Original subtitles

Kom igjen, Vasstrand!

Dette greier du! Kom igjen!

Jeg gjorde mitt beste. Når det ikke er nok, er det fair.

Folkens... Stetind!

Der er det noe!

"Mellom dere og fjellet står pinakkelen."

"En og en må ta seg over og ned på den andre siden."

- Fy faen! - Rød røyk!

Nei! Nei!

Desta begynner å gråte når hun åpner brevet.

SCREEN MEDIA Einar Juliebø

Ok. Dette blir tøft, men det går fint.

"Pinakkelen er gjennomført."

"14 startet på eventyret. 5 har til nå bestått alle prøvelser."

"Dere har kjempet dere mot toppen, men dere har aldri vært alene."

"De hjemme har hatt dere i tankene hele veien. Les brevene."

Nei, nei, nei.

Jeg orker ikke.

Var det alt som sto?

Se på Sebastian.

Barna mine betyr alt for meg. De er det viktigste jeg har.

Jeg vet at de har det bra, men det er tøffere enn jeg trodde-

å være borte uten å høre noe fra dem.

"Kjære pappa og Sebastian."

"Da vi sa ha det til deg, tenkte jeg at vi kom til å se deg igjen fort."

"Barna sier at du må prøve ikke å gi opp."

"Bestefar sier at den som gir seg, er en dritt."

"Håper du har det bra. Mange koser og klemmer."

"Vi elsker deg."

På den ene siden vil jeg dra hjem fra dette dustete fjellet.

Men på den andre siden er det slik som pappa skrev.

"Den som gir seg, er en dritt."

Pappa har alltid sagt: "Man gir seg ikke, Sebastian."

Ting kan bli vanskelig, og det er da man må stå på litt ekstra.

Det er noe jeg vil videreføre til mine barn.

Dette er en ypperlig måte å vise at man ikke skal gi seg.

Den dumme katten!

"Kjære pappa. Vi er kjempestolte av deg-"

"-og elsker og savner deg over alt på jord."

"Selv om du er borte,-"

"-vil du alltid finnes i hjertene våre."

Nå eksploderer det inni her.

Det er en rar følelse.

Det er bare kjærlighet. Rett og slett.

Her står barna mine på toppen av et fjell!

Vi vet hvem de har lært det av.

"Du er en fantastisk mamma. Jeg gir all styrken jeg har til deg."

"Du skal gruse de andre... Og gå til topps."

"Jeg ønsker deg lykke til. Elsker deg av hele mitt hjerte."

Det jeg gleder meg til når jeg kommer hjem, er å kose med barna.

Ja...

Vi har snakket personlig og fint alle sammen.

Vi blir kjent med familien deres og de som heier på dem.

Jeg gråter like mye av å høre på de andre.

"Desta, Desta, Desta."

"Nå er det en tid..."

"Hvor det på deg blir lite siesta." Det er sant.

"Vi savner deg masse og heier på deg hver dag."

"Stor klem fra oss som alltid vil være på ditt lag."

Det er lett å bli sugd inn i spillet og det vi holder på med her.

Og bilder.

Da er det fint å bli minnet på at vi bare er mennesker med-

folk som heier og er glad i oss.

Ok! Det var fint å få brakt det menneskelige-

inn i en litt småkynisk turverden. Det er jo det!

"Kjære mamma og mommo."

"Vi er overbevist om at du nyter fjellet, været, lufta."

"Det er jo din greie. Der er du god."

"Men hvordan går det med spillet og taktikken?"

"Det er jo ikke din greie. Har du klikka på noen ennå?"

"Satt på plass noen som ikke oppfører seg realt?"

"Måtte bruke lærerstemma?"

"Elsker deg, mamma og mommo. Bit tennene sammen."

"Ikke kom hjem før du har vunnet."

"Vi er stolte og heier som faen."

Vi er mentalt utslitte, fysisk slitne...

Det er klart jeg kjenner i hjertet at jeg får oppleve alt dette.

Jeg har fått vennskap kanskje for livet her.

Samtidig har jeg noen som sitter hjemme og venter.

- Dette var dårlig gjort. - Jeg må få se ditt, da.

Etter å ha fått støttende ord fra de hjemme,-

fortsetter de fem deltakerne videre inn i Vokterens rike.

De har kjempet seg gjennom tøffe utfordringer-

og presset mot og styrke til det ytterste-

for å komme frem til foten av Stetind.

En anstrengelse som har kostet mer for noen enn andre.

Jeg blir andpusten. Lurer på hvor langt det er?

En time eller to? Formen er...

Jeg er sliten. Kroppen er sliten.

- Var det her det var pause? - Vi kan gjerne ta pause her.

Jeg føler for å sitte. Jeg bruker de kreftene jeg har.

Jeg skulle ha kommet meg til Stetind, men jeg kan ikke gå fort.

Jeg er 60 år. Kroppen min blir fortere sliten enn en på 40.

Det har vært lange og tøffe dager. Det er det jeg har.

Jeg tror de vil tømme oss for krefter.

Trude?

Hvis det blir utstemming nå, blir det enten deg eller meg.

Det kan fort gjort bli meg, for jeg er redusert.

Det er godt mulig at de peker på deg fordi de skal ta meg. Skjønner?

Det blir spennende å se hva de gjør.

Der er Stetind. Det er ganske sykt.

Så nært, men så langt unna.

Ved foten av Stetind-

venter det aller siste sjekkpunktet.

Om ikke lenge får de ta en pust i bakken-

før den siste og bratteste stigningen skal gjennomføres.

Helt opp på toppen av Stetind.

Men de fem siste deltakerne-

er ikke de eneste som befinner seg i Vokterens rike.

Det finnes nemlig flere.

Og de har kommet for å påvirke spillet-

og utøve sine roller slik bare de kan.

Og for å endre skjebnen til de gjenværende deltakerne.

Men ikke riktig ennå.

Tenk hvis det ikke står et bord med mat, da.

- Nå er jeg sulten, faktisk. - Tenk om det var fire pizzaer.

Bare slenge ned sekker og legge oss i lyngen.

Hva er det? Jeg skjønner det ikke.

- Det er pizza! - Tuller du?

Herregud, så digg!

Skål for oss.

Bra jobba!

Nå er vi så kjørt.

Vi har gått i nesten to uker.

Det har vært så intenst. Å komme til det sjekkpunktet var så deilig.

- Nå skal vi kose oss. - Fyre opp bål.

- Lage pizza og kose oss. - Jeg spiser en pizza alene i dag.

- Hva skal jeg gjøre nå? - Den skal ned.

- Men den er fast. - Mener du det?

- Det blir ikke varmt nok. - Anders må hjelpe med dette.

Vi trenger en voksen. Vi skal flytte risten ett hakk ned-

- slik at det blir varmt nok. - Å ja.

Vi tar den sånn først. Så opp...

Helvete!

- Greier du å holde den? - Nei.

- Det gikk bra. - Nå tar det fyr i gresset.

Veldig elegant når vi gjør ting.

- Den er nesten ferdig. - Nei! Er du sjuk i huet?

Selv om papiret er brent, er ikke pizzaen ferdig!

- Det skjønner du. - Ja da.

Jeg tror de andre deltakerne tenker...

Det er ikke konkurranse i å steke pizza,-

men å gå på fjellet og dolke folk i ryggen. Der er vi gode!

Nå er det mye luksus her. Det er ikke bra.

Hver gang det er luksus, er det dårlige nyheter i vente.

- Her er kiwi, Sebastian! - Digg!

Det vil jeg ha i morgen, hvis det er mer igjen. Og jeg er her, da.

Det hjelper ikke om det er flere igjen hvis jeg ikke er her.

Hvem vil du skal ut nå, Trude? Du har alltid vært ærlig.

Jeg har på en måte lagt meg selv til hugg-

ved å si at jeg føler meg svak.

Men selv om du er sliten, vil du være med mer?

Ja, det vil jeg.

Jeg tror jeg ligger litt dårlig an, for jeg har vist svakhet.

Jeg får ikke i meg nok mat. Jeg går tom.

Det er tungt. Det har jeg sagt fra til gruppa om.

Jeg har tilbudt meg å være sist, for jeg vil ikke være en sinke.

Desta? Hva tenker du?

Hvis vi skal stemme ut en i dag, blir det Trude.

Og så husker jeg det hun sa da hun meldte seg sist.

Da er hun på en måte litt innforstått med det.

Tenker at...

Trude har ofret seg de to siste dagene til det ene og andre.

Jeg kommer langt bak. Jeg var senest.

Dere som er kjappest... Du, du, du... Jeg eller du er sist.

Det er dagens heltedåd av Trude å si at hun kan ta den.

"Bestem som gruppe hvilken rekkefølge dere tar."

Jeg regner med at alle vil gå først.

Jeg går sist.

Vi har skjønt at det ikke har vært noen resignering.

Det ville Trude aldri gjort. Men en villighet til å ta på seg risiko-

for gruppen. Veldig i tråd med den Trude jeg er blitt kjent med.

Jeg tror ikke så mange ville gjort det samme.

Jeg skulle gjerne hatt med Trude videre.

Men jeg skjønner at det ikke går.

Hvis det er Trude som ryker nå, blir jeg skikkelig lei meg.

Hun har ofret seg for gjengen mange ganger nå.

Hun fortjener å være her.

Jeg kan ha blitt lurt trill rundt. Så er det jeg som blir valgt.

Desta sa at hun kommer til å stemme på Trude.

Jeg skjønner at Sebastian kommer til å stemme på Trude.

Kan det plutselig skje at det er jeg som blir stemt ut?

Nei. Jeg kommer ikke til å stemme deg ut. Ikke Trude heller.

- Du er trygg. - Jeg blir så lei meg-

- hvis Trude skal ut. - Du blir lei deg uansett hvem.

- Ja... - Det blir i hvert fall jeg.

Jeg elsker Trude. Hun vil til toppen.

I går kjente hun at hun sprakk på slutten.

Hun kjente litt på at det er ganske tøft også.

Hun er et jern. Hun er en Vasstrand.

Hun kommer ikke til å gi seg.

Jeg tenker at plutselig skal jeg hjem.

- Man vet ikke om det snur... - Verken du eller jeg skal hjem.

Nei.

- Vi skal til toppen. - Vi skal jo det.

- Hørte du ikke hva sønnen min sa? - Jeg vet det.

Det som sto i brevene, er sånn som jeg er blitt kjent med dere.

- Er det ikke rart? - Det var så fint.

Det viser at vi har vært oss selv i det store og hele.

Alle sammen, da. Det synes jeg er bra. At ikke...

Men dette er dritt. Skikkelig dritt.

- Det blir gråting igjen, da. - Jeg stoler på mange her.

Anders, absolutt. Men hvis jeg skulle tatt med-

noen ut i krigen, føler jeg i hvert fall at Trude ville kriget for meg.

Det tror jeg oppriktig.

Jeg vet ikke om de utspiller meg.

Det jeg fikk høre nå...

- De kommer til å stemme på deg. - Ok.

- Jeg skjønner jo det. - Jeg har ikke noe makt.

Da har jeg ikke makt til å hjelpe deg.

Vet du hva? Det er helt greit, bare du kommer opp.

Det kan ikke være sånn at når du er alene mot tre, så taper du.

Det viktigste er at du kommer opp.

- Det beste hadde vært... - Ja, klart det.

Men hvis det blir sånn, så blir det sånn.

Det vet vi ikke ennå. Jeg har veldig lyst på toppen.

Men jeg er den som tar det mest rolig om jeg ikke kommer opp.

Det er veldig realt å stemme på meg istedenfor deg.

Det ville vært veldig kjipt om de stemte på deg.

Vi venter og ser.

Jeg skal gå og kle på meg vanlige klær.

- Uansett så har jeg funnet deg. - Vi fant hverandre.

- Det er sånt som skjer på fjellet. - Kjærlighet ved første blikk.

Nå er det mat, dere!

Se her! Dette er helt fantastisk!

Ja, ja, Anders!

Topp 5. Hvem skulle trodd det?

Ikke Robin, Fritz og Simen Velle i hvert fall.

Det er så gøy. Hysterisk morsomt.

Der er Helene!

- Velkommen. - Takk.

Dette er aller siste sjekkpunkt.

Målet, Stetind, er der oppe.

Silje... Hvordan kjennes det?

Det kjennes...

Veldig nære.

- Har du lyst helt opp? - Ja.

Hva er du villig til å gi for å komme opp?

Jeg er villig til å gi mye.

Trude, hvordan har denne turen vært annerledes-

enn turene du pleier å være på?

Jeg har pådratt meg et mageonde-

som gjør at jeg ikke har så mye energi i kroppen.

Dette er den tredje dagen. Det har vært tøft.

Jeg har brukt alt jeg har av krefter.

Men samtidig koser jeg meg veldig.

Det ene veier kanskje opp for det andre.

Dere var 14. Nå er dere fem.

Men en av dere vil aldri nå toppen.

Når jeg går, skal dere nominere ett eller flere navn.

Diskuter godt. Når dere er klare, rekker dere opp ei hånd.

Så stemmer du på den som du vil skal reise hjem.

Godt valg.

Godt valg.

Hvem vil ta ordet nå?

Kom igjen, folkens.

Jeg kan ta ordet.

Dette er topp 5.

Og for en fantastisk topp 5 vi er.

Det å nominere noen i dag er bare kjipt og trist.

Dette er et univers som vi er blitt kastet inn i.

Mange av oss har ikke vært med på noe lignende før.

Man har prøvd å gjøre det beste ut av det.

Man har gjort feilsteg, prøvd å rette opp i det,-

prøvd å gå videre...

Men så føler jeg at det er en som har vært den ekte Vokteren.

Moralens vokter, som har holdt oss i ørene.

Som har hatt stø kurs hele veien, mens vi andre har vinglet-

og ikke helt visst hva som var opp og ned på et fjell.

Du har vist vei opp på fjelltopper, ned i daler,-

men også hva som er rett og galt, hva som er en fin måte å spille på,-

og hva som rett og slett er ugreit.

Tusen takk, Trude. Du er verdens beste turkamerat.

Dere er verdens beste turkamerater.

Da, Trude... Jeg nominerer deg.

Skal vi stemme?

Ok. De som stemmer på Trude, tar opp hånda.

Bra jobba. 100 prosent.

Det går bra.

- Veldig bra! - Blitt så glad i deg!

Blitt så glad i dere også! Jeg har hatt det så fantastisk.

Jeg er så glad i dere.

Når jeg skal se på "God Morgen Norge" og se deg,-

og så skal jeg følge deg på dine kanaler.

Så skal jeg se på deg med sløyfe i "Skal vi danse".

Så skal du komme og besøke meg, og du skal komme...

Alle er velkommen. Jeg har hatt det så fint og er så fornøyd.

Det er trist å ryke ut. Man vil jo gjerne nå målet.

Takk for turen, Trude.

Men jeg hadde lagt opp til det for å gjøre det lettere for dem.

Jeg var ikke i toppform. Den siste turen var veldig tung.

Så tenkte jeg...

Hvis det nå skulle bli et kappløp opp på Stetind,-

ville jeg blitt ei sinke, hvis jeg ikke ble bedre.

- Dette er vondt for en sunnmøring! - Som gir fra seg 150 000!

For ikke å snakke om en blanding av en napolitaner og sunnmøring!

- Passer bra at det er cash, da. - Ha det, Trude.

- Jeg har funnet en liten kasse. - Med hva?

Det skal vi avduke sammen.

Har du lyst, Sebastian?

- Bobler! - Vi har ikke vunnet ennå.

- Vi skal på Stetind, da. - Det er bare vi fire igjen.

Å være topp 4 er helt, helt, helt rått!

- Skal vi nå toppen? - Ja. Skål for toppen.

Og skål for firerbanden.

Det er ganske sjukt at jeg er topp 4.

Det var ikke så mange som ville satt pengene sine på det.

Vi to har hatt hverandre. Dere to har hatt hverandre.

Jeg tror det er derfor vi sitter her også.

Egentlig skylder jeg dere en takk.

- Vær så god. - Og flere takk til Desta.

- Hun har gitt meg immunitet. - Og prøvd å lære deg spillet.

Har prøvd å lære meg!

Helt ærlig mener jeg at jeg fortjener å være blant de fire.

Jeg har ikke spilt så strategisk for å komme dit,-

men jeg har hatt "allierte" som er venner.

Derfor er jeg her nå.

- I morgen er det opp dit. - Hva tenker du?

Det blir jævlig tøft.

Jeg er spent på morgendagen.

Hvis det tilspisser seg, er det jeg og Anders-

mot Desta og Sebastian.

Et av favorittminnene mine er Sebastian bak boksene.

- Da var du så søt. - Hilde...

Jeg vil at du skal velge boks nr 6.

Det var så flaut!

Jeg hadde ikke hatt problemer om jeg ikke måtte se folk i øynene.

Var du redd for at Hilde skulle se at du løy?

Nei, men jeg var lei meg og redd for at hun skulle bli helt knust.

Jeg visste at hun elsket å være med på dette.

Men jeg visste at det var henne jeg måtte sende ut.

Jeg har lyst til å spørre Sebastian hvorfor han valgte meg.

Jeg var sikker på at jeg kunne stole på ham.

Det var kjipt, men...

- Godt? - Litt.

Ikke så godt som du syntes det var å kappe Fritz ned fra broen.

Og lot som det var fælt, mens du sto og lo!

Jo, det gjorde du. Nå må du stå for det.

Fritz kommer ikke tilbake og spiser deg opp nå.

De som når toppen, tenker: "Shit. Hvem har jeg dolka i ryggen."

Det er det samme som da Trude gjorde sånn...

Da etterlater vi dramaet og Robin på denne øya.

Jeg skal spørre Desta hva som skjedde.

Det vanskeligste valget mitt var Marna.

Jeg nominerer Marna.

Da var det stille. Jeg hørte en gjøk på andre siden.

Det sto en liten gjøk: "Koko, koko."

- Det var så stille! - Det var så kleint.

Jeg elsker Sebastian, men han har gitt meg en falsk trygghet.

Det irriterer meg skikkelig.

Tenk på alle vi har sendt ut, én etter én!

- Der er hele gjengen! - Hei!

- Trudemor! - Hei!

- Har du tilgitt meg? - Ja.

Jeg har ikke gjort deg noe!

Det sitter langt inne for meg.

Dere lurer sikkert på hvorfor dere er her.

Dere var 14 som la ut på eventyr. Nå er de 4 siste på vei til toppen.

For mange av dere er de grunnen til at dere er her.

De har lurt dere, de har stemt dere ut.

De har kappa tauverk.

Har dere hørt uttrykket: "Vær grei med dem du møter på vei opp..."

"For du møter dem på vei ned."

Det stemmer her.

Nå kan det være noen som angrer på metodene-

de kom seg til toppen på.

Det har vært vanskeligere å spille enn jeg trodde det skulle være.

Ingen kan si at de ikke har gjort ting de ikke burde gjort.

Det har vært irriterende å forholde seg til moralens voktere.

Silje, Trude, Hilde, Johannes...

Det var så irriterende: "Vi er bare på tur..."

Jeg gleder meg til jeg ikke skal forholde meg til det igjen.

- Er du irritert på meg nå? - Nei.

Hvis man sier at alle skal være ærlige,-

- må man være ærlig selv også. - Ja.

Litt av ærligheten er å si at man spiller.

Jeg tror du har spilt hardere enn du gir uttrykk for.

- Du har løyet som alle andre. - Tror du det?

Det vet jeg jo! Jeg tror det ikke.

Jeg vet det! Det er nørd, da.

Og ikke bare si: "Jeg har spilt, jeg også."

Jeg blir anklaget av Sebastian for å lyge.

Jeg har ikke løyet noen opp i ansiktet.

Jeg vet ikke helt hva han tenker på.

Men sånn er det. Han får tro det, da.

- Ikke mitt problem. - Det er provoserende-

når du sitter på en høy hest og sier: "Nei, jeg vil aldri lyge."

Det er dustete og feigt.

Jeg bare sier at alle har spilt og alle har løyet til hverandre.

- Jeg har snakket med alle. - Hvorfor sier du noe annet?

- Jeg har ikke løyet noen i ansiktet. - Du har ikke gjort det?

- Nei. - Ok.

Ikke påstå at du er noe som du ikke er.

"Jeg ville aldri løyet."

"Jeg kunne aldri ha funnet på å spilt på en stygg måte."

Alle gjør det. Det er sånn spillet er.

Men stå for det, da! Det holder på å boble over!

Sebastian har jeg aldri visst hvor jeg har hatt.

Han er en utrolig morsom person.

Samtidig er det vanskelig å vite når man ikke vet hvor man har folk.

Jeg tenker at dette ikke er gøy.

Jeg blir bare skikkelig lei meg.

Ble hun lei seg?

Jeg tror ikke hun er vant til folk som kommuniserer sånn.

Med den graden av "sassiness" som du bringer på bordet.

Men stå for at du spiller, da.

Det mener jeg. Stå for det.

Det var karmaen som tok meg.

Du har vært så sur etter at du kom videre.

Burde sendt deg med helikopteret! Den energien gidder jeg ikke-

å ta med opp til Stetind. Den bagasjen orker jeg ikke.

Du må endre innstillingen din!

Jeg ble bare litt satt ut.

- Det skjønner jeg. - Samma det.

Jeg har selvfølgelig spilt. Det er jeg enig i.

Hans måte å kommunisere på er litt annerledes-

enn hva vi ville valgt.

Jeg er bråkete og vet at jeg er irriterende for mange.

Humøret mitt er overalt!

Hvor lei seg man blir av at man gjør andre lei seg,-

og hvor såret man blir når andre tar valg imot deg...

Det er helt fuckings sjukt!

Hvis gjengen skal tippe hvem som vinner,-

vil alle sette meg nederst.

Jeg skal ikke si at han er sliten.

Jeg kjenner ham ikke godt nok.

Reaksjonen er mye sterkere enn det han kjenner på.

Min første tanke da jeg møtte deltakerne,-

var at jeg ville ha med Sebastian til toppen,-

for han har ikke vært på en topp før.

Han har ikke teltet og opplevd naturens magi.

Den opplevelsen ville jeg gi ham.

Samtidig har han vist sider-

som gjør at jeg ikke helt kan stole på ham.

Utrolig nok vil jeg fortsatt ha ham med på toppen.

Det er pling i bollen,-

men jeg synes at han fortjener det likevel.

- Hva skjer? - Vi skal til Stetind i dag.

Kødder du?

Kjennes ikke ut som vi skal til Stetind.

Det var jeg som drakk all proseccoen.

Hvorfor gjorde jeg det?

Ligger som et eget lag helt nede i hjørnet her.

Det er et fjell mellom oss her.

Jeg tror at spillet har gått litt inn på Silje.

Hun har hatt kontroll på fysikken, på det hun kan om tur og natur,-

men spillet har hun ikke hatt kontroll på.

Det har vippet henne av pinnen og gjort henne litt usikker.

Hun har taklet det på en fin måte, men det har gjort noe med henne.

Jeg tror hun kommer psykisk mer robust ut av dette.

Klar for et fjell.

De usikkerhetene som kommer av å spille dette spillet-

og å være i et miljø hvor man ikke føler seg helt hjemme,-

er man kanskje mer usikker enn man tror. Det vil jeg jobbe mer med.

Få på plass en mer ekte selvtillit.

Jeg har kanskje hatt en mer påtatt selvtillit-

enn det jeg har vært klar over selv.

Folk har tenkt: "Silje skal ha med alle til toppen."

"Det skjer ikke. Vi skal spille, sånn at vi får henne ut!"

Jeg tror at ønsket om å ville få andre opp til toppen,-

sliter kanskje litt på de som har prøvd å spille meg ut.

Jeg ser at det er noen følelser i sving-

som kanskje ligner på anger.

Men dette er et spill!

Jeg er ikke sur på noen selv om de har prøvd å spille meg ut.

Jeg tenker at det kan være lurt å få meg med,-

for jeg kan hjelpe til. Jeg kan bære sekken til Sebastian,-

hvis det er om å gjøre.

Jeg lovet Anders i dag at jeg skal prøve å være blid.

Gjengen jeg har havnet med, er ikke helt heldig.

Jeg skulle ha med noen som var litt svakere enn meg på slutten,-

hvis jeg kom meg dit. Da er det bare å gjøre det beste man kan.

Det er ikke over før det er over.

Jeg er kanskje gruppens svakeste nå.

Men jeg skal gi dem en real kamp.

Det hadde vært jævlig gøy om jeg skulle vinne. Så gøy!

Hinder nr 1: Kom deg ut av teltet.

- Skal vi fordele litt spenn? - Ja.

Jeg har veldig lyst på pengene. Jeg tipper Lotto.

Da er oddsen 1 til 98 millioner for å vinne.

Jeg kommer aldri til å få denne oddsen til å vinne så mye igjen.

Sånn, sånn...

Da er det noen som bærer litt mer enn andre.

Det er vilt mye penger! Det er 1,5 mill. kroner.

Jeg er klar for å kjempe om pengene.

Jeg har bestemt meg for ikke å gråte eller være sur i dag.

Det gjelder bare dere to, ikke Anders.

De fire siste deltagerne setter nå kursen mot toppen av Stetind.

Det er de fire musketerer igjen.

Én for alle, alle for én!

I flere dager har de kjempet seg gjennom alle Vokterens utfordringer.

Men den største av alle er den som de nå tar fatt på.

Å bestige Stetind, det stolte og nådeløse nasjonalfjellet,-

er kun forbeholdt de fryktløse og viljesterke.

Jeg skal nå toppen. Det er sløyfen.

Det er ingen vits å pakke inn en gave og glemme teipen.

Da faller alt fra hverandre. Jeg må til toppen.

De som når toppen, vil motta Vokterens anerkjennelse-

og bli en del av fjellets arv og historie.

Men pengepremien på nesten 1,5 mill. kroner,-

får kun de som klarer det, glede av.

Har dere hørt uttrykket: "Vær grei mot dem du møter på vei opp..."

"For du møter dem igjen på vei ned."

Nå har dere all makt.

Det er dere som skal bestemme hvordan potten skal fordeles-

mellom de som når toppen.

At vi får bestemme hvem som får mest penger, er helt perfekt.

Det er poesi at vi skal bestemme det. Det er karma.

Jeg gleder meg til å se Desta i øynene og si: "Du lovte."

Men så stemmer hun meg ut!

En skal gå ut uten penger. Ferdig snakka.

Jeg vil ikke at Desta skal få pengene!

Noen vil hevne seg.

Noen har lyst til å dra til noen, tror jeg.

En måte å gjøre det på, er å trekke penger ut.