Original subtitles

Så vakker du er.

- Du kan ennå slå det fra deg.

- Var jeg dårligere enn guttene på skolen?

- Hvorfor skulle jeg sitte hjemme?

- Du kunne jo bli lærerinne.

Ingen ville hatt noe de skulle sagt.

Men medisin...

Du blir helt alene med

alle øyne rettet mot deg.

Hvordan har du tenkt å slippe unna det?

Kvinner kommer aldri til å lære noe

dersom de fortsetter å gå hjemme.

Du er den første kvinnen som går

gjennom den døren. Vis hva du kan.

- Søker De noen, frøken?

- En bra ektemann kanskje!

- Hvor skal De?

- Til forelesningen.

- Er De frøken Montessori? Følg meg.

- Hvor da?

- Utenfor.

- Men jeg er innskrevet.

- Etter ordre fra rektor.

- Jeg har rett til å gå her som alle andre!

Ikke lag noen vansker.

Jeg ville ikke at De skulle vente her,

men De er første kvinne ved fakultetet.

Jeg ønsket ikke oppstyr.

Vær så god. De har gode karakterer,

så jeg var nødt til å ta imot Dem.

Dette er neppe noe

egnet sted for en kvinne.

Dersom De skal følge forelesningene,

må De vente til de andre har satt seg.

For å redusere kontakten

med medstudentene.

Jeg har vært her i ti minutter allerede.

Fakultetets ære er nok reddet for i dag.

Det er henne.

God morgen. Ta plass.

Menneskekroppen er en maskin.

Her skal vi lære om denne maskinen.

Bøkene er viktige, men det er

observasjon og erfaringen med -

- menneskekroppen som vil

gjøre dere til dyktige leger.

Kom nærmere.

35 år, kvinne, død av tuberkulose.

Hva forteller denne kroppen om henne?

- Hun spiste lite.

- Korrekt.

Den tynne huden, den tydelige kjeven, -

- lite fett på ben og armer. Noe mer?

Flere svangerskap.

Magen er pløsete.

- Mer?

- Hun vasket seg ikke ofte.

Hvem vil skjære først?

Ikke jeg.

- Jeg.

- Sa De noe, frøken?

Hvis De tillater, begynner jeg gjerne.

Skjær ett snitt nedenfor brystbenet.

20 cm - ikke mer.

Pass på at De ikke skjærer Dem.

Et rent snitt. En fast hånd. Bra.

Jeg har sprettet opp hele boken for deg.

Nå kan du ta med de arkene

du trenger, uten å slite deg ut.

- Det var da altfor mye. Beklager.

- Hvorfor det?

- Korsettet hindrer deg i å puste.

- Det er ikke korsettet. Det er meg.

I dag stod jeg foran

liket av en kvinne.

Jeg ville forsvare det mot

blikkene fra medstudentene.

Rope ut at det var et menneske skjønt

hun var død. Jeg måtte dissekere liket.

Behandle det som en tom sekk.

For å vise de andre at jeg ikke var redd.

Når det dreier seg om vitenskap, hvorfor

må kvinner alltid vise at vi holder mål?

Fordi vitenskapen

har vært menns domene.

- Jeg er lei av å stå alene. Alene mot alle.

- Lar du første hinder stanse deg, -

- gir du dem som mener vi bare

egner oss til å føde barn, rett.

Når du blir lege,

kan du gjøre for hennes barn -

- det du ikke kunne gjøre for henne.

Jeg vet ikke om jeg noensinne blir lege.

- Jeg hater blod og lukten av død.

- Men det gjør alle. Også menn.

Men de har lært å ikke vise det.

- Beklager, ikke i dag.

- Hva skal jeg gjøre da?

Spør en student.

De er sikkert behjelpelige.

Unnskyld, røyker De?

- Ja.

- Hjelper De meg med et eksperiment?

Ja.

Hva består dette eksperimentet i?

- I hvilken grad røyken kveler liklukten.

- Interessant.

- De skriver sikkert en rapport?

- Kanskje. Etter eksamen i patologi.

- Hva studerer De?

- Psykiatri.

- Interessant.

- Ja, men jeg fraråder kvinner det.

- Hvorfor det?

- Det er et svært krevende felt.

Det overrasker meg at det er menn.

Som regel er livets mest

krevende sider forbeholdt kvinner.

De er vel ikke feminist?

Denne kvinnen døde av syfilis og ble

ikke behandlet ettersom hun var gift.

Ektemannen

ville ikke si det til henne.

Han ville ikke at hun skulle

få vite at han gikk på bordell.

- De kunne behandlet henne likevel.

- Medisinene sier alt.

Menns luner er mer verdt

enn livet til en kvinne.

- Når De blir lege, blir De vant til lukten.

- Jeg skal arbeide med levende mennesker.

God morgen.

Hva har dere lært så langt?

Som leger må dere behandle kroppen.

Psykiatrien beskjeftiger seg ikke

med kroppen, men med mennesker.

Dere dissekerer lik

med en kirurgs presisjon.

Det fins ingen skalpeller

som kan kurere våre pasienter.

Dere skjærer, vi lytter.

Dere må bekjempe deres pasienters

smerte. Vi derimot må forstå den.

Dere bedøver pasientene. Vi må vekke

dem fra forstandens smertefulle søvn.

Vi må etablere et tvers

gjennom tillitsfullt forhold.

Det er det aller viktigste.

En hvilken som helst motvilje

i den forbindelse -

- kan gjøre terapien umulig.

De vet at De ikke får midler til dette.

Vi kan be helsemyndighetene

om finansiering.

De vil neppe være interessert

i Deres eksperimenter.

- Vi får se. Jeg vet hva jeg gjør.

- Lykke til.

Har De ikke fått ytterligere midler om et

år, må pasientene tilbake der de kom fra.

Vi begynner med å ta dem ut.

De har rett.

Frøken Montessori, hva gjør De her?

- Jeg må snakke med Dem.

- Gjelder det den spøken forleden?

Nei da. Jeg vil gjerne

spesialisere meg hos Dem.

De er svært dyktig med skalpellen.

Kan jeg foreslå obstetrikk?

- Det egner seg bedre...

- For en kvinne?

At De er kvinne, spiller ingen rolle

for meg, men kanskje for Dem -

- når De skal utøve yrket. Hvor mange

menn vil la seg undersøke av en kvinne?

De må ha meg unnskyldt, jeg må gå.

De som er syke, har ofte

færre fordommer enn de lærde.

Gi meg en sjanse. Hvis De har rett,

trekker jeg meg med en gang.

- Hold Dem i nærheten av meg.

- Gitrene later til å være solide nok.

Det er deg! Skitne hore! Hore!

Du har bedratt meg!

Jeg dreper deg! Jeg dreper deg!

Dere er forsinket. Følg meg.

- Hvorfor er barna her?

- Det er barn i alle psykiatriske sykehus.

Mange kom hit da de var bitte

små fordi de var uønsket.

De ter seg som om de er åndssvake.

Kan hende det skyldes selve stedet.

- Hva kan man gjøre?

- Få dem ut herfra.

- Hvorfor er han bundet fast?

- Han blir straffet.

- Han blir òg med oss.

- Han er et vanskelig tilfelle.

Slipp ham løs.

Gjør de andre barna klare

til å bli med oss. Alle sammen.

- Hva er det De gjør? Slipp ham!

- Ser De? Nå slapp han unna.

Hvorfor legger De Dem borti dette?

La ham bli her. Det er i Deres interesse.

Hva heter du?

Jeg heter Maria.

La meg se på blåmerket ditt.

Jeg skal ikke gjøre deg noe.

La meg få se...

Bli med meg. Vi drar.

Jeg skal ta deg med bort herfra.

Jeg skal ta deg med bort.

Professor Montesano! De tror vel ikke

De kan gå Deres vei sånn uten videre?

Tanken om behandling

med musikk ble tatt godt imot.

Siden De skal forlate oss for

å grunnlegge en barneklinikk, -

- har Deres beundrere

arrangert en farvelfest for Dem.

Jeg kommer på besøk så ofte jeg kan.

Disse kvinnene er ikke aggressive.

Er det pga. musikken?

Det ligger i barndommen deres.

Da de var små, hadde de familie, de

ble sørget for, fikk omsorg og var elsket.

Hvem er denne vakre frøkenen?

Deres forlovede?

Nei, hun er studenten min,

i likhet med de andre.

- Jeg vil takke Dem for det De har gjort.

- Jeg vil gjerne fortsette samarbeidet.

Vi har dessverre bare nok midler

til å sørge for disse barna i ett år.

- Jeg ber bare om å få arbeide med Dem.

- De gir visst aldri opp.

- Jeg tror på det samme som Dem.

- Men jeg er ingen troende.

Jo da. De tror på vitenskapen,

på fremskrittet, på menneskeheten.

Hør her... Forskning er strevsomt.

Det krever helhjertet engasjement.

Kvinner tenker fremfor alt

på ekteskap og barn.

Det er altså fremdeles problemet.

Jeg forstod ikke det.

Om De mener jeg ikke duger fordi jeg

er kvinne, kan jeg ikke gjøre noe med det.

Har alle vasket hendene?

Nå tar vi ansiktet.

Se hva jeg gjør. Hold hendene i vannet.

Fyll dem med litt vann.

Vask hendene.

Fordel vannet utover ansiktet. Sånn.

Er det greit?

Vask munnen også.

Få se. Veldig bra.

- Legg hendene nedi. Forsiktig.

- Nei.

Hvorfor ikke?

Fyll hendene med litt vann.

Her har du et håndkle.

På asylet lærte de dem ikke noe.

Den kan du ikke spise, det er vondt.

Vask hendene og munnen også.

- Hva gjør De her?

- Jeg ville vite hvordan det gikk med Luigi.

- Han er svært glad i såpe.

or glad i det!

De gjør i sannhet en formidabel jobb.

- Det er virkelig synd at jeg ikke...

- Ikke ødelegg stunden med å be om noe.

Glem det.

- God dag.

- God dag.

- Hva holder De på med?

- Biokjemi.

Det ideelle for meg; langt unna

pasienter og andre studenter.

- Jeg har ikke vært ærlig mot Dem.

- De har vært oppriktig.

Nei. De tror jeg ikke har

akseptert Dem fordi De er kvinne.

- Er det ikke slik?

- Jo, men det skyldes ikke det De tror.

- Hva er det De prøver å si?

- Jeg står og sier at for en mann -

- er det vanskelig å arbeide side

om side med en kvinne som Dem.

Når jeg er sammen med Dem...

Beklager.

- Skulle ikke du studere?

- Er jeg fin?

Jo. Veldig fin.

Hva er det? Du har aldri vært

opptatt av hatter eller slør.

Og med ett...

- Får jeg vite hva han heter?

- Hvem?

Han. En medstudent?

En lærer.

Han er ung, bare litt eldre enn meg.

- Har dere noen planer?

- Nei. Ingen vet om oss.

Det er hemmelig.

37 cm.

4 cm.

1,20 meter.

24 kg.

38 cm.

5 cm.

- På...

- 20 kg.

- Så, så...

- Stå stille.

37 cm.

1,55 meter.

36 kg.

- Rolig, nå.

- Barna er redde.

Ja, men ikke tenk på det.

Vi er snart ferdige. Neste.

Maria, vent.

Hva var det som gikk av henne? Du kan

ikke te deg slik foran mine assistenter.

- Hvorfor målte og veide vi dem?

- Vi er nødt til å undersøke dem.

De virker mer triste enn syke.

Som fanger som ber om å bli løslatt.

De er befridd. De har rene og lyse rom,

de blir ikke bundet fast som straff.

Men vi har behandlet dem

som ting - ikke mennesker.

Vi har med mennesker å gjøre,

ikke syke kropper.

- Medisin krever tålmodighet.

- Medisin er neppe det rette for dem.

Hva er det rette? Hvis du ikke

vet det, hvorfor ter du deg slik da?

Du kan ikke fortsette å trekke mine

valg i tvil. Min troverdighet står sentralt.

Du har rett. Beklager.

skje vi må undervise disse barna.

e behandle dem.

Ta en gruppe med barn og

arbeid med dem på din måte.

God dag.

Var det noe De ville?

- Hva er det med dem?

- Ikke tenk på det. De er alltid sånn.

De våkner bare når det er mat.

De er så grådige at de -

- kaster seg over smulene på gulvet.

I et nakent rom som dette, uten leker,

er brødsmuler det eneste de har.

Det har begynt å regne.

Kom. Kom.

- Barn? Hvem vil bli med meg?

- Hvor skal dere?

- Vi går ut.

- Hva mener De? Hva skal dere?

Kunne departementet være

interessert i et slikt prosjekt?

Jeg vet ærlig talt ikke.

Det virker lite realiserbart.

Jeg ser håp og ønsker, men ikke

klarheten som et prosjekt trenger.

Jeg vil gjerne hjelpe Dem og barna.

Men foreløpig er ikke dette noen skole.

Gi meg et råd om hvordan

jeg kan få økonomisk støtte.

Jeg er ekspert i pedagogikk.

Jeg kan ikke vurdere arbeidet Deres.

Jeg vil gjerne vise Dem personalet.

Her arbeider de

klokeste hodene innen psykiatrien.

Vet dere hva regn er?

Hva om de blir syke?

- Hvordan er ansiktene deres nå?

- Våte.

- Kalde.

- Klebrige.

Lykkelige.

- Vil De at de skal bli syke?

- Vi kan ikke stenge dem inne -

- i påvente av neste legebesøk.

- Planlegging er tidkrevende, doktor.

Frøken. Frøken Montessori.

Professor Cardi fra

departementet for offentlig utdanning.

- De er ennå ikke uteksaminert?

- Vi studerer deres mentale utvikling.

Det er der vi må begynne.

- Vi blir aldri ferdige!

- Jo, for alle barna som kommer etter.

Er de mindre viktige da?

I Frankrike fins det allerede...

Det sømmer seg ikke at en student

bruker den tonen mot prof. Montesano.

De har rett. Beklager.

Kan jeg betro Dem noe? Den kvinnen

gjør alt for å få oppmerksomhet.

- Hun er min aller dyktigste student.

- Jaså? Men ikke den føyeligste...

- De støtter meg ikke?

- Gi meg tid til å vurdere det dere gjør.

Her får dere noen gaver!

Med alskens former og størrelser.

Kom og hent dem!

Dette er en billedramme.

Ta den, Luigi.

Ser du at den er firkantet?

Ta på den.

Sånn kan man også gjøre.

Rundt halsen er enda bedre.

Her... Dette er en skje.

Den delen med "mage" kalles konkav.

Den andre kalles konveks.

Finn ut hva den kan brukes til.

Det stemmer. Den kan romme noe.

Fint, Annachiara. Den kan

også brukes til å samle noe.

For å se vinden er en skje ubrukelig.

Men jeg har noe man kan bruke til det.

Bra. En vindmølle.

Forstanden trenger også næring.

Akkurat som kroppen.

- Er den din?

- Avhandlingen min. Jeg har skrevet den.

Du er her?

- Men hvordan skjønner man det?

- Her skjønner man at den er min.

M-A-R-I-A.

Ma-ri-a.

Da De begynte ved dette

universitetet, var jeg selv imot det.

Arbeidet Deres med psykiske lidelser

har vist oss alle at vi tok feil.

Selv kvinner kan

være briljante forskere.

De vil vise oss at bak den dyktige

forskeren fins også en dyktig psykiater.

Frøken Montessori, jeg utnevner Dem

herved til doktor i medisin og kirurgi.

Hjertelig takk.

Montessori-familiens første lege.

En kvinne attpåtil.

Gratulerer. Kom, Alessandro.

Frøken Montessori, vil De gi et kort

intervju til Domenica del Corriere?

- Bare noen få spørsmål.

- Ikke nå, jeg må til foreldrene mine.

- Jeg kommer tilbake i morgen.

- Det er greit.

- Skal vi dra hjem?

- Er det greit om jeg går en liten tur?

- Vi kan slå følge.

- Nei takk, jeg vil helst gå alene.

Jeg vet når du ikke snakker sant.

Giuseppe!

- Du skal vel ikke gå?

- Jeg trodde du ville være hos familien din.

Vi drar før de ser oss.

Så vakkert det er.

Du er vakker.

Vent... Er du sikker?

Jeg gleder meg til i morgen...

Til å få se deg og tilbringe

enda en dag sammen med deg.

Jeg er lykkelig over å ha møtt deg.

Jeg også.

Jeg har bestandig tenkt

på kvinner som en plikt.

Forlovelse, ekteskap og barn.

Jeg glemte kjærligheten.

Når vi er sammen blant andre men-

nesker, prøver jeg å unngå å se på deg, -

- for jeg er redd jeg før eller

senere kommer til å røpe meg.

Det er bedre å møtes sånn.

At bare du og jeg vet det.

Når alt kommer til alt, er mystikken og

hemmeligheten en del av begjæret.

- Du kan ikke elske meg høyere enn nå?

- Jeg sier at vi har det fantastisk nå.

- Vi har noe helt spesielt sammen.

- I dag - i morgen?

I morgen også.

For bestandig.

Lov meg at vi alltid skal være sammen.

Uansett hva som kommer til å skje.

Det lover jeg deg.

- Hvordan går det?

- I departementet er det motstand -

- mot å støtte eksperimentet.

- Jeg vet det. Giuseppe har sagt det...

Professor Montesano meddelte meg

sin bekymring for en uke siden.

Det overrasker ikke ettersom

De står på god fot med professoren.

Jeg er litt sjalu.

For å få litt oppmerksomhet -

- må jeg bruke all min tid

på den rapporten.

- Har De noe klart?

- Nei, ikke ennå.

- Jeg tenkte De ville publisere noe?

- Jeg skriver når jeg har noe å skrive.

De blir aldri ferdig med noe

hvis De bare ser på barna.

Forskningsmetoden

baserer seg på observasjon.

Det er synd at tiden

ikke er på Deres side.

Å, det glemte jeg...

- Jeg har en viktig avtale.

- Med hvem?

- En pedagogisk rådgiver.

- I departementet?

Nei. I et snekkerverksted.

- God dag!

- God dag, hva kan jeg gjøre for Dem?

- Jeg vil stjele litt av håndverket Deres.

- Ja vel.

Betaler De godt, så gjerne det, men det

er neppe noe for en dame som Dem.

Jeg trenger noen planker

som det ikke blir flis av.

Og en sag, litt maling og litt lim.

Jeg skal vise Dem...

Det er dette jeg vil lage.

- Lar det seg gjøre?

- Jo da.

- Går det bra med Dem, frøken?

- Jo takk...

Professor Montesano har

forelesning. De kan ikke gå inn!

... av den største betydning...

Doktor Montessori, en av mine med-

arbeidere. Hva skyldes besøket?

- Jeg må snakke med Dem.

- Jeg er tilgjengelig etter forelesningen.

Det haster.

Dere får ha meg unnskyldt...

- Hva er det som går av deg?!

- Jeg må snakke med deg.

Ikke her. Vi går et annet sted.

Ikke sammen.

Nå?

Jeg er med barn.

Er du sikker?

Jeg er lege.

- Har du snakket med noen om det?

- Hvordan skulle jeg det?

- Det er ikke til å tro...

- Men nå er det slik.

Selv om vi aldri tenkte på det,

er det blitt slik.

- Vårt barn -det er fantastisk.

- Jo da, kjære...

- At vi ikke er gift, kompliserer ting.

- Jeg vil ha barnet.

Jeg også. Jeg sier bare

at vi må være forsiktige.

Foreløpig er det best om ingen vet noe.

En liten mistanke

kan true hele arbeidet vårt.

Forskningen, finansieringen,

barnas fremtid... Ikke sant?

Ja visst.

Ikke vær redd. Kom hit.

Ikke vær redd.

Vi finner nok ut av det.

- Du glemmer til og med å spise middag.

- Jeg er ikke sulten.

- Hva er det?

- Ingenting.

Du er blitt voksen.

Da du var liten, -

- kunne jeg se på øynene dine

hva du tenkte på. Men nå...

- Jeg sitter og jobber...

- Jeg vet det.

Mamma...

Var du lykkelig da jeg ble født?

Vil du høre sannheten?

Hele sannheten?

Du var så vakker og sart at jeg

ikke kunne ta øynene fra deg.

Du har gitt meg en så stor glede.

En glede å være til for en annen.

Du var min skatt, men også mitt fengsel.

Jeg visste at livet mitt

ville bestå i å være din mor.

Jeg kunne aldri vært noe annet.

Jeg sverget at det ikke

skulle bli slik for datteren min.

Hva tenker du på?

Fine tanker.

Giuseppe! Giuseppe!

Lillesøster!

- Giuseppe.

- Rita.

Kom.

Jeg har fått brevet ditt.

Jeg har ventet på deg.

- Hvem er denne kvinnen?

- En lege.

En lege?

En kvinnelig lege.

Hun heter Maria Montessori.

- Er du helt sikker på at barnet er ditt?

- Ærlig talt, mamma.

Hvordan kunne du rote

deg opp i noe slikt?!

- Maria og jeg elsker hverandre.

- Man må ikke te seg uansvarlig for det.

- Hva med Ritas følelser?

- Hva har Rita med dette å gjøre?

Forlovelsen med Rita

er din ønskedrøm.

Også Ritas foreldres. Du har

ikke gjort noe for å avvise henne.

- Vi tok det for gitt.

- Dere tok feil. Jeg skulle aldri kommet.

Jo, det er visst det klokeste

du har gjort i det siste.

Hvis du ikke kan betro deg til familien,

hva da? Har du lovet henne noe?

Maria har ikke bedt meg om noe.

Hun er ikke den typen.

Hun har en strålende karriere foran seg

og oppnår intet ved å gifte seg med meg.

Hvis dere gifter dere, får alle vite at

barnet er unnfanget utenfor ekteskap.

- Hva så?

- Det ville ødelegge din troverdighet.

Karrieren din. Hør på meg.

Lov henne hva det skulle være,

men ikke ekteskap.

- Er det du som har invitert henne?

- Rita er en del av familien.

Det vil hun alltid være.

Uansett om du liker det eller ei.

Forsyn dere.

Så flinke dere er.

Ta en du også, Luigi.

Lukk øynene.

Gi meg den andre hånden din.

Hva er det?

Det er en... "M".

Jeg vet det. Som i Maria.

Så flink du er.

Jeg er straks tilbake.

"Maria".

- Har du hjulpet ham?

- Med hva da?

- Med å skrive.

- Jeg kan ikke skrive.

Luigi...

Hvor er "Maria" nå?

Så flink du er!

Har De ikke for vane

å banke på døren før De går inn?

Forskningsprosjektet

vekker ingen begeistring.

- Da er alt arbeidet forgjeves!

- Hvilket arbeid viser De til, doktor?

De er den eneste som ikke har til-

veiebrakt skriftlig dokumentasjon.

Jeg har ikke hatt tid.

Men jeg vil gjerne vise dere noe...

Luigi... Hva heter jeg?

Disse barna er ikke blitt stimulert med

en pedagogisk metode tilpasset dem.

Hvis vi følger opp dette, kan de lære

å lese og skrive som barn i normalskolen.

Jeg er enig, forskningen burde videre-

føres, men jeg kan ikke bistå dere.

Vet De hva et asyl er? Dersom skolen

må stenge, er det dit barna blir sendt.

Det handler om livet til disse barna!

Det skal holdes en pedagogikk-konferanse

i Torino med forskere fra hele Italia.

Ministeren kommer. Skriv til ham

og presenter forskningen Deres.

Det er opp til Dem å prøve å over-

bevise ham. Jeg kan ikke gjøre mer.

Dr. Montessori er svært ung.

Bør ikke dr. Cardi, med sin direkte for-

bindelse til ministeren, betros oppgaven?

Den forbindelsen later ikke til

å ha ført til noe så langt.

Etter min mening er dr. Montesano i kraft

av å være direktør kanskje mest egnet.

Skal vi vinne kampen, må vi unngå

byråkratiske spissfindigheter.

Dra, og ikke skuff meg.

Det virker som en fin mulighet.

Tror du virkelig at du vil oppnå noe?

Vet ikke, men det er eneste mulighet

for å gjøre arbeidet vårt kjent.

Vårt eller ditt?

For meg er det det samme.

Hvorfor stoler du ikke på meg?

Jeg vet hvor impulsiv du er.

Til slutt lover du for mye...

Jeg skal være varsom. Men du under-

vurderer barna. De får til mer enn vi tror.

Vi må presentere resultater-

ikke løfter!

Du trenger ikke å fortelle

meg hva jeg skal gjøre.

Beklager.

Svangerskapet går sin gang.

Vi må ta en avgjørelse.

Jeg har kjempet mot hele

akademia for disse barna.

Før jeg vet hva deres skjebne blir,

klarer jeg ikke å tenke på mitt eget barn.

Du er bekymret?

Nei. Hvis vi elsker hverandre og står

sammen, er det ingen fare for barnet.

er en lege som arbeider

undervisning av barn.

Dr. Maria Montessori!

Forskning er et resultat av observasjon.

Observasjonen

trenger ikke føre til resignasjon.

Trass i kategoriseringer som

åndssvakhet skal ingen barn -

- utelukkes fra pedagogikk.

Likevel er det det som skjer her til lands.

Et land som lar være å behandle

sine barn, gir avkall på fremtiden.

Takk.

De får unnskylde, men jeg forstår

fortsatt ikke hva dette besøket skyldes.

Har ikke Deres datter

fortalt Dem at hun er med barn?

Jeg fikk vite det av min sønn. Det kan

være lettere å være fortrolig med menn.

Jeg tillater ingen, ingen, å felle dom

over mitt forhold til min datter.

- Si hva De er kommet for.

- Jeg trenger Deres hjelp.

Barna våre er så unge.

Bør vi ikke ha deres beste i tankene?

Ikke la dem ta gale valg.

Ikke la dem risikere

karriere eller fremtid.

Jeg stoler på Maria.

Deres datter Maria later ikke

alltid til å ha fortjent denne tilliten.

Jeg vet hvordan De har det.

Jeg følte det likedan i begynnelsen.

Kan hende det finnes en løsning...

Det finnes leger som med

en stor grad av diskresjon -

- kunne hjelpe Deres datter med -

- å kvitte seg med et ansvar

hun ikke engang vil ha.

- Er det Deres sønn som har sendt Dem?

- Nei.

- Sønnen min vet ingenting.

- Vi to har ikke mer å si hverandre.

Jeg snakker kun med

min datter om hennes liv.

Ja, naturligvis.

Jeg forstår.

Som mor forstår jeg Dem,

men Giuseppe er mann.

Samfunnet vil tilgi ham,

men ikke nødvendigvis Deres datter.

Dette kan sette både

hennes fremtid og karriere i fare.

Ha det i mente, frue.

Hva har skjedd?

I gamle dager kastet

man åndssvake barn i grøften.

Vi stenger dem inne på asyl.

2000 år er gått, men menneskeheten

kan fremdeles skamme seg.

Hva er neste mål, nå som

barna kan lese og skrive?

Jeg vil hjelpe dem gjennom småskolen.

Etter at De avla embetseksamen,

begynte jeg på universitetet.

Blir jeg lege, er det takket være Dem.

De er et eksempel til etterfølgelse.

Etter at den kvinnen kom inn

i livet ditt, har du mistet roen.

Klinikken gir meg

også mange bekymringer.

Det er ikke til å unngå at en mann

med så mye ansvar har bekymringer.

Derfor er det viktig med

en kvinne som kan fylle hjemmet -

- med glede, ro og fred.

Vi er klare, mamma.

Nå blir du med i teatret. Se hvilken kjekk

kavaler som skal ledsage oss i aften.

- Nei, jeg er altfor sliten.

- Sludder!

Opp med deg.

Kom, nå blir du med oss i teatret.

Det ville glede oss meget.

Kom. Nå går vi.

Ja vel, da går vi i teatret.

Pappa!

Pappa, da!

Jeg har ikke lenger noen datter!

Mamma!

Hva har skjedd?

- Hvorfor har du ikke sagt noe?

- Hva snakker du om?

Giuseppes mor har vært her.

- Hva sa hun?

- Det du skulle ha fortalt meg.

- For lenge siden!

- Hvordan våget hun å komme hit?

Giuseppes mor er ikke problemet.

På dette tidspunkt er det deg.

På et blunk har du ødelagt livet ditt.

- Og mitt.

- Men det er jo ikke sant!

Jeg er lykkelig! Jeg er sikker

på at det kommer til å gå bra.

- Hva da?

- Å få barnet.

Og Giuseppe. Jeg gir ikke avkall

på arbeidet mitt. Jeg vil ha alt!

Og hva vil Giuseppe?

Han er litt rådvill.

Ekteskap var ikke noe vi snakket om.

- Han er fornøyd han også.

- Og sender moren sin...

Jeg er sikker på at Giuseppe

ikke visste noe om det.

- Du har vel fortalt pappa alt?

- Ikke skift samtaleemne.

Hva mener du jeg bør gjøre?

Det er kun én måte

å møte ansvaret på.

Slutte å arbeide, og gifte deg.

Mamma, vær så snill...

Ikke overlat meg til meg selv.

Jeg makter ikke dette uten deg.

Denne drakten er trang.

Ja, jeg er blitt litt større.

Den knappen kan jeg ikke lukke lenger.

Da får vi vel flytte på den.

Om noen uker vil du ikke kunne skjule

svangerskapet for de blinde engang.

Hun har lovet å hjelpe barna

gjennom småskolen.

- Blir det ikke slik?

- Jeg vet ikke. Det virker litt vågalt.

Hun er impulsiv. Hun er ikke

klar over at dersom hun feiler, -

- kan det skade hele arbeidet vårt.

- Kanskje De har rett.

Der har vi Cardi. God morgen.

Ministeren ble svært imponert

over dr. Montessori.

Han har besluttet å stille midlene

for åndssvake barn til rådighet.

Er direktørens navn klar?

Jeg understreket at De

i en årrekke har vært velansett.

De var den første som trodde på

potensialet hos åndssvake barn og...

- Sier De at de valgte meg?

- Ja.

Men De deler det pedagogiske

ansvaret med dr. Montessori.

Hva gjør du her?

Vi har fått midlene.

Og de har utnevnt meg til direktør.

- Sammen med deg.

- Moren din kom hjem til meg.

Visste du det ikke?

Du har fortalt henne alt.

- Hun er moren min. Jeg trengte et råd!

- Vi skulle ikke si det til noen.

- Og nå vet også moren din alt?

- Ja.

- Hun vil jeg skal gjøre det eneste rette.

- Og det vil si?

At vi gifter oss.

- Ser du noe alternativ?

- Vi kan ikke ofre mange års arbeid.

- For barnet mitt tar jeg den risikoen.

- De andre barnas liv står òg på spill.

Ja, og så?

Det er opp til deg hva vi skal gjøre.

Hva vil du gjøre?

Når barnet blir født, får det mitt navn.

Sørg for å føde langt fra Roma.

I ro og mak bestemmer

vi oss for hva vi gjør.

Ikke vær urolig. Med mitt etternavn

kan ingen ta barnet fra oss.

Han har ikke gjort en eneste feil!

Jeg forstod at de i likhet med

små barn lærte gjennom handling.

Sansene er deres dører til forstanden.

Disse laget jeg for å lære dem å telle.

- Skal han også undervise oss?

- Ja, han skal vikariere for meg.

Reiser De virkelig bort?

Ja.

- Ikke se sånn på meg.

- Eksamen, da?

- Den skal de ta.

- De kan ikke forlate oss nå...

Vær så snill, Ada...

Det er ingen annen utvei.

- På gjensyn, barn...

- På gjensyn.

Lar dere meg dra min vei

uten å si ordentlig adjø?

Ta det rolig...

Rolig, nå...

Nå er det snart over.

Mannfolka steller det til

for oss, og så stikker de av.

Nå holder det!

Hold munn!

Pust! Dypt!

Dette barnet har en far og en mor.

Det er høyt elsket!

Hvorfor er du alene da?

Vi er nesten ferdige.

Giuseppe må arbeide.

Når barnet er født, -

- kommer han hit.

Kom igjen!

Hva skal vi kalle denne fine pjokken?

Mario.

- Vognen har stått klar en time.

- Jeg vet det.

Du må ikke dra hvis du ikke vil.

Jeg kjenner deg.

Jeg vet bedre enn deg hva du føler.

Hva føler jeg?

Du elsker ikke lenger denne kvinnen.

Du vil ikke være far til det barnet.

- Jeg kan ikke la henne i stikken.

- Du har lovet å anerkjenne barnet.

Du holder ord. Du ville ikke vært min sønn

ellers. Men det er alt du skylder henne.

Maria er ikke

den rette kvinnen for deg.

- Jeg elsket henne, mamma.

- Ja visst.

Det kalles lidenskap. Det er skjønt

og fyller hodet med drømmer, -

- men det tar slutt.

Ekteskap er noe ganske annet.

Kvinnen ved din side skal elske deg,

ikke gjøre deg rangen stridig.

Det kan være at hjertet slår litt

langsommere i begynnelsen...

Men så utvikler det seg en varig lykke.

Den lykken fortjener du.

Jeg lar ingen ta fra deg den lykken.

Det er besøk til deg, frøken.

Å, er det deg...

- Hvordan går det med deg?

- Er han ikke nydelig?

- Vil du ikke holde ham?

- Han har dine øyne. Og ditt blikk.

Han blir en sunn og sterk gutt.

Han puster så fint.

Jeg liker å holde ham

mens jeg lytter til åndedrettet.

- Har du snakket med Giuseppe...?

- Ja. Han har holdt løftet sitt.

Han har anerkjent barnet.

Nå må vi dra.

Det er en annen oppgave

som venter på deg. Andre barn.

Du har forpliktet deg til å lede dem gjen-

nom eksamen. Du kan ikke svikte dem.

- Det ville du aldri tilgitt deg selv.

- Hva med ham da...?

Om noen uker tar du deg av

ham igjen, når alt dette er over.

Jeg skjønner det, vennen min,

men du må være sterk.

Her kommer han ikke

til å savne noe.

Litt til, bare. Vær så snill.

Jeg skal reise bort litt,

men kommer tilbake og henter deg.

God dag, Ada.

Doktor!

Så blek De er! Og så sliten!

Og røde øyne!

Hva har De drevet med?

Barn!

- De husker deg ikke...

- Vi som har arbeidet så mye sammen?

Du har trist stemme...

Du har rett. I dag er jeg litt trist, Luigi.

Du husker hva vi heter.

Ja, naturligvis. Giulia.

Danielone.

Og Lorenzo.

Giusi.

Francesco!

Roberto!

Annachiara!

Filippo!

Giovanni!

Silvietta!

Severino!

Marcolino!

Sergio!

Riccardo!

Gianluca!

Alessandro!

Danielino!

Jeg husker alle navnene!

- Og dere husker vel mitt?

- Ja! Maria!

- Hva heter jeg?

- Maria!

Vi må begynne å arbeide!

Vi har mistet mye tid.

- Sier De at de klarer eksamen?

- Ja da.

Hvorfor kom du aldri?

Jeg ville, men...

Jeg hadde svært mye å gjøre her.

Klinikken og barna...

Alt hvilte på mine skuldrer, som du vet.

Barna likte ikke vikaren din.

Du spør ikke om Mario?

- Hvordan har han det?

- Bra.

Han er så skjønn.

Han ligner på deg.

Hvis du så ham...

Man må bare bli glad i ham.

Hvorfor vil du ikke se ham?

Først vil jeg vite hvilken

plass han skal ha i livet mitt...

Før jeg knytter meg til ham,

vil jeg være sikker... Forstår du?

Det er sent. Prøv å sove litt.

Det klarer jeg ikke.

Jeg tenker bare på Mario.

Jeg spør meg hva jeg skal gjøre.

- Jeg kan ikke leve uten ham.

- Hva om Giuseppe ikke vil gifte seg?

Vi har ikke snakket om det ennå.

Jeg lurer på hva du vil gjøre.

Jeg skulle gjerne beholdt Mario selv.

Men da trenger jeg din hjelp.

Du og pappa

kunne adoptert Mario.

Det skjer rett som det er

i familier som vår...

- Nei.

- Hvorfor ikke?

Du kan ikke be oss om det.

Et adoptivbarn setter ingens ære

eller gode navn på spill.

Du kan ikke gjøre

noe uten Giuseppes samtykke.

Om han skulle samtykke til adopsjon,

ville jo du måtte lyve resten av livet.

Jeg kan ikke leve uten ham.

Hva ville du sagt til gutten

om han bodde her?

At du var stesøsteren hans?

Nei, kjære. En mor må være mor.

Nå? Hva skal du gjøre?

Jeg skal lede barna til eksamen, så

spør jeg Giuseppe om vi kan gifte oss.

Jeg vil være min sønns mor

for enhver pris.

- Vi er klare.

- Da går vi. Så fine de er.

Vi har laget nye klær

av gardinene og laknene.

De skal ikke skjemme seg ut

bare fordi de bor på institusjon.

Da går vi.

Der er de åndssvake

barna fra asylet.

Imbesiller!

Etter eksamen er det vi som ler!

- Dr. Montessori.

- Ja.

I rettferdighetens navn får

Deres elever ingen fordeler.

De får lik eksamen som de andre.

Det er derfor vi er her.

Barn, ta frem skriveboken.

Vi begynner med diktat.

Italia... fedrelandet vårt...

... er en halvøy... som strekker seg...

... i støvelform...

... mellom Middelhavet

og Adriaterhavet.

- Hun sa ikke når hun kom tilbake?

- Hun skulle vente på resultatene.

- Klokken er allerede fem.

- Kanskje det kom noe i veien.

Da jeg var liten, -

- lærte jeg å adlyde mine foreldre.

Og det gjorde jeg.

Jeg gikk på de skolene

min far anbefalte.

Og jeg valgte det yrket

han mente jeg egnet meg for.

Jeg skuffet ham aldri.

Men jeg gjorde ham aldri stolt.

Slik min datter har gjort meg

stolt en rekke ganger.

Det som er litt underlig,

er at alt du har fått til, -

- skyldes at du aldri har hørt på meg.

Det stemmer ikke. Jeg har kunnet gjøre

det jeg ville, fordi jeg har vært sterk.

Og styrken min var dere.

Du kommer til å få strålende resultater.

Jeg vet ikke om eksamen

kommer til å gå bra.

Det er ikke så viktig om barna består

eksamen. De har lært å lese og skrive.

Du har gitt dem noe

ingen noensinne kan ta fra dem.

- Dr. Montessori?

- Ja.

De kan komme. Vi er ferdige.

Hvordan kan de åndssvake barna

ha gjort det bedre enn de normale?!

- Hvordan gikk det?

- Alle har bestått. Hvordan er det mulig?!

Bekymre Dem heller for arbeidet med

de normale barna. Ikke de åndssvake.

Der er hun.

Gratulerer!

Utmerket! Mesterlig!

- Enestående! Fremragende!

- Takk.

Har De sett prof. Montesano? Jeg

har ikke fått snakket med ham ennå.

Han har dratt. Han var svært nervøs

og våget nok ikke å vente på resultatet!

- Hvor er Giuseppe?

- Hjemme. Det har vært en tung tid.

- Men dette er hjemmet hans...

- Nei. Dette var ungkarsboligen hans.

- Skal han gifte seg?

- Ja.

Vi er glade for at han har valgt en kvinne

som vil stå trofast ved hans side -

- uten å true hans arbeidsfelt eller

prøve å ta æren for hans bedrifter.

- De er moren hans?

- Ja.

- Fryder De Dem over hans ulykke?

- Nei, men Giuseppe er fornuftig.

Han har tatt det eneste mulige valget

og kommer slett ikke til å bli ulykkelig.

Jo, og det vet De bedre enn meg.

Men det plager ikke Dem?

Bare De har ham i Deres makt.

Nei.

Hør på meg. Maria.

Er det noen hjemme?

Er det noen hjemme?

Svar meg, da! Er det noen her?

- Frøken...

- Hvor er Mario?

- Han er ikke her lenger.

- Hvor har du ført ham?! Hvor?!

Jeg har ikke noe med det å gjøre.

Fru Montesano kom og hentet ham.