Original subtitles

Vi sjekket lommene og fant lommebok med kontanter, kort og ID.

Martin Stafford. Ifølge visittkortet er han adm.dir. i Kensitron Software.

Det er et lite firma på Upper East Side.

Disse røde flekkene er ikke en del av kunstverket.

–Det er blod, i massevis. –Og ingen bevis for en angriper.

Han er gjennomvåt av blod.

Du kunne ha reddet meg.

Jeg ser ingen skuddsår, knivsår eller store flenger.

Det er ingen sår fra en slåsskamp.

Punktblødning, ingen tegn til kvelning.

Han blødde gjennom nese, munn og ører.

Retningen til blodspruten antyder at han var svimmel.

Han kunne knapt gå. Ujevne steg.

–Som om han sjanglet og kollapset. –Var han syk? Kanskje bløder?

–For dette er ikke naturlige årsaker. –Kanskje indre skader eller virus.

Eller det eneste drapsvåpenet som er igjen. Gift.

Hawkes.

Hva er galt?

Hvis det gjaldt saken, ville du vel bare ringt.

–Jeg har begått en feil. –Greit, vi kan sikkert ordne det.

Du kan fortelle meg alt, Sheldon.

Jeg er kanskje ansvarlig for Martin Staffords død.

Tekst: Ståle Waren www.broadcasttext.com

Jeg jobbet som medisinsk frivillig.

Jeg undersøkte Martin Stafford i Central Park–

–omtrent klokken fire i går ettermiddag. Her.

Martin sa han var kvalm og svimmel. Han falt om og blødde neseblod.

–Når spiste du sist? –Lunsj for et par timer siden.

Han var med en ung kvinne. Hun ringte om neseblod og kvalme.

Martin hadde drukket, og de var begge litt fulle.

Derfor kom jeg med antagelser og handlet uansvarlig.

Du tror sikkert at du trenger tilsyn,–

–men det er folk her som trenger hjelp. Ring moren din neste gang.

Var det noen magekramper eller overdreven svetting?

Jeg så det ikke, og så ikke etter det. Spurte ikke.

Senere samme kveld fant vi ham her. Det er langt fra der han bor.

Kanskje vi kan spore samtalen og få navnet hennes.

Jeg prøvde, men hun brukte offerets telefon.

Jeg snakket med Martin Staffords naboer, og ingen kjenner kvinnen.

Jeg burde nevnt dette på åstedet, og vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det.

Jeg tenker bare at... hvis jeg hadde fått ham på sykehus,–

–kunne det gått annerledes.

Kanskje, eller kanskje ikke.

Du kan ikke gå tilbake og redde ham, bare gå fremover og løse drapet.

Så la oss først finne den kvinnen.

–Litt hagearbeid, Sid? –Forsking.

–Staffords giftprøve var negativ. –Ikke som ventet.

Har du utelukket forgiftning?

En frisk kropp utstøter ikke 4,5 liter blod uten grunn.

Ifølge sykejournalen var Stafford frisk.

Så tilbake til forskingen din.

Jeg ser etter gifter som er lukt– og smakløse,–

–og vanskelige å oppdage. Kanskje en av dem er den skyldige.

Noe fikk ham til å blø i hjel.

Ja, men hva det enn var, så ble det brutt ned uten å etterlate spor.

Eller hint om morderens identitet.

Ble giften svelget, inhalert eller injisert?

Det var ingen irritasjon i nesegangen eller sprøytemerker,–

–så inntak via munnen er mest logisk.

Men jeg fant noen få kornete partikler i skrapene på skulderen.

–Tilknyttet dødsårsaken? –Neppe.

Den mest interessante oppdagelsen var dette.

–Linguini. Jeg fant den på kroppen. –En grisete spiser.

Den ble funnet under klærne hans og satt fast på innsiden av låret.

Og ikke en eneste bit ble funnet i mageinnholdet.

–Det var svært lite mat i magen. –Det er merkelig.

For at den skulle feste seg på huden, må den ha vært våt.

Med konsistens som fersk pasta. Den ble kokt kort tid før dødsfallet.

Det er neppe giftkilden, men det er noe å putre på.

Rundt klokka fire i går, en fyr med neseblødning.

–Jeg håpet du fikk kvinnens navn. –Dra hjem og hvil.

Sov av rusen.

Hei. Det var bortkastet tid. Jeg må på jobb.

Det er ansvaret til den første legen på stedet, deg.

Prøv å huske alt du kan om dem.

Nevnte de hvor de skulle, eller hvor de kom fra?

Jeg tror ikke de kjente hverandre så godt.

Han spurte hvor hun bodde, men jeg hørte ikke svaret.

Jeg stilte ingen spørsmål. Du sa de var bortkastet tid.

–Sheldon, hva er galt? –Ingenting. Takk.

Det forteller ikke hva det er, du må analysere det.

Prøven som Sid ga deg, er så liten og er lite å jobbe med.

–Jeg får bare én sjanse. –Massespektrometer.

–Offerets blod kan endre resultatet. –Hvordan ser det ut i mikroskopet?

Det har sammensetning som talkum, men jeg vet ikke om det er fra–

– papir, maling, gummi, keramikk... –Jeg skjønner.

Sid fant dette i skrammene på skulderen.

Jeg vet ikke om såret ble laget av noe eller noen, kanskje morderen.

Vel, vi har prøvebiblioteket. Når alt annet feiler, spør EDNA.

EDNA.

Jeg har fingeravtrykk og hår fra linguinien som Sid fant.

–Tilhører de offeret? –Vet ikke, jeg venter på svarene.

Imens sjekket jeg Stafford. Han var visst et finansgeni–

–som startet Kensitron Software da han var 23 år gammel.

Da økonomien kollapset, røk firmaet.

Stafford begjærte firmaet konkurs for tre måneder siden.

Det må ha vært tøft å miste alt han bygde opp.

–Kanskje det er selvmord? –Ingenting annet tyder på det.

Ransak leiligheten hans. Let etter kilden til giften.

Greit, jeg skal hoppe bort dit.

Martin Stafford var en frisk forretningsmann med rent rulleblad.

Alle kontaktene sier han var grei, men ingen har spurt hvor vi står.

Folk pleier å ringe.

Å være så ung og ikke ha familie eller nære venner, er trist.

Noen var nær ham før han døde. Danny ba meg gi deg dette.

Det var to delvise fingeravtrykk og et hår på linguinien på Stafford.

Alle tilhører ulike personer, og ikke offeret.

–Var det noen databasetreff? –Nei.

Men de to avtrykkene tilhører kvinner, og håret en mann.

–For mange kokker, synes jeg. –Og pastaen var under klærne.

–Han var pervers med maten. –Vil du forklare nærmere?

Jeg tror han "splosjet".

En splosjefeste er et arrangement der folk opplever mat sensuelt.

De kjærtegner kroppen med mat av ulik konsistens og temperatur.

Det egger og stimulerer. De sier det opphisser dem.

Jeg har bare hørt det.

–Er det bestemte steder til disse..? –Splosjefestene.

Dere kan få en invitasjon fra en nettside.

Men jeg har bare hørt om det.

I går var det italiensk tema, i morgen vegan, og dette er desserten.

–Skjer dette hver dag i lunsjen? –Ja. Vi har middag fredag og lørdag.

–Jeg kan hente et søknadsskjema. –Herregud, nei.

Kjenner du denne mannen?

–Nei, beklager. –Vi tror han var her i går.

Det var han ikke. Menn må være medlemmer, og han er ikke det.

–Er du sikker på det? –Jeg hadde ikke glemt det ansiktet.

–Filmer dere dette? –Ja, til YouTube.

18 000 treff forrige uke.

Unnskyld meg.

Så når jeg spiser et smørbrød, er det dette forretningsfolk gjør?

Det forklarer fingeravtrykkene og håret på linguinien.

Jeg ser noen vi kjenner. Der borte.

–Messer. –Gå til vinduet, jeg kan se deg.

–Ser du meg, rett over gata. –Ja, jeg ser deg.

–Jeg har god utsikt herfra. –Etterforskningen førte oss hit.

–Hva pokker er det som foregår der? –Splosjefest.

–Fant du noe linguini der? –Nei, det er nesten ingenting her.

Leiligheten skulle tvangsselges.

Ring hvis du ser noe som kan være giften.

Og si fra hvis du finner noe.

–Vær forsiktig der borte. –Hvem, jeg?

Offeret vårt hadde utsikt til byens hotteste lunsjfest.

Men han var ikke her, så hvordan endte linguinien på benet?

Og hvordan endte han død?

–Gikk det bra? –Jeg fordampet prøven–

–som Danny hentet fra offerets leilighet. Så pang!

–Hva eksploderte? –Appelsinjusen.

Den flammen varmer lite, så jusen må ha vært antennelig.

–Jeg kan bruke massespektrometer. –Den holder omtrent 980 grader.

–Det gir et større smell enn dette. –Jeg vet det.

Så prøv væskekromatograf i stedet.

–Adam. Er alt i orden? –Nei, faktisk ikke.

–Ser du noe annerledes i laben? –Nei.

Tuller du? Hun har flyttet på alt. Ikke alt, men hun organiserte noe.

Jeg tar fri én dag, og hun tror hun kan ta over laben.

Haylen, deltidsteknikeren.

Hun jobber bare deltid, så hvorfor ikke bare vaske prøverør?

–Og ikke ta over laben. –Du er opprørt fordi hun flyttet noe?

Ja...

–Sheldon! Du er sen. –Jeg har ligget etter hele dagen.

–Nøklene til leiligheten min. –Takk for det, Brian.

–Det betyr mye for meg. –Du kommer deg på bena igjen.

Takk nok en gang, Brian.

Jøss, en maurfarm.

Er ikke Lucy litt ung for en sånn? Jeg var minst sju da jeg fikk min.

Dette er etterforskning, Adam. Se her.

Tegn en sirkel, og så...

Partiklene som Sid fant i offerets sår, er maurkritt.

Kult. De er fanget.

–Også kalt "det beste insektskritt". –Produsert i Kina.

Det dreper kakerlakker og maur effektivt.

Etter at EDNA identifiserte det,–

–kjørte jeg det i massespektrometeret.

Det inneholder deltametrin og cypermetrin.

–Det ble forbudt for to år siden. –Så hvordan endte det da på offeret?

Jeg fant et kinesisk firma som selger det på nett.

Med en kjennelse får vi kanskje navnet på alle kjøperne i New York.

Det kan være vår første ledetråd.

Et av yrkets mange frynsegoder, eller hva, Doc?

–Går det bra? –Ja da.

Dette er en skam for italiensk kjøkken.

–Men jeg blir sulten. –Stopp der.

Isoler bildet.

Den jenta minner om hun i parken. Samme hårfarge og kroppsbygning.

Vi ser ikke ansiktet hennes, men hun ser mot Staffords leilighet.

Zoom inn mer.

–Hva gjør hun? –Kanskje hun etterlater et spor.

–Det ser ut som en strek. –Nei.

Det er en pil.

Så splosjefesten fortsatte her oppe.

Det er spor av appelsinkjøtt i plastglassene.

Det lukter vodka.

Det er ikke alt de etterlot. Her er det kroppsvæsker.

Kvinnen fra Central Park hadde et anheng akkurat som dette.

Tracy.

Jeg vet hvorfor jusen brant. Den inneholdt dimetylnitrosamin.

Det brukes i kreftforskning og rakettdrivstoff.

I kroppen er det en hepatotoksin som hindrer blodlevring.

Det forklarer blødningen.

Kan det sende opp en rakett, hva gjør det med oss?

Vi har funnet giften og dødsårsaken.

–Vi fant appelsinjus i glassene. –Med offerets avtrykk på.

Sæden fra solsengen tilhørte også offeret.

Så offeret vårt ser denne Tracy på splosjefesten–

–fra leiligheten over gaten.

Hun inviterer ham opp på taket, og han lar seg ikke be to ganger.

Han heller appelsinjus på en lommelerke,–

–tilsetter vodka, finner glass og går over gaten.

Mens de har sex på taket, overføres en pastabit til hans lår.

Han følger henne hjem, og da blir Stafford kvalm.

Noen timer senere er han død.

En av kundene som kjøpte maurkritt, var Tracy Wallace.

Hun bor på Upper West Side.

Så hun klorte offeret da de hadde sex på taket.

Slik ble krittet overført.

Det må være henne vi leter etter.

Hva er det, Mac?

–Det var to tomme glass på taket. –Appelsinjusen inneholdt giften...

Vi må finne Tracy.

Ms Wallace, det er politiet. Vi vil snakke med deg. Tracy?

Tracy!

Sikret her.

Det er henne.

–Jeg må skru av vannet. –Nei, vent.

Den lukten er ozon.

–Hovedsikring? –Ja, i korridoren.

Strømmen er av!

Hun er død. Kald.

De samme klærne som i parken. Hun har ligget her en stund.

Strømmen gikk inn i kroppen der, men det er ingen irritasjon rundt såret.

Så hun døde før hun fikk elektrisk støt.

Hun blødde i hjel. Akkurat som Stafford.

Hun må ha skrudd på vannet og bare besvimt.

Hun døde av giften.

Du kunne ha hjulpet oss. Du kunne ha reddet oss.

Hun er ikke morderen. Hun er enda et offer.

Appelsinjusen var i Staffords leilighet.

Tracy var bare utilsiktet skade.

Jeg fant spor av DMN i Tracy Wallaces lever.

Dødsårsaken er den samme.

Hun hadde en promille på 0,9. Langt mindre enn Martin.

Det kan forklare at giften påvirket Stafford først.

En kraftig mugge med jus.

Hawkes kunne ikke ha reddet Tracy eller Martin.

Noen kom seg inn i leiligheten og forgiftet jusen. Men når?

Likflekker. Dødstidspunktet kan avgjøres av blodansamling.

Hjertet stanser, blodet faller ned og skaper en klar misfarging av huden.

Det varierer avhengig av temperatur og forhold.

Hvis liket flyttes, endres likflekkene, men det kan ses,–

–og vi kan avgjøre dødstidspunktet. Vi kan gjøre det samme med jusen.

Vi må se på giften på glasset til muggen.

Det kan gi et tidspunkt for når den ble tilsatt.

Jeg kunne vel sagt det slik, ja.

–Da starter vi. Får jeg? –Ja.

–Krystallisering. –Hvis vi kan gjenskape den,–

–finner vi kanskje ut når jusen ble forgiftet.

Du trenger beholdernes volum, en anslått giftmengde–

–og temperaturen i Staffords kjøleskap.

–Kan jeg bli med på dette? –Dette er godtebutikken din, Sid.

Ok, Sid. Det har gått fire timer.

Se her.

Basert på hastigheten til krystalliseringen kan vi anslå–

–at giften ble tilsatt Staffords appelsinjus for 48 timer siden.

–Da er vi tilbake til... –Lørdag.

Sjekk Staffords PC, PDA, beskjeder.

Jeg vil ha navnet på alle han møtte den dagen. Noen forgiftet jusen.

Jeg spør dørvakten om Stafford fikk pakker eller gjester.

Det var ganske tomt. Ingen bord eller stoler. Han hadde neppe gjester.

Jeg fant en skohette og antok at den var fra flyttefolkene.

Du sa at leiligheten skulle tvangsselges?

Visning.

Tror du drømmeleiligheten er utenfor rekkevidde?

Ikke nå lenger. RepoLux Tours har over 3000 tvangssalg.

Bare hopp på bussen, så får du møte resten av ditt liv.

RepoLux. Vi gjør drømmene dine virkelige.

–Staffords leilighet var på runden. –Ti personer. Det forklarer denne.

–Alle måtte ha dem på seg. –De bør få se stasjonen.

–Vi var i sju leiligheter den dagen. –Når var dere hos Martin Stafford?

Fra 15 til 15.15. Det går normalt ganske raskt.

Det er mye å dekke over.

Oppførte noen seg rart eller gjorde noe uvanlig?

–Nei. –Var noen på kjøkkenet?

Kundene kan gå fritt rundt alene. De fleste synes kjøkkenet er viktig.

Garderoberom i alle soverommene. Det er sjelden på Manhattan.

Gasspeis i hovedsoverommet.

Perfekt for dere nygifte.

–Og alle disse skrev seg på listen? –Ja, for adresselisten vår.

Kan jeg se den?

Du sa at ti personer meldte seg på runden?

Det er elleve navn her.

Det var bare ti registrert, bare ti personer på bussen.

Iblant sniker noen seg inn uten å betale.

Det siste navnet, Thelonious Cross, husker du ham?

–Brukte alle samme penn? –Jeg fester den til blokken.

Vet du når politiet vil frigi leiligheten?

Det er en fabelaktig eiendom. Jeg har kanskje en kjøper.

Jeg har fingeravtrykk, men det er for mange av dem.

La meg se.

De overlapper og kan ikke skilles.

Jeg kan skille dem med fluorescerende merking.

Så tar jeg prøver av fingerolje fra pennen–

–og se om jeg kan finne noen unike biomolekyler.

Det kan fortelle hvem Thelonious Cross egentlig er.

Har du snakket med Sheldon?

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

–Jeg har vel for høye forventninger. –Hva mener du?

Hawkes var en glimrende kirurg, og han kunne ikke reddet Stafford.

Men jeg forstår ikke hvorfor han ikke visste at noe var galt.

Hvorfor han ikke så symptomene eller fortalte oss alt på åstedet.

Jeg har lurt på det samme.

Da Hawkes fortalte det, ble jeg sint, men ga ham ingen preken fordi...

...det var Sheldon.

Jeg tenkte bare at dette ikke liknet ham. Overhodet ikke.

Vi forventer visst mye av hverandre.

–Er det ille? –Nei.

–Politi! Opp med hendene! –Det er ikke ham, gå videre.

Sjekk soverommet.

Vi skal arrestere Brian Hamilton. For grovt tyveri. Hvem er du?

–Sheldon Hawkes fra krimlaben. –Hold hendene over hodet.

Hva pokker gjør dere? Få hendene av meg!

De tar feil, Sheldon. Jeg har ikke gjort noe!

Dere har feil mann, jeg er lurt i en felle.

Jeg ante ikke at Brian var ettersøkt.

Vi gikk på college sammen og hadde nettopp møttes igjen.

Du sov på sofaen hans?

Jeg bor der når jeg jobber frivillig.

Jeg blir utslitt og orker ikke ta toget hjem.

Jeg vet når folk lyver, du må hjelpe meg her.

Jeg forteller hva jeg vet, Don. Du tror vel ikke jeg er innblandet?

Du tuller vel?

–Don? –Jeg er ferdig.

Kom deg ut.

Det går bra. Jeg viste dårlig dømmekraft.

Jeg ante ikke hva Hamilton drev med. Vi studerte sammen...

Slutt, Sheldon. Dette høres litt for innøvd ut.

Øvde du på disse replikkene i politibilen?

"Hva skal jeg si til sjefen, statsadvokaten, etterforskeren?"

–Tror du jeg lyver? –Du skjuler noe.

Jeg håper du ser meg som en venn, og ikke bare en sjef.

Jeg har sagt dette før. Du kan fortelle meg alt.

Mac, jeg har noe.

Jeg identifiserte en forbindelse som ikke tilhørte de kjente donorene,–

–og merket forbindelsen med fluorescerende farge.

Det isolerte et avtrykk.

John Simmons. Han bor i Queens og jobber for Kensitron Software.

Martin Staffords firma.

De har forsvarskontrakter, så alle ansatte registreres.

Han har ikke noe rulleblad og virker ikke som noen morder.

Jeg har ikke motiv, men Simmons' kone jobber med kreftforskning–

–og har adgang til DMN, giften vår. John Simmons er Thelonious Cross.

Og han var i Martins leilighet.

John!

Prøv å avskjære ham, Mac. Jeg følger etter.

John!

Vent, John.

–Ikke kom nærmere. –Vi vil bare snakke.

–John! Det du gjør, er veldig farlig. –Du vil ikke skade deg eller andre.

Jeg bryr meg ikke. Han brydde seg ikke.

Martin brydde seg ikke om andre. Han mistet hele pensjonsfondet.

Jeg måtte drepe ham. Han måtte betale for det.

–Vi bør snakke om dette. –Det er ingenting igjen.

–Hva med kona di og barna dine? –Med det jeg har gjort,–

–får jeg aldri se dem igjen.

Og det spiller ingen rolle. For jeg sviktet dem.

Ikke gjør dette til deres siste minne om deg.

I stedet bør de huske en far og ektemann som ikke kan forsørge dem?

Den jævelen tok pengene mine!

Han investerte de ansattes pensjon og tapte alt. Vi stolte på ham.

Jeg har ingenting. Jeg har ikke noe igjen etter alle de årene.

Se på meg. Dette er ikke rett måte.

Skal du si at du forstår? Du kan ikke forstå.

–Du kan umulig forstå! –Det gjør jeg.

For en måned siden mistet jeg også alt.

Jeg stolte på at noen skulle forvalte pengene mine.

En forvalter som viste seg å være en svindler.

Nå bor jeg hos venner, går ute om kvelden, trygler om overtid.

Stort sett lurer jeg på hva som skjedde.

Det verste er at det endret meg, og jeg liker det ikke.

Hemmelighetene jeg har holdt, og stoltheten som tvang meg til å lyve.

Det skulle ikke skje med meg, John. Nei, ikke meg.

Men det gjorde det.

Jeg måtte selge huset og bruke alle sparepengene mine.

Så jeg forstår, John.

Jeg drepte en mann.

–Gi meg hånden din. –Jeg vil ikke.

Nei!

Slipp meg!

–Det var leit. –Jeg var for flau til å fortelle det.

Jeg er smart, velutdannet og ble lurt.

Det var ikke som Simmons eller Stafford. De stolte på økonomien.

Jeg ble grådig. Prøvde å leke med de store og fikk svi.

Det var ikke grådighet, Sheldon. Det kalles optimisme.

Du måtte ikke selge leiligheten. Du kunne bedt om et nødlån.

Nei, jeg levde med mer enn jeg trengte.

Jeg tok det beste tilbudet. Dessverre hadde jeg ikke et nytt sted.

Så jeg bodde hos en venn, og...

Vet du hva den største skuffelsen er?

Jeg må kanskje slutte å jobbe frivillig.

Med Angells død og denne pengesituasjonen–

–var det frivillige arbeidet det ene som holdt meg oppe.

Ikke våg å slutte. Du liker det for godt.

Det finnes andre alternativer.

Jeg har et ekstra rom.

Det er ikke noe å diskutere.?