Original subtitles

Toget kommer snart.

Vennligst følg alle instrukser.

Husk at det er forbudt å røyke på stasjonen og togene.

Overtredere blir anmeldt.

Det ankommer et tog, vennligst gå unna perrongen.

Gå unna, dørene lukkes.

Gå unna dørene.

Neste stopp er Penn Station.

Jeg skal av på neste stopp, du kan få plassen.

Hei, gamling. Hva har du i esken?

Hva er det i sigaresken?

Du er ham. Det er du. Husker du meg?

–Hei, la ham være i fred. –Vi to går av på neste stopp.

Ankommer Penn Station.

Ankommer Penn Station, vennligst gå av.

Jeg tror han er skadet. Ring nødnummeret.

Dørene lukkes. Passasjerene bes gå av.

Husk at det er forbudt å røyke på stasjonen og togene.

Hvor er hun? Ellie!

–Mamma. –Har du det bra?

Mac, vedder en kaffe på at dette er ukens mest interessante åsted.

Du virker selvsikker, så du vet noe jeg ikke vet.

Vil du fortelle det?

Hvis du må gjette, hvor gammel er offeret?

Sent i 70–årene, tidlig i 80–årene.

–Doc? –Midten av 30–årene er nærmere.

Og han er en kvinne.

Jeg vil ha svart kaffe uten sukker.

Tekst: Ståle Waren www.broadcasttext.com

Det er forbudt å røyke på stasjonen og togene.

Ingen legitimasjon på offeret.

Skytteren et beskrevet som hvit, i 30–årene, 180 cm høy, svart hår.

Et vitne jobber med en tegner, og vi ser etter overvåkingsbilder.

Konfrontasjonen startet da den gamle mannen gikk på toget.

–Visste han at det var en kvinne? –Nei, ingen så ut til å ane noe.

Begge gikk av her, alle hørte ett skudd, men ingen så våpenet.

–Riftene tyder på kloss hold. –Det forklarer at ingen så våpenet.

Skytteren skjulte det, trakk offeret til seg og skjøt.

Det er fornuftig, men...

Det er ingen spor av kruttslam.

Vitnene hørte skudd, offeret virker skutt,–

–men bevisene sier at drapsvåpenet ikke var en pistol.

Den gamle mannen satt der, og jeg sto her.

Mannen med pistol kom derfra. Han spurte hva som var i sigaresken.

–Kjente de hverandre? –Han spurte om gamlingen husket ham.

–Og han luktet vondt, av øl og fisk. –Gamlingen?

Nei, han andre. Han mistet balansen og la hånden på vinduet der.

Hei, gamling. Hva har du i esken?

–Et mulig fingeravtrykk. –Så du noen pistol, Ellie?

Nei, men jeg hørte lyden. Som på film, når skurken har en lyddemper.

–Som... –Ja, men bare én gang.

Så var det mye blod.

Jeg tror vi har alt. Takk, Ellie.

Du var flink.

Jeg har ett spørsmål til. Kom inn på kontoret mitt.

Takk.

Hva gjorde du på toget? Du skulle være på skolen.

–Jeg skulle hjem, jeg var dårlig. –Du har aldri løyet for meg.

Hvorfor tror du jeg lyver? Jeg vil ikke ha denne.

Hvis du var syk, hadde skolen ringt.

Gikk du engang på skolen?

Hvorfor var du der? Skulle du møte noen?

–Er Lacey og Ann med på dette? –Nei! Hvorfor liker du dem ikke?

Slutt, Ellie. Det er ikke sant. Ikke bytt emne.

Hvor skulle du?

–Jeg vil ikke at du skal bli sint. –Jeg prøver hardt å ikke bli sint.

Ok, Ellie... Det du så, var fryktelig.

Men jeg føler at det kunne skjedd noe verre.

Vi hadde en pakt om ærlighet uansett.

Fortell meg sannheten, Ellie. Hvorfor var du på toget?

Du kan fortelle det.

Jeg skulle besøke moren min. Den virkelige moren min.

Å, Ellie...

Isolert frostskade?

Skade på hulvenen førte til massiv blødning. Hun blødde i hjel.

Du hadde rett, såret stemmer med skuddsår.

Men det er ikke noe kruttslam, og heller ingen kule.

Og såret går ikke gjennom.

–Gravde noen den ut? –Sårkanalen virker urørt.

–Hvordan får man kulesår uten kule? –Kanskje et våpen med samme kraft.

Og for å komplisere sakene, ble vevet rundt såret frosset.

–Hvordan er det mulig? –Offeret tinte her på bordet.

Jeg har holdt på lenger enn jeg vil huske,–

–og våpenet som skapte den skaden, har jeg aldri sett før.

Den mistenktes håndavtrykk på vinduet på toget...

...ga meg ingenting i databasen.

Det er bare rart. Noen teori om hvorfor offeret hadde maske?

Dette er ikke en kostymemaske.

Bunkene med avispapir fra sigaresken har samme form som penger.

–Så skytteren ville ha pengene... –Nei, han rørte aldri esken.

Ingen så innholdet. Hvorfor drepe henne?

Hun ville se ut som noen andre. Men hvorfor en gammel mann?

En eldre virker mer uskyldig, så hun hadde åpenbart noe på gang.

Kanskje hun var på vei til prøvespilling?

Gi deg, det er galt.

Han tuller bare med aldringsprogrammet. Ikke se.

Er det meg? Det er ikke morsomt!

–Det var ikke meg. –Men du ler. Du er gift med henne.

–Vi skal bli gamle sammen. –Hva foregår her inne?

Mens disse to tullet,–

–fant jeg et rustaktig stoff på offerets genser. Trolig fra våpenet.

Rust? Du trenger en sammensetning, ellers hjelper det ikke.

Bevis fra åstedet, betjent.

Det var ingen treff på blodet fra perrongen eller avtrykket fra toget.

Men jeg fant et avtrykk på tapen på sigaresken.

Siden offeret hadde maske, har hun kanskje et rulleblad.

Det får vi ikke, for offeret er ikke identifisert fra fingeravtrykkene.

Hvis det avtrykket er hennes, så gir det ikke noe navn.

Jeg er kona di. Du må ikke vende deg mot meg.

–Jeg gjør bare jobben min? –Er dere ferdige?

La oss få identifisert offeret.

Det kan være lurt å finne ut hvor masken ble kjøpt.

Kvaliteten tyder på at den var spesiallaget.

Det kan finnes partikler fra drapsvåpenet. Sjekk håndavtrykket.

Kanskje vi kan finne ut hvor morderen jobber eller bor.

Den ble hentet på åstedet og tilhører offeret.

Ta fram telefonen, Danny. La oss spille dette inn.

Hallo? Hvem prøver du å nå?

Kona mi Renee. Hvem pokker er du?

Det er Renee. Jeg forstår ikke. Hva skjedde?

Det var en slåsskamp på t–banen på Penn Station.

Nei...

Det gir ingen mening. Hun skal være på et fly til Miami, som flyvertinne.

Jeg satte henne av på flyplassen.

Vi har nettopp begynt, mr Garrity. Vi har mange spørsmål.

Jeg skjønner det ikke. Hva gjorde hun der?

Det prøver vi å finne ut. Var det noe rart med atferden hennes?

Noe som virket uviktig, men som kan forklare alt dette?

Nei, hun var seg selv.

–Jeg vil snakke med familie, venner. –Det er ingen familie.

Hun var enebarn. Hun kjente aldri moren, og faren er død.

Jeg tror ikke jeg har møtt noen av vennene hennes.

Hun snakket med dem på telefon.

Jeg vil gjerne ha navnene deres.

Jeg kan bare fornavnene.

Hun ringte alltid dem.

Vi giftet oss for seks måneder siden og kjente hverandre i tre måneder.

Jeg satte henne av på flyplassen i morges.

Kan jeg gå inn og ta farvel?

Ja visst, du skal få litt tid alene.

Jeg sjekket informasjonen. Navnet Wescott, adresser og personnummer.

Enten lyver han, eller så vet han ikke hvem hun var.

–Hun er ikke Renee Wescott? –Nei, hun døde for 12 år siden.

–Du gjør stor skade. –Jeg trenger noe som skyter–

–uten krutt og et prosjektil som kan kile seg eller ikke finnes.

De er patrondrevne? Stiftepistol og spikerpistol. Vanskelige å skjule.

Jeg må finne noe som stemmer med offerets skader.

En jordrotte–pistol? Selv uladd slår de med stor kraft.

–Det gir ikke noe prosjektil. –Det likner på offerets sårkanal.

Men Sid sa at vevet rundt såret var frosset. Det skjedde ikke her.

Så hva får det til å fryse? Kan de skyte flytende nitrogen?

Men adiabatisk avkjøling er mulig.

Det høye trykket til en komprimert gass vil gi frysing.

–Der har vi det. –Så hva slags våpen leter vi etter?

Jeg aner ikke, men vi er nærmere enn før jeg startet.

Takk, Lindsay.

Så den gamle mannen er en ukjent kvinne igjen?

En kort stund var hun en 68 år gammel afroamerikansk kvinne.

Selv offerets ektemann ante ikke at hun ikke var den hun sa.

–Hun var visst en forkledningsmester. –Identitetstyv var nok yrket.

Masken og de falske seddelbunkene tyder på noe større.

–Hvordan går det med Ellie? –Hun sitter og leser tidsskrifter.

Det hun så, vil følge henne lenge. Men hun har det bra.

–Og hva med deg? –Jeg tror jeg rotet det til, Mac.

Vennene mine sier: "Når folk skilles, går de inn i et fryktelig forhold–

–der de bruker alle pengene på å finne seg selv,–

–men du adopterte et barn."

Du haler ut tiden. Kom til der du rotet det til.

Du er streng.

Jeg tenkte at jeg skulle fortelle Ellie alt om moren hennes.

Og hvordan hun ble adoptert, men jeg fant aldri rett tidspunkt.

Jeg trodde hun var for ung til å forstå.

Så jeg malte et vakkert bilde, fortalte morens navn og bosted,–

–og håpet det forsvant fram til jeg var klar.

Du fryktet det ville endre hennes følelser for deg.

Og nå er tiden ute, for barnet tok t–banen til Penn Station–

–for å ta toget til Danbury og besøke moren.

Og jeg ante ingenting, hun sa ikke noe.

–Hun virker veldig bestemt. –Bestemt? Hun har gått fra vettet.

Hun skulket og kjøpte en togbillett. Og løy for meg.

Det er nå du sier: "Slutt å ha dårlig samvittighet fordi du ikke sa noe."

Du rotet det ikke til, bare kompliserte det litt.

Du vet at du har en mulighet her?

–Du må fortelle Ellie sannheten. –Jeg tror ikke jeg kan si det.

Du har visst fått forsterkninger. Kanskje de kan hjelpe.

Tyler.

Flott, eksmannen.

For en uke siden spurte Ellie hvor langt det var til Danbury.

–Jeg trodde det var lekser. –Du kunne ikke vite det, Tyler.

–Du måtte ikke komme helt hit, Russ. –Tyler og jeg spiste da Ellie ringte.

–Går det bra med Ellie? –Det var en tøff dag for en 12–åring.

Gi oss et øyeblikk, sønn.

Tyler, ta med Ellie hjem, så snakker jeg med dere senere.

Glad i deg.

–Dagen var visst tøff for deg også. –Vi må ikke overanalysere dette.

–Jo, jeg er bekymret for deg. –Meg?

Du er flink til å spille tapper. Dette forsvinner ikke.

Ellie vil besøke sin biologiske mor, og det skremmer deg.

–Har du en bok med svakhetene mine? –Nei, med ting jeg forguder ved deg.

Og jeg bryr meg.

Mac, avtrykket fra sigaresken fikk et treff.

–Quincy Willis. Han døde i fengsel. –Ja, men det er en ledetråd.

Han ble dømt føderalt, så jeg prøver å få FBIs mappe.

Kanskje du kan presse dem?

Jeg kan bedre enn det. Vi har en FBI–agent i laben.

Quincy Willis var forkledningsmester og drev med id–tyveri, forfalskning.

En av de mest beryktede svindlerne på østkysten. Gammeldags.

–Ser dette ansiktet kjent ut? –Det må være Quincys datter Sabrina.

–Hvorfor er hun ikke i databasene? –Det tok 15 år å ta Quincy.

Han begikk få feil.

Og du tror at hun fortsetter der Quincy avsluttet?

Noe fikk henne drept.

Dette er Harvin Garrity, som giftet seg med offeret.

Han ringer ingen bjeller. Han er trolig et offer.

Han har trolig penger, og Sabrina sparer til pensjonen.

Svindlere sparer ikke mye. De er avhengige av spillet.

Bunken med avispapir var Quincys varemerke.

Størrelse og form som penger. Bare legg ekte sedler øverst.

Hvis Sabrina Willis jobbet i byen, er det mange ofre som slikker sårene.

Hvor er de? Vi har ingen saksmappe, anmeldelse–

–eller noe som viser at hun svindlet noen.

Det er fordi vi har fokusert på en ung kvinne.

Mens vi burde ha lett etter forbrytelsene til en 80–årig mann.

Ja da, jeg glemmer aldri ham. Han svindlet mange av oss.

–Vi sto i kø for konsertbilletter. –Hva er det verd å slippe køen?

–Jeg har noen som skaffer billetter. –Nei, ellers takk.

Når du kommer fram, er de gode plassene tatt.

–Han virket som en snill mann. –Så gutten slo til?

En billett. 20 dollar når du kommer tilbake.

Han kom tilbake og ga gutten en billett.

–Resten var enkelt. –Du sa 120 dollar?

–Og han kom aldri tilbake? –Gutten med billetten forsvant også.

Derfor kalles det bondefangeri. De fanger en inn.

Ja, jeg fikk aldri sett konserten.

–Er han død? –Han svindler ikke flere folk.

Jeg anmeldte det for et år siden. Dere fikk vel ikke klokka og pengene?

Det er straffen for å synes synd på fyren.

–Går det bra? Trenger du hjelp? –Jeg må levere penger til en kompis.

En gjeng så meg ta ut pengene.

Jeg tror de vil rane meg.

Man prøver å hjelpe en fyr. Han hadde planlagt alt.

Nei, nei. Det er bedre om du har dem tett på kroppen.

Du bør gi meg lommeboka og klokka di, de kan ta dem.

Så dum, jeg burde ha visst det.

Pakk det inn i en avis, og stapp den nedi buksa bak.

Så han ga meg avisen, og jeg gikk. Men det var ingen rundt hjørnet.

Det var heller ingen ranere, så jeg gikk tilbake, og gamlingen var borte.

Han byttet da han viste deg hvordan du skulle skjule pengene.

Steinene veide omtrent like mye som lommeboken og klokken din.

Det gjør det vanskelig å hjelpe en fremmed igjen.

–Har du sett filmen "Stikket"? –Den går ofte på tv.

–Jeg får alltid med meg midten. –Du bør nok se den fra starten av.

Ok.

For hver anmeldelse er det nok ti som ikke anmeldte.

Det er pinlig å bli lurt. En svindel har et punkt der man kan si nei.

Så hvem kan man klandre?

Noen av dem ble loppet for tusenvis.

Jeg ville si at det ikke var en mann, men jeg ville ikke gjøre det verre.

–Tror du det gjør noe? –Ja, det ville gjort meg sint.

Kanskje morderen fant det ut.

–Takk for kaffen. –Takk for at du så til Ellie.

Hun er en flott unge. Du har vært flink, Jo.

Skulle ønske vi adopterte henne sammen.

–Det hadde ikke løst problemene. –Hun er ganske magisk.

Det kommer til å bli tøft for deg. Skal jeg være her?

Jeg skulle ønske du gjorde arbeidet, så jeg bare kunne gi en klem.

–Dette må jeg ordne alene. –Ok.

Lykke til. Vi snakkes senere.

Mamma, skal du ikke på jobb?

Nei, jeg tenkte at jeg skulle ta deg med for å møte moren din.

–Er det sant? –Ja, men først må jeg fortelle noe.

Moren din, Gina Baker, var veldig ung da du ble født.

Og hun hadde hatt et tøft liv.

Hun hadde sonet på ungdomsanstalt og ble arrestert for småting.

–Hun var avhengig. –Var hun narkoman?

Vi lærte at babyer av stoffmisbrukere også var narkomane.

Var jeg det?

Du hadde prenatal eksponering for kokain, så du ble født for tidlig.

Men du var så sterk at du...

Du vokste opp som en frisk og vakker ung dame.

Er hun bedre nå?

Gina sitter i fengsel, kjære.

–Du sa at hun bodde i Connecticut. –Hun sitter i føderalt fengsel der.

Hun var innblandet i et drap med noen virkelig farlige folk.

Og det var jeg som arresterte henne.

–Slipper hun noen gang ut? –Jeg vet ikke, kanskje.

Så...

Du adopterte meg fordi du hadde skyldfølelse.

Nei, kjære. Nei.

Gina hadde ingen familie.

Og ingen visste hvem faren din var, så du hadde havnet i fosterhjem.

Jeg adopterte deg fordi du trengte meg.

Og fordi jeg trengte deg.

Drapsvåpenet vårt. En HPK–kniv.

Patronen sender ut komprimert gass.

Skuddlyden som vitnene hørte, var gassen, og kulen var trykket.

Det forklarer det frosne vevet. Gassen fryser vevet rundt såret.

Dykkere, jegere og militæret bruker kniven som beskyttelse mot rovdyr.

Under vann blir en hai stukket. Gassen utvides og lager et hulrom.

Dyret får oppdrift, flyter til overflaten, og det er ikke noe blod.

Det begrenser antallet mistenkte.

Partiklene på offerets klær var også i håndavtrykket.

–Det er Halomonas titanicae. –Først oppdaget på Titanic–vraket.

–Det dannes på jern og vanadiumstål. –Som vi fant på offerets avtrykk.

De fører oss til rusttapper som bare dannes på dyp under 70 meter.

Så den mistenkte må være yrkesdykker, for få kan dykke så dypt.

Det fører oss til vanadiumstål. Det ble brukt i tyske ubåter.

Det ligger en tysk ubåt utenfor New Jersey.

Finner vi en dykker som bærer dette våpenet, kan det være morderen.

Finn ham.

Hei, Ronnie. Få det lastet på.

Står til? Vet du hvor vi finner Jayson Luck?

–Han var nettopp her. –Takk.

Vi vil bare snakke med deg, Jayson.

Politi, vis oss hendene.

Gjør meg en tjeneste, og rør deg.

Hvor mye ble du loppet for?

Jeg vet ikke hva du snakker om.

Vi har et lik og mange som kan utpeke deg, så jeg spør ikke om drapet.

Jeg vil ha motivet, så hvor mye tapte du?

50 000 dollar.

–Svindlet av ei jente. –Sabrina Willis?

Hun kalte seg ikke det. Hun var bartender i ei bule.

Etter noen uker var vi sammen. Jeg var forelsket i henne.

Du lurte ikke på hvorfor det gikk så raskt?

Jeg var ensom, og hun var vakker.

–Hvordan tok hun pengene dine? –Når jeg ser tilbake, ser jeg...

...at jeg bare var dum.

Vil du gjøre noe risikabelt?

–Hva snakker du om? –Jeg overhørte de to snakke sammen.

Hun sa de ville rane en rik gamling.

Han har 50 000 dollar i en sigareske og tar ut penger hver dag.

Tanken var å rane ham først?

Det var så enkelt. Helt til jeg kom tilbake til baren.

De fant det ut. De kom etter pengene og trodde ikke at jeg ikke hadde dem.

–Hva snakker du om? Hva skjedde? –Gamlingen hadde ikke pengene.

Han sa at han ble ranet. De må ha skjønt at jeg hørte dem.

De vil ha pengene, ellers dreper de meg. Hvor er de?

–Det er bare avispapir. –Hvor er pengene?

De kommer tilbake og dreper meg! Hva skal vi gjøre?

–Så du tømte sparekontoen. –Jeg solgte bilen og gitaren min.

Jeg lånte av broren min, og ga henne alt.

Jeg så henne aldri igjen.

Jeg gikk til baren, hang rundt der hun sa hun bodde,–

–og meldte henne savnet. Etter en uke gikk det opp for meg.

Det var bare en stor svindel.

De to i baren var ikke innblandet, hun fant på alt sammen.

Hun visste at du ville komme tilbake med en eske med papir.

Blåmerkene var sminke.

Og så kom gårsdagen. Først så jeg esken.

–Hvordan visste du at det var den? –Jeg husket tapen.

Så jeg reiste meg.

Jeg glemmer det aldri.

Da jeg innså at hun var den gamle mannen.

Jeg elsket lukten hennes, og det var en lokk av blondt hår.

Du!

Jeg planla ikke å drepe henne.

Gjorde hun dette mot noen andre?

Noen få.

Førstebetjent, kan du gjøre meg en tjeneste?

Fortell broren min at jeg beklager. Jeg kan ikke betale ham tilbake.

Jeg skal si det.

Mamma? Jeg vil ikke gjøre dette. Jeg trenger ikke å møte henne.

–Er det på grunn av det jeg sa? –Nei, jeg er glad du fortalte det.

Det hele startet på grunn av Ashlyn Cooper.

Ei jente på skolen. Hun ser ut som moren.

De har samme hår, blå øyne og nese.

Jeg kommer ikke til å likne på deg.

Så du ville bare se hvordan du vil se ut som voksen.

Det var alt jeg tenkte på da jeg tok toget.

Men i dag...

...er jeg redd, og jeg vet ikke hva jeg skal si.

Ok.

Vi kan dra en annen gang. Når du er klar.

Hei.

–Hva gjør du her? –Glemte leksene mine.

Jeg la en huskelapp på pulten, men jeg glemte det.

–På pulten din? –Jada, den er rotete.

–Hvordan gikk det? –Ellie ombestemte seg.

–Tenåringer. –Ja, det oppsummerer det.

Du må gifte deg og få barn, så jeg slipper å gjøre dette alene.

–Har du gått fra vettet? –Ja, bare adopter et barn.

–Barn er fantastiske. –Elendighet elsker selskap, hva?

–Du hadde blitt en flott far. –Gi deg, Jo.

Har du ikke tenkt på å bli bestefar?

–Tier du hvis jeg spanderer burger? –Greit, du vet jeg er svak for mat.

Vi kjøper en skikkelig feit burger og en lavkaloriøl.

–Du hadde blitt en flott far. –Jo...?