Original subtitles

Released on www.Danishbits.org.

- Pent, Ronnie. - Jøssoball!

- Gutten er i siget. - Jøssoball!

- Dette er ditt livs runde, Ronnie. - Det er sikkert.

Min far var vill etter golf.

Han snakket om det som en religion som ville gi ham total bevissthet.

Han ante ikke at det skulle bli omvendt.

Jeg vokste opp i et stort hus. Et stort hus i en liten by.

Min far påsto at han vant huset i et veddemål på en golfrunde.

Han ville ikke bo noe annet sted.

Vi hadde en tilgrodd green i hagen,

et karaokerom i kjelleren

og tre tomme soverom til de barna foreldrene mine glemte å få.

Min kjæreste Anne tror at jeg må bearbeide barndommen min.

Men den var ganske typisk. En litt sprø mamma

og en litt fraværende far. Jeg lengtet mye bort.

Nå bor jeg i New York, der det spilles veldig lite golf.

Og mange av beboerne er i live. Men det var en normal barndom.

Far spilte tre ganger i uken, uansett vær.

Lødagsrunden var den viktigste.

Hver lødag, hele livet, med to fra Handelskammeret og caddien hans.

Pappa tjente mye penger på å selge biler.

Han brukte dem på caddier, golfskjorter... og oss, antar jeg.

Når man er barn, merker man ikke sånt.

Det man merker, er at han ikke lærte meg å spille.

Han snakket og snakket, men golf var ikke en far-og-sønn-greie.

Mamma spilte heller ikke. Hennes spill var å lytte.

Hun lot som hun lyttet. Eller så høte hun slett ikke etter.

Kanskje hun bare håpet.

Det var vrient å vite nøyaktig hva moren min tenkte på.

Kanskje nye måter for å lage til oksetunge.

Grillet og nedkjølt på en seng av grønn gelé.

Kokt og malt til kremaktig smøbrødpålegg.

Uansett pågikk det noe annerledes i hodet til moren min.

Noe virkelig unikt.

Og veldig skremmende for alle husmødrene i området vårt.

Men det tilhøer fortiden.

Jeg heter Christopher Rocket. Jeg er 35 år gammel.

I forrige uke var jeg frilansjournalist i New York.

Nå sitter jeg i fengsel.

Dette er Anne. Er hun ikke vakker?

Det er møkt nå, men hun er vakker. Som menneske også.

Anne har rett i én ting: Jeg vil ikke gifte meg.

Og det skyldes nok barndommen.

Jeg så ingen vellykkede ekteskap, så jeg er ikke så ivrig.

- Herregud! Jeg hater deg. - I like måte.

- Jeg skal drepe deg. - Vent til bikinikonkurransen.

Det blir morsomt.

Ønsk deg noe.

- Hold en tale! - Nei, nei!

Hvorfor piner dere meg?

Hvem kunne ane at jeg skulle bli advokat for FN

og så måtte flytte til Genève for å jobbe med det?

Dette er noe helt spesielt.

Chris og jeg skulle hatt en stille kveld med avskjedssex!

Men dette er virkelig flott.

Jeg kommer til å savne dere sånn. Det blir vanskelig å dra.

Skål!

- Kan ikke han skrive hvor som helst? - Og reise ut av New York?

Nei, selvsagt. Det går jo ikke.

Utstasjoneringen varer bare i tre år.

- Jeg er lei for det, Annie. - Det ordner seg.

- Jeg ringer i morgen. - Det var en morsom kveld.

- Du ble livredd. - Ha det!

- Ble du overasket? - Overasket, ja. Og redd.

- Og glad? - Ja.

- Og trøtt? - Veldig.

- Og seng? Avskjedssex? - Ja!

- Tar du på deg tiaraen igjen? - Nå skremmer du meg.

Det kan være en av beundrerne dine.

Hallo? Ja?

Ja, det er meg.

Hva? Når?

Ja vel. Nei, det er greit.

Ja da. Ja vel.

Ja vel. Takk. Ha det.

Hvem var det? Chris?

Det var fra sykehuset. Pappa har fått slag.

- Hva? Klarer han seg? - Jeg vet ikke.

- Hva sa de? - Han var på golfbanen.

Han spilte visst sitt livs runde.

Det blir bare to dager. Det er ingen stor sak.

Jo. Det gjelder faren din. Du har ikke sett ham på 5 år.

- Jeg må føst møte om en uke. - Greit, det er stort.

Men du vet hvordan det er med meg og far og mor.

Dette handler ikke om det. Hvorfor får jeg ikke bli med?

- Jeg må bare klare dette selv. - Jeg kan ta vare på deg.

Det høes bra ut... når jeg kommer tilbake.

- Puddingen er deilig. - Helt uten melk.

Jaså? Og likevel så kremaktig!

- Hvordan var skolen, hjertevenn? - Bra.

Så vidunderlig.

- Har de kurs i markedsføing? - Hva?

Markedsføing? Salg, altså.

- Fins det som valgfag? - Hva?

Chris går i sjette klasse, Ron. Han studerer saker og ting.

Vidunderlige ting, som poesi,

musikkforståelse og... matematikk.

Jeg lurer på hva slags nytte han vil ha av det.

Kanskje bortsett fra matematikken.

Chris spiller baryton, Ron.

Sønnen min. Vet du at dette er markedsføingens tiår?

- Jeg går ut fra det. - Og du vet vel hva det betyr?

Det betyr at du må lære å selge deg selv.

For du er selv ditt mest verdifulle aktivum.

- Helt uten melk? - Jeg fryser ned det som blir igjen.

Jeg likte artikkelen din om kjendiskloning.

Du har så rett. Vi har teknologien, og bare kjendisene har råd til det.

Hvem orker vel en Larry King til?

- Kaffe? - Hvordan kunne du vite det?

Jobben ville vært uutholdelig om jeg ikke sniktittet på passasjerlisten.

- Jeg heter Sandi. - Chris Rocket.

- Jeg vet det. Du er jo berømt. - Egentlig ikke.

Si fra hvis du vil ha noe. Ciao.

Vennligst vis den typen veske som ligner mest på den vesken

som er forsvunnet, stjålet eller blitt forsinket.

Takk. Vennligst vis hvilken størelse som ligner mest

på den vesken som er forsvunnet, stjålet eller blitt forsinket.

Takk.

Vennligst vis hvilken farge som ligner mest på fargen

til den vesken som er... forsvunnet, stjålet eller blitt forsinket.

Jeg har prøvd R-o-c-k-e-t, R-o-c-k-e-t-t, R-o-c-k-e-t-t-e

og R-a-c-k-e-t. Det står ikke her.

- Har dere ikke flere biler? - Det er turneringshelg.

- Se oppl Du har kommet til Ron. - Og Dawnl.

- Legg igjen beskjed, så... - ringer vi så snart vi kanl.

Den er i hulletl.

Unnskyld meg. Faren min.

Du må være sønnen. Beklager. Du må underskrive et par ting for ham.

- Bø ikke hans kone gjøe det? - Er han gift?

Ja visst. Dawn... Jeg tror hun heter Dawn.

- Dessverre. Det står ikke noe om det. - Hva?

Du er den eneste Rocket som er oppføt. Hans pårøende.

- Hva mener du med "ingen sa noe"? - Det jeg sa. Er hun der?

- Hvem da? - Den nye kona. Hva heter hun?

Dawn, tror jeg. Hun er sikkert her et sted.

Den stakkars faren din... Spiser han ordentlig?

Jeg må legge på. Jeg ringer når jeg vet mer.

Jeg burde komme bort og hilse på ham.

- Han var en drittsekk mot deg. - Jeg er ingen idiot, Christopher.

- Jeg ringer senere. - Du kan... hilse ham fra meg.

Ja visst.

Det kalles "Locked-in Syndrome" og kan skje etter et slag.

Ut over de åpenbare symptomene er det fremdeles et mysterium.

- Er han helt avskåret? - Ikke nødvendigvis.

Han reagerer ikke på sansene, men kan være bevisst på omgivelsene.

- Hva med øynene hans? - Lukker vi dem, åpner de seg igjen.

- Kan han se? - Det vet vi ikke.

Hva skjer nå?

Noen pasienter kan være borte i uker og måneder

for så å våkne igjen som om ikke noe har skjedd.

Og i andre tilfeller?

Hallo? Dawn?

Er det noen hjemme? Det er Chris.

Hallo?

Hallo?

- Nesten ingen spor etter henne. - Hvorfor sa han ikke noe?

- Man vet aldri med pappa. - Han må ha vært for skamfull.

Jeg tror ikke at... Han er nok ikke i stand til det.

- Hvordan har du det? - Bra.

Jeg fikk ikke snakket med spesialisten.

Han opererte, spilte golf eller noe.

- Ringer du når du vet mer? - Eller når jeg får bagasjen min.

- Jeg hater deg. - Jeg hater deg også. Veldig mye.

- God natt. - Ha det.

Ser du Cassiopeia?

Det var ikke meningen å skremme deg.

- Jeg ser på himmelen. - Får jeg sette meg hos deg?

Så vakre navn.

Cassiopeia.

Føllet.

Jakthundene.

- Karlsvognen. - Karlsvognen, ja.

Ingen skal hindre deg i å gjøe det du vil.

Jeg vet det. Jeg må begynne å markedsføe meg selv.

Jeg vil snakke med deg om begrenset berømmelse.

De fleste historiske menn som er blitt berømte

er blitt berømte på en vulgær måte.

Som Josef Stalin og Chevy Chase.

De hadde åpenbare ideer som alle kunne forstå.

- Og vet du hvorfor? - Nei.

De fikk i seg for mye melkeprodukter da de var barn.

Man må være spesiell for å oppnå begrenset berømmelse.

Copernicus.

Marcel Duchamp. Michael Caine.

Pappa syns jeg er mitt mest verdifulle aktivum.

Han ble ammet til han var ni år.

Men du, Christopher, du er helt laktosefri.

Du har et stoffskifte som tillater deg å gjøe alt du vil.

Du må bare velge retning.

Vil du være Josef Stalin, eller vil du være Michael Caine?

- Hjemme igjen. Hopp og hei! - Hei, mamma.

Hei, hjertevennen min.

Vel, du ser jo... Du har litt gulsott.

Tar du folsyren din? Jeg har det rette botemiddelet. Kom inn.

- Har du vunnet skjorten i poker? - Ja, jeg vant den i poker.

Hvordan har den kjæresten din det? Anne?

- Hun har fått en jobb i Genève. - Og du lar henne bare dra?

- Hvor skal du? - Til Belize.

Kjøpte billett på nettet i morges. Iblant er det bra å være spontan.

- Vil du ikke bli med? - I dag?

Spontanitet omfatter ikke morgendagen.

- Jeg bø nok bli her. - Synd. Du kan trenge en jungeltur.

- Jeg skal gå og blogge. - Blogge?

Du burde prøve det. Det bladet du skriver for, er snart utdødd.

Hei, mamma? Det står Hviterussland, ikke Belize.

Jeg må ha trykket på feil knapp. Jeg må pakke på nytt.

Er veskene i Seattle? Oi. Jeg fløy fra New York til Jacksonville.

Hvor lang tid tar det? Hallo? Hallo?

Glem det. Dette stedet er som et svart hull for mobiler.

- Jeg får ikke noe signal. - Rocket?

Hva fanken gjø du her?

- Hvor lenge har du vært her? - Nicky!

- Jeg kom nettopp. Pappa... - Å ja, visst fanken.

Det visste jeg. Jeg så Ronnie på klubben for noen uker siden.

Hvorfor er du Nicky Apples venn? Han vet ikke noe om markedsføing.

- Hei, Chris. - Hei, Kim.

Møt meg ved Safari Putt. Jeg vil løpe lina ut.

Dere lurer vel på: "Hvorfor forteller han ikke noe?"

"Hvorfor snakker han ikke til oss, som han alltid gjorde fø?"

Andre lurer vel på: "Hvorfor gjemmer han seg i Det hvite hus?"

Årsaken er dette: Dere fortjener sannheten.

Ventetiden har vært frustrerende, men jeg ville ikke være vag

eller komme med feilaktige utsagn som måtte korrigeres

og skape enda mer forvirring. Det har vært nok av sånt.

Jeg tar det fulle ansvaret for mine og administrasjonens handlinger...

Hei, hjertevennen min.

- Hei. - Hvordan var det på skolen i dag?

- Det er lødag. - Golfdag.

Er alt i orden?

Sir Isaac Newton, Enrico Fermi.

- Doug Henning. - Ja vel.

Ha det.

Hvem tror du at du er? Vasco da Gama?

Få dem av deg!

- Beklager. - Ta et varmt bad.

Og ikke vekk faren din. Gå nå!

Bytt! Det er et bilde av Kim Temple på side 16.

- Kim Temple. Hun er tent på meg. - Kim?

- Ja da. Vi klinte på festen min. - Hva?

Da alle hadde gått hjem, kastet hun seg over meg.

Vi kunne løpt lina ut hvis jeg ikke hadde spydd.

Faren din, ja. Hvordan har han det?

- Han spilte visst sitt livs runde. - Ja.

- Fanken! - Og du, da? Pleier du å gå her?

Nei. Jeg leter etter rypa som kjøer den lekre PT Cruiseren der ute.

- Hvordan går det med... Laura? - Mener du Lara eller Lisa?

- Min føste kone: Lara. Andre: Lisa. - Jeg mener Lisa.

Vi ble skilt for tre år siden. Rå skjorte. Er det 50/50 eller 60/40?

- Jeg vet ikke. - Den er fin.

Uansett... Jeg var ledig og lekte meg litt.

- Husker du Annette Bowen? - Ja da.

- Vi giftet oss i fjor. - Tuller du?

- Jeg har alltid likt henne. - Så fint for deg!

Vi ble separert for et halvår siden.

Det var synd.

- Nå, da? - Jeg ser etter nummer fire.

- Allerede? - Ja da. Jeg liker å være gift.

Jeg har bare ikke funnet den fullendte jenta ennå.

- Og du, da? Du, da? - Jeg har hatt samboer i nesten 3 år.

Hva? Tre år? Det er 21 hundeår. Du må gifte deg med henne.

- Er ekteskap problemet her? - Ja.

Faen. Husker du Kim Temple?

Pent!

Kom igjen! Underhold oss!

Møt meg ved Safari Putt. Jeg vil løpe lina ut.

- Kim? - Hei, Chris!

- For en overraskelse! - Hei, Kimmy! Du kom!

Hvordan har du det? Chris trodde at du var stripperen.

Egentlig ikke.

Jeg er redd for å spøre om du drar hit ofte.

Bare når sjefen ber meg hente Nicky.

Men mange av jentene her gikk på skolen vår.

- Du tuller. - Nei.

Jeg må komme bort fra denne byen fø datteren min havner på scenen.

- Har du en datter? - Ja, Erin. Her er et bilde.

Hun er sju år.

Hun er det eneste Brian og jeg lyktes med.

- Husker du Brian Hilton? - Hockeyspilleren.

- Ekteskapsbryteren. - Jeg beklager.

Det er greit. Det var slutt lenge fø det.

Det er vel jeg som skal beklage.

- For hva da? - For at du måtte vente ute i regnet.

- Jeg var så forelsket i deg. - Var du det?

- Hva trodde du? - At du og Nicky...

Påsto han det?

Herregud. Jeg skal drepe ham.

Jeg kan ikke. Kjæreste.

- Mye bedre. - Ja.

Ja, det var mye bedre.

- Har dere problemer? - Jeg vet ikke. Jeg antar det.

Ekteskap, barn og sånt?

- Har jeg en lapp på ryggen? - Er det ikke synd?

Det ville vært morsomt å gå tilbake til den kvelden.

Denne gangen ville jeg møtt opp.

- På tigirssykkelen min... - Hadde du en tigirssykkel?

Lkke noe regn, ingen tid vi må være inne...

- Hallo? - Hei.

- Hei, Chris! Du er tidlig oppe. - Ja, jeg er vel det.

- Har det skjedd noe med din far? - Nei, det går bra. Vel, som fø.

- Er alt i orden? - Jeg ville bare snakke med deg.

- Jeg ringte i går kveld. - Jeg var ute med en gammel venn.

- Du sa at du ikke hadde noen der. - Jeg tok visst feil.

Innrømmer du at du tok feil, må du ha gjort noe galt.

Hvordan går språktimene?

- Er alt virkelig i orden? - Ja, det er det.

- Skal jeg komme dit? - Nei, alt er greit.

- Skal jeg ta føste fly i morgen? - Greit.

Greit. Ha det!

- Mrs. Rocket? - Ja?

- Er dette sønnen din? - Ja. Selvsagt er det sønnen min.

- Hva er problemet? - Ingen respekt for privat eiendom.

Påstår du at min sønn Christopher er kommunist?

Nei, frue.

Din sønn og noen til har vandalisert elefanten på Safari Putt.

- Han utpeker ikke den medskyldige. - Du mener vel "mistenkte".

Ja, frue. Jeg antar det.

- Så er vi pågrepet? - Nei, frue...

Takk for at du kjøte min sønn hjem. Han har aldri kjøt politibil fø.

Alle våpnene og sirener var sikkert fascinerende.

Han er glad i kunnskaper og eventyr.

Nå har vi en kutunge som må flås. God natt.

Og konstabel? Slå av de fæle lysene.

Naboene vil tro at noen har fått hjerteattakk.

- Det var Nicky. - Ingen liker en tyster.

Gå og vask hendene.

Faren din blir så glad for å høe om den store dagen din.

Jeg forstår det, men vi kan ikke finne den forsvunne kofferten din.

- Du akklimatiserer deg godt! - Disse er til deg.

Takk!

- Jeg tar denne. Har du det bra? - Ja da. Skal vi til sykehuset?

Nei, i morgen tidlig.

Hvis du skal treffe familien min, må du være uthvilt.

Jeg vil ikke være ufølsom, men ligger ikke faren din i koma?

Noe sånt.

- Sover du i den stolen? - Det er en Stressless.

Bodde faren din her sammen med alle konene sine?

Ja. Og de forlot ham til slutt, akkurat som mamma.

- Hvor mange stemødre har du hatt? - To eller tre.

- Det gjø ikke noe at én er savnet. - Nei, egentlig ikke.

Kan du sette tilbake det grusomme kunstverket?

For et merkelig og ensomt hus.

Du aner ikke.

Ron. Det er noe vi må snakke om.

Vær så snill, Ron.

Vi bø gjøe dette året til et temaår.

Dette året bø bli det året der vi blir bedre kjent med hverandre.

- Hva mener du? - Dagene vil ikke bli så annerledes.

Vi skal bare bli litt bedre kjent med oss selv og hverandre.

Det høes flott ut.

Særlig deg, Christopher.

Pappa og jeg ville prøve å bli litt bedre kjent med deg.

Det ville være familiens tema. Rocket-temaet.

Vi kan gjøe ting sammen. Og du kan ha overnattingsfest.

Og Ron. Du tar Christopher med deg på golfbanen.

- Hva behager? - Dere skal spille golf sammen.

- Gutten kan jo ikke spille golf. - Han vil gjerne lære det.

- Vil jeg det? - Ja, det vil du.

Da kan dere to være mer sammen. Dere er nesten aldri sammen.

- Vi treffer hverandre hver dag. - Det er ikke det samme.

Å spille golf ville gi dere en mulighet til å bli kompiser.

- Kompiser? - Kompiser.

Hei, mr. Rocket. Jeg er Anne, Chris' venninne.

- Han høer deg ikke. - Han vet sikkert at vi er her.

For et deprimerende sted.

"Hold ut, elskling." Er dette en syk spøk?

Den skal nok inspirere folk til å komme seg igjen.

- Det er noen jævla kattunger. - Pass munnen.

Han kunne jo ikke høe oss.

Jeg går og kjøper blomster. Vil du ha noe mer, mr. Rocket?

Du kan nok kalle ham Ron.

- Hvem er gutten, Ron? - Det er sønnen min, Chris.

Jeg har bestemt meg for at det er viktig at vi blir kompiser.

Kvalitetstid, vet du. Det er sånt som gjø familien sterk.

Greit.

- Hva var det med deg i dag? - Noe manglet.

Du må spille oftere. Du er her så sjelden nå for tiden.

Huset var helt tomt, og der lå vi på kjøkkengolvet. Midt i det hele.

Ingen detaljer. Plutselig åpnet døa seg.

En annen mekler kom inn for å vise huset til ektemannen.

- Ektemannen til jenta du...? - Ja.

Jeg prøvde å reise meg, men gled på noe vått...

Jeg havnet oppå henne igjen. Vi høte dem ute i hallen.

"Se på den italienske marmoren. Ikke gli på den våte flekken."

Til slutt slepte jeg henne ut gjennom bakdøa.

Hun prøvde å gå inn igjen og skrek: "Jeg glemte de beste trusene mine!"

- Som om de var lagd av gull! - Her var det liv!

- Hvordan er det? - Bra, ut over en grusom date.

- Er du ute med Velleu? - Det er en lang historie.

Beklager. Anne, dette er Kim. Kim, dette er Anne.

Anne er Chris' bedre halvdel, for å si det sånn.

Kim er en av de få kvinnene i byen jeg ikke har giftet meg med ennå.

Du kan jo drømme.

- Hei, Kim. - Chris!

Kim og jeg var skolekamerater. Vi danset vel en klinedans en gang.

- Jaså? - Ja.

Jeg får gå tilbake. Hyggelig å treffe deg.

Vi ses. Gud hjelpe meg!

- At Mark tvinger deg til å jobbe her. - Jeg gjø bare noen endringer.

- Herregud! - Den er hans.

- Nicky er morsom. - Han vil ligge med deg.

- Det er latterlig. - Det er sant.

- Har han sagt det? - Det trengs ikke. Det er åpenbart.

Hvordan var egentlig faren din?

- Hvilken modell er det? - 1966. En amerikansk klassiker.

- Hvor lenge har han hatt den? - Siden 13-årsdagen min.

- Han kjøpte den til meg. - Du kunne jo ikke kjøe.

Du spurte hvordan pappa var.

Familien din er så merkelig.

Fem, fire, tre, to, én!

Gratulerer med dagen, gutt!

- En bil? - Det er en klassiker, ikke en bil.

- Er det ikke en bil? - Utflukt!

Nei, ikke rø den! Hendene deres er skitne!

- Hallo, alle sammen! - Hei, Christine!

- Gratulerer, Chris! - Takk.

For en flott kjole, Jane! Absolutt din farge.

- Bare noe jeg slengte på meg... - Det stråler av den.

- Hvor skal du, Ron? - Jeg har jo en runde med Bridger.

Ikke fø etter selskapet, sa du. Og Chris skulle bli med.

Han var caddien min i hele går. Vi er kompiser nå.

- Hvor spilte du i dag, Ron? - På banen ved kysten.

- Hvordan gikk det? - Ikke spesielt bra.

Du hadde ikke den beste caddien din med deg.

Så du havet?

Ja. Jeg så havet.

Så vidunderlig. Christopher er så glad i havet.

- Jeg er redd for havet. - Ikke vær dum. Du er glad i havet!

Da du fortsatt hadde bleier, krabbet du rett nedi vannet.

Fremmede stoppet opp og så på deg.

Du var som en liten fisk.

Eller en sjøhest.

Eller en alge.

Gutten liker ikke havet.

Christopher er glad i havet.

Jeg har bilder av det.

Du burde snakke med faren din. Du må si til ham hva du føler.

- Hva så med den komaen? - Kanskje han høer deg likevel.

Og kanskje ikke.

Det ville nok hjelpe.

- Hvem da? - Dere begge to.

Hvorfor skulle det hjelpe meg?

Jeg tror du har mye inni deg som du trenger å få ut.

Det handler ikke om deg og meg.

Alt handler om deg og meg. Det er sånn å være sammen.

For at vi ikke skal måtte gå igjennom sånt alene.

- Pappa er en drittsekk. - Fortell ham det, da.

Chris? Kom og sett deg hos meg.

- Hva ser du der ute, gutten min? - Trær, hus...

Skur.

- Vet du hvordan det er å bo i skur? - Nei.

Det vil du heller ikke vite. Man vil ikke bli fanget på et sånt sted.

Det skjer fordømt lett hvis man ikke vet hva man vil.

Livet er ikke så langt som du tror.

Derfor må man vite hva man vil.

- God morgen! - Hei, Nicky!

- Jeg ville bare si hei. - Chris er dessverre ikke her, så...

Da får jeg vel si hei til deg.

"Hei. Jeg heter Ron Rocket. Kall meg Ronnie."

"For en morgenånde jeg har! Som om jeg spiste et drittsmøbrød."

"Er min nåværende kone her? Hva fanken heter hun nå igjen?"

"Deilig pudding, elskling. Kremaktig!"

- Hei, pappa. - "Hvem er det?"

- Det er Chris. - "Å ja. Hei."

Har du noen råd å gi meg, pappa?

"Du er selv ditt mest verdifulle aktivum."

Oppfattet.

Hyggelig å snakke med deg, pappa.

- "Ja, hyggelig å snakke..." - Chris.

"Ja da. Kall meg Ronnie."

Hvorfor har Chris aldri fortalt meg hvor morsom du er? Vidunderlig!

Hvordan går jakten på kone nummer fire?

Jeg fant en. Men hun ville bare bo sammen, så jeg gjorde det slutt.

- Er det sant? - Det er alt eller ingenting for meg.

I motsetning til visse andre vi vet om.

Chris kan ha nevnt at det er et problem.

- At hva da er et problem? - Hei, kompis! Perfekt!

Jeg skulle til å gå. Takk for ølen, Anne.

Hyggelig å treffe deg. Vi ses igjen i kveld.

- Hvordan gikk det? - Bra.

- Føles det bedre? - Ja. Jeg er en ny mann.

- Hva snakket dere om? - Det var en ganske ensidig samtale.

- Hvorfor sa Nicky at vi ses i kveld? - Han vil ta en drink med oss.

Jeg sa at jeg skulle spøre deg.

Jeg må jobbe. Du burde gå.

Hvorfor ba du meg om å komme hit?

Jeg ba deg ikke. Du tilbød deg å komme.

Du er en skikkelig drittsekk. Du lærte iallfall det av faren din.

- Swingen din begynner å bli bedre. - Takk.

Snart spiller du i profftouren. Ikke sant?

Hva?

Jeg sa nettopp at jeg skal slutte å være en forsømt husmor

og bli stripper på heltid.

Stripper?

- Du tuller, ikke sant? - Ja da...

Chris?

Du må aldri gifte deg. Da er du sikker på å ødelegge en fin romanse.

- Chris? Har du sett sjuer jernet? Ja. - Jeg trente.

Dette er ikke et leketøy. Finn en pinne istedenfor.

Trenger dere en spiller til, så var jeg på golflaget på Yale.

Det ville vært flott, men vi spiller hver uke. Du forstår det sikkert.

Dessuten vil jeg jo ikke at hagen din skal bli forsømt.

Nei, selvsagt ikke.

Faren din er en flott nabo, Chris.

Det at du er caddie for faren din er en fin måte å være sammen på.

Men jeg får ikke bli med lenger.

Du har nok rett. Vi får tenke ut en ny plan.

Hva ville Michael Caine gjort?

- Absolutt! - Hva da?

Hvis han ikke lar deg bli med, får du snike deg med.

Tirsdag var en fin dag.

Sønnen min kom og besøkte meg.

Sønnen min er en trist gutt.

Det har han ikke alltid vært.

Vi gjorde ham sånn.

Foreldrene hans gjorde ham sånn.

Man gir dem reinsdyrkjøtt og blåbær.

Så dytter man dem ut av redet og håper at de ikke blir most,

som en kalkun som faller ut av et helikopter. Man gjø sitt beste.

Man gjø sitt beste.

Hvorfor vil menn oppføe seg som gutter hele livet?

- Hva frykter dere? - Forpliktelseskongen. Beklager.

Dere er alltid så... fjerne. Så vaktsomme.

Hvis det da ikke gjelder sex. Da er dere helt omvendt.

Løsningen er kanskje å glemme alle forhold og bare ha masse sex.

Chris tar alt så veldig alvorlig.

Hvorfor kan han ikke slappe av og nytte det fine i livet,

istedenfor å fokusere på alt som ikke virker?

Jeg vet ikke.

Så... hvordan ble du "forpliktelseskongen"?

Jeg vet ikke. Jeg har vel vanskelig for å si nei.

- Hva? - Ta meg med til det huset.

- Hvor? - Unnskyld meg?

Hvor tar du dem med?

Til kjøkkenet. Iblant til boblebadet.

Anne?

Herregud...

Hei, smukka.

- Har du ventet lenge? - Nei, jeg kom nettopp.

- Så herlig å se deg... - Deg også.

Ronl.

Ron... I.

Å, Ron. Du er så herlig...

Pappa?

Pappa?

Pappa!

- Hva i helsike...? - Jeg ligger i bagasjerommet.

Jeg vet at du ligger i bagasjerommet.

- Hallo der! - Hei, mrs. Jacobson.

Du kan nok kalle meg Christine.

- Er det ikke vakkert her? - Jeg er redd for havet.

Det burde du ikke være.

Vi har jo vært naboer så lenge. Jeg trodde jeg visste alt om deg.

Faren din slutter aldri å snakke om deg.

Det sprø er at han aldri har sagt hvor glad du er i å kjøe gokart.

- Jeg må fortelle deg noe. - Jeg vet det allerede.

- Jeg fulgte etter deg til huset. - Jeg ønsket å såre deg.

- Jeg trodde ikke det var mulig. - Kaffe?

Men det er mulig, så ingenting hendte. Vi kysset hverandre ikke.

Da jeg innså hvor dypt jeg kunne såre deg, ville jeg det ikke lenger.

- Hva er det? - Ingenting.

- Du tror meg ikke. - Jeg tror deg.

Herregud...

Du skulle ønske at jeg hadde gjort det, ikke sant?

Du ønsket en grunn til å slippe press og beslutninger.

Men jeg gjorde det ikke!

Og nå er du skuffet. Men vet du selv hvorfor?

Herregud, Chris.

Fortell meg noe. Fortelle meg noe om deg selv.

Anne. Du har rett.

Jeg tror vi bø gifte oss.

Hvordan kan du tro at det er det som er viktig for meg?

Jeg er ikke skoleballets dronning, som vil ha Volvo og forstadsvilla!

Har jeg noen gang nevnt ekteskap? Det har du bare funnet på.

Det eneste jeg noen gang ønsket, var at du skulle be meg om å bli.

Ikke gjø det. Jeg håper virkelig at du finner ut av alt sammen.

Hvis du ikke heller vil knulle gamle ungdomskjærester resten av livet.

Jeg tar deg igjen!

Du vant! Du klarte det! Se på den kaninen!

Herregud! Til meg?

Takk!

Jeg har hatt det så morsomt i dag.

Ingen har vunnet en hvit kjempekanin til meg fø.

- Takk for gokartkjøingen. - Det var morsomt, hva?

En vakker dag kommer du til å gjøe noen veldig lykkelig.

- Og vet du hva? - Hva da?

Hun vil være verdens heldigste jente.

- Vi ses, Ron. - Ja da. Vi ses.

Jeg begynte å lure på om dere noen gang skulle komme hjem.

- Middagen er snart klar. - Trenger du hjelp?

Nei da. Jeg har alt under kontroll.

Hjertevennen min?

Jeg orker det ikke lenger!

Har dere ikke noe å fortelle meg?

- Hvordan var golfrunden, Ron? - Du kan jo spøre gutten.

Chris? Vær så snill?

- Jeg overrasket ham. - Gjorde du det?

- Hvor da? - Jeg lå i bagasjerommet.

Og...?

Jeg liker golf.

Det er jo fantastisk.

Og nå er dere to endelig kompiser.

Kompiser er det denne familien trenger mer av.

Mr. Rocket? Vent! Shelley. Kan du overta for meg?

Mr. Rocket? Chris?

Jeg har prøvd å få tak i deg.

Jeg beklager. Du skal få være i fred en stund.

Ta den tiden du trenger.

Du trenger bare å vite én ting for å slå av sted en golfball.

Og det er at kølla er en del av deg.

Den er en del av hånden din. Armen din.

Hele skjelettet. Hjertet.

En vakker dag kommer du til å bli ganske flink ute på banen.

Og alt dette pratet

om å bli mer kjent med hverandre, som din mor har funnet på...

Du trenger ikke bli kjent med meg.

For en dag blir du voksen.

Og da blir du til meg.

Christopher!

Det er mrs. Jacobsen. Christine.

Går det bra, Christopher?

Hvordan har mr. Jacobsen det?

Han har det bra. Han er som alltid.

Jeg er så lei for det med din far.

Jeg dro til sykehuset for å besøke ham,

men jeg kom nok på feil tidspunkt.

Jeg kjøpte disse til ham.

- Vil du komme inn? - Ja vel. Bare en liten stund.

- Herregud. Hva har skjedd her? - Jeg ble litt opprøt.

Jeg ser det.

Tenk om faren din hadde vært her. Han ville nok fått et slag til.

- Det ville han nok. - Ja, det ville han nok.

Fint for deg, Chris.

Fint for deg.

Dette er til den følsomme, lille gutten min.

Fly, fly, fly.

Oppfø deg som en pyse, og du blir støtt ut.

Oppfø deg som en pyse, og du blir sendt bort.

Oppfø deg som et lam, og pangl Det er slutt.

Så, kamerat, på tide å stå fram og vise hvem du er.

- Gi meg en billett til New York. - Hei, mr. Rocket!

Vi nærmer oss nok å finne bagasjen din. Jeg skal se etter.

Bare gi meg en jævla billett!

Mistet du nummeret mitt? Jeg er fremdeles ledig.

- Du må sette deg. - Hva gjø du her?

Noe skjedde med meg da du dro. Jeg forandret mg.

På tre timer? Det fungerer ikke sånn.

- Pappa døde. Og en masse annet... - Du må sette deg! Nå!

Jeg er lei for at han døde, om det er det du vil høe.

Dette er vilt. Vakt!

Jeg er et vrak. Alt i livet mitt, unntatt deg, er dritt.

Du ser fæl ut.

Jeg vet at jeg dreit meg ut. Gi meg en sjanse til. Unnskyld.

- Det er for sent. - Tilgi meg, Anne.

Jeg har bare tatt en eneste beslutning i hele mitt liv.

Jeg vil forandre på det! Jeg vil forandre på det, Anne!

Det sies at alle til slutt blir som foreldrene. Fø skremte det meg.

Nå er jeg glad. Når de er borte... Og alt som er fortid, er jo borte.

Da vil de likevel være der.

Man avgjø selv om man vil bære dem inni seg eller på ryggen.

Et liv fullt av følelser må jo bli innviklet og kaotisk.

I kaoset er det både stor lykke og store smerter.

Man må ikke la det ene hindre en i å oppleve det andre.

Når man er lykkelig, forundres og drømmer man.

Man ser alt man kan bli og glemmer det man allerede er.

I smertene finner man sannheten.

Demonene og hemmelighetene som man bare slipper fram iblant

som en påminnelse om de møke stedene man har vært på.

Jeg tar fullt ansvar for mine og administrasjonens handlinger,

samme hvor sint jeg er for det som skjedde bak min rygg.

Mellom lykken og smerten ligger frykten. Den er verst.

Den får en til å holde seg til det man har

og hindrer en i å strekke seg etter det man trenger.

Har man flaks, møter man en engel som redder en fra frykten.

Hun tar en i hånden, løfter en høyt over jorden

og viser en hvordan det er å lukte på innsiden av skyene.

Jeg heter Christopher Rocket. Jeg sitter i arresten.

Men for føste gang i hele mitt liv føler jeg meg fri.

Denne veien.

- Ha det bra. - Takk, Arnold.

SLUTT Tekst: Tor Hundstad www.sdimediagroup.com