Original subtitles

Jeg er Nathan Fielder.

Jeg gikk ut fra én av Canadas handelshøyskoler med toppkarakterer.

Jeg bruker kunnskapen min for å hjelpe små firmaer å lykkes.

Dette er "Nathan For You".

Hollywood har over ti millioner turister.

Suvenirbutikker konkurrerer om å få selge pinlige ting.

Men i suvenirspillet er situasjonen viktigst.

Det er vanskelig for LA Fame, fem gater unna The Strip, å hevde seg.

Det er en trist historie. Eieren John Kim har knapt noe å skryte av.

Nylig kom en fra Of Mice & Men inn her. Et ganske populært rockeband.

-Men bortsett fra det... -Jeg kan kanskje hjelpe John.

-Hvorfor har du en "touk"? -"Touk"? Hva?

-Denne. Hva kaller du det? -En lue.

-I Canada kaller vi det "touk". -Det er kaldt, derfor har jeg den.

Ja vel, det er ok.

Oppdraget mitt var å tiltrekke turister til LA Fame.

For Hollywood-besøkere er filmens verden veldig spennende.

Dersom John fikk illudert et pågående filmopptak foran inngangen-

-ville turistene på Strip dra til LA Fame for å få action.

Etter det måtte jeg kun tilby alle en rolle i filmen.

Rollen: en betalende kunde i en suvenirbutikk.

Turister blir veldig oppspilt rundt kjendiser og innspillinger.

Da tenker de ikke rasjonelt. Hvis de kommer hit, blir det enkelt å selge.

-Ja, kanskje. -John var med på det.

For å få LA Fame til å se ut som en filminnspilling-

-leide jeg lys og utstyr og satte opp alt utenfor butikken.

For å gjøre filmen interessant-

-leide jeg Johnny Depp-imitatoren Ronnie Rodriguez-

-som forhåpentligvis så ut som Johnny på avstand.

Jeg leide en dårligere imitator som stand-in-

-slik at Ronnie så bedre ut. Da kunne jukseinnspillingen begynne.

Action. Jeg lot som jeg regisserte, og turistene samlet seg.

Kutt. Vi tar det igjen. Det var kjempebra.

Interessen steg rundt kjendisen vår.

Måten han går inn for en rolle, er fantastisk. Jack Sparrow er...

Jeg er fra en liten by. Det er kult å være i Hollywood.

Da vi ga dem et glimt av Johnny-

-var tiden inne til å selge suvenirer.

Hei. Som dere ser, spiller vi inn en film her. Filmen heter "The Web".

Johnny Depp må hacke en asteroide for at den ikke skal treffe jorden.

Det er litt uvanlig, men vi trenger statister.

Har vi noen interesserte? Virkelig?

Uten mangel på frivillige tok jeg dem inn én og én.

Jeg skal forklare. Gå inn i butikken, kjøp en vare og gå så ut.

Ok. Når jeg sier ifra.

Du må gå langsommere.

-Ingen Oscar-vinner akkurat... -6,53.

-...men vår første kunde var glad. -Takk. Ha en fin dag.

Jeg ga statistene litt regi.

Gå inn der, kjøp en vare og gå ut.

Gå inn der, kjøp noe og gå ut.

Planen min funket og turistene kjøpte ting på løpende bånd.

Scenen var falsk, men salget var ekte.

Betalte du for den? Ok, da er den din.

Men det var bare småsummer.

Jeg viste John hvordan han kunne få kunder til å bruke mer.

Hei, konstabel Suzanne. Hvordan går hacker-utredningen?

-Hva skal jeg si? -"Ingen ledetråder ennå."

Ok. Ingen ledetråder ennå.

Ok. Jeg har disse tingene som du har satt til side. Det blir 87 dollar.

Ok, la meg se.

-Takk. -Ingen årsak.

-Belaster du kortet mitt? -Du spiller en rolle. Si "takk".

-Takk. -Ok. Ja.

87 dollar i én transaksjon hadde aldri skjedd i en suvenirbutikk før.

Men ikke alt var perfekt.

-Hadde du et spørsmål? -Ja, jeg vil ikke ha disse tingene.

Vil du levere dem tilbake? Jeg hadde regnet med det.

Jeg hadde en plan som ville få dem til å revurdere det.

Johnny Depp er stjernen i filmen. Han så på innspillingen.

Han mente at du var et naturtalent.

-Har du gjort dette tidligere? -Nei.

-Hvis du vil, kan du få treffe ham. -Ja, om han vil.

-Ja, jeg mener... -Ok.

Johnny? Er du påkledd?

Dette er Carter, skuespilleren som...

-Hyggelig. Hvordan går det? -Bra.

-Jeg hørte at du var flink. -Takk.

-Er du fan av ham? -Selvsagt.

-Jaså? -"Pirates Of The Caribbean".

-Kult. Takk. -Hyggelig å møte deg.

-Vil du ha noe signert? -Herfra?

Ja. Vent, du ville vel levere det tilbake?

Hvis han signerer dem, går det ikke.

Hvis han signerer én... Kan han gjøre det eller ikke?

-Han pleier å signere alt. -Jeg kan...

Ok, la meg se. Jeg kan ikke si nei til en autograf.

Min favoritt, til rom.

Det var et intenst kvarter mens Ronnie signerte alt i kurven.

Når har filmen premiere?

Til slutt beholdt hun alle suvenirene og reiste lykkelig hjem.

Etter hvert den dagen fikk vi kundene til å gjøre store innkjøp.

Rollefiguren din er en kunde som gjerne bruker penger.

Han er rik og elsker å kjøpe suvenirer. Det er din motivasjon.

Kjør. Folk så ut til å ta rollene sine på alvor.

Jeg skal gi meg en Oscar, fordi jeg er rik.

-Vi solgte suvenirer som aldri før. -Totalbeløpet er 170,92.

-170. -Selv om autografene var falske-

-så holdt minnene de tok med seg hjem den dagen, et helt liv.

Jeg ville vite om John hadde tenkt å fortsette med metoden min.

-Er det noe du fortsetter med? -Ja... Nei, kanskje.

Kanskje? Ok, det er bra.

Dessverre er Ronnie, Johnny Depp- imitatoren, sjelden tilgjengelig.

Så jeg fant en annen imitator som kan erstatte ham.

Dette er William. Han er profesjonell Bill Gates-imitator.

Du kan vel gi ham en smaksprøve på Bill.

Ja, det er en glede å være her. Da vi begynte med datamaskiner-

-på 80-tallet-

-så var det enormt i bransjen. Det var enorme maskiner.

-Vi... Jeg startet i en garasje. -Det der holder nok.

-Er det dette du lever av? -Ja.

Jeg forlater dere, så dere kan gå gjennom detaljene.

-Hyggelig å treffe deg. Vi ses. -Takk.

Jeg håper at alle kjøper Microsoft.

...fortsetter med virksomheten.

Vi kan alltids bruke det og vi er takknemlige-

-for det vi har fått til.

-Ok. -For det vi...

Det er vel gitt, men når jeg lager serien-

-garanterer jeg at alle idéer er lovlige.

Men etter at jeg hadde hjulpet LA Fame, viste det seg at visse deler-

-av min markedsføringsplan kan være bedrageri. Det er ikke bra.

Da jeg forlot John, antok jeg at jeg var ferdig der.

Men så fikk produksjonen spørsmål fra suvenirbutikkunder-

-som lurte på når filmen "The Web" hadde premiere, så jeg ble rådvill-

-og traff den pensjonerte dommeren Anthony Filosa.

-Det er svindel. Og tyveri. -Tyveri og bedrageri?

Det du gjorde, var kriminelt. Hvor alvorlig det er, avhenger av beløpet.

-Du innrømmet overfor meg... -Jeg innrømmet ingenting.

Du sa at hensikten ikke var å lage en film.

-Hvordan kommer jeg meg ut av det? -To valg:

Du kan tilby å gi pengene tilbake. Det er én måte.

-Eller så lager du filmen. -Så om "The Web" var en film...

-...er det ikke noe problem? -Akkurat.

Med dommer Filosas idé kunne jeg klare meg.

Jeg redigerte klippene fra LA Fame, men det var vanskelig.

Det var bare løse scener med kunder, ingen story.

Jeg skrev et manus som vevde inn filmsnuttene til en historie.

For å gjøre det interessant, leide jeg en til å spille kjæresten min.

Senere den uka begynte vi å spille inn "The Web".

Har du kysset noen foran kameraet før? Ja?

-Har du? -Hva? Ja.

Det er ikke vi to som kysser hverandre, men rollefigurene våre.

-Det er ingen stor greie... -Nei.

Etter litt prating begynte vi å spille inn scenen.

-Jeg elsker deg, Richard. -Jeg elsker deg også, Allison.

Kom.

-Hva skulle jeg gjort uten deg? -Jeg vet det.

-Jeg har ikke gjort det før. -Ingen fare.

Det ble litt vanskelig, siden jeg ble så nervøs.

Etter hvert som scenen fortsatte, ble det vanskelig å holde meg til rollen.

Men etter en stund ble kjemien oss imellom veldig naturlig.

Vi filmet flere scener med Ronnie, nok til at filmen kunne bli logisk.

Jeg viste hele filmen til dommer Filosa for å høre om det var greit.

-Var det alt? -Det er en råversjon.

Hvis dette er forsvaret ditt, så vil ingen jury la deg gå.

Men du sa at alt kan være en film.

Jeg antar at en film må ha en slags handling.

-Den er der. -Jaså?

-Han redder verden. -I en butikk.

Reaksjonen uroet meg, men så ble det tent et gnist av håp.

Hvis showbiz aksepterte den som film og den vant en pris-

-så måtte retten ta det med i vurderingen.

Han hadde rett. Vant filmen en pris, ville den oppnå troverdighet.

Jeg sendte filmen til festivaler i håp om at den ville få konkurrere.

Men da jeg bare fikk avvisningsbrev, gjensto det bare én ting:

Å starte en filmfestival. Jeg kom på navn, logo og påmeldingsblankett.

Og så fikk "The Web" være med som kortfilm.

Men en pris ville ikke bety noe uten et tungt navn. Jeg ringte rundt.

Jeg er en stor fan.

En second unit manusansvarlig fra "Bonnie And Clyde" vurderer filmen.

Jeg så ingen kontinuitetsfeil. Er det hva en manusansvarlig gjør?

Nå trengte jeg bare én film til som "The Web" kunne slå.

Etter en del litt søking fant jeg en utfordrer.

Et klipp på 90 sekunder med en mann som fiser.

Lokale var ordnet. Nå kunne festivalen begynne.

Tilstrømmingen var dårlig. Bare noen få fra nabolaget kjøpte billetter.

Det viktige imidlertid, var at dommeren var ankommet.

Da Crayton hadde satt seg, kunne vi begynne.

Velkommen til den første Eastern Los Angeles International Film Festival.

I dag konkurrerer kortfilmene og den som vurderer dem-

-er filmbransjelegenden Crayton Smith-

-som er kjent som manusansvarlig for "Bonnie And Clyde".

Hvis han velger en film som vinner, så er det definitivt en ekte film.

Kom hit. Jeg jobbet bare som second unit i "Bonnie And Clyde".

-Jeg ble ikke nevnt i rulleteksten. -Du er oppført i IMDb.

I "Den ville gjengen" ble jeg nevnt.

Vil du at jeg sier "Den ville gjengen" i stedet?

Crayton fortalte nå-

-at han ble kreditert som manusansvarlig i "Den ville gjengen".

Han jobbet med "Bonnie And Clyde", men ble ikke nevnt i rulleteksten.

Først har vi en scifi-thriller, som heter "The Web". Vær så god.

-Kommer du i helgene nå? -Jeg er hacker, ikke slacker.

Politiet begynner å bli mistenksomme. Skaff deg et eget kontor.

Ja vel, bestemor.

Ok, på tide å hacke.

Takk. Ha det bra.

Sjef? Microsoft festet databrikker i asteroider for å styre dem.

-Ikke bra. -Du bør fortelle det til Kip.

Hva holder du på med, mr Gates?

Politiet er her. La meg distrahere dem mens du finner ut av dette.

-Hei, konstabel Suzanne. -Hei.

-Hvordan går hacker-etterforskningen? -Bra. Ingen ledetråder ennå.

Det blir 87 dollar.

MICROSOFTS HOVEDKONTOR

Fare. Asteroidens databrikke er defekt.

Å nei, hva gjorde jeg galt? Jeg skjønner det ikke.

Jeg har jobbet så hardt for å få i gang dette datamaskinprosjektet.

Dette er helt nytt.

-Hva skjer? -Det kommer en asteroide mot jorden.

-Om fem minutter er vi døde. -Kan du ikke hacke brikken?

-Jeg skal gjøre mitt beste. -Pokker, jeg har en kjæreste.

Unnskyld at jeg ba deg dra fra jobben, men vi må ta avskjed nå.

Å, nei.

-Jeg elsker deg, Richard. -Jeg elsker deg, Allison.

Kom.

Jeg hacket raskere enn noensinne.

Da ryktet spredte seg, skyndte folk seg for å skaffe seg ting.

Alle ville ha suvenirer, så de kunne minnes jorden. Folk var lei seg.

Sinte folkemasser i gatene. Det var vanskelig å stoppe asteroiden.

-Men jeg måtte prøve. -Adgang tillatt.

Omløpsbane omprogrammert.

-Jeg klarte det. -Du har reddet verden.

"The Web" ble mottatt som forventet. Jeg ventet på prisen for beste film.

Neste kortfilm er en dokumentar: "Me Farting On Command".

Forhåpentligvis tjente fisefilmen sin hensikt.

Nå da visningen var over, skulle dommeren velge beste kortfilm.

Jeg ventet nervøst på avgjørelsen hans. Ok, du er ferdig.

Topp.

Du valgte "The Web". Ok.

Gi meg denne prisen for beste kortfilm.

-Skal jeg gi deg den nå? -Ja.

-Dette... -Du trenger ingen tale.

Jeg klarte det. Og med prisen i hånden-

-var min markedsføringsplan for LA Fame 100 % lovlig.

Jeg var ferdig her, men det var én person jeg ville dele nyheten med.

Jeg var veldig stolt av prisen og så fram til å fortelle det til Jesse.

-Filmen vi laget, har vunnet en pris. -Hva? Hvilken pris?

-E.L.A.I.F.F.. -Ok, så spennende.

-Ikke verst. -Ja.

Det er én ting jeg ville prate med deg om.

Da vi filmet kysse-scenen-

-og jeg sa at jeg spilte en rolle, så kan det ha vært en løgn.

-Det er ok. -Det kan ha vært litt av meg der.

Jeg lurer på noe. Da du kysset meg-

-hvor mye var rollefiguren din og hvor mye var du?

Du mener om jeg vil kysse deg? Jeg, Jesse?

Ja.

Jeg mener... Det var ingen stor greie.

Men jeg ville nok ikke ta tak i deg på gaten og kysse deg uten videre.

-Bra å vite, antar jeg. -Ja.

Da syntes jeg synd på Jesse. Å kysse noen og ikke føle noe-

-er en fæl måte å leve på.

Da jeg kjørte hjem, forsto jeg hvordan det føltes å være turist.

Å dra et sted med så mye håp, og dra hjem med bare en suvenir.

Det føles som om jeg vil våkne, og så har ikke dette skjedd.

-Vil du kysse hånden min? -Ja, jeg vil kysse hånden din.

-Sånn. -Kult. Takk.