Original subtitles

Start når du er klar.

Da går jeg bare inn i rommet.

Og setter meg, slik man noen ganger ser når dokumentarer begynner.

Når de bruker B-opptaket,

men intervjuobjektet skjønte ikke at de skulle bruke det.

Helt naturlig.

Hei. Jeg er Will Ferrell. En av verdens beste skuespillere.

For lenge siden, da jeg var på Saturday Night Live...

Will Ferrell.

Jeg har ikke fått så mange venner her.

Jeg traff en som het Andrew Steele.

Han begynte som forfatter den samme uka som meg.

Hallo, jeg er Robert Goulet.

Han skrev en haug med sketsjer til meg.

Hallo, det er Saddam.

Og han ble til slutt sjefsskribent på SNL.

Kan du legge ned geviret?

Andrew var født og oppvokst i Iowa.

Levisbukser.

Billig øl.

Haikertype.

Tre dager.

Uten søvn.

En elskelig grinebiter med superrar, kreativ humor.

Vi jobbet på Saturday Night Live i årevis, og han nevnte

at han ville lage en etter skoletid-spesial.

Kjenner du til farene ved diabetisk ketoacidose?

Vi tullet mye.

Vi drakk mye.

Hvis du har klødd deg i hodet og tenkt: "Hvorfor laget han det?"

Da var nok Andrew Steele involvert.

Hvorfor laget jeg en film for Lifetime TV?

Sarah kan jobbe. Jeg passer barna.

Hvorfor laget jeg en film på spansk?

La oss løpe om kapp tilbake til huset!

Hvorfor laget jeg masse reklame for dårlig øl?

Mens alt dette skjedde, giftet begge seg og ble fedre.

Med årene ble han en av mine nærmeste venner.

Da pandemien kom, så vi hverandre ikke på lenge.

Og en dag spilte jeg inn en film i Boston,

og jeg fikk en e-post fra Andrew.

"Hei, Will.

Det er noe du må vite.

Jeg er gammel nå,

og selv om det sikkert virker latterlig og unødvendig å melde,

skal jeg transisjonere, og leve som kvinne."

"De siste ti årene har jeg prøvd å forstå hva som foregår.

Prøvd å kvele det mange ganger gjennom livet.

Nå gir jeg opp kampen.

Som liten trodde jeg at alle gutter hadde det som meg.

Så tenkte jeg: 'Kanskje jeg bare er en raring.'

Så dyttet jeg det vekk i mange år og endte opp i terapi.

Det er vidunderlig når kropp og sinn

gjør opprør mot den unaturlige, ulykkelige tingen du har blitt."

Jeg tviler på at å være transkvinne vil endre personligheten min.

Istedenfor grinebiter blir jeg megge. Jeg tror det har gjort meg lykkeligere."

"Jeg skulle ønske det betydde en lys, sorgløs fremtid

full av mot og selvtillit, men sånn gikk det ikke.

Jeg er full av tvil og frykt, akkurat som komikeren jeg har vært hele livet."

"Jeg er ikke noe flink til dette.

Det kommer til å bli langsomt, pinlig, skremmende og herlig.

Jeg håper jeg ikke mister noen jeg bryr meg om.

Takk. Navnet kommer senere."

Det brevet var vanskelig å sende.

Jeg skrev det om og om igjen og prøvde å si det jeg ville si.

Det var bare...

Dette er sjukt.

Det store spørsmålet når folk kommer ut, er: "Vil jeg fremdeles bli elsket?"

Jeg har møtt transpersoner som ikke ble elsket etter at de kom ut.

Jeg tviler ikke på at Will er min venn, men jeg er ikke Andrew Steele lenger.

Hva gjør vi nå?

Da jeg sendte e-posten til Will,

svarte han ganske raskt at han støttet meg.

Jeg skrev og sa jeg var glad i henne og støttet henne.

At vi skulle snakke med hverandre når vi kunne.

Jackpot!

Men jeg hadde mange spørsmål.

Jeg har mye jeg vil spørre Will om.

Hva betyr det å være trans for ham? Tenker han at jeg er en kvinne?

Kjenner han noen andre enn meg?

Hvorfor navnet Harper?

Og hvor lenge følte hun det slik?

Hvorfor holdt hun det inne så lenge?

Er han nysgjerrig på hormoner, operasjoner og hårfjerning?

Vil han spørre meg om alt man ikke burde spørre transpersoner om?

Liker hun fortsatt billig øl?

Hvorfor liker han ikke Natty Light?

Eller liker hun bare vin nå?

Skikkelig digg øl. Den beste ølen.

Burde jeg oppføre meg annerledes nå? Får jeg en helt ny venn?

Hallo?

Så ringte han meg.

Han tenkte at jeg hadde vært landet rundt nesten like mye som en lastebilsjåfør.

Jeg har kjørt, haiket og vært overalt. Jeg elsker det.

Jeg klarte det.

Jeg vet ikke om landet elsker meg tilbake.

Etter at hun hadde kommet ut, sa hun trist:

"Jeg vet ikke om jeg kan dra de samme stedene når jeg er Harper."

Da fikk jeg en ide.

"Harper, vil du ta en biltur

hvor vi besøker de stedene som den nye versjonen av deg selv?

Samtidig finner vi ut av hva dette betyr for oss."

Da jeg reiste rundt som mann, hadde jeg med meg tre T-skjorter,

tre underbukser og en olabukse.

Dette blir vanskelig. Skoene er det vanskeligste.

Herregud.

Jeg må utvide kofferten så godt jeg kan.

Ok.

Jeg tok med et par sko, for det er alt du trenger.

Jeg har en Deerhunter-jakke,

som jeg neppe kommer til å bruke.

Sherlock Holmes-kostymet må med.

Jeg er redd det ikke blir plass.

Pokker.

Saksofonen må bli hjemme.

Man må ha med stoler på biltur. Og en kjølebag.

For man vet aldri når man vil stoppe og ta seg en kald Natty Light.

Eller hva Will drikker. En eller annen håndverksøl.

Som sikkert smaker appelsin.

Harper.

Se på deg.

Jeg er i Dallas.

Vi ble omdirigert fordi det var en lufttrykksituasjon i kabinen.

Jeg tilkalte betjeningen.

-"Trenger de hjelp der oppe?" - Ja. Selvsagt.

De sa: "Vær så snill, sir.

Bare slapp av."

"Slapp av selv!"

Vi ble faktisk kastet av flyet.

Du henter meg, ikke sant?

- Jeg henter deg i byen. - Greit.

- Vi ses i New York. - Ok. Ha det.

Vi skal ha 16 dager på veien.

Det vil sikkert dukke opp mange ting, men det er jo rart. Vi er gode venner.

Men er vi det? Det er rart å si.

Jeg var jo Harper Steele. Will var alltid venner med Harper.

Men det var en personlighet som han også var venner med,

som jeg ikke liker eller trenger nå.

Harper, jeg kom meg på flyet.

Alt er klart.

Mange av oss vet det ikke hva reglene er.

Når det gjelder vennskapet og forholdet vårt,

er det ukjent farvann.

Snakkes. Ha det.

Jeg vet ikke hvorfor han vil møtes her.

Kanskje en kjendisgreie. Han liker ikke å være ute.

GOLFBANE

Hva faen? Herregud.

Du fant frem.

- Takk for at du hentet meg. - Hva er dette?

Van Cortlandt, husker du?

Hei, gamle venn. Jeg husker faktisk det.

- Alle våre... - Vi spilte golf her to ganger.

Jeg har kortet mitt ennå.

Golfløyve i New York.

- Vil du ta en runde? - Ja.

- Du ser flott ut, forresten. - Takk.

Fin jakke.

Jeg er god til å pakke. Sånn.

Nå holder den seg.

Jeg gleder meg til å kjøre.

- Er den god å kjøre? - Nei.

Den er ræva.

- Tjukt teppe overalt. - Deilig.

- Luksuriøst. - Nemlig. La oss dra.

DAG 1

Vi drar herfra, men jeg vil spise frokost med barna mine.

Så drar vi etterpå.

Jeg gleder meg til å se barna igjen. Jeg har ikke sett dem på lenge.

- Hei! - Hei, folkens.

- God morgen. - God morgen.

- Hvordan går det? - Godt å se deg.

Emma, når så jeg deg sist?

Jeg så deg på SNL for kanskje tre eller fire...

- Før pandemien. - Jeg traff deg før det.

Dere var små. Og plutselig tok du frem en liten saksofon.

Du begynte å spille.

Å spille i et familieband

Ja vel?

- Jeg visste ikke at du kunne det. - Jeg spilte også.

Dere bare så på oss. "Dette er verken morsomt eller bra."

Dette er dilemmaet. De har både gresk og atensk omelett.

Hallo, vil dere bestille? Hva skal dere ha?

- Har dere tzatziki? - Ja, det har vi.

- Gresk restaurant. - Tzatziki til hele bordet.

- Nei, ikke til hele bordet. - Tusen takk.

Hva...

La meg være klinkende klar.

Harper er fremdeles pappa.

Harper er fremdeles pappa, ja.

Pappa.

- Men bruker pronomenet hun. - Ja.

Harper er fortsatt pappa fordi hun sa hun var pappa.

- Hvordan fortalte du det? Møttes dere? - Nei, på e-post. Akkurat som deg.

Jeg var på Popeyes og hentet mat.

Jeg bare... "Jøsses! Jeg må stoppe for dette."

Da de ble skilt, hadde vi skjønt det.

Vi fikk beskjed av Harper at vi kanskje ville finne dameklær.

Hun gikk med dameklær. "Ok."

Og etter det fikk vi vite alt. "Jeg bruker hun/henne."

Det kom gradvis, ikke som et sjokk.

Så dere tok det stort sett pent, eller?

Det var lett å akseptere umiddelbart.

Men jeg tror jeg fikk en reaksjon.

Pappa var min eneste maskuline voksenfigur.

Jeg forgudet det på en måte. Du er fortsatt faren min.

Jeg mistet bare den maskuline figuren, men jeg trenger den jo ikke.

Maten er her!

- Nydelig. - Du kommer til å elske det.

- Og tza-tza-tza... - Alle får en hver.

- Ja, tza-tza-tza... - Tzatziki!

- Vet dere hva vi skal gjøre? - Ja.

Er dere bekymret for meg på turen?

Jeg tror jeg er mer bekymret for din mentale helse.

Jeg er mest redd for din fysiske sikkerhet.

Tingene du elsker, skremmer meg. Å være langt ute i ødemarken.

- Jeg har blitt litt mer redd for det. - Etter transisjonen er det skummelt.

Ærlig talt tenker jeg: "Hvorfor gjør jeg dette? Jeg vil ikke."

Så tenkte jeg på at å komme ut var veldig vanskelig for meg.

Kanskje det er dumt.

Men kanskje det er en god måte å komme enda mer ut på.

Hjelper det å vite at jeg trener jiu-jitsu?

Ja...

Kan du vise noe eller sende en video? For jeg ser det ikke for meg.

Men det kan jo hende.

Jeg liker vanligvis ikke å trene på full mage.

Nei vel.

Vi må dra. Vi kan ringes i morgen.

Greit, ja.

- Glad i deg. - Glad i deg også. Ha det.

Glad i deg.

Forresten, bare så det er sagt...

- Jeg gleder meg til denne turen med deg. - Så bra.

La meg spørre om noe.

Saturday Night Live.

Hvor alt startet, der vi først møttes.

- Har du vært tilbake der? - Nei.

Forresten, når vi ser Lorne, la oss klemme ham altfor lenge.

Du kan gjøre det.

- Du også. - Greit.

NBC Studios. Her er vi.

Du store min.

Gå inn hvis du tør.

Bing!

- Så ung jeg var! - Og kjekk.

Ja, hva skjedde?

En av Harper Steeles store kreasjoner. "Oops, jeg gjorde i buksa!"

Fy faen.

Kom her.

Gruppeklem.

Kontoret mitt var der nede da jeg hadde vinduer.

Alle jentene, Maya og Amy, var her inne.

Dette var et skremmende rom.

Men hvis du var her som forfatter,

betydde jo det at sketsjen din kom med.

- Ja. - Så det var jo bra.

Jeg er Will Ferrell, og dette er stemmen til Chicago Cubs' Harry Caray.

Den første uken gikk vi ned for å spise lunsj.

Det var noe mellom oss.

Vi var på samme bølgelengde på mange forskjellige måter.

Jeg husker at jeg prøvde å bli kjent med alle.

Det var en gruppe mennesker som så på meg.

"Vi skjønner ikke hva han gjør. Han er ikke morsom."

Alle mente at Will Ferrell var en dust.

Men jeg visste at Will ikke var dust.

Du var en ambassadør for meg.

"Nei, ikke avskriv ham. Han er faktisk morsom."

Siste gjennomlesning. Masse mat, mange manus.

Vi har vært rundt hverandre i mange merkelige situasjoner.

Hele karrieren min, hele mitt kreative liv,

har jeg spilt en karakter som het Andrew. Sånn tenker jeg på det.

Så det var spesielt vanskelig å komme ut overfor vennene mine.

Jeg vet ikke om de godtar meg som Harper.

Jeg tror de tror jeg fortsatt er Andrew, som nå går med kjoler.

- Tina! Herregud. Takk. - Hyggelig å se deg!

Hei!

Takk for at dere kom.

Dette er rørende for meg.

Da jeg kom ut, svarte alle sammen.

Tim var litt negativ.

Jeg trodde hun tullet!

- Jeg elsker ham. -"Dette kan ikke være sant."

"Jeg skal sende rasistiske, kjønnsdiskriminerende vitser tilbake,

og se hva hun sier."

- Skål. - Skål for Harper!

Mange takk.

Så dere kjører. Hvor lenge og hvor skal dere kjøre?

Vi skal kjøre ned til D.C. Og så drar vi til Indianapolis.

- Vi skal på Pacers-kamp. - Wow.

Så drar vi til Iowa City, hvor jeg vokste opp.

- Har du slekt der? - En søster. Vi skal se på barndomshjemmet.

- Og så... - Oklahoma, kanskje?

- Vi skal på bilrace. - Wow.

Hva gleder du deg mest til?

Saken er at Will foreslo ideen

fordi han vet at transisjonen kan påvirke hvor i landet jeg velger å dra.

Det er jo helt sant.

Jeg frykter det. Will vet at jeg liker tvilsomme barer.

Jeg liker truckstops. Jeg liker de aller verste stedene.

Ja!

Jeg gikk ned et smug for noen uker siden.

- Nei, dette kan jeg ikke gjøre. - Det er ikke trygt for deg lenger.

Når er det trygt å gå ned et smug?

Ingen har spurt deg om hvor du liker å gå.

Hvis noen drar dit du har vært, sier de: "Vi vil ha lista di."

"Hvilke hjørner har best konteinerne for brukte møbler?"

Den lista har jeg.

Will er jo med i bilen.

Jeg sovner ofte, og er ingen god sjåfør.

DAG 2

- Hvordan er formen? - Bra.

- Det er ingen vei tilbake nå. - Ok. Herregud.

- Her er et spørsmål. - Å, ok.

- Jeg lurer på hvordan du fikk navnet. - Mitt døde navn er Andrew. Jeg het Andrew.

Og... Min første impuls var å gjøre det lett for alle andre.

Akkurat som: "Hei, det er ikke noe rart som foregår her."

-"Ingenting å se!" -"Jeg skal bare endre Andrew til Angie."

"Det er jo ganske enkelt."

Og så var jeg på vei til min første elektrolysegreie,

og jeg sa navnet i hodet mitt, og det hørtes ut som våt papp.

Det føltes ikke riktig.

Så jeg begynte å tenke på andre navn.

Jeg tenkte på Chandelier.

Men så husket jeg at jeg elsker navnet Harper.

Moren min gikk på skole med Harper Lee,

kvinnen som skrev Drep ikke en sangfugl.

Da jeg sa det, ble hele kroppen min varm.

- Wow. Du fikk en fysisk reaksjon. - Ja, jeg sa det høyt.

Jeg sa "Harper" høyt.

"Å, wow! Det må det bli." Og det var det.

Hvis du måtte skifte navn, hva ville du gjort?

Jeg hatet navnet mitt som liten. Mitt egentlige navn er John William.

Men foreldrene mine kalte meg Will.

I første klasse var det seks eller syv barn som het Mike eller Steve.

-"Hvorfor kan jeg ikke være en Mike..." -"Eller en Steve?"

De navnene var så kule og tøffe.

- Og harde. - Som Steve. "Hva skjer, Steve?"

- Ja. - Og Mike.

Takk for at vi får besøke landets hovedstad.

En av favorittbyene mine.

- Jeg digger ikke D.C. - Elsker du ikke amerikansk historie?

Nei, kom an!

- D.C. er litt kjedelig. - Vi skal endre det.

- Jeg vil vise deg noe veldig spesielt. - Ok?

Her er det.

- Parkeringen? - Vannspeilet.

- Det er ikke vann i det. - Jo, litt vann.

Der nede.

Fantastisk, hva?

- Jeg er nervøs. - Jeg også.

Om et kvarter snakker vi kanskje med president Joe Biden.

- Hvordan kommer vi oss inn? - Med dette.

Pengemaskinen.

Er presidenten inne? Vi vil hilse på presidenten.

Hei, Joe!

Nei, han er ikke der.

Jeg krysset landet i kjole før, men jeg lot aldri noen se meg.

Hvis jeg måtte ut og fylle bensin, prøvde jeg så godt jeg kunne

å ta på meg snekkerbukse eller noe sånt, for å se ut som en mann.

Jeg hadde med klær jeg kunne bruke i nødsfall.

Frykten for bli stanset av politiet og være kledd som en kvinne, var grusom.

Nå drar jeg ut i verden som meg selv,

uten mulighet til å ligge lavt, sånn som Andrew gjorde.

Jeg vil se landet jeg elsker som meg selv. Det har jeg aldri gjort.

Jeg har lyst til å kikke på mine gamle dagbøker.

For noen dagbøker!

Når begynte du å skrive dagbok?

Ikke før jeg følte at livet gikk i oppløsning.

Denne heter Dagbok 1.

"Unevnelige og andre private ting."

Hvorfor skrev du det ikke for hånd?

Jeg ville bare få det ut, med skrivefeil og alt.

- Digresjoner. - Alle slags feil.

Bare la tankene fare.

Dette handler om terapeuten.

"I dag avfeiet terapeuten ideen om at jeg kan være jente i stedet for gutt."

- Wow. -"Hun kjøper det ikke.

- Hun sa jeg levde i en fantasi." - Wow.

"Kvalmen og frykten jeg får i herreklær, ga ingen mening for henne.

Hun ba meg beskrive følelsene, men det klarte jeg ikke.

Jeg tror hun synes at det å kle seg ut som en kvinne vitner om trass og sinne.

Hun har en teori. Jeg, derimot, har mistet troen på teorier."

- Skal vi se. Det er sju år siden. - Wow.

- Jeg henter snacks. Du tar stolene. - Ok. Greit.

Du handlet mye.

Vi er jo på biltur. Liker du Pringles?

- Ja. - Jeg ante ikke hvilken Pringles du likte.

Er du klar for denne? Fuego.

Ok.

- Jeg vil ikke ha Fuego Pringles. - Jo da.

Heit grill.

- En del av det heite assortimentet. - Akkurat.

- Vi må rasjonere dem. - Det kan bli lenge til neste Walmart.

- I tilfelle vi punkterer, må vi rasjonere. - Ja, akkurat.

Det er noe jeg har tenkt å spørre deg om.

Var du litt bekymret for hvordan du skulle snakke med meg da jeg kom ut?

Noen ganger tror jeg at folk som ikke er trans,

kan være redde for å si noe galt rundt meg.

Det er det jeg mener.

Jeg visste ikke, da jeg så deg,

men jeg var nysgjerrig på om det var noe der som...

Jeg var nok...

Sikkert litt nervøs. For å si det sånn.

Jeg var nervøs.

Jeg har på meg kjole. Det var skremmende.

Ja, jeg antar jeg var bekymret for...

Hva de nye reglene var. Hvis det var noen.

- Ja. - Om det var...

Du vet.

Ja, akkurat hvor mye som ikke var det samme som før.

Det er vanskelig. Noe er endret, noe er likt.

Det er ingen regler med venner. Det må du vite.

Men der beroliget du meg umiddelbart.

Ja, for jeg vet at du ikke har onde hensikter.

Uansett hva du sier, kan jeg ikke bli sint.

Hva mer har jeg kjøpt? Mer Pringles.

Philly Cheese Steak.

Mann!

Kuleste mannen!

Hva med kvinnen?

- Du er fortsatt kvinnen. - Fortsatt kvinnen, ja!

Nå startet den.

Den startet til slutt.

DAG 5

Hvorfor spiser vi ikke på veikro hver morgen?

- Jeg vet ikke. - Det er det beste jeg vet.

Vi er i mekka.

- Hei, hvordan går det? - Mange takk.

Kimberly, du liker alt?

Det beste vi har, er All Star.

- Da tar jeg det. - To egg på rista loff.

Bacon, skinke eller pølse. Vaffel eller kjeks, og saus.

Kan jeg få to sånne?

Nei, jeg bare tuller.

Hva med deg, sir?

- Frue. - Jeg beklager.

Det er greit. Jeg tar en All Star Special.

- Greit. Jeg kan ta menyene. - Fine greier.

Ny bestilling!

Jeg liker ikke å bli feilkjønnet. Men hva skal jeg gjøre med det?

Det er...

Vet du hva? Det vil skje.

Ja, men vet du hva du burde si?

"Hva vil du ha, lille dame som er kvinne?"

-"Nå den lille damen" - Den lille damen.

- Nei da. - Den lille damen.

- Hvem skulle ha hvetebrød? - Loff her.

- Jeg. - Vær så god.

Er du spent på kampen i kveld, forresten?

Ja, men jeg skal være ærlig.

Det å ferdes i slike mannsdominerte miljøer

har vært den vanskeligste delen av transisjonen.

Jeg var jo sånn selv.

Jeg gikk på kamper. Jeg kjenner kulturen.

Nå skal jeg tilbake.

Det er mye i meg som ikke liker det som skjer.

Jeg er ikke helt komfortabel med det.

Da setter vi i gang.

Når jeg går inn på basketballstadion...

- Du ser fantastisk ut. - Takk skal du ha.

- Fin jakke. - Jeg har pyntet meg.

Jeg er kvinne, og det er sånn jeg må bli oppfattet.

Men jeg vet ikke om de kanskje ikke ser meg sånn.

Dette er rart å si: Jeg ser kanskje ikke meg selv sånn.

Men du gjør dette mye lettere enn om jeg bare var alene.

Det må jeg huske gjennom hele turen.

Det er et slags frikort, men det betyr ikke at det ikke blir vanskelig.

Vi har vært på mange Lakers-kamper.

Jeg har aldri sett Jack Nicholson, Leonardo DiCaprio

eller Vince Vaughn på basketballkamp ved siden av transvennen sin.

Jeg har aldri sett det selv.

Det er vanskelig, fordi jeg pleide å bruke sport

til å signalisere at jeg ikke var kvinne.

Ikke at kvinner ikke liker sport, men jeg prøvde...

- Ja, du... - Jeg prøvde å være sånn.

Ved å gjøre det hele tiden,

lærte jeg mye om sport, og jeg liker det.

Greit, Pacer-fans, dere må heie.

Jeg har en spesiell gjest.

Få høre dere, Pacer-fans!

Hva synes vi om Sixers?

Hva synes vi om Pacers?

Sixers!

Pacers!

Takk, Indianapolis. Jeg er her med min venn Harper.

- Hun har transisjonert. - Vi er i gang.

Indy, dere har bare vært greie mot oss!

- Vi er i gang. - Takk!

Flott å se Will Ferrell her.

Der er guvernøren.

Få dem vekk fra banen så vi kan starte kampen.

Kjører dere landet på tvers? Hvordan endte dere opp her?

Vi to har kjent hverandre i 30 år. Vi skal kjøre over hele landet.

- For å se basketball? - Nei da.

Dette er vårt første idrettsarrangement etter at Harper transisjonerte.

Pacers var greie nok til å la oss komme.

Pacers har ballen og leder med ett poeng.

- Var det guvernøren i denne delstaten? - Ja.

Hva heter han?

Eric Holcomb.

Holcomb? Hvor ser du det?

Vi begynner med siste nytt fra Indianapolis.

Indiana-guvernør Holcomb signerer et lovforslag

som forbyr kjønnsbekreftende behandling for mindreårige...

Lovforslag om helsetjenester, tilgang til toaletter...

Mer enn 70 LHBTQ-lovforslag har blitt sendt inn i Texas.

Kansas blir den 20. delstaten...

Nord-Dakotas guvernør signerte et lovforslag...

...juridisk definisjon av kjønn i Tennessee.

Loven skal ivareta biologisk kjønn.

Transkjønnethet må utryddes fra det offentlige liv.

Her gjorde jeg en feil.

Jeg hadde ikke regnet med å møte guvernøren i Indiana.

Og... Han spurte hva vi gjorde.

Vi sa det, og det virket som at han syntes det var helt fint.

Jeg skulle ønske jeg hadde spurt: "Hva er din holdning til transpersoner?"

Jeg visste faktisk ikke at han var guvernør før noen sa det litt senere.

Det gjorde jeg. Noen sa: "Du må hilse på guvernøren."

Dette skjer deg sikkert ofte.

- Bilder du ikke vil være med på. - Ja...

Det skjer ikke så ofte med meg.

Noen kommer inn, og noen står og knipser. "Denne personen er med Will Ferrell."

Nå er jeg på bilde med den guvernøren, og jeg kjenner ikke politikken hans.

Det er nettopp det. Jeg taklet det ikke så bra.

Jeg burde heller ventet og sett hva han hadde å si.

Ja.

Da vi gikk inn i arenaen... 20 000 mennesker, ikke sant?

Hvordan føltes det?

Jeg vet at alt dette vil gjøre det lettere for meg

å gå inn på slike steder senere. Jeg gjorde det. Det er gjort.

Jeg vil ha mer av det på denne turen.

Jeg må være hudløs noen ganger, så jeg kan kjenne hvordan det føles.

- Alene? - Ja, selvsagt.

VELKOMMEN TIL ILLINOIS

Det er fascinerende.

Det er så mange transpersoner her ute som bor på slike steder.

Ja.

Jeg vil gjerne ha kontakt med flere sånne.

Vi skal til Peoria.

Vi skal møte en kvinne der, Dana Garber, som transisjonerte sent i livet.

Hun har vært dypt involvert i transmiljøet i Peoria.

Det er fascinerende, for jeg kjente ingen transpersoner da jeg var liten.

Takk for at du møter oss i Peoria.

- Er du herfra? - Ja, dette er Pekin.

- Jeg har bodd her hele livet. - Wow.

Tansisjonerte du, som meg? Jeg er 61.

Jeg er 65. Jeg kom ut til familien min da jeg var 55.

- Wow... - Veldig likt Harper.

Jeg vet av egen erfaring at det må ha vært veldig vanskelig.

Ja.

Ja. Jeg skjønte for lenge siden at jeg skulle vært jente.

Den første dagen i barnehagen satte jeg meg sammen med jentene.

Læreren ga oss klasseregler.

Hun tok oss med på do.

Jeg stilte meg i jentekøen, og hun hentet meg og sa:

"Nei, still deg i guttekøen. Du er gutt."

Alle begynte å gjøre narr av meg.

Jeg fikk panikkanfall. Jeg gikk på badet og kastet opp.

Læreren spurte om jeg var syk.

Hun ringte mor som kom og hentet meg. Jeg fortalte hva som hadde skjedd.

Hun sa: "Men du er jo ikke jente! Dere har forskjellige kroppsdeler."

Det visste ikke jeg. Det handlet ikke om kroppsdeler.

Det handlet om hvem jeg er inni her.

Hva var galt med meg?

Jeg pleide å be til Jesus hver kveld på barneskolen.

Fiks meg eller drep meg! Enten det ene eller det andre.

Det var forferdelig. "Hvorfor er jeg sånn?"

Jeg ble skikkelig nedfor.

Ganske suicidal en stund. Og jeg trodde den eneste måten...

Jeg tenkte: "Jeg vil jo ikke dø, men jeg vil ikke fortsette slik heller."

Da begynte jeg i terapi, og terapeuten var fantastisk.

"Hvis du vil gjøre dette, så prøv det."

Jeg levde jo ikke et autentisk liv.

Ja.

Min erfaring var at jeg ikke hadde en god terapeut.

Du vet hvordan det er.

Senere fikk jeg en bedre kjønnsterapeut, og vi fortsatte å snakke.

Det tok enda et år, men da jeg fikk min første østrogenpille...

Dette er sikkert dumt av meg.

Men den første østrogenpillen var som å trylle. En utrolig følelse.

Jeg hadde ikke følt det sånn på månedsvis, og jeg tenkte:

"Hvorfor ventet jeg så lenge? Jeg elsker det."

Jeg også.

Har du opplevd hat i dette miljøet?

Et par ganger. Stemmen min gjør at jeg blir feilkjønnet.

- Du hater stemmen din. - Ja. Jeg vil helst passere.

Jeg vil gjerne passere. Men stemmen avslører meg.

Jeg vil ikke ha denne dype mannsstemmen.

Jeg gjorde det også, en stund. Jeg gikk i stemmeterapi.

En kveld tenkte jeg meg grundig om.

Gjorde jeg dette for min skyld eller samfunnets?

Jeg gjorde det for alle andre enn meg selv.

Dette er jo stemmen min.

Mye av transisjonen handler om å akseptere seg selv, tror jeg.

Jeg vil bare påpeke at dette er første gang jeg har gjort dette.

Jeg kan ikke synge.

- Det spiller ingen rolle! - Det er ikke en sangkonkurranse!

Hva med Sonny and Cher?

- Vil du være med? - Du har den første replikken.

DAG 8

Den sangen i går.

- Du var flink! - Ja, synge kan jeg.

- Men jeg har aldri sett deg slik før. - Fantastisk for meg.

- Tror du vi trenger... Dette kan bli gøy. - Ja, greit.

En kjenningsmelodi til denne bilturen?

- Vi kan ringe noen. - Hvem da?

- Jeg tenker på Fred Armisen. - Fred.

Hvem andre kjenner vi som skriver gode sanger?

- Forte? - Ja, Will Forte.

Har du noen gang hatt et meksikansk sted sittende på ansiktet ditt?

- Utrolig musikalsk. - Selvsagt.

- Molly. - Molly Shannon.

Er det ikke romantisk?

- Hva med Wiig? - Kristen Wiig.

Feste med de beste

Og så går jeg ned til elva

Jeg ringer Wiig.

- Hei, Wiig. - Hallo, Kristen.

- Hei! Herregud! - Hei.

Se der! Hva skjer?

Vi prøver å finne på en kjenningsmelodi.

Ok...

Siden du er en av våre venner, som er så talentfull på så mange måter,

så ville du sikkert klare å lage en sang.

Ja da. Vil dere at det skal være...

- Det har vi tenkt på. - Vennemoro langs veien?

Venner på veien.

Harper og Will og sånt.

Det må være litt jazzy.

- I livlig tempo. Men ikke for mye. - La meg skrive dette ned.

Den må liksom fange oppmerksomheten.

Få deg til å tenke, og kanskje gråte en skvett.

Ja, gråte en skvett. Gjør det.

Litt country, siden vi er på landet.

Livlig, jazzy, gøyal?

Gøyal, men gråte litt.

Ja, du må gråte.

- Gråte en skvett, gøyal. - Jazzy.

- Jazzy. Ikke glem jazzy. - Og litt country.

- Ikke glem jazzy. - Ok.

- Tusen takk. - Godt å se dere. Jeg skal...

Ta den tiden du trenger.

- Men gjerne om et par dager eller noe. - Oi, ok.

- Ha det. - Ha det, Kristen.

- Jeg tror hun skjønte det. - Ja, det er bra.

Her er et spørsmål.

Er du en dårligere sjåfør som kvinne?

Dummeste jeg har hørt. Fy faen.

- Zing! - Men jeg er jo det.

- Hei, hvordan går det? - Kjenner du igjen Hollywood-filmstjernen?

Hæ? Nei.

- Ikke? - Det er greit. Rull opp vinduet.

Faen. Det er søsteren min. Jeg må ta den.

Hei, Eleanor.

Jeg setter deg på høyttaler så Will kan stille deg noen spørsmål.

Jeg vil ikke tvinge meg på. Greit at jeg overnatter?

Klart det er greit!

Har du luftfukter på rommet mitt?

- Ikke hør på søsteren din. - Ikke hør på ham.

- Will kan sove på sofaen. - Hvilke produkter har du på gjestedoen?

Kutt ut!

Si at jeg legger Chanel-ansiktskremen min der nede.

Takk!

- Jeg kjenner det nå. - Det vil jeg tro.

Jeg nærmer meg Iowa City, og jeg kjenner det.

Dette er hjemmebane. Du er spent.

Du store min.

Fantastisk. Jeg elsker det.

- Hei. - Hallo.

Godt å se deg.

- Dette er min venn Will Ferrell. - Hei, Will.

Kan dette være en innflyttingsgave?

Takk skal du ha.

- Liker du Pringles? - Jeg elsker Pringles.

- Rett rundt hjørnet. - Ok. Toalettet er der, forresten.

Takk. Dette er flott.

Eleanor, hva var din reaksjon da du fikk nyheten?

Jeg ble overrasket.

Jeg tror reaksjonen min var sorg.

Grunnen til at jeg følte sorg, var

at jeg tenkte på hvor mye smerte Harper må ha lidd gjennom årene.

Jeg visste med en gang hvor stressende det var å komme ut.

Det viktigste for meg var ikke å svare forsiktig, men raskt.

Det gjorde du.

Hun skulle vite at det ikke var noe jeg trengte å tenke på.

Vi snakkes senere.

Jeg tror det du sa, som var så...

Trøstende, var: "Bra, jeg har alltid ønsket meg en søster."

- Jeg sa det. - Det kom med en gang.

Jeg skal fortelle en morsom historie som jeg alltid tenker på.

Jeg tror det var i åttende klasse.

Eleanor ga meg en slengbukse som hun ikke ville ha mer.

En hvit, rynkete slengbukse.

Da jeg fikk den, ble den favoritten min. Jeg brukte den overalt. Jeg elsket den.

Jeg dro til skateparken med skatevennene mine.

Vi skatet rundt den kvelden, og jeg følte meg fin i den hvite slengbuksa.

Jeg gikk ut av skateparken, og sa:

"Vi må komme tilbake neste uke." Og noen sa:

"Ja, men ikke ta med homsebuksa."

Jeg kvittet meg med den buksa der og da.

Du sa ikke: "Hold kjeft, buksa er kul"?

Mange ganger i livet mitt har nok Harper prøvd å komme seg ut,

men hun ble knust om og om igjen.

Akkurat den episoden husker jeg klart.

Eleanor, du har ikke rørt dine Pringles.

- Rømme og løk. - Jeg glemte det.

- Kjenner du til deres heite assortiment? - Nei.

- Det blir nok for sterkt for meg. - Jeg tror det.

En liten smak.

Hvor kom de fra?

Vi kjøpte dem på Walmart i Indianapolis.

De smaker annerledes når de er fra Indiana.

Ja, definitivt.

Hva har vi her? Jeg tror moren min samlet på dem.

Wow.

Dette er skolebilder av søte Harper Steele da hun var forvirret.

Det var nok på denne tiden jeg begynte å føle meg rar.

Og man begynner å tenke at alle føler det samme.

Man holder bare kjeft om hele greia.

"Alle har det sikkert sånn."

Hver gang jeg ser et sånt bilde av meg...

Her er jeg i avisen. Jeg pleide å kjøre etthjulssykkel.

Jeg syklet over hele Iowa City på etthjulssykkelen.

Jeg elsker dette bildet.

Jeg ser meg selv som en liten jente.

Jeg elsker dette bildet.

Ja.

For pokker!

Her er det.

Dette er barndomshjemmet mitt.

Jeg pleide å stå på rullebrett her ute.

- Her drev jeg med stavsprang. - Der?

Ja, moren min bygde en liten...

Hun hjalp meg å lage en stavsprangmatte av potetsekker.

Så du løp den veien. Men det var jo i hagen...

Kassa sto, ja. Jeg traff den, og hoppet to meter.

Skulle jeg liksom leke med andre? Nei, jeg drev med stavsprang.

Jeg kom hjem fra skolen en dag og kjedet meg litt.

Jeg begynte å late som at jeg var full på vei hjem.

Jeg kan sykle på den. Kan jeg få prøve?

Kan hun få låne etthjulssykkelen din?

- Kan hun få prøve den? - Hvorfor det?

- Hun kan også sykle på den. - Klart det.

Herlig! Med hæler blir det kanskje vanskelig.

- Hva heter du? - Glen.

- Will Ferrell. - Kult.

Jeg liker å ha denne i tilfelle jeg faller.

Hun skrøt av at hun kunne sykle etthjulssykkel.

Foretrekker du å reise slik?

I hvert fall på ungdomsskolen. Gi meg et øyeblikk.

- Det har gått mange år. - Greit.

Men når du er på... Sånn, ja!

Du verden.

Gurimalla.

Det er så ustabilt.

Jeg brukte en sånn i årevis.

Tralala, på en søndag ettermiddag i Iowa City.

- Hei, Harper. Skjer? - Hei sann, Will.

Ha det.

Oi.

Takk for at vi fikk låne den.

Ok. Ha en fin dag.

- Tusen takk. - Bare hyggelig.

- Imponerende. - Sånn holdt jeg på.

Wow.

Slik gikk jeg på ungdomsskolen hver dag i to år.

- Veldig rart. - Jeg vet det.

- Takk, Eleanor. - Har du nok Pringles?

Jeg har noen igjen. Men takk. Jeg likte dem.

- Se der. - Se på snøen!

- Teller dette som en snøstorm? - Nei, dette er ikke en snøstorm.

Nei, dette er lett snø.

- Snøfnuggene virker store. - Nei, dette er lett.

Det er snøstorm.

- Det begynner å bli mindre lett snø. - Jeg sa jo det.

Jeg har vært så nysgjerrig.

Men jeg har jo aldri spurt.

Kom igjen.

Hvordan er puppene dine?

Nå har du pupper.

Jeg elsker puppene mine.

Da du våknet. Var det...?

Jeg tenker jo at det var...

Som om englene sang, liksom?

Jeg pleier å si at jeg tok puberteten på fire timer.

Men da jeg våknet, tenkte jeg...

"Dette er fantastisk."

Hver gang jeg har gjort noe for å føle meg bedre i min egen kropp...

- For min egen skyld... - Har det vært fantastisk.

Helt herlig. Helt sykt herlig.

- Flott. - Det var min erfaring med puppene.

Ok. Nå kommer en stor en. Kanskje vi sparer dette til senere.

Du er en venn av meg. Jeg lar alle vennene mine spørre.

- Jeg er ikke redd for å snakke om det. - Tror du det blir flere operasjoner?

- Muligens. - I fremtiden.

Da jeg begynte å tenke på transisjonen, når det gjelder kirurgi nedentil...

Jeg er jo 61.

Jeg har ikke et superaktivt sexliv.

Men det handler også om å føle seg vel.

Å se i speilet og se noe som ikke passer med det jeg føler.

Så jeg vet ikke. Det er vanskelig å svare på.

- Har du flere puppespørsmål? - Nei, men jeg ville spørre.

Har du vært på Nordstrom's Rack etter at du fikk ditt eget puppe-rack?

Veldig bra. Will Ferrell vinner prisen for årets vits.

- Takk. Jeg visste det da jeg sa det. - Man ødelegger komikk ved å analysere det.

- Men ikke i dette tilfellet. - Du må dissekere det.

-"Hva gjorde han der?" - La meg forklare hvordan han kom dit.

Will begynte med:

"Da du fikk ditt nye puppestell, rack."

- Forbindelsen er: "Gikk du..." -"Til Nordstrom?"

- Herregud. - To ulike typer racks.

- De er like, men også ulike. - Wow.

- Takk. - Har du sett noen kjendiser i dag?

Nei. Bare deg.

Ja!

Fyrverkeriverden!

- Dette er gigantisk. - Herregud.

Holy Nishiki!

Jeg vil ha noe farlig.

Gator Gun.

Den er bra. Honey Badger.

Sett den ned. Dra av sikringen eller klistremerket.

- Så tenner du på. - Og stikker.

- Hvor mange rene underbukser har du igjen? - Jeg er snart i bunnen av bunken.

VASKERI

VEKSEL

Så vi skal til Meeker i Oklahoma.

Det er et sånt sted du ikke ville nølt med å besøke tidligere.

Hva tenker du nå?

Jeg er nervøs og engstelig.

Jeg elsker sånne steder.

Jeg brukte livet på å kjøre hit og dit, over hele landet, til småbyer som dette.

Stoppet i barer for å drikke og møte folk.

Men jeg vet ikke om jeg kan det lenger.

Ok.

Ring meg hvis det føles vanskelig.

Vet du hva? Jeg setter deg på hurtigtast.

Da løper du inn med trynet ditt.

- Jeg kan bli med deg inn nå. - Nei.

Det ville nok føles bedre, men jeg vil prøve dette.

Jeg forventer ingenting. Jeg kan ikke prøve det alene.

Jeg kan like gjerne prøve nå.

MC-FOLK VELKOMMEN

TRUMP LOV OG ORDEN

FAEN TA BIDEN

- Hvordan går det? - Bra. Hvordan går det?

Jeg har det bra. Hva heter du?

- Dominique. - Harper Steele.

- Skjer a? - Hvem er du?

- Jeg heter Harper. Hvem er du? - Jeg er Mama T.

- Er du Mama T? - Å ja.

Greit. Jeg har hørt om deg.

Jeg har ikke hørt om henne.

Vi bare tuller med deg.

Er dere fra Oklahoma?

Nei, jeg har vært...

Det var derfor jeg kom hit. Jeg har vært på mange barer.

Jeg undersøker om jeg kan gå på bar etter transisjonen.

Det er problemet.

- Oklahoma, takk! - Hvor er du fra?

- Jeg er fra Iowa. - Iowa!

Ja, men jeg bor i New York nå.

- Du er på østkysten. - Jeg er på østkysten, ja.

Hvordan funker det for dere, gutter?

Eller jenter.

Jeg... Takk.

Jeg liker Iowa bedre, men jeg kan ikke tjene penger der.

- Sier du det? - Ja, jeg er tv-skribent.

Jeg skal skrive til vennen min. Han parkerer bilen utenfor.

- Hallo? - Hei.

- Kom inn. - Ok.

Jeg vil at du skal møte vennene mine.

- Er det Will Ferrell? - Ja!

På ordentlig?

- Dette er min venn Harper. - Hyggelig å hilse på deg, bror.

- Ikke bror. Men det er greit. - Beklager.

- Det går bra. Du kan prøve igjen. - Ja.

For halvannet år siden transisjonerte jeg.

Nå vil Will dra rundt i landet med meg.

- Herregud, så flott. - Det er kult.

Jeg liker at du støtter vennen din. Det er ikke mye av det nå til dags.

- Nettopp... - Jeg har mange...

- Jeg må kjøpe en øl til dere. - Har du mange transvenner?

- Ikke trans, men bi. - Ja? Har du?

- Ja? - Klart det.

- Klart. - Harper, dette er amerikanske urfolk.

- De vil synge for oss. - Nå skal dere høre.

Kjør på fra Oklahoma og amerikanske urfolk.

- Hyggelig å møte deg. - Wow.

- Velkommen til Oklahoma. - Velkommen til Native America.

Nemlig.

Hyggelig å møte deg.

Det var veldig...

- Bare litt Oklahoma. - Det var rørende.

- Kos deg her. Vær trygg. - Takk for at vi fikk komme.

Ha en fin kveld.

- Hei. - Jeg er Travis Cobb.

- Dette er min venn Harper. - Hyggelig å hilse på deg.

Jeg pleide å gå på dette da jeg ennå var mann.

Etter transisjonen ble jeg litt redd fordi...

- Du vet hva jeg mener. - Ja.

- Ikke vær redd. - Ok.

- Hvis du liker det, bli med! - Takk. Ja.

- Ikke tenk på det. - Nei, det var godt å høre.

Det var ikke sånn jeg følte det. Jeg hører bare fæle ting.

- Er du lykkelig? - 100 % lykkeligere. Det kan du vedde på.

Takk, folkens. Hyggelig.

Jeg er litt sjokkert.

Det er ikke deres skyld, men min.

- Jeg er jo ikke redd for dem. - Nemlig.

Jeg er redd for å hate meg selv.

Oi.

Jeg tenker: "Du er en raring. Hva gjør du her?"

Det ligger under hele tiden. Og så...

Ja.

Jøye meg.

- Det går bra. - Sikkert?

Jeg vet ikke helt.

Takk, kompis.

Desember 2016.

"Noen ganger om morgenen, som nå,

våkner jeg uten forbindelse til verden.

For å få kontakt med en kvinne eller mann, må jeg garantert lyve og gjemme meg.

Det er veldig deprimerende.

Jeg drømmer om en verden hvor min sårbarhet kan bli en styrke.

Jeg lengter etter det."

Det hadde jeg tenkt å spørre deg om.

Noe vi ikke har vært inne på.

Jeg antar at du vil date?

- Ja. - Og du vil...

Du vil gå på bar og ta noen med hjem.

Eller bli plukket opp. Den slags treff.

Jeg er en monogam person. Og jeg er optimistisk.

Jeg er 61. Men jeg vil gjerne være i et forhold igjen.

Ser du for deg at du er interessert i en transkvinne?

Gjerne det.

- Mann, eller? - Gjerne det.

Ok, skjønner.

- Det høres jo teit ut, men min type er... - Som et tomt lerret nå.

Ja. En jeg kan våkne med, drikke kaffe i senga,

- og snakke om filmen vi så kvelden før. - Det er hovedsaken.

Jeg må jo si at det høres teit ut, men jeg venter på at det skal skje.

Jeg er 61, og klokka går.

- Delstatsgrensa. "Velkommen til Texas". - Ja, velkommen til Texas.

Ta et litt sexy bilde av meg.

Å, ja!

Jeg teller til tre.

Texas!

Se! Gratis to kilos biff!

- Det er Big Texan. - Vi drar dit i kveld.

Men du må spise den på en time.

- En time? - Jeg tror det sto det.

Det klarer du.

Jeg vet ikke om jeg klarer det.

Men jeg vet om en viss viktoriansk detektiv som ville synes det var deilig.

- Å, nei. - Å, jo.

Mine damer og herrer, verdens beste privatdetektiv, Sherlock Holmes.

Ricky Bobby!

Ikke Ricky Bobby, Sherlock Holmes.

Jeg pakket dette i håp om å lure deg på et eller annet tidspunkt.

Nå skjedde det.

- Å! - Hvordan går det?

- Hei, bror. - Hyggelig å møte deg.

- Hvordan skal jeg introdusere dere? - Sherlock Holmes fra London, England.

Med sin gjest Harper Steele.

- Harper Steele. - Frøken Harper Steele.

- Frøken Harper Steele? - Ja, frøken.

Greit, skal bli.

Vi har Sherlock Holmes helt fra London, England,

med sin gjest, Harper Steele.

Frøken Harper Steele.

Han har én time på seg til å spise en to kilos biff.

Kan jeg få en øl?

Jeg spiser av ren nervøsitet.

Jeg har følt meg beglodd mange ganger i livet, men dette tar kaka!

DETTE GÅR IKKE I TEXAS FORSVINN, HEDNINGER!

HVA FAEN SITTER VED BORDET?

MENER DU IKKE HERR HARPER STEEL?

VET SHERLOCK AT HAN SPISER MED EN MANN?

HERR ANDREW STEELE

HAN ER ALT TEXAS IKKE ER

TRANSEN BLE IKKE SÅ POPULÆR I TEXAS

JÆVLA LIBERALE WILL FERRELL

HVA SLAGS SKAPNING SITTER MED SHERLOCK?

I går kveld var...

Rommet begynte å føles veldig feil for meg.

Folkemengden kom så fort rundt oss.

Jeg følte meg litt som

at jeg var på utstilling som trans.

Plutselig føltes ikke det så bra.

Ikke sant?

Det tristeste for meg er...

Jeg bare...

Huff, da.

Jeg sviktet deg der og da.

- Nei da. - Og...

"Pokker, jeg må..."

"Vi må tenke på Harpers sikkerhet."

Der føler jeg at jeg ikke...

Jeg skulle lese noen av twitringene vi har fått

siden vi startet på denne turen. Vil du høre?

"Viktig at du har enda en kjønnsvingler å vise barna."

"Det er så trendy og kult, selv Will Ferrell gjør det."

"Synd at Will Ferrell kommer på sin første Pacers-kamp med en transkvinne."

"Hvem er den fyren?"

Her har vi en fin en.

"Ferrell stoppet i Iowa City i dag."

"Han og Ryan Reynolds lager en dokumentar som støtter transbarn og rettigheter."

Ryan?

Jeg ante ikke var Ryan var med på alt.

Denne handler bare om deg.

- Vil du høre? - Ja.

"Flott, en satanisk Illuminati-pedofil i Iowa."

Og det er meg?

Ja. Hva synes du om det?

Det føles latterlig. Jeg føler ingenting.

Du aner ikke hvor mye skade sånt gjør.

Når du er trans, får du mye sånn dritt, og den fester seg.

De twitringene er i hodet mitt.

Når hatet er rettet mot meg og transpersoner...

"Du er ikke kvinne. Du blir aldri kvinne."

Ok, greit. Jeg er transkvinne. Det er greit for meg.

- Men jeg har følelser. - Ja.

Og det er ikke usunt.

Det har gjort meg sunnere på mange måter.

Det reddet livet mitt, tror jeg. Og jeg tuller ikke med det.

Var du i nærheten av å...?

Jeg vet du hadde mørke tanker, men hadde du selvmordstanker?

Var det så intenst?

Ja, jeg...

For seks år siden, kanskje.

Jeg dro til våpenutsalget.

Han som jobbet der, spurte meg:

"Er det til trening eller beskyttelse?"

Og jeg bare... For jeg vet ingenting om våpen.

- Ikke jeg heller. - Jeg sa:

"Kanskje begge deler. Jeg bor ganske øde." Jeg prøvde å lyve.

Jeg holdt den og så på den, og ble kjemperedd.

- Jøye meg. - Så gikk jeg ut.

"Jeg skal tenke litt på det."

Helt frem til jeg transisjonerte, ville jeg ikke ha en pistol rundt meg.

- Fordi det gir en impuls. - Ja.

Det hendte jeg skulle ønske jeg hadde hatt den pistolen.

Men straks jeg transisjonerte, ville jeg bare leve.

- Leve og fortsette? - Herregud. Jeg fikk livet i gave.

- Den du faktisk er. - Ja.

Dette er allerede fantastisk.

Jeg har en sterk Albuquerque-forbindelse med Harper,

fordi jeg jobbet på MacGruber da vi fant ut at du skulle transisjonere.

Det var her for nøyaktig ett år siden i dag.

En del av meg synes jeg burde tatt det valget for 40 år siden,

men da ville jeg ikke ha møtt dere.

Jeg ville ikke blitt ansatt i en spirende komiverden.

Jeg ville hatt et annet liv. For mange gode ting skjedde.

Føler dere det samme som meg?

- Det er ganske høyt. - Vent litt.

- Hva er det? - Hører dere de hundene der nede?

Ja.

Stille!

Hold kjeft!

Få bikkja til å holde kjeft!

Nabolaget er drittlei av bikkja di!

Nå bjeffer det flere hunder!

- Herregud. - Wow.

La oss skåle.

Det er en ære å være her.

Jeg har så mye respekt for dere og reisen dere har vært på.

Jeg kunne ikke vært mer stolt av dere. Jeg er veldig glad i dere.

Skål for begge, og god tur videre.

- Jeg skal få den til å smelle. - Ja vel.

Oi.

I alle dager.

SKYT MED MASKINGEVÆR! SNU NÅ!

Vi burde ringe Kristen. Vi har ikke hørt noe fra henne.

Legg igjen beskjed.

Hei, Kristen. Det er Harper og Will.

Bare sjekker hvordan det går med sangen. Går det ikke, er det greit.

Og for å gjenta Harper, det er ikke noe press.

- Ikke noe press. - Men vi vil vite hvordan det går.

Er du fornøyd med retningen du har så langt? Mange takk.

144 MINUTTER TIL PHOENIX

Dunkin' Donuts!

- Nei. - Hvorfor ikke?

- Nei. - Bare én gang?

Vi trenger aldri å stoppe igjen. Bare denne gangen.

Denne turen har vært fæl!

Vi har ikke stoppet én gang. Jeg vil ha Dunkin' Donuts.

Dumme tur.

Vi har bare snakket med transpersoner.

Vi har ikke gjort noe morsomt. Si noe morsomt vi har gjort.

- Hva snakker du om? - Si noe morsomt!

Ok, kanskje du bare er sulten?

Jeg ville på Dunkin' Donuts. Det var alt jeg ville.

Jeg får aldri gjøre noe jeg vil.

Kan noen ta et bilde av oss?

Takk.

Var Grand Canyon med i bildet?

- Selvsagt. - Du fikk litt canyon.

- Hvor er dere fra? - New York.

Jeg er New Yorker.

Vi er også på biltur.

- Harper transisjonerte... - Og nå...

Vi diskuterer hva det betyr for vennskapet vårt.

- Kan jeg spørre deg om noe? - Kom igjen.

Hvor tidlig visste du at du ville det?

Da jeg vokste opp i Iowa, var det umulig å tenke noe sånt.

Jeg tror ikke jeg kunne det.

Jeg trodde det var noe rart med meg.

Det visste jeg.

Men jeg begynte også å tenke at måten jeg var rar på, var normal.

For ti år siden begynte det å sprenge i meg.

Jeg kjempet imot, og snakket med terapeuter.

- Vet du hva? Jeg er pensjonert terapeut. - Ok.

Jeg hadde en pasient tidlig i karrieren, for 30 år siden.

Han kom inn og sa:

"Jeg er lykkelig gift. Jeg elsker min hustru.

Men jeg går i hennes klær når jeg kan.

Jeg tror ikke jeg vet hva jeg er."

Ja. Hvordan jobbet dere gjennom det?

Jeg var veldig trangsynt.

Redd for å gå inn på ukjent territorium. Dette var ukjent for meg.

Jeg hadde en sånn terapeut som stoppet meg.

Og jeg klandrer ikke...

Jeg stoppet meg selv ofte nok til at jeg ikke klandrer noen.

Jeg prøvde å være åpen og støttende.

Men jeg vet at mange av mine subtile beskjeder...

- Jeg har hørt det hele livet. - Men du elsker jo kona di.

- Skjønner. - Du elsker kona og livet ditt.

- Hvorfor gjør du dette? - Nettopp.

- Kirurgi er et stort skritt. - Klarer du å takle det?

Jeg vet at jeg var en blokade i den mann... i den personens liv.

Her er den blå stolen din.

Hvis du fikk lov, hva ville du kalt det ølet?

Det er ingen tvil.

Cornelius Danderhoff.

Skal ølet ditt hete Cornelius Danderhoff?

Behold det navnet.

Dette er Dolores O'Brien. Jeg skal drikke henne opp.

Men jeg skal vise deg noe.

Jeg har noe spesielt til min gode venn Cornelius Danderhoff.

En frakk.

En drikkejakke.

Til ølboksen.

Jeg tenker faktisk ikke på Dolores som drikke.

Men jeg vet ikke hvordan du tenker på det.

- Cornelius vil elske dette. - Bare...

Se her.

Du er bedårende, Dolores.

Den nye jakka di minner meg om min egen.

Du er bedårende.

- Cornelius. Så sofistikert. - Cornelius.

Jeg har en liten overraskelse til deg.

- Så flott du ble, Cornelius. - Cornelius.

- Cornelius, du må slanke deg. - Hjelp Cornelius med det.

Se så velkledd Cornelius er.

Hei, vil du bli med på date?

- Nei. - Det ble for mye.

Du store min!

- Første gang på et offentlig sted? - Ja.

Du tar en sjanse.

Jeg vil at du skal føle deg som hjemme.

Mark Spitz!

Dobbel bombe!

Er det klart?

Herregud, så sexy.

Slapper av med Mark Spitz.

Bra. Det ble sexy. Jeg håper det synes.

Så det å svømme i et offentlig basseng...

Jeg elsker det. Badedrakten kunne passet bedre.

Men jeg er nok ikke så ulik alle andre kvinner når det gjelder badedrakter.

Jeg ville vært mer komfortabel i en badedrakt som satt perfekt.

Jeg synes du ser bra ut.

Takk. Jeg tror du mener det.

Ironisk nok har jeg gjort så mye i bar overkropp.

Eller i bare trusa. Men jeg er en ganske beskjeden person.

Det vet jeg. Når det gjelder komikk, som du elsker...

- Gjør jeg hva som helst. - Du ofrer deg.

Godt at ingen var her.

Med badetrusa. Jeg pleide å være i latterlig komisk dårlig form.

Nå ser jeg mer utrent ut.

Jeg vet at du er ærlig.

Jeg vet du er litt overvektig på steder du ikke har lyst til å være det.

Men da du hadde på deg dress i D.C., var du en kjekk mann.

- Skål for utseendet vårt. - For vårt flotte utseende.

SISTE TOALETT FØR VEGAS

- Hva skal vi gjøre? Du er ingen gambler. - Nei.

Du kan ta meg med ut på fin middag.

De har femstjerners restauranter i Vegas.

Selv om du ikke har betalt for noe ennå. Jeg er ikke imot det. La oss pynte oss.

Jeg skal ikke dra frem Sherlock igjen.

Kanskje dette er en mulighet for en mer normal opplevelse.

Det hadde vært bra, for det ville satt meg i et annet miljø som jeg ikke har vært i.

La oss ta en kveld på byen.

Takk, kompis.

- Klarer du deg der inne? - Ja. Jeg går inn.

Jeg skal se meg rundt og håpe jeg finner noe gøy til i kveld.

Vi ses senere.

- Ha det. Farvel. - Ha det.

KOSTYMEBUTIKKEN

Hei, hvordan går det?

Jeg skal spise middag med en venn.

Men jeg trenger en realistisk forkledning.

Jeg vil ikke at folk skal skjønne at det er meg.

- Skal du forkle deg? - Jeg er Will Ferrell.

Hyggelig å møte deg.

Så ja. I kveld skal vi på middag uten kjendisen.

Skjønner.

Hold deg unna de lysere fargene, så det ikke tiltrekker oppmerksomhet.

Gjør noe mer naturlig.

KVINNER

Dette er ikke en som bor i Vegas, men en som er på besøk.

Interessant.

- Kjolestørrelser er sprø, hva? - Ja.

- Jeg skal prøve den. Var den ikke fin? - Absolutt.

Sånn, ja. Det ser bedre ut sånn.

Will?

William.

Du store.

Hva er det som foregår?

Herregud.

Jeg er ikke Will. Jeg er David Abernathy.

David Abernathy, ja. Har vi bestilt bord i kveld?

Ja da.

Takk skal du ha.

Sett deg her.

Sånn.

Takk.

God kveld, herr og fru. Velkommen til Steakhouse.

- For en glede å ha dere her. - Takk. Jeg er David. Det er Harper.

Hei, jeg heter John. En glede å møte dere begge.

- Jeg er David Abernathy. - Hva?

- David Abernathy. - Ja vel. Jeg heter John.

Jeg var Bette Midler og Air Supplys manager.

Koselig å ha dere her.

Vi vil gjerne ha to Montagues.

Utmerket valg. Skal bli. En av våre signaturdrinker.

- Skål for... - Eksperimentet vårt.

- Jeg vet ikke om det funker. - Ikke jeg heller, men...

Hele turen gjør det enklere for meg.

En ekte transperson har det ikke sånn.

Men da jeg var i Goodwill i dag,

følte jeg meg mer komfortabel, som et resultat av denne turen.

- Ja. - Det er sikkert.

- En cocktail til? - Ja, et glass rødvin.

Takk, John.

Det er et komplisert tema for meg.

Jo bedre sminken min ser ut, jo verre føler jeg meg noen ganger.

Men du ser... Du ser flott ut.

Det er noe med den sakte prosessen med å bli

vant til hvem jeg er.

Ja?

At jo penere jeg blir, jo mer ser jeg feilene.

Jeg vet hva du mener. "Jeg gjør mitt beste..."

Ja. Og jeg føler ikke at jeg...

Det gjør meg veldig usikker på det uheldigvis veldig maskuline ansiktet mitt.

Så jeg ser meg i speilet, og det er som om dette kommer nærmere.

Nå tenker jeg at jeg har mer å gjøre.

Men etter nesten to uker med deg nå, tenker jeg...

Jeg er bare sammen med Harper.

Jeg glemmer at...

- Det døde navnet? - Ja.

Det begynner å bli helt...

Erstattet. Ikke vet jeg.

Føler du deg heldig som sitter over bordet fra noen som ser slik ut?

Jeg føler meg heldig som deler bord med Bette Midlers gamle manager.

Her kommer John.

Tror du han skjønner at det er meg?

- Nickel & Nickel. - Takk.

Bare hyggelig.

- John er mistenksom, så vær ærlig. - John er på sporet av meg.

Tenk deg en som drar på tur med en venn, og er klar for alt.

Kutt ut.

Og det er én ting de vil gjøre.

- En artig ting. - Vi har gjort så mye gøy.

Én artig ting de drømte om, som de skrev dagbok om.

Du skrev aldri om Dunkin' Donuts i dagboka di.

Jo!

"Kjære dagbok, jeg har oppdaget noe som heter..."

"Noe som har forandret livet mitt. Det heter Dunkin' Donuts.

Hver smultring er min venn. Jeg har endelig funnet min plass."

Det var langt å gå.

- Går det bra? Jeg skal ta den andre. - Kan du bære alt sammen?

Det er noen avsnitt i dagboken min som jeg synes passet til dette stedet.

27. november 2015.

"Nok en ny høytid med usikkerhet.

Selvmordstanker, anger,

maniske dagdrømmer om et trygt liv i små skjulte hus borte fra verden

hvor jeg kan skape og leve i fred.

Jeg fantaserer om å ha en leilighet i Mojave i California.

Jeg er fiksert på å flytte til Mojave.

Jeg får det ikke ut av hodet."

"I desember fant jeg et hus i Trona i California.

Det kostet ti tusen dollar, og jeg ble helt besatt av det.

Jeg la inn bud på det, og nå ser det ut som jeg får tilslag.

Mitt eget sted hvor jeg kan kle meg og gå rundt som en kvinne.

Langt fra alle andre."

Hvor lenge har du hatt det?

Jeg kjøpte det for seks-sju år siden.

Herregud.

Ja.

Jeg så etter...

Et sted jeg kunne dra.

Komme meg vekk fra folk.

Det var noe jeg likte med dette.

At det var langt unna alt annet?

Ja, gjemt i et nedslitt område.

Jeg følte at jeg...

Passer inn her ute.

Fordi...

Tja.

Jeg bare...

Jeg hatet meg selv så mye.

Faen.

Jeg følte meg som et monster. Jeg hatet det.

Så, så. Det går bra.

Ja, så jeg hadde lyst til

å ha et moderne hus her ute, og så ta den helt ut.

Jeg skal vise deg hvordan det ble inni. Alt hærverket.

Jeg vil ikke ha noe mer med det å gjøre.

Ja, hva er planen nå?

Gi det til noen?

Jeg vet at det er...

Fordi jeg skulle være kvinne her.

Det var planen. Det ville aldri fungert, for jeg ville vært redd for dem også.

Jeg ville bare lukket gardinene og gått rundt inne i huset.

Det var et trygt sted.

- Klarte du å kle deg her? - Ja.

Jeg jobbet der inne i dameklær som jeg hadde med meg.

Jeg satt her ute om kvelden i dameklær.

Jeg elsket det.

Men det er ikke måten å gjøre det på. Man kan ikke gjemme seg.

Man kan ikke løpe fra det. Det er bare dumt.

Jeg vil ikke være redd for folk lenger. Det er bare trist og forferdelig.

Jeg får jo være i verden. Skjønner du hva jeg mener? Og dessuten...

Jeg trenger ikke å lyve for deg mer.

"Du har et rart, lite hus." "Ja, det er noe jeg driver med."

Det er alltid en løgn der. Jeg liker ikke å lyve for vennene mine.

Men nå er du her.

En av mine gode venner, som jeg pleide å lyve for.

Det verste er at jeg ikke ville vært trygg,

for jeg visste ikke hvordan folk ville reagere. Jeg var redd.

Men nå vil jeg ikke gjøre det mer.

Jeg har noen hemmeligheter som jeg ikke lar deg få vite.

Ok? Det er noen ting jeg aldri vil fortelle deg om.

- Jeg skal nok få det ut av deg. - Nei, det er hemmelig.

Jeg stjal noe fra huset ditt en gang.

Jeg vet hva det er.

Du er en god venn.

Skal vi skyte opp litt fyrverkeri?

- Oi, oi! - Dette er spennende.

- Gi meg lighteren. - Jeg setter den her.

Ikke mot meg!

Gator Gun!

Gator Gun!

DAG 16

Hva?

Det er vår siste dag.

- Jeg ser ikke det du ser. - Hva står det?

Der? Dunkin' Donuts.

Jeg synes denne turen var teit hvis vi ikke får dra til Dunkin' Donuts.

- Du tuller. Herregud. - Jeg synes hele turen var teit.

Jeg skulle jo være ærlig.

Ok.

Ja vel, da gjør vi det.

- Se nå. - Vent. Skal vi virkelig det?

Ja.

Hva skal dere ha?

Hva er best? Klassiske donuts eller munchkins?

- Har du eplefritter? - Ja.

- Bestill noe! - Jeg trenger mer tid.

Nei!

En klassisk glasert donut.

- Fornøyd nå? Kom igjen. - Ja.

- Jeg stopper så du kan spise. - Herregud.

Vet du hva?

De er fine og kalde.

- Gode. - 5000 km...

Veldig gode.

Hvordan er turen nå?

Den beste turen jeg har hatt.

Det har vært en skikkelig bra tur.

NEGLESALONG

Harper!

Godt å se deg!

Harper og Will, hva har vært den beste delen av turen?

Vi har hatt det fint. Det har skjedd mye.

Fant dere ut noe om hverandre som dere ikke visste?

Jeg ante ingenting om fortvilelsen som Harper kjente på så lenge.

Og hun gjemte det godt.

Det jeg virkelig oppdaget om Will...

Vi har vært venner i 27 år.

Men...

Ja. Jeg mener...

Han er glad i meg. Vet du hva jeg mener?

Han har sett meg bryte sammen.

Jeg har sett den sementsekken bryte sammen også.

Og... Tja, det bare...

Han brydde seg så mye om dette.

Han brydde seg om at jeg ikke skulle ha det vondt.

Det synes jeg var veldig koselig gjort.

Ja.

Så flott!

Hvilken farge vil du ha?

Hjemlandets farge. Den grønne øya.

- Vakkert. - Det blir fint til St. Patrick's Day.

Hva skal vi si? Vi må ikke besudle den kunstneriske prosessen.

Samtalen viderekobles.

Gud!

Legg igjen en beskjed.

Hei, Kristen. Det er Will og Harper.

Vi har nesten kjørt tvers over hele landet.

Nå skal vi på stranden.

Vi bare hører innom.

Hvis du vil sende oss noe de neste to til åtte minuttene, hadde det vært bra.

- Se, der er havet. - Vakkert.

Det føles bra, ikke sant? Det var jo langt å kjøre.

- Wow. - Så flott.

Vi har satt stolene på noen veldig fine steder.

- Grand Canyon, Mississippi-elva. - Mektige Mississippi.

På en Walmart-parkering.

Jeg vil aldri glemme dette. Vi skal aldri glemme denne turen.

For om en uke eller seks måneder fra nå...

Gleden jeg vil føle ved å se deg.

Som jeg alltid følte, men nå kom jeg virkelig nær min venn Will.

Jeg vil nok komme på noe i morgen som jeg glemte å spørre deg om.

Jeg vil komme på ting jeg burde sagt, som jeg ville fortelle deg.

- Men... - Vi har ennå tid.

Jeg har en gave til deg.

- Har du? - Ja.

Fordi det har vært mye frem og tilbake om skjønnhet.

Ja.

Og det å være komfortabel med...

Om det er sminke eller den rette kjolen.

Du skal trives med å pynte deg som kvinne.

Jeg sa til meg selv: "Jeg vet hva jeg vil gi Harper til slutt."

Hennes egne diamantøredobber.

- Ikke diamantøredobber, vel? - Jo!

Herregud.

Bare...

Det er jo et minne fra turen. Men det er også greit å...

Det greit å føle seg vakker, og gjøre fine ting for deg selv.

Jøsses.

Det var kult gjort.

Så herlig.

Veldig koselig.

Jeg skal bade!

Deilig vann!

Dolores.

Cornelius.

Hva nå?

For min del...

I morgen må jeg tilbake til New York, så jeg kjører bilen tilbake.

Hva skal du?

Ingenting. Jeg er helt åpen.

- Blir du med tilbake? - Ja, la oss kjøre tilbake.

- Ta en ny rute. - Flott.

- Jeg vet om noen artige steder å stoppe. - Jeg gleder meg.

Hei, det er Kristen. Jeg tror jeg er ferdig med sangen.

Jeg håper dere liker den.

Ok, her er den.

Harper og Will drar vestover

Bare et par gamle venner

Og et par helt nye bryster

De skal se Amerika

Vet ikke hva de finner

Åpne for den åpne veien

Bare for å bli påminnet om

At en venn er en venn, er en venn

Til siste slutt

Kyst til kyst

Det tar 5000 km å komme så nær

Turte Lewis og Clark

Å berøre slike følsomme steder?

Dette er enda mer ukjent

Så jeg tror disse to er de modigste

Harper og Will drar vestover

Som Thelma og Louise

Men med mye mindre død

De skal se Amerika

Bare en kvinne og en mann

Åpne for den åpne veien

Bare for å bli påminnet om

At en venn er en venn, er en venn

Til siste slutt

De finner veien

Selv når de ikke vet hva de skal si

De har kjent hverandre i evigheter

På vei til å finne seg selv

En magisk kvinne

Med en voksen alv

Nå kommer den jazza delen

Jeg antar at det ikke er plass i bilen

Til meg, ellers hadde jeg blitt invitert

Men jeg skal spille min rolle

Denne er fra hjertet

Harper og Will drar vestover

De leter ikke etter gull

Dette er et rikere oppdrag

De skal se Amerika

Følg sine egne skilter

Åpne for den åpne veien

Bare for å bli påminnet om

At en venn er en venn Er en venn er en venn

En venn er en venn er en venn

Til siste slutt

Til siste slutt

- Legg deg over i høyre fil. - Hvilken fil er jeg i? Tusen takk.

Tekst: Henrik W. Johnsen