Original subtitles

God aften. Vi sender fra historiske Elysian Park i LA.

Hver uke utfordrer jeg folk til å ta store sjanser.

Noen påstår at jeg aldri tar sjanser selv.

Det vil endre seg i kveld.

Jeg har lært å dirke opp politihåndjern.

Jeg skal ta en større sjanse enn noen andre har gjort i TV.

Jeg skal bli lenket fast til denne metalrammen.

Jeg har 90 sekunder til å komme meg fri-

-før denne robotarmen åpner mine bukser og blotter meg-

-for en gruppe barn.

Hvis det skjer, blir jeg anholdt av en politibetjent.

Vi har sett utbryterkonger risikere døden.

I kveld vil jeg risikere noe enda verre:

Å bli en registrert sexforbryter.

Det dere ser er 100 prosent ekte.

Velkommen til "Nathan For You". Dette er Claw Of Shame.

Det er kontroversielt.

-Hva vinner jeg? -Ingenting.

Slipper han fri eller må han i fengsel?

Jeg ville ikke engang prøvd. Han løper en stor risiko.

I mitt program hjelper jeg små firmaer med store idéer.

Men kveldens episode blir litt annerledes.

Nå ser dere min siste prøverunde-

-og min siste sjanse for å slippe løs før jeg blir sexforbryter.

Å nå så langt krevde flere måneders planlegging.

Jeg er ikke en Houdini. Selv om jeg har litt trylleerfaring...

Der er ingenting i posen, vel?

Posen er tom. Dere kan se gjennom den.

Jeg sluttet å opptre for flere år siden.

Jeg bestilte en treningstime hos utbryterkongen Mark Paskell.

Jeg ville lære å dirke opp håndjern.

Hvordan slipper jeg ut av håndjern?

-Med en dirk. -Er det en hårspenne?

Ja, dette er en hårspenne.

Inn med den...

...og dytt, så kommer du fri.

Selv etter han hadde lært meg det, tok det meg en halvtime.

Jeg måtte øve masse for at få det ned på 90 sekunder.

Etter litt øvelse fortalte jeg Mark om min idé.

To folk trekker mine bukser ned og blotter meg for publikum.

Mark er ekspert, så jeg håpet å få ham som rådgiver.

Hva syns du?

Jeg vet ikke. Det er utenfor mitt felt.

Kan jeg si at du er min konsulent?

-Jeg må komme tilbake til deg. -Vil du det?

Jeg kommer tilbake.

-Vi skriver at du er konsulent. -Det setter jeg pris på.

Jeg setter pris på det, men la meg komme tilbake til det.

Kommer du tilbake om å bli nevnt?

Vi nevner deg bare sist i programmet.

Jeg hørte aldri tilbake fra ham, men nå kunne jeg dirke låser.

Jeg kjente ikke de juridiske kravene for å bli sexforbryter.

Jeg fant en dommer som ville gi meg råd på kamera.

Anthony Filosa.

Hvis jeg ikke kommer meg løs, blotter jeg meg for noen mennesker.

-Hva for noen mennesker? -Voksne.

-Barn? Voksne? -Er barn bedre?

Interessant. Begge kan bli krenket.

Men mer barn, for det er virkelig krenkende.

Så du sier det er bedre å bruke barn?

Det foreslår jeg ikke.

Virkelig ikke.

Jeg tok dommerens råd om å blotte meg for barn.

Og han hadde stor kunnskap om hvordan man blir sexforbryter.

Det må være overlagt. Bevist.

Ville det hjelpe hvis jeg sa: "Jeg gjør det for å blotte meg?"

Du dropper alle forholdsregler.

Folkens, noe kan skje her. Og hvis det gjør det...

Hva så?

Altså, hvis det går galt, så er jeg likeglad.

-Synd. Jeg blir bare kåt. -Noe i den stilen.

Hvis noen hjelper med å trekke ned mine bukser, kan de bli straffet.

-Den person er like skyldig som deg. -Så ingen assistenter?

Jeg ville ikke utsette andre for risiko.

Intet menneske kunne hjelpe meg, så jeg måtte bruke en robot.

Jeg søkte i månedsvis, hos forsvaret og NASA-

-som fortalte at teknologien ikke fantes til å trekke ned bukser.

Jeg ga ikke opp, men fant til slutt et villig firma.

Her er den. Det er KUKA-robotics K.R. 15-2.

Jeg forklarte John hva robotarmen skulle gjøre.

Når buksene er nede, skal den dra underbuksene mine ned.

John foreslo spesialdesignet bukser som blir enklere å dra ned.

Jeg ba en skredder lage buksene.

Den uken de ble laget, ble han min treningspartner.

Jeg lånte et par underbukser så han kunne dra ned buksene mine.

90.

Det var distraherende å få dem dratt ned, men jeg kom nær 90 sekunder.

-Tid? Hvor fort var det? -1 minutt, 50 sekunder.

Etter en times trening ble buksene levert til Reel EFX-

-så robotarmen kunne bli programmert.

Jeg ville høre konsekvensene ved å bli fengslet som sexforbryter.

Jeg møtte Jimmy Murphy som har sittet inne i 11 år for vold.

I fengsel er det det siste du vil være. Det er det laveste.

Hva ville skje meg der inne?

Du ville finne noen Snickers på puten din.

Det høres ikke så ille ut.

Du ville si: "For en fin gave." Så ville du spise dem.

Noen ville komme og si: "Hvor ble det av sjokoladen min?"

"Den har jeg spist." Så sier de: "Du må betale."

Hvordan? Jeg har ingen penger.

Så hamrer de hodet ditt imot noens beltespenne.

-Det vil jeg ikke. -Nei, det er mange beltespenner.

-Virkelig? -Ja.

Kan han ha belter på i fengsel?

Får man bare beltespennen?

Det er ingen spenne?

-Så hodet ville ikke hamret imot? -Du ville hatt en pikk i munnen.

Jeg ville ikke hamret, men stoppet ved ballene.

-Jeg vet ikke hvordan du gjør det. -Sånn ville jeg gjort det.

Munnsex mellom menn er ok. Men jeg hadde ikke lyst til det.

Å forestille meg det fikk meg til å tvile på stuntet.

Mine tvil økte da robotarmen ble uforutsigbar.

Og enda verre, min skjebnesvangre robotarm brukte Windows 95.

Nå kødder du! Mine foreldre kastet ut deres Windows 95-datamaskin.

-Minesweeper virket ikke. -Det går bra.

Den beveger seg i millimeters avstand fra min kropp.

Jeg var bekymret fordi John ikke kunne styre den under stuntet.

Programmet skulle kjøre automatisk. Han sa at softwaren ville virke.

Roboten ble brakt til Elysian Park.

Over 50 mennesker arbeidet i to hele dager.

I kveld risikerer Nathan den ultimate skammen.

Han møter en hjerteløs robot som vil blotte hans private deler.

Det kan være det farligste stuntet noensinne.

Barn kommer til å se på. Politiet vil være der.

Det hele vil foregå midt på natten.

Jeg er på Jorden av en grunn. Det er Guds plan for meg.

Verden ser på. Vil han inspirere millioner og gjøre hjemlandet stolt?

Eller ende bak lås og slå og risikere utvisning?

Ingen har prøvd det før i fjernsynets historie.

Det er et program for Comedy Central. Det vi gjør er vilt.

Kommer han seg fri eller ikke?

Se Nathan Fielder mot Claw Of Shame.

Om litt vil jeg prøve å slippe fri. I kveld kan jeg ikke feile.

Jeg har lært at man ikke kan være redd for å feile.

Når jeg hjelper firmaer, feiler jeg hele tiden.

Jeg pleier ikke å vise det, men jeg vil gjøre et unntak.

La oss se mine største fiaskoer.

Min minst populære idé var en bakteriefri pølsevogn.

Der kunne bakterier komme fra pengene til maten.

Jeg designet en håndfri metode for å komme til sennep og ketchup på.

En annen ansatt skulle kun ta imot betaling.

I den bakteriefri metoden rører du ikke egne penger.

-Folk ble irritert over pengene. -Kan jeg få lommeboken min?

Den håndfri løkmaskinen var problematisk.

Opp, ned, så treffer den bordet, og løken kommer ut.

Fortsett. Opp, ned.

Det fungerer ikke.

Det var ikke apparatets skyld. Du mistet den bare.

Folk var ikke klar for en håndfri pølseopplevelse.

Så jeg droppet konseptet.

Jeg hadde en idé til en tåreløs måte å fortelle om et dødt kjæledyr på.

En sekundær service til dyrleger.

Vi lagde film av dyret mens det fortsatt levde-

-og fortalte barnet at det var i dyrehimmelen.

Jeg hyrte den eneste skuespilleren som svarte på annonsen.

Men da vi viste eierens barn filmen...

Hei, det er meg, Madi. Jeg er i himmelen nå.

Jeg er lei for at jeg døde. Jeg savner deg.

Jeg er glad her og kommer ikke hjem.

Sånn snakker ikke Madi.

Nei, det gjør hun ikke.

Det går bra.

Han hatet hundens stemme. Enda en flopp.

Mine beste idéer hjelper også lokalsamfunnet.

Jeg hadde en idé om å hindre fulle folk fra å kjøre bil.

Det skulle stå en tryllekunstner utenfor baren.

Han testet deres promille i smug mens han utførte en tryllekunst.

Med min tryllebakgrunn utførte jeg testen.

Jeg skal bruke dine nøkler til mitt siste trick.

Flott. Pust på tryllestaven.

Litt hardere.

Din alkoholpromille er høy.

Dine nøkler er vekk.

Da innså jeg feilen ved min idé.

Hvis han tok en taxi, kunne han ikke komme inn i sin leilighet.

-Kan jeg få mine nøkler? -Nei, for du er full.

Jeg var nødt til å kjøre ham hjem.

-Du bor langt unna. -Det stemmer.

Og jeg kunne først gi ham nøklene når han sov.

-Skal du se meg sove? -Ja, før jeg legger igjen nøklene.

Ellers kan du kjøre bil.

-Pusser du ikke tennene? -Nei, kun om morgenen.

Det er ekkelt, men ingen legger merke til det.

Jeg måtte forsikre meg om at han sov...

...før jeg la igjen nøklene.

Som dere kan se, svikter selv de største hjerner noen ganger.

Men i kveld kan jeg ikke feile.

Jeg løp en risiko mens ti uskyldige barn deltok.

Det tar jeg ikke lett på.

Jeg snakket med foreldrene deres for å berolige dem.

-Hvordan har dere det? -Bra.

Før vi begynner, vil jeg bare berolige dere.

Vi skal skjule ansiktene deres sånn at kollegaene deres ikke sier:

Hvorfor lot dere barna deres gjøre det for 100 dollar?

Sånne spørsmål fra lokalsamfunnet. Ikke tenk på det.

Ok. Ønsk meg lykke til.

Jeg har de spesialsydde buksene på som roboten skal dra ned.

Barna får en tissepause før jeg begynner.

Når vi vender tilbake, skal jeg prøve å slippe fri.

Nå skal vi begynne.

Kun de nødvendige menneskene er tilstede her nå.

Betjent Billy Smalling er her, og selvfølgelig barna.

Dommer Anthony Filosa er her for å ta en siste sjekk.

Matt "Money" Smith tar over. Han vil kommentere evenementet.

-Takk for at du gjør det. -Selv takk.

-Har du noen spørsmål? -Hvorfor gjør du dette?

For programmet.

Du vet vel at det er kontroversielt?

Lykke til.

Nå skal vi snart se ham prøve å slippe fri.

La oss høre litt mer om Nathan Fielder.

Nathan ble født i 1983.

Den eneste sønnen av kanadiske tjenestemenn, Eric og Deborah.

Det bringer oss videre til i kveld. Nå skjer det snart.

Nathan utveksler et par ord med dommer Anthony Filosa.

Ser alt bra ut når det gjelder å bli anholdt for uanstendig adferd-

-hvis jeg feiler i kveld?

Ja, tilsynelatende.

Bra. Mer trenger jeg ikke å vite.

Nå går Nathan bort til betjent Smalling.

Han vil inspisere håndjernene. De skal holde standarden.

To låser. Politihåndjern fra Smith & Wesson. Sånn som på politiskolen.

Ok. Her er nøkkelen.

Alt er i orden. Nathan går over til en laptop.

Foreldrene hans er med via Skype. De vet ikke hva planen hans er.

Han ville høre deres stemmer før han går opp på scenen.

Jeg vet ikke om dere kan høre meg, men jeg skal gjøre noe risikabelt.

Neste gang vi snakker sammen kan jeg sitte bak skuddsikkert glass.

-Oi da. -Hvorfor?

Jeg har ikke tid til å forklare, men jeg elsker dere.

-Ønsk meg lykke til. -Hva skal du gjøre?

Kan dere høre meg? Hallo?

Internettforbindelsen er avbrutt.

Jeg vet ikke om de hørte beskjeden, men den var fra hjertet.

Nå er det tid for Nathan til å gå opp på scenen.

Man kan lure på hva han tenker på akkurat nå.

Har han forberedt seg nok på det presset han står overfor her?

Nathan stiller seg i posisjon. Betjent Smalling låser ham fast.

Det er en solid stålramme.

Det er en søt gruppe barn.

Bare kvelden ikke ender med at de ser en mann blotte seg.

Teknikerne kontrollerer om alt er i orden.

Vi går til reklamer. Når vi vender tilbake, vil han prøve å slippe fri.

Vi er tilbake, og det er nå det skjer.

Nathan har 90 sekunder til å komme seg løs og trykke på knappen.

Knappen er det eneste-

-som kan stoppe roboten i å dra buksene ned foran barna.

Nå sier han replikken som dommer Filosa har lært ham.

Det kan skje noe her. Hvis det gjør det... Hva så?

Nå har han etablert at det er med overlegg.

Hvis han blotter seg, blir det ikke betraktet som et uhell.

De 90 sekunder er begynt. Der er roboten.

Nathan har visst tatt en spenne fra sitt hår til å dirke opp håndjernene.

Vi er 80 sekunder unna en livstid med hån til Nathan.

Roboten trekker glidelåsen ned.

Nathan jobber med håndjernene mens roboten jobber med buksene.

Knappen er løs. 60 sekunder.

Robotten er nesten halvveis. Nå kan man se underbuksene hans.

Barna ler, men det gjør ikke Nathan.

Under 50 sekunder. Der røk hårspennen.

Sitter den fast?

Den sitter fast i tøyet. Han prøver å ta den.

Han har den. Det var nære på.

Hvis den hadde falt ned, hadde løpet vært kjørt.

Nå går den etter løkken på høyre hofte.

Klokken tikker. Roboten har begge buksebeina nede.

Roboten går etter underbuksene, og Nathan knoter med håndjernene.

20 sekunder. Nathan prøver virkelig.

Han har buksene nede, og nå går roboten etter underbuksene.

Nathan er ikke fri ennå. Om under 10 sekunder drar roboten dem ned.

Det er noen sekunder igjen. Å nei, vi ser kjønnshår.

Han slapp fri.

Nathan har kommet seg løs og har unngått et liv med skam.

Her får vi se da Nathan slapp fri og trykket på knappen i tide.

Man kan se at han er lettet.

Han løp en stor risiko. Det er hans belønning.

Han gratuleres av dommeren og betjenten.

Roboten klarte å trekke ned buksene hans-

-men han vant.

Det var morsomt. Jeg ville at han skulle miste buksene. Kjempemorsomt!

Jeg hadde blitt litt krenket hvis underbuksene hans falt ned.

Men ikke så veldig.

Han trykket på knappen, og de falt ikke ned. Jeg tenkte: "Ja!"

Før dere går:

Ta store sjanser, tro på dere selv og følg deres drømmer, som jeg.

Drømte du om å gjøre det?

Ja, det var en drøm.

Dere snakket mens jeg holdt tale.

Jeg har fått så mange nye venner her oppe, men jeg tenker på deg.

Farvel. Jeg elsker deg. Bare jeg kunne gjøre mer for deg.