All language subtitles for CSI.NY.S08E01.NORDiC.1080p.WEB-DL.H.264.DD5.1-TWASERiES.no

Pokker.

Nødsentralen, mannen min
bedriver en slags selvskading.

Det er visst inspirert av et boyband.

Jeg vet ikke, vent litt.
Hun spør om du så hvem det var.

Fem hvite menn, tvilsom legning,-

-en av den har krøller
og en umulig lys stemme. Ok, takk.

De vil ha deg ned
til en vitnekonfrontasjon i kveld.

-Det passer ikke i kveld.
-Hvorfor? Skal du på yoga?

-Jeg skal i operaen.
-Hva mener du?

-Jeg skal i operaen i kveld.
-Hvem skal du i operaen med?

John fra ransavsnittet.

Skal du på opera
med John fra ransavsnittet?

Ja, han liker opera. Gi meg...

Jeg har bedt deg ta meg med i
operaen i evigheter, og nå sier du...

-Godt gjort.
-John blir veldig skuffet.

Hva hadde du gjort uten meg?

God morgen,
det er 20 grader og klokka 7.30.

Det er 11. september 2011,
tiårsdagen for angrepene.

Flaggene vaier på halv stang, og
det blir et minutts stillhet 8.46-

-da vi hyller ofrene og heltene
fra den dagen vi aldri vil glemme.

-Jeg trenger signaturen din, sjef.
-Ikke kall meg det.

Hvem må signere rapporten?
Da er du sjefen.

-Fungerende sjef.
-Det kaller jeg deg ikke.

Det er hva jeg er, til Sinclair
ansetter noen i Macs stilling.

Faktisk så vil dette
være en påminnelse.

Det har gått fire måneder.
Hvor mange skal Sinclair intervjue?

Jeg har fus på Reagan-bildet
hvis han ikke henter tingene snart.

-Jo Danville.
-Hei, det er Danny.

Vi har en skyting
utenfor Lannigan's Bar.

Offeret er Sean Peterson, dørvakt.
Han ble skutt én gang i brystet.

Få disse folka unna.
Vennligst gå bakover, takk.

Hvorfor ville jeg forfremmes?

-Er noen arrestert?
-Vitnene sier de ikke hadde hansker.

-Er Flack der?
-Han snakker med eieren nå.

Hvor ofte er det åpent
etter klokka 4?

Mr Lannigan, jeg er mer interessert
i liket enn hva som skjedde inne.

Noen ganger i uken låser vi
og lar stamgjestene henge der.

Mens du gjør opp kassa?
Passet Sean Peterson døra?

Iblant kommer noen venner innom,
så Sean slipper dem inn.

Jeg så ikke hva som skjedde.

-Alle sammen ned!
-Kontanter, smykker, fram med det!

Legg mobiltelefonene på gulvet.

-Hvor var Sean mens det skjedde?
-Han lå vel ved døra.

De måtte ikke drepe ham.
De fikk jo det de ville ha.

-Hodet ditt, Sean.
-Bare ring politiet.

-Hvor mye penger fikk de?
-Kanskje 2500.

Det kunne vært mer,
men Devon dro med 250 i tips.

-Bartenderen? Hvor er hun?
-Hun dro før det skjedde, men kommer.

Ok, takk.

-Jeg er så dum.
-Du må roe deg litt ned, Devon.

Jeg dro fem minutter før det skjedde.

Jeg burde sagt noe til Sean,
gått tilbake og sagt noe.

-Hva så du?
-De sto i enden av kvartalet.

-Gikk de ut av en bil?
-Nei, de hadde hendene i genseren.

Jeg krysset gata for å unngå dem.

-Jeg måtte bare gå tilbake og si noe.
-Kan du beskrive dem?

En hvit og en svart fyr.
Begge var rundt 180 cm høye.

-Hva hadde de på seg?
-Den svarte hadde en rød genser.

De andre hadde en grå hettegenser.
Han tok glidelåsen opp og ned.

Sean låste opp
for å slippe folk inn og ut?

Noen grunn til
at han ville slippe dem inn?

-Sean røyket, så han gikk ofte ut.
-Ok, Devon. Takk.

Beskrivelsen hennes stemmer.
De angrep Sean da han røyket.

Men å skyte ham etter ranet?
De burde jo ha forduftet.

-Skal du på Macs greie senere?
-Jeg vil gjerne være der for ham, ja.

Hva er det?

Spør om hva det nå er
du vil spørre om.

Du mistet kona di den 11. september?

-Ja, det gjorde jeg.
-Fant de... Ble hun...

Nei. Hun ble aldri identifisert.

Hun het Claire.
Ofrene er ikke bare DNA-profiler.

Beklager, jeg mente ikke...
Jeg vet at du ikke mener det.

Det går bra.
Var det derfor du forlot politiet?

For å gjøre DNA-forskning
for å identifisere henne?

Jeg hjelper med å utviklet teknikker
for å hente ut DNA fordi 1121 ofre-

-fremdeles ikke er identifisert.
Familiene har ingen avslutning.

Jeg vet hvordan det føles.

-Hvorfor er du her?
-For å være ærlig, så vet jeg ikke.

Jeg begynte på laben i januar 2010,
og vi har identifisert ett offer.

Ett. På halvannet år.

Så du hva det betyr for familien,
ville du ikke tvile på arbeidet.

Dette er betjent Mac Taylor.

Det er 11. september 2001.
Klokka er 9.

Sammen med meg er...

Ikke rør deg. Pass på ham.

...ser ut til å ha truffet
nordtårnet rundt 90. etasje.

Det kommer røyk fra gapende hull
på både nord- og østsiden.

Det som ser ut som flere
hundretusen papirark faller...

Jeg har det bra. Jeg kom meg ut.

Hvor er du?

-Vet ikke. Ved Church og Murray.
-Bare gå nordover.

Ser du på? Hva sier de på tv?

De vet ikke noe ennå.
Bare gå oppover Church Street.

Det er fremdeles
så mange mennesker der inne.

Bare hold linjen
og kom deg lengst mulig unna.

Herregud.

Et nytt fly traff det andre tårnet.
Det fløy rett inn i sørtårnet.

-Det er åpenbart ikke et uhell.
-Claire?

Claire! Claire!

"Vel, jeg er lei for det, men du er
ikke den som erstatter Mac Taylor.

Ikke med lommebeskytteren
og de teite brillene."

"Men hvorfor ville Sinclair intervjue
meg og vise meg rundt i laben?"

"Det er sikkert fordi han tror
at Mac Taylor ikke kommer tilbake.

Han vet ikke forskjellen på masse-
spektrometer og elektronmikroskop."

"Hør her, søten.

Jeg skal presentere deg for
mange folk som du aldri skal lede..."

-Det er noe alvorlig galt med deg.
-Pinlig.

-Hvor lenge sto du der?
-Nesten hele tiden.

Jeg bare...

Nå som det sirkuset er over,
hvor står vi med bevisene?

Blodspruten i middels hastighet
ved døra stemte med Sean Peterson.

Men avtrykkene fra baren hjalp ikke.

Jeg har en kule fra obduksjonen,
som vi hentet fra offeret.

Jeg trenger hjelp med dette, som
Sid fant i flengen i offerets panne.

Hvem er kongen? Jeg er det.

Det er mobiltelefonene
som skurkene tok i baren.

De som du sa
var slått av og ikke kunne spores?

Når man ser at fungerende sjef
ikke er fornøyd, graver man dypere-

-og finner ut at visse mobiler kan
slås på og spores av mobilselskapet.

Jeg har et sted.

-Ned på gulvet!
-Kom deg ned på gulvet.

Ned på bakken.

Går det bra, Danny?

-Har du ham?
-Går det bra?

-Teknologi.
-Må bare elske det.

Vi har ranerne, eiendeler,
blodige klær og begge våpnene.

De gransker hotellrommet,
men det virker pent pakket inn.

-Det skader ikke med en tilståelse.
-De er ikke akkurat hjernekirurger.

Det vanskeligste kan bli navnene.
Den hvite heter Mike Black.

Han kalles "Hvite-Mike". Den svarte
heter Mike White. "Svarte-Mike".

-Jeg tar Svarte-Mike.
-Og jeg Mike Black.

Den hvite fyren. Ikke tenk på det.

Jeg kan ikke tenke meg
hvordan abstinenser føles.

Litt som en politimann
som ikke får smultringer.

Jeg kan tro at det får deg til
å gjøre utenkelige ting.

-Som å rane en bar og myrde en mann.
-Jeg skjønner hva du gjør.

Du finner på dette drapet så
jeg skal si at jeg ikke drepte noen.

Men da lurer du meg
til å innrømme ranet.

Du ser for mye på tv, Mike.

Vi gjorde ikke det der.

Gi deg, en av dere skjøt ham.
Hvis det ikke var dere, så hvem?

Jeg vet ikke hvem som skjøt ham,
men det var verken jeg eller Mike.

Han ba meg om hjelp.
Han sa det var mye kontanter der.

-Hvordan visste han det?
-Jeg vet ikke.

Døra gikk opp, vi dyttet den inn,
og Mike slo fyren med pistolen.

Han er enten en utrolig løgner,
eller så er jeg ikke så flink.

Min Mike sier akkurat det samme.

Si at vi ikke trenger tilståelsen.

Kulene fra .380-pistolen
vi fant på hotellrommet,-

-passet ikke
med kulen fra Sean Peterson.

-Det var den enkle saken.
-De kastet våpenet, eller var tre.

-Alle vitnene beskrev de samme to.
-Da har vi et savnet våpen.

Du bør svare.
Han har ringt tre ganger i dag.

-Han er en iherdig drittsekk.
-Kan jeg få en kaffe?

Jeg ringte for å høre om jeg skulle
komme med adgangspasset til deg.

-Jeg har allerede hentet det.
-Er dette ditt lokale sted?

Da sønnen min Jimmy ble politimann,
ble han sendt til dette distriktet.

Vi møttes her
hver søndag morgen til frokost.

De siste ti årene har jeg
gått til messe hver søndag,-

-og så har jeg kommet hit alene.

Jeg prøver å huske stemmen hans.

Ertingen mellom
politimann og brannmann.

Kjærligheten og respekten
for hverandre.

For hver søndag som går,
svinner minnet litt.

Men det er slik jeg vil huske ham.

Det er derfor vi har prosjektet.
Ikke sant, Joe?

For å holde minnene i live. Og...

Jeg hater å innrømme det, men
det har vært en ære å jobbe med deg.

Jeg føler
at jeg har fått en venn for livet.

Og hvem er det?

Jeg kunne aldri ha gjort
min del uten deg, Mac.

Det at du forlot politiet for
å engasjere deg, var en gudegave.

Jeg føler at vi har bidratt
til å skape noe veldig spesielt.

Skål for oss.

En gretten gammel brannmann
uten personlighet-

-og en karismatisk og sjarmerende
politimann som kom sammen-

- for å bygge noe som vil vare evig.
-Karismatisk, du liksom.

Jeg skal hente noen adgangspass
til folka på krimlaben.

Takk.

For ti år siden i dag
skjedde 11. september-angrepene.

Dette er en tung dag for alle
når vi hyller de falne heltene.

Samme hvordan, jeg trenger alle.
Ferier og fridager er avlyst.

Mobiltelefoner vil ikke fungere, prøv
fasttelefon og send biler til dem.

Alle skal på jobb.

Kort tid etterpå, klokka 9.03,
traff United 175 sørtårnet.

Nøyaktig en time senere
traff American 77 Pentagon.

Gudskjelov, mamma. Hvor er du?

Jeg vil at du henter barna
og tar dem hjem til deg.

Ja, hos deg. Jeg kommer ikke hjem
på en stund, barna er tryggere der.

Jeg vet ikke hva som skjer.
Vi er under angrep.

Jo? Går det bra?

Jeg dagdrømte bare. Takk for
at jeg slapp å dra til sentrum.

-Nei, takk for at jeg slapp å gå opp.
-De vil gjerne treffe deg.

-Jeg hadde aldri kommet ut igjen.
-Samme her med denne saken.

Tidligere virket det
som den var oppklart.

Det trodde jeg. En enkel ranssak.
Nå benekter de drapet.

Ingen bevis eller vitner
knytter dem til skytingen.

Hva er det?

Jeg ser bare for meg hvor rotete
pulten din er nå som du er sjefen.

Fungerende sjef. Det er din pult.

Men du skulle sett dem
da jeg flyttet på noen ting.

Det var som jeg hadde tatt over
Joe DiMaggios garderobeskap.

Jeg holder bare stolen varm
til du kommer tilbake.

-Jeg kommer ikke tilbake, Jo.
-Det tror jeg når permisjonen går ut.

-Når noen henter eskene dine.
-Takk for kaffen.

Vi ses der.

Hei, Jo?
Mål to ganger og sag én gang.

Jeg vet det. Se på alt igjen,
alle rapporter og bilder.

Svaret er der et sted.

-Fortell hva dere ser.
-Sprut i middels hastighet, gnidd ut.

Skjelettering av dråpene,
som ved døra til baren.

Ringene er tydelige.
Kontakten var 5-7 minutter senere.

Ti minutter.
Omtrent da ranerne forlot baren.

En av genserne fra hotellet
hadde Sean Petersons blod på ermet.

Så en av dem var borti veggen
da de gikk ut fra baren.

Se på dette bildet.
Bloddråpene ble gnidd ut med en gang.

Ingen skjelettering.
Sammenligne det med åstedsbildet.

Retningen er den samme,
men ingen skjelettering.

Noen forlot baren rett etter
at Sean Peterson ble slått ned.

Han hadde bare
åpnet døra av tre grunner:

-Slippe inn noen han kjente, røyke...
-Eller slippe noen ut.

Devon Hargrove lyver.

Ringen rundt flekken
kalles skjelettering.

-Hvorfor ikke kalle det en ring?
-Glem det, jeg gir opp.

Det hadde vært mer interessant
hvis dere brukte enklere ord.

-Er du sikker på at hun kommer?
-Eieren sa at hun er på vei hit.

Du må hvile.

Vi setter oss her.

Det kommer til å gå bra.

Du kan ikke gå ned dit.

Jeg er politi.
Jeg heter Messer, Danny Messer.

-Nei, jeg må ned dit og hjelpe.
-Hør på meg, alle er borte.

Alle er borte.

Hun er alvorlig skadet.
Jeg kan trenge hjelp.

Der er hun.

Min jobb er gjort. Ses vi senere?

Ikke vær sen. Klokka 17.45 på laben.

Du hører til der ute i dag.

Det blir ikke det samme
å stå der uten deg.

Jeg engasjerte meg ikke
for min skyld, men for familiene.

Å gi dem den gaven
er alt jeg trenger.

Jeg har aldri møtt
en mer uselvisk mann.

Men på et punkt må du finne en
bedre måte å gi slipp på smerten på.

Du mistet kona di,
jeg mistet sønnen min.

Det er som det er. Det finnes
ingen god måte å gi slipp på det på.

Vi var begge der nede i ruinhaugen.

Gravde, lette, håpet...

Da vi først møttes,
fortalte du meg hvor rørt du var...

...over å se de samme ansiktene
dag etter dag der nede.

Alle kom sammen for å hjelpe.

Hvor inspirert du var over at så
mye ondskap kunne gi så mye godt.

Feire det. Del det.

Du sa at du gjorde det for familiene.

Du er også en av familiene, Joe.
Ikke glem det.

I tilfelle du ombestemmer deg.

Det gjør jeg ikke.

Lykke til der ute, min venn.

Mine tanker og bønner vil
være med deg.

Hvorfor sier dere det?
Jeg kjenner dem ikke engang.

Gi deg, Devon.
Selvfølgelig kjenner du dem.

Du fortalte dem når du skulle dra.

Akkurat da pengene gikk
fra kassa til safen.

De ventet på at døra skulle åpnes,
og du skulle se ut som et offer.

Men noe gikk galt i døra.

Vi hadde en plan.

Det skulle ikke gå sånn.
De kom for sent til døra.

Er alt i orden, Devon?

Nei! Sean visste det.
Han så meg rett i øynene.

Jeg skulle vente til de hadde gått
før jeg ringte politiet.

-Så jeg så ut som et vitne.
-Hvor fikk du pistolen fra?

Hvite-Mike ga meg den,
i tilfelle noe gikk galt.

-Hvor gikk du fra baren?
-Jeg var i villrede.

Jeg gikk rundt hjørnet
og ventet en stund.

Jeg prøvde å roe meg ned.

Da jeg kom tilbake
for å se om de hadde gått ut...

Devon... Hva gjør du?

-Jeg husker ikke at jeg trakk av.
-Hvorfor, Devon?

Sean var vennen din i tre år.
Hvorfor ble du innblandet i noe sånt?

Jeg har et problem.
Hvite-Mike skaffer meg "oxi" og sånn.

Jeg skylder ham en masse penger,
og han lovte at ingen skulle skades.

Kom igjen.

Jeg vil aldri glemme ansiktet hans.

Tenk at på denne dagen vil du huske
et uskyldig offer resten av livet.

Hva mener du? Hvilken dag er det?

Jeg trenger hjelp.

-Han blør kraftig.
-Ok, her borte.

La meg se hva det er.
Kan du åpne øynene?

Sitt stille.
Kan du komme hit, søster?

Ok, vi syr igjen litt til.
Fullfør det med vanlige sting.

Vi skal fikse deg. Det går bra.

Gi ham evig hvile, Herre.

La evig lys skinne over ham.

Måtte han hvile i fred. Amen.

-Har du hørt fra Danny?
-Han er på vei opp.

-Hvordan går det?
-Bra. La oss fikse deg.

Vi har kjent hverandre
i et år nå, Don.

Jeg synes
du er en pokkers god etterforsker.

Takk, Jo.

Juryen er ennå litt
usikker på deg, fungerende sjef.

-Trenger du hjelp?
-Nei, jeg klarer det.

Det blir 20-årsdagen
før du er ferdig.

-Der er gjengen.
-Er du klar?

Hvor er Adam og hva-heter-hun?

Er dere klare, kjære? Kom an.

Kan jeg fortelle deg noe?

-Jeg sov gjennom det.
-Hva da?

11. september.

Jeg har aldri sagt det til noen før.

Det er for flaut.

Alle spurte alltid om hvor jeg var.

Og jeg løy.

Jeg sa at jeg var på vei til
forelesning og så nyhetene på en tv.

Og at da tårnene raste sammen,
sto jeg på et tak på universitetet.

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne.

Og...

Sannheten er at jeg sov.

Jeg var ute kvelden før
og drakk litt for mye.

Jeg våknet etter klokka 14.

Da var hele verden forandret.

Neste morgen sto jeg opp
klokka 5 og gikk ned dit.

Jeg sto bak gjerdene
med bygningsarbeidere i 12 timer.

Helt til de lot oss rydde i ruinene.

Ble du med i bøttebrigaden? Jeg også.

Jeg trodde du var i Montana.

Det var jeg da det skjedde.
Jeg så det på tv.

Jeg følte meg ubrukelig
og ville hjelpe.

Men det gikk jo ingen fly.

Så hørte jeg at lastebiler
fra hele landet kjørte til New York.

Så jeg hoppet på en brannbil
og kom fram noen dager senere.

Vi kan ha stått i samme rekke,
uten å vite det.

-Kom an, vi må ikke komme for sent.
-Vi går.

De siste fire månedene har jeg hatt
æren av å være del av noe så viktig-

-og som jeg virkelig er stolt av.

Å få bidra litt
til så mange som mistet så mye.

Disse 417 fra utrykningsenhetene,-

-portrettene deres er
radert i granitt-

-og hedres her på minneveggen,-

-vil for alltid leve i vårt hjerte.

Det har gått ti år
siden den tragiske dagen.

Mange av oss er personlig rammet
og deler et tap.

Så nok en gang
stanser vi opp, og vi ber.

Og vi skal fortsette å gjøre det
for hver årsdag som kommer.

Da jeg hjalp til med minnesmerket,
møtte jeg utrolige mennesker.

Og vi har fått muligheten-

-til å møte mange av dere
som delte tanker om hvordan-

-vi kunne minnes disse falne heltene
som viste slikt mot og uselviskhet.

Innsatsen for å bygge denne
minneveggen har vært en velsignelse-

-når vi forsøker
å helbrede vårt knuste hjerte.

Og her samles vi i dag,-

-et folk som
ikke bare er forent i sorg,-

-men i vår beslutning om å stå
samlet som én familie amerikanere.

Gud velsigne disse tapre sjelene
som tjenestegjorde så uselvisk.

De vil aldri bli glemt. Takk.

Tekst: Ståle Waren
www.broadcasttext.com