Original subtitles

Takk.

Montezara… Fem. Spor fem.

-Kan jeg hjelpe deg opp med barnet? -Hva?

-Jeg tar tak nede. -Takk.

Greit. Hei. Neimen, se på deg, da!

-Bra. Du kom helskinnet fram. -Nei. Finner knapt landsbyen på kartet.

-Det er din første ferie på år og dag. -Ingen tur til Italia kan anses som ferie.

-Ikke "forbannelsen" igjen. -Du. Den er høyst reell.

Jeg kom hit etter studiene, mista passet, på bryllupsreisen hit

fikk begge influensa. Regn hver dag. Tenk at Liv holdt ut så lenge.

Godt at jeg så på Instagram at hun vil kjøpe et hus til én euro.

-Har hun ikke kjøpt det? -Jeg sier nei.

Jeg skal finne dattera mi og få henne hjem.

Du er Eric Field i Italia, ikke Liam Neeson i Taken.

Greit nok. Jeg sendte deg en innsalgspresentasjon til Northstar.

Slapp av og nyt omgivelsene, da.

-Greit. Vi snakkes senere. -Ja, det gjør vi.

Visste at jeg skulle gjort Instagram-profilen min privat.

Den dattera jeg kjente før, hadde sagt: "Hei, pappa."

-Hei, pappa. -Godt nok. Kan pappa få en klem?

Kom igjen. Takk.

Hvorfor er du her? Var ikke Italia det eneste stedet du aldri reiste til?

Jeg gjør et unntak for deg, min gode datter, som stakk av om natta.

-Morgenflight. -Uten et ord.

-Du fikk ei detaljert WhatsApp-melding. -What's up? Du forsvant.

-Jeg er på sosiale medier hver dag. -Så kjøper du en italiensk villa?

Ville du aktivere pappa-batsignalet, så klarte du det. Virkelig.

Gjør som du vil, BatDad. Jeg kjører deg til hotellet.

-Jeg og ordføreren skal på husshopping. -Er det ikke avgjort? Kom i grevens tid.

-Tror du at du får stansa meg? -Jeg trenger en kaffe.

Jeg trodde du fikk Italia ut av systemet.

Spiste pizza og brukte skoleitaliensken til å sjarmere søte servitører.

-Men du spurte aldri. -Jeg hører aldri fra deg.

Jeg var opptatt med jobb. Underviste i engelsk i Milano.

Var barnevakt i Firenze. Var med på oliveninnhøsting.

For et par uker siden skulle jeg på vinfestival.

Jeg tok feil tog ved et uhell og havna her. Da sa det bare "pang".

Hvordan sa det "pang"? Jeg mangler deler av historien.

Vanskelig å forklare, du må føle det. Montezara er en følelse.

Jeg føler bare jetlag. Kan vi spole til "kjøpte en villa"-tullet?

Det skjer virkelig. Småbyene selger hus for én euro for å få inn nye folk.

-Ordføreren fortalte meg om planen. -Du innrømmer at det er en ond plan, da.

Etter det søkte jeg, ble godkjent og er i dag Montezara-innbygger.

-Jeg gikk ut fra… -Der var ordet igjen.

At du kom tilbake til Ohio, fikk deg romkamerater, fastlønn og tannforsikring.

Gjorde voksenting.

Er ikke å eie hus selve definisjonen på voksenting?

Jeg måtte åpne kaféen, vennen.

Noen ganger tror jeg du elsker kaféen høyere enn meg.

-Jeg elsker dere like høyt. -Like høyt, Cesare? Seriøst?

-Faktisk… -Virkelig?

-Ikke like høyt… -Jeg orker ikke dette!

Er dette venner av deg?

Cesare og Donata. De slår opp nesten daglig.

-Hei, Olivia. -Hei.

-Hei, Cesare. -Hei.

To kaffe, takk.

-Takk. -Nico, to kaffe til Olivia.

-Takk. -Bare hyggelig.

Kanskje denne skjønnheten endelig tar en kaffe med meg i dag.

Sjarm funker ikke på meg, Giovanni.

-Har aldri blitt avvist sånn før. -Det er fint med nye erfaringer.

-Jeg betaler for kaffen. -Takk.

Men det å eie et hus er dyrere enn bare kaffen.

Jeg vil bruke pengene mamma satte til side.

De er investert. Da må du selge og betale skatt.

Der har du et annet voksenord.

Du er ingen god reklame for voksenting.

Sist jeg sjekka, var du voksen, Liv. Kom igjen, du…

Barn. De vet hvordan de skal drive deg til vanvidd. Du prøver å gi dem albuerom.

Lar dem finne ut av det selv, er en kul far.

Men ikke kul når det gjelder dårlige idéer.

Hun spør ikke om min mening,

og slik ble hun lurt til å kjøpe et hus til én euro, svindel…

Flott! Da har dere jo møttes.

-Hva? -Dette er Francesca Pucci.

-Ordføreren i Montezara. -Velkommen til Italia, Mr. Field.

Søren.

-Hva har du gjort, BatDad? -Han vil trekke seg.

-Nettopp. Vi trekker oss. -Nei, det gjør vi ikke.

Vi er i gang med papirarbeidet og har tatt imot 5000 euro i innskudd.

Kosta ikke huset én euro?

Innskudd er vanlige i italienske villa- prosjekter, slik at de blir ferdige.

Jeg satte det på kredittkortet, men får det tilbake.

-Det er en bløff. -Jeg skal se på hus i dag. OK?

Et øyeblikk alene, er du snill.

Hvorfor er du så oppsatt på dette?

Da mamma lå på sykehus, så vi på villaer til én euro på nettet.

Gitt omstendighetene på den tida snakka vi om hva vi ville gjort annerledes.

Vi skulle søke når hun ble bedre.

Jeg trodde det bare var en dagdrøm for å komme seg gjennom ei tøff tid.

Det var akkurat det det var, men derfor vil jeg gjøre dette til virkelighet.

Mamma var stolt av sine italienske aner,

og når jeg er i Italia, føler jeg meg nærmere henne.

Hvorfor har du ikke sagt dette før?

Fordi jeg ikke hører etter, ja.

Greit.

Francesca?

OK. Da ser vi hva man får for én spenn her.

Hus… nummer én.

Vent. Ja!

-Nå gir prisen på én euro mening. -Forventer du Det sixtinske kapell?

Det trenger bare litt omsorg.

Oi. Jeg tror vi kan dra til neste nå.

Denne vei. Hus nummer to.

-Det er lyst og luftig, da. -Jeg forventer ikke Det sixtinske kapell.

Men jeg forventer et tak.

Her får du med romkamerater. Vi drar videre. Fort.

-Seriøst? -Nino er et oppussingsgeni.

-Francescas svoger er entreprenøren min. -Det er en familiesvindel, altså.

Unnskyld. Et øyeblikk.

Du forstår at DIY betyr "gjør det selv", selv med en genial entreprenør?

Ja. Jeg får lære meg det.

Det er annerledes enn å passe barn eller jobbe på ei folkemesse.

Jeg forstår drømmen, men virkeligheten kan bli en tøff vekker.

-Hører du meg, Matteo? -Ja, Francesca. Hei.

Jeg står her med en mann fra veivedlikeholdsselskapet.

Montezaras sjekk ble avvist igjen.

Bare ta nødkredittkortet i nederste skuff i pulten.

-Den sitter fast. -Spark den, da!

-Ikke nå heller… -Hardere. Forstått?

Hardere, ja.

Og sånn… ja!

-Takk, Francesca. -Bra. Bra.

Avskriv de 5000 euroene som en dyrekjøpt livserfaring og dra hjem.

Jeg har et hus til å vise dere.

Ikke på den offisielle én euro-lista, men det kommer du til å like, Olivia.

Kom igjen, jenta mi.

Like det? Jeg elsker det. Så nydelig. Se på oliventrærne.

-Hvorfor er ikke dette ei rønne? -Eieren døde i fjor.

En eksentrisk gammel mann vi kalte Mario il Burbero, "Mario den gretne".

Å! Maltese!

Vær så god, dumme geit. Den var Marios kjæledyr.

Nå bytter landsbyen på å mate den. Du får henne på kjøpet for én euro.

Kan jeg betale en euro for å fjerne den?

-Jøss, så stort. -Ja.

Fantastiske tak.

Huset ble bygget av en kjent lokal arkitekt, Greco. Kom.

Her fins det soverom. Det er innlagt strøm og vann.

Litt gamle systemer, men de funker.

Det er til og med et freskomaleri. Gretne Mario malte det selv.

Det er faktisk ganske vakkert.

Herlig. Et vaskeekte italiensk rom med utsikt.

Vent. Er dette kjøkkenet?

Gretne Mario lagde ikke mye mat. Han sverga til mikrobølgeovnen.

Det skjønner jeg, Mario. To minutter- knappen er standard når man bor alene.

Så nitrist, pappa.

-Du lager jo ikke mat. -Nei, men det gjør du. Eller gjorde.

Pappa har en hemmelighet.

Før han ble snork restaurantrådgiver, var han profesjonell kokk.

Full av overraskelser.

Men så gikk jeg over på bedriftssida for å forsørge familien.

Du har fortsatt ikke gått tilbake til kokkeyrket.

-Jeg liker bedre å lage mat til deg. -Artig. Det har du ikke gjort på årevis.

Da måtte du jo komme på middag. Én eneste gang.

Du har virkelig spart det beste til slutt.

Villaen er ikke på den offisielle lista ennå.

Mario døde som ungkar uten testamente,

så vi må gjøre opp boet før vi legger den ut.

Han testamenterte den ikke til geita?

Hans italienske slekt ville ikke ha den. For mye jobb, for langt unna.

Og de fjernere slektningene svarte aldri på e-post eller telefon,

så den ble nettopp donert til Montezara.

-Dette er stedet. Jeg føler det. -Har vi et salg, da?

Du kunne ikke fått en vanlig kvartlivskrise og tatt en tatovering?

-Alt gjort det. Gammelt nytt. -Hvor?

Ikke tenk på det.

Da ser det ut til at vi har kjøpt oss et hus til én euro.

Flott!

Hva? Blir du værende?

Jeg må hjelpe Liv å få oppussinga i gang. I et par uker, toppen en måned.

En måned? Da går du glipp av Northstar-innsalget.

Vi konkurrerer mot Perfect Plate Consulting.

Kanskje du kan ta deg av innsalget, Zola. Du er klar.

Det er du som drar avtaler i havn, Eric. De venter deg.

Vi kan forberede bilder og menyer på Zoom. Du har alltid vært mest sjarmerende.

Smiger kan hjelpe deg på veien, men skynd deg med oppussinga.

Greit. Eric Field lever i sus og dus i en italiensk villa.

-Hvem hadde trodd det? -Ikke Liv, iallfall.

-Vi snakkes i morgen. Ja. -M-m.

-Jeg trodde at du pakka ut. -Ja, jeg ble akkurat ferdig.

-Du kan jo legge bort ting, da. -Hvor skal jeg vite hvor noe er da?

Akkurat, ja.

På hotellet slipper du alt rotet mitt. Kan du ikke heller bo der?

-Vil ikke at du skal være alene. -Nei da. Jeg skal ut.

Jeg skal treffe Donata for å nok en gang å høre en ny bruddhistorie.

Å. OK.

OK.

Ikke kom for sent hjem. Vi begynner tidlig.

-Stracciatella, er du snill. -Selvsagt.

-Det er yndlingssmaken min også. -Hei. Jeg har faktisk aldri smakt den.

Eric. Dette er Bernardo. Bernardo, dette er Olivias far.

Jeg blir med på oppstartsmøtet med Nino i morgen.

Bernardo er vår lokale geometra.

-Dere har ikke slike i USA. En slags… -Eiendomsekspert.

Det er påkrevd å ha oss med i alle byggeprosjekter.

Høres bra ut. All hjelp tas imot med takk.

-Det var siste kule stracciatella. -Du kan ta den, ordfører.

Nei, nei. Det er den erketypiske iskremsmaken.

-Hadde vært en fæl ordfører om jeg sa ja. -En forsoningsgave.

Jeg oppførte meg ikke så bra tidligere. Vær så snill.

-Vær så god. -OK. Takk.

-Jeg tar sjokolade, hvis du spanderer. -Selvfølgelig. Duo cioccolato, per favore.

Italiensken din er…

På prosjektstadiet. Jeg får prøve, siden jeg blir ei stund.

-Grazie. -God kveld.

Kan jeg få snakke med deg om utbyggingstillatelsen min?

Ha oss unnskyldt.

Det er Giovanni Rosada, en lokal kokk. Veldig dyktig.

-Vi setter oss. -Jepp.

Her.

-Du… -Å.

-Du har litt… -Alltid.

-Det er mer der. -Sånn? Jeg er håpløs.

-Takk. -Hils Olivia fra meg, er du snill.

-Ha det. -Ha det.

-Har du alt gjort litt turistshopping? -Ja. Det er…

dyrebar last. Jeg får nesten bære hjem middagen.

Du tulla ikke angående mikrobølgeovnen. Du vet at du er i Italia?

Ja, men det er italiensk frossenpizza.

Vi ses.

-Er ikke han hyggelig? -Han er amerikaner…

Gretne Marios hus, altså? Det er et sjansespill.

-Særlig siden det ikke står på lista. -Alle ungdommene flytter herfra.

Til Roma og Milano. Vi må gjøre noe for å redde landsbyen.

Er løsninga at fremmede med frossenpizza skal ta over, da?

Tenk heller at de blir del av fellesskapet, ikke tar over.

Skal de folkevalgte støtte de nye tiltakene mine,

må én euro-husprosjektet bli en braksuksess.

Greit.

-God morgen, solstråle! -Hvor er jeg? Hva er klokka?

8.30. Nino har alt vært her i en time. Vi skulle starte tidlig, sant?

Ja, det var endringa av tidssoner, og så ringte ikke…

-Du nyter å ydmyke meg, du? -Ja. Ta på deg bukser.

-Hva? -Du trenger bukser.

Å.

Sen kveld med mikroen?

Du kjenner meg godt. Visste ikke at du kom.

Selvfølgelig. Det er som første skoledag. God morgen.

-Du må være Eric. -Ja.

-Nino. -Hei.

Rått valg. Beste villaen i byen.

-Sier du det om alle hus? -Ja.

Jeg har laget tidsplan og budsjett.

-Jeg finner ei tavle. -Ro ned et par hakk.

-Hvem sin oppussing er dette? -Jeg gir deg et forskudd.

-Fram til investeringene er solgt. -Du trenger penger til forskudd.

Kredittgrensa mi er nådd. OK. Men jeg betaler tilbake så snart jeg kan. Takk.

Fram til det trenger jeg og Amex informasjon. Vi har erfaring.

Med kommersielle kjøkken, noe annet enn det Nino og jeg har diskutert. Følelsen.

Vi tenkte å modernisere, men beholde den opprinnelige sjarmen.

Brava. Jeg liker måten hun snakker på.

-Jeg styrer dyrkinga av bakhagen. Kom. -OK.

Jepp, dette er perfekt. Her, ja.

-Hage? Jeg ser bare en skraphaug. -Mamma stelte alltid i hagen sin.

Jeg viderefører familiearven.

En bærekraftig hage. All oppussing skal være miljøvennlig.

Bærekraft er en av hovedsakene mine her i Montezara.

Dette er gøy, men kan vi ta det alvorlig?

Hva trenger vi? Hvem? En elektriker, en taktekker.

-En rørlegger. -Nei, det er meg. Er på saken.

-Nino er altmuligmann. -Ja. Jeg fikser det.

Han fikser det.

OK. Da får vi se hva vi trenger etter hvert. Jeg styrer gjerne skuta.

Pappa. Mitt hus. Mitt ror.

Ja. Vi skal forvandle dette til en eksentrisk drømmevilla.

-Men først må vi ha tillatelser. -Ja.

Vårt berømte italienske byråkrati krever mange tillatelser.

Bra at jeg kan redde dagen, da.

-Hei. -Bernardo.

Men før jeg ser på tillatelser, vil jeg se planene.

Riving, vann- og avløp, gips, maling og restaurering av fresken.

-Vi vil bygge et skikkelig kjøkken. -Gjennomførbart. Standardtillatelser.

Det tar bare seks måneder.

-Hæ? -Ikke sant? Ganske raskt, da.

Bernardo. Lov meg at du gjør hva du kan for å få fart på ting.

Du vet hva dette betyr for Montezara.

-Får du med deg dette? -Bruk magien din.

Hvordan kan jeg si nei til deg, søtnos?

Dere kan begynne å jobbe.

Den beryktede Eric Field-tavla, ja.

-Jeg trenger ikke tidsplanen din. -Du trenger tidsplan.

Villaen avgjør tidsplanen. Nino og jeg må føle det.

Hva har jeg gått glipp av?

Jeg elsker kalenderen.

-Kjemperyddig. -Noen liker den, da.

Perfekt timing, Nino. Jeg vil vise deg og Olivia ny oppussingsprogramvare.

-Jeg lagde en modell. -Sett meg i arbeid, Nino.

Alt for å unngå pappas PowerPoint.

-Det er ikke det, men en simulering. -Sant? Jeg stikker.

Pent.

-Dette har jeg kontroll på. -Selvsagt. Jeg prøvde bare å hjelpe.

Jeg forstår. Jepp.

Vi prøver å flytte vareoversikten før menyen…

-Hei! -Å.

-Beklager at jeg forstyrrer. -Jepp.

-Fortsett. -Takk.

-Hvem er den heite? -Det er bare ordføreren.

Er det ordføreren? Dæven.

-Nå gir 30 dager mening. -Hun der? Nei, hun er en pest og en plage.

-Virkelig. Detaljstyrer alt. -Da har dere vel mye til felles, da.

Neste bilde, takk.

Ja.

Det er så gøy å huke av dagene.

Jeg vet det. Har ikke du et rådhus å jobbe i, å dra til?

Jo. Jeg ble med Bernardo, men jeg skal dra nå.

Ja. Ha det, da.

Ha det. Skal dere gjennomføre en sjekk av el-anlegget?

-EU har høye kvalitetskrav. -Du kan vurdere eiendomsverdi, sant?

Selvsagt. Hvorfor spør du?

I tilfelle Olivia har lyst til å pusse opp for så å selge.

-Det hadde vært lurt. -Enig.

Men lykke til med å overbevise Olivia eller Francesca.

-Francesca er her ofte, eller? -Mer enn jeg forventa, ja.

Sånn er Francesca. Hun har alltid tatt styringa.

-Står dere hverandre nær? -Veldig.

Hun er noe for seg selv.

Det er nesten som om dere er Montezaras power couple.

-Det kan du si. -Bernardo!

-Ha meg unnskyldt. -Selvsagt.

Treparkett er flottere, mer autentisk.

Og autentisk dyrere også. Og vanskelig å legge.

-Vi trenger ingen av delene. -Jøss.

-Så nydelig. -Jøss.

-Slike gamle detaljer tiltrekker kjøpere. -Kjøpere?

-Jeg skal ikke selge. -Gi deg. Du er 24. Hva skal du gjøre, da?

-Bo i en søvnig by for alltid? -Ja.

Min generasjons erfaring med voksenting har ikke vært så god.

Ingen jobbstabilitet. Ingen helseforsikring. Nei takk.

-Hvilken epoke er det fra? -Sent 1800-tall.

Alltid drømt om marokkanske fliser.

Nino! Kom hit.

Hva er det?

En skorstein.

Men det er ikke noe ildsted i den delen av huset.

-En jobb for L'Orso Grasso. -Den feite bjørnen?

Ja.

Bra jobba! Nok en fulltreffer!

-Vær forsiktig, Olivia. -Slapp av. Den feite bjørnen fikser det.

Bruk hele kroppen.

Ja!

Ja!

-Oi. Går det bra? -Ja. Jøss.

-Hvorfor vil noen dekke til noe sånt? -Trekk. Fugler som bygger reir.

Vilt, mann.

Jøss. Dette er en ekte murovn. Til pizza, for eksempel.

-Del av opprinnelig kjøkken. -Får du dollartegn i øynene?

Nei, jeg tenkte så vidt på kjøkkenoppussing tidligere.

Men dette endrer jo alt.

Fins det originaltegninger? Vil se om det er mer vi ikke vet om.

Muligens. I rådhuset.

-Lykke til med å finne dem. -Tar utfordringa.

Jeg får treffe ordføreren. Raskeste vei til byen?

-Gretne Mario hadde sykkel. -OK.

Den står i skjulet der ute. Han kalte den "Vecchia Strega".

Vecchia betyr gammel. Hva med Strega?

Heks. Gammelheksa.

Gamle… heksa.

-Overse ham. -Greit.

-God morgen, damer. -God morgen!

-Hvorfor snakker du til ham? -Jeg er høflig.

-Men han er en fremmed! -En kjekk fremmed, da.

Har du blitt byens flørt, altså?

Ikke fall for de øynene dere. Amerikanerne skal ruinere oss!

Hei. Fins det en riparo bicicletta…

negozio?

Dere får meg til å snakke mer?

-Typisk amerikaner. -Det forsto jeg.

-Arrogant. Tror at alle snakker engelsk. -Greit for meg. Liker dem kjepphøye.

-Og så veltrent, da. -Det holder!

Hei!

Vecchia Strega! En lokal legende rir igjen.

Jeg har et reparasjonssett. Kom igjen.

Takk.

-Må ha vært litt av en splint. -Ja, det er "forbannelsen".

-Forbannelsen? -Lang historie.

Er vi dagens gratis underholdning?

-Antonia-ene? -Hva?

Alle tre heter Antonia. De elsker en god forestilling.

Sitter de ved fontenen hele dagen?

Hele dagen. Il dolce far niente. Det deilige ved å ikke gjøre noe.

-Aldri hørt det før. -Et populært konsept i Italia.

Ikke en vane jeg har.

Enig. Jeg eier et selskap, arbeidsnarkomani hører med.

Hvorfor er det et dårlig ord? Vi holder hjulene i gang i verden.

-Takk. Vi holder hjulene i gang. -Klar! Så god som ny.

Jeg tror ikke noe har vært nytt på den på 50 år, men takk.

Ser etter originale plantegninger til villaen. Skal vi kappkjøre?

Det blir ikke noe kappløp.

-Er du redd for at jeg skal slå deg? -Nei. Vi er her allerede.

-Dette er parkeringsplassen min. -Å.

-Matteo, assistenten min. Mr. Eric Field. -Hei.

-Oi. -Finner ingenting om det er rydda bort.

-Du er akkurat som Olivia. -Visste at jeg likte henne. Her.

Oppstartsmøtet med Assessore Provinciale- gjengen er om ti minutter.

-Skal jeg helle grappa i kaffen deres? -Gi deg, Matteo. Kom igjen.

Herregud.

-Denne vei. -Ja.

Her er det.

Dette får kontoret ditt til å se kjemperyddig ut.

Det var oversvømmelse. Alt ble flytta til nye steder.

Tegningene fins her et sted. Lykke til.

Å nei…

-Hva? -Det er ikke mulig.

-Vi ringer etter hjelp. -Nei, det er ingen dekning her.

Kan ikke gå glipp av møtet. Assessore Provinciale er lite forståelsesfulle.

OK. La meg. Oi. La meg bare…

-Ok. -Vær så snill.

På tre. Én. To. Tre.

-Ordfører? Gjestene er her. -Ja.

Jeg skulle bare avslutte en omvisning med vår amerikanske gjest.

Denne veien.

De virker festlige. Kanskje du skal ta litt grappa i kaffen.

Ha det.

-God morgen, Eric. -God morgen.

-Hvordan går oppussinga, Eric? -Det er høylytt og kaotisk.

Tar du med deg kosten din, skal jeg lage espressoshots.

Ta det helt med ro.

-Det høres flott ut. -Takk. Vi gleder oss.

-Ha det. -Ja.

Northstar er fader meg kunden vår!

-Du må ha vært rå med presentasjonen? -Ja, telefonen er rødglødende.

Selv Deb Welch fra Perfect Plate gratulerer.

Å? Hun sendte ikke meg melding. Vent. Prøver de å stjele deg?

-Gi deg. Når er du tilbake? -Angående det…

-Jeg tror… -Eric. Jeg trenger deg her.

Selvsagt.

Snakker om sola. Det er Deb.

-Hva? -Slapp av. Jeg avviser henne. Må gå.

OK. OK.

OK.

Hei, Nino. Ingen hell med tegningene.

Vi kan begynne med rørene. Må fjerne gamle rør først.

-Hopp i det, nå. -Hopp i det? I hva? Jeg?

Ja, det er din tur. Jeg holder. Det blir gøy for deg.

-Sag. -Å sage er gøy. Ja da.

-Kom igjen. -Jeg… OK. Greit.

-OK. -Her?

Ja.

Francesca er svigerinnen din, sant?

-Fra ditt ekteskap, eller? -Nei.

Hun var gift med min bror, Alessandro.

Han gikk bort for fem år siden. Hjerteinfarkt.

Som lyn fra klar himmel.

Jeg er så lei for det. Jeg vet hvordan det er. Min…

Min kone døde for tre år siden. Det er en drittklubb å være del av.

Du vet. Du er singel. Francesca er singel…

Jeg trodde at hun og Bernardo…

Bernardo? Ingen har rørt ved hjertet hennes siden Alessandro.

Spennende, men jeg er ikke på markedet.

-Ikke på markedet for hva? -Francesca.

Ordfører. Akkurat i tide til å redde meg fra… dette.

Jeg vet ikke. Det ser gøy ut.

Jeg må gå. Olivia roper på meg.

Nei, det gjør hun ikke.

-Her. La meg hjelpe deg. -Nei, du er pent kledd.

Ginger Rogers gjorde alt Fred Astaire gjorde, men baklengs og med høye hæler.

Greit, ordfører. Da danser vi. Vis meg hva du har.

Jeg må tilstå en ting. Jeg er ingen gjør-det-selv-fyr.

Det går fint.

Jeg satte meg fast i en pipe da jeg prøvde å jage ut et ekorn.

Det var dagen Liz forsto at nissen ikke fins,

for hvordan kan nissen få plass i pipa om ikke pappa kan?

Herlighet. Du store min.

-Her. Jeg vet det. -Så ekkelt!

-Takk. -Vi er litt av et dansepar, da.

Herregud! Jeg skrudde av vannet. Må ha vært litt i røret.

Beklager, Francesca. Unnskyld, unnskyld!

Seriøst? Legger du ut villaen for salg etter alt vi har snakka om?

Nei, jeg ser bare på liknende hus i området, ikke sant.

Her. Kapitalen er frigjort.

En sjekk på alt jeg skylder deg minus skatt. Ser du?

Jeg kan det voksenordet.

-Takk, Liv. Men hør, jeg tror… -Nå er det på tide at du drar.

Har så vidt vært her en måned. Kan bli litt til.

Du kom for å snakke meg fra det. Da du ikke klarte det,

begynte du med en merkelig overbevisningskampanje om salg.

Hva gjør du når huset står ferdig? Hva skal du leve av?

-BatDad er bekymra. -Jeg finner ut av det.

-Hva planter du? -Her borte er det lavendel.

Dette blir rosmarin, siden den er spiselig og bievennlig.

Vil du ha hjelp?

-Jeg tenkte… -Kan du la være å snakke? Vær så snill?

I et lite øyeblikk. Kan vi bare jobbe i hagen?

Og jeg vil legge meg

Tok en drink for en time siden

Den gikk rett i hodet på meg

Uansett hvor jeg kan vandre

På land, til sjøs eller andre

Hører du meg alltid synge sangen

Vis meg veien jeg skal Vis meg veien hjem

-Ja! -Herregud.

Den har jeg ikke sunget på kjempelenge.

Kanskje du har rett. Kanskje jeg ble for lenge.

Men hvis tiden min her i Italia nærmer seg slutten,

kan jeg gi avkall på Zoom-møter og frossenpizza for én kveld.

-Vi bør gå ut og spise. -Du og jeg?

Ja, Maltese er nok mett nå, så…

-Det vil jeg gjerne. -OK.

Her er det. Greit.

-Velkommen. -Takk.

Perfekt, takk.

God kveld. Velkommen til min restaurant.

Donata. VIP-bordet ved kjøkkenet til æresgjestene mine.

-Greit. Følg meg. -VIP-behandling.

-Greit. -Fin måte å lure pappa på, Gio.

Siden du ikke tar en kaffe med meg, får jeg strekke meg lenger. Vær så god.

-Vær så god. -Takk.

Det er en lokal Brunello di Montalcino.

Eric. Jeg hører at du også er i restaurantbransjen.

-Stemmer det? -Ja, men ikke sånn. Jeg er konsulent.

Konsulent? Hva betyr det?

Jeg gir restauranter råd om hvordan de kan forbedre driften.

Alt fra budsjetter til nye menyer…

Gi deg. Det betyr bare at han ikke lager mat, når det er det han burde.

Først en primo, maltagliati med steinsopp.

-Regional spesialitet. Kos dere. -Takk.

-Er du fra området, Giovanni? -Vokste opp i Roma, men har familie her.

-Var det derfor du åpna restaurant her? -Endelig er hun nysgjerrig.

Det er bare en høflig samtale i restauranten din.

Jeg var ass. kjøkkensjef i Roma, men drømte alltid om et eget sted.

Servere gjester familieoppskrifter.

Pastaen er lett, men smaken har dybde. Smaker jeg smeltet ansjos i olivenolje?

-Imponerende gane, Eric. -Du har det fortsatt i deg.

-Velbekomme. -Takk.

Kveldens secondo er nyfanget havabbor

fylt med urter og bakt med salt.

Takk, Fabio.

Jeg kan teknikkene, men vet ikke hvordan du får til smaken. Imponerende.

Det er himmelen. Vet ikke.

Kan du ikke komme innom mellom lunsj og middag?

Jeg kan lære deg noen toskanske triks.

-Høres flott ut. -Greit.

Deilig. Takk.

-Vi ses. -Ha det.

Det var deilig.

-Ha det. -Ha det.

OK.

-En del av sjarmoffensiven? -Virker det endelig?

Jeg skal si ifra.

Er hele gjengen her? Kom inn.

Hva er det som haster sånn?

Liv og jeg spiste et fantastisk måltid på Trattoria Rosada.

Gratulerer. Du fikk ekte pasta.

-Kan vi gå? -Ikke ennå.

Oppussinga minner meg om kunder jeg jobba med.

Et kokkepar som kjøpte et gammelt hus i Columbus.

Hvor vil du, pappa?

De oppgraderte kjøkkenet helt, og nå har de matlagingskurs.

Sier du at det kan gjøres her i villaen?

-Er det mulig, da? -Nei, det er det ikke.

Hør på meg nå.

I stedet for å dumpe Gretne Marios gamle mikro,

bygger vi ut et restaurantkjøkken, og begynner med murovnen.

Hvem skal undervise? Ikke amerikanere. Gi deg.

Vi ansetter lokale kokker. Gjør dette autentisk.

Jeg jobber med rekruttering, kan bidra.

Lokale kokker og lokal mat. Matlagingskurs. En stor turistmagnet.

Ja. Vis fram hvor unik Montezara er gjennom matlaging.

OK. Jeg liker tanken på det.

Matlagingskurs krever bruksendringstillatelse.

Og slike tillatelser er det veldig vanskelig å få.

Det er der du kommer inn. Du er vårt hemmelige våpen.

Du har saksbehandlerne i din hule hånd.

Vi får se.

Vi har oppvasken her, ute av syne for anretning og spiseområder.

Et kjøleskap med to dører, en vertikal fryser

og en gasskomfyr her, med to elektriske komfyrer.

-Digger det. -Takk.

Dette er flott, men er det nødvendig? Tror ikke at jeg har råd.

Jeg har noen egne midler. Penger jeg har spart til… Jeg vet ikke,

men nå ser det ut til at det blir førsteklasses italiensk utstyr.

Jeg blir aldri kvitt deg, jeg?

-Jeg kan dra. -Nei.

Jeg kan ingenting om restaurantkjøkken. Jeg trenger deg.

Ikke på fast basis, bare en liten stund til.

Jeg har ikke laget pasta på årevis, bare brukt det man får i eske.

Ikke si det. Gi deg. Det er forferdelig.

-Ingen god mat kommer fra papp. -Jeg vet det. Jeg lagde alt selv før.

Olivia og min kone Mia holdt meg med selskap.

Vi arrangerte store middagsselskaper,

og OIivia gikk med en søt liten løsbart og skrev menyen på ei tavle.

En minihovmester.

-Og dette gjør du ikke lenger? -Nei.

-Olivia vokste fra barten. -Akkurat, ja.

Og livet forandra seg da vi…

Da vi fant ut at Mia hadde kreft.

Da mista jeg gleden ved matlaginga.

Hvordan føles det å lage mat nå, da?

-Det er her jeg skal være. -Velkommen hjem igjen, Eric.

Takk, mann. Planene for villaen er endra.

Vi skal bygge restaurantkjøkken med håp om å tilby matlagingskurs.

-Kanskje du vil undervise? -Virkelig?

Ber Olivia meg om å undervise der?

Du vet… Hun elsker tanken på at lokalbefolkninga deler av sin kunnskap.

-Nydelig. Ja. Jeg er med. -Flott.

-Hva med denne? -Kjedelig.

-Gio. Den fyren der liker deg. -Stygg. Nei.

Gio eller flisen?

Gi deg. Han er en fin fyr. Han er dyktig. Snill.

Bedre en gammelkjæresten Frisbee-Brad.

Det er ingenting galt i å være gryende frisbee ultimate-proffspiller.

-Nei da. Hva gjør han nå? -Er gryende frisbee-ultimate-proff.

Nettopp.

Ja, sånn! Fullt og helt villaens vibb.

-Moderne, men tradisjonelt. -Tenkte det samme.

Jeg gir meg mens leken er god. Jeg drar.

Du er et naturtalent, Olivia. Design og flyt. Sjel.

-Takk. Det var snilt sagt. -Sier det ikke for å være hyggelig.

-Har du vurdert å studere det? -Nei, det har jeg ikke tenkt over.

Før nå, nei. Jeg har en dyktig designervenn i Roma.

Han tar inn lærlinger. Hvis du er interessert.

Jeg vet ikke. Er jeg interessert? Kanskje. Ja, kanskje jeg er det.

De siste fem årene har jeg følt at jeg bare har drevet rundt.

Jeg har prøvd å finne noe å gjøre med livet.

Jeg overbeviste nettopp pappa om villaen. Ser det ikke ut som om jeg feiger ut?

Er du i tvil, padler du ut.

-Ninos surfervisdomsord? -Ja!

-Fange bølgen, mener du? -Ja.

OK.

-La meg tenke på det, OK? -Ingen hast. Bare si ifra.

Si "et bord for to, takk".

Un tavolo per due, per favore.

Un tavolo per due, per favore.

Un tavolo per due, per favore.

Giuliano Montaldo…

Det var en vakker mann, det.

God morgen, mine damer.

Nydelig dag i dag.

Jeg forstår fortsatt ikke.

-Stikkontakter langs historiske veier? -Vi har snakka om det.

Turistene etterspør ladestasjoner. Leiebilene er elektriske nå.

Vår amerikanske innbygger.

Eric. Dette haster, ikke sant?

Ja. Å ja. Det haster veldig…

Jeg unnskylder meg…

Jeg trenger ordførerens hjelp.

Matteo kan svare hvis dere har flere spørsmål.

-Takk. -Kom.

Rådhusets beste gjemmested.

Vi leter etter plantegningene mens vi venter.

-Jeg lar døra stå på gløtt. -Ja.

Det kan ikke være lett å være kvinnelig ordfører her.

Vi er en sjelden art her i Italia.

Det gjør det vanskeligere å få politisk gjennomslag.

-Hvorfor er du ordfører, da? -Min avdøde ektemann Alessandro var det.

-For mange år siden. -Er det ham?

Ikke så mange år siden, da.

Fortell meg om Alessandro.

Han var snill. Utadvendt.

Sta. Kjørte seg alltid vill og spurte aldri om veien.

Det er universelt for menn. Vi går utfor en klippe før vi innrømmer feil.

-Han var en utmerket danser. -Det er ikke en universell manneting.

Du ser ikke meg på dansegulvet.

Etter at han gikk bort, oppfordret folk meg til å ta over,

men det er for mye politikk i politikk.

Ja. Hvorfor ombestemte du deg?

Jeg ble lei av å vente på at noen skulle trå til og redde Montezara.

I begynnelsen lurte jeg på

hvorfor ordføreren detaljstyrte oppussinga av villaen.

Jeg drev ikke med detaljstyring.

OK, så detaljstyrte jeg, da.

Men bare fordi jeg har behov for at alt blir helt perfekt.

-Fordi du er glad i byen. -Jeg er urolig for byen.

Vi er snart blakke. Men vet du hva?

Alt som er verdt å være glad i, er verdt å kjempe for.

-Ja. -Hva med Olivias mor, da?

Mia. Vel, hun… Hun var en original.

Fra jeg møtte henne gjorde jeg ting jeg aldri hadde sett for meg.

-Som å spise rosiner. -Er det kjærlighetshistorien?

Jeg hata rosiner. På første date ville vi ut på skogstur.

Vi møttes hos henne til frokost. Havregrøt med rosiner.

-Jeg spiste alt. -Veien til ekte kjærlighet er aldri enkel.

Nei, min var fylt av rosiner.

-Hun visste at du elska henne. -Hun var min rosin d'être.

-Nei! -En vri på det franske ordtaket.

-Raison d'être. -Jeg skjønner. Fælt.

Jeg vet det. Her tror jeg at vi har det.

-Greco? -Ja.

Ja, han var arkitekten.

Der. Leoni. Se her.

Vær riktig, vær så snill.

Ja!

Jeg visste det. Villaen hadde opprinnelig et stort kjøkken.

Det føles nesten som om det var ment å bli matlagingskurs der.

Hvis vi får bruksendringstillatelse. Bernardo har ikke vært der.

Å? Jeg tar meg av det.

Takk. Jeg har lurt på en ting.

Har andre én euro-hus blitt bedrifter?

Ja, det er ett i Cossari, et gammelt toskansk slott.

Det ble forvandlet og er nå luksus-boutiquehotell.

-Kan vi ta en titt? -Møtes i morgen tidlig?

-Det er en deit. -Sier du det?

Det er noe vi sier i USA. Folk sier det. Hele tida. Ja.

Greit. Da er det en deit.

Hei, damer.

Jeg heter Eric Field.

-Han snakker italiensk! -Dårlig.

Rom ble ikke bygget på en dag.

Jeg har kommet for å be om råd. Dere kjenner her alt.

-Det gjør vi. -Antonia!

Det er sant, og han gjør en innsats.

Hva trenger du, unge mann?

-Jeg skal på piknik. -Med Francesca?

Det sa jeg alt på dag én. Betal, søster. Jeg vant veddemålet.

-Betal. -Din bedrager.

OK.

Hvilke retter liker ordføreren?

Hun er glad i Prosciutto di Cinta. Og litt Gota.

-Gota, ja. -Kjøp lokal Caprino del Maremma-ost.

Bare de innvidde vet om den. Da blir hun imponert.

Som om han husker dette. Menn har elendig hukommelse.

-Fordi de har mye mindre hjerne. -Vi skriver en liste til deg.

OK. Jeg tror at jeg er med.

Du trenger også denne.

Dette er perfekt. Takk.

Dette er de godkjente historiske Montezara-husfargene.

OK.

-Jeg liker denne fargetonen. -Denne?

Den er fin og fyldig. Vi tar den. Godt valg. Veldig godt valg.

Apropos det å bli lærling. Jeg har lyst til å padle ut og søke.

Fantastisk, Olivia. Jeg setter deg i kontakt med ham.

Denne… bølgen føles endelig riktig.

Fortalte du faren din det?

-Nei. Hvor er han, forresten? -Jeg aner ikke. Han dro tidlig i dag.

Vecchia Strega inspirerte meg.

Godt hun ikke ser oss nå. Hun er av den sjalu typen.

Når må vi tilbake?

Jeg har detaljstyrt kalenderen min med fiktive møter hele ettermiddagen.

Godt gjort, ordfører.

Dette stedet legger lista høyt.

Kom. Jeg skal kjøpe en overprisa kaffe med utsikt til deg.

Jeg liker smijernsarbeidet. Så pent.

Beklager. Vi er stengt i dag på grunn av et privat arrangement.

-Der. -Takk.

-Vi skal få sett hotellet i dag. -Vi har jo sykla helt hit.

Kom igjen. Bare…

-Takk. -Unnskyld meg. Hvor skal dere?

-Dette kan jeg venne meg til. -Til 1000 euro natta, ja.

Unnskyld!

-Unnskyld! -Inn her. Fort.

-Ja? -Unnskyld. Beklager.

Der nede. Fort.

Det private arrangementet. En slags fotoseanse.

Vi glir inn i mengden.

-Ja. -Ja?

De ser italienske ut. Hva syns du? Ja.

Still deg bak dem. Ja.

-Å ja. -Marcello!

Herlighet!

Hei. Her.

Han er der oppe. Kom igjen.

Se! Vår overprisede kaffe med utsikt.

-Deilig. -Takk.

Dere!

-Takk for omvisninga! -Disse vil du se kul ut i!

Jeg kan venne meg til det deilige ved å ikke gjøre noe.

Er det det som skjer her?

Perfekt anledning til å friske opp ferdighetene.

Greit. Kjør på, trener.

Jeg hadde håpet at du kunne trene meg. Jeg er amerikaneren.

La meg se om jeg husker det.

Først slapper vi av.

-Så lener vi oss tilbake. -OK.

Oppdrag utført. Hva skjer så?

Vi lever i nuet. Ingen forstyrrelser. Slapp av.

-Jeg er verdens verste til å slappe av. -Jeg er kanskje nest verst.

Jeg er imponert over oss. Ingen uhell i dag.

Vi har ikke falt oppå hverandre eller blitt nedspruta med vann.

Vi har hele ettermiddagen. Massevis av tid til å havne i trøbbel.

Hva slags trøbbel tenkte du på?

Jeg har noen forslag.

Det er fra kontoret. Matteo?

Ja… Nei. Jeg kommer med en gang. Ha det.

Det er Assessore Provinciale-gjengen.

De vil ha en ny gjennomgang av planene jeg har lagt fram. Jeg må dra.

OK.

Hør her. Det i dag…

Ja. Det øyeblikket, mener du.

-Ja. Vi burde helt klart… -Ikke gå videre med det.

Som ordfører er jeg ansvarlig for én euro-huset deres.

Teknisk sett tilhører det Olivia.

-Fortsatt interessekonflikt. -Skjønner.

Livet mitt er innvikla nok. La oss ha et profesjonelt forhold.

Ja, vi skal være veldig profesjonelle proffer.

-Profesjonelle. -Ja.

-Se, så modne vi er. -Vel…

-Jeg må dra nå. -Selvsagt.

-Jeg trodde… Jeg har ikke… -Det går fint.

-OK. -Bare… ha det.

-Ha det. -Vi ses.

Hei!

-Hei! Jeg lurte på hvor du var hele dagen. -Ja, bare… Ja.

-Var du på deit? -Hva? Nei.

Ikke på deit, nei.

Men har du vært det, da? Hjemme, liksom, i det hele tatt?

Nei. Jo. Nei. Jeg… Jeg vet ikke hva jeg skal si akkurat nå.

Har du det eller har du det ikke?

Greit. Ja. Zola har arrangert et par deiter, men ingen gnister.

-Deitingappene skremmer meg. -Velkommen i klubben.

Er du helt sikker på at det ikke var en deit?

-For jeg fikk deitvibben. -Bare forretninger.

Tror hun er sammen med Bernardo uansett, så…

Hva har du gjort i dag?

Malt skoddene utvendig.

-Bare det. Ingenting annet. -OK.

Jeg skal fortsette med det.

Se her…

Grafen viser hvordan bærekraftprosjektene mine kan betale seg selv.

Dette fikser du, Francesca. Grappa?

Matteo! Ikke alle ting krever grappa.

-Hei, Francesca. -Bernardo.

-Takk. -Hei.

Jeg var innom, men du var ute. Uvanlig til deg å være.

Jeg var ute i offisielt ærend.

Hvordan går det med bruksendringa for Field-villaen?

-Eric sier at du ikke har vært der. -Var han ditt offisielle ærend?

Olivia kan ikke søke om kommersiell lisens før tillatelsen er unnagjort.

Men Marios hus ble aldri godkjent som én euro-hus heller.

Og nå denne latterlige kokkeskolen. Hvorfor skulle noen gidde?

Montezara kan være mye mer enn du ser for deg.

-Skulle ønske at du så det. -Overbevis meg da, lille venn.

-Middag? -Jeg kan ikke. Jobber hele kvelden.

Kan vi… spise is denne uka?

Når som helst.

-Ha det. -Ha det.

-Det sa jeg aldri. -Kaller du meg gal? Bare si det.

Ikke noe bra på Netflix i kveld?

Donata og jeg skulle ta et glass vin, men…

Jeg hadde tenkt å drikke vin selv. Vil du bli med?

-Jo da. -Kom igjen.

Prøver du å kidnappe meg bør du vite at jeg hadde svart belte i dojoen hjemme.

Jeg kidnapper deg ikke.

Men greit å vite om det svarte beltet, da skal jeg passe meg.

Oi.

Jøss.

Så vakkert.

Noen ganger tror jeg det fortsatt ikke.

At jeg bor her i Italia nå.

Montezara er et magisk sted.

Jeg kommer til å savne byen om jeg drar til Roma.

Hva skjer i Roma?

Kan jeg stole på deg?

Selvfølgelig. Jeg er veldig pålitelig. Det er del av sjarmoffensiven.

Jeg skal på intervju for å bli interiørarkitektlærling.

Olivia! Fantastisk!

Er ikke sikker på om pappa er like entusiastisk.

Det er liksom jobben hans å mislike livsvalgene mine.

Å? Trodde dere sto hverandre nær.

Vi var det før. Da jeg var yngre. Men…

Jeg vet ikke. Noen ganger tror jeg at vi kan komme nær hverandre igjen.

Jeg er nesten 25. Hvorfor bryr jeg meg om hva han syns?

Fordi du er glad i ham.

Ja.

Dette er kjempekult.

Fra Grecos originale plantegning. Vedlager til ovnen.

For en flott idé, Greco.

-Ikke sant? -Ja.

Sakte. Hitover.

-Endelig er den her. -Sett den der.

Vi installerer den.

Det er et sexy, nytt kjøleskap, men jeg kan ikke hjelpe. Skal til Roma.

-Roma? Det står ikke på planen i dag. -Nei. Skal møte en gammel studievenn.

I Roma.

Kommer du tilbake i kveld? Tenkte vi…

-Jeg overnatter. Vi ses snart. -Olivia…

-Vær forsiktig. -Ja.

Skal vi se…

Hei, ordfører. Har ikke sett deg på lenge.

-Savner detaljstyringa di. -Tvilsomt.

Skal du lage mat med Gio?

-Ja. Du, da? Sen lunsj? -En utenfor jobb.

Prøver å øve på å gjøre ingenting. Skrev en agenda på mobilen.

OK. Det motvirker formålet.

Men som trener setter jeg pris på innsatsen. Etter deg.

Takk.

-Vel bekomme. -Takk.

-Ha det. Tusen takk. -På gjensyn.

-Ha det. -Og?

Så ikke på mobilen én gang. Ble overvelda av lunsjen.

Godt at du likte den. Vi lagde den til deg.

Nå er han beskjeden. Han lagde alt selv.

Bra jobba. Alt var utsøkt.

-Tusen takk. Det setter jeg pris på. -Takk.

Vil du vite en stor hemmelighet?

Etter min første hjemmelagde mozzarella har vi ingen hemmeligheter.

-Jeg kan ikke lage mat. -En italiener som ikke kan lage mat?

Jeg har bøker i komfyren. Ikke si noe, da tar de fra meg statsborgerskapet.

-Og du mobba meg for mikroen. -Jeg snakka av erfaring.

Takk for hjelpa i dag.

-Jeg stikker. Skal treffe bestemor. -Så fint.

-Hva gjør dere sammen? -Bli med, da?

-Å ja? -Ja.

Drikker dere sammen?

Bare en aperitivo. En skikk jeg tok med fra Roma.

-Bestemor og vennene forlanger det nå. -Med venner, altså?

-Ditt yndlingsbarnebarn er her! -Se!

Hei.

-Der! -Burde ha visst det.

Bestemors kjekkas!

Takk.

Takk.

Bare én, så må jeg tilbake og forberede middagen.

Greit.

-Må du skynde deg, da? -Jeg har hele dagen.

Så deilig.

Og Antonia her jobbet som baker.

Og vi to andre Antoniaene jobba i bakeriet hennes.

Jeg var selveste bakeren.

Den første kvinnen i Montezara med egen bedrift.

-Jøss. Hva skjedde med den? -Vi ble gamle.

Tvunget ut i pensjon.

Likte dere ikke det deilige ved ikke å gjøre noe?

-Jeg kjeder vettet av meg. -Vi vil bli "bestemorfluensere".

-På den der TikTok. -Emneknagg mål. Sant?

Nettopp!

Hva er det? Gnagere. Sint kokk.

Jeg fikser det.

Jeg fikk ikke sove, så jeg dro på jobb.

-Skulle vente til mandag med å si det… -Hva?

Jeg fikk et jobbtilbud fra Deb Welch. Hos Perfect Plate.

Og selvsagt vil Northstar bli med deg. Er du interessert?

Kanskje.

Jeg forstår hvorfor du dro til Italia, hvorfor du ble.

Jeg vil være på samme kontinent som sjefen. Du må innrømme

at du ikke har fulgt med siden du dro.

Skjønner.

Jeg har helt klart tenkt gjennom ting mens jeg har vært her.

Selvsagt vil jeg at du skal bli. Men du må gjøre det som er riktig for deg.

-Jeg ba Deb om betenkningstid. -Bra. Gjør det. Jeg er her.

-Vi snakkes før du snakker med henne. -OK. Takk.

Skulle bare mangle. Takk.

Si: "Jeg vil gjerne dra til Roma."

Jeg vil gjerne dra til Roma.

Vorrei andare a Roma.

Vorrei andare a Roma.

-Hei! -Hei!

-Hva er galt med Vecchia Strega? -Nok en punktering.

Hun prøver å slå opp på lite diskré vis. Hun surmuler etter turen vår ennå.

-Dramadronning. -Ja.

-Jeg får Matteo til å fikse den. -Så flott. Hva er dette? Uformell lørdag?

-Jeg liker den nye stilen. -Strandfest for Pina, venninna mi.

Hun prøver alltid å få meg vekk fra pulten. Sier vanligvis nei.

Men noen trente deg opp i å ikke gjøre noe.

Nettopp.

Jeg trenger kanskje trenerens støtte. Vil du bli med?

Pina!

-Unnskyld. Francesca! -Hei.

-Hei! -Hei!

Det må være Eric.

-Ja. -Jeg har hørt alt om deg.

-Det har hun ikke. -Jo. Frossenpizzafyren.

Skål for bursdagsjenta!

-Gratulerer! -Takk.

Jeg har lest om en livsfilosofitest.

Hva føler du når du ser utover havet?

Svaret avslører hvordan du ser på livet.

-Hva føler du? -Hva jeg føler?

Du staker ut en kurs i livet, men så kommer det uvær,

og så tar strømmen deg et helt annet sted.

Og så må du oppdage dette nye landskapet.

Din tur.

Jeg ser noe større enn jeg kan fatte. Noe jeg ikke kan kontrollere.

Uansett hvor stor båt jeg bygger eller hvor mye jeg følger kompasset.

Jeg kan drukne i bølgene, men de kan også løfte meg opp

og ta meg med til nye steder.

-Jeg lot meg rive med. -Nei. Det der var fantastisk.

-Jeg visste at det ble dans. -Å nei. Du lurte meg!

Skal vi danse?

Vel…

Angående de to profesjonelle proffene…

Jeg hører aldri på politikere.

-Blir du ikke med opp? -Du og Bernardo, da?

-Bernardo? -Ja.

Han er bare en venn. Har han sagt noe annet?

-Ikke akkurat, men… -Han er som en bror for meg.

Det er det hele.

I så fall vil jeg gjerne bli med opp.

-Det der er du flink til. -Nei. Jeg har sett på Cesare.

Sånn. Å, Francesca.

Det er noe jeg må vite, og dette er veldig viktig.

Bøker i komfyren? Virkelig?

Jeg løy ikke. Her oppbevarer jeg bøkene jeg ikke vil ha i bokhylla.

Så søtt. Herlighet.

OK.

Jeg har aldri spist noe så godt før.

Selvfølgelig ikke. Amerikansk bakst er styggedom.

Jeg hører at Dunkin' Donuts er godt.

Gå bort fra fontenen.

Disse kalles "panforte".

-Panforte. -Kjempebra.

Da jeg lette etter plantegningene til villaen, fant jeg dette.

Nei!

-Se. -Så yndig.

-Så unge vi var. -Herlighet.

På tide å slutte å være pensjonert. Undervis på kokkeskolen vår.

Bli… "bestemorfluensere".

Dette var Olivias livrett som barn.

Å? Er denne beige retten god? Italiensk mat skal ikke være beige.

Jeg vet at det ikke er sånn italienerne lager den. Bare smak.

Din fettuccine Alfredo… var ikke så verst.

Men det kommer jeg til å nekte for å ha sagt.

La meg gjette. Francesca?

-Hvordan visste du det? -Du har smilt i hele dag.

Det smilet kan bare bety én ting.

Kjærlighet.

Har fortsatt ikke funnet ut hvordan jeg sier det til Olivia.

Sier hva da? Pappas torsdagskveldsoverraskelse, jo!

Eric lærer meg amerikansk matlaging.

-Skal du til Roma igjen? -Fikk du lærlingplassen?

Hvilken lærlingplass?

Olivia… Jeg trodde at han visste det nå.

Trodde jeg visste hva? Hva snakker han om?

Kom igjen. Vi tar en prat.

Du… Hva er det som foregår?

Jeg har vært i Roma for å treffe en kollega av Nino, som heter Carlo.

Han er interiørdesigner og vil gjerne ha en lærling.

Meg. Det ser ut som om jeg stikker igjen.

-Men… -Det er fantastisk, Liv.

Å. OK. Det forventa jeg ikke.

Det skal du ha. Du har lært av å jobbe. Akkurat som du sa at du skulle.

Skulle bare ønske at du hadde følt at du kunne fortelle meg det.

Når slutta vi med det? Å betro oss til hverandre?

Jeg vet ikke.

Mamma var vel alltid limet, da.

-Ja. -Mellomleddet vårt.

Og så… var hun borte.

Da ble vi… limløse.

Det er min feil. Jeg lærte meg aldri å snakke med deg uten henne.

Nei. Alt er ikke din feil.

Vi sørga på ulike måter.

Jeg forsto ikke at du sørga over mamma ved…

Jeg ville ikke kalt det å kaste bort tida,

men kanskje du jobba med å finne ut av det?

Ja. Og…

…du sørga over henne ved å lukke deg inne.

Jeg er lei meg for den tida vi mista.

Men du er her nå. Og du holdt ut. Selv da jeg ikke ville ha deg her.

Ja. I ærlighetens ånd…

-Dater du Francesca? -Hvordan visste du det?

Gi deg! Trodde du ikke jeg merka at du ikke sov hjemme da jeg kom hjem fra Roma?

-Det er helt nytt. Jeg lover… -Slapp av, pappa.

Jeg er ikke sint. Og dessuten så elsker jeg Francesca. Hun er fantastisk.

Batradaren må være ødelagt. Jeg var så redd for at du ville syns at jeg…

prøvde å erstatte mamma.

Pappa. Du er fortsatt ung… på en måte.

Selvfølgelig ville du møte en ny.

Det gjør ikke det du og mamma delte noe mindre spesielt.

Det jeg hadde med din mor skjer bare én gang i livet.

-Men du har mye av livet igjen. -Jeg vet det.

Se på deg, da. Du lager mat igjen. Deiter igjen.

Du er lykkelig.

Og det gjør vondt å innrømme det, men jeg liker å ha deg her.

Det var veldig fint å høre.

Kanskje "forbannelsen" er opphevet.

Vent. Hva om du ble i Italia? Hør på meg, nå.

Lærlingtiden er på ett år. Jeg trenger en som kan

ta seg av matlagingskursene og hjelpe Gio på kjøkkenet.

Jeg får vel ikke til det?

Jeg har vært så lenge i bransjen at jeg…

Og kokkeskolen, jeg mener… Klarer jeg en så stor forandring i livet?

-I min alder? Jeg vet ikke. -Hvorfor ikke?

Da mamma og jeg drømte om villaen,

tenkte vi ikke bare på oss to.

Den skulle være til oss alle tre.

Hun er alltid med oss på et vis.

Her ute i hagen. Hun lytter.

-Det liker jeg. -Jeg også.

Ikke fortell om tatoveringa hvis du snakker med henne først.

Min munn er lukket.

Vi ses på onsdag klokka 14. Ha det.

-Du dater Eric Field. -Ja, det er ganske nytt.

Men jeg har ikke fått fortalt det til noen.

-Hva med oss to, da? -Du vet hva jeg føler.

Jeg trodde det var fordi du sørga over Alessandro.

Jeg trodde ikke at jeg ville ha noe forhold.

-Men vi har en historikk. Han skal dra… -Eric vurderer faktisk å bli.

-For å drive kokkeskolen. -Kokkeskolen? Men…

Du har hatt dine tvil. Jeg vet det. Jeg kan ha forlangt for mye av deg.

Men jeg ordna det selv og fikk endra brukstillatelsen.

Hør her… På lørdag skal de avduke freskomaleriet.

Du var med på å gjøre vår første én-euro-villa til en suksess. Bli med.

Ha det.

Hei. Hvor er Donata? Så rart å ikke vasse i knust keramikk.

Ferdig. For godt.

Herlighet. Så trist å høre. Jeg heiet på dere.

En klok kvinne fortalte meg en gang

at alt som er verdt å elske, er verdt å kjempe for.

Og dere krangler jo hele tida, så…

Du er et geni. Du er et geni, Eric. Tusen takk!

Vær forsiktig.

-Kommer. -OK…

-Sett den her. -Ja.

Greit.

-De fire der borte. -Her.

Takk!

KURS - HJEMMELAGET MAT

-Fint. -Ja.

Ikke få meg til å angre på navnet.

Mine damer og herrer. Kronen på verket.

-Jøss! -Så nydelig!

-Det ser fantastisk ut. -Hva syns du?

-Praktfullt. -Vakkert, ikke sant?

Skikkelig vakkert.

Nå må vi feire.

-Ja. -Ja!

-Hei! -Du kom, Bernardo.

Beklager at jeg er sen. Måtte hente våre to gjester på togstasjonen.

Larry og Tracey Longo.

-Å nei. Det kan ikke være dem. -Det er det.

Gretne Marios amerikanske arvinger, villaens rettmessige eiere.

-Hei. -OK. Her.

Dokumentasjon på at tipp-tippoldemora mi,

Maria Leoni, er fra Montezaro, født 6. juli 1867.

Montezara by kontaktet oss som potensielle arvinger.

-Ja. Flere ganger. Dere svarte aldri. -Vi skjønte ikke at det hasta.

Men så sendte Bernardo oss bilder av den renoverte villaen.

-Hva har du gjort? -Jeg advarte deg.

Du burde ikke ha "solgt" eiendommen før boet var gjort opp.

Dere svarte aldri på utallige telefoner og e-poster

mens huset sto og forfalt.

Nå som det er totalrenovert, er dere interessert.

OK. Greit. Samme det.

Det gjør ikke villaen noe mindre vår. Vi har advokat.

-Herregud. Er det basseng her? -Pappa.

-La oss puste med magen. -Ja, Mr. og Mrs. Longo.

Jeg innlosjerer dere på hotell på vår regning

mens jeg sjekker papirene.

Kom igjen.

-Jeg lover å finne ut av dette. -Jepp.

Marios oldemor het Maria Leoni og ble født i 1867.

Det gjør Larry Longo til nærmeste gjen- levende sletning. Slektningene i Italia

hadde ikke lov til å gi bort tomta.

Dette ser ikke bra ut. Overhodet ikke.

Ikke nå. Matteo. Vær så snill.

Tretter om forlatt eiendom har blitt et stort problem med én euro-programmet.

-Men vi renoverte det. -Og investerte Olivias penger.

-Kan de bare ta det? -Ja, dessverre.

-De har italiensk arvelov på sin side. -Hva kan vi gjøre?

Dere kan saksøke dem for å få dekket kostnadene.

Kan vi ikke beholde det?

Longo-familien har uomtvistelige bevis. Nesten alle slike saker drar ut,

koster mye og varer lenge i rettsvesenet.

-Skjønner. Takk for rådgivningen. -Skulle ønske jeg hadde bedre nyheter.

-Ja. -Ha det.

Vi kan kjempe imot.

-Jeg kan ta ut pensjonen. -Nei.

Jeg setter pris på det, men vi har kommet til veis ende nå.

Eller så sier de jo at alle veier fører til Rom.

Du har fått lærlingplass på grunn av dette stedet.

Ja, men…

-Hva skal du gjøre? -Da drar jeg også til Roma.

For å ta et fly.

Hjem til Columbus og bedriften. Overbeviser Zola om å bli.

-Gjør henne til partner. -Hva med dette, da?

-Du lager mat. -Liv. Med oss begge her…

Jeg trodde at vi kunne skape et nytt hjem. At jeg kunne få et nytt liv.

-Men det var åpenbart ikke meninga. -Francesca, da?

Jeg vet ikke.

Vi har ikke vært sammen så lenge. Det er mye å kreve av noen så raskt.

Men jeg vil at du skal være lykkelig.

Det er en fars oppgave å sørge for at du er lykkelig.

Og jeg vet at du er voksen nå,

men du kommer alltid til å være BatDads veslejente. OK?

-Hei. -Vi var overraska over at du tok kontakt.

Hør her. Jeg går rett på sak.

Olivia og jeg har ikke lyst til å krangle i retten i årevis

over villaen vi er så glad i, så vi har et tilbud til dere.

Olivia investerte arven etter moren for å renovere stedet.

Å. Vi kondolerer.

Betaler dere henne tilbake pengene, får dere villaen umiddelbart.

-Litt mer enn én euro. -Mener du det?

-Men fortsatt et kupp til den prisen. -Har vi en avtale?

Eric! Der er du jo.

Jeg skulle snakke med Longo-paret, men de hadde snakka med deg.

Hva skjedde?

Vi inngikk en avtale.

De betaler Olivia for renoveringa, og så får de skjøtet fra oss.

Jeg er så flau.

-Alt er min feil. Du hater meg. -Nei. Du tok en sjanse.

-Du prøver å redde landsbyen. Skjønner. -Men villaen var Olivias drøm.

Hun klarer seg. Hun er smart og seig, og hun skal bli lærling i Roma, så…

Bra. Skal hun til Roma?

-Ja. -Så bra.

Hva med deg?

Jeg tror…

Jeg må nok tilbake til Ohio.

Ja, jeg skjønner. Jeg…

Det var det jeg trodde. At du… Nei, nei. Jeg skjønner.

Vi lot strømmen føre oss ut av kurs.

Jeg har én jobb å gjøre, å være ordfører.

Kanskje vi bare skulle ha vært profesjonelle proffer.

Nei. Nei.

Hvordan kunne jeg?

Hvordan kunne jeg rote det til sånn?

Antonia. Gi henne "medisinen" din.

-Hvilken "medisin"? -Du lurer ingen.

Jeg klandrer Gretne Mario.

Leoni-familien har alltid vært frekk.

Nei, Antonia. Det var Leone-familien.

Du er helt borte, Antonia. Leone-familien var kjempehyggelig.

Hva sa dere?

-Fantes en Leoni-familie med I? -Ja.

-Og en Leone-familie med E? -Ja.

Ordføreren stjal "medisinen" min!

Matteo…Visste du at det fantes en Leone-familie i byen? Med E?

Tenker du…

Kanskje Larry Longos tipp-tippoldemors etternavn ble endra da hun dro til USA.

-Det var en vanlig feil. -Det fins bare én måte å finne det ut på.

-Ordfører? -Ikke nå, Matteo.

Jeg ser etter folketellingene.

-1860-tallet mangler… -Jeg har med kaffe. Og forsterkninger.

Her kommer vi. Alt for å hjelpe Field-familien.

-Og for å hjelpe deg. -Takk, karer. Vi setter i gang.

-Kom igjen. -OK. Ja.

Jeg har pakka ferdig og er klar til å dra.

-Jeg kommer til å savne deg. -Samme her.

-Jeg er så glad for denne tida sammen. -Jeg også.

Hva gjør vi med Maltese?

Donata tar henne. De har samme temperament, så…

Det har de, ja.

Er det greit om jeg ikke følger deg til togstasjonen?

-Jeg vil late som om du fortsatt er her. -Det er greit.

Folkens. Jeg fant disse under vasken på badet.

Ekkelt! Mugg. Nei.

Gi deg.

Her har vi dem! Genialt.

-Ta én hver! Fort! -Bra jobba, elskede.

1867…

1867! Folkens! Kom hit!

Maria Leon-i ble født 17. mars 1867. Gretne Marios oldemor.

Maria Leon-e ble født den 6. juli samme år.

Familien hennes dro til USA da hun var sju år gammel.

-Det er Larry Longos slektning! -Ja!

Grappa?

-Hva er klokka? -10.05.

Eric reiser med 10.10-toget. Ingen dekning. Jeg rekker det aldri.

Jo, for du har et hemmelig våpen. Kom igjen!

-Vecchia Strega! -Takk.

Hent mannen din!

Kom igjen!

Buongiorno.

-Du gikk av toget. -Nei, jeg gikk aldri om bord.

Dette er greia. Jeg trodde ikke at jeg var i stand til å få slike følelser igjen.

Og så traff jeg deg.

Olivia og jeg mista villaen, men jeg vil ikke miste deg også.

Jeg elsker deg.

Jeg elsker deg også.

-Og dere har ikke mista villaen. -Hva?

Jeg har noe å vise deg.

Alt dette på grunn av én bokstav?

Den gode nyheten er at Leone-familien, ikke Leoni,

også etterlot eiendom i Montezara.

Så spennende.

Som rettmessig arving er dette ditt.

Villa Leone skråstrek Longo.

-Det er ei rønne. -Men det er rønna vår, vennen.

Jeg føler familiearven omgi oss.

-Nettopp. Montezara er en følelse. -Ja!

-Dere likte entreprenøren deres? -Ja.

Han er den beste og eneste entreprenøren her.

Og en ny geometra begynner i neste uke.

-Hva skjedde med Bernardo? -Han bestemte seg for å flytte til Milano.

-Vi savner ham. -Ja.

Vennen min. Hva tror du?

Så lenge jeg får basseng.

Hva tror dere?

-Jeg liker det. -Jeg er med.

Gratulerer som meddirektører i nylig fusjonerte

Main Course og Perfect Plate Consulting. Litt av en munnfull.

-Vi jobber med et nytt navn. -I mellomtida må du komme deg i gang

med den italienske avdelinga.

-Det skal bli, sjefer. -Det liker jeg lyden av.

Montezara har fått ny kokkeskole. Vi utvider én euro-husprogrammet.

Testa Travel, et selskap med elektriske kjøretøy, legger oss til på sin rute.

Jeg forventer budsjettoverskudd neste år. Takk.

Det ser ut til at du trenger de ladestasjonene likevel.

Tid for grappa.

Endelig.

Her kommer Olivia spesial!

Pizza!

-Se, så nydelig den er. -Kom igjen!

Hei! Dere kom.

Antonia!

Som min far alltid sa: Mic drop! Boom!

Eric. Jeg har lært meg å lage mat.

-Har du? -Vet du hva dette betyr?

-At jeg må lære meg å danse. -Ja!

Tekst: Fredrik Island Gustavsen