Original subtitles

Her er Nathan Fielder.

Hvis dere ser på talkshows, har dere kanskje sett meg hos Jimmy Kimmel.

Som dere ser, er jeg avslappet og publikummet ler av mine vitser.

Men dere kunne aldri gjettet at denne uanstrengte opptredenen-

-var en veldig nøye planlagt hendelse.

Hvert år før en ny sesong av "Nathan For You"-

-setter Comedy Central opp talkshow-besøk til meg.

-Her er Nathan Fielder. -Nathan Fielder.

Nathan Fielder, alle sammen.

Men for en som ikke er karismatisk, har det ofte vært slitsomt.

Jeg prøver å finne på interessante ting å si.

-Hvilken del av Canada er du fra? -Vancouver.

Har du vært der? Det er kjempefint.

Stjerner anvender talkshows for å vise andre sine spennende liv.

Presidenten og jeg er sånn. Bestiser.

Men jeg har ikke truffet presidenten. Mitt liv er ikke særlig interessant.

Når jeg ikke jobber, er jeg mest med mine katter. - Vil dere dusje?

Eller prøver å lære å lage mat, som å koke egg.

Så da jeg skulle være med på "Jimmy Kimmel Live"-

-ble jeg redd. Alle historiene som jeg kom på, virket kjedelige.

Når man tar dem opp av det kokende vannet, må de legges i isvann.

Ellers blir eggeplommene...

De fortsetter å kokes. Da blir de for harde.

For å vinne seere kunne jeg ikke være kjedelig på et talkshow igjen.

Vil du komme tilbake en annen gang, så prøver vi igjen?

Jeg så på talkshow-opptredener.

De virket ulike, men fulgte et lignende mønster.

De bygget på en sprø hendelse kjendisen hadde opplevd.

De beste inneholdt et morsomt bilde, en overraskende slutt...

Jeg grep tak i min venn og sa: "Dette er Elizabeth Taylor."

Og hun sa: "Nei, det er det ikke."

...eller det som virket som standard:

Å bli stoppet av politiet ved et ubeleilig øyeblikk.

-Politimannen kommer bort... -Jeg ser sirenene bak meg.

-Jeg ble stoppet av politiet. -Politiet stoppet oss.

-Pinlig. Jeg ble stoppet. -Jeg ble stoppet av politiet.

Jeg så lysene. Hvem stopper de? Det var jo meg.

Jeg sa: "Jeg ber om unnskyldning, herr Politi."

-Jeg ble stoppet to ganger. -Stoppet fire ganger uten å få bot?

Det var så morsomt. Jeg ble stoppet av politiet.

Etter å ha sett på seks timer med intervjuer og tatt notater-

-samlet jeg idéer som skulle utgjøre den ultimate talkshow-anekdoten.

Om jeg fløy til et bryllup og ved et uhell tok feil veske på flyplassen-

-kunne jeg fortelle historien om å måtte gå i noens for store dress.

Og om jeg så fant en pose med en krittaktig substans i lommen-

-like før jeg ble stoppet for råkjøring, ville det bli spennende.

Og om eieren sa at det som var i posen var hans mors aske-

-ville det bli så uventet-

-at Kimmels publikum ville overøse meg med latter og applaus.

Når jeg tar på meg dressen, ser jeg ut som en Dick Tracy-skurk.

Da jeg fortalte Salomon historien, gjorde den stor suksess.

Men det fantes et problem. Det var oppspinn.

Å lyve på talkshow var risikabelt. Brian Williams gjorde det.

To av helikoptrene ble truffet, inkludert det jeg satt i.

-Du tuller? -En RPG og en AK-47.

-Han var ferdig. -Jeg ber om unnskyldning.

Jeg sa at jeg satt i et luftfartøy som ble beskutt.

-Jeg gjorde en feil. -Jeg ville ikke bli Brian Williams.

For at storyen skulle være sann måtte jeg iscenesette en rekke hendelser-

-for at alt i storyen skulle skje meg på ekte.

Det begynte med et bryllup utenbys. Jeg måtte bli invitert til et.

Derfor kontaktet jeg-

-et populært bryllupslokale og lot som om jeg planla mitt eget bryllup.

-Er du her alene? -Ja, min forlovede kunne ikke komme.

Hun har Klein's, så hun må ligge til sengs.

-Vil du se ranchen? -Ja, gjerne. Det er så fint her.

Mitt egentlige mål var å få navnene til et par som skulle gifte seg.

Jeg kunne tenkt meg å prate med et av parene som skal gifte seg her-

-for å høre hva de planlegger.

-Hva med bryllupsplanleggere? -Ok. Stoler du ikke på meg?

-Jeg stoler på deg.. -Kan jeg ikke få deres nummer?

Jeg kan ikke bare gi deg det. Jeg må høre med dem først.

Der støtte jeg på en vegg.

Da hun gikk på do, fisket jeg fram informasjonen på pcen hennes.

Nå som jeg hadde blivende gifte pars navn og nummer-

-kontaktet vi dem i form av en dokusåpe og de gikk med på å treffes-

-da de trodde at jeg trengte råd.

Jeg planlegger det meste, siden hun må sove mesteparten av dagen.

Men jeg har tatt på meg å gjøre det, og det skal bli spennende.

Det er fint. En fin følelse.

Paret ga meg noen tips.

Pinterest. Om hun hviler, kan hun surfe rundt på pcen. Så enkelt.

Men det jeg egentlig ville ha var en innbydelse til deres bryllup.

Jeg hadde likt å se lokalet når det er bryllupsfest der.

Jeg vet ikke om jeg kunne fått titte litt, eller?

-Hvordan det er arrangert og sånn? -Ja, før...

...og kanskje under tiden.

Jeg mener...

-På vårt? -Ja.

-Jeg vil gjøre ordentlig research. -Jeg vet ikke.

Det er mye som skjer den dagen. Vi vet ikke om vi vil ha noe mer.

-Jeg hadde bare kikket litt. -Vi er så opptatte den dagen.

Det skjer mye og det begynner kl 9 om morgenen. Da må jeg være der.

Jeg trenger ikke å spise og drikke, men bare...

Bare se. Ja, det skjønner vi.

For min forlovedes, som ikke kan være der, skyld.

Hun må hvile, så...

Ja, kanskje. Det blir kult for deg å se alt.

Ok. Da er jeg invitert, altså?

-Invitert for å se. -Ja.

-Du er invitert for å se, ja. -Så flott.

Det var nå et faktum at jeg var invitert i et bryllup.

Nå begynte min falske historie for Kimmel å bli sann.

Men neste hendelse krevde jobb.

En bagasjeforveksling med en mann med en for stor dress-

-med sin mors aske i lommen.

Jeg spurte på Craigslist om noen hadde en stor dress og sin mors aske.

Jeg fikk noen svar.

Jeg har to poser. Den ene med min fars aske og den andre med min mors.

Men når det gjaldt dressene-

-var ingen stor nok for å gi den komiske effekten jeg trengte.

Ja, det er så å si min størrelse.

Det fantes en fyr som het Sal, hvis dress var stor og bra.

Han hadde misforstått annonsen og trodde ikke asken skulle være ekte.

Det sto at jeg ville ha den virkelige asken.

Jeg trodde at det var en slags rekvisita.

Jeg trodde ikke at du trengte ekte vare.

-Er din mor død? -Nei.

Synd at Sals mamma levde, for dressen var perfekt.

Men kanskje det fantes en måte å få tak i asken på.

Jeg ba ham møte meg hos moren sin dagen etter.

Aske kan være hvilken som helst del av henne, bare den er brent.

Så om det fins noe fra hennes kropp hun ikke bruker-

-som negler, en gammel tann eller kanskje hår.

Hvis vi bruker det, så burde det holde.

-Hva tror du? -Hvor mye hår?

Bare sånn at det holder til en liten pose.

-Litt av det nederst? -Ja. Bare litt.

Jeg skal prate med henne. Negler og hår bør gå bra. Jeg skal høre.

-Så gikk vi inn for å treffe mamma. -Hyggelig.

En mulighet dukket opp for meg.

Han skal være med i et talkshow og vil fortelle en historie.

For at den skal være sann, trenger han litt hår og negler.

Vi skal brenne det til aske.

-Mitt hår? -Ditt hår, ja.

Det var en misforståelse. Jeg trodde at du var død og at han hadde asken.

-Vi trenger bare litt. -Mitt hår er bra.

Du skal ikke bli skallet.

Hvis det er bra for deg, så.

Sals mamma var med på det, så vi samlet deler for å brenne.

I tillegg til håret ga hun oss sine fingernegler-

-død hud fra føttene, samt ørevoks som vi la i posen.

Vi fikk også rense avløpet for å finne eventuelle kroppsdeler.

Da jeg syntes vi hadde nok av Sals mamma, dro vi til et krematorium-

-der restene ble lagt inn i en ovn og brent ved 750 grader.

Med ekte aske i posen og noen dager igjen til bryllupet-

-kunne jeg forberede koffertforvekslingen.

Jeg helte asken i en pose og ba Sal legge den i lomma til dressen-

-som han pakket ned i en av to identiske kofferter jeg hadde kjøpt.

-Takk. -Ingen årsak.

Bryllupet var bare en 45 minutter lang biltur unna Los Angeles.

For en bagasjeforveksling måtte jeg fly.

Jeg booket en returbillett til San Francisco, med retur samme dag.

Den store dagen kom, var det tid for å gjøre virkelighet av fortellingen.

I dag var det bryllup.

Jeg dro til LAX, og jeg hadde booket inn Sal på samme fly.

Nå må alt gå på skinner.

Da Sal og jeg landet i San Francisco-

-sjekket vi inn våre kofferter igjen for å fly til LA.

Vi vekslet ikke et ord på reisen, noe som er typisk for to fremmede.

Da vi landet i L.A., gikk vi til bagasjebåndet og Sal tok min veske.

Da hans bagasje kom, kunne det bevises at jeg hadde tatt en annens.

Da jeg hentet leiebilen min og dro til hotellet i Agoura Hills-

-var det tid for meg å oppdage at ingen av mine klær lå i kofferten.

Som avtalt hadde Sal skrevet sin kontaktinformasjon-

-så jeg kunne forklare for eieren at jeg ikke hadde noe å ha på meg.

Det finnes en dress der som du kan låne.

Ja, det hadde vært supert.

Det var 30 minutter til bryllupet og jeg hadde på meg dressen-

-som skulle gjøre fortellingen morsom.

Akkurat da oppdaget jeg posen i lommen.

Det var det avgjørende øyeblikket for talkshow-anekdoten:

Å bli stoppet av politiet når det passer ekstremt dårlig.

Jeg ville ikke bryte loven, så mitt team stengte av en bit vei-

-der en ekte politimann skulle vinke meg inn når jeg kjørte for fort.

-Klar? -Klar.

Da jeg passerte 55 km/t, hørte jeg sirener og stanset-

-noe som gjorde det sant at en politimann stoppet meg.

Så måtte vi bare holde en dialog som jeg hadde forberedt.

Hei. Kan du lese denne dialogen?

De som er markert er dine.

-Førerkort og registreringsbevis. -Her.

Jeg håpet at den strategiske interaksjonen ville heve spenningen-

-mens jeg kunne vise hvor morsom jeg er.

Flaks at du ikke er stilpolitiet. Da hadde jeg ligget dårlig an.

-Hva er det der? -Hva?

Posen på setet.

-Ingen anelse. Den er ikke min. -Gi meg den.

Politimannen kunne alle replikkene.

Du fikk feil koffert og denne lå i lommen og det er ikke din dress?

Jeg kan ringe fyren.

Det var snart på tide med høydepunktet i fortellingen min.

Jeg begynner med... Er du eieren av denne dressen-

-som denne mannen har på seg? Ok.

Hva er det i den lille posen? Ok, takk.

Da han hadde gitt meg mobilen, gjensto bare den uventet slutten.

-Hva var det i posen? -Det var asken etter hans mor.

-Det var meg... -Ja. Takk. Det var kjempebra.

Jeg nådde bryllupet i tide for å være med under vielsen.

Jeg holdt lav profil, for jeg tror ikke at de gledet seg til å se meg.

Vielsen var vakker og jeg likte kysset. Det var så romantisk.

Nå hadde jeg alt til fortellingen og kunne ha dratt da.

Men jeg ble til langt utpå natten.

Da jeg sto på dansegulvet, som bare hadde eksistert i min fantasi-

-innså jeg at jeg hadde det spennende livet jeg hadde misunt andre.

Det var kvelden jeg skulle være gjest hos Jimmy Kimmel.

Mens jeg ventet på min tur, følte jeg meg selvsikker.

Jeg hadde investert 350 000 dollar av min series budsjett i anekdoten.

Derfor måtte det funke.

Men da programmet begynte, skjedde det noe uventet.

-Her er Kirsten Dunst. -Første gjest var Kirsten Dunst.

Jeg trodde ikke mine egne ører da hun begynte å prate.

Det begynte med et bryllup.

-Du har forlovet deg. -Ja, i desember.

Hun kom raskt inn på en bagasjeforveksling.

Hun jobbet for Lufthansa. Hun har gjort det når folk har vært ufine.

-Hva gjorde hun? -Sendte koffertene deres feil.

Og akkurat da jeg trodde det ikke kunne bli verre...

Det finnes filmgress, som er feik.

-Det kan være tobakk.. -Oregano...

Hun avsluttet med feik narkotika som folk trodde være ekte.

Han sa: "Du røykte en ekte joint i en tagning."

Jeg har aldri vært så høy før.

Jeg vurderte å gå.

Hvordan skulle jeg følge opp med en historie som var så lik hennes?

Plutselig kom lydfyren og jeg måtte bli med ut til scenen.

Jeg hadde ingen anelse om hva som skulle skje nå, men kunne ikke backe.

Sesong 4 av "Nathan For You" har premiere på Comedy Central.

Her er Nathan Fielder.

For en energi. Du er som en ung George Lopez.

-Får du høre det ofte? -Jeg elsker rock'n'roll.

Jeg kunne ikke la være å jamme med dere.

Jeg var fortsatt sjokkert da jeg begynte å fortelle min historie.

Jeg skulle til et bryllup utenbys.

-Har du vært i bryllup? -En gang, ja.

Jeg merket at publikummet ikke var i humor til enda en sånn fortelling.

Men jeg hadde en sak Kirsten Dunst ikke hadde - jeg så morsom ut.

Jeg tok på meg dressen, men den er altfor stor for meg.

-Jeg har et bilde. -Et bilde?

Det er meg på hotellrommet.

Ja, den er...

Den er for stor.

-Altfor stor. -Jeg så ut som en Dick Tracy-skurk.

Lattereksplosjonen ga meg selvtillit.

Det slo meg at likhetene i våre fortellinger kanskje ikke gjorde noe.

I dressen ligger det en liten pose med en pudderaktig substans.

Hver talkshow-anekdote følger samme formel.

Det spilte ingen rolle hvor mange ganger publikummet hadde hørt det.

Jeg ser sirenene og en politimann stopper meg.

"Flaks at du ikke er stilpoliti, for da hadde jeg ligget dårlig an."

Jeg hadde lagt posen på setet ved siden av meg.

Det gikk kjempebra.

"Ingen anelse. Den er ikke min."

Når det var gått nesten ni minutter, forventet de en storartet finale.

Om jeg klarte det, kunne det bli den beste talkshow-anekdoten noensinne.

Jeg gir politiet mobilen min.

Politimannen tar mobilen og spør: "Hva er det i posen?"

Så følger en lang stillhet der politimannen bare lytter.

Og så ser han på posen igjen-

-og gir meg posen og mobilen og sier: "Den er grei."

Jeg sier til ham: "Hva sa han? Hva er det i posen?"

Og han sa: "Det er hans mors aske."

-Du må ha vært... -Tja.

Jeg har aldri vært så lettet over-

-å få vite at jeg holdt i menneskelige levninger.

Jeg var utrolig, og jeg visste jo at alt faktisk hadde hendt.

Nathan Fielder. Straks tilbake.