Original subtitles

500. Hører jeg 520? 520 000 dollar. Hører jeg 540?

Har dere sett noe liknende? Det er både unikt og patriotisk.

Og vi har 540. 580 000 dollar på bud over telefon.

Får jeg 600? 600 til damen. 620?

620 000 dollar, får jeg 640?

640, noen? Det er siste sjanse på 640.

Ok, 620 for første gang, andre gang...

Vent, ser jeg 640 der bak?

Herregud, han blør!

Et skuddsår i magen.

Xander Green hadde vært takstmann for auksjonshuset i tre år.

Alle som var til stede, skal testes for kruttslam.

Etter at han falt død om, stakk gjestene i frykt for et ran.

–Hørte noen et skudd? –Alle sa at det var hektisk her.

De hørte bare lyden av en riking som ville gi 600 laken for et halskjede.

–Et smykke? –Noen er immune mot nedgang.

Eller de leser ikke finansnyheter, for budene startet på 100 000.

–For auksjonshuset gikk det dødsbra. –De er ikke de eneste.

Tekst: Ståle Waren www.broadcasttext.com

Jeg fant en mobil med en utgående samtale.

Dette er førstebetjent Taylor.

–Hvor lenge har den vært aktiv? –I 48 minutter.

Offeret vårt falt om for 40 minutter siden.

Så det kan finnes et vitne som hørte noe.

Kontakt teleoperatøren og finn eieren av nummeret.

–Hva har du? –Blodspor. Offeret kom derfra.

Her inne, Danny.

Det er sprut her. Ser ut som blod.

Vi har funnet åstedet.

–Hva tror du det er? –Aner ikke.

Åtte prikker i en rombeform.

–Kanskje en fengselstatovering. –Han hadde ikke noe på rullebladet.

Åtte prikker må ha betydd noe.

Hvis han liker astronomi, kan de stå for de åtte planetene.

–Men jeg var svært glad i Pluto. –Hva mer har du?

Timothy Leary sa bevisstheten hadde åtte kretser.

Jeg mente obduksjonen, Sid. Du hadde noen spørsmål.

Såret viser at han ble skutt på kloss hold med denne.

–En 9 mm–kule med helmantel. –De skal trenge gjennom panser.

Kulen burde gått rett gjennom ham, men kom bare halvveis.

Ja, det gir ingen mening.

Inngangssåret er større enn det bør.

Det fører til neste spørsmål. Han ble stukket på samme sted.

Hva betyr det? To gjerningsmenn?

Eller én gjerningsmann som overdrev. Begge våpnene kunne ha drept ham.

Dette dilemmaet har plaget filosofer i årevis.

–Kom høna eller egget først? –Eller her, kniven eller pistolen?

Takk, vi ses i morgen.

Hei, Doc.

Går det bra?

Onkel Frank fikk hjerteinfarkt og er død.

–Jeg kondolerer. –Jeg snakket med ham på søndag.

–Han snakket om sommerturen hit. –Ja, jeg husker det. Dere var nære.

Da jeg gikk ut fra medisinstudiet,–

–lagde onkel Frank et skilt som han satte på plenen.

Det sto: "Her bor den stolte onkelen til doktor Sheldon Hawkes."

Begravelsen er i overmorgen.

Ikke tenk på noe, jeg støtter deg.

–Takk. –Det var trist.

Takk for at du jobber ekstra mens Hawkes drar utenbys.

Vel, jeg er mellom kjærester nå, så jeg har mye fritid.

Beklager, det var for mye informasjon.

Hvordan går det med kulen som Sid fant i offeret?

Riflingene stemmer med en tysk Luger.

Men dette er rart. Kulekjernen var av stål.

De fleste kuler har blykjerne.

Denne ble produsert på 40–tallet av–

–Deutsche Waffen– und Munitionsfabriken.

Det kan forklare hvorfor kulen ikke trengte langt inn.

Krutt forringes over tid. Spesielt når ammunisjonen lagres feil.

Hvis kulen er gammel, bør vi lete eter en gammel pistol.

–Hva har du? –Samtalen fra offerets telefon–

–gikk til mobilsvar, så vi fikk et opptak.

Det er offeret vårt, jeg sjekket stemmen mot mobilsvarmeldingen.

–Resten blir interessant. –Hva er det? Hva er det du gjør?

Resten er reaksjoner, kaos, vi ankommer.

...mobiltelefon med en utgående samtale.

Det er ingen lyd fra skytteren.

–Hva med personen som ble oppringt? –Du vil elske dette.

–Michael Elgers? –Vår egen nynazist.

Xander ringte ham to ganger før den samtalen du hørte,–

– og han svarte. –Kanskje han var et vitne.

Det rimer ikke. En fyr fra Madison Avenue omgås med en snauskalle?

Kanskje de er tilsluttet det samme?

Hent fram bildene av offerets tatovering.

Hva gjør du her?

Flyet ble forsinket, så jeg ville jobbe litt.

–Jeg avhører et mulig vitne. –Kan jeg bli med?

Jeg vet ikke om du vil det. Det er Michael Elgers.

Han er rasist, det er hans problem.

–Michael Elgers? –Kan jeg hjelpe deg?

–Vi vil snakke om Xander Green. –Jeg snakket ikke til deg.

–Du ser hvem vi er. –Muslimen der kan ha stjålet ID–en.

Jeg må jobbe, purker, så vær raske.

Har du snakket med Xander Green nylig?

–Jeg kjenner ham ikke. –Så hvorfor ringte han deg i går?

Sier at jeg lyver? Først kommer du ubedt, og så fornærmer du meg.

–Pass kjeften din. –Gå unna før jeg arresterer deg.

Du er modig som kommer hit, jøde. Vis litt respekt neste gang.

–Du er arrestert for trakassering. –Jeg hang ham jo ikke fra et tre.

Danny. Danny!

Jeg vil ha en advokat. Den spagettidritten overfalt meg.

Jeg hører at du motsatte deg arrestasjon.

–Spør negeren hva som skjedde. –Jeg forstår ikke uvitende.

–For en drittsekk. –Det visste du allerede.

–Hva skal det bety? –Du ga ham akkurat det han ønsket.

–Han motsatte seg arrestasjon. –Jeg må ikke overbevises.

Og SEFO er bare første stopp. ACLU vil fryde seg over dette.

En snauskalle påstår politivold, og det eneste vitnet er afroamerikansk.

Det virker stygt, men jeg kunne ikke la det passere.

Folk som Elgers liker å terge.

–Det beste er å ikke gjøre noe. –Så du hevet deg over det?

Dette høres nok sprøtt ut.

Men jeg tror alt hadde en grunn. Elgers dukker opp i dag som vitne,–

–flyet mitt blir forsinket og vi avhører ham sammen.

Kanskje det er onkel Frank som ser om jeg har lært noe.

Onkelen min var i Memphis da dr. King ble drept, han var ti år.

Hele livet sitt kjempet han mot rasisme, og lot seg aldri skremme.

Så jeg kunne ikke la Elgers vippe meg av pinnen.

Kom igjen, ikke i dag.

Ikke i dag.

–Jeg må rekke et fly. –Greit.

–Er du advokat? –Prøv igjen.

Enda en purk. Har du ikke noen trygdemottakere å beskytte?

–Jeg sier ikke noe. –Så hold kjeft. Jeg er Mac Taylor.

Jeg er sjef for krimlaben. Du overfalt en av mine menn.

Hva har skjedd med landet? I gamle dager ville vi ikke vært her.

–I gamle dager hadde jeg skutt deg. –Er du "Superhvitemann"?

Negre, gulinger og sopere. Du redder alle sammen?

Unntatt hvitinger som deg.

Du sitter hele dagen og klager på folk som faktisk gjør noe.

Jeg trenger ingen fin jobb for å være noen. Alle kan få en utdannelse her.

Jeg er fjerde generasjon amerikaner. Det er alt jeg trenger.

Men man kan be om mer iblant. Skaff meg en advokat.

For den apeelskeren overfalt meg.

Du skal få advokaten din, men vi har også siktelsen for trakassering.

Det er ikke ulovlig å spytte på et dyr.

Noen ville kanskje blitt løslatt,–

– men for deg er siktelsen alvorlig. –Hva snakker du om?

Du skylder fengselet to år, hvis det er brudd på prøveløslatelsen.

Selv uten en eksamen skjønner du vel hvor dette bærer?

–Hva vil du? –Vite om forholdet ditt til Green.

–Det er ikke sånn, Xander er en venn. –Han er død.

–Det er jeg ikke innblandet i. –Du er ikke mistenkt.

Så hvorfor er jeg her, da?

I går ringte Xander deg tre ganger, og tredje anrop gikk til mobilsvar.

Han pleide alltid å ringe meg ved et uhell.

–Den tredje gangen svarte jeg ikke. –Hørte du noe da du svarte?

Jeg lyttet ikke lenge, men Xander kranglet med noen.

Noen anelse om hvem?

Han nevnte en jøde kalt Ari, Abe, Abraham. Jeg vet ikke.

Abraham, kall meg Abraham.

Ifølge auksjonshuset var du gjest under auksjonen i går?

Et vitne hørte navnet ditt under en krangel med takstmannen Green.

Xander Green er en tjuvradd.

Han ville taksere et smykke jeg solgte, for mer enn det var verd.

–Jeg vil ikke bedra noen. –Hold munn, så gjør jeg deg rik.

Du kan spørre ham selv. Men han nekter sikker for det–

– av frykt for å miste jobben. –Han slipper å bekymre seg for det.

Xander Green ble myrdet under auksjonen i går.

Fortell om resten av kvelden.

Jeg vil gjerne hjelpe, men jeg dro etter visningen.

Ville du ikke se hva smykket ditt ble solgt for?

Gjenstanden som mr Green skulle selge,–

–tilhørte min avdøde kone.

Det var hennes kjæreste eiendel. Hun elsket å gå med den.

Jeg orket ikke se den gå til en fremmed.

Hvorfor solgte du den hvis den betydde så mye, mr Klein?

Jeg ser du går med klokke.

De fleste i dag ser ikke behovet.

De har klokker og alt annet på mobiltelefonene.

Men jeg gjør det. Det er ikke mye bruk for det lenger.

Men det stanser ikke sønnen min David.

Han ville være nær meg, så han ba meg lære ham det.

Om fem år er dette stedet borte.

Hva skjer med David og familien da?

Jeg ville ikke skille meg med det,–

–men i går ble min kones smykke–

–solgt for over 300 000 dollar.

Uten å lure noen. De pengene vil komme til nytte.

Veldig bra. Bra, bra. David, hils på førstebetjent Mac Taylor.

–Er alt i orden. –Det er ingenting.

David, husk å rense mr Pulaskis lommeur.

–Hvordan fikk du de skrammene? –Skrammer?

Etter samtalen vår prøvde mr Green å kaste meg ut fra kontoret.

–Kan jeg fotografere dem? –Selvsagt.

–Kan du brette opp ermet? –Slik?

Jeg var i Auschwitz.

Det er lenge siden.

Delte mr Green sitt antisemittiske syn?

Jeg fortalte ham aldri at jeg var jødisk.

Jeg synes ikke det er nødvendig å annonsere det.

Kanskje det var leiren som endret ting.

Da jeg kom til dette landet, ønsket jeg ikke å være religiøs.

Men sønnen min er det for oss begge.

Han sier: "Pappa, vi må huske."

Jeg sier at noen ganger er det best å glemme.

Her, Mac. Prøv.

Du har rett, såret er likt.

Noe sånt kan være drapsvåpenet.

Marineoffiserer hadde flintlåspistoler med bajonett,–

–og britene hadde Webley–revolveren.

Det er også denne Apache–pistolen som er pistol, kniv og slåsshanske.

Franske gjenger brukte den.

Men vi ser etter en Luger med bajonett montert under løpet.

Noen nazister lagde sine egne. Og ammunisjonen er fra 1940–tallet...

Så nynazisten kan ha blitt drept med et gammelt nazistvåpen.

–Da var det ikke to gjerningsmenn. –Det besvarer hva som kom først.

Og hvorfor riften var så stor. Kniven kom først.

Det er skikkelig sadistisk. Hvorfor ikke bare skyte ham?

Taylor. Jeg er på vei.

Noen brøt seg inn i offerets leilighet.

Kanskje det var morderen. Det han lette etter, kan være motivet.

Naboen kom hjem, så at døren var brutt opp og ringte nødnummeret.

Inntrengeren hørte henne og stakk av.

–Det virker ikke ransaket. –Kanskje han ikke hadde tid.

Eller han visste hvor han skulle lete.

Flack, se på denne slitasjen.

–Noen flyttet bokhyllen. –Ofte.

Vi har funnet skapet til skapnazisten.

Ta denne.

Si at det ikke er hva jeg tror.

Det er ting fra jødeutryddelsen.

Xander feiret folkemordet.

Mac!

Jeg fikk et treff på et avtrykk fra dørlåsen. Michael Elgers.

–Han ble nettopp løslatt. –Han savner oss åpenbart.

Stopp!

Hvilken del av "stå stille" forstår du ikke?

Jeg rørte ikke Xander Green, vi var venner.

Sjef, du må se dette.

En av disse kan være drapsvåpenet.

"Herresko i skinn tatt fra Treblinka, 2000 dollar."

"Barns dukke i grei stand funnet med lik i Dachau." 6500 dollar?

Det er gjenstander fra holocaustofre. Derfor ville Elgers inn i skapet.

Vi har funnet motivet.

Elgers dreper Xander for å stjele samlingen og selge den.

Saken er oppklart.

Så du fant gjenstandene i drapsofferets leilighet?

Sammen med en lampeskjerm av menneskehud.

Sydd sammen av ulike tatoveringer?

Kona til kommandanten i Buchenwald fikk jøder til å stille opp nakne.

Når hun så en tatovering hun likte, fikk hun huden fjernet og garvet.

For to år siden hørte jeg om en som gikk for over 10 000 dollar.

Derfor ba jeg om at politiet prioriterer saken.

De finner kjøperne og selgerne.

Gjenstandene som blir funnet, kan kanskje leveres til familiene.

Seks millioner ble drept, og bare 900 000 overlevde.

Sjansen for å finne familie er liten.

Men de siste 20 årene har vi spilt inn vitnesbyrd fra overlevende.

La oss se om Esther Schnitzler er nevnt der.

–Hvordan vet du om Buchenwald? –Faren min var i 6. panserdivisjon.

Han sa han bidro til å frigjøre leiren i 1945, men sa ikke mye mer.

Så jeg dro til biblioteket.

Esther Schnitzler er nevnt flere ganger, av kusinen Hannah.

Da vi kom til leiren, ble vi sendt til et sted der de barberte hodene–

–og tok klærne våre. Vi gikk forbi en stor grøft.

Fylt med lik.

Der så jeg Esther. Hun var skutt i hodet.

Like ved lå ektemannen og barna hennes, døde.

Jeg tenkte at det ikke kunne være dem. Esther ordnet en flukt.

Det var en ung tysk gutt, en nabo. Klaus Braun het han.

Han sa at han kunne hjelpe Esther og familien ut av Tyskland.

Men for en pris.

Den gang hadde nazistene tatt alt.

Det eneste Esther hadde igjen, var en brosje hun hadde skjult.

Den var så vakker, med diamanter.

Gå inn.

Og vær stille.

Vær stille.

–Tusen takk. –Vi må forte oss. Det er snart dag.

Har du den?

Måtte Gud våke over deg for dette.

Gutten skulle kjøre dem til grensen,–

–og derfra skulle Esther og familien flykte til fots.

Men han kjørte dem ikke til grensen.

Han førte dem til Auschwitz.

Klaus' far var SS, og Klaus var Hitlerjugend. Som far, så sønn.

Den gang kunne man tjene godt på å angi jøder til nazistene.

Det er dessverre alt.

Dette er vel alt som er igjen av kusinen hennes.

Kan jeg få en kopi av vitnesbyrdet? Det vil hjelpe aktoratet i retten.

Selvsagt.

Vær så god.

Takk.

Takk for at du tok deg tid, mr Lesnick. Jeg tar kontakt.

Det du har gjort ved å love å hjelpe oss...

Vi kaller det en mitzvah. En god gjerning.

Tusen takk.

–Hva sa SEFO? –Suspendert i to uker uten lønn.

Politiet straffer gjerne meg og støtter en fanatiker.

Vi lever i et prosesslystent samfunn. Alle har rettigheter.

Men fordelen er at jeg får tilbringe tid med kona.

–Før den lille jenta ankommer. –En god idé.

–Jeg er her når du kommer tilbake. –Det er du alltid. Takk.

Jeg liker ikke det blikket.

Adam fant ikke drapsvåpenet blant tingene fra Elgers.

Han prøvde alle varianter.

Flack sjekket Elgers alibi for da Xander Green ble drept.

Snauskallen var på den andre siden av byen.

Så han er ikke morderen. Hva med vitnene du avhørte?

Ifølge dem var den siste som så Xander, modellen Cody King.

Og hun har alibi. Hun var til stede under auksjonen da Xander ble skutt.

Vent litt. Forstørr det igjen.

Jeg har sett dette smykket før.

–Det er samme smykke. –Jeg vil vite hvem det tilhørte.

Det står Abraham Klein. Han leverte brosjen.

Den ble gitt til Klaus Braun i 1942. Han var medlem av Hitlerjugend.

Så hvordan fikk en jødisk urmaker den?

Abraham Klein er Klaus Braun.

Hør her...

Jeg fant denne dagboken hos Xander Green.

Den tilhørte holocaustofferet Esther Schnitzler.

–Beklager, jeg husker henne ikke. –Du prøvde nok å glemme.

–Men du vet hvem jeg snakker om. –Jeg kjenner ingen ved det navnet.

Det er lenge siden, så mange døde.

Men hvor mange for din hånd, Braun?

Hva snakker du om?

Du forveksler meg med en annen.

–Hvem er Braun? –Det er ham.

Det er Klaus Braun.

Faren hans deltok i byggingen av krematoriet i Auschwitz.

Veldig effektivt. 30 skuffer med tre lik i hver skuff.

Det kunne gjøre 90 lik om gangen til aske.

Xander Green gjenkjente brosjen fra Esthers dagbok da du kom med den.

Eller hva? Men hvorfor anmeldte han deg ikke?

Prøvde han å presse deg for penger? Ville han ha litt av salgssummen?

Du kunne risikere noe, så du drepte ham.

Nei, du tar feil. Jeg gjorde ikke noe sånt!

Dette er deg, Klaus Braun i 1942 i hjembyen din Strassburg.

–Da bodde jeg i gettoen i Warszawa. –Du lyver!

Fra 1941 til 1943 var du medlem av Hitlerjugend.

En paramilitær organisasjon som skulle jakte på jøder som flyktet.

På bildet fant vi drapsvåpenet som du drepte Xander Green med.

Politiet er på vei til huset ditt. Vi kommer til å finne våpenet.

Førstebetjent, jeg har ikke gjort noe galt!

Hvordan kan jeg være nazist når jeg har denne? Dette er bevis!

Dette er bevis. Lou Sokolov. Du husker sikkert ham.

Han og assistentene tatoverte alle i Auschwitz fra midten av 1942.

Dette er deres arbeid. Hånskriften på armen din er ikke lik.

Hvis jeg sjekker blekket, er det neppe Kohinoor, som leirene brukte.

–Du lagde tatoveringen selv. –Latterlig. Jeg er jøde!

–Du så sønnen min David. Han er jøde. –Fordi han trodde du var det.

Han var så takknemlig for at du overlevde holocaust,–

–men han visste ikke at du bidro til å begå grusomhetene.

Du løy til familien din, vennene dine.

Men du hadde ikke noe valg.

Etter krigen måtte du skjule deg, så du lot som du var det du foraktet–

–for å komme inn i landet og unngå å bli avslørt. Og det virket i 60 år.

Fram til du solgte brosjen og noe grep inn.

Skjebne eller karma. Jeg vil gjerne tro at det var Gud.

–Hvorfor tror du dette? –Nok!

Det er nok.

Dette er over, Braun. Det er over.

Jeg heter Abraham Klein!

Du heter Klaus Braun. Ikke gidd å nekte for det.

Det er menn fra Israel her for å bekrefte identiteten din.

Har du noe å si, Braun?

Har du noe å si?!

Vi burde ha drept alle sammen.

David!

TENKTE DU VILLE SE DETTE.

Jeg sov på gulvet, jeg vet ikke i hvor mange dager.

Og da han vekket meg, ble jeg redd.

Jeg trodde det var en av leirsoldatene.

SS visste at krigen gikk mot slutten,–

–og de prøvde å drepe så mange jøder de kunne.

Men det var noe annerledes–

–ved denne mannen som raget over meg.

Jeg så det i øynene hans, og på uniformen.

Han var en amerikaner.

Så ung. Jeg kunne se at synet av meg var for mye.

Jeg veide kanskje 35 kg.

Men denne mannen passet på å ikke se så forferdet ut–

–som han sikkert var.

Han ba meg bli med ham, men beina mine ville ikke røre seg.

Jeg var for svak, så han bar meg.

Ut av brakken. Og han ga meg jakken sin–

–og noe å spise. En Hershey–sjokolade.

Jeg tok én bit, og det var alt den tomme magen min klarte.

Men ingenting har noen gang smakt bedre.

Hans godhet–

–ga tilbake litt av den troen jeg hadde mistet.

Barnebarna mine ga meg resten.

Hva het han?

Taylor. Menig McKenna Boyd Taylor.

–Vet du hva Yahrzeit er? –Fortell det.

Det er årsdagen for en slektnings død.

Esthers er først om to uker,–

–og vi tenner vanligvis lysene i sorg. Men denne gangen...

...blir det en feiring.

Kanskje det er noen du ønsker å hedre?

Faren min.?