All language subtitles for working.for.the.enemy.forced.labour.in.the.third.reich.s01e02.1080p.web.h264-cbfm_track5_[nor]

De var unge i sin beste alder.

Disse årene ble tilbragt
på å jobbe for fienden.

Mellom 1938 og 1944-

-ble over 13 millioner mennesker
fra halve Europa ført-

-til Det tyske riket
for å bli utnyttet.

De ble glemt i flere tiår.

Tvangsarbeid i Det tredje riket:
For noen, et avsluttet kapittel.

For andre, kanskje det verste av
Tysklands glemte krigsforbrytelser.

Mange tyskere har lenge ignorert-

-hvordan de behandlet
tvangsarbeiderne og deres familier.

De har romantisert minnene
fra denne tiden.

De behandlet jo tvangsarbeiderne
godt, ikke sant?

FORBUDT KJÆRLIGHET

10. mai 1940 begynte invasjonen
av Frankrike.

-Målet var Paris.
-"Så kom krigen."

"Jeg trodde ikke lenger på noe.
Jeg var forbløffet, overveldet."

"Det begynte virkelig."

"Jeg trodde ikke på Frankrike,
Tyskland eller menneskeheten."

"Jeg sa til meg selv: 'De er alle
gale, livsfarlige galninger.'"

Jeg heter Jérôme Cavanna.
Jeg er François Cavannas sønn.

Først var jeg lærer, så sjef
for et spesialisert institutt.

François Cavanna var 21 år gammel
og murerlærling.

Han tilbrakte to år
i Tyskland som tvangsarbeider.

På 1970-tallet grunnla han
satirebladet Charlie Hebdo.

Han ble kjent
som en bitende humorist.

Jeg ble ofte fortalt at jeg
var heldig som hadde en sånn far.

"Du ler nok hele tiden."
Det var ikke sånn.

For å være ærlig var han
en veldig pessimistisk person.

Folk som har opplevd krig
og fangenskap, er ofte det.

Det er alltid det samme.
Han snakket nesten aldri om det.

Paris: det lenge ettertraktede målet
er nådd.

Frankrikes sjel og hjerte-

-demokratiets
og liberalismens vugge-

-er i tyske hender og derfor
under tysk herredømme.

"Det var forferdelig."

"Tyskere på Champs-Élysées.
Tyske soldater overalt."

"Frankrike var ikke lenger
en uavhengig nasjon,-

-men bare en tysk koloni."

Service du travail obligatoire
ble innført,-

-en obligatorisk
toårig arbeidstjeneste.

Totalt jobbet
over 600 000 franske sivile-

-for Det tyske riket under krigen.

Tvangsarbeid?
Offisielt var arbeiderne frivillige.

Han ble tatt på gata
da han var på vei til jobb.

Moren hans trodde
at han hadde rømt for å more seg.

"Vi kom til en skog øst for Berlin
og ble satt i en stor leir."

"Den var enorm. Alt var nytt."

"Det var trebrakker der.
Alle så like ut."

"Et smart firma
må ha tjent store penger."

"Det var slike brakker overalt.
Overalt!"

"I leiren var det 800 franskmenn,
100 eller 200 belgiere,-

-og 800 russere og ukrainere.
Ukrainerne var kvinner."

"Vi ble holdt adskilt
av veier med piggtrådgjerde."

Cavanna ble satt til å jobbe
for Berlinfirmaet Graetz.

En kjent produsent av gasslamper
og radioer før krigen,-

-men selv Graetz
lagde nå krigsutstyr.

"Graetz var et stort selskap.
Ikke som Krupp og Thyssen, men..."

"Det var stort. Det var en gate
som het Graetzstrasse."

Det jobbet 7 000 mennesker
på Graetz.

Over tusen av disse
var tvangsarbeidere,-

-mest unge kvinner og menn,
hjemmefra for første gang-

-uten foreldrenes omsorg
og kontroll.

Det var deres beste år.
Det burde det i det minste ha vært.

"Så ble jeg satt på en lastebil
til fabrikken. De sa:

"Kvinnene forklarer alt."

"Jeg sto foran en stor presse
med to kvinner til å hjelpe."

"Én av dem var Maria."

François Cavanna
forelsket seg i Maria.

Den unge ukraineren som sto
ved siden av ham ved maskinen-

-og forklarte arbeidet.
Hun oppmuntret ham og ertet ham.

"Jeg sultet
etter kjærlighet uten å vite det."

"Følelsen av tomhet var så stor-

-at to grenseløse kjærligheter
flommet inn i meg."

"Så voldelige og grenseløse
som bare kjærlighet kan være."

"Maria. Og russerne."

Det gikk til på Graetz,
som i hele Tyskland,-

-i nesten alle firmaer.

Fra store selskaper
til små håndverkfirmaer:

De tok alt de kunne-

-for å holde økonomien
i gang i Det tyske riket.

Etterspørselen var enorm,
og arbeidsbyråene sto for tilgangen.

På slutten av krigen hadde
13 millioner tvangsarbeidere-

-erstattet 14 millioner
innkalte Wehrmacht-soldater.

En tredjedel var kvinner,
hovedsakelig fra Øst-Europa.

I 1942 begynte invasjonen
av Sovjetunionen.

Tidlig den 22. juni
avanserte tyske Wehrmacht,-

-på bred front
for å avverge trusselen-

-som bolsjevikiske forrædere utgjør.

Blitzkrigen i øst-

-var et omfattende angrep
på Sovjetunionens innbyggere.

Det var "rommet" de ville ha,
ikke folket.

Pragmatismen
til folk som Fritz Sauckel,-

-med fullmakt
for arbeidsinnsatsene,-

-seiret raskt over raseideologene.

Tysklands arbeidsmarked trengte
mer arbeidskraft, straks.

Om nødvendig, til og med
østeuropeiske Untermenschen,-

-undermennesker.

Ved frontlinjen fantes
i tillegg til SS og Wehrmacht,-

-arbeidsdepartementet.
Så tidlig som på slutten av 1941-

-sendte det over tusen
av sine ansatte til Russland,-

-Belarus og Ukraina
for å rekruttere arbeidere.

"Grunnleggende ukrainske
trekk er mangel på disiplin-

-hemninger, urokkelighet,-

-overmot og mangel
på selvstendighet."

"På den andre siden:
veldig dyktige og raske til å lære."

"Store kunstnere
med primitive redskaper."

Cajetan von Spreti,
Sturmbannführer i SA,-

-og senior rådsmedlem
på rekrutteringsoppdrag-

-dro til Ukraina 13. desember 1941.

Opprinnelig hadde han blitt gruppert
i Cherson, nord for Krim.

Han hadde med seg
propagandamateriale-

-til ukrainerne om hvor godt livet
var for tyske arbeidere.

Han snakket aldri om det selv.

Hvis man spurte ham,
kanskje etter å ha hørt noe kritisk,-

-sa han bare: "Bare vær glade for
at dere ikke levde på den tiden."

"Dere vet ikke hvordan det var."

Jeg heter Wilhelm von Spreti.
Jeg er Cajetan von Spretis sønn.

Jeg er yngst av fem søsken.

Mye senere,
da han ikke lenger levde-

-gikk jeg inn i nazistarkivet
i München.

Jeg var nysgjerrig
og ville se meg rundt.

Da jeg kom opp i første etasje,-

-så jeg et to ganger tre
meter stort portrett av faren min.

Etter det forsto jeg
at det ikke var fullt så enkelt.

Von Spreti-familien er ikke
hvem som helst i Bayern.

I sin biografi
til adelættens slektskronikk-

-utelot Cajetan årene i Ukraina.

Etter lærlingtiden hos Würzburg-

-ble han offentlig tjenestemann.

I 1941 ble han kontorsjef
for byrået i Freising.

I mai 1945 ble han fanget-

-av amerikanerne
og ble så overlevert til britene.

Tre år mangler.
Han bare ignorerte dem.

Han utelot dem i familiekronikken.

Han inkluderte dem ikke
en eneste gang i hele sitt liv.

Hos alle etterfølgerne,
etterlot han dårlig samvittighet-

-og skamfølelsen vi
må leve med den dag i dag.

Det er ingen vei utenom.

Nazigenerasjonens stillhet
etter krigen.

Før krigen hadde mange av dem,
også Cajetan von Spreti,-

-satset alt på dette ene kortet.

Den unge greven
levde et ekstravagant liv.

Han mistet familieslottet
han hadde arvet,-

-hans første ekteskap
endte i skilsmisse.

Han hadde mistet nesten alt.

Så i 1929
ble han med i Nazistpartiet.

Han håpet at det ville føre
til en karriere.

I begynnelsen fant de frivillige.

I byer som Charkiv
var det sult og mangel.

Mange ukrainere trodde
på den tyske løgnen om god lønn.

Tyskerne? Det var etterspørsel
etter billig hjemmehjelp.

Grev von Spreti kunne hjelpe dem.

"Kjære Mrs. Heilingbrunner.
Med transporten 8. oktober-

-sendte jeg ukraineren Wala
Stokolenko til deg som hushjelp."

"Først må vi selvsagt lære
henne opp i husarbeid."

"Jeg håper hun vinner
din godkjennelse."

"Jeg er takknemlig om du
kan informere meg når hun kommer,-

-så jeg kanskje kan finne
en annen til deg. Heil Hitler."

Mennesker, levert som hvitevarer.

De fleste ante ikke hva
som ventet dem i Tyskland.

Mange hadde fortsatt
Stalins holodomorpolitikk,-

-systematisk sult av hele regioner,
ferskt i minnet.

Tyskerne kunne vel aldri være
like forferdelige som bolsjevikene?

"Nesten hele livet var jeg uvitende-

-om at jeg var barn
av tvangsarbeidere."

"Ingen hadde sagt noe."

"Ikke foreldrene mine,
ingen tysker rundt meg,-

-hvis minnekultur ikke inkluderte
massefenomenet tvangsarbeid."

"I flere tiår visste jeg ingenting
om livet mitt."

"Jeg visste ikke hvem menneskene
var som vi bodde med,-

-i diverse etterkrigsgettoer."

"Jeg visste bare at jeg tilhørte
en slags menneskelig søppel-

-som var blitt igjen etter krigen."

Jeg heter Natascha Wodin.

Jeg ble født i Tyskland etter krigen.
Jeg er datter av en tvangsarbeidere.

Foreldrene mine fortalte meg
at de var innvandrere.

At de flyktet fra kommunismen
og Stalin til Tyskland.

Det var deres historie.
Jeg syntes den var helt rimelig.

Ingen utenfor hjemmet
nevnte tvangsarbeidere.

Jeg visste ikke engang
at de eksisterte.

Det var ikke på kartet.

Wodin har forsket
og satt sammen foreldrenes historie.

Natascha Wodin -
"Hun kom fra Mariupol." Gratulerer!

Jeg ble båret fram
på enorme bølger av empati.

Hvorfor det?

Det er litt kynisk,
men noen ganger tror jeg tyskere-

-elsker å velte seg i skyld.

Hos meg fant de mer.
I boken klandrer jeg ingen,-

-men kanskje
de føler seg litt skyldige.

Jeg vil at så mange
som mulig skal vite om-

-omfanget av tvangsarbeid
i Det tyske riket.

Om skjebnen til millioner
av arbeidere som ble brukt-

-og slitt ut av krigsindustrien,-

-og som vanligvis ikke
hadde noe liv etterpå.

Moren min var en av dem.

Hun jobbet her i Leipzig, i
en våpenfabrikk eid av Flick-gruppe.

I Mariupol i Ukraina oppdager
Natascha Wodin sin mors røtter-

-og til slutt sine egne.

Familien var velstående.
Til kommunistene kom til makten.

Moren min ble født i 1920.
Revolusjonen fant sted i 1917.

Så kom borgerkrigen.
Siden hungersnøden.

Det var en kamp for å overleve.

Så kom Stalins utrenskninger.
Folk ble arrestert overalt.

Foreldrene til moren min
ble ekspropriert.

Man må hele tiden regne med
å bli ført bort.

Natascha Wodins mor, Yevgenia,
meldte seg hos arbeidsbyrået.

Hun ville jobbe for tyskerne.

En avgjørelse som ville få
store konsekvenser for henne.

Tyskerne er bare ute etter én ting:
hennes arbeidskraft.

Snart var det ikke nok
frivillige ukrainere-

-som meldte seg
til Det tyske riket.

Mengden Berlin ba om
kunne ikke leveres lenger.

"På morgenen utførte vi
helsesjekker her i Uman."

"Bare 600 duger til arbeid."

"Det er nesten umulig
uten mishandling."

"Regionen må skaffe 17 000.
Vi er også ganske utslitte."

"Jeg synes sjefen er for bløthjertet-

-og lar hensyn for mennesket
påvirke beslutningene hans for mye."

I ekte tysk ånd var ikke
bare Arbeidsdepartementet-

-engasjert i rekrutteringen,
men også andre institusjoner.

Finansdepartementet, for eksempel.

Som registrerte tvangsarbeiderne
og drev inn skatt fra dem.

Helt til den yngre generasjonen
gjorde opprør i 1968-

-brydde visst ingen seg
om at etter krigen-

-fortsatte departementene som
om ingenting hadde skjedd.

Da jeg var 16,
ble jeg lærling i München.

Jeg ble snart med
i byens ulike venstregrupper.

Jeg nektet å gjøre militærtjenesten
da det ble aktuelt.

Jeg var med på å grunnlegge
Deutsche Friedens-unionen.

Kanskje det var på grunn
av en lengsel etter forsoning.

Ikke før på 2000-tallet-

-begynte departementene
å se kritisk på fortiden sin.

Frem til da hadde det vært enkelt:

Byråkrater hadde ikke gjort
noe galt.

De hadde bare gjort jobben sin.

Den 21 år gamle polakken
Josef Bednarz,-

-kom til Hochdorf utenfor Freiburg
som gårdsarbeider i 1941.

Den første bonden hadde pisket
ham, men etter noen uker-

-hadde han flaks
og havnet på en ny gård.

Uten polske og andre
østeuropeiske jordbruksarbeidere-

-ville Tysklands matforsyning
kollapset.

Ironisk nok forlenget
tvangsarbeiderne den krigen-

-tyskerne ville
at skulle ta slutt-

-så de kunne dra hjem
og gjenoppbygge landet sitt.

"Det var ukrainere
på en gård i nærheten av oss."

"Vi sto på god fot med dem."

"Vi fikk ikke lov
til å treffe tyske kvinner."

Josef Bednarz
møtte likevel en ung tysk kvinne.

"Vi møttes om kvelden. Vi spilte
spill og snakket, som man gjør."

"Unge folk
blir fort kjent med hverandre."

"Vi var også mennesker."

Selvsagt var det veldig farlig
under krigen.

Jeg vet ikke hvordan de klarte det.
Jeg beundrer det de gjorde.

De møttes på en gård
i nærheten av min mors hus.

Unge kvinner og menn pleide
å samles der om kvelden.

Der forelsket de seg i hverandre.

Hva tenkte tyskerne-

-om at det var 13 millioner
utlendinger i landet deres?

En sjettedel av alle innbyggere.

Fritz Saukel sa til dem-

-at de trengtes
for å bygge et nytt Europa.

Etterpå skulle de dra hjem igjen.
Propagandaen overbeviste ikke alle.

I Thüringen, for eksempel,
kom det inn flere klager-

-på avskummet i gatene
og på arbeidere fra vest-

-som fikk gå fritt etter jobb,
selv på puber og restauranter.

I Hochdorf hadde Josef Bednarz
det enda vanskeligere-

-da Martha, den unge kvinnen
han var forelsket i,-

-var niesen
til den lokale nazi-gruppens leder.

"Jeg visste det ikke da."

"Sånn er det. Du kan ikke noe
for hvem du forelsker deg i."

"Det var ekstremt risikabelt.
Mange ble straffet for det samme."

Forbrytelsen ble kalt
"raseskjending".

Bilder fra Oschatz i Sachsen.
Hvis tyskere ble tatt,-

-fikk dommerne handle
etter eget samtykke.

Enten konsentrasjonsleir,
eller om dommeren trodde-

-at de hadde mistet kontrollen
i et svakt øyeblikk,-

-offentlig ydmykelse.

Arbeidere fra øst som ble oppdaget,
ble henrettet.

Hundrevis av polakker ble hengt
over hele Det tyske riket.

Man lot ofte likene henge der
i flere dager for å avskrekke.

Under denne
såkalte raseforbrytelsen-

-betydde all seksuell kontakt,
dødsstraff.

Samtidig var det arbeidskraftmangel,-

-så mange saker ble rasevurdert
før en avgjørelse ble tatt.

Ble den påståtte forbryteren ansett
som "passende for germanisering",-

-fikk han leve.
Hvis ikke, ble han drept.

Signaturen under
"passende for germanisering"-

-betydde forskjellen
mellom liv og død.

Signaturene tilhørte bestefaren min
og kollegaene hans.

"Jeg var medlem av det tyske
speiderforbundet fra 1921,-

-der jeg var distriktssjef og sjef
på grensekontoret i Nordsleg,-

-og fra 1929 medlem
av lederorganisasjonen."

"Høsten 1934 ble jeg med i SS
som instruktør for kampstyrkene."

"2. mars 1935 giftet jeg meg
med Trina Dodenhoff."

"Vårt ekteskap
produserte to jentebarn."

Jeg heter Per Leo. Jeg bor i Berlin
og jobber som skribent.

Jeg er utdannet historiker.

Leo-familien er en velstående øvre
middelklasse-familie fra Bremen.

Verftseiere. Villaeiere.

Som i mange familier, er det hull
i en av slektningenes biografi.

I dette tilfellet er
det bestefar Friedrich.

Mange tyske familier kjenner ham
som han med sort SS-skjortekrage.

Ingen sa at han støttet Hitler
at han var nazist og medlem av SS.

Bestemoren min sa aldri det.

Det ble sagt
at han var idealist og politisk.

Da hun sa det,
himlet hun med øynene,-

-som om hun mente: "Politikk!
Det skapte problemer."

Ingen yrkesopplæring
eller vitnemål fra videregående.

Store drømmer og en idé
om hvordan de ville bli virkelige.

Det eneste han investerte
i var ideologi og radikalisme.

Etter 1933 sto ingenting
i veien for karrieren hans-

-da han ble med i organisasjonen
som mer enn noen annen-

-ble definert av sin ideologi.
Altså SS.

Alt skjedde veldig fort.

Friedrich Leo gjorde karriere i SS
sentralbyrå for rase og bosetting.

Bestefaren min
var en såkalt raseundersøker.

Deres eneste oppgave var å velge-

-SS-rekrutter ved hjelp
av positivt utvalg.

Eller å granske SS-mennenes bruder.

Han gjorde et unntak for seg selv.

Bestemoren min var veldig liten.
Ifølge SS' regler-

-burde han ikke ha fått
gifte seg med henne.

Vi mener at framtidens tyske gutt
må være smal og smart,-

-rask som en greyhound,
tøff som lær og hard som Krupp-stål.

Rasespørsmålet var siden
Nürnberg-lovene ble vedtatt-

-en av nazi-politikkens
ideologiske grunnvoller.

På familiegjenforeninger ble det sagt
at når man ble 180 cm høy,-

-fikk man en hel kake av ham.
Den kostet fem mark.

Jeg ante ikke at det hadde
noe med hans tid i SS å gjøre.

Uansett, han betraktet
alltid sine sønner og døtre,-

-sine svigerdøtre og sønner-

-og barnebarn med et rasistisk blikk.
Det kom naturlig for ham.

Størrelse, hår- og øyenfarge,
hode- og neseform, pannehøyde-

-var fysiske trekk som
avgjorde menneskers verdi.

Det ble raskt etablert flere
avdelinger og myndigheter-

-der folk forvaltet og implementerte
disse retningslinjene-

-og dets
"vitenskapelige rasedoktrin".

Det er og har alltid vært tull.
Det er en ikke-vitenskap.

Så det var lett
å bli ekspert på rase.

Fins det en jobb som ikke krever
kunnskap, så var det bestefars jobb.

Dette ledet Leo-

-til rasevurdering
av tvangsarbeidere.

Nazistisk raseteori mente
den ariske rasen var overlegen.

"Utlendinger"
ble fremstilt som en trussel,-

-som mindreverdige,
til og med uverdige å leve.

Høydepunktet i karrieren hans-

-var å bli sjef for rasemyndighetene
i Sentralbyrået for rase.

Som sjef i den siste delen av krigen,
skrev han under på dokumenter-

-som førte til mord.

Signaturer som betydde døden
for østeuropeiske tvangsarbeidere.

Ingen av dem ble siktet.
Omfattende diskusjoner ble holdt.

Man kan lese dokumenter
om nøyaktig hva som skjedde.

Ofte var ikke det
nok bevis i retten.

Så det kom aldri lenger
enn en forundersøkelse.

Hvordan håndterte den unge
Forbundsrepublikken Tyskland-

-nazi-retten og domstolene
som mislyktes så kapitalt?

Flere av landets statsadvokater
og dommere trodde-

-på en rettsstat styrt
av nasjonalsosialistiske lover.

Det er en stor dag i Berlin. To
byråer i den føderale republikk-

-forbundsforfatningsdomstolen
og en disiplinær domstol åpner.

87 prosent av domstolene fortsatte
etter krigen, godkjent for tjeneste.

Over halvparten av alle tjenestene-

-ble besatt med tidligere medlemmer
av Nazistpartiet.

Deres interesse
for en revurdering av fortiden-

-var mildt sagt begrenset.

Et unntak var den jødiske
statsadvokaten Fritz Bauer.

Han ville slåss.

Da boken hans om fascisme
og nazismens røtter-

-ble sendt til skoler
i Rheinland-Pfalz i 1962,-

-ble dette avslått av det unge
CDU-parlamentsmedlemmet,-

-og senere
forbundskansler Helmut Kohl.

Fordi det
ikke var gått lang nok tid-

-for å kunne bedømme nazismen."

Ikke før i 2012
utnevnte Justisdepartementet-

-en uavhengig kommisjon-

-til å granske ministeriets historie
i Det tredje riket.

Hvem sine barn er dette?

Det er barna
til våre utenlandske arbeidere.

Arbeiderne kan ta med seg
familiene sine.

Kan de utenlandske
arbeiderne gifte seg her?

Selvsagt.
I arbeidstiden ses barna etter-

-og utdannes her,
akkurat som på førskolene i byene.

Propagandafilmer som denne,
skulle villede både tyskerne-

-og de som skulle lures
til Tyskland.

Hva skjedde virkelig
med tvangsarbeidernes barn?

For polske
og østeuropeiske kvinner-

-var det rundt 400 mødre- og
barneleirer, som denne i Dresden.

Leiren ble håndtert i ekte tysk ånd.

Byen leide ut en kommunal tomt
til et selskap.

Selskapet leide den ut
til den tyske arbeidsfronten-

-som i sin tur begjærte leie
fra kvinnene.

Forsikringsselskaper fakturerte
for helseforsikring.

Alle visste om det,
og alle spilte med.

Halvparten av de nyfødte som
var klassifisert som "ikke ariske"-

-døde bare noen dager
eller uker etter fødselen.

225 av 497...

Dødsårsak i nesten alle tilfeller
var en påstått medfødt svakhet.

Etter krigen ble barnegravene
på St. Pauli kirkegård kalt-

-"de russiske gravene"
av Dresdens innbyggere.

Bare nylig og på privat initiativ
har forbrytelsen blitt diskutert.

Minnesteinene ble laget
av skolebarn i Dresden i 2018.

Tvangsarbeideres barn sultet i hjel
mens Der Führer poserte-

-med tyske barn i Obersalzberg.
Ariske barn.

Barn med tyske mødre.

Den tyske kvinnen skal være ren
og forbudt for utlendinger.

Derfor åpnet Reichsführer
SS Heinrich Himmler,-

-bordeller for mannlige
tvangsarbeidere i 1942.

Så de ikke skulle få
"noen dumme ideer".

De prostituerte
var også tvangsarbeidere.

De fikk velge:
bordell eller konsentrasjonsleir.

"Gjennom å åpne bordellet
ville partiet forhindre-

-skjending av den tyske rasen,
dog forgjeves."

"Jeg hadde venner
som fant lokale jenter,-

-og giftet seg damer
som var lette på tråden."

"Bortsett fra
amorøs tilfredsstillelse-

-fikk mennene noe
å spise som utfylte den ekle-

-og ikke særlig nærende leirmaten."

Kjærlighet i krig.

Vladimir Matoušek var 21 år da han
ble tvunget til å forlate hjemmet.

Han etterlot minnene sine
fra tiden-

-som tvangsarbeider
i Østerrike til sin sønn.

Det var fra notatene
han ga barnebarna sine,-

-som jeg fikk høre detaljene
om hans tid som tvangsarbeider.

Jeg er Vladimir Matoušek.

Jeg er fra Brünn.
Jeg er skulptør av yrke.

Matoušek ble sendt med tog
til østerrikske Donawitz.

Her på
Reichswerke Hermann Göring,-

-var stålproduksjonen
for krigen i full gang.

"Over 20 høye skorsteiner og
masovner strakk seg mot himmelen."

"Jeg glemmer aldri dette
første dystre inntrykket."

"Det skulle bli verre.
Fangeleiren."

"Her var nesten alle
Balkan-nasjonaliteter,-

-italienere, franskmenn,
såkalte nasjonale tyskere,-

-noen spanjoler, nederlendere,
dansker, nordmenn,-

-polakker, slovaker, ungarere
og selvsagt våre egne landsmenn."

"Alle skitne, trøtte og i filler."

Han så det som en uunngåelig
fase som historien tvang på ham.

Fra og med 1941-

-var stålverket i Donawitz del
av Reichsswerke Hermann Göring.

Vladimir Matoušek og tusenvis
av andre tvangsarbeidere-

-laget hovedsakelig jernbanespor
for den tyske jernbanen her.

I Linz ble deler av stridsvogner
og annet krigsutstyr laget.

Arbeidere
og krigsfanger fra 40 nasjoner.

Hele Europa bidrar
til å øke produksjonen-

-for å drive byggingen fremover.

"Vi fikk arbeidsklær,-

-gamle klær som hadde blitt donert
i protektoratet."

"Hvert plagg kostet 25 mark."

"De stjal fra oss
så fort de fikk sjansen."

"Det tyske riket
ønsker arbeidere velkommen-

-som gjester,
og behandler dem som sådan."

Jeg hadde nok taklet det annerledes.

Jeg hadde vært mer emosjonell,
mer impulsiv.

Jeg beundrer måten han håndterte
det på. Sånn var han.

Han håndterte det vitenskapelig,
som en fjern iakttager.

Matoušek hadde det faktisk
litt bedre i Østerrike,-

-enn mange andre tvangsarbeidere.
Han fikk dra på utflukter og ferie.

Da han ble syk,
slapp han ut og fikk dra hjem.

"Det interessante med minner er
at det verste-

-som hendte meg som
tvangsarbeider, ikke står i dagboka."

"Der står det ikke at jeg nesten
ble blind av en jernflis."

"Utlendinger fikk verken
beskyttelses-forklær eller hjelm."

"Ikke at jeg akkurat slapp
unna skade,-

-da jeg krasjet
med en vogn full av jernstenger."

"Jeg ble beskyldt for sabotasje,
avhørt av politiet og mishandlet."

"Selv når livet er fullt
av umenneskelige opplevelser,-

-er det ofte de artige, gripende
øyeblikkene man husker."

Vladimir Matoušek døde i 2021,
100 år gammel.

Han likte ikke maten han fikk på
hjemmet han bodde på mot slutten.

Han sa den bare var litt verre enn
maten han fikk som tvangsarbeider.

Etter krigen ble alle Reichswerke
Herman Göring-anleggene-

-den østerrikske statens eiendom.

I dag tilhører de Voestalpine,-

-et privat firma som den østerrikske
stat har størst eierandel i.

Ikke før i 1998 beordret firmaet
en granskning av tvangsarbeidet.

Det ble oppdaget
at over 20 000 tvangsarbeidere-

-hadde jobbet
i Østerrikes stålproduksjon.

Takket være dem
kunne flere stålfirmaer-

-og boliger for deres
østerrikske personale bygges.

Jan Sefl
fra Hvozd'any i Böhmen-

-ble innkalt til tvangsarbeid
da han var 20.

Han ble sendt til Organisation Todt
i det okkuperte Norge.

STANISLAW SEFL
JAN SEFLS SØNN

Det var bare fra pappas historier-

-som jeg forsto hvor viktig
Norge var for Tyskland.

Særlig for byggingen av ubåtbaser,
ubåtkrigføring-

-og opprettelsen
av Atlanterhavets herredømme.

Jernbaner, veier,
kraftverk, broer, havner-

-og kystforsvar ble innledet.

Til og med granitten
til Albert Speers,-

-den fremtidige hovedstaden
Germania skulle brytes i Norge.

JAN SEFL SITAT

"Vi gikk i en time langs
en humpete vei opp i fjellene."

"Vi fikk hakker, spader og hansker."

"Vi forberedte jorda
for trebrakker som skulle bygges-

-til byggere og andre arbeidere".

"Vi jobbet ni timer i snø og kulde."

Ved å utvide havnene
og anlegge ubåtbunkere-

-langs kysten-

-blir også Norge en viktig base
for vår krigsflåte.

Tyske strateger ville
at tvangsarbeidere som Jan Sefl,-

-skulle gjøre Norge
til den nordlige grensen-

-av et stort, arisk,
økonomisk område i Europa.

En dobbel byrde
for arbeiderne-

-var at været var ekstremt,
og de var langt hjemmefra.

"Jeg glemmer aldri julaften 1942."

"Vi pyntet rommet med alt
vi fikk tak i i byen-

-og lagde et flagg der det sto:
'Vær hilset, hjemland'."

"Vi sang 'Böhmen du skjønne'"-

-og avsluttet med
Tsjekkoslovakias nasjonalsang."

"Vi var tårevåte og lengtet hjem."

Jan Sefl hadde flaks
og slapp å miste håpet-

-da en norsk familie inviterte ham
til å bo hos dem i helgene.

De ble en ekstra familie for ham,
tusenvis av kilometer hjemmefra.

Jeg har drømt om å besøke Norge,
men fikk aldri muligheten.

Under kommunismen
fikk vi ikke reise.

Da min yngste sønn ble født,
kjøpte vi nesten en bobil-

-for å reise til Norge.

Jeg ville finne
den norske familien og takke dem.

Å huske dette får meg til å tenke.

Jeg har fortsatt ikke gjort det.
Jeg har ikke dratt dit ennå.

De hjalp faren min å overleve.

Han overlevde årene
som tvangsarbeider.

I den ugjestmilde vinteren
opplevde Jan Sefl-

-at det fantes andre
som hadde det mye verre:

Krigsfangene fra Sovjetunionen.

"Jeg visste hvordan sult føltes
og kastet tankeløst litt brød over."

"Det var ille. De sloss om brødet."

"Den tyske vakten fikk slutt på det
ved å skyte rett ut i luften."

"Da vi kom tilbake til leiren,
ble jeg forhørt."

"Leirlederen kjeftet på meg."

"'Du har stjålet fra Tyskland
og hjulpet fienden.'"

"'Jeg skal sende deg
til krigsretten i Narvik.'"

"Jeg antok at for tyskerne
betød krigsrett en kule."

En tysk krigsrett ville ha
betydd døden for Jan Sefl.

Av over 130 000 tvangsarbeidere
i Norge-

-døde 17 000.

Da tyskerne forlot landet i 1944,
ødela de så mye de kunne.

Store områder lå igjen
som brent jord,-

-og tusenvis av nordmenn
ble deportert.

I 1960 betalte Tyskland
skadeserstatning til Norge-

-på 60 millioner mark.

Mange av de veiene,
jernbanene og kraftverkene-

-som ble bygget av tvangsarbeidere
brukes den dag i dag.

Ellis Hertzberger,
mikrobiologen fra Rotterdam,-

-var akkurat som kona Josy,
i Westerbork-leiren.

Ellis kunne bare se
på at broren Leopold-

-og andre slektninger ble deportert
til dødsleirene.

I 1944 havnet også han, hans kone
og hans assistent Jenny Gold-

-på et tog mot døden.

Bestefaren min ble ikke arrestert
på trikken fordi han var bakteriolog.

De trengte bakteriologer.

Bestefar min ble arrestert fordi han
var jøde, og de ville utrydde jødene.

De ville utslette jødene.

Det var arbeid som måtte gjøres,
og det reddet bestefaren min.

Det var en annen type tvangsarbeid.
Man ventet på døden.

Ellis unngikk å jobbe til døden
på grunn av yrket sitt.

"Så ble vi flyttet til en under-leir
med en stor fabrikk-

-Brabag,
Braunkohle-Benzin Aksiegeschaft,-

Den var viktig for krigføringen
grunnet brunkull til flybensin.

"Arbeidet var tungt."

"Det ble bygd bunkere
og ruiner måtte ryddes-

-ettersom de allierte bombet."

Ellis Hertzberger unnslapp døden
nok en gang i Schwarzheide.

Nok en gang
ble han reddet av yrket sitt.

"'Er du Hertzberger, Ellis?'
Jeg sa: 'Ja, det er meg.'"

"'Hva er yrket ditt?'
'Jeg er lege, bakteriolog.'"

"'Vil du ut herfra?
Vil du praktisere yrket ditt?'"

"Jeg tok sjansen og sa ja.
De sendte meg til Auschwitz."

"En mann ved siden av meg
spurte hviskende hvor jeg skulle."

"Jeg svarte hviskende:
'Til Auschwitz.'"

"Han sa: 'Å nei,
det er der den store pipa er.'"

Jenny Gold, Hertzbergers assistent
i Westerbork,-

-var nødt til å utføre hardt arbeid
i flere konsentrasjonsleirer.

17-åringen måtte bære stein
til bunkere og rullebaner.

"Da rullebanen var ferdig,
ble grønne grener lagt på den."

"Så fint det er, de må være glade
for at den er ferdig."

"Vi forventet
nesten kake og champagne."

"Vi hørte fly og skudd iblant,-

-men vi tenkte ikke engang
at greinene var kamuflasje."

"Så naive var vi."

Bestemor Jennys historier
er ikke morsomme.

En gang sa hun:
"Jeg har bunkerdiplom."

"Jeg er flink til å bygge bunkere."

Det drepte henne nesten!
Noen uker til, og hun hadde dødd.

Underernært ute i kulden.

Det er ikke morsomt i det hele tatt,
men hun spøkte om det.

Tvangsarbeidere bygde bunkere
og rullebaner.

De la skinner
mens andre tvangsarbeidere-

-ble sendt til døden.
De ble tvunget til prostitusjon.

De ble ført til
Det tyske riket fra halve Europa.

Selskaper tjente penger på dem,
og grunneiere, huseiere,-

-administratorer, byråer
og privatpersoner tjente på dem.

13 millioner unge mennesker
fra hele Europa jobbet for fienden.

De lagde våpen og ammunisjon-

-som tyskerne kjempet
mot hjemlandet deres med.

En evig sirkel av skrekk.

Irma Trksak,
som ble arrestert i Wien i 1941,-

-fordi hun ble med i motstanden
mot tyskerne og deres krig,-

-ble sendt som tvangsarbeider
til Siemens-leiren i Ravensbrück.

På fabrikken, bygd med tanke på
nærhet til konsentrasjonsleiren,-

-ble elektronikk produsert
som trengtes til krigen.

Irma Trksak forble opprørsk.

En av de få tingene hun fortalte meg
om arbeidet på Siemens,-

-fordi det var noe positivt,-

-var at hun pleide å sabotere releer
og at hun ikke var den eneste.

Releene inneholdt store
mengder platinumkontakter.

Hver gang de gikk på toalettet,-

-tok de med seg en håndfull
kontakter som de kastet i toalettet.

"Selvfølgelig prøvde fangene
å sabotere."

"Det var farlig
fordi det betydde straff,-

-til og med å bli skutt."

"Mange russere ble skutt for
sabotasje. De var spesielle kvinner,-

-kvinner fra Den røde armé som
jobbet som leger og sykepleiere."

"De var villige til å ta sjanser,
som å sabotere."

"Det var ekte heltinner
blant fangene."

Til slutt forrådte noen Irma.

Hun hadde smuglet aviser
inn i brakkene-

-for å følge krigens utvikling.

Det var slutten på
"normalt tvangsarbeid" på Siemens.

"De foretok et utvalg i leiren."

"Gamle og syke kvinner, men også
kvinner som hadde gjort noe galt,-

-som jeg, ble tatt med til den
tidligere ungdomsleiren Uckermark."

"Dere kan ikke forestille dere
hvilket helvete det var."

"Det var knapt noe mat.
De tok sokkene fra gamle kvinner,-

-så de måtte stå barføtt
i kulden ved opprop."

"Vi hørte skrikene deres om natten.
Vi måtte bære ut de døende."

Uckermarkhelvete,-

-og slutten på krigen
var fortsatt langt unna.

François Cavanna fra Paris jobbet
på Graetz i Berlin,-

-med krigsmateriell.
Han lagde hylser.

Han ville også at det skulle
ta slutt, koste hva det koste ville.

"Jeg prøvde å jobbe så hardt
jeg kunne mot tyskerne."

"Jeg var lei av det.
Jeg ville skade meg selv."

"Jeg bestemte meg
for å miste en hånd."

Først trodde jeg
at han hadde vært i en ulykke der.

Sannheten er
at han skadet seg selv med vilje.

"Hver gang den boret,
ristet hele maskinen."

"Den må ha veid flere tusen tonn.
Bang! Bang! Bang!

"Marken skalv.
Så jeg stakk hånden inn i maskinen."

Han stakk pekefingeren inn
i pressen. Den ble knust.

Han sa den var like bred
som en suppeskål.

På sykehuset ble fingeren amputert.

Rett over knoken.

Alt han måtte gjennomgå der,
virket forferdelig.

De fikk ingenting
eller nesten ingenting å spise,-

-og så måtte de utføre tunge jobber.

Mange tvangsarbeidere
kom aldri tilbake. Veldig mange.

Rundt 2,5 millioner, en femtedel av
13 millioner tvangsarbeidere døde.

Hva med François? Han hadde
fortsatt viljen til å overleve.

Han var forelsket
i Maria fra Ukraina.

"Døren åpnet stille:
'Maria!' Hun sa: 'Hysj!'"

"Hun så seg rundt
før hun snek seg inn."

"Hun knelte ved sengen
og klemte meg hardt."

"Jeg klemte henne.
Det føltes bra. Hun gråt."

"Kvinnene må ha sagt
at jeg var døende."

Denne tegningen laget
av François Cavanna,-

-er det eneste bildet av Maria.

Tekst: Henriette Styrvold
Iyuno