Original subtitles

Jeg dro tilbake til Via Petrarca fast bestemt på å bryte med Nino.

Livet i den leiligheten var over.

På kort tid hadde grunnene til at jeg var i Napoli tatt slutt.

Jeg ventet med voksende angst på at han skulle ta kontakt.

- Hallo? - Det er meg.

- Antonio? - Ja, jeg er nedenfor.

Kan du komme ned?

Er det Lila som har sendt deg hit?

Hun vil ikke at du skal gjøre noe dumt.

Ta av deg jakken.

Du, Lenù... Jeg må snakke med deg.

Jeg har noe jeg må fortelle.

Men det er ikke noe jeg gjør med glede.

Si det.

Denne Nino Sarratore...

Han har bedratt deg om og om igjen.

Så mange ganger at du ikke kan forestille deg det.

Alle kvinnene han har vært med, har vært hans venninner eller dine.

Han hadde en affære med den studenten...

Mirella, hun som satt barnevakt. Husker du henne?

Ja.

Så var det legen.

- Hvilken? - Hvilken? Gynekologen.

- Hvor mange har han hatt? - Mange, Lenù. Mange.

Lærerinnen, advokaten, og en sykepleier også.

Jeg kan ramse opp alle sammen.

En etter en, fornavn og etternavn.

Men jeg slutter når du vil. Det er ikke så viktig.

Nå har du jo forstått hva slags mann han er.

- Han kan ikke leve uten kvinner. - Men når gjorde han det sist?

Hvordan kan jeg ikke ha merket noe?

Han er slu. Han treffer dem ofte en stund.

Så finner han en ny og bytter, men slår aldri opp med den forrige.

Han forlater aldri noen. Man kan jo kalle ham "trofast"...

- Han går fra den ene til den andre. - Vet Lila det?

- Ja da. - Hvorfor sa dere ingenting?

Jeg ville si det, men Lila sa at vi skulle vente.

Og du adlød henne?

Blir jeg bedt om å gjøre noe, gjør jeg det.

Utroskap må avsløres i rett øyeblikk.

Ellers er det nytteløst. Først må forelskelsen gå over.

Når du er forelsket, tilgir du alt.

Du blir forblindet.

Du blir også blind om du bare gjør som du får beskjed om.

Det er ikke sant.

Noen ganger adlyder jeg pengene.

Og noen ganger adlyder jeg meg selv.

Da Solara-brødrene ba meg spionere på Lila og Nino for noen år siden,-

- og overlate Lila til Michele... Da bestemte jeg selv.

Jeg sa det til Enzo. Det var kun han som kunne løse Lilas problemer.

Og Nino slo jeg gul og blå.

Men det var fordi du elsket ham og ikke meg.

Og jeg ville ikke at Nino skulle gå tilbake til Lila.

Jeg visste at Lila ville ha tatt ham tilbake.

Han ville ødelagt henne for godt.

Lila ville aldri ha hørt på meg.

For kjærligheten har verken øyne eller ører.

I alle disse årene har du aldri fortalt Lila-

- at Nino var på vei tilbake til henne den kvelden?

- Nei. - Det burde du ha gjort.

Når hodet mitt sier: "Det er bedre sånn",-

- gjør jeg som hodet mitt sier og tenker ikke mer på det.

Og hva er ordrene dine nå?

Lila forbød meg å slå inn trynet på den jævla dritten.

Men bare si ifra om du vil at Nino skal angre på at han kom til verden.

Da skal jeg få ham til å angre!

Ikke le.

Ikke le. Jeg vet at jeg ikke snakker ordentlig.

Jeg snakker bedre tysk enn italiensk.

Jeg ler av situasjonen.

Jeg ler av at du alltid har ønsket å drepe Nino.

Om han dukket opp nå, ville jeg bedt deg om å gjøre det.

Jeg ler... Jeg ler av fortvilelse.

For jeg er så ydmyket. Du kan ikke ane det.

Jeg føler meg så dårlig nå, jeg tror jeg besvimer.

Føler du deg ikke bra?

- Jeg er kvalm. - Sett deg ned.

Hold rundt meg. Jeg må få opp varmen.

Hold rundt meg, Antò.

Nei.

Hvorfor ikke?

Jeg er ikke sikker på om du vil ha meg.

Jeg vil ha deg nå. Bare denne ene gangen.

Det er noe du skylder meg, og jeg skylder deg.

Jeg skylder deg ingenting.

Jeg er glad i deg, men du...

Du har alltid bare elsket ham.

Men jeg har aldri begjært noen som jeg begjærer deg, ikke engang ham.

Jeg husker opphisselsen-

- hvordan underlivet mitt ble varmt og smeltet.

Et begjær som plaget meg.

- Ikke gjør dette. - Hvorfor ikke?

Jeg husker at du likte det. Jeg ville ha deg, husker du?

Jeg ville ha deg, og du sto imot.

Har du glemt det? Det har ikke jeg.

Jeg har aldri glemt ettermiddagene våre på fabrikken.

Smaken av munnen din.

Duften av begjæret ditt.

Hendene dine.

Den store pikken din mellom lårene mine.

Hva skjedde?

Jeg vet ikke.

Men jeg er glad for at det skjedde.

Du er akkurat som alle andre.

- Du har bedratt kona di. - Nei.

Jeg har ikke bedratt noen.

Kona mi, før dette øyeblikket...

Hun finnes ikke ennå.

Du har rett. Vi opplevde et lite fragment-

av en dag for 20 år siden.

Takk.

- Ja? - Fint at du er hjemme. Jeg kommer.

Nei.

- Jeg er i nærheten. - Nei, sa jeg.

Når da?

- I morgen. - Nei.

Jeg må forklare nå. Det haster, Elena. Vær så snill.

Nino, jeg knullet nettopp med Antonio.

Jeg har aldri opplevd noe lignende med noen.

Nino kom ikke neste dag.

Tiden gikk uten at jeg hørte fra ham.

Livet mitt som alenemor gjorde dagene med moderlige plikter-

til en strøm nesten uten tanker.

- Hei, vennen. - Hei.

- Hvor er Elsa og Imma? - På rommet.

- Anna. - Signora.

- Setter du inn varene? - Ja. Jeg kunne ha båret dem opp.

En mann med milanodialekt ringte. En viss Enrico.

- Når da? - Nå nettopp. Han skulle ringe igjen.

- Hallo? - Lenù, det er meg.

- Hei, Lila, hvordan går det? - Elsa, hvor er passeren min?

Bra, og du? Jeg har ikke hørt fra deg på lenge.

Ser du ikke at jeg snakker i telefonen? Det er tante Lila.

Vent litt, Lì.

- Hvorfor skylder du på meg? - Du forstår ikke dette.

Hva er det? Kom igjen.

- Du er en idiot! - Nei, du!

Slutt! Nå holder det!

Takk. Nå holder det, sa jeg!

Sånn får du ikke holde på! Gå inn på rommet ditt.

Lila, er du der? Skjønner du hvorfor jeg aldri ringer?

Hør her, Lenù...

En leilighet rett under min blir ledig.

To rom og kjøkken. Den koster ikke så mye.

Da kan du spare litt.

Og man har utsikt mot hovedveien.

Vi kan hjelpe hverandre med barna.

Takk, men jeg vet ikke...

Nå har jeg sagt det uansett. Gjør som du vil.

- Ja. - Tenk på det. Nå må jeg gå.

Ha det.

Lila, hva er det?

- Hvem er Lila? - Enrico, hei.

Jeg skulle til å ringe deg.

Jeg lurte bare på hvordan det går med boken.

Den skulle være ferdig til høsten. Middagen var for et halvt år siden.

- Jeg gjorde den ferdig i går. - Er det sant? Så send den i dag.

- Jeg går på postkontoret i morgen. - Takk. Jeg tar kontakt.

Ha det.

Jeg var utmattet, et nervevrak.

Jeg hadde ikke skrevet en linje og lovet ham en roman dagen etter.

Hva holdt jeg på med? Jeg ble sugd lenger ned i virvelen.

"SMELLE I DØRENE" AV ELENA GRECO

Det var manuset jeg hadde rasket sammen i Firenze-

- som verken Adele eller Lila hadde likt.

Det var en mislykket roman. Hva så? Den skulle ikke bli utgitt.

Men jeg hadde jobbet hardt og ikke lurt noen.

MANUS - FORLEGGERENS EKSEMPLAR

Beklager, jeg har fortsatt nøklene. Jeg ringte, men du svarte ikke.

- Hva vil du? - Treffe dere.

- Jeg har ikke sett henne på lenge. - Vi er alltid her.

- Men du vil ikke treffe meg. - Nei, ikke skyld på meg.

Dette er ditt hjem også, når du husker husleien.

- Jeg har ingen penger igjen. - Beklager, jeg glemte husleien helt.

Jeg betaler i dag.

Skal vi se litt på TV? La oss se hva som er på.

Liker du dette?

Kan vi snakke litt?

Greit, la oss snakke.

Det første jeg vil si, og jeg vil ikke snakke om det igjen...

Lila sa alt det der av sjalusi, for å ødelegge forholdet vårt.

Det har du vel forstått?

Alle andre historier hun har fortalt, er ubetydelige ting.

Det er kanskje annerledes for dere kvinner.

Dere er mer ettertenksomme, men for meg...

Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men...

Når jeg rammes av et begjær, hvor dumt eller absurd det enn er...

Så klarer jeg ikke stå imot.

Dette begjæret etter kvinner-

- er kanskje et tegn på en skjør heteroseksualitet.

For å stå imot, trenger den konstant bekreftelse.

Forresten, som jeg nettopp sa,-

- det var ikke Lila som sa det, det var Antonio.

Selvsagt.

Den drittsekken fortalte deg alt det fordi han ville ligge med deg.

Er det sant at det var bedre med ham enn med meg?

- Ikke le. Svar meg. Svar! - Ja.

Det tror jeg ikke noe på. Du ga etter for ren trass.

- Nei. - Kanskje du har vært med flere menn?

Bare for å såre meg.

Sengen min kommer du ikke tilbake til.

Kom deg vekk!

Og legg nøklene på bordet.

Jeg innså da, til min forbauselse,-

- at jeg ikke følte noe for ham lenger.

Jeg ringte Lila og sa ja.

Jeg skulle leie leiligheten under hennes.

Tilbake i nabolaget mitt hadde jeg fått stemmen min tilbake.

- Hei, tante! - Hei, Gennarino!

"Som barn var dette noe jeg holdt ut."

"Kanskje jeg kan styre det selv nå", sa jeg til meg selv.

Selv om Enrico likte manuset mitt godt,-

skrev jeg det om fra starten av.

Jeg studerte Lila, blikket hennes, gestene hennes,-

ondskapen og sjenerøsiteten hennes.

Dialekten som var så sterkt knyttet til fødestedet vårt,-

endte opp i boken.

Da den kom ut, ble den verdsatt av noen kritikere,-

- men i begynnelsen var den ikke så vellykket som forventet.

Så skjedde det to ting.

Den ble oversatt og gitt ut i Frankrike,-

- og en viktig italiensk politiker siterte den på TV.

Det var først da alle la merke til meg.

For intellektuelle og journalister hadde jeg funnet en ny måte-

- å fortelle om og fordømme kriminaliteten som kvalte Napoli.

I virkeligheten hadde jeg bare sett ut av vinduet.

Selv om jeg hadde endret noen navn,-

- handlet boken om meg, Lila, don Achille-

og Manuela Solaras død.

Jeg observerte og lyttet.

Jeg betraktet Ada, tristere for hver dag som gikk,-

- fienden til Marisa, som hadde tatt fra henne Stefano.

Jeg betraktet Alfonso, ofte med blåveis og hoven leppe,-

- etter å ha blitt banket opp, hvem vet hvor, hvem vet av hvem.

Jeg betraktet Antonio, på Lilas kontor og Solaras kafé.

Jeg visste ikke hva han drev med,-

- men ryktene som spredte seg var ikke gode.

Imma. Nå går vi.

De samme stemmene sa-

- at Stefano Carracci var i ferd med å stenge slakterbutikken,-

- at Pasquale Peluso, fortsatt på frifot, hadde kidnappet noen...

Og at Solara-brødrene skulle åpne en nattklubb i det nye kvarteret.

De snakket om kvinner og dop, og at på hovedveien, om natten,-

- var det enorme lastebiler som fraktet ting-

som var farligere enn atombomben.

- Hei, vennen. Hvordan gikk det? - Bra.

Ha det!

Imma, vil du også ha et ark?

Mamma, når skal vi gå?

Jeg ba Dede komme hit. Når hun kommer, går vi hjem sammen.

Vi tar med oss Tina også.

- Blir du med, Lì? - Nei.

- Jeg spiser aldri lunsj. - OK, men jeg må spise.

Jeg må legge på meg til bryllupet til Elisa for å fylle ut kjolen.

- Har du noen gaveideer? - Nei, de har jo alt.

- Marcello kjøper alt han vil ha. - Fabelaktig...

Jeg har ikke lyst til å gå i bryllupet-

og glo på alt det søppelet.

Ikke jeg heller. Men jeg er glad på mammas vegne.

Det var viktig for henne.

Jeg hadde nesten gitt opp håpet nå.

- Mamma, når skal vi dra? - Straks.

Tina... Den er jo kjempefin.

Nydelig.

- Hei. - Hei, vennen.

- Ja? Hvordan gikk det? - Latinoversettelsen var vanskelig.

Det var en anonym tekst. Lærerinnen var gammel og sint.

Klasserommene er også gamle. De ser ut som da jeg gikk der.

- Enzo har kjøpt en ny datamaskin. - Kom igjen.

Der skriver man inn tallene.

Dette programmet gir deg svarene med en gang.

Med en kalkulator ville det krevd lange, kompliserte utregninger.

Nå får dere prøve. Sett deg her. Sett deg du også, Imma.

Jeg stikker nå, Lì. Jeg har et ærend.

Ha det, Lenù.

- Ha det, pappa. - Ha det, vennen.

Prøv, vennen. Det er lett.

Se, så flink Tina er.

Legg hånden her.

Lila, kan du komme hit litt?

Straks tilbake.

- Hva er det? - Minopoli igjen.

Jeg sa at det var nytteløst, men han vil snakke med deg.

God morgen. Gi meg programmet, jeg betaler senere.

Ikke faen!

Dere må betale, og ikke i morgen eller i overmorgen.

Ingen flere unnskyldninger! Dere har allerede prøvd å lure meg én gang.

Ser du? Det er disse tastene.

- Jeg vil ha pengene i kveld! - Gi meg litt tid!

- Må jeg ringe du-vet-hvem? - Nei!

Det er siste gang jeg sier det. Ellers ender det ille.

- Kom deg ut! - Ja, ja...

Din skurkaktige hurpe! Du er verre enn alle andre!

Hun hadde sagt at hun ville forandre bydelen.

Jeg lurte på om det var denne måten hun hadde valgt.

Lila sa at når hun trengte å drive inn penger, ba hun Antonio.

Jeg kjente igjen den metoden. Det var Solara-metoden.

Tidligere tenkte jeg at hun hadde klart det,-

- ved å forvandle Alfonso til en dårlig kopi av seg selv-

og gjøre Michele til en lydig hund.

Men jeg hadde ikke sett ham luske rundt hos Basic Sight lenger.

Hva var det som foregikk?

Gigliola, det er sakte musikk!

Lenge leve brudeparet!

Kyss! Kyss!

- Jeg skal si noen ord. - Vent. Forsiktig.

Sakte...

Så pen du er.

Jeg ville...

Jeg ville takke dere alle for at dere har kommet hit-

- for å feire datteren min Elisa, Marcello-

- og barnebarnet mitt Silvio. Jeg gir dem min velsignelse.

En spesiell takk til Marcello-

- for denne flotte festen han har arrangert.

Selv om det tok litt tid...

Men det viktigste er at vi endelig er her.

I dag er en lykkelig dag.

Jeg vil skjenke en tanke til min kone Immacolata.

Jeg er sikker på at hun er lykkelig der oppe.

Akkurat som meg.

- Hører dere meg? - Ja.

- Hører dere meg? - Ja.

Har dere fylt på glassene?

Flott. Ikke vær sjenerte.

Vi har nok champagne til to bryllup til. Sant, Marcello?

Er det flere som vil gifte seg i dag?

Du kan ikke være her.

- Hvorfor ikke? - Ikke noe bråk.

- La meg få komme inn. - Du må gå.

- Forstår du ikke? - Slipp meg inn.

Snakker vi tysk, eller? Du ødelegger bryllupet.

- Michè! - Kast ut den jævla dritten.

Fingrene av fatet!

Michè! Se!

- Det gjør vondt! - Kom deg ut.

Er det noen andre her som har gått fra vettet?

- Slipp den! Gi meg den! - Nei!

Ja, for disse to... De har virkelig gått fra vettet...

- Slipp den! - Nei!

...av kjærlighet til hverandre.

- Slipp den! - Nei!

- Gi meg den! - Nei!

Jeg kjenner broren min godt.

- Den er min! Gi meg den! - Jeg slipper den ikke!

Jeg har aldri sett ham så forelsket. Lila!

Kan du ikke få ungene til å være stille?

- Den er min! - Nei, den er min!

- Den er min! - Gi meg den!

- Du er ikke vennen min lenger! - Slutt! Bli med meg.

Nå skåler vi for ungene også.

Lenge leve brudeparet!

Ser du det? Svogeren min har forandret seg.

Han er ikke Lilas nikkedukke lenger.

Bli her.

Alfò.

- Hva skjer? - Si det, du.

Hva har jeg gjort galt?

Jeg har jobbet for dem i ti år og ble ikke invitert.

Hva er galt med meg?

Jeg holder på å bli feit.

Jeg blir stadig styggere.

Jeg likner deg ikke lenger.

Det er kanskje best at du går. Det er ikke bra for deg å være her.

Alt gjør vondt her.

Hva kan det være?

Det gjør vondt helt ned til rumpa.

- Kan du sjekke rumpa mi? - Slutt.

Slutt, hva gjør du? Ro deg ned.

Ikke gjør sånn. Da virker du gal.

Men Alfonso roet seg ikke ned. Neste dag, med øyne røde av gråt,-

- gikk han ut fra Basic Sight for å ta en kaffe på Kafé Solara.

KAFÉ SOLARA

- Hva vil du? - Hvorfor ble jeg ikke invitert?

- Stikk! - Bare si...

- Bare si hvorfor... - Stikk.

- Michè. Nei... - Stikk herfra. Skjønner du?

- Nei, Michele! - Stikk!

Nei! Det gjør vondt! Vær så snill! Nei...

Hjelp meg!

Hjelp meg! Han dreper meg!

Det gjør vondt, Michele!

- Nå er det nok! - Enzo! Stopp!

Han går bare etter de som er svakere!

- La ham prøve seg på meg! - Nei, vær så snill, Enzo!

Hva er det som skjer?

- Gå opp igjen. - Hva er det som skjer?

Jeg vil hjelpe noen som får juling uten grunn.

- Ikke gå, pappa! - Lille venn...

Ser du? Du skremmer henne! Ikke kødd med meg!

Tror du at det er lett for meg å holde ut alt dette?

Lila hadde begynt å frykte Michele igjen.

Marcello hadde klart å befri broren sin-

- fra Alfonsos besvergelse som Lila bevisst hadde skapt.

Michele, som ikke kunne få henne, hadde tatt ham.

Alfò!

Alfò!

Alfò...

Voldsuttalelsen var nok en konkret demonstrasjon-

- på at Micheles hode hadde gått tilbake til den gamle ordenen.

Elena? Elena.

God morgen. Jeg kommer fra avisen og skal ta bilder.

- Visste du ikke at jeg kom? - Nei, faktisk ikke.

Jeg mistet nummeret ditt og kunne ikke si fra til deg.

Det var vanskelig å komme seg hit. For et slumområde.

Men det er det vi trenger.

- Du bor her, ikke sant? - Jo.

- Hvor skal dere? - Til parken.

- Vær forsiktige. - Greit.

Ja, vær så god...

- Hei. - Hei.

Er det dine døtre, de små dukkene?

Den ene. Hun er min venninnes datter.

Nei, vent.

- Jeg skal rydde opp og skifte. - Det blir kjempebra sånn.

Kan vi gå inn på kontoret ditt?

- Jeg har ikke noe. - Hvor skriver du, da?

Litt hvor som helst. Her, på kjøkkenet, på soverommet.

Flott. Da begynner vi på kjøkkenet.

Sånn, ja.

- Har du et eksemplar av boken? - Nei, de trykker den på nytt.

- Den kommer om noen dager. - Og den forrige?

Flytt hånden din. Perfekt.

Sånn, det er kjempefint.

For et nydelig, lite ansikt. Sitt stille.

Da tar vi et med bare datteren din.

Imma, kom hit.

Jeg fant igjen leserne mine.

Forlaget måtte trykke et opplag til og organisere presentasjoner.

Noen var begeistret for selve leseopplevelsen,-

- andre roste hovedpersonens utforming.

Lovordene veltet inn, men i kontrast til hverandre,-

- som om kritikerne ikke hadde lest boken fra bokhandelen,-

- men manet frem hver sin fantasibok fra sine egne fordommer.

- Takk. Ha det. - Ha det.

Lenù.

Hva faen har du skrevet i den boken?

Håner du fødestedet ditt?

De som har sett deg vokse opp, som respekterer og er glade i deg?

Håner du vår vakre by? Håner du familien min?

Liker du å snakke dritt?

"Elena Greco med datteren Tina." De har gjort noe galt.

Ikke de. Dere har gjort feil, begge to.

- Hvem da? - Du og venninnen din.

- Jeg forstår ikke. - Blås i det, Michè.

Lila kontrollerer henne. Hun merker det ikke engang.

Forstår du ikke?

Hun forstår ikke...

- Hva er det? - Det skal jeg si.

- Lager du en kopp kaffe til meg? - Hei, mamma.

Ja. Kom, jeg har nettopp laget kaffe.

- Hei, tante Lenù. - Hei, Tina.

ELENA GRECO MED DATTEREN TINA

- Vet du hvem som ga meg avisen? - Nei.

Michele Solara. Han stoppet meg her nede.

Han var med Marcello, som ikke engang sa hei.

Michele var helt gal og skrek.

Han sa at jeg har baktalt dem, familien deres, hele bydelen.

Hva syns du?

- Bildet er fint. - Slutt. Si hva du syns.

Har du sett, lille venn?

Avisen trodde at du var tante Lenùs datter.

Jeg skal sende et brev. Jeg skal protestere.

La dem lage en reportasje om Napoli.

Om Cirillos kidnapping og camorraens dødsoffer.

Men de får ikke bruke boken min som de vil!

Hvorfor ikke?

Fordi det er litteratur. Jeg skrev ikke om sanne hendelser.

- Det virker sånn. - Hva mener du?

Du nevnte ingen navn, men det er mye man kjenner igjen.

- Hvorfor sa du ikke det? - Jeg sa jo at jeg ikke likte boken.

Enten forteller man ting, eller så gjør man det ikke.

- Du holdt deg midt imellom. - Det var en roman.

Delvis roman, delvis ikke.

- Hva skal jeg gjøre? - Ro deg ned.

Hvem tror du at Solara-brødrene er?

Boken din er ute nå, Lenù.

Du skrev den på nytt. Å flytte hit hjalp deg å gjøre den mer virkelig.

Men nå er den utgitt, og det er ingen vei tilbake.

Er Solara-brødrene forbannet? Hva så?

Og Michele truer deg? Hvem bryr seg?

Det kan komme et enda større jordskjelv når som helst.

Eller så kollapser hele universet. Hvem faen er da Michele Solara?

Han er ingenting. Ikke Marcello heller.

Brødrene Solara vil alltid være farlige udyr.

Det er ingenting vi kan gjøre.

Jeg temmet den ene, men broren gjorde ham vill igjen.

Så du hvordan Michele slo den stakkaren? Alfonso.

Han vil gjerne slå meg også, men det tør han ikke.

Og alt sinnet hans mot artikkelen og bildet...

Det er sinne mot meg.

Drit i det.

Drit i det, akkurat som jeg gjør.

Du fikk dem til å havne i avisen. Det tåler de ikke.

Det er dårlig for forretningene og alt lureriet deres.

Men vi liker det, ikke sant?

Mamma?

Hva er det?

Tina vil vite om det er jeg eller hun som er datteren din.

- Og vil du vite det? - Ja.

Vi er mødre til begge to. Vi er glade i dere begge.

Stopp, Imma.

Ser du det? Pappa er på TV.

...jeg mener at det spørsmålet ikke engang burde stilles.

Men seerne der hjemme vet akkurat hva vi snakker om.

Jeg mener at regjeringens inngripen er viktig og selvsagt.

- Kanskje på grunn av... - Da vil jeg gjøre det klart.

Selv for de som hører på. Jeg mener...

Det er pappa. Kjenner du ham igjen?

...at de private TV-selskapene-

- ikke bør være knyttet til båndet mellom Craxi og Berlusconi.

Denne intervensjonen setter søkelyset på to viktige spørsmål:

- Frihet og modernisering. - Regjeringen har i praksis bestemt-

- at et bindende påbud fra en dommer er verdiløst.

Å begrense Fininvests nasjonale sendinger-

- er det virkelig noe dommerne bør vie seg til?

Tekst: Mille Marie Myhre Iyuno