Original subtitles

Jeg heter Nathan Fielder.

Jeg har en eksamen fra en av Canadas fremste handelshøyskoler.

Jeg bruker min kunnskap for å hjelpe små firma å lykkes.

Dette er "Nathan for You".

Dette er Mark Rappaport på Marky Sparky Toys.

Av alle produkter han har oppfunnet, er dette det verste.

Doink It er en rar ball som ikke gjør mye.

Dessverre har den ikke solgt særlig bra heller.

Det er moro helt til ingen kjøper din leke.

Men kvaliteten spiller ingen rolle når man selger til barn.

Jeg besøkte Mark med en måte å få Doink It til å selge på.

Hva vil man helst av alt ha som barn?

-Makt. -Nei, å ikke bli sett på som en baby.

Barn har så små hjerner.

I stedet for en ball skal Mark selge en identitet.

Identiteten: Har man en Doink It er man ingen baby.

-Nei. -Dette er basiskunnskap.

-Ifølge deg. -Slik selger man produkter.

-Fantastisk. Jeg ser fram til det. -Hører jeg litt sarkasme?

Mark var ikke overbevist. Han sa at det bare fantes en måte.

-Penger. -Jeg ville vise at jeg hadde rett.

Jeg satte sammen en fokusgruppe for å se om strategien min ville funke.

-Vil dere ha en sånn en? -Nei.

-Nei. -Hvorfor ikke?

-Den er teit. -Er den teit?

Et øyeblikk.

Jeg fikk en telefon.

Hallo? Ja, sir. Mener du det?

Jøss. Ja, jeg skal fortelle dem det.

Unnskyld. Det var presidenten. Han sa at denne leken-

-er eneste bevis på at man ikke er noen baby.

Jeg har en. Det er jo fint.

-Er dere babyer? -Nei.

Men dere har jo ikke leketøyet?

Med mindre dere ikke har en, da er man jo ikke det.

Ok, dere to er ikke babyer. - Men er du en baby?

Er du en baby? Men du har ikke leketøyet.

-Hva syns du om dem som er uten? -Det er synd på dem.

-Hvorfor det? -Fordi de er babyer.

Strategien funket mer enn bra.

Jeg laget en ny pakning og viste Mark den.

-Den er fæl. -Kan du spesifisere det?

Et barn i bleier og andre barn som peker på ham.

Hvis dette er det beste du har, er du forferdelig.

-Jeg har virkelig stått på her. -Du er ikke bra på det du gjør.

Du er ikke bra på det du gjør.

Å jobbe med Mark var like gørr som leken hans.

Jeg måtte vise ham resultater.

Så jeg laget en reklamefilm som garantert ville få barn til å kjøpe.

Hvis du er mellom tre og åtte år skal du høre nøye nå.

En Doink It er eneste bevis på at du ikke er en baby.

Hvis du ikke har denne leken, tror folk at du har bleier og griner.

Alle tror at du sover i en barneseng og drikker av flaske.

Hvis du ikke har en sånn en-

-så hører folk bare "gogo" og "gaga".

Be mamma og pappa å kjøpe en Doink It!

Ellers anses du for å være en baby i alle andres øyne.

Den kan også brukes som en lekeball.

Det eneste beviset på at du ikke er en baby.

Bryt! Bra.

Det var perfekt, men da jeg prøvde å kjøpe reklametid...

Du lyver når du sier til barna at de er babyer uten leketøyet.

...sa de at en sånn film aldri kunne vises.

Jeg trengte en ny taktikk.

Jeg fikk en lekebutikk til å kjøpe inn Doink It-

-ved å tilby dem en gratis julenisse til jul.

Men de visste ikke at det var min venn, James Bailey.

Han ville se til at alle ønsket seg en Doink It i julegave.

James var på plass. Nå var det på tide å selge Doink It.

Vet du hva du ønsker deg?

Jeg vil gjerne ha en Ever After High-dukke.

Da syns jeg at det låter som at du er en baby.

-Er du en baby? -Nei.

Ser du at de tuller med gutten?

Folk får ikke tro at du er en baby, og det kan du bevise med Doink It.

-Ok. -Min plan funket.

-Jeg trenger denne. -Den?

En jente på skolen min er dum mot meg.

Er hun dum mot deg? Det er ikke bra.

Kanskje hun tror at du er en baby? Fordi du ikke har en Doink It.

-Det må bety at du har bleier. -Jeg har ikke bleie.

Jeg vil ikke være en baby.

-Julenissen burde ikke si sånt. -Det er din mening.

Tross noen slitsomme foreldre var Doink It dagens storselger.

Men Mark forsto fremdeles ikke.

Det var et fælt råd og forferdelig design.

-Men det funket. -Uprofesjonelt.

-Du beviste ikke at det funket. -Den solgte.

Alle forstår ikke ens visjon, men det er viktig å satse fullt ut.

Iblant er en gave beste måte å gjøre noen glad på.

Deg.

Men forskjellen på meg og Mark er at når jeg leker, vinner jeg.

Jeg heter Marky. Jeg er en idiotforretningsmann med liten tiss.

Jeg fatter ikke hvor mye jeg sårer andre.

Jeg er til latter for min bransje.

Forrige sesong hjalp jeg privatdetektiven Brian Wolfe.

-Jeg ga ham ros på Yelp. -Jeg driter helt i Yelp.

Da jeg traff Brian nylig sa han noe sjokkerende.

Etter jeg var med i programmet ringte det produksjonsselskap.

Nå har jeg min egen realityserie.

Det stemmer. Brian fikk en egen serie på Discovery Channel.

Men jeg fikk ingenting.

Jeg var redd for at flere ville få en egen realityserie-

-og gikk igjennom første sesong i jakt på potensielle kandidater.

Da husket jeg Simon. En butikkvekter med en stor svakhet.

-Er E-kopp viktig for deg? -Det må være realt.

Historien hans hadde realityhit-potensial.

Hvis Simon skulle få en egen serie, ville jeg produsere den.

Hvordan ville det føles å gjøre reklame for en realityserie om deg?

Det er stort. Det ville jeg være interessert i.

Konseptet er perfekt. Du er en god butikkvekter.

Men det er en ting som distraherer deg, og det er...

Ja, jenter med store bryst.

Simon var med, så vi pratet igjennom hva den ville kunne handle om.

En situasjon var da jeg jobbet.

Nesten hver dag kom en kvinne inn. Hun var pen, men hadde små bryst.

En uke senere kom hun tilbake med større bryst.

Man så at hun hadde implantat.

Det kunne være et program.

Du vet at et program er en halvtime langt?

Vi brainstormet og etter å ha filmet en kort presentasjon-

-fikk jeg til et møte med en av de største realityserie-produsentene.

Vi skal se mer snart. Men først:

Kinobransjen er tøff. Filmskaperne er de som tjener mest.

Mange kinoer må satse på snacks-salg for å gå rundt.

Vi satser på snacks. En kino er en eneste stor godtekiosk.

Jeg traff kinosjef Erik Chaffino. Jeg kunne doble inntektene.

For det meste kjøper en person popkorn og så deler to personer det.

Ja, 95 % av kundene deler.

Ikke nå lenger. Planen: Tving kunden til å kjøpe sitt eget godteri-

-med en ny regel: Ingen deling.

Tror du kundene liker det?

Hadde Edison tenkt på stearinkunder hadde han aldri oppfunnet lyspæren.

Det kreves mot å være først med noe nytt.

-Dette kan være av den kaliberen. -Ja.

-Hvis Thomas Jefferson brydde seg... -Han het Edison.

Det Edison gjorde med stearinlysene...

Hvis han hadde vært redd for det, hadde han ikke oppfunnet lyspæren.

Erik var med. Neste dag begynte den nye regelen å gjelde.

-Kan jeg få en liten popkorn? -Dere får ikke dele.

-Vil dere ha to små popkorn? -Ok.

Det funket visst, da noen bestilte en til.

-En til dere hver. -Takk.

Men jeg var redd for at folk ville forsøke å sno seg rundt regelen.

-En holder. -Ok.

Og mistankene mine ble bekreftet.

Jeg måtte minne folk på at de brøt kinoens regler.

-Dere får ikke dele. -Vi deler ikke.

-Jeg så det. -Når da?

-Jeg så ham ta popkorn. -Det tror jeg ikke.

Smakte du? Du har sølt på trøyen.

-Nei, det falt bare der. -Får jeg lov? Unnskyld.

Får jeg lukte på dine fingre? De lukter popkorn.

-Ok, han tok noen. -Jaså?

-Det er som å stjele av kinoen. -Ok.

Det var for lett å jukse. Uten en bra måte å overvåke salen på-

-var regelen uten virkning.

Før kveldsrushet satte jeg opp infrarøde kamera.

Nå kunne vi fra bakrommet overvåke folk som tenkte å dele.

Det viste seg at kameraene til og med kunne tjene en annen hensikt.

Det pleier å være middelaldrende menn som går alene på barnefilmer.

Men vi har aldri fakket noen.

-For popcorndelere. -Og gamle griser.

To fluer i en smekk.

Men kameraene var satt opp for å se hvem som delte snacks.

Så Frank hjalp meg å endre vinkler, så grisene kunne bli oppdaget.

Litt høyere.

Mens vi stilte inn kameraene fikk jeg vite mer om byen jeg var i.

-Hvordan er det å bo i Whittier? -Det fins noen fine parker.

Ronald Reagan gikk på high school og college her.

Jeg tror det er byen med flest trær.

-Flest typer trær. -Det visste jeg ikke.

Da kameraene var på plass, begynte jeg å se. Jeg ble sjokkert.

De deler. Oppdaget.

Det er overlagt deling. Det er skamløst.

Det er som om ingen engang... Alle deler.

Dette ville fortsette om det ikke fikk følger.

Da filmen var slutt førte jeg to av forbryterne inn i bakrommet.

Dette er overvåkningssystemet vårt.

Dere delte.

-Derfor havner dere på tavlen. -Hvilken tavle?

"Popcorndelere og onanister".

Vi har delt popkorn, ikke onanert.

Det er ikke dere. Det er om vi tar noen som gjør det.

Da får dere ha to ulike tavler. Jeg vil ikke stå på den.

Disse koster 20 dollar. Vi må kjøpe to...

-...hvis det skal være ulike. -Du har sikkert råd til to.

Takk for deres feedback, kanskje vi overveier det.

Jeg håpet at straffen ville avskrekke.

Men en ting som sto klart var at folk i Whittier var uforskammet.

Jeg har ingenting imot å henge på tavlen. Jeg deler likevel.

Og Erik var ikke like oppspilt som jeg hadde håpet.

Det er nok ikke det vi trenger.

To firma hadde forkastet mine ideer samme uke. Det var trist.

Mitt eneste håp var pitchen med Simon.

Dagen for pitchen var kommet. Simon og jeg ventet i lobbyen.

Før vi begynner å prate om serien, skal vi prate litt Hollywood?

-Hva da? -La dem vite at du kan bransjen!

-Litt småprat? -Ja.

Deretter fikk vi treffe produsenten Brant Pinvidic-

-for å se om vi ville få lage realityserien.

Husker du filmen "Captain Phillips"?

Jeg hørte at den somaliske skuespilleren, piraten...

-...er nesten blakk nå. -Ja, alt er ikke bare glamour.

Når Simon hadde vist at han kunne bransjen, viste vi serien vår.

Jeg heter Simon Kellogg. Jeg er vekter.

Arbeidet mitt krever konstant fokus og rask reaksjonstid.

Bare en ting kan hindre meg i å fokusere på arbeidet mitt:

Min besettelse av store bryst.

Dette er min fortelling. Dette er "Simon Sees".

Hver morgen våkner jeg rundt sju.

Og så drikker jeg et glass vann som jeg har hatt ved senga.

Så rer jeg opp og går til badet og barberer meg-

-børster tennene og dusjer.

Hvis jeg skal jobbe, tar jeg på meg min vekteruniform.

Jeg pleier å begynne med strømpene og siden buksene.

Så undertrøyen og så skjorta.

Jeg pleier ikke kneppe buksene før jeg har stappet ned skjorta.

Så går jeg på kjøkkenet og spiser frokost. Iblant drikker jeg kaffe.

I dag åt jeg et Hot Pocket-smørbrød. Det var bedre enn frokostblanding.

Da mikroen pep, visste jeg at smørbrødet var klart.

Jeg pleier å ta en bit og siden åpne smørbrødet en anelse.

Jeg blåser inn i det for å kjøle det ned.

Når jeg har spist, skyller jeg av tallerkenen, setter den til tørk.

Så går jeg ut og drar til jobben.

I dag skulle jeg jobbe hos en juveler. Jeg vil være ærlig-

-så når jeg begynner på ny jobb forteller jeg litt om meg selv.

Det er en ting du bør vite. Jeg blir distrahert av storbystede kvinner.

-Kanskje jeg ser, men jeg... -Det der trenger vi ikke diskutere.

Da jeg hadde fortalt det, begynte jeg å jobbe.

Jeg vil stå ved døren, så jeg kan se alle som kommer inn.

Jeg så at det var en kvinnelig ansatt. Hun var asiatisk.

Men det var ok, for hun hadde ikke store bryst.

Etter ca en halvtime kom det inn en kunde.

Det var en kvinne med store bryst.

Hvis det skjedd et ran da ville jeg nok ikke merket noe pga kvinnen.

Jeg tenkte bare på alt jeg ville gjøre med henne.

Jeg ville kle av meg med henne og ta på brystene hennes.

Og massere dem og så bruke hendene for å gynge dem.

Og massere dem.

Det er superfint.

I en sånn situasjon stopper tiden eller går liksom langsommere-

-til den nesten stanser.

Jeg har jo en tidsforståelse og vet at tiden går, men veldig langsomt.

Da hun gikk, åpnet jeg døren for henne.

Takk. Ha det bra.

Da får jeg mulighet til å ta en siste titt før hun går.

Det var nok D eller E.

Så følte jeg at jeg måtte forklare arbeidsgiveren det.

For en stund siden kom det inn en kvinne med stor byste.

Jeg var nødt til å se og ble litt distrahert.

Jeg vet ikke hvorfor du tar opp dette hele tiden, Simon.

Det er ikke nødvendig, så lenge du skjøtter jobben.

Jeg lover å ikke bli distrahert igjen.

Denne opplevelsen hjalp meg å innse-

-at det var pinlig å prate om det.

Neste gang skal jeg nok ikke nevne for sjefen at jeg blir distrahert.

Det er bra filmet og klippet.

At du ikke kan gjøre jobben din på grunn av store bryst er moro.

Problemet er at vi ikke kan selge det.

Jeg tror at mange menn, ikke bare vektere, som ser det-

-ville føle at det ikke er en perversjon, men noe naturlig.

Akkurat. Det gjør det mer menneskelig.

I den formen det er nå må jeg si at det er pass.

-Og "pass" innebærer...? -Nei.

Jeg var opprørt.

Men det verste var at jeg gjorde Simon skuffet.

-Er du trist? -Lite grann. Jeg håpet jo.

Men Simon hadde en egenskap man sjelden støter på: utholdenhet.

Han vet nok ikke riktig hva den store massen vil ha.

Kanskje vi kan beholde brystbiten og legge til meg i Elviskostyme.

-Har du et Elviskostyme? -Ja.

Simon ville ikke gi opp.

Selv om det var åpenbart at dressen gjorde saken verre-

-fikk hans tæl meg til å innse at han klarer seg uansett hva som hender.

-Det er råbra. -Ok.

Hvis du spurte ham, ville han heller være en av dem...

-...enn han som ser ut som en baby. -Ja, siden Nissen har sagt det.