.

Seks kvinner var savnet, i tillegg til den uløste mishandlingen av Karen Sparks.

Hendelsene skapte overskrifter i Washington og Oregon.

Presset økte på myndighetene til å handle,

og at han ble snakket om, begeistret Bundy

og gjorde hans morderiske drifter enda sterkere.

Dette resulterte i en av hans mest dristige handlinger så langt.

Det var en solskinnsdag søndag 14. juli 1974,

og familier og turister gikk ned på stranden ved vannet i parken

20 mil øst for Seattle.

En av de besøkende var 23 år-gamle tilsynsfører

Janice Ann Ott fra Issaquah, som plasserte håndkleet og eiendelene sine,

inkludert den gule sykkelen, på stranden for en dag med soling.

Janice hadde nylig blitt skilt fra mannen og beskrev seg selv som en frigjort kvinne.

Besøkende på stranden den dagen la merke til en kjekk, høflig ung mann kledd i hvitt,

med armen i fatle, som vandret rundt

og tilsynelatende lette etter noen.

Ved middagstid satte han seg ved siden av Janice,

og de startet en samtale.

Vitner hevdet at mannen introduserte seg som Ted

og spurte Janice om hun ville hjelpe ham med å sette seilbåten i bilen.

Det viste seg senere at han hadde spurt flere kvinner

samme ting den dagen, men de fleste hadde nektet.

Dessverre for Janice, sa hun ja til å hjelpe og pakket sakene sine

og paret satte kursen mot en brun Volkswagen Beetle.

Da Janice gikk inn i bilen og Bundy kjørte til et bortgjemt område, ante hun ikke

hvilket mareritt som ventet.

Han hadde en trang til å drepe igjen, og han var blitt så arrogant

at han var villig til å ta store risiko

i fullt dagslys for å tilfredsstille hans lyster.

Rundt kl. 16:00 gikk han tilbake til folkemengden og gikk på jakt igjen.

Bundy henvendte seg til flere unge kvinner, og fortalte historien om seilbåten,

men ble avvist ved minst tre anledninger.

Han fortsatte, og det var kun et spørsmål om tid før han fikk tak i sitt neste offer.

Klokken 16.30 forlot 18 år gamle Denise Naslund hennes sovende venner på stranden

og gikk på toalettet.

Hun var litt ustabil, siden hun hadde drukket og tatt narkotika tidligere på dagen.

Da hun forlot toalettet, stoppet hun og snakket med en mann med armen i fatle.

Etter dette forsvant Denise sporløst.

Nå oppsto et stort oppstyr blant politiet og folk generelt.

Selv om det ikke fantes fysiske bevis, hadde politiet nå en beskrivelse å gå etter,

samt bilen han kjørte og navnet Ted.

Til tross for dette gjennombruddet, og at flere av Bundys medarbeidere nevnte ham,

slapp han unna i 15 måneder til. Han beveget seg fritt

fra stat til stat, og drap som det falt ham inn.

Bare noen uker etter bortføringene i Lake Sammamish,

i begynnelsen av september 1974,

flyttet Bundy til Salt Lake City for å begynne ved universitetet der.

Liz flyttet ikke med ham.

Hun bodde i Seattle med Tina, og mens de var sammen

fortsatte Ted å møte andre kvinner.

Før han dro, hadde han også datet Carole Ann Boone, som han møtte mens han jobbet på

akuttjenesten i Washington, og som med Liz,

ble Boone en viktig del av livet hans.

Bundy tok med seg sitt neste offer på kjøretur til sitt nye hjem i Utah.

Mens de kjørte østover gjennom Idaho,

stoppet han og ringte Liz.

Rundt 30 minutter senere, rett utenfor byen Boise,

så Bundy en haiker.

Han stoppet den brune Volkswagen og tilbød den unge jenta skyss.

Uten å nøle aksepterte hun løftet fra den smilende, flotte mannen,

uten å ane at dette kom til å bli hennes siste tur.

Mens de kjørte og pratet i tre timer,

kjørte Bundy av motorveien og slo jenta med brekkjernet han hadde under setet sitt.

Mens hun fortsatt var i live, dro han den bevisstløse kroppen ut av bilen

og utførte avskyelige seksuelle overgrep og kvalte jenta under handlingen.

Deretter ble han hos liket og overgrep seg på kroppen hennes igjen.

Han kastet liket og klærne hennes i elven og brente IDen.

Denne stakkars unge damen ble aldri identifisert, og levningene hennes ble aldri funnet.

Etter drapet fortsatte Bundy rolig på sin vei.

Han kom til slutt til Salt Lake City

tidlig den 3. september 1974.

Han mål var å gjenskape i Utah det han hadde startet i Washington State.

Men politiet var nærme, og bare fem dager etter at Bundy ankom Utah,

ble to lik funnet, Denise Naslund og Janice Ott.

Et tredje sett med uidentifiserte menneskelige bein ble også funnet.

Levningene ble oppdaget av en jeger i et bortgjemt område

mindre enn 25 km fra Sammamish State Park.

Oppdagelsene bekreftet politiets og samfunnets verste frykt.

De savnede jentene var nå drapsofre, og det var en seriemorder blant dem.

Mannen som hadde ansvaret for å løse disse forbrytelsene, var betjent Robert Keppel.

Bundy bosatte seg i Salt Lake City

og ble populær blant naboene, selv om han ikke gjorde det bra på universitetet.

Han var ikke ofte til stede.

Han innrømmet senere at han ikke forsto

studiene og var en stor skuffelse.

Mellom 20. september og 8. november 1974

bortførte og myrdet Bundy minst fire kvinner.

Han befant seg nå langt unna etterforskningen i Washington State, og hadde tid til

å vie seg til den sykelige trangen til å drepe.

Det første kjente drapet i denne perioden var 2. oktober

da Bundy bortførte 16 år gamle Nancy Wilcox

fra en forstad i Salt Lake City.

Han dro henne inn i et skogsområde hvor han overfalt og kvalte henne,

før hun ble begravet 320 km unna, i nærheten av Capitol Reef nasjonalpark,

selv om levningene hennes aldri ble funnet.

Hans neste offer var 17 år gamle Melissa Smith,

som forsvant 18. oktober etter å ha forlatt en pizzarestaurant.

Melissa var datteren til en politimester. Liket ble funnet ni dager etter

bortføringen i et fjellområde nær der hun sist ble sett.

Mindre enn to uker senere

forsvant også 17 år gamle Lehi Aime.

Liket hennes ble funnet ni mil unna i American Fork Canyon.

Begge kvinnene hadde blitt slått og utsatt for voldelige voldtekter

før de ble kvalt med nylonstrømper.

Men i motsetning til noen av de andre ofrene, tenkes det at Bundy holdt disse to i live,

mest sannsynlig bevisstløse og brukte de livløse kroppene

for hans egen seksuelle tilfredsstillelse, og muligens tok dem til leiligheten hans

til han dumpet likene deres.

Bundy så ut til å gå enda lengre

i den nådeløse jakten på å tilfredsstille han behov.

Bundy hadde vasket og tatt på sminke og neglelakk på Lehi og Melissa

enten før eller etter drapene.

Det siste kjente offeret var 17 år gamle Debra Kent,

en elev i videregående i Bountiful.

Men før Debra møtte sin grusomme slutt,

hadde Bundy uten hell forsøkt å bortføre en annen jente,

den 18 år gamle telefonoperatøren Carol DaRonch.

Denne gangen utga Bundy seg for å være betjent Roseland fra politiet.

Etter å ha lokket Carol inn i Volkswagenen, skjønte hun at hun var i fare og kjempet.

Hun klarte å rømme da Bundy mislyktes å sette på håndjern.

Etter hendelsen var Ted frustrert og i rovdyr-modus,

og det var bare én måte å lindre dette på.

Han lette umiddelbart etter et nytt offer.

Da han dro mot Bountiful, husket han at skolen i området arrangerte en musikal.

Han så på dette som en perfekt mulighet.

Han parkerte bilen på skolens parkeringsplass, og tok en freidig avgjørelse.

Han gikk inn i skolens auditorium.

Hans tilstedeværelse gikk ikke upåaktet hen, og mange husker den flotte fremmede

blant dem den kvelden.

Konserten overskred tiden, og Debra Kent som satt med familien

måtte dra for å hente broren sin.

Så snart Bundy oppdaget henne, bevegde han seg mot henne.

Mens hun gikk mot bilen, overfalt han henne og gjorde Debra bevisstløs

før han bar henne til bilen sin.

Så for å avlede mistenksomheten fra seg selv, gikk han tilbake til auditoriet.

Blant publikum den kvelden var Susan Curtis, som også ble et av Bundys ofre.

Da Kent familien forlot forestillingen, kunne de ikke vite

at livet aldri ville bli det samme igjen, og at deres elskede datter nå var langt borte,

stuet inn i Bundys Volkswagen med forferdelige ting i vente.

Debras lik ble aldri funnet.

Utenfor auditoriet fant etterforskerne en nøkkel som låste opp håndjernene

fjernet fra Carol DaRonchs håndledd.

I Seattle leste Bundys kjæreste en artikkel om unge kvinner

som forsvant i byene rundt Salt Lake City.

Da detaljer om Sammamish Lake-mordene ble offentliggjort

kontaktet Liz King County Police og fortalte dem om mistankene hun hadde.

Men det fantes ikke troverdige bevis som knyttet ham til

til mordene i Utah eller Sammamish Lake.

Men nå levde også hele Utah i frykt.

Befolkningen i begge områdene var i en konstant nervøs tilstand

og i frykt for hvem som ville bli neste offer.

Dette var noe Bundy fikk stor glede av, og han bladde i avisene

for å lese det de skrev om ham.

1975 ble ikke et godt år for B undy

ettersom mistenksomheten vokste,

men det stoppet ikke hans brennende trang til å drepe.

I begynnelsen av året reiste han til Seattle for å tilbringe uken med Liz.

Men til tross for mistankene, snakket hun ikke om drapene

eller at hun nå hadde anmeldt ham til politiet ved tre forskjellige anledninger.

Liz blee mer og mer overbevist om at mannen hun elsket

var en brutal seriemorder.

Hun ville så gjerne tro at han ikke var det, og hun gikk gjennom datoene mordene skjedde

og sammenlignet de med Bundys bevegelser og telefonsamtaler med henne.

Dette beroliget henne, da på de fleste av disse dagene

husket hun at Bundy virket normal, så hvis han hadde vært ute og drept unge jenter

og begått grusomme nekrofile handlinger, ville vel oppførselen ha vært forskjellig

når de snakket sammen på telefonen?

Men dette var Ted Bundy.

Han var ikke normal.

Han var en sosiopat som gikk fra et monster tilen sjarmerende ung mann

i løpet av timer.

Da Bundy kom tilbake til Salt Lake City etter en uke med Liz, bestemte han seg for å reise

lenger unna for å finne hans neste ofre.

Utah ble for risikabelt.

Han hadde skapt terror i Utah, og nå var det på tide å gå videre.

Han valgte Colorado.

Han var tross alt en dyktig skiløper, og han ville passe fint inn.

I Wyoming visste folk lite om drapene i Washington og Utah.

I januar 1975 ankom en 23 år gammel sykepleier,

Caryn Aileen Campbell, et hotell

i Aspen, Colorado

sammen med kjæresten Raymond og barna hans.

Han skulle delta på en medisinsk konferanse, og Caryn skulle tilbringe dagene med barna.

På kvelden 12. januar

forlot Caryn lobbyen for å hente et blad på rommet sitt.

Kjæresten hennes og barna ventet nede.

Hun tok heisen til rommet sitt i andre etasje, men kom aldri tilbake.

Da hun gikk ut av heisen, ventet Bundy.

Caryns frosne, nakne, delvis spiste kropp ble funnet over en måned senere,

to og en halv mile fra sørsiden av Owl Creek Road.

Hun hadde omfattende skader i hode, ansiktet og nakken.

Det tydet på at hun hadde blitt slått med et sløvt instrument.

De neste par månedene,

fortsatte Bundy med studiene i Utah, selv om han gikk glipp av mange forelesninger.

Politiet oppdaget noe viktig

da to studente snublet over

en makaber scene i skråningene av Taylor Mountain.

Etter at politiet gjorde et omfattende søk, oppdaget de Bundys grufulle forbrytelser.

De oppdaget hodene til Lynda Healy, Kathy Parks, Susan Rancourt

og Brenda Ball.

Alle overtennene til Kathy Parks manglet,

Susan Rancourts hår ble funnet revet fra hodet, og en del av Brenda Balls hodeskalle manglet.

Disse funnene var grusomme, og det knuste ethvert håp

familien til de savnede kunne ha om å finne deres nærmeste i live.

Det var også tydelig at Bundy hadde brukt dette stedet for å kvitte seg med hoder,

og hadde i visse tilfeller reist lenge for å komme fram.

Spørsmålet var hvor var resten av levningene?

Bare Bundy visste det, og han hadde ikke hastverk med å avsløre det.

Han hadde tross alt mer arbeid å gjøre.

Den 14. mars forlot Bundy leiligheten sin i Utah

og reiste til Colorado.

Den lange kjøreturen ham tid til å tenke og planlegge sitt neste trekk.

Etter hvert som hans drapslyst ble sterkere, hadde datoen blitt 15. mars

da Bundy ankom den lille landsbyen Vail i hans Volkswagen.

Ca. klokken 21

forlot den 26 år gamle skiinstruktøren Julie Cunningham

leiligheten for å møte venner på en nærliggende pub.

På veien møtte hun en mann som gikk med krykker og slet med skiutstyret sitt.

Han ba den unge damen om hjelp til å komme til bilen hans.

Julie gikk villig med på det.

Hun ble aldri sett levende igjen.

Bundy slo henne og tok henne til et bortgjemt område hvor han overfalt henne seksuelt

og kastet den nakne kroppen hennes under et tre.

Bundy innrømmet senere at han kjørte tilbake til liket ved flere anledninger de neste dagene,

og begikk nekrofili før han til slutt begravde henne.

Liket ble aldri funnet.

Bundy var på reise igjen, og 6. april forsvant 24 år gamle

Denise Oliverson nær grensen mellom Utah og Colorado.

Denise hadde kranglet med kjæresten og bestemte seg for å sykle til foreldrenes hus.

Et sted på veien bortførte Bundy henne, drepte henne og dumpet liket i Coloradoelven.

Det er uklart om Bundy ble forstyrret eller syntes det var for risikabelt.

Det var uvanlig for ham å dumpe et lik slik, siden han likte å gå tilbake til liket senere.

Liket hennes ble aldri funnet, men de fant sykkelen og sandalene.

Da han kom tilbake til Salt Lake City,

husket Bundy å sende blomster til Liz på 30-årsdagen hennes.

Men Liz fortsatte å mistenke Bundy,

og hun var redd for at kjæresten hennes kunne være en sadistisk morder.

Men til tross for at hun rapporterte bekymringene sine til politiet,

virker det ikke som om han var nære på å bli tatt,

selv om han var på listen over 100 mistenkte.

De fire statene som Bundy nå hadde myrdet i

begynte å sammenligne notater, og et mønster dukket opp.

De begynte å tenke at samme gjerningsmann var ansvarlig

for drapene og forsvinningene.

I begynnelsen av mai var Ted på jakt igjen.

Denne gangen dro han nordover mot Idaho.

Det var ikke en lang tur for ham.

Han sjekket inn på et hotell nærme universitetet i Idaho.

For første gang siden has hadde begynt å drepe, ble han konfrontert av en mann

da han gikk inn på en kvinnelig sovesal.

Da han ikke kunne bekrefte identiteten, ble han bedt om å dra.

Denne natten var frustrerende for Bundy, og han gikk tilbake til hotellrommet sitt,

nedslått etter at han ikke klarte å finne et offer.

Dette var veldig dårlige nyheter for 12 år gamle Lynette Culver.

Bundy endret taktikken,

og neste dag kjørte han langs byen.

Bundy parkerte bilen nær skolen og kom i samtale med Lynette,

som av en eller annen grunn satte seg i passasjersetet.

Så kjørte Bundy henne tilbake til Holiday Inn og druknet henne i badekaret.

Han var nå ikke bare en nådeløs kvinnemorder,

han var også en pedofil og barnemorder.

Bundy kastet liket hennes i en elv nord for området dagen etter.

Bundy gikk tilbake til livet sitt i Utah, og den måneden

fikk han besøk fra gamle kollegaer.

Carole Ann Boone var blant dem.

De bodde alle i Bundys leilighet i en uke.

Noen uker etter at de dro,

besøkte Bundy Liz, som som vanlig var glad for å se ham.

De snakket til og med om ekteskap, selv om Liz fortsatt var redd

for at han var involvert i drapene.

Bundy avslørte ikke at han fortsatt hadde et forhold til Carole Boone.

I slutten av juni så han han etter enda et lik.

Som med sitt forrige offer valgte han et barn.

Hun het Susan Curtis, en ung jente som hadde vært i salen

den kvelden Bundy bortførte Debra Jean Kent fra Viewmont High School i Bountiful.

Den 27. juni forsvant 15 år gamle Susan

fra campus ved Brigham Young University i Provo.

Mens hun gikk alene, kom Bundy fram og lokket henne.

Kroppen hennes har aldri blitt funnet.

I månedene som fulgte, en ung jente fra Golden Colorado ved navn Shelley Robertson

forsvant sammen med 23 år gamle Nancy Baird, som forsvant fra jobben sin.

Selv om Bundy ikke innrømmet drapet på disse to jentene,

er det sannsynlig at han var ansvarlig, siden vi vet at han besøkte begge disse stedene.

Shellys oppløste lik ble funnet i en gammel gruve.

Nancy Baird er aldri blitt funnet.

I mellomtiden, tilbake i Washington State,

analyserte politiet ledetrådene de hadde samlet.

Av de tusenvis av navn som ble nevnt, passet alltid Theodore Robert Bundy.

16. august 1975,

satt Bundy i bilen og røyket hasj.

Han hadde tilbrakt natten kjørende rundt, mest sannsynlig på jakt etter en jente.

Politibetjent Bob Haywards patruljebil var i ferd med å skremme ham.

I en ukarakteristisk lapsus,

bestemte Bundy seg for å kjøre med Hayward etter ham.

Til slutt overga Bundy seg, og forberedte seg til å spille på sjarmen.

Dette var øyeblikket da Bundys morderiske verden begynte å falle i grus.

For første gang ble han den jagede i stedet for jegeren.

Bundy ble arrestert for å ha unngått en betjent og vært i besittelse av innbruddsverktøy.

Det ble også funnet håndjern i bagasjerommet, som var del av hans morderiske verktøysett,

som også inneholdt en skimaske, strømpebukse, brekkjern,

håndjern, poser, tau, ishakke og andre ting.

Etter å ha blitt tatt med på politistasjonen ble Bundy løslatt.

Drapsbagen hans ble beslaglagt og oppbevart som bevis.

Dette skulle vise seg å være begynnelsen på slutten.

Nå var Bundy på toppen av listen over mistenkte.

Da de forskjellige statene begynte å samarbeide, begynte alle brikkene å falle på plass.

21. august 1975,

ble Bundy arrestert hjemme i Utah og ført til politistasjonen.

Han ble avhørt om innholdet i posen, men for betjentene var det vanskelig å tro

at denne hyggelige fyren, kunne være noe annet enn nettopp det.

Men oppførselen hans var i ferd med å endre seg, og den selvsikre Bundy

gjorde tabber da han forklarte hendelsesforløpet,

og hans mange løgner var i ferd med å oppdages.

Politiet gjennomsøkte hjemmet og fant en guide til Colorado skianlegg

og en brosjyre som annonserte skoleforestillingen i Bountiful.

Men ikke nok til å holde ham lenger.

Etter å ha fotografert bilen hans, ble han igjen løslatt.

Men alle brikkene falt på plass da politi fra de tre statene

hvor Bundy hadde begått forbrytelser sammenlignet notater.

Bob i Seattle, Mike Fisher i Aspen og Jerry Thompson i Salt Lake City

samarbeidet tett sammen.

Carol DaRonch, som slapp unna Bundy,

kom med avgjørende bevis.

Etter at hun ble vist bilder av en Volkswagen Beetle og et politibilde av Bundy,

mente Carol dette var mannen som hadde utgitt seg for å være betjent Roseland

den forferdelige dagen i 1974.

Hun gikk med på å delta på en vitneoppstilling.

Kort tid etter løslatelsen,

solgte Bundy bilen til en tenåring, men bilen ble beslaglagt av politiet,

demontert og gjennomsøkt.

Til tross for at Bundy var besatt av å rengjøre bilen,

klarte politiet å finne hårprøver

fra Caryn Campbell, Melissa Smith og Carol DaRonch.

2. oktober 1975 tok Bundy del i en vitneoppstilling,

og ble umiddelbart identifisert av DaRonch som mannen som forsøkte å bortføre henne.

Han ble også plukket ut av vitner fra skolen, som kjente ham igjen

fra den kvelden Debra Kent forsvant.

Til tross for at det ikke var nok bevis til å knytte ham til Debras mord,

var det mer enn nok til å tiltale ham for forsøket på å bortføre DaRonch.

Bundy ble arrestert og siktet,

men løslatt mot kausjon på 15 000 dollar, som ble betalt av foreldrene.

Mens han var løslatt mot kausjon, var Bundy under streng overvåking,

og han reiste tilbake til Seattle hvor gamle venner og kollegaer trodde på hans uskyld.

Han begynte også å lokke Liz tilbake, og det lyktes.

For selv om hun tidligere hadde snakket mye med politiet,

ble det rapportert at hun ikke lenger ville samarbeide med myndighetene.

Bundy hadde vunnet henne, og nå trodde hun at han var uskyldig.

I de neste månedene til rettssaken i februar 1976,

lekte Bundy katt og mus med myndighetene mens de prøvde å holde øye med ham.

De var overbevist om at han var morderen, men det var ikke nok bevis.

Under rettssaken ble han funnet skyldig i kidnappingen og overgrepet på DaRonch.

Mange av Bundys støttespillere var tilstede, men også familiemedlemmene

til de unge kvinnene som hadde blitt myrdet. Dette tydet på at,

selv om han ikke var blitt arrestert for drapene, de så på ham som den skyldige morderen.

I juni 1976 ble han dømt til å sone minst et

til maks 15 år i Utah statsfengsel.

Bundy protesterte, men endelig var han låst inne.

Og mens Keppel, Fisher og Thompson

jobbet utrettelig for å finne nok bevis til å bygge en sak mot Bundy,

og bevise en gang for alle at han var en morder.

I oktober 1976 siktet myndighetene i Colorado

Bundy for drapet på Caryn Campbell.

28. januar 1977 ble Bundy satt i håndjern og lenker

og satt inn i en umerket politibil for å kjøre

siste reise fra Utah til Colorado for å stå for retten.

Ironisk nok var det en reise han kjente godt.

Det var jaktområdet hans, men denne gangen fikk han smake sin egen medisin.

Så snart Bundy ankom det gamle, nedslitte fengselet i Pitkin County,

begynte han igjen å skru på sjarmen, og selv for fengselsbetjentene var det

vanskelig å tro at han var i stand til det han ble anklaget for.

Arrogante Bundy valgte også å hjelpe til i sitt eget forsvar,

en handling som Bundy visste ville gitt ham tilgang til lovbiblioteket

og andre spesielle privilegier.

Han ble senere flyttet fra Pitkin

til Glenwood Springs fengsel 40 mil unna, og han måtte transporteres til høringene.

Den alltid utspekulerte Bundy hadde nå bare én ting i tankene,

hvordan kunne han bruke dette til sin fordel og planlegge flukten.

Det øyeblikket kom i juni 1977, da Bundy ba om å besøke

rettshusets lovbibliotek for å undersøke saken hans.

Han åpnet et vindu og hoppet fra andre etasje, og forstuet sin høyre ankel da han landet,

men han var igjen fri.

Det varte ikke lenge, bare seks dager senere ble han stoppet i en bil han hadde stjålet.

Etter å ha smakt på frihet,

var Bundy nå innstilt på et nytt fluktforsøk,

og etter nøye planlegging og hjelp fra innsatte og besøkende,

spesielt Carole Ann Boone,

fikk han en baufil og 500 dollar.

Etter å ha gått ned 35 kilo, skar han hull i taket på cellen

og krøllet seg gjennom kryperommet.

Natten til 30. desember 1977

rømte han igjen.

Det ble ikke lagt merke til før 17 timer senere da han hadde kommet seg til Chicago.

I en sjokkerende vending var galningen på frifot igjen, og han tenkte kun på en ting.

Til tross for at han senere innrømmet at hans opprinnelige hensikt

var å få en jobb og ikke bli lagt merke til,

var trangen til å drepe for sterk.

To uker etter at han ankom Florida,

begynte han å drepe igjen.

Han gikk inn i den kvinnelige studentforeningens hus

gjennom en bakdør som hadde en ødelagt lås.

Han slo 21 år gamle Margaret Bowman,

før han kvalte henne med en nylonstrømpe.

Så gikk han inn på soverommet til 20 år gamle Lisa Levy

og slo henne bevisstløs og overfalt henne seksuelt.

På et soverom angrep han Kathy Kleiner,

brakk kjeven hennes og gikk videre til Karen Chandler.

Disse forferdelige angrepene fant sted på bare 15 minutter.

Etter å ha forlatt huset,

brøt Bundy seg inn i en leilighet åtte kvartaler unna og angrep studenten Cheryl Thomas,

og forårsaket omfattende hodeskader.

Hun ble døv for livet.

På sengen hennes fant politiet kroppsvæsker

og en maske med to hår som matchet Bundys.

Bundy gikk under navnet Chris Hagen, levde på stjålne kredittkort

og bodde på et pensjonat i nærheten av universitetet i Florida.

Han var også på FBIs liste over de ti mest ettersøkte.

Bare noen uker senere stjal Bundy en varebil og kjørte 150 miles til Jacksonville,

der han nærmet seg 14-åringen

Leslie Parmenter på en parkeringsplass.

Hun slapp unna da Bundy trakk seg tilbake da Leslies eldre bror ankom.

Men dette frustrerte Bundy, og den ettermiddagen kjørte han 60 miles til Lake City

hvor han overnattet.

Neste morgen forsvant 12 år gamle Kimberly Leach fra skolen.

Etter et omfattende søk ble hennes delvis mumifiserte levninger funnet

i et grisehus 35 miles unna.

Bare noen dager senere visste Bundy at politiet var ham.

Han stjal en bil og dro vestover gjennom Florida.

Tre dager senere, ble han stoppet av en politibetjent, David Lee.

Etter en kamp ble Bundy endelig pågrepet.

I den stjålne bilen hans var det tre ulike ID-er

til kvinnelige studenter og 21 stjålne kredittkort.

Lee visste ikke at han hadde fanget en av de mest ettersøkte kriminelle i Amerika.

Mens han kjørte ham til politistasjonen, sa Bundy: "Jeg skulle ønske du hadde drept meg."

Bundy visste at det var slutt, og selv om han lot som om han var en annen,

var det bare et spørsmål om tid før han ble avslørt.

Men manipulatoren ville bare avsløre sin sanne identitet på hans egne vilkår

og det inkluderte å forhandle bruk av telefon i to timer.

Han brukte en del av den tiden til å ringe Liz, og han advarte henne om at

det kom til å bli en stor nyhet.

I samtaler med Liz forklarte han handlingene som en sykdom han ikke kunne kontrollere.

Hun innså nå at mistanken hennes hadde vært rett.

Bundy ble siktet og stilt for retten i Miami drapene i studentforeningshuset og overgrepene.

Rettssaken var forsidenyheter og var den første rettssaken

som ble vist på TV i USA.

Men som i tidligere høringer ville Bundy ha kontroll

og insisterte på å forsvare seg selv.

Dette var en stor feil.

Siden han nå var i Florida, sto han overfor dødsdommen.

I et bisart trekk avviste Bundy en forliksavtale som ville få ham til å erklære seg skyldig

til gjengjeld for 75 års fengsel, og valgte å gå til rettssak.

Men bevisene var overveldende, og juryen overveide saken i mindre enn syv timer

før han ble dømt for

drapene på Margaret Bowman og Lisa Levy.

Alle tre tilfellene av forsøk på drap på

Kathy Kleiner, Karen Chandler og Cheryl Thomas samt to tilfeller av innbrudd.

Rettsdommer Edward Cowart dømte han til døden.

Men Bundy, selv om han visste at han hadde drept minst 36 uskyldige kvinner, nektet å vise anger

eller erkjenne sin skyld ved å si til dommer Cowart

Jeg synes det er litt absurd å be om nåde

for noe jeg ikke har gjort.

Så jeg vil bli torturert og lide for

og motta smerte for handlingen,

men jeg vil ikke dele skyldbyrden.

Dommer Cowart dømte deretter Bundy til døden i elektrisk stol.

Bundy måtte nå kjempe for livet sitt, akkurat som hans livredde ofre,

men til tross for år med anker var utfallet uunngåelig.

I 1980 fant en annen rettssak sted i Orlando for kidnappingen og drapet på Kimberly Leach.

Bundy ble igjen funnet skyldig.

Den 9. februar 1980, under straffefasen av denne rettssaken,

benyttet Bundy seg av en uklar lov i Florida som sier at en ekteskapserklæring i retten,

i nærvær av en dommer, utgjorde et lovlig ekteskap.

Ved å bruke denne loven ba Bundy Carole Ann Boone om å gifte seg med ham.

Hun var i retten og vitnet på hans vegne.

Hun takket ja, og Bundy erklærte for retten at de var lovlig gift.

Dagen etter ble Bundy dømt til døden i den elektriske stol for tredje gang.

Da dommen ble kunngjort, skal han ha stått og ropt

"Si til juryen at de tok feil."

I 1982 fødte Boone en datter og oppførte Bundy som far.

I kjølvannet av dommen,

undergikk Bundy flere psykiatriske undersøkelser i et forsøk på å forstå

hva som får en mann til å begå slike handlinger.

Men selv ekspertene hadde vanskelig for å forstå Ted Bundys komplekse sinn.

Han skyldte ofte på andre for sine handlinger, for eksempel hans voldelige bestefar,

at han ikke hadde fått vite hvem foreldrene hans virkelig var,

og til og med politiet, som Bundy hevdet plantet bevis.

Han beskyldte også media, TV, alkohol, pornografi og til og med ofrene hans.

Han beskyldte alt og alle unntatt seg selv.

Konklusjonene rundt Bundys mentale tilstand varierte, og noen trodde han var bipolar,

andre at han hadde en antisosial personlighetsforstyrrelse.

Men det er ingen tvil om at han var en psykopat.

Som med ofrene, var han i stand til å manipulere selv ekspertene,

og han viste aldri anger for det han gjorde.

2. juli 1986 er Bundy 15 minutter fra å bli henrettet

da han får utsatt henrettelsen.

Et nytt forsøk gjøres i november samme år.

I et forsøk på å få nok en utsettelse,

tilbyr Bundy å avsløre detaljer om drapene han ikke er blitt dømt for.

Han ga detaljer om drapene på

Caryn Campbell og Julie Cunningham.

Selv om han nektet å diskutere Denise Oliverson,

tilsto han 30 drap

i syv ulike stater mellom 1974 og 1978

Da han ble ført til den elektriske stolen, innrømmet han drapet på Denise.

Men han verken innrømmet eller avslørte

hvor de levningene var.

Dette var hans siste tortur.

Antall ofre er nesten helt sikkert mye høyere.

Theodore Robert Bundy ble henrettet

klokken 07:16 den 24. januar 1989.

En ekte gal manns død etterlot flere spørsmål enn svar,

som var hans ønske gjennom hele hans grusomme liv.

Bundy beholdt kontrollen til slutten, og fortalte aldri hva han gjorde med likene.

Han etterlot familiene med en forferdelig smerte,

som de måtte leve med resten av livet.