Original subtitles

Hei. Det er ingen fare, jeg skal ikke gjøre deg vondt.

Har du det bra? Du er sikkert sulten.

Stans!

Dette er Bonasera. Jeg følger etter et kjøretøy–

–nordover på Amsterdam Avenue ved 97th.

En liten sølvfarget pickup, uten baklem, med et ødelagt bremselys.

New York–skilt: AQT–543.

Rekk meg hånden din! Kom igjen! Vi må gjøre dette sammen!

Tekst: Ståle Waren www.broadcasttext.com

Det må ha skjedd noe alvorlig.

Jeg venter på en obduksjon. Sid jaget meg vekk til slutt.

Har vi fått en sak som jeg ikke vet om?

Marina Garito.

Hvor mange visittkort deler du ut og sier "ring om det er noe"?

Utallige.

Marina Garito ringte meg klokken åtte hver mandag i tre år.

Alltid med samme spørsmål: Om vi hadde nye spor i brorens sak.

–Ble broren hennes drept? –Luke på 8 forsvant for 15 år siden.

Man antok at han var død. Marina var urokkelig i sin jakt på svar.

Hun ringte med ledetråder og navn på mulige mistenkte.

På mandag fikk jeg en melding.

Hun sa at hun var nær et gjennombrudd i saken.

Jeg vet ikke hva hun mente, for jeg rakk ikke å ringe henne.

I går kveld ble hun kjørt til sykehus med en skuddskade. Hun døde.

Obduksjonen av Marina Garito er ferdig. Hun begikk selvmord.

Hva? Det kan ikke stemme, Sid.

Selvforvoldt skuddskade.

–Har hun noen forsvarsskader? –Nei.

–Hva med kruttslam? –Det var på offerets høyre hånd.

Hun var høyrehendt, og det stemmer med skaden.

–Det må finnes en annen forklaring. –Beklager, det er ingen tegn på drap.

Var selvmord den foreløpige slutningen som politiet trakk?

Min obduksjon bekrefter saken. Ifølge rapporten fant man et brev.

Da er saken altså avsluttet? Vi vet begge at når man antyder selvmord,–

–så oppgir man praksisen for drapssaker, og overser ting.

Kanskje i felten, men ikke her hos rettsmedisineren.

Hun hadde en grunn til å leve.

Jeg har sett flere hundre slike saker og har trukket samme slutning i dem.

Du tar kanskje feil denne gangen. Jeg vet at Marina ikke tok sitt liv!

Dette var drap.

Ikke ta det personlig. Stella jobbet hele natten og er sliten.

–Vi er vel begge skuffet. –Hvordan det?

Fordi vi ikke kunne gi Marina svar.

For tre år siden la Stella inn Lukes DNA i registeret over savnede.

Vi håpet at vi skulle få treff på sikt, men det skjedde aldri.

Og i går kveld kom Marina inn, så jeg ringte Stella.

–Og du tror hun ga opp håpet? –Om oss, ja.

Tragedien forsterkes av at Luke og Marina var tvillinger.

De skal jo ha et spesielt bånd.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjort mer for henne. For dem begge.

Det har snart gått femten år siden Luke forsvant.

Men hver morgen våkner jeg–

–og ser det ikke som nok en dag uten broren min.

I mine øyne er det en dag nærmere hans hjemkomst.

Iblant er det selvsagt vanskelig å beholde håpet.

Virkeligheten gjør seg gjeldende, og jeg innser at han kan være død.

Det gjør det lettere–

–fordi det hjelper meg å legge vekk bildene av at Luke–

–sitter et sted alene, venter og lurer på:

"Hvorfor har de ikke hentet meg? Hvor er de?"

Det er merkelig, men jeg tillater meg å tenke at vi finner ham.

Jeg har omfavnet ham,–

–men han er fremdeles en åtte år gammel gutt.

Jeg håper at han har det bra.

–Vi må i hvert fall finne et motiv. –Vi får ikke undersøke Marinas hjem.

–Vi trenger bevis for å få bevis. –Kvinner bruker sjelden våpen.

–De tar oftest overdose eller gift. –Gjett hva aktor sier om det.

Vi har uten tvil oddsene mot oss. Hun sendte et selvmordsbrev.

–"Det er på tide å avslutte alt." –Hvem som helst kan ha skrevet det.

Marina sa opp bankkontoen, betalte regninger og ga bort penger.

–Hennes avtrykk var på våpenet. –Morderen la det vel i hånden.

Jeg tror på kvinnelig intuisjon, men hvorfor tror du ikke på selvmord?

Hun hadde ikke funnet broren sin.

De var åtte år da han forsvant. Vi møttes da hun var 21.

Hun var engasjert i letingen. Hun noterte navn, steder, mulige vitner.

Jeg husker blikket hennes da hun ba meg om hjelp.

Unnskyld meg. Hei. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Broren min er forsvunnet, og jeg har kapsen hans.

–Jeg har hørt at den kan hjelpe. –Du må levere en melding.

Det kan ta en stund. Hvis du slår deg ned så lenge...

–Hvor lenge har han vært savnet? –I tolv år.

–Hva heter du? –Marina.

Ok, Marina, vi ser hva vi kan gjøre.

Så ringte hun meg hver mandag.

Hun virket alltid besluttsom og håpefull.

–Hun ville ikke gi seg uten svar. –Med tiden mistet hun kanskje håpet.

Nei, jeg tror ikke at Marina Garito ga opp.

–Trenger du hjelp? Er du bortkommen? –Jeg ble bedt om å vente her.

Jeg virker bortkommen fordi krimlaben er nytt for meg.

–Jeg kan vise deg hudceller. –Takk, sånne har jeg sett.

–Biolog? –Lege.

–Singel? –Flott.

–Mac. –Hei, Aubrey.

–Hei. –Jeg skal gå...

Telefonen var en fin overraskelse. Bli med til kontoret mitt.

Jeg må innrømme at jeg var selvisk. Jeg ville gjerne se krimlaben...

Så jeg slo to fluer i en smekk og tok med disse.

–Hva er det? –Marina Garito kom til akutten i går.

Dere trenger vel klærne. Ingen har hentet dem.

Hennes død ble fastslått som selvmord. Saken er henlagt.

–Du er visst av en annen oppfatning? –Nei, jeg er en nybegynner her.

Ok, det var alt.

Det var ikke meningen å forstyrre. Hyggelig å se deg, Mac.

–En ting: kataleptisk dødsstivhet. –Jobber du som patolog også?

Nei, jeg var nylig i Afghanistan som lege i flyvåpenet.

–Var du? –Ja.

Du virker også kjent med det.

–Kataleptisk dødsstivhet? –Iblant var soldaters never knyttet.

Dødsstivheten speiler offerets siste aktivitet, ofte ved en voldelig død.

Soldatenes hender forsøkte å holde i våpnene.

Jeg så at Marinas venstrehånd var knyttet på samme måte.

–Var det helt sikkert venstrehånden? –Ja.

Det er et tegn på at Marina strittet imot.

Sid så det ikke, for dødsstivheten hadde sluppet da han fikk liket.

Vi kan ikke utelukke selvmord. Det var kruttslam på hånden.

–Men det er grunn til å etterforske. –Ja.

Dødsstivheten viser forsøk på å redde seg. Det må ha skjedd med Marina.

–Hun grep tak i noe. Men hva? –Og hvorfor?

Ingen vitner. Naboene sov eller var ikke hjemme.

En fyr hørte noe bråk og varslet, men gadd ikke sjekke det.

Et mulig tegn på basketak. Du er ikke enig?

Et skudd i magen dreper ikke straks. Marina kan ha skutt seg–

–og veltet ting da hun forsøkte å ringe etter hjelp.

De fleste selvmordsforsøk mislykkes fordi ofrene angrer.

Eller Marina forsøkte å ta våpenet.

Det ble avfyrt, han satte hennes avtrykk på våpenet og flyktet.

Hun var ved bevissthet og krøp mot mobilen for å varsle.

Hun holdt kanskje mobilen i hånden og rakk ikke å ringe. Men...

–Det mangler tegn på innbrudd... –Hun kjente vel personen.

Hamburger er ikke et siste måltid.

Tuller du? Maten er fra Shake Shack.

Ja visst, jeg skjønner. Det er flere bevis på selvmord enn mord.

–Anstrenger jeg meg for mye? –Vi har alle en Marina Garito.

John Brennan ringer hver måned og forteller at hans kone ble myrdet–

–og at den skyldige ennå går fri. Det føles fryktelig å mangle svar.

Men hva kan man gjøre?

Etter samtalen på mandagene, hva gjorde du da?

Man kan ikke gjøre mye. Man har nye saker,–

–sporene blir kalde, og vitnene husker mindre...

Du har rett, men jeg burde ha gjort mer.

Du tok telefonen hver mandag. Det er mye.

Kan vi gjennomsøke stedet før vi går?

Ingen tegn til innbrudd her ute.

Stella! Jeg tar brannstigen!

–Flack, jeg følger etter ham! –Jeg kommer! Jeg ser ham!

Jeg trenger forsterkninger.

Stans!

Stella!

Dr Bertram til sal 101. Dr Bertram til sal 101.

Mamma gråt. Det var så mye støy, så mange mennesker.

Stefaren min snakket med politiet. Han husket lyden fra en iskrembil.

Min brors sykkel var på verandaen. Men han var ikke der.

Det vanskeligste av alt var at vi var helt like.

Tvillinger.

Jeg var en stadig påminnelse om hvem som var savnet.

Og jeg hatet ansiktet mitt.

Mamma døde et år senere.

–Jeg forskriver noe mot smerten. –Takk.

–Hei. –Hei.

–Det går bra med henne. –Takk.

–Ikke si noe, jeg sykmelder meg ikke. –Selvsagt ikke, men ta det rolig.

–Ble du overfalt av Tony Dirisa? –Ja, Marinas stefar.

Han er etterlyst, sentralene er varslet, og vi har spanere ute.

Tross hendelsene mangler det bevis for at Marina ble myrdet.

Hun ble drept da hun løste det. Hun fant brorens morder, og han henne.

–Jeg vedder på at det er Dirisa. –Han ble gransket, men aldri siktet.

–Han var i leiligheten av en grunn. –Svaret flyter nok i et basseng.

Blemmer rett under huden. De oppstår ved irritativ kontaktdermatitt,–

–nærmere bestemt metallallergi. Hun berørte det rett før hun døde.

Det stemmer med funnet mitt: nikkel i Marinas håndflate.

–Det kan gi denne typen eksem. –En ledetråd til det hun holdt i.

Skulle jeg bare bekrefte utslettet?

–Jeg er litt varsom etter i morges. –Jeg hadde også kalt det selvmord.

Kanskje. Erfaring er en forbannelse, saker og ting blir rutine.

Man trekker kjente slutninger uten å lete etter andre svar.

Bevisene på åstedet og liket styrer obduksjonen.

Det bestemmer ikke vi over.

Vi vurderer ikke forgiftning hvis offeret har kvelningsmerker.

–Det lærte du meg! –Ja. Det føles bare ikke bra.

Sid, vi har ikke alltid rett, men det trenger ikke bety at vi tar feil.

–Du, hvordan har Stella det? –Hun er like tøff som før.

Bra.

Dette er ingen pommes frites.

–Hallo. Hva har du funnet? –Det er skumgummi.

Pommes fritesen er av polyuretan som brukes som stopping i møbler.

Pommes fritesen er skumgummi. Resten er fettet pommes frites.

–Kruttslam. –Fra enden av pommes fritesen.

Skumgummi og kruttslam...

Det er mulig at... Kruttslam kommer fra skudd.

Det kan forklare alt. Hent Adam og puten hans.

–Hvor skal vi? –Rekonstruksjonsrommet. Du får se!

–Der har vi den. –Den ser ut som pommes frites.

Da kulen trengte inn i puten, så presset den ut en bit skumgummi.

Varmen fra kulen lagde mørke kanter,–

–så den så ut som pommes frites.

Derfor ble den ikke oppdaget.

–Den så ut som mat selv for meg. –Vi har bevist at Marina ble myrdet.

Har vi? Jeg skjønner ikke, hvordan gjorde vi det?

Pommes fritesen. Skumgummien viser at puten ble brukt som lyddemper.

–Ved selvmord blåser man i lyden. –Det motbeviser Marinas selvmord.

–Da gjenstår Tony Dirisa. –Jeg hang med så langt.

Men puten i bassenget manglet kulehull.

–Dirisa dempet lyden med en pute. –Pommes fritesen, ja.

Han tok puten og flyktet. Men så overanalyserte han saken.

–Den dårlige samvittigheten. –Tony dro tilbake etter denne puten.

Selv om den manglet kulehull.

En enkelt pute ville virke mistenkelig, tenkte han.

Tabben hans var å dra tilbake. Ellers hadde vi oversett skumgummien.

–Ok, da har vi ham. –Vi kan bare bevise putetyveriet.

Vi må bevise at Dirisa var i leiligheten og skjøt.

Hva pokker skjedde?

Uff da. Jeg liker ikke kroppsspråket.

Kulen som satt i Marina, kommer fra dette våpenet.

–Våpenet fra hjemmet hennes. –Men ingen kobling til Dirisa?

Jeg ville sjekke DNA fra våpenet mot blodet, men våpenet var tørket av.

Derimot fikk jeg et treff på kulen fra en annen sak.

Våpenet ble brukt for en uke siden under et ran av en bodega.

Det var en asiatisk mann, 17–20 år.

Fyren solgte eller kastet våpenet, og det havnet hos Tony Dirisa.

Det er jo usikkert, men jeg kan følge sporet.

Vi ber om videoen og identifiserer fyren.

Drapet gjør ham nervøs, så han sier hvem han solgte våpenet til.

Flott hvis det er Dirisa, men våpenet kan ha byttet hender mange ganger.

Jeg tror tiden renner ut. Dirisa må være nervøs.

Det logiske er å rømme byen, og da må vi finne ham først.

Lindsay Messer. Vær et vitne. Hva er dette?

En stoffprøve. Marina var designer i stefarens tekstilfirma.

–Det ser normalt ut, eller hva? –Ja.

Føles det normalt?

–Ja. –Nettopp. Ta tak i den andre enden.

Er du klar?

–Hva er det vi gjør? –Vent litt.

Og bingo!

–Hva pokker var det? –Svaret.

–Marinas hånd grep rundt stoffet. –Som importeres til Dirisa Textiles.

–Hvordan kan vi arrestere noen? –Det er "minnetekstil".

Ytre påvirkning, som temperaturer, får stoffet til å endre form.

–Det reagerte på lysbordets varme. –Det er av nikkel og titan: nitinol.

En legering kjent for elastisitet og formminne.

Sid fant et utslett i Marinas hånd, en allergisk reaksjon på nikkelet.

–Marina holdt ikke i noe. –Jo, men det syntes ikke.

Marinas kroppstemperatur varmet stoffprøven, og den krympet.

Etter døden sank kroppstemperaturen, og stoffet gled ut av hånden.

Trolig i ambulansen, og derfor havnet det blant klærne.

Marina knyttet neven rundt stoffet som en ledetråd til morderen.

Tony giftet seg med mamma da vi var fem år.

Man merket at barn var en stor omstilling for ham.

Han forsøkte virkelig. Han tok seg av meg.

Han og Luke... Det var vanskelig mellom dem.

Jeg tror ikke det var med vilje.

–Du er ikke faren min! –Kom hit.

Slipp! Slutt! Armen min! Au!

Nei... Luke! Unnskyld...

Jeg satt der inne en stund. Jeg lurte på:

"Hvem tar seg av meg? Hva skjer om jeg forteller sannheten?"

Ville mamma fremdeles være glad i meg hvis begge var borte?

Ingen spurte meg om hva som hadde skjedd, så jeg fortrengte det.

En av Flacks kilder fikk en forespørsel om et falskt pass.

–Tony Dirisa vil visst forlate byen. –Ja. Jeg og Flack skal hjelpe ham.

Betjent Bonasera, takk for dinhjelp med å lete etter broren min.

Endelig kan jeg legge det bak meg. Jeg vet hva som skjedde.

Jeg visste det hele tiden. Fortrengte minner, kalles det.

På college spurte noen om broren min. Han sa: "Hvorfor er ingenting gjort?"

Jeg ble sint og begynte selv å stille spørsmål.

Jeg snakket med etterforskere og søkte svar.

Jeg dro tilbake dit for to uker siden.

Til huset vi bodde i.

Og da husket jeg alt.

Var det her du holdt pistolen da du skjøt henne? Eller var det her?

Rolig, mr Dirisa. Du har rett til å tie.

–Det var et uhell. –Gikk pistolen av i puten?

Skal jeg ta rettighetene her eller i bilen?

Hun fant det ut på egen hånd. Tidsforløpet, ulike vitneutsagn.

Iskrembilen som ikke fantes.

Hun betrodde seg til deg. Hun fortalte alt hun visste.

–Vi ville begge ha svar! –Du ville bare vite hva hun visste.

–Hvor nær sannheten Marina var. –Jeg ville aldri skade Marina.

Du ble grepet av panikk, akkurat som da du drepte Luke.

–Så hun annerledes på deg, Tony? –Jeg drepte henne ikke!

Jo, det gjorde du. Men én ting visste du ikke.

Ingen av oss visste at Marina hadde sluttet å lete etter Luke.

Hun lot endelig saken ligge. Hun lot deg slippe unna.

E–posten til vennene hennes ble tatt for et selvmordsbrev.

Hør på det hun skrev: "Det er på tide å gjøre slutt på alt. Bli fri."

–Å dra av sted er min eneste utvei. –"Tony, vi er begge fri."

Hun visste at det var deg.

Du fikk panikk uten grunn. Du drepte henne uten grunn.

Hun lot deg slippe unna.

Sid?

Hei...

–Jeg beklager. –Nei, du hadde rett.

Jeg gikk i forsvar fordi jeg tenkte: "Tenk om hun har rett!"

Det minner meg om at jeg mister grepet. Jeg begynner å bli gammel.

–Du er klok, min venn. –Om det bare var sant...

–Jeg fikk et brev fra Marina i dag. –Jaså?

Hun skrev at hun skulle flytte til Boston.

Mr Brennan? Betjent Don Flack. Hvordan går det?

–Bra. Hva kan jeg gjøre for deg? –Jeg håpet at vi kunne møtes.

–Vet du noe om min kone? –Jeg vil gjerne ha din hjelp med det.

Mener du det? Det har gått så lang tid.

Ja, det har gått lang tid.

Tre år etter dagen da det skjedde... Jeg var elleve år gammel da,–

–og jeg kom hjem og tenkte: "Han er her. Han er tilbake."

"Han er her. Luke."

Jeg var sikker på at han gjemte seg på vårt hemmelige sted.

Nå kommer jeg!

Men det gjorde han ikke.

Og jeg husket at han sa til meg–

–at han en dag skulle finne et gjemmested der jeg ikke fant ham.

Men det gjorde jeg. Jeg fant ham.?