Original subtitles

SCREEN MEDIA Einar Juliebø

Det er et brev og en øks.

"Bestem hvem som skal krysse broen til slutt."

"Når sistemann er på broa, bruk øksa til å kutte repet."

Deltakerne har skjønt at det sosiale spillet er i gang.

De må sende en deltaker ut ved å kappe tauet-

som bærer hengebroa.

Når sistemann er utpå, går broa?

"Hold informasjonen skjult for de andre."

Skal vi dolke dem i ryggen med verdens største øks?

Jeg fryktet at det skulle bli et slikt spill.

Hvem fortjener mest å være her? Hvem fortjener det minst?

Det er ingen god følelse.

Å bli møtt med et slikt valg den første dagen er kjipt.

Det var blytungt.

- Hvem er igjen nå? - Det er Fritz, Robin...

- Silje, Johannes. - Marna.

- Og Trude. - Og "God morgen, Norge".

Desta!

- Er ikke hun også livredd? - Hvem er ikke redd på den broa?

Nå skjer det noe. De kan få pengene og gå videre alene?

Jeg vet ikke. Vi bare spekulerer.

Ja, det er ikke så rart når det er rød røyk der oppe!

Vi så rød røyk komme opp! Da ble jeg litt sånn: "Hva skjer?"

Jeg er veldig spent på hva utfallet blir.

Det vi må tenke på, er å lese oppgaven.

Hva betyr det? "De du stoler mest på..."

Jeg husker ikke hva som sto der.

Det sto at du skulle velge rekkefølgen.

Det kan være lurt...

"De du stoler mest på, skal du sende over først."

Så sa hun noe til slutt...

"Og hvor du selv vil plassere deg."

Jeg var bare opptatt av at alle skulle over.

Jeg tenkte ikke på hvem jeg stolte på.

Det er ingen her jeg stoler mindre på enn andre.

Jeg er trygg på det. Jeg er spent på hva de driver med der borte.

Alle må huske at det er et spill. Det er ikke noe personlig.

Er det noen som ikke kommer til å gjøre det?

Alle kommer til å gjøre det.

Det er en vond greie å gjøre. Å stemme er en del av spillet.

Men at noen begynner å hugge på broa når du står der...

Jeg hadde ikke tålt den handlingen.

Det er ganske hissig.

Det er mye som er ille.

Vi må ikke utsette den personen som er mest engstelig på den broa...

- Det stemmer jeg for. - Det er Trude.

- Hvem har vi igjen? - Trude er livredd. Ikke sant?

Hvis det hadde vært jeg eller en annen med høydeskrekk,-

hadde det vært ufattelig brutalt å gjøre det.

Det er bare grusomt, rett og slett.

Hallo, hører dere meg?

Herregud! Vi hører deg.

Vi har fått et oppdrag fra Vokteren.

Vi har overtatt makten her og fått beskjed om å endre rekkefølgen.

- Trude går fortsatt først. - Det er mottatt.

- Spør om mer informasjon. - Har du noe videre informasjon?

- Ikke på nåværende tidspunkt. - Det er mottatt.

De er så blide! De er så glade.

Jeg liker ikke uforutsigbarhet!

Jeg var hjemme og hadde det bra.

Det er ikke bra. Det er noe som skjer.

Jeg har ikke lyst til å være først eller sist.

Hvis de kunne valgt når noe skulle skje med noen,-

hadde de ikke endret rekkefølgen.

Fader, altså!

Da er Trude på vei over.

Jeg er ikke redd! Jeg er ikke redd!

- Kom igjen! - Satan, så tungt.

Det er bare en liten motbakke igjen!

- Kan vi si noe til dem? - Nei, ingenting.

De skal bare stå og se på... Å, Gud!

- Plutselig kommer ei øks! - Alle står og ser på.

Øksemorderen, liksom!

Det er seks stykker som skal over før den siste skal kuttes repet på.

Skal vi stå her og smile og rope?

Og bare late som ingenting? Det er utrolig kjipt.

Jeg får så dårlig samvittighet. Og vondt i magen.

Så jævlig bra!

- Du gjorde det. - Jeg var ikke redd!

Har de bestemt rekkefølgen? Det er noe med det.

- Det vet vi ikke før vi vet det. - Ikke før jeg får vite det.

Enten må vi stemme, ellers må vi velge den som er minst redd.

- Det er en fair måte å velge på. - Alle de redde står her!

Å gå etter frykt er en skånsom måte å gjøre det på.

Hvem har minst frykt? Det var den eneste diskusjonen vi kunne ta.

- Hallo, gjengen. - Hei sann!

- Nestemann er Desta. - Ok, takk!

Siden jeg måtte vente så lenge, fikk jeg mer nerver.

Har jeg høydeskrekk? Det skal jeg finne ut nå.

Jeg bare gønnet på!

Vi kan gjøre vanskelige ting.

Det er helt greit å grine og å være redd.

Frem og frem og frem!

- Nydelig! - Dette er ingenting for oss.

Over målstreken! Straks ferdig nå!

Det er så rått!

Anders og Sebastian så ut som spøkelser.

Det har vært en lang dag.

Men det var et stemningsskifte. De så ganske sure ut.

De var ikke sure sist jeg så dem. Det ser ut til å ha skjedd noe.

Det er ingen som fortjener å ryke på denne måten.

Det er så mye hyggeligere med Ludo.

- Vri åtter? - Det er veldig koselig.

Hvem er det som tåler det?

- Johannes og Fritz tåler det. - Og Silje.

De har ikke uttrykt at de er engstelige.

Kan vi tenke høyt?

- Hvem har dere skånet? - Robin og Marna...

- Hallo, nå er det Marna sin tur. - Tusen takk.

Si at det er bullshit med den rekkefølgen!

Å stå der uten informasjon... Det er ikke kaotisk,-

men du vet at det er noe som skjer der.

- Helvete! - Kom igjen, Marna!

- Jeg klarer det ikke! - Jo, kom an!

- Se rett frem mot fjellet. - Jeg klarer det ikke!

Kom igjen! Pust!

Ett skritt av gangen!

Veldig bra! Dette klarer du!

Bra!

Kom igjen, Marna!

- Bra jobba! - Det er så rart-

at vi etter så kort tid er blitt så sammensveiset-

og kan ha det så gøy med folk vi nesten ikke har møtt før.

Vi hadde gledet oss til å være på tur sammen.

Komme til campen, spise middag og kose oss.

Så skal noen hjem før vi har slått opp teltet den første kvelden.

Hallo, dere nede! Kan dere sende over Robin?

- Robin er på vei! - Vi sto der ekstremt lenge.

- Man blir bare mer og mer redd. - Lykke til, Robin.

Jeg synes det er kjempeskummelt. Jeg har ikke lyst til å vise det.

Man får litt hjertebank. Det er digg!

Jeg prøver å vise at jeg kanskje ikke sinker dem senere.

Jesus Christ!

Robin!

Ikke skrik! Du er på TV!

Jeg blir kvalm... Nå er jeg kvalm!

- Begynner å regne. - Ja, fuck dette.

Kommer akkurat på slutten.

Det var skumlere enn det så ut som.

Bra, Robin.

I utgangspunktet har jeg ikke noe problem med å holde-

informasjon unna andre. Men dette er veldig vanskelig.

Da skal vi velge mellom de tre som er minst redde.

Det er skikkelig ugreit uansett.

Skal alle stemme på en av de tre, da?

- Dette er jævlig! - Det var så god stemning.

Jeg synes at Johannes er så nydelig.

- Det er ingen... - Ja, alle er det. Men tenk, da.

Jeg ser min egen far i ham. Han har fått lov til å komme hit-

og få denne opplevelsen.

Han har aldri gjort det før.

Han snakker om barnebarna sine.

At de blir så stolte...

Jeg klarer ikke å stemme på Johannes.

- Det er hele barndommen min. - Da er han med videre.

- Da verner vi ham. - Han blir med.

- Hallo, gjengen! - Hei!

- Da er det Johannes sin tur. - Johannes, da går du.

- Veldig bra. - Se på ham! Han gønner på!

Jeg skal bli sånn når jeg blir stor. Helt rå.

Stjerna. Det er så sterkt.

Klatremus, altså.

- Skal vi stemme over de to? - Silje eller Fritz?

- Vi kan det til kvotering. - Kan vi få tenke litt?

Det gjør så vondt i magen.

Jeg tenker på Silje... Hun er den som er minst redd.

Hun har coachet oss over.

- Tror du Fritz blir minst lei seg? - Nei, jeg tror ikke det.

Han er veldig sårbar innerst inne.

Han er sikkert fin å ha hvis vi skal komme fort opp på det fjellet.

Dette er en fysisk konkurranse. Han vil hjelpe oss.

Målet vårt er å komme til toppen.

Vi stemmer ut dem som kan bære mest...

Det står igjen å sende ut de to sterkeste konkurrentene våre.

Den eneste som ikke har problemer med høyder, er Silje.

Det er vanskelig å sende hjem Silje...

- Hun har fått alle over. - Jeg har en dårlig følelse.

Jeg føler at eneste måten å ta valget på, er slik vi har gjort det.

Vi stemmer.

Jeg skjønner at spillet i gang.

Det er sikkert sånn det blir.

Da blusset kom, følte jeg at dette er en konkurranse.

Jeg tror at turen er over. Det blir et helvete heretter.

Dette kommer til å gjøre...

- Jævlig vondt. - Så det neste kjipe spørsmålet...

Er det en av oss som skal hugge med øksa?

Jeg vil ikke gjøre det.

- Jeg kan gjøre det. - Dette kommer til å sitte i.

Jeg kommer til å få så dårlig samvittighet.

Jeg har tatt økseansvaret. Jeg skal stå langt bak.

Vi kommer til å skuffe en så innmari mye.

- Hei. - Hallois.

Jeg håper at jeg ikke blir sist.

- Jeg vil bare komme meg over. - Du er neste.

- Det var på tide. - God tur.

Ok, nå går jeg.

Jeg er ikke trygg. Jeg håper gruppa vil ha meg med videre-

fordi de ser på meg som en sterk person som kan hjelpe folk opp.

Bra, Silje!

Jobbe på, Fritz.

Da jeg går ut, føler jeg ingenting. Jeg vil bare over.

Jeg ser rundt meg før tauet skal kappes.

Jeg føler på et ubehag. De kommer til å bli utrolig sjokkerte.

Vi kan ta det til kvotering. Alle har en stemme hver.

Hvis Fritz skal hjem i dag, rekk opp hånda.

Så sjofelt opplegg.

Ordentlig lumpent.

Fy faen!

Kødder du med meg?

- Tauet er kutta. - Kutta?

Jeg hører et smell.

Jeg så Anders med ei øks. Jeg trodde nesten jeg drømte.

"Hva var det som skjedde nå?"

Dette er helt sinnssykt.

Det som skjedde nå, var brutalt.

Fy fader! Jeg hadde begynt å grine.

- Det vet jeg. - Var det planlagt?

Herregud, hva er det jeg har sett? Dette er veldig spesielt.

Vi fikk et brev hvor det sto at vi måtte bytte om på rekkefølgen.

At den vi sendte sist ut, fikk ikke være med videre.

- Vi måtte ta noen. - Så han skal ikke med?

Så dette er bevisst?

Det var et ufattelig vanskelig valg.

Vi måtte sikre at det var ett av de sterkeste kortene-

som tålte trøkken og sto igjen som en av...

Det var det vi...

Jeg synes det er vanskelig. Nå har vi begynt med spillet.

- Det er det jeg ikke liker. - Vi hadde noen kjipe timer.

Vi skjønte at det skjedde noe her, men vi visste ikke hva det var.

Det var kjempekjipt. Det var det vi brukte så lang tid på.

Det var så fett!

Det er som å spille Stigespill. Du vil at de skal falle ned stigen.

Barna mine får ikke vinne over meg. Jeg vil at de skal ned stigen.

Jeg tror Fritz ville ønsket meg ut. Det er så deilig å slå ut ham.

Jeg er så glad for å være ute i skogen.

Dette er utrolig lættis!

Jeg kan ikke være med på flere utfordringer. Ikke snakk om!

Jeg er drittstolt over dette. Det er en fin ting.

Jeg kan ikke gjøre det igjen.

Sjokkerte over Fritz' fall fortsetter de mot Stetind.

Lite vet de om at første etappe-

bare er en liten smakebit på hva de har i vente.

Dette...

Er Vokterens rike.

Nå skjønner vi at dette spillet er i gang.

Noen skal ryke. Det er sikkert.

Den jeg er på utsiden, er ikke så viktig. Nå handler det om å vinne.

For å komme seg til toppen må man kunne håndtere frykt.

Det er "Hunger Games" vi spiller.

- Jeg er så sliten! - Noen bærer mer enn andre.

Hvis jeg må gå opp fjellet med Simen Velle, vil jeg ikke opp.

Fritz tror at kun to har det som skal til for å vinne.

Finn ut hvem det er på TV2.no/vokteren.