All language subtitles for working.for.the.enemy.forced.labour.in.the.third.reich.s01e03.1080p.web.h264-cbfm_track5_[nor]

Nazistenes brutalitet
i de siste krigsukene kunne ses-

-i en av leirene i Leipzig.

Den ble dokumentert
av amerikanske tropper.

Da leiren ble forlatt,
ble 304 syke fanger etterlatt,-

-blant dem mange tvangsarbeidere.
De var låst inne i en brakke-

-som man dynket
i bensin og tente på.

Personalsjefen hos
flyfabrikanten Erla-

-som styrte leiren, og to SS-menn-

-som var involvert i massakren,
ble arrestert av amerikanerne.

I Buchenwald-rettssaken ble
SA-lederen Walter Wendt dømt-

-til 15 års fengsel.

Straffen ble senere
redusert til fem år.

Flere dommer knyttet
til massakren er ikke kjent.

Siden 1943 hadde tsjekkeren Jan
Sefl drevet tvangsarbeid i Norge.

Han skulle stilles
for krigsrett etter å ha gitt-

-brød til krigsfanger
fra Sovjetunionen.

Takket være en venn unnslapp
han en garantert dødsstraff.

"En kveld kom en kollega og sa
at jeg hadde fått et telegram."

"Far veldig syk,
kom hjem med en gang."

Jan Sefl fikk 21 dagers permisjon.

Deretter må han vende tilbake
til arbeidshelvetet i Norge.

Han bestemte seg for å la være.

Det spilte ingen
rolle hvor det var.

Han ville ikke være
en del av krigen lenger.

Han ville ikke aktivt hjelpe
krigen med tvangsarbeidet.

Han var aldri arbeidssky.

Hvis han kunne hjelpe,
så gjorde han det. Når som helst.

Men han ville ikke støtte krigen.

"Foreldrene mine sa
at jeg hadde dratt."

"Hva skulle jeg gjøre?
Mitt eneste valg var å gjemme meg."

Det var i en låve, under taket.

Det var en falsk vegg.
Under en haug høy og halm-

-var det steiner som kunne flyttes.

Det var et perfekt gjemmested.

"Foreldrene mine ga
meg mat gjennom taket."

"Gjemmestedet var ikke koselig."

"Det var kaldt om natten. Jeg hadde
ingenting å gjøre. Ingen bevegelse."

"Det var en vanskelig tid."

"Jeg fryktet alltid
hva som kunne skje."

"Politiet fortsatte å spørre
hvor jeg hadde dratt."

"De sa at jeg hadde dratt tilbake
og at de ikke hadde hørt fra meg."

Flukt ble straffet med døden.

Jan Sefl tok sjansen uten
å vite hvor lenge han måtte bli der.

Skulle noen finne, angi
og overlevere ham til tyskerne?

Jeg tror folk alltid har
holdt sammen i Hvozdany.

Selvsagt ble de delt inn
i de som var helt pålitelige-

-og som ville tie og
ikke si noe, og de som,-

-for å uttrykke meg forsiktig,
kanskje var av en annen mening.

Bestefar hadde
en gruppe personer i landsbyen-

-som hjalp ham.

Ikke bestefar, jeg mener pappa.
Jeg sier alltid bestefar.

Da opprøret mot tyskerne begynte
i Praha knapt 10 mil unna,-

-måtte Jan Sefl fortsette
å gjemme seg i låven i Hvozdany.

8. mai ble Tsjekkia frigjort-

-og Jan Sefl kunne forlate
låven etter tolv måneder.

Han hadde overlevd.

Jan Sefl,
en ung mann som spilte saksofon-

-i landsbyens orkester,
mistet fire år av sin ungdom.

Etter krigen giftet han seg.

Og han betalte landsbyen tilbake
for tilliten de hadde gitt ham.

Han ble ordfører.

Han organiserte årlige møter-

-for tsjekkiske tvangsarbeidere
som hadde vært i Norge.

De kalte seg "noráci".

Han spilte saksofon langt
inn i alderdommens høst.

Han døde i 2014, 92 år gammel.

Josef Bednarz,
den unge mannen fra Polen,-

-hadde arbeidet i Hochdorf
i nærheten av Freiburg i tre år.

Han var forelsket i Martha,-

-niesen til den lokale
nazi-gruppens leder.

Våren 1945 var de vitne
til de alliertes frigjøring.

"Soldatene spurte om
vi kjente til noen nazister."

"Hvis jeg hadde gitt dem navnet hans,
hadde de tatt ham med en gang."

"Jeg tenkte: 'Hva er poenget?'
Etter det ble han denazifisert."

Denazifisert betydde ikke skyldig.
Josef visste det.

Han var på vei til
å begynne et nytt kapittel-

-i landet der han
ble tvunget til å jobbe.

Martha var gravid,
og Josef bestemte seg for å bli.

"Under krigen hadde jeg
bare én tanke: å dra hjem."

"Så ombestemte jeg meg.
Det var så tydelig."

"Jeg ville bli hos henne."

"I 1946 giftet vi oss."

Bestefar var tolerant, ikke bestemor.

Det tok tid før hun aksepterte ham.
Fordi han var polsk.

Det var i hvert fall det mamma sa.
At kjærligheten vanligvis vinner.

Josef og Martha fikk fem barn.

Han slo seg ned blant
sine tidligere fiender.

Han søkte om tysk
statsborgerskap så fort han kunne.

Han ville lære seg tysk.
Holdningen hans var-

-at han var i Tyskland
og derfor skulle lære seg tysk.

Til slutt, da folk hørte ham snakke,-

-kunne ingen ane at han var polakk.

"Mammas ord hjalp meg."

"Du kan glemme alt,
men ikke glem Guds mor."

"Da overlever du."

I mange år hadde han ingen kontakt
med sitt gamle hjemland Polen.

Ikke før flere tiår senere
kunne han presentere Martha-

-for sin polske familie.

Første gang han dro til Polen
med mamma, var også første gang-

-han møtte sin yngste bror.
Han kjente ham ikke.

Han hadde ikke vært der
på nesten 30 år.

Jeg dro dit for første gang i 1980.

Jeg ville vite hvor far kom fra.

Møtet var varmt og vennlig,
akkurat som alle søsknene hans.

Vi ble ønsket velkommen overalt.
Jeg var glad for å se alle sammen.

I 2016 feiret Josef
og Martha diamantbryllup.

Da søsteren hans døde,
tok han med seg en boks jord hjem-

-og sa at når han dør,
vil han ha jorden i graven.

Polsk jord.

Like før krigens slutt-

-ble pariseren
François Cavanna overført-

-fra Berlin til Szczecin.

Fra Graetz våpenfabrikk
til den kommende fronten,-

-der han gravde skyttergraver.

"Det var veldig tungt arbeid."

"Vi jobbet under SS' overvåkning."

"Jeg fikk se den tyske masseflukten."

"Tyskere fra Pommern og
Mecklenburg flyktet hals over hode."

Den røde armé rykket frem.
Ingen skyttergrav kunne stoppe den.

For François og hans store
kjærlighet, Maria fra Ukraina,-

-var friheten endelig
innen rekkevidde.

"Da russerne slapp oss fri,
var jeg så lykkelig med Maria."

"Endelig fri, endelig sammen!"

"Hvis hun ikke får komme inn i
Frankrike, flytter jeg til Russland."

"Jeg sa til henne
at jeg ikke skulle forlate henne."

"Men hun ble plukket opp
av russerne da jeg ikke var der."

"Jeg så henne aldri igjen."

"For meg var krigens
slutt en katastrofe."

Cavanna ble forfatter
og tegneserieskaper.

Han var grunnlegger og redaktør
av satirebladet Charlie Hebdo.

Og med sin roman bygde han
et minne over sin store-

-og uventet tapte kjærlighet, Maria.

Jeg har selvsagt aldri
sett eller møtt henne.

Han sa han mistet henne
like lett som et lommetørkle.

Etterpå gjorde han alt
han kunne for å få henne tilbake.

Han ble med i det franske
kommunistpartiet for å finne henne.

Som fransk kommunist håpet han-

-å kunne reise til Russland.

Men det skjedde aldri.
Han fant henne aldri.

François Cavanna døde
i 2014, 91 år gammel.

8. mai 1945 tok krigen slutt.

Men for tvangsarbeiderne
betydde det nye prøvelser.

Millioner av dem
var nå flyktninger,-

-mennesker borte fra hjemlandet.

Mange bodde fortsatt i leirer.

Jeg ble unnfanget i leiren.
Det kunne ha gått helt annerledes.

Hadde jeg blitt til litt tidligere,
ville jeg nok ikke vært her.

Jeg kan vanskelig tenke meg
at jeg hadde vært et av de barna-

-som var egnet til å arianisere.

Av frykt for russerne-

-hadde Natascha Wodins foreldre
flyktet fra Ukraina til Leipzig.

Da russerne tok over Leipzig
etter amerikanerne i juli 1945,-

-måtte de nok
en gang flykte fra dem.

Vi ble sendt til et boligområde
som ble bygget for oss.

Det var virkelig veis ende.
Det sier det meste-

-at nesten ingen kom seg vekk.

Man bodde der, og man døde der.

Over en million fordrevne
var fortsatt i landet.

Hovedsakelig russere,
polakker og ukrainere.

For disse var det helt
umulig å vende hjem.

Jeg husker at mamma alltid gråt.
Hun hadde hjemlengsel.

Hun savnet moren sin,
som hun hadde mistet i krigen.

Livet hennes var over.

Hun kunne ikke dra tilbake.
De ville nok ha drept henne.

I Vesten dukket en gammel fiende
opp som en ny fiende.

Trusselen var Russland.

Både for tyskerne som ventet
på sine krigsfanger-

-og for tvangsarbeiderne.

For å ha jobbet
for tyskerne skulle de få fengsel-

-og enda mer dårlig behandling.

Å bli værende var
det minste av to onder.

Tyskerne frøs oss ut.
De så på oss som kommunister.

Det var absurd,
vi hadde jo nettopp rømt fra dem.

Likevel var vi kommunister,
bolsjeviker, onde russere.

Jeg ble mobbet etter skolen.
De jaget meg til "husene",-

-som de ble kalt
i Forchheim på den tiden.

Fire kvartaler der tidligere
tvangsarbeidere bodde.

Tyskland - endestasjonen.

Mamma tok til slutt livet av seg.

Hun begikk selvmord
i husene vi bodde i.

De lå ved en elv.

De siste ukene eller månedene,-

-jeg vet ikke helt,
sluttet hun å snakke.

Hun bare sluttet.
Hun var ikke til stede lenger.

En dag bare dro hun
og kom aldri tilbake.

Yevgenia ble 36 år gammel.

Pappa var spesiell. Han levde lenge.

Han bodde i Tyskland i nesten 50 år,
men kunne ikke si stort mer enn-

-"trenger" og "trenger ingenting".
Det var basisordene hans.

Han begynte aldri å leve i Tyskland.
Foreldrene mine var ødelagte.

Deporteringen, tvangsarbeidet
og så tyskernes forakt.

Det var en stor del av det. Det hadde
en utrolig effekt på meg også.

Til slutt tok det over
med en enorm kraft.

Det var som en tsunami.

Jeg var som lammet
i flere år, i flere tiår.

Jeg var heldig som fant
veien tilbake til skrivingen.

Og Mariupol-boken min,
boken om mamma,-

-var så vellykket at jeg
tjente penger til pensjonen min.

På den måten var jeg heldig.

Cajetan von Spreti som
rekrutterte tvangsarbeidere-

-for arbeidsministeriet
i Ukraina frem til sommeren 1944-

–ble innkalt
til Wehrmacht de siste krigsukene.

Han ble såret i kampene
utenfor Berlin.

Det er uklart hva som skjedde etter
det. For familien var han borte.

Det må ha vært 1947 eller 1948.

Det ringte på døren
mens det mørknet en høstkveld.

Jeg åpnet døren,
og det sto en mann utenfor.

Han spurte om moren min bodde der.

Det var første gang jeg
møtte faren min på ordentlig.

Så fant jeg ut
at han bodde nord i Tyskland.

Han kalte det
"midlertidig gruvearbeid".

Jeg antar at han hadde gått under
jorden for å unngå denazifisering.

En ting visste vi sikkert:
Hver gang det ringte på døren,-

-måtte faren min
skynde seg ned i kjelleren.

Den amerikanske hærens
etterretningstjeneste, CIC,-

-kvittet seg med råtne egg.
Arbeidet var ikke lett.

Den skyldiges ansikt avslører
ingen hemmeligheter.

I denazifiseringen ble
tyskere delt inn i fem grupper:

Alvorlige forbrytere,
forbrytere, mindre forbrytere,-

-tilhengere og frikjente personer.

Spreti flyktet fra Bayern
for å unnslippe dette,-

-til et sted der familien
hans ikke var så kjent.

Han kom hjem for godt
først etter sju år, i 1952.

Han var ikke en far,
han var en som var på besøk.

Enda en munn å mette
i de magre årene.

Han var bare veldig stor.

Han var ofte i veien
og gjorde egentlig ingenting.

I begynnelsen da han kom tilbake-

-var han krenket
over det som hadde skjedd ham.

Han prøvde å få jobb i byrået igjen,
men de avviste ham.

Han var ikke kvalifisert for
stillingen som direktør for byrået.

Det hadde han ikke
vært tidligere heller.

Han hadde bare fått jobben
fordi han var partimedlem.

Tyskerne brukte stadig
mindre tid på å se seg tilbake-

-og mer tid på å se
i stadig fullere utstillingsvinduer.

Med det økonomiske mirakelet-

-kom muligheten
for mange gjerningsmenn-

-og bedrifter til å spille offer.

For eksempel sjefen for
Dr. Oetker, Richard Kaselowsky.

I Det tredje riket var han med
i nazistenes Freundeskreis Himmler.

Det var en lukrativ forbindelse.
Pudding til Wehrmacht-

-laget på Dr. Oetker
av tvangsarbeidere.

Helt til 1990-tallet var det
en plakett i Kunsthalle Bielefeld-

-der han ble kalt et offer
for andre verdenskrig,-

-fordi han hadde dødd
i et bombeangrep.

Bare takket være
borgernes protest-

-har Kaselowskys fortid i SS-

-blitt nevnt siden 2016.

Den dag i dag hevder den
tyske entreprenørens barnebarn-

-at tvangsarbeiderne
faktisk hadde det ganske bra.

Vi blir opprørt når vi hører
om tvangsarbeidere-

-på qatariske byggeplasser
og kinesiske mikrochipsfabrikker.

Og så? Så glemmer vi det
og leter etter gode tilbud.

Det er lettere å leve hvis man
er uskyldig. Både i dag og da.

På den tiden fantes det en forening
for denazifiseringens ofre.

I byen vår var representanten den
tidligere ordføreren, dr. Müller.

I den sammenhengen prøvde
faren min å tilpasse seg.

Cajetan von Spreti klarte
å komme seg inn arbeidsmarkedet.

Mot slutten av karrieren sin
var han, sjefen for byrået-

-som hadde deportert
titusenvis av tvangsarbeidere,-

-nå personalsjef for
et lite firma i Bayern.

Han døde i 1989.

Under en dødsmarsj
fra leiren i Ravensbrück,-

-rett før krigen var over,-

-lyktes også Irma Trksak,
tvangsarbeider på Siemens-

-som hadde sittet i
en spesiell leir, i å rømme.

"Det tok en måned å gå hjem."

"Vi gikk gjennom Polen, via Poznań,"-

-"gjennom Tsjekkoslovakia,
Ostrava til Bratislava."

"Da jeg kom hjem,
var ikke huset der lenger."

Hun fant i det minste
foreldrene sine igjen i Wien.

Begge brødrene hennes var døde.

"Jeg ble tildelt
en leilighet som tilhørte en nazist."

"Jeg ga ham møblene."

"Jeg ville ikke bo
i en nazists møbler."

"Jeg bodde i en tom leilighet i to
år, som et primitivt menneske."

"Jeg var glad for å være der,
for å være i live og kunne jobbe."

I rettssaken mot vaktene
fra konsentrasjonsleiren-

-var vitnemålet hennes
av svært stor betydning.

Totalt 38 personer ble tiltalt,
21 av dem var kvinner.

19 personer ble dømt til døden,-

-og mange
fikk lange fengselsstraffer.

Mamma hadde to formål i livet.

Ett var å forhindre
at folk glemte.

Det andre var meg.

I mange år nektet
Irma Trksak å få sine fysiske-

-og psykologiske men
fra tvangsarbeidet-

-erklærte av leger.

"Jeg ville ikke gå
til legen, da mange leger"-

-"og intellektuelle hadde spilt med
av opportunistiske grunner."

"Jeg ville ikke havne hos
en lege som hadde vært nazist."

Det var ikke usannsynlig.

45 prosent av tyske leger
var med i nazistpartiet,-

-og mange av dem fortsatte
selvsagt å jobbe etter krigen.

For eksempel Hans Münch,-

-som styrte laboratoriene
i leirene i Auschwitz og Dachau,-

-og hadde vært
Ellis Hertzbergers sjef,-

-jobbet som lege i Bayern
frem til 1990-tallet.

Ofrenes foreninger
og forelesninger var livet hennes.

Men ikke før i 2016,
da hun var 99 år gammel,-

-ble Irma Trksak
tildelt Østerrikes hedersmedalje.

Jeg tok den med hjem,
la den på bordet hennes og sa-

-at det var fordi hun hadde vært
øyenvitne, i motstandsbevegelsen-

-og overlevd konsentrasjonsleiren.

"Derfor fikk du denne anerkjennelsen
fra den østerrikske staten."

"Så hyggelig. Hva er det?"

Demensen var allerede langt på vei.

"Jeg kommer nok aldri over minnene
mine, marerittene og frykten."

"Men jeg bærer dem ikke på meg.
Jeg viser dem ikke til fremmede."

Hva etterlot datidens overgripere-

-til sine barn og barnebarn?

For eksempel Friedrich Leo,
som gjorde karriere-

-i SS Sentralbyrå
for rase og bosetting?

Det påvirket livet mitt veldig.
Som jeg en gang sa-

-så streber jeg etter en dypere
kunnskap for nazistenes barnebarn.

Etter krigen havnet Friedrich Leo,-

-som så mange
andre nazister, i fengselsleir.

Han klarte å rømme
med noen venner.

Det var høydepunktet
i hans liv som helt.

Han pleiet historien som
om den var en skatt.

Han fortalte den til sønnene
og barnebarna. Bare guttene.

Historien ble opprinnelseshistorien
til hans senere liv.

Det spilte ingen rolle hvorfor
han var fengslet - han rømte.

Han flyktet til familien,
til sin kone hjemme i Nord-Tyskland.

Han gjemte seg og kjempet videre.

Sånn var det i hele landet.
Kvinnene sydde, og mennene tidde.

Bestemor jobbet som syerske.

Hun forsørget familien.

For ham var det
en ufattelig multippel ydmykelse.

Selv var han skogsarbeider.

Friedrich Leo lot frustrasjonen gå
ut over barna, som mange andre.

Han var en brutal far.
Ingen av barna hans elsket ham.

Noen stengte ham ute,
andre gjorde opprør.

Ingen elsket ham.

Han bare var der,
som en figur i et vokskabinett.

Hvordan håndterte
familiene farsrollen,-

-morsrollen, alt som hadde
med nazitiden å gjøre,-

-inkludert tvangsarbeidet?

Ofte ikke i det hele tatt.

Det var slik historien om Olga som
hadde det bra hos oss oppstod.

For mine foreldres del var
krigen og nazistene til stede.

De satt ved samme bord hver dag.

Men min generasjon hadde et valg.

Ikke hvorvidt emnet spilte
noen rolle eller ikke,-

-det var fortsatt for sterkt for det.

Jeg tror dette temaet som har vært så
viktig i skapelsen av min identitet-

-ikke vil være det for datteren min.

Hva vil skje med historien vår-

-og minnene våre?

For ofrenes etterkommere
tar det aldri slutt.

Ellis Hertzberger overlevde
leirene og dødsmarsjene.

Hva skjedde med kona hans,
Josy, kalt Duifje?

Hvor ble det av
assistenten hans, Jenny Gold?

Ellis lette lenge
etter Duifje etter krigen.

Han lette etter Duifje
og broren Leopold.

Også han ble drept i 1944.

I 1946 dro han til India
og jobbet som lege-

-fordi alle han kjente
her var savnet eller døde.

"Så ble jeg overført
til Semarang på Javas nordkyst"-

-"og ble laboratoriesjef."

"Etter et halvt år fikk jeg
et brev fra Jenny Gold,"-

-"min assistent i Westerbork."

"Hun spurte om jeg visste
hvor broren hennes var."

"Jeg skrev til henne og spurte
om hun visste hvor kona mi var."

"Det var et unødvendig spørsmål.
Jeg visste det allerede."

"Hun hadde havnet
på sykehuset i Auschwitz."

"Hun hadde trolig tuberkulose
og hadde blitt gasset i hjel."

"Vi fortsatte å skrive brev.
Da jeg kom tilbake til Nederland,"-

-"giftet vi oss."

Spørsmålet var hvor de skulle bo.

Israel var et alternativ.

Bestefar ville til Israel, men
bestemor var redd for skorpioner-

-og ville ikke bo der.

USA var også et alternativ,
men til slutt havnet de her-

-i Weesp i Nederland.

I motsetning
til mange slektninger og venner-

–overlevde Jenny og Ellis leirene,-

-tvangsarbeidet
og de konstante farene.

"Etter krigen ville jeg ikke
kjøre gjennom Tyskland."

"Jeg var fortsatt full av hat."

Vi dro gjennom Belgia
og Frankrike til Sveits.

"Jeg vil fortsatt ikke
ha en tysk bil."

"Jeg vil ikke bli tvunget til å se
på ord som benzin hele tiden."

Ellis Hertzbergers
barnebarn Rosanne-

-studerte mikrobiologi
som bestefaren sin.

I dag er hun også
en vellykket skribent og spaltist.

For henne betyr det
å se seg tilbake også å se fremover.

Det finnes mange
fotografier av familien.

Bildet av bestemor Ans
og bestefar Maurits.

De tre barna Eef, Ellis og Leopold.

Bestefar Maurits begikk selvmord,
Leopold ble drept, Ellis var i leir.

Slekten ble revet i stykker.

Men etter krigen
ble det en familie igjen.

To foreldre med to barn som sier:
"Vi er i live."

"Vi har overlevd." Med vekt på levd.

De fikk barn, og nå har vi barn.

Vi er i live. Vi er fortsatt i live.

Det smerter meg å se hvordan livet
til bestemor og bestefar-

-ble begrenset av krigen.

Noe ble stjålet fra dem
og fra kommende generasjoner.

Hver gang vi husker det, kommer
minnestundenes grå ansikter tilbake.

Jeg vil ha
en enkel og lykkelig jødedom-

-som ser positivt på livet.

Jeg vil at den historien
en gang skal bli historie.

Jeg vil ikke se
en fjerde generasjon ofre.

Jeg vil sette fra meg koffertene.

De bodde sammen i over 60 år.

Ellis døde i 2008 og Jenny i 2012.

De var unge i sin beste alder.

Men årene ble brukt
til å jobbe for fienden.

Over 13 millioner mennesker.

Utnyttet og i flere tiår glemt.

Det viktige er at det var
en israelsk jødisk kollega som sa:

"Vi forventer ikke mye av tyskerne."

"Bare de vet hva som skjedde."

Det er fortsatt målestokken.

Det er ikke mye,
men uendelig komplisert.

Tvangsarbeid i Det tredje riket:
For noen et avsluttet kapittel.

For andre, kanskje den verste
av Tysklands krigsforbrytelser.

Jeg ville aldri tilgitt meg selv
om jeg døde uten å si:

"Hei, tyskere, en gang var
det tvangsarbeidere her."

Jeg måtte si det.

Han skrev om båter
i alle brevene sine fra India.

Han skulle bygge en båt.
Han skulle kjøpe tre til en båt.

Da han kom tilbake til Nederland,
ville han ha en båt.

Båter, båter, båter. Hele tiden.

Tekst: Ingrid Sande Larsen
Iyuno