Original subtitles

De var unge i sin beste alder.

Disse årene ble brukt til å jobbe for fienden.

Mellom 1938 og 1944-

-ble over 13 millioner mennesker fra halve Europa-

-ført til Det tyske riket for å bli utnyttet.

De ble glemt i flere tiår.

Tvangsarbeid i Det tredje riket: For noen, et avsluttet kapittel.

For andre, kanskje Tysklands verste glemte krigsforbrytelser.

Mange tyskere har lenge ignorert-

-hvordan de behandlet tvangsarbeidere og deres familier.

De har romantisert minnene fra denne tiden.

De behandlet vel tvangsarbeiderne godt. Ikke sant?

FORTAPT UNGDOM

Bestefars Zeiss-mikroskop. Det er over hundre år gammelt.

"Jeg sa: 'Professor, jeg vil bli bakteriolog.'"

"Han så på meg og sa: 'Da blir du statstjenestemann-

-og ikke akkurat rik.'"

"Jeg ble det likevel, og det reddet livet mitt."

Jeg er Rosanne Hertzberger.

En av Ellis og Jenny Hertzberger-Golds fem barnebarn.

Jeg er forfatter, og akkurat som bestefar, mikrobiolog.

Rotterdam: en blomstrende, kosmopolitisk by.

En handelsby og en port til verden.

Der borte til venstre lå bestefar Ellis' hus.

Ellis Hertzberger ble født her i 1914, det eldste av tre barn.

"Jeg ble født med sølvskje i munnen."

"Det betydde at jeg hadde råd til alt:"

"Jeg hadde en motorsykkel. Som student hadde jeg seilbåt."

"Seiling ble min store lidenskap."

Hva er alt dette? Vi leter etter bestemor og bestefar.

Her burde det være mye informasjon.

-Se, det er meg! -Alt handler ikke om deg, pappa.

Båter, båter, båter!

Dette er bestemor Jenny og bestefar Ellis.

Dette er Josy de Raaj, bestefars første kone.

Se, hun har til og med en røyskatt over skulderen.

Bestefar var en historieforteller og en spøkefugl.

Vi lærte mye av ham, spesielt seiling.

Selv om han var 70 da jeg ble født i 1984.

Han sa alltid at det var yrket hans som reddet livet hans.

ROSANNE HERTZBERGER BARNEBARN AV ELLIS OG JENNY

Kanskje det var derfor jeg også studerte mikrobiologi.

Hvis det blir krig, kan man likevel utgjøre en forskjell.

Frem til 1930-tallet fantes det et blomstrende jødisk samfunn-

-i Nederland på rundt 160 000 mennesker.

Da nazistene kom til makten, emigrerte mange tyske jøder hit.

"Jeg var med i den nederlandske sionistiske studentorganisasjonen."

"Jeg feiret bar mitsvaen min, og jeg hadde på kippa."

"Hollenderne var avslappet. Jeg gikk aldri i synagogen."

"I 1936 skjedde det noe stort, avisen 'Volk en Vaderland'-

-ble gitt ut av nederlandske nasjonalsosialister."

"Vi tenkte: 'De begynner å mene alvor.'"

"Ingenting vil skje her i Nederland."

"I juni 1933 søkte jeg til SA for å tjene der Führer og Vaterland."

"Jeg ble tatt inn 15. september 1933."

"Jeg giftet meg i påsken i 1935. Wilhelm Frank, Fürth."

Jeg er Amella Mai, barnebarnet til Wilhelm Frank.

Jeg har skrevet en bok om ham.

Bestemor hadde et bilde av seg selv, mannen sin og deres tre barn.

Ekte bayrere i skinnbukser. Sunne, muntre, glade og harmløse.

Hyggelige. Absolutt.

Bestefar ble aldri nevnt. Man snakket ikke om ham.

Det må ha vært en grunn. Var han ond, kriminell?

Hva gjorde han som var så ille at man aldri snakket om ham?

Han giftet seg på der Führers bursdag.

Tolv personer i SA-uniform sto æresvakt.

Det får en til å lure. Hvorfor gjorde han det?

Tyskland under den store depresjonen:

Et land i klørne på deflasjon og massearbeidsledighet.

Det hjalp Hitler å komme til makten i 1933.

Hans første mål var at alle skulle ha arbeid.

"Arbeid" ble et magisk ord i Det tyske riket.

I valget fungerte det.

For tyskeren handler det om arbeidets fryd.

Det finnes allerede individuelle firmaer som fungerer eksemplarisk.

Selv om flere tusen fortsatt mishandles,-

-vil alle tyske selskaper bli drevet eksemplarisk en dag.

"Tysk arbeidsfront" ble etablert, og fagforeninger ble avskaffet.

"Arbeidets skjønnhet"-avdelingen-

-ga priser til eksemplariske nasjonalsosialistiske selskaper.

Det magiske ordet fungerte også i industrier.

Man følte at det var penger å tjene.

Messerschmitt, Melitta, Schiesser, Boss - listen er lang.

Lobbyister med hakekors på jakkeslaget.

Økonomien ble faktisk bedre.

Full sysselsetting på slutten av 1930-tallet.

Nazistenes propaganda hyllet "det tyske økonomiske mirakel".

Wilhelm Frank ble med i Nazistpartiet.

Man måtte bli med i Nazistpartiet for å bli statstjenestemann.

Målet hans var jo å gjøre karriere som statstjenestemann.

Han lengtet etter å bli spesiell, å slutte å være et null:

Arbeidsledig uten fremtid. Å snu på det og se sin sjanse-

-i Det tredje riket. "Det ser ut til å bli bedre."

"Alt jeg må gjøre er å bli med."

Hvem var bestefaren som ingen snakket om?

Forskningen førte til Weiden i Bayern.

Jeg bodde i Weiden fordi konsentrasjonsleiren Flossenbürg-

-lå i nærheten, tolv kilometer unna.

Leiren ble bygget 1936-1937. Den var ikke for jøder,-

-men for såkalte arbeidssky, partimotstandere,-

-religiøse personer og homofile. De måtte jobbe i steinbruddene.

Bestefaren min var veiarbeider på den tiden.

Man trengte stein for å bygge veien.

Da innså jeg at det må være en kobling.

Hva visste Wilhelm Frank om de første tvangsarbeiderne?

Hva visste tyskerne? Ingen snakket om det.

Ikke da og ikke senere.

Kvinner som bestemoren min, for eksempel. Hva gjorde de egentlig?

Bestemor gikk forbi steinbruddene og så tvangsarbeiderne hver dag.

De gikk i rekke i tresko om vinteren med id-merker på klærne.

Hun så dem, men hva gjorde hun? Ingen snakker om det heller.

Bearbeidingen etter krigen begynte med Nürnbergprosessen,-

-men det ble ikke snakket om "en nasjon av gjerningsmenn".

Bare de øvre rekker ble tiltalt.

De fleste tyskere følte at de også var ofre.

For krigen, for luftangrep, for der Führer.

Han ble i det minste funnet skyldig: Fritz Sauckel,-

-med fullmakt for arbeidskraft-mobiliseringen,-

-ansvarlig for tvangsarbeidere.

Lederen jeg ansatte som fullmektig for arbeidsinnsatser,-

-hadde ett eneste oppdrag:

-å sikre korrekt pleie-

-og behandling av tyske og utenlandske arbeidere.

Sauckel nektet for ugjerninger.

Han ble dømt til døden for blant annet-

-deportasjon av millioner. I andre rettssaker i etterkrigstiden-

-spilte slavearbeid, som USAs rettssystem kaller tvangsarbeid,-

-så vidt en rolle.

Mange velkjente tyske jurister-

-reiser seg for å be om frifinnende dommer for klientene sine.

Noen benekter all skyld.

Den store benektelsen ble etterfulgt av kollektiv fortrengning.

"Vi behandlet dem bra" var ofte en gjentatt saga.

Iblant tenkte jeg at det må ha vært en guidebok.

"Jeg ville gå til krig fordi jeg ville forsvare Vaterland."

"Wehrmacht oppførte seg bra, og jeg skjøt aldri noen. Ingen gjorde det."

Standardfraser som: "Det var ikke vår feil, vi kunne ikke gjøre noe."

"Vi hadde en polsk kvinne, men hun hadde det bra hos oss. Hun trivdes."

Når man hører det samme fra flere,-

-uavhengig av hverandre, lurer man på hvor det kommer fra.

I Øst-Tyskland, i DDR, skjedde ikke det.

Der dominerte minnesmerkene-

-over "Våre falne venner fra Sovjetunionen".

Minnelunder som denne i Sachsen.

Ingen trengte eller ville vite mer enn det.

Tvangsarbeid? Det finnes ikke.

Nazistene er i Vesten, og vi er ikke ansvarlige for noe.

Både i øst og vest-

-var etterkrigsfølelsen en kollektiv uskyld.

I virkeligheten hadde naziregimet slått rot i hverdagen.

Aksepten var enorm. Millioner av tyskere slo seg til ro i systemet.

Mange tjente på tvangsarbeiderne privat også.

200 000 husholdninger hadde utenlandsk hushjelp-

-i hovedsak fra Øst-Europa.

Wilhelm Frank, en vanlig tysker, spilte med han også.

Ville han gitt opp karrieren på grunn av samvittigheten, eller si:

"Jeg er med. Det er noe spesielt, og jeg er en del av det."

Den første Tsjekkoslovakiske republikk, grunnlagt i 1918,-

-ble endelig styrt fra Praha i stedet for Wien.

Nasjonen følte seg trygg med allierte i øst og vest-

-og gjorde store fremskritt. Til den store depresjonen.

Med Hitler ved makten i Tyskland dukket en gammel konflikt opp igjen.

30 prosent av landets innbyggere var etniske tyskere,-

-mange av dem tilhengere av det sudettyske partiet-

-og dets leder, Konrad Henlein.

De så mot Berlin, der det var arbeid og en enda større Führer.

Finnes det noen større fryd enn vår?

Vi drar tilbake til Riket!

Etter München-avtalen ble Sudetland okkupert-

-med sine tyskspråklige innbyggere i oktober 1938.

Hele republikken ble okkupert i mars 1939.

Tyskerne jublet, ikke tsjekkerne.

Livet skulle snart forandre seg for flere tusen av dem.

JAN SEFL, SITAT

"Når jeg ser tilbake, lurer jeg på hvordan jeg overlevde kulden."

"Kanskje fordi vi var så unge."

"Vi ble vel vant til å jobbe på vinteren."

Jeg er Stanislav Sefl, Jan Sefls sønn.

Jan Sefl, den unge mannen som spilte saksofon-

-i kapellet i landsbyen Hvozd'any i Böhmen,-

-ville bli slakter og gå i lære hos onkelen sin i Liberec.

Det var behov for ham hjemme. Faren hans var krigsinvalid.

Han tjente litt ekstra penger som skogsarbeider.

Som det 5. barnet i en landsbyfamilie,-

-ble han herdet fra starten av, så mye vet jeg.

Han jobbet i skogen, han jobbet på gården.

Han jobbet som kapellmester, og han tjente penger.

Så ble livet til Sefl-familien enda vanskeligere.

Arbeidstjenesteplikt ble innført i Böhmen-Mähren Protektoratet.

Snart må hele årskull jobbe i to år-

-med oppdrag som var viktig for Det tyske riket.

Dessverre tilhørte han et årskull som ble innkalt.

Det virker som om han tryglet om å få slippe.

Årskullet hans ble valgt. Han måtte dra.

WIEN I ØSTERRIKE

Wien. 15. mars 1938, under utbredt eufori...

På Heldenplatz kunngjorde Hitler Østerrikes nye vei.

Som der Führer og kansler i Det tyske riket,-

-utroper jeg nå for den tyske historien-

-tilslutningen av mitt hjemland til Det tyske riket.

"Jeg pleier å si at det var da mørket falt over Østerrike for meg."

"Vi gråt nesten."

"Vi visste hva som kom, for han hadde styrt Tyskland siden 1933,-

-og vi visste hva han hadde gjort der."

Jeg er Ludwig, sønn av Irma Trksak, medlem av motstandsbevegelsen-

-under andre verdenskrig. Da hun kom fra konsentrasjonsleiren,-

-var hun et aktivt vitne til hun ble dement.

Irma Trksak vokste opp i en slovakisk arbeiderfamilie i Wien.

"Fra barneskolen til uteksaminering gikk jeg på den tsjekkiske skolen."

"Den var tospråklig, så vi lærte også tysk der."

"Etter eksamen studerte jeg for å bli lærer i Praha i et år."

"Da jeg kom tilbake, ble jeg lærer på en tsjekkisk barneskole."

Faren hennes var sosialdemokrat.

"Pappa var veldig frihetselskende. Det var slik jeg ble oppdratt."

"Demokrati, frihet og menneskelig verdighet ble verdsatt høyest."

I 1938 ble alle tsjekkiske skoler stengt. Irma mistet jobben.

"Alle av slavisk opprinnelse ble bedømt mindre verdt."

"Vi var annenrangs mennesker."

"Vi aksepterte ikke at vi ble kastet ut på gaten."

"Vi dannet grupper og prøvde å synliggjøre hvor urettferdig-

-vi ble behandlet. Vi trykket flygeblader."

"Vi sa at Hitler planla krig,-

-og at det var derfor det plutselig fantes arbeidsplasser."

Fra da av var Irma Trksak med i motstandsbevegelsen,-

-en fiende av staten.

Flertallet ønsket der Führer velkommen med jubel.

En velkomst som så vil bli glemt i mange år.

I tiår så mange østerrikere nazister som et tysk problem,-

-og Østerrike, som første offer i naziregimet.

At mamma ble med i motstandsbevegelsen betydde-

-at motstand var nødvendig i Østerrike.

Hvis Østerrike bare var et offer,-

-hadde ingen trengt å gjøre motstand mot østerrikerne.

Dette begynte først å diskuteres da en tidligere Wehrmachtoffiser-

-og SA-medlem stilte til valg som østerriksk president.

Det er en stor svertekampanje mot meg.

Jeg har aldri opplevd noe lignende i Østerrike-

-siden andre verdenskrig.

I denne rettsboken er det et spørreskjema fra 1940.

Ifølge det var Waldheim med i SA og den nazistiske studentforeningen.

Det er ikke jeg som har fylt det ut.

I 1940 var jeg med i Wehrmacht og gjorde min plikt som soldat,-

-akkurat som hundretusener av andre østerrikere.

Femti år etter Wiens jublende velkomst av Hitler,-

-under Waldheims presidentskap, var det en teateroppsetning-

-som fikk det følsomme landet til å reagere.

Gjødsel ble dumpet utenfor Burgtheater-

-fordi Thomas Bernhards stykke "Heldenplatz"-

-hadde mot til å stille spørsmål ved offermyten. Skandale!

1. september i 1939-

-krysset tyske tropper grensen til Polen for å gjøre et motangrep.

Motangreps-løgnen ble etterfulgt av forpliktelsen-

-til å jobbe i Generalguvernementet,-

-som tyskerne kalte det okkuperte Polen.

Klisjeen ble sann: Tyske tanks hadde knapt passert-

-før det tyske byråkratiet flyttet inn.

"I 1940 ble min eldste bror deportert til Tyskland som tvangsarbeider."

"30. april i 1941-

-fikk vi et brev om at jeg skulle melde meg i distriktshovedstaden."

"Vi måtte ta med et sett med sko og arbeidsklær."

"Ingenting annet."

JOSEF BEDNARZ, SITAT

"Levnetsbeskrivelse."

"Jeg ble født i Gross-Radomyśl i Miliec i Polen."

"Da jeg var ferdig på skolen, ble jeg skomakerlærling i 1937."

"Jeg måtte slutte etter to år på grunn av krigens utbrudd."

"I 1941 ble jeg deportert til Tyskland."

Jeg heter Maria Leonhard. Jeg er Josef Bednarz' datter.

Jeg fikk ikke vite alt før jeg leste levnetsbeskrivelsen hans.

Han var bare 19 da han ble tvunget ut av huset.

Det er forferdelig å tenke på at de rett og slett ble bortført.

De hadde bare klærne de hadde på seg og visste ikke hvor de skulle.

Så mye usikkerhet for en ung person.

"Da vi sa farvel, ga pappa meg en pakke sigaretter."

"Jeg var 19 år gammel."

"Han sa: 'Jeg tillater deg herved å røyke.' Sånn var det."

"Hver dag ble transportmidler montert."

"Gikk ikke ting som det skulle, ble vi slått med gummibatonger."

"Så ble vi sendt videre fra Kraków i kvegvogner."

"Det tok nesten åtte dager. Til slutt endte jeg opp i Freiburg."

Polakker ble hovedsakelig brukt innen jordbruk.

Mange bønder var i krig, så de polske arbeiderne-

-sørget for at matforsyningen i Det tyske riket-

-var noenlunde stabile. Til tross for krigen.

"Da bonden hentet meg, kjørte vi til parkeringsplassen."

"Han forsvant. En kvinne kom bort til meg."

"Hun merket at jeg ikke forsto språket og pekte på en pose."

"Den inneholdt brød og rundstykker. Jeg skulle gi det til hesten."

"Etter at kvinnen forsvant spiste jeg det selv."

"Jeg var skrubbsulten."

Moren min fortalte at han opplevde fæle ting.

Det gjorde meg veldig trist. Jeg ville vite mer.

Josef Bednarz fortalte aldri noe til barna sine om tvangsarbeidet.

Jeg tror han ville beskytte oss.

Kanskje han trodde vi ville bli ertet på skolen.

Det var ikke så lett da det bodde polakker i landsbyen etter krigen.

Vi lærte ikke polsk.

I dag ville jeg vært glad om jeg kunne snakke det.

Over tre millioner polakker tvangsarbeidet.

Polske gårdsarbeidere har alltid eksistert.

Folk som Josef Bednarz kom ikke til Tyskland frivillig.

"Spesielt ungdom mellom 18 og 20 gikk tapt på grunn av tvangsarbeid."

"Jeg og mange av kollegaene mine fikk ikke nyte ungdommen."

Tvangsarbeid er en av forbrytelsene som tynger-

-tysk-polske forhold til den dag i dag.

For DDR og Folkerepublikken Polen-

-foreskrev storebror Sovjetunionen sosialistisk vennskap.

Reisen gjennom Berlin bekrefter vennskapet-

-hundre tusen ganger.

I vest? Der rådde den kalde krigen.

Helt til en tysk kansler sluttet fred med Polen i 1970-

-og spontant knelte som en forsoningsgest.

Det er like tydelig at begge landene våre leter etter en ny start-

-og vil være gode naboer.

De streber, og ønsket er der fortsatt.

Tyskland mener alle krigsspørsmål ble avgjort med erstatningen-

-som ble betalt ifølge globale avtaler på 1960- og 1990-tallet.

Mange polakker mener at de har noe uoppgjort med Tyskland.

10. mai 1940 begynte Det tyske riket en offensiv i vest-

-kalt Mansteinplanen:

Invasjonen av Belgia, Luxemburg og Nederland.

I morgen blir grensen krysset til Nederland.

TYSK JOURNALFILM 1940

Faren min hadde et stort legekontor i Rotterdam.

Da kan man ikke bare dra til USA eller Storbritannia.

Moren min ville det.

Jeg ser både naivitet og optimisme. Det er ikke alltid til ens fordel.

Iblant må man kjempe, flykte eller i det minste gjemme seg.

Jeg innser at optimismen er typisk for familien min.

Livet er positivt. Glasset er halvfullt.

Det er risikabelt. Iblant undervurderer man faren.

"14. mai ringte professoren min og ba meg komme til Rotterdam."

"Faren min hadde begått selvmord, som mange andre jødiske leger."

Maurits Hertzberger var 57.

Faren min sier alltid at hvis noe skjer,-

-bestiller han ti billetter til Los Angeles, og så stikker vi.

Hvem vet om det virkelig ville skje. Jeg håper vi aldri må oppleve det.

Å forlate alt er også en vanskelig avgjørelse.

"Jeg kjørte motorsykkel til Rotterdam."

"En time etter at jeg kom frem, begynte bombingene."

15. mai 1940 kapitulerte Nederland,-

-men tyskerne bombet Rotterdam likevel.

Bombeflyene hadde jo uansett vært på vei.

Ellis Hertzberger ble løslatt og besluttet å rømme landet-

-med broren Leopold.

"Først ville jeg si ha det til moren min."

"Jeg tok trikken uten stjernen på meg."

"Derfor ble jeg arrestert."

"Det sto en stor 'J' på legitimasjonen min."

"Det var grunnen til at jeg endte opp i fengsel i Rotterdam."

Ellis Hertzberger, den unge jødiske mikrobiologen,-

-var nå i nazistenes hender.

Josef Bednarz fra Radomyśl Wielki utenfor Kraków,-

-hadde vært i Tyskland siden 1941.

Han ble hentet i Freiburg og havnet på en gård i Hochdorf.

Dessverre ble han ikke behandlet bra der.

Det berørte meg dypt.

Det var nesten for mye for meg å takle.

"Jordbrukeren var gammel. Jeg forsto ikke alt."

"Han forklarte det én gang, to ganger og en tredje gang. "

"Så pisket han meg. Det var min første tyske leksjon."

Jeg kunne ikke hilse på dem lenger. Sånn var det bare.

Det vanskeligste var å finne det ut.

Jeg klarte ikke engang å si hei til dem.

Selv i kirken lærte Josef Bednarz at for tyskere hadde ordene-

-"alle er like for Gud" sine grenser.

På den tiden var ikke alle i flokken like.

Familien hans fra Polen var veldig religiøs.

Det betydde mye for ham. Det var viktig for ham å gå i kirken.

"Vi ble ledet inn i kirken, overvåket av gruppelederen."

"Under gudstjenesten måtte vi stå sammen i et hjørne,-

-ikke sitte på en benk. På veien hjem ble vi overvåket igjen.

"Vi var ikke frie. Vi kunne ikke bevege oss fritt."

"Vi ble alltid overvåket."

Vår Josef. Hadde han det bra hos oss?

Jordbruksarbeiderne, mange av dem polske,-

-bodde ofte bedre enn andre tvangsarbeidere.

Framfor alt ble de bedre ivaretatt.

Vold og eksklusjon var en del av dagliglivet for mange.

Polakker var mindre verdt. Fra 8. mars 1940-

-måtte de bære en stor "P" på plaggene sine.

Josef Bednarz var heldig.

Etter noen måneder ble han overført til en annen gård-

-som tilhørte Binning-familien. Jordbrukeren hadde blitt innkalt.

De behandlet ham som en sønn. Han jobbet der i mange år.

Jeg kjenner familien, jeg kjenner barna.

De vokste praktisk talt opp sammen.

Han holdt kontakten med dem til han ble syk.

De behandlet ham virkelig som en av familien.

En liten handling av motstand, trass og anstendighet.

Polske tvangsarbeidere skulle bo i låven.

"Bare tyskere får bryte brød med hverandre-

-sto det på flygebladene som ble gitt til bøndene.

"En dag kom gruppelederen på kontroll."

"Han så meg sitte ved bordet."

Han sa til fru Binninger: "Du vet at han ikke får sitte ved bordet."

"Hun måtte betale 20 mark i bot hver gang."

"Tredje gang sa hun: 'Du kan komme hundre ganger til.'"

"'Så lenge han jobber for meg, sitter han også ved bordet mitt.'"

WIEN I ØSTERRIKE

Irma Trksak fra Wien hadde trykket flygeblader mot stengingen-

-av tsjekkiske foreninger og skoler med vennene sine.

Så kontaktet hun en kommunistisk motstandsgruppe.

"Vi fikk feltpostnummer til soldater-

-og skrev kjedebrev til dem. Vi ba dem slutte å krige."

"Noen forrådte oss, og jeg ble arrestert i september 1941."

"Gestapo kom til leiligheten og sa at de ville stille noen spørsmål."

"Spørsmålene varte i fire år."

Etter flere måneder i politiets varetekt i Wien-

-begynte tvangsarbeidet i Det tyske riket for Irma Trksak.

Hun var 23 år gammel.

"Vi ble transportert med tog. Vi slapp i det minste kvegvognene."

"Det var normale vogner. Vi måtte stå i små celler hele veien."

"Målet var konsentrasjonsleiren i Ravensbrück."

Et tortursted. En konsentrasjonsleir for kvinner.

Jødiske kvinner og opprørere ble tvunget til å jobbe her.

28 000 av dem overlevde ikke leiren.

For Irma Trksak, og senere også hennes sønn,-

-kom de fire årene til å dominere livet. Et livslangt traume.

Da jeg var liten, lot moren min meg aldri være alene hjemme.

Hun tok meg med overalt. Det hadde alltid med Ravensbrück å gjøre.

Vi tilhørte Ravensbrück-folket, konsentrasjonsleirforeningen.

De var snille damer som hadde meg på fanget og ga meg godteri.

For meg var konsentrasjonsleir noe normalt.

Du går i barnehagen, du går på skolen, du lærer et yrke.

Så begynner du å jobbe.

Et sted imellom drar man til konsentrasjonsleiren.

Det var en del av livet mitt som barn.

Alle jeg kjente hadde vært i konsentrasjonsleir.

Sånn var det bare, man hadde sittet i konsentrasjonsleir.

Som hundrevis av andre, jobbet Irma Trksak for Siemens-Halske.

Firmaet fikk bygget brakker i nærheten av konsentrasjonsleiren.

I dag gjenstår bare fundamentet.

"Vi var bare arbeidsdyr for dem."

"Vi fikk akkurat nok mat til å kunne jobbe."

"De ga oss ikke mat for ingenting."

"Vi jobbet for krigsinnsatsen, fra tennspoler til ferdige deler,-

-til ubåter og fly. Alt ble laget her."

"Det var alltid den samme jobben. Fra morgen til klokken tolv."

"Da marsjerte vi tilbake for å spise."

"Så tilbake på jobb til det ble kveld og så tilbake igjen."

"Siemens-firmaet likte ikke at vi mistet tid da vi marsjerte til jobb."

"Så de bygde en leir ved fabrikken."

"3 000 kvinner bodde der for å rekke å jobbe mer."

Leirer og brakker-

-ble bygget over hele Det tyske riket.

Ofte i byer, midt i boligområder,-

-som for eksempel leir 75-76 i Berlin-Niederschöneweide.

I dag er det et arkiv for nazi-tvangsarbeid her.

Brakkene var laget av tre, monteringsklare og standardiserte.

De ble tegnet av Riksarbeidstjenesten, RAD.

Så mange som mulig skulle få plass, med så få møbler som mulig.

Den mest bygde brakken for beboere-

-er "RAD type RL IV/3".

Etterspørselen var enorm, de ble til og med solgt utenlands.

I 1942, under oppsyn av den sveitsiske ambassaden,-

-ble en kontrakt signert på 2000 brakker for Tyskland.

Innkjøpspris: 22 millioner sveitsiske franc.

I 1944 i Leipzig var det flere tvangsarbeidsleirer-

-enn trikkestopp - rundt 500.

Mellom 1939 og 1945 var det over 3000 bare i Berlin.

Store som små: brakker, båthus og bryggerikjellere.

Wien hadde over 600 leirer i alle bydeler.

Ifølge den siste forskningen-

-ble det funnet rundt 30 000 arbeidsleirer i Det tyske riket.

BERCHTESGADEN I TYSKLAND

Wilhelm Frank, mannen som giftet seg på Hitlers bursdag,-

-gjorde karriere på kontoret for veikonstruksjon.

Så sendte infrastrukturdepartementet ham til Traunstein.

Der bygde han panoramaveien i Berchtesgaden på Obersalzberg.

Jeg var overrasket over at han hadde jobbet med et så høyt aktet prosjekt.

Fra arbeidsplassen så Wilhelm Frank-

-der Führers fjellresidens i Obersalzberg.

Rossfeldpanoramastrasse var hans første store prosjekt-

-som veibygger for Todt-organisasjonen.

Som var ansvarlig for forsvar- og rustningsprosjekter-

-oppkalt etter lederen Fritz Todt.

Da fantes det tvangsarbeidere i alle organisasjonens byggeprosjekter.

Det tunge forberedende arbeidet for autobahnen ble utført-

-av menn som bodde i leirer.

Med tordnende klang lyder nok en gang-

-sang over Tysklands regioner.

Nye store veier forbinder germanske stammer.

Modige drømmer fra fortiden blir nå sanne.

En idé blir virkelighet.

I okkuperte territorier-

-skapte Todt-organisasjonen enorme fort og bunkere.

Atlanterhavsvollen er en maktdrøm bygget i betong.

I 1941 lette Wilhelm Frank, veiplanleggeren fra Traunstein,-

-jobb hos Todt-organisasjonen i Reichskommissariat Ostland.

Hans første oppdrag var i Latvia.

Jobben hans var først og fremst å bygge veier-

-for å sikre Wehrmachts forsyningslinjer-

-og å reparere bombede veier.

Og å fjerne vrakrester og kroppsdeler.

Samt bygge brakker. Konsentrasjonsleirer, med andre ord.

Det var jobben hans.

Jobben ble gjort av tvangsarbeidere.

Uten tvil kom tvangsarbeiderne fra konsentrasjonsleirene.

Jeg visste ikke hvor involvert bestefar var.

Hvordan forholdet var, om de sto hverandre nær,-

-om han ga dem ordre og jobbet direkte med dem.

Alle dokumentene er der. Det er bare å finne dem og lese dem.

Nesten ingen likte det. Selv i min generasjon-

-er det mange som ikke vil ta tak i det.

Man er redd for å finne noe og bli personlig involvert-

-og ha noe med det å gjøre. Familien min var iallfall imot det.

Moren min ville forby meg å gjøre det.

Hun sa det var faren hennes. Som om hun eide ham,-

-og det var opp til henne.

Ingen viste interesse. Ikke engang søsknene mine.

Bare den beryktede øredøvende stillheten.

Jeg leste en tvangsarbeiders biografi, som klaget-

-over at Todt-organisasjonens ansatte var svært voldelige.

Og...

Der gikk grensen min.

Jeg ville ikke se bestefars navn i arkivet-

-og oppdage at han hadde vært innblandet i sånt.

Amella Mai oppdaget at bestefaren hennes plutselig-

-og overraskende meldte seg frivillig til Wehrmacht.

Wehrmacht var frontlinjen.

Hvorfor ga statstjenestemannen opp inntekt og sikkerhet for å krige?

Arkivet hadde ikke noe svar.

Det er bare spekulasjoner, men mitt forsøk på å redde ham-

-og se ham som et menneske, er å tro at han tenkte:

"Hvis jeg er en del av det anstendige og etiske Wehrmacht-

-så vil jeg ikke være innblandet i eller se denne elendigheten-

-og brutaliteten lenger."

Jeg antar at siden han meldte seg frivillig, ville han dra.

Wilhelm Franks første kamp på østfronten,-

-slaget på Kuban i Sør-Russland, ble også hans siste.

Han etterlot seg en enke og tre barn-

-uten inntekt og i mange år uten en dødsattest.

Amellas bestemor Fanny.

Norsk jord. Siden våren i 1940-

-har tyske soldater okkupert denne nordlige utkanten av Europa.

Bare noen få transportruter går over fjellsiden.

For Jan Sefl fra Hvozd'any i Böhmen,-

-begynte tvangsarbeidet med hans livs lengste reise:

Til Todt-organisasjonen.

"Vi fikk ovale metallbrikker med ID-nummeret på-

-og forkortelsen ORG TODT."

"Jeg ble nummer 355055."

"Vi måtte ha dem rundt halsen. Vi kalte dem ID-merker."

"Jeg ble sendt til Norge."

"Det var første gang jeg var på et stort skip."

"Den første natten var ikke bra."

"Det ble storm. Noen ble sjøsyke og kastet opp."

Da faren min begynte å fortelle om livet sitt,-

-satt jeg og bare gapte. Det hørtes ut som et eventyr.

Senere forsto jeg hva det handlet om-

-og innså hvor vanskelig det hadde vært.

Faren min visste ikke at han måtte jobbe for krigen-

-et sted nord for polarsirkelen.

Det tok flere uker å komme fram til Norges kalde fjorder.

Noen lå til og med nord for polarsirkelen.

Fordi de var strategisk viktige for å laste opp jernmalm-

-og fungerte som ubåtbaser,-

-ble de okkupert og forsvart av tyske tropper.

1300 tsjekkere jobbet i Norge, hovedsakelig Trondheim.

De kalte seg "noráci", nordmenn.

"Vi jobbet i en senkekasse i metall på ti ganger 12 meter."

"Vi gikk inn i den via en stige."

"Senkekassens vekt gjorde at den lå 23 meter under overflaten."

"De slapp inn trykkluft som veide opp for det dype trykket."

"Der nede var vi nødt til å rydde havbunnen-

-så ubåtene kunne komme inn i havnebassenget."

"Langt under overflaten i et trykkammer."

"Det var hardt og slitsomt arbeid."

Tvangsarbeidere bygde ubåthavner i Norge-

-og veier over hele Europa.

De vasket tyske hus og høstet tyske åkre.

De bygde enda flere leirer for enda flere tvangsarbeidere.

Totalt 13 millioner.

De ble tatt fra hjemmene sine og skilt fra familiene sine.

Over 2 millioner av dem døde mens de jobbet for fienden.

Etter krigen ble den føderale republikken raskt innlemmet-

-i den nye europeiske ordenen.

London-avtalen om tysk gjeld i 1953 banet vei for det.

Betaling for andre verdenskrig ble utsatt til en senere dato.

Noen erstatning for tvangsarbeidere ble ikke nevnt.

Den tyske delegasjonen ble ledet av Hermann Josef Abs,-

-tilsyns-styremedlem for IG Farben siden 1937.

Firmaet som hadde produsert Zyklon B-gassen-

-til konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Han ble denazifisert etter krigen og ble ansett som grunnlegger-

-av Tysklands økonomiske mirakel.

Hvor mye han visste om gassen til Auschwitz,-

-som styremedlem for IG Farben, er ukjent den dag i dag.

For Ellis Hertzberger gikk veien fra politiets varetekt i Rotterdam,-

-først til Westerbork, en mellomleir for nederlandske jøder.

Jeg leter etter steiner.

Hver tirsdag gikk det et tog fra Westerbork til Auschwitz.

"Alle jøder ble sendt til Westerbork. Jeg også."

"Det var 3. oktober."

"Etter en - to dager ble jeg satt i tjeneste som lege på klinikken der."

"Jeg jobbet som lege der fra oktober 1941 til januar 1943."

Det er overveldende.

Jeg har aldri vært her før.

Filmer du? Jeg var alene med tankene mine.

Jeg har alltid lurt på hvordan man sørger her.

Må jeg lage et uttrykk?

Utfører man et ritual for alle de døde?

Når man filmes, lurer man på hvordan man bør se ut.

Hvordan ser man ut når man står overfor titusener av ofre?

Hele tiden lurer jeg på hvem vi er.

Hvordan er mennesker i stand til noe sånt?

Der er sykehuset og laboratoriet. Bestefaren min jobbet der.

Her er alle brakkene.

Alt var her: gymsal, drivhus, tannkirurg.

Det er absurd.

Alt var her. Medisiner, tannlege.

Så ble alle drept.

"Da jeg var i Westerbork, traff jeg broren min, Leopold."

"Noen andre slektninger også. Tanter og onkler. Alle sammen."

"Man kunne ikke holde dem der."

"Da listen ble lest opp med navnene på de som måtte dra,-

-kunne jeg holde igjen noen med høy feber,-

-men da må noen andre dra i stedet. Toget må være fullt."

Transportene førte over 100 000 nederlandske jøder-

-fra Westerbork til dødsleirene. Ikke engang halvparten overlevde.

Ellis Hertzberger, som jobbet som lege,-

-visste at en dag måtte han og kona Josy-

-stige opp på et tog til Auschwitz.

Det måtte assistenten hans, Jenny Gold, også.

Bestemor Jenny pleide å bære bestefar Ellis' legeveske.

De pleide å fortelle at da bestefar gikk til brakkene,-

-for å kontrollere fangene med stetoskopet,-

-skrek alltid bestemor Jenny: "Hysj, legen må høre!"

Jenny Gold, Ellis og Josy Hertzberger,-

-i likhet med tusenvis av andre ventet de på en reise-

-som svært godt kunne ende med døden.

Tekst: Henriette Styrvold Iyuno