Original subtitles

William, sett deg der.

-Hvordan går det? -Bra.

Forbereder meg for Arkansas footballsesong.

I 2015, da serien skulle slippes på dvd, ba Comedy Central meg-

-om å spille inn kommentarspor til mine favorittepisoder.

I et innslag hjalp jeg en souvenirbutikk.

Da traff jeg en Bill Gates- imitator ved navn Bill Heath.

Da vi dro i gang med våre datamaskiner på 80-tallet-

-var det gigantisk. Det var kjempestore maskiner.

Jeg syntes han var interessant. Så da vi skulle spille inn kommentarsporet-

-inviterte jeg ham til å prate om sine favorittminner.

Ja, butikkeieren... Jeg kom inn og forklarte for ham-

-hvordan vi grunnla datamaskiner og så videre.

Men Bill virket fraværende.

Ikke nok med at han pratet med sitt telefonselskap...

-Folk skrev om det på Twitter. -Hvor lenge får man lavere takst?

-Hvem snakker du med, William? -AT&T. - Jeg ringer dere tilbake.

...han pratet også om sin gamle flamme, Frances Gaddy.

Vi burde ha giftet oss, men folk blandet seg.

Moren min og venner. Du vet mødre...

De velger ut hvem de vil at du skal gifte deg med. Det funker ikke sånn.

-Er det noe du angrer på? -Ja.

Når jeg ser tilbake, burde jeg ha giftet meg med henne.

Jeg vet ikke hvor hun er. Jeg har lett etter henne.

Jeg tenkte ikke på det da, men månedene gikk-

-og Bill begynte å komme til kontoret med gaver.

Serveringsbestikk.

Han spiste litt, eller bare hang med oss. Frances Gaddy ble ofte nevnt.

Jeg vil vite hvor hun er. Iblant får man en fiks idé og må bare vite det.

Han var helt oppslukt av tanker på sin mislykkede romanse.

Jeg forsøker fortsatt å finne henne, jeg vet ikke hvor hun er.

Får jeg gå på do litt fort? Vi kan prate etterpå.

Jeg begynte å forstå jo mer jeg ble kjent med ham.

Bill var 78, bodde alene og hadde aldri giftet seg.

Hans sterkeste bånd var til skolens footballag: Arkansas Razorbacks.

Hvert år gir jeg totalt 3 000 dollar til Arkansas Razorbacks.

Razorbacks er nummer én.

Han levde enkelt.

Dette er lånetilbud.

RISE, allerede godkjent for 2 600 dollar.

Her er RISE med 5 000 dollar. Allerede godkjent for 1 000 dollar.

2 500 dollar.

Med tanke på hvor organisert han var-

-var det rart at han ikke visste noe om Frances, bortsett fra navnet.

-Har du søkt etter henne? -Jeg har prøvd et par ganger.

Hva foreslår du?

Jeg fant ingenting på nettet.

Om hun hadde giftet seg, hadde hun nok et annet etternavn.

Siden det fantes 600 000 kvinner ved navn Frances i USA-

-ville det ta enormt mye tid å finne den Bill lette etter.

Men utfordringen i å løse et uløselig mysterium tiltalte meg.

Og jeg klarte ikke å vende en angerfull gammel mann ryggen.

Om jeg ikke hjalp ham, ville ingen gjøre det.

Det ble klart at dette ville kreve mer enn bare et Google-søk.

Men før jeg brukte mer tid på det, ville jeg høre om Bills motivasjon.

Det er mye som jeg må bekjenne.

Om hva som hendte under den tiden... Fortelle hva som skjedde.

Både hva som skjedde henne og meg. Og legge de siste puslespillbitene.

-Hva håper du på, i beste fall? -At jeg finner henne.

-Og så da? -Så får jeg se.

-Hva betyr det? -Er hun gift, får jeg akseptere det.

-Og hvis hun ikke er det? -Da kan vi kanskje gifte oss.

Endelig.

-Elsker du henne fortsatt? -Ja.

Jeg ble rørt av hans romantiske historie.

Kjærlighet er vanskelig å finne.

Sjansen til å få gjenforene Bill med hans ungdomskjærlighet var så kul-

-at jeg sa at jeg hadde gode nyheter.

Jeg vil bruke programmets ressurser for å finne Frances.

Det var...

Det er en ekte venn, den som gjør det.

Bill hadde ikke sett eller snakket med Frances på 50 år.

-Informasjonen var knapp. -Ulykkelig ekteskap, skilte seg.

-Så tror jeg hun skilte seg igjen. -Vent, hvem giftet hun seg med?

Charles noe, husker ikke etternavnet.

Hun giftet seg med Charles, men kan være gift på ny.

-Ja. -Du vet ikke?

Han visste bare pikenavnet og hvordan hun så ut i 1961.

Brunt hår, brune øyne.

Uten bilder og med bare en sketsj som Bill tegnet fra hukommelsen...

Så dette er kvinnen vi leter etter?

...innså jeg snart at det ikke skulle bli lett.

Men Bill husket en sak som kunne hjelpe.

Sist jeg så henne var i Little Rock.

Jeg jobbet på Moses Melody Shop, en platebutikk.

Om jeg kunne ta med meg Bill til der de datet, kunne han huske mer.

Så jeg booket et fly til Little Rock sånn at vi kunne begynne å lete.

Bill hadde ikke vært hjemme på en stund. Han virket entusiastisk.

-Gleder du deg, Bill? -Ja.

Dette er min hjemby.

Akkurat som jeg håpet, begynte gamle minner å dukke opp.

Mamma pleide å hente meg der, ved den stasjonen.

Der lå det en fabrikk. Dr. Pepper Company.

Det der er West Side-skolen, der var onkelen min lærer.

Med Bills fortid friskt i minnet, dro vi til Moses Melody Shop.

Der Bill sist traff Frances for 50 år siden.

Det lå der, det andre huset. Men det er nok ikke der, alt er nytt.

Ja. Moses Melody var nå en parykkbutikk.

Men vel i butikken dukket minner fra siste møte med Frances opp.

Her sto det en disk. Jeg sto her.

Hun kom inn der. Jeg sto bak disken.

Hun hadde med seg sin båndspiller. Det var siste gang jeg så henne.

Da han fortsatte å snakke, innså jeg hvor stort et tap det var.

Hun gråt. "Jeg kommer alltid til å elske deg." Det glemmer jeg aldri.

-Sa hun det? -Ja, det var det hun sa.

Hvorfor så dere aldri hverandre igjen?

Hun sa at jeg bare ville gjøre karriere. Jeg dro til Hollywood.

Sånn kan det gå.

Jeg begynte å forstå hvorfor Bills historie var så gripende.

Også jeg hadde forlatt mye bak meg for å gjøre karriere i Hollywood-

-og kjente et blodsbånd.

Men vi hadde ingenting å gå på foruten et navn og Bills tegning.

-Er hun hvit? -Ja, hvit.

Det var som å forsøke å finne en savnet person.

-Er det der en kvinne? -Ja.

Det var vanskelig å vite hvor vi i det hele tatt skulle begynne.

På vei til hotellet ville Bill kjøre forbi sin gamle highschool.

Central High, integreringen. Ni svarte elever.

De måtte ha militære tropper for å skrive dem inn.

Vi kom alltid bra overens med svarte.

Synd at det gikk så langt, men sånn ble det.

Det var kult å lære historie. Men så sa han noe som kunne brukes.

Gikk Frances på din skole?

Nei, hun gikk på Dumas.

Dumas.

Dumas lå knapt to timer unna Little Rock.

Om vi kontaktet skolen, hadde de sikkert register eller årbøker.

Men den var stengt, så vi måtte vente til neste morgen.

Vi sjekket inn på hotellet så lenge.

Da vi hadde pakket ut og spist, bestemte vi oss for å legge oss.

Morsom reise, hva? Bare gutta.

-Får jeg spørre deg om noe? -Ja.

Hva er ditt favorittminne av Frances?

Trolig da vi lå på sengen.

-Da dere lå på sengen? -Ja.

Hva gjorde dere der?

Jeg prøvde å ligge med henne.

Kult.

-Skal vi sove? -Ja, jeg antar det.

-God natt, Bill. -God natt.

-Skal du legge deg under sengeteppet? -Det er bra sånn. Takk.

Neste morgen ville jeg sjekke vår ledetråd, men støtte på et problem.

Jeg er ikke en forelder.

For å besøke skoleområdet må man være en forelder.

Skolen sa at de ikke viser noen register.

Og besøksforbudet forhindret at vi kunne dra dit og se i årbøker.

En 78-åring som søker en tidligere elev han er forelsket i, er suspekt.

Men da jeg forsket rundt Dumas, kom jeg på en idé som kunne hjelpe oss.

Filmen "Mud" med Matthew McConaughey ble filmet i Dumas.

Det var noe alle i Dumas var stolte over.

Vi kunne si at vi var der for å filme oppfølgeren "Mud 2: Never Clean"-

-og da ville vi få tilgang til hele Dumas.

Til og med skolen, med dens årbøker.

Men vi måtte virke mer troverdige.

Jeg kontaktet skuespilleren Richard Ledbetter, som var statist i "Mud"-

-for å prøvespille for hovedrollen i "Mud 2".

-Vi elsket din tolkning i "Mud 1". -Takk.

Du husker vel Bill Goldstein fra filmen?

Jeg tror ikke vi har møttes. Men dere ser begge kjent ut.

Vi var der hele tiden, så du så oss nok.

-Det var en fantastisk film. -Takk.

Jeg hadde skrevet noen replikker for prøvespillingen som Bill skulle lese.

Hva er dette? Stedet er så møkkete.

-Jeg vet det. -Vi må rydde skolebiblioteket.

Det er dekket av søle igjen.

Jeg trodde det var ille sist, men denne gangen er det verre.

Det er helt latterlig. Så mye søle.

Kjempebra, det var...

Han gjorde en bra jobb med replikkene.

Han begynte å lese det lett og ble mer kraftfull etter hvert.

Ok, du kan si det.

-Rollen er din. -Flott, takk.

Nå, med en av originalskuespillerne med oss, kontaktet vi skolen-

-og sa at vi søkte innspillingssteder til "Mud 2".

Som forventet åpnet de dørene med en gang.

Han var med i scenen der motorsykkelen kjører ved togsporet.

Han er i bakgrunnen.

Personalet ble imponert og vi fikk VIP-behandling.

De viste oss rundt hele skolen så vi fikk se hva de hadde å tilby.

Hvor er årbøkene?

Men de visste ikke at vi egentlig ville finne årbøkene deres.

Fint sted. Hvor har dere årbøkene?

Vi sa at "Mud 2" utspilte seg på 50-tallet.

Og at deres årbøker ville hjelpe oss å gjenskape epoken.

Der er 1957.

Frances gikk der sent på 50-tallet. Med 1957 hadde vi alt vi trengte.

Kan vår rekvisitaavdeling få se på en av dem?

Ja, hvorfor ikke?

I og med det hadde Bill og jeg lyktes med kuppet.

Vi fant et trygt sted og ville se hva vi hadde.

Der er hun.

-Det er henne. -Er det henne?

Jøss.

Det er henne. Det er henne!

Årboken var utrolig verdifull. Den hadde navn på klassekamerater-

-og nå hadde vi et bilde. Da kunne vi finne ut hvordan hun så ut nå.

Jeg ringte aldersprogresjon- spesialisten Cornelius Ladd.

Jeg fløy ham ut og booket et rom der han satte opp alt han trengte.

Dette...

-...er to like skrivere? -Ja, man trenger en reserveskriver.

Ok, kjempebra. En reserveskriver er alltid bra.

Men da han fikk bildet, påpekte han at det var mer avansert enn ventet.

Sist gang foreldret vi bare barna ti år.

-Ja. -Men nå er det 50 år.

Hovedgreia ved aldersprogresjon er tyngdekraften.

Uten tyngdekraften... Om vi bodde i verdensrommet, noe vi en dag vil-

-ville ansiktet aldri forandre seg. Du hadde sett helt lik ut.

-Ok. -Tyngdekraften drar ikke ned fjeset.

Med dette bildet jeg jobber med, må jeg tenke på tyngdekraften.

-Ok. -Dette er kanskje interessant...

Forskere sier at innen 30 år kommer vi til å kunne gå til legen-

-få en behandling som alle har råd til, og leve i 600 år.

Jeg ga Cornelius et USB-minne med det skannede bildet-

-så han kunne jobbe.

Et par timer senere ropte han meg inn for å se det ferdige bildet.

-Så her er hun som 75... -75-76 år.

Hun er fortsatt attraktiv som 76-åring.

-Jada. -Syns jeg, da.

Hvor nært kommer dette bildet til hvordan hun ser ut i dag?

Sjansen er 95 prosent for at hun ser akkurat sånn ut.

95 prosent?

Jeg vil nok aldri forstå vitenskapen bak det-

-men det var det beste vi hadde som viste hvordan hun så ut nå.

Jeg ga Bill det nye bildet for å få hans reaksjon.

-Jøsses. -Det er det vi har.

Jeg vet ikke om det stemmer helt, men det er få alderspesialister.

Man tar hva man får.

-Hvem har gjort den? -Cornelius Ladd.

Om Frances bodde i området, var det verdt å sette opp plakater.

Vi hang opp hundrevis av plakater i Little Rock og Dumas-

-i håp om at noen ville kjenne henne igjen.

Neste dag valgte Bill å flytte-

-til sin niese Shelly. Hun bodde i utkanten av Little Rock.

Hun hadde invitert ham hjem, og jeg ville treffe Bills familie.

Det kunne gi meg innsikt i hans fortid og i Frances.

-Hvordan har du det? -Bra. Hyggelig å se deg.

Kom inn.

Drake er gift og har flyttet til nordvestre Arkansas.

Og Dakota, som du vet, og Dylan går fortsatt på skole.

Chris og jeg er endelig alene.

-Endelig frihet. -Det stemmer. Vi har det bra.

Fargen i spisestuen hadde du ikke sist jeg var her, vel?

-Det hadde jeg. -Den er fin.

Etter en stund, gikk Bill opp til grandnevø Dakotas soverom.

Shelly viste meg gamle fotoalbum på kjøkkenet.

-Er det Bill? Se på frisyren. -Se på hatten.

-Det er påsken 1939, og det er Bill. -Så søt.

-Her er et bilde av ham. -Er det Bill?

-I unge år. -Nei.

-Jo. Se på håret. -Herregud.

Tenk at Bill en gang hadde vært så kjekk.

For første gang forsto jeg hvorfor han ville til Hollywood.

Kanskje Shelly kunne fortelle mer-

-om mannen som forlot sitt livs kjærlighet for berømmelsen.

Bills pappa døde da han var fem.

Jeg tror at pappaen var rundt 50 da han døde, så han var ganske ung.

Følelsesmessig hadde han det veldig tungt.

Jeg tror at han visse ganger i livet kjente-

-at han var berettiget til visse saker.

Og livet blir ikke alltid sånn. Det er vanskeligere for ham å innse.

Bills minner om Frances er veldig dunkle og vage.

Vi mangler ganske mye informasjon. Jeg tenkte at du kanskje visste noe.

-Har han nevnt henne for deg? -Kort, og tydeligvis...

...var han sammen med henne. Bestemor ville ikke at de skulle gifte seg.

Han sa noe sånt, ja. Han angrer visst på at han ikke giftet seg med henne.

Bill holder kontakten med... Han har en liten svart bok.

Og han har kontakt med mange. Slekt, venner... Han er flink til det.

At han mistet kontakten med henne er jo interessant.

Shelly, som kjente Bill, syntes det var rart at de ikke hadde kontakt.

Vår samtale ble mye mer interessant.

Hvor lenge har Bill gjort Bill Gates-imitasjoner?

Siden det var med i programmet.

Jeg tror det var da han gjorde det for dere. Ikke før, det vi vet.

-Før "Nathan For You"? -Sa han at han hadde gjort det?

Han sa at han jobbet med det.

Så vidt jeg vet har han ikke det.

Men det kan jo være noe jeg ikke kjenner til.

Bill var en stor gåte. Jeg visste verken ut eller inn.

Hans forhold med Frances var kanskje ikke sånn han hadde forestilt det.

Om jeg skulle fortsette å hjelpe ham-

-måtte jeg vite at han var ærlig.

-Din favorittnøtt? -Peanøtter.

-Jeg elsker peanøtter. -Jeg også.

-Får jeg spørre deg om noe? -Vær så god.

Hvor lenge har du vært Bill Gates-imitator?

I fire år, tror jeg.

Hvorfor spør du om det?

Da jeg traff deg, sa du at du jobbet som Bill Gates-imitator.

Sa jeg at jeg jobbet med det?

-Du jobber du med dette, eller? -Ja.

Det må ha vært en misforståelse.

Av deg eller meg?

To personer kan jo misforstå hverandre.

-En misforståelse? Eller løy du? -Jeg løy ikke for deg.

Du sa at du jobbet med det.

-Hvor har du fått det fra? -Det er med i programmet.

Du sa det da vi filmet.

Overdriver du noe når det gjelder forholdet med Frances?

Nei, ingen overdrivelse. Alt jeg har fortalt er sant.

Har du fortalt alt?

Alt som jeg husker. Om jeg kommer på noe mer, sier jeg det.

-Du var ingen stalker eller noe? -Nei.

Syns du jeg ser ut som en stalker?

Det var ingen god samtale. Det var vanskelig å forstå seg på Bill.

Nå tar jeg en sånn her.

Da jeg dro, visste jeg ikke hva jeg skulle tro om forholdet.

Hun heter Frances.

Ja, min oldemor.

Vet du hva hun het som ugift?

Jeg vet ikke hva hun het da.

Det ringte en person som trodde at det kunne være hans oldemor.

Vet du hvilket år hun er født?

Nei, ikke på strak arm.

-Hun er gammel, ikke sant? -Ja.

Han visste ikke mye, og før vi fikk kontakte henne, ville han treffes.

Jeg drar fra jobben nå, så vi kan treffes ved Chip's Bar-B-Que.

På parkeringsplassen klokken 13:15.

Tusen takk.

Jeg dro til Shelly for å fortelle det til Bill.

En fyr som het Jake ringte, for han hadde sett Frances-plakaten.

Hans oldemor het Frances.

Hun har et annet etternavn. Han vet ikke hennes pikenavn.

-Tror han at det er henne? -Han vet ikke.

-Jake? Hei, hvordan går det? -Hei, hvordan går det?

-Nathan. -Hyggelig.

-Du husker ikke hennes pikenavn? -Nei, jeg er hennes oldebarn.

-Hun har vært gift et par ganger. -Jaså?

Husker du at jeg sa at hun var gift to ganger?

-Var hun gift to ganger? -Mer enn én gang.

-Hun er i Roland. -Kan jeg få treffe henne nå?

Det tror jeg.

Da vi viste Jake at vi hadde finnerlønnen, ville han hjelpe oss.

Han ga oss adressen og vi dro i vei for å se-

-om det var den Frances som Bill hadde lett etter.

Vi er i nærheten.

-Er du klar? -Ja.

-Hvordan har du det? -Bra.

-Er du Frances? -Jeg heter Frances Watson.

Hva var ditt pikenavn? Gaddy?

Nei, mitt pikenavn var Aplin.

-Vi leter etter en Frances Gaddy. -Nei.

Kom inn. Ikke skal du måtte stå der ute.

-Hei, jeg heter Nathan. -Hei, Nathan. Jeg heter Frances.

-Hyggelig å treffe deg. Er det...? -Nei.

Så det er ikke denne kvinnen? Ok.

-Kan jeg låne toalettet? -Jeg skal sjekke at det er ledig.

Det bor flere enn en i dette huset.

Kan du ikke vente?

Blæren er full, og det føles bedre å få tømme den.

Jeg venter utenfor.

-Gud velsigne deg. -Takk. Takk for all hjelp.

-Alt bra? -Ja.

-Ok. -Det var ikke henne.

Hvordan var toalettet?

Det var ok. Det kunne vært renere.

Etter undersøkelser oppdaget jeg at ingen Frances bodde i Dumas.

Jeg håpet at en gammel klassekamerat hadde kontakt med henne.

Men det var vanskelig å finne en som var i live og ville svare på mail.

Da vi var i byen, gikk Bill på skole- jubileum. Det var 60-årsjubileum.

Dusinvis av gamle klassekamerater kom for å dele minner og ta bilder.

Å se Bill treffe gamle venner ga meg en idé.

Kanskje kunne noe sånt få Frances' klassekamerater til å komme til oss.

I vår årbok gikk Frances på det andre året.

Jeg lagde en innbydelse til et treff for de som gikk på skolen i 1959.

Jeg printet ut tusenvis som ungdommer skulle sykle rundt med og dele ut.

Jeg håpet at noen fra årboken skulle komme.

Hvem er lederen?

-Han er sjefen. -Er du lederen?

Da prater jeg med deg. Disse skal deles ut til alle i Dumas.

Dere får ikke kaste dem og si at dere gjorde det. Alle skal ha dem.

-Oppfattet. -Fatter dere?

-Dere gutter virker pålitelige. -Høres bra ut.

Mens innbydelsene ble delt ut, leide jeg et kirkelokale og pyntet det.

Vi bestemte at Bill skulle late som han hadde vært elev på skolen-

-så han kunne spørre om Frances uten at det var mistenkelig.

Er det ok å være undercover igjen?

Jeg valgt en i årboken som var litt lik Bill-

-og så øvde han på å være den personen med informasjonen vi hadde.

Jeg heter Alex Sanford.

Kanskje dere husker meg fra sjakklubben eller koret.

Vi gikk alle på highschool sammen. Og jeg vil si:

-Ha en fin Dumas-gjenforening. -Bill var overbevisende som Alex.

Men han måtte huske saker om andre klassekamerater også.

Tommy Peacock.

-Kor, løping. -Nei, basket, band og løping.

-Basket, band og løping. -Husker du det nå?

Det satt ikke helt, men det fikk duge. Det var tid for gjenforeningen.

Vi hadde forvandlet et kirkelokale til en ballsall verdig Askepott.

Bill så akkurat ut som Alex Sanford med de brillene vi hadde kjøpt.

Bill gikk ut og jeg skiftet til en drakt som forestilte skolemaskoten:

Dumas-gaupa. Da kunne jeg komme til unnsetning om Bill trengte meg.

Vi fikk bare noen svar-

-men jeg håpet at noen hadde hatt kontakt med Frances.

Kanskje visste noen hvor hun var.

-Lever Dickey Shoffenberg? -Jeg vet at JD er borte.

Da lokalet var fylt, var det tid for Bill å gjøre entré.

Alex Sanford, Doris. Det var lenge siden.

-Ja, virkelig. -Jeg er nevrokirurg.

Før Bill spurte om Frances, måtte han småprate litt for å smelte inn.

Tenk at jeg sitter her med Tommy Peacock: basket, band og løping.

Jeg var bedre saksofonist enn basketspiller eller løper.

-Løper du fortsatt? -Nei.

Men Bill måtte gjøre mer for at gruppen skulle omfavne ham.

-Hvordan kjenner du meg? -Fra grunnskolen, ikke sant?

Jeg hadde funnet ut at Dumas hadde en uoffisiell sang:

"I'm A Ding Dong Daddy From Dumas".

Vi hadde øvd på den, så Bill kunne bevise at han var fra byen.

Teksten fantes på en skjerm bak Arkansas-flagget-

-og jeg ga Bill signal om at han skulle opp på scenen.

Han gjorde suksess. Selv de mest skeptiske trodde på ham.

Det var tid for ham å begynne å spørre om Frances.

-Du ser så kjent ut. -Alex Sanford. Hyggelig å se deg.

-Har du hørt fra Frances Gaddy? -Nei.

Vi har hatt gjenforeninger, men jeg vet ikke hvor hun er.

-Hva skjedde med Frances Gaddy? -Det navnet høres kjent ut.

Men jeg vet ingenting.

Hører du fra henne?

Ingen hadde sett eller hørt fra henne siden high school.

Noen trodde at hun hadde flyttet til en annen delstat.

Jeg husker det navnet. Jeg tror hun gikk i min klasse.

-Hvor er hun nå? -Jeg har ingen anelse.

-Har du hørt noe som helst? -Nei, ingenting.

Om Frances bodde i en annen delstat, ville det bli mye vanskeligere.

På slutten av kvelden tvilte jeg på at vi ville finne denne kvinnen.

Jeg dro hjem til min søster og der fant jeg brev.

Jeg tenkte at du ville høre fra Frances.

Jeg er hos Shelly. Ring meg tilbake.

Er de fra 1960? Er alle fra Frances?

Da Bill gikk gjennom forrådet hos sin søster Betsy-

-fant han dusinvis av brev fra Frances mellom 1960 og 1961.

"Kjære Bill, jeg tenker på deg i kveld, som alltid."

"Jeg er alene og skulle ønske at du var her. Jeg har et bilde av deg."

"Når jeg ser på bildet, blir jeg minnet på hvor mye jeg elsker deg."

"Det føles som 1 000 år siden vi snakket sist. Ønsker vi kunne sees."

"Jeg tenker mye på deg."

"En dag skal vi være sammen og da kan vi sette pris på kjærligheten"-

-"som vi begge har ventet så lenge på."

"Min kjærlighet er ren og fin for deg, elskling."

Det er sterkt skrevet.

Hun var forelsket i deg, Bill.

Det var det første beviset jeg hadde sett på deres forhold.

Men jeg forsto at det hadde hendt mer enn det Bill hadde sagt.

"Kjære Bill, beklager at jeg ikke har skrevet tidligere i uken."

"Jeg advarer deg. Jeg orker snart ikke å høre mer."

"Jeg blir kvalm av deg, på grunn av all sladderen om deg og Gloria."

-Jeg og hvem? -Gloria.

-Står hennes navn der? -Ja.

-Hvem er Gloria? -Det var en kvinne.

Var du utro?

Vi var vel ute et par ganger.

Det var historien om et forholds sammenbrudd-

-som var mye mer innviklet enn den versjonen Bill hadde fortalt.

Jeg begynte å lure på om det var noe mer han skjulte.

"Jeg er ikke vakker, og jeg er ingen skuespillerinne."

Hun var da vakker. Kom igjen.

"Det er mye jeg ikke vet om deg."

"Bill, jeg kan ikke tro at du leker med meg."

"Hvorfor sier hun at hun ikke kjenner deg? Så mye jeg ikke vet."

-Hva betyr det? -Ingen anelse.

-Kanskje hun ikke forsto seg på meg. -Kan du forstå deg på deg?

Meg selv? Iblant lurer jeg.

Og du befinner deg på en annen plass.

En plass du var på da du var 20 år gammel.

Da du gikk til baptistkirken i Little Rock i Arkansas.

Se på føttene dine.

Se hva du har på deg.

Jeg hadde bestilt tid til Bill hos en hypnotisør-

-noe som kanskje kunne få ham til å huske mer.

Men alt han kunne huske var gammel Arkansas Razorbacks-statistikk.

Det var en dårlig avgjørelse. Vi skulle ha vunnet kampen.

Det ble 15-14, sluttresultatet.

Imens hadde jeg gått gjennom brevene som Frances hadde skrevet til Bill.

Jeg begynte å forstå at det hadde vært et veldig komplisert forhold.

Frances var stormforelsket i Bill.

Hun trodde på ham, hans karriere og deres framtid sammen.

"Hver dag elsker jeg deg mer. Det er så vanskelig å beskrive."

"Vi kan jobbe for å få den framtiden vi vil ha."

"Du må kjempe for å nå ditt mål og bli skuespiller og sanger."

"Men en dag når du dit med Guds hjelp. Du kommer til å lykkes."

Hun var håpefull, men visse deler fikk meg til å lure.

"En sak jeg vil være er ren. Vil du ikke ha ei sånn jente - dessverre."

"Jeg vet at du ville vite hvor langt jeg kunne gå. Nå dropper vi det."

I disse brevene framsto Bill nesten som en annen mann.

"Man kan ikke elske noen man ikke respekterer."

Oppførte han seg annerledes når han var sammen med kvinner?

Hvis jeg skulle gjenforene dem, måtte jeg sørge for at Bill oppførte seg.

Det er en mann som heter Bill-

-som leter etter sin tapte kjærlighet.

Jeg fant en kvinne som ville treffe Bill-

-så jeg kunne iaktta ham.

Bare sånn at du vet det, så er han gammel. Ekstremt gammel.

Jeg har mange klienter som er enkemenn.

Mange er enkemenn eller fraskilte. Nyskilte.

Hun het Maci. Jeg visste ikke mye om eskorter-

-syns hun det var greit å treffe Bill og bare prate med ham.

Jeg booket via hennes nettside. 350 dollar per time.

Jeg spurte Bill om han ville treffe Maci.

Jeg tenkte at det hadde vært fint å ha litt selskap.

Så jeg booket et treff med en eskortepike til deg.

-Eskorteservice? -Ja, hun er profesjonell eskorte.

-Nei, dessverre. -Det vil du ikke?

Jeg hater å anvende frasen: Man må vite hvor man stikker den inn.

-Herregud, Bill. -Det stemmer.

Selv etter at jeg sa at det ikke var seksuelt-

-sa han at det var imot hans verdier.

-En "Sodoma og Gomorra"-synd. -En synd?

Kjipt at Bill ikke ville. Vi hadde betalt, så jeg ville intervjue henne-

-for å høre om hun visste hvordan gamle enslige menn tenker.

Hun gikk med på å treffe meg og bli filmet.

-Jeg har aldri gjort dette. -Du har aldri blitt filmet?

-Er det merkelig? -Litt, ja.

-Går det bra? -Ja, det går bra.

Maci måtte venne seg litt til kameraene.

Men så fortalte hun om sin jobb.

-Masse IT- og finansfolk. -De er de vanligste?

-Advokater, lege. -Oi. Dommere, da?

Jeg har truffet en dommer, og en predikant.

-Jeg har truffet to predikanter. -Og med "truffet" mener du...

Overraskende at eskortetjenester var vanligere enn jeg hadde trodd.

Iblant treffer jeg hyggelige folk som vil holde kontakt.

De spør hvordan det er, og om alt er bra.

Om jeg føler at det klikker mellom oss, så kommer jeg til å ha det fint-

-og trolig du også.

Macis perspektiv var fascinerende. Hun ville vite mer om meg.

Mitt program "Nathan for You" sendes på Comedy Central.

Er det morsomt? Er det et morsomt program?

Forhåpentligvis. Jeg vet ikke. Er jeg morsom?

Jeg vet ikke. Du virker alvorlig.

Vil du se litt av programmet? Jeg har det på pcen.

-Ja, jeg kan se. -Jeg går og henter den.

Jeg heter Nathan Fielder.

Jeg har tatt eksamen fra en av Canadas fremste handelsskoler.

-Var det karakterene dine? -Maci så ut til å like programmet.

-Du er ganske morsom. Litt slem... -Slem?

-Hva mener du? -Du løy for alle sammen.

-Sånn er bransjen. -Du er slem-morsom.

Til slutt måtte hun gå, så vi tok farvel.

Jeg hadde ingen flere ledetråder-

-og var i en fremmed by med en masse fritid.

Jeg så mest på tv på kvelden.

Eller gikk på bar for litt selskap.

-Iblant blir de utslitte. -Blir klokkeremmene slitte?

Ja, det er ikke bra.

Men det manglet noe i den sosiale interaksjonen.

Den eneste interessante samtalen jeg hadde hatt på lenge var med Maci.

Jeg ringte henne og spurte om hun ville finne på noe.

-Hallo? -Hei, Maci.

Det var morsomt å prate med deg i parken.

Jeg lurte på om du kunne tenke deg å treffes igjen?

Det koster 350 per time, så bare si fra når du vil booke.

-Hvordan går det? Fint å se deg. -I like måte.

-Det er til deg. -Det gjør vi ikke ute, men ok.

-Når? Jeg vil bare være sikker. -Gavekort eller gavepose.

-Hva? -Sånn at det ikke ser rart ut.

-Hva skal jeg gjøre? -Når man er ute blant folk...

-Du får et gavekort. -Et kort. Et gratulasjonskort.

Ok, da vet jeg det til neste gang. Takk. Jeg er så...

Det var litt rart å betale, men med Maci føltes det normalt.

-Jeg så på flere programmer. -Jaså? Hva syntes du?

Jeg så på spøkelsesmegleren. Den var veldig morsom.

Takk, Maci. Det var snilt sagt av deg.

Jeg hadde en morsom kveld med Maci og jeg ville treffe henne igjen.

Uken etter booket jeg inn et par treff.

-Gratulerer med dagen. -Takk.

-Det var riktig, ikke sant? -Du lærer.

-På sånne steder frir man. -Det skal du vel ikke gjøre?

-Nei. -Ok, bra.

-Men det er et sånt sted. -Ja, det er det faktisk.

-Du har en fin latter. -Jeg hater hvordan jeg ler.

-Den er fin. -Det er pinlig.

-Nei, du har en fin latter. -Takk.

-Ha det, Maci. -Ha det.

Vi sees.

Vi hadde vært i Arkansas lenge, og jeg begynte å miste mål og mening.

Jeg filmet ting uten grunn og håpet at noe skulle skje.

Vi hadde filmet masse, men jeg hadde ingen anelse om hva det skulle gi.

Kan du bytte til Fox News?

Jeg lurte på om Bill var en gammel mann som søkte litt spenning.

Eller så er det sånn at når man prioriterer sin karriere-

-blir man desperat etter menneskelig kontakt.

-Gratulerer med dagen. -Takk.

-"Tatt av vinden" ble filmet her. -Jeg har aldri sett den.

Det ble bare vanskeligere å se hvor programmet sluttet og livet begynte.

Gjør det på nytt.

-Gjør det på nytt. -Nei, bare to ganger.

-Skal jeg holde deg i hånden? -Vil du det?

-Vil du holde meg i hånden? -Ja.

-Hendene dine er kalde. -Jeg vet det.

-Er det ubehagelig? -Nei. Jeg liker det.

Maci spurte om jeg ville at neste treff skulle være litt mer privat.

-Bare si ifra. -Si ifra om hva da?

-Om du vil det. -Så jeg må bare si ifra...

-...hva jeg vil og da... -Ja.

-Hvordan går det? -Bra.

-Hyggelig å se deg. -Kom inn.

-Alt bra? -Jada.

Så bra.

-Jeg liker deg. -Jeg liker deg også.

-Er det sant? -Ja.

Vi hadde kontaktet kirkegårder for å høre om en Gaddy lå begravd der.

Først skjedde det ikke mye, men så fikk vi en ledetråd:

En familiegrav for en familie som het Gaddy i utkanten av Dumas.

-Her er det. -Det var ikke Frances.

Men navnene var kjent for Bill.

Når jeg ser navnene og datoene, så kan det være foreldrene.

Jeg husker vagt hennes fars navn.

-Hva var det? -Jeg trodde det var Robert.

Jeg kjenner ikke igjen Crews.

Om han husket rett og det var Frances' fars grav-

-så kunne hans dødsannonse inneholde informasjon om hans barn.

Neste dag gikk vi til biblioteket-

-for å se i arkivene fra 1982.

-Er det den? -Ja.

Den skal under glasset der og så under her.

-Sånn? -Ja.

Vent, her står det.

Robert Crews Gaddy, 63 år, fra Texarkana i Texas.

Opprinnelig fra Little Rock. Han etterlater-

-tre døtre: Frances Munroe fra North Muskegon i Michigan.

Vi fant en FB-side tilhørende Fran Munroe i Bellaire i Michigan.

Herregud. Tror du at det er henne?

Jøss, Bill. Se, Dumas senior high.

Det må være henne.

Klassen som gikk ut i 1959. Det er henne, med 100 % sikkerhet.

Jeg er 100 % sikker.

Selv som 76-åring var hun smellvakker.

Og overraskende lik Cornelius' aldersprogresjon-bilde.

Utrolig at vi fikk opp dette.

Du er som en skolegutt igjen.

Guri.

Men så fant vi noe som dempet stemningen.

-Det er mannen hennes. -Søren.

Hvordan ser han ut?

Vi visste at det var en mulighet.

Men det tok fram en side av Bill som jeg ikke kjente igjen.

Hun kunne ha fått seg noe bedre.

Så kjekk er han jo ikke.

-Det var ikke så snilt sagt. -Beklager, jeg mente det ikke sånn.

Han ser overvektig ut.

-Bill ble fiksert på Frances' mann. -Han er advokat.

Mellomfag i engelsk, football, friidrettskaptein, kor...

Jeg skulle ha giftet meg med henne.

Han begynte å få idéer.

Vi drar til Michigan. Vi drar dit og treffer henne.

-Vi gjør det som burde ha skjedd. -Men hun er gift nå.

Hun kan skille seg og gifte seg med meg.

Hun sa at hun alltid skulle elske meg.

Det er aldri for sent.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.

Han ble ikke avskrekket av at Frances var gift.

Han gjentok bare det hun hadde sagt for nesten 60 år siden.

"Jeg kommer alltid til å elske deg."

Er ikke det ganske sterke ord, å si noe sånt?

Hun sa at hun alltid kommer til å elske meg.

For første gang visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

Bill skulle til Michigan for å erklære sin kjærlighet.

Jeg hadde ikke tenkt at han skulle forsøke å få henne til å skille seg.

-Tror du at hun vil gjøre det? -Det fins en sjanse.

Man får kaste terningen og se hvordan det går.

Det føltes som en dårlig idé-

-og at Bills sjanser var små. Men hvem vet?

Frances' kjærlighet for Bill i brevene virket så dyp.

Kanskje følte hun samme anger som ham.

Om Bill virkelig ville overraske Frances-

-måtte jeg sørge for at han gjorde sitt beste.

På nettet fant jeg en skuespiller som lignet på Frances-

-som Bill kunne få øve mot.

Jeg spurte et teaterselskap som spilte "Young Frankenstein"-

-om vi fikk brukes deres scene når de hadde fri.

Vi tok fram litt møbler og skapte et miljø som fikk utgjøre Frances' hjem.

Da June, skuespilleren, kom-

-hadde hun lest Frances' brev, for å få en følelse for hvem hun var.

Han skuffet henne og såret henne.

Det var på tide å treffe mannen hun hadde lest så mye om.

-Hyggelig. -Hei, Bill.

June er skuespilleren som skal spille Frances.

-Hva syns du? Ser de like ut? -Ja, ikke så ille.

-Du har fine tenner. -Det er lenge siden sist du så henne.

-Tennene hennes. Se på dem. -Du har alle på plass.

-Ja, de er mine. -Alle er ekte.

Jeg så den siden av Bill som Frances hadde antydet i sine brev.

Jeg visste at mye arbeid ventet.

Jeg ba Bill vise hva han skulle gjøre når han kom hjem til Frances.

Vi fikk ta det derfra.

Bill, du kommer til døren til Frances.

Det er første gang du ser henne på 50 år. Klar? Kjør.

Frances? Jeg kan ikke tro at det er deg.

Bill? Oi, det er så lenge siden sist.

Er det virkelig deg?

-Gurimalla. -Jeg kan ikke tro at det er deg.

-Alle disse årene. -Jeg vet det. Sett deg.

Hvorfor giftet du deg ikke med meg?

Bill, fortell om deg selv.

Ta det rolig. Det er 47 år siden. Jeg er gift.

Ta det rolig nå. Jeg vil bare...

Ok. Pause.

Bill, hvorfor tok du henne på beinet sånn?

-Hvor? Beinet hennes? -Ja.

Jeg vet ikke.

June, som Frances, hva tror du hun ville føle?

-Ubehag. -Den første gjennomgangen var kjip.

Bills forsøk på å sjarmere Frances framsto som ekle...

-Er mannen din sjalu? -...eller desperate.

Jeg ber deg igjen om å gifte deg med meg.

-Han kunne ikke oppføre seg normalt. -Overraskelse!

Og verre ble det da skuespilleren som spilte mannen hennes kom.

-Jeg er her for å gifte meg med... -Min kone.

Forstår du engelsk?

Han kunne ikke se det fra Frances' perspektiv.

Hun som spilte Frances var ikke overbevist.

Du burde være litt mer forståelsesfull.

For om du går for fort fram... Forstår du hva jeg mener?

-Vær mer som en gentleman. -For at Bill skulle forstå...

...ville vi spille rollespill med en parykk jeg hadde kjøpt.

Jeg gråt meg i søvne når jeg tenkte på deg.

Det tok timevis før jeg sovnet.

Unnskyld, Frances.

Når man dreper noen, kan man si unnskyld, men de er døde uansett.

Etter å ha vært Frances, kunne Bill se ting fra en annen vinkel.

Jeg hørte aldri fra deg. Jeg skrev og ringte. Du ignorerte samtalene.

Alt du ville ha var karrieren. Karrieren i Hollywood.

Du gjorde det for din egen skyld. Egosentrisk.

Da han var seg selv igjen, var det en mykere side som kom fram.

Jeg var utro. Jeg fikk deg til å tro at vi skulle gifte oss.

Jeg svarte ikke på brevene.

Jeg har levd med anger. Det var veldig vanskelig.

Jeg vet at du er lykkelig og har et fint hus.

Og at du er lykkelig gift.

Men det hadde vært løgn om jeg sa at jeg ikke hadde følelser for deg.

Jeg vil at du skal vite det, Frances, at jeg elsker deg så høyt.

Mot slutten føltes det som om Bill hadde gjort store framsteg.

June var optimistisk angående hans sjanser for å få Frances tilbake.

Det fins det en mulighet, som naturligvis er større-

-om hun ikke er lykkelig gift.

Men det vet man jo ikke før den tid kommer.

Det var vanskelig å vite hvordan det ville gå.

Men vi skulle snart få vite det. For nå skulle vi dra til Michigan.

-Lykke til. Fortell hvordan det går. -Jeg vet det.

Alt bra? Sikker?

-Det kommer til å gå bra. -Det kommer til å gå bra.

-Du vet ikke hva du finner der oppe. -Det er sant.

Vi dro til flyplassen for vår 150 mil lange reise til Traverse City.

Vi kom fram sent, så vi dro til hotellet og la oss.

Planen var å dra hjem til Frances neste morgen.

Se på dem.

Han er mannen for presidentrollen, sier jeg bare.

Det har jeg sagt før.

Donald H. Trump, tror jeg nok forbokstaven er.

Jeg tror det er "J". Hvorfor forteller du meg dette?

Jeg vil overbevise deg om at Trump er rett mann. Du tror ikke han vinner.

-Han ligger etter i meningsmålingene. -De kan man ikke stole på.

Hva skal man stole på?

Valgdagen.

Neste morgen kopierte jeg ned Frances' adresse fra Internett.

Bill sa ikke ett ord, det syntes at han gikk i egne tanker.

Det er rart at jo mer bekvem man føler seg med noen-

-desto mindre må man fylle stillheten.

Hva tenker du på?

Jeg tenker bare.

-Hva tenker du på? -Jeg bare...

Frances' adresse førte til et skogsområde ved Michigansjøen.

Planen var at Bill skulle ringe på, så ikke kameraene skremte henne.

Her er det.

-Det er der nede. -Ok.

Det er der.

Herregud. Gud bevare.

Men når det var tid, ville ikke Bill gå dit uten oss.

Vil dere ikke ha det sånn, med kameraene?

Det burde være et personlig øyeblikk.

Nei, ta med kameraene, jeg liker PR.

Du hørte meg, PR.

-Hva mener du? -"Public relations", PR.

Bill forsto ikke at hun kunne bli redd om han dukket opp med kameraer.

-Hvordan tror du det blir for henne? -Hun hadde ikke brydd seg.

-Om kameraene? -Ja.

Om han ville ha med kameraene, syntes jeg at han skulle ringe først.

Det kan vi. Har du nummeret?

Jeg kjørte bilen rundt hjørnet og ringte Frances for Bill.

Klar?

-Hallo? -Frances?

-Hvordan har du det? -Bra. Hvem er det?

-Du kan vel gjette? -Nei, jeg har ingen anelse.

Tenk etter, høres ikke stemmen min kjent ut?

Det er lenge siden sist, Frances.

Nå begynner jeg å lure. Hvem er det?

-Hallo? -Ja, jeg er her.

-Si det. -Vet du ikke hvem jeg er? Tenk etter.

-Høres jeg ikke kjent ut? -Nei.

Vent.

-Er det Jim Beckley? -Hvem?

-Beckley? -Nei.

Fortell hvem du er.

Jeg skal fortelle deg hvem jeg er.

Bill Heath.

Bill Heath.

-Bill Heath? -H-e-a-t-h.

Ok. Hei, Bill, hvordan går det?

-Nå husker du vel meg? -Ja, selvfølgelig. Hva gjør du?

-Jeg prøver å gjøre det rette. -Er det vanskelig?

Jeg har tenkt mye på deg.

Til slutt tok jeg opp telefonen.

Hva skjer i ditt liv?

Jeg bor i LA. Jeg jobber fortsatt som skuespiller.

Så fint.

-Det var jo drømmen din. -Nettopp.

-Har du barn? -Nei, jeg...

Jeg burde giftet meg med deg. Kanskje. Du vet hvordan det er.

Jeg har ni barnebarn.

Jaså?

Jeg er bestemor til ni barnebarn.

De har tvillingjenter som snart blir tre år.

Samtalen fortsatte i et kvarter-

-uten at Bill hadde nevnt at han sto utenfor.

Hva husker du om moren min?

-Hva jeg husker? Hun likte meg ikke. -Hva?

-Det gjorde hun ikke. -Hvorfor sier du det?

Det er sant.

-Hvorfor tror du det? -Vet ikke, men hun likte meg ikke.

-Er du lykkelig? -Ja, jeg er lykkelig.

-Hvordan det? -Du er gift for andre gang, vel?

Jøss, det virker ikke mulig. Hvor mange år er det siden sist?

Få se, Dave og jeg har vært gift i nesten 47 år. Nei, 47 år.

-Årene går så fort. -Det gjør de.

Man knipser bare med fingrene, så har årene gått.

Har du tenkt noe på meg gjennom årene?

Selvfølgelig.

-Ville du noensinne ringe meg? -Javisst.

Men du gjorde aldri det. Var det vanskelig?

Hallo? Var det vanskelig å gjøre det?

-Hører du meg, Frances? -Ja, jeg hører deg.

Jeg har tenkt så mye på deg, jeg var nødt til å ringe.

Takk.

Bare å høre din stemme gjør mitt liv...

-Det gjorde meg glad. -Så fint. Går det bra med deg?

-Om det går bra? -Helsen, altså.

Ja. Bank i tre.

Ta vare på deg selv, det var hyggelig å høre fra deg.

Gud velsigne deg.

-Hva sa du? -Gud velsigne deg.

-Takk. I like måte. -Takk, Bill.

Ha det, Gud velsigne.

Hvordan føles det?

-For meg? -Om samtalen.

-Hvordan føles det for deg? -Du er mer nervøs enn meg.

Jeg virket vel ikke nervøs?

-Vil du fortsatt gå dit? -Nei, jeg tror ikke det.

Vi pratet, det holder.

Jeg kan ikke gifte meg med henne, det hadde ikke funket nå.

Tror du hun har kommet over deg?

Det hørtes sånn ut, som om det bare var minner.

Hun kjente ikke igjen stemmen min.

-Går det bra? -Ja.

-Vil du dra hjem? -Ja.

Da vi kom til hotellet, hadde vi en bie på rommet.

Bill var fast bestemt på at ta den.

Han nekter å gi opp.

Faen! Unnskyld.

-Ned i do. -Bra jobba.

Etter så lang tid i Arkansas-

-hadde jeg haugevis av jobb som ventet hjemme i Los Angeles.

Jeg jobbet overtid og hadde problemer med å komme inn i min vante rutine.

Jeg tenkte knapt på Bill.

Jeg hadde håpet at han skulle få en lykkelig slutt.

Når det ikke ble sånn, ble jeg ganske skuffet.

Men så en dag spurte Bill om han kunne komme innom og gi meg en ting.

-Jeg har noe til deg. -Har du det? Er det til meg?

Hva er det?

Takk, Bill.

-Er det et serveringsfat? -Ja, man kan ha pasta eller salat...

Hva som helst.

Jeg kjenner ekspeditøren og vi valgte det ut.

Vi syntes at det ville passe deg.

Det var søtt av deg å gi meg dette.

Det er bare noe lite med tanke på hva du har gjort for meg.

Fatet var fint, men Bill var ikke bare her for å takke meg.

Hva syns du om skuespillerinnen som kom fra LA til Arkansas?

June? Jeg syns hun var bra.

-Hvordan det? Hva syns du om henne? -Tja, du vet...

-Hun er en bra kontakt å ha. -Hvorfor smiler du, Bill?

-Er du forelsket i henne? -Det sa jeg ikke...

-Er du forelsket i June? -Vi jobbet sammen en gang.

Hvorfor ler du? Se på deg, du rødmer. Herregud.

-Jeg har ikke telefonnummeret hennes. -Vil du ringe henne nå?

-Hvordan går det? -Bra. Og med deg?

Vet du hvem du snakker med?

Er det Bill?

Ja, det er Bill.

"Det er lett se på en annens liv som en advarsel."

"Ingen vil bli gammel og angre på sine valg."

-Jøss! Så flott du ser ut. -Du ser...

Jeg må gi deg komplimenter for tennene dine igjen, de er helt...

Skål for dine tenner.

Min mamma sa alltid: "Pass på å gå til tannlegen hver sjette måned."

"Men tar man en nærmere titt og ser at det livet har stunder av glede"-

-"om enn korte, var det et så fryktelig liv allikevel?"

"Jeg ville si at jeg har bestilt billett for å besøke deg."

"Jeg gleder meg til å se deg. Klem, Nathan."

-Hyggelig å se deg. -Ditto. Skal vi sette oss?

-Det er fint å se deg igjen. -Samme her.

For et interessant sted.

På kartet var det blått, så jeg trodde det var en elv.

Jeg trodde vi skulle kjøre lastebiler.

Er det greit? Med dine iskalde hender?

-Takk for at du varmer dem. -Ingen årsak.

Det er litt rart å ha kameraer som filmer, ikke sant?

Vi kan slå dem av om du vil.

-Kan vi det? -Vil du det?

-De er vel selve poenget? -Av hva?

-Vet ikke. -Hva er poenget?

Du filmer noe. Det er vel poenget?

Vi har en drone, det hadde kanskje vært kult å filme med den?

Oversettelse: VSI