Original subtitles

Det er en skog vest i Irland

som ikke er markert på noe kart.

Det sies at den tiltrekker fortapte sjeler, som møll til en flamme.

Ingen kan si nøyaktig hva som finnes der inne.

For de som forviller seg inn, kommer aldri ut igjen.

INGEN VEI TILBAKE 108

Jeg skal hente hjelp, kjære.

Solen har flyttet seg. Tjueto minutter igjen.

Kom igjen. Følg lyset.

Nei.

INGEN VEI TILBAKE 108

Å, herregud.

Å, herregud.

Faen!

Det er ikke mulig.

Vær så snill!

Hendene mine!

Hjelp! Nei, nei!

Nei, vær så snill!

Vær så snill! Nei!

Det er en dyster dag i Wicklow County hvor demonstranter har samlet seg

i protest mot hogst i en av Irlands største gjenværende skogsområder.

Nesten 70 % av Irlands fredede trær har blitt felt de siste 100 årene,

og det skaper bekymring for økologiske konsekvenser.

En miljøaktivist fra Trinity College uttrykker stor bekymring

for dyrevelferden i disse naturskogene.

Han mener at hele økosystemer…

Aquazone Five er den beste på markedet.

64 liters tank. Selvrensende. Fuktighetsregulering, så du unngår mugg.

Et avansert fôringssystem sørger for at dyrene alltid er tilfreds.

Mina.

Beklager, men du vet at dyrene misliker sigarettrøyk.

Riktig. Unnskyld.

Kan du komme inn litt? Det er en du må hilse på.

En gullparakitt. Nydelig rase.

Intelligent. Ekstremt lojal.

-Kan den snakke? -Tror ikke det.

En dyrehage utenfor Belfast vil han den i løpet av uka.

Det er omtrent en dagsreise.

-Beklager å måtte be deg akkurat nå. -Jeg har det fint, har jeg sagt.

Jeg kan dra dit i morgen.

Blir kanskje fint å komme litt vekk? Se den irske landsbygda.

Ja.

Moren min døde.

For femten år siden i dag. Fortalte han deg det?

Jeg skal ut i kveld. Prøv å ikke dø.

Jeg skal ut. Prøv å ikke dø.

Trodde ikke du kunne snakke, din lille dritt.

Du er ikke fra disse kanter.

Er det så tydelig?

Vanskelig å ta feil av en amerikansk jente i Galway.

Hva heter du?

Caroline.

-Og du? -Collin.

Hva driver du med, Caroline?

-Jeg er danser. -Er det sant?

Ballettdanser, faktisk.

Jøss. Det er klasse.

Er du her i forbindelse med en forestilling?

-Svanesjøen. -Ballerina Caroline.

Ikke se sånn på meg.

Det er bare noe jeg gjør av og til.

Jeg kler meg ut.

Du hadde ikke likt den jeg egentlig er.

Så hva er bakgrunnen din? Hva rømmer du fra?

Mina, det er Lucy. Husker du meg?

Jeg antar du bestemte deg for ikke å komme til mammas minnehøytidelighet.

Det var en nydelig seremoni. Koret sang "Ave Maria".

Hvite blomster overalt.

Jeg var spent på guttenes reaksjon, men de er store nå, og smarte.

Du skulle sett hvor mye de har vokst.

Meens, jeg vet du hater når jeg preker, men jeg er virkelig bekymret for deg.

Det er 15 år siden hun døde.

Det må komme en tid da du legger det bak deg.

Kan du være så snill å ringe meg?

SAVNET

IKKE GI OPP HÅPET

HJELP OSS Å FINNE SOPHIE KELLY

Fortsett på denne veien i 106 km for å nå reisemålet ditt.

Jeg var spent på guttenes reaksjon, men de er store nå, og smarte.

Du skulle se hvor mye de har vokst.

Meens, jeg vet du hater når jeg preker, men jeg er virkelig bekymret for deg.

Det er 15 år siden hun døde.

Det må komme en tid da du legger det bak deg.

Hva slags sted er dette?

Denne helvetes bilen. Kom igjen.

Hva skjedde?

Prøv å ikke dø.

INGEN VEI TILBAKE 12

Jeg tror det bor noen i nærheten.

Er vi enige, da?

Vi går.

Hallo?

Jeg har fått motorstopp og trenger hjelp.

Hallo?

Hallo?

Vi går bare tilbake til bilen.

Hvor er bilen?

Hvor er den?

Hva skjer?

Faen.

Jeg tror jeg vil kalle deg Darwin.

Skal vi dø her sammen, kan du like godt ha et navn.

Hei!

Hei!

Vent! Vær så snill, jeg trenger hjelp.

Det er noe der ute.

Vent!

Har du livet kjært, må du løpe.

Fem…

Fire…

Tre…

To…

Hvem er hun? Hvor kom hun fra?

Hvem tar med en fugl til et sted som dette?

Oppfør dere ordentlig, begge to.

Hva slags sted er dette?

Vi kaller det "buret".

Hvem er dere?

Jeg heter Madeline. Jenta heter Ciara og gutten Daniel.

Vi er akkurat som deg. Bortkomne.

Og du?

-Hva? -Hvem er du?

-Mina. -Hyggelig å møte deg, Mina.

Ikke for å skremme deg, men det er ikke lurt å la dem vente.

Ciara, kan du passe på at Mina holder seg rolig?

De vil være veldig interesserte i en ny person.

Vent. Hva er det som skjer?

Ikke vær redd. Vi står sammen. Bare vær helt stille.

Alt kommer til å gå fint.

-Innta plassene, folkens. -Hva skal skje? Kommer det noen hit?

Vi kaller dem overvåkerne.

Nå kommer de.

Mina, jeg forstår at du er redd,

men vit at det kommer til å gå bra. Du vil overleve denne natten.

Overvåkerne kan ikke komme inn. De vil bare se på deg.

-Er de der ute? -Ja, det er et vindu på den andre siden.

De kommer hver kveld etter solnedgang.

Og de iakttar oss til solen står opp igjen. Du venner deg til det etter hvert.

Nå er de her.

Mina.

Mina, gå ett skritt fram.

Gjør det. Det går bra.

Hva er det? Hva er det de gjør?

De klapper for deg, Mina.

De ønsker deg velkommen til showet.

Nå drar vi, Darwin.

-Hvor skal du? -Hjem.

Det klarer du ikke.

Jeg kan ikke bli her. Beklager. Lykke til.

La henne gå.

De folkene var gærne.

Prøv å ikke dø.

Jeg skal finne bilen.

Vi får den til å starte, og så er vi hjemme på et blunk.

Mina.

Hvorfor gjorde du det?

Du er ikke den første som har forsøkt å komme seg ut.

Vi har alle prøvd og mislyktes, en eller annen gang.

Bli med meg.

Skogen er kjent for å forårsake hallusinasjoner.

Det kan drive deg til vanvidd hvis du ikke passer på.

I denne skogen er vi byttedyr.

Men hvis du har øynene åpne, kan du lære å mestre dette stedet.

De er landemerker

plassert over hele skogen i en nesten perfekt sirkel.

Hver av dem står omtrent en halv dagsreise fra buret.

Holder du deg innenfor grensen, kan du nå tilbake før natten.

Men krysser du denne grensen…

Da er det ingen vei tilbake.

-Hvem satte dem opp? -Daniel og Ciara kaller ham "professoren".

Kom nå, Mina. Solen er på hell.

Kom.

God aften.

For et show vi har til dere i kveld.

Den fremmede, Mina, har kommet tilbake.

Hva vil hun gjøre, tro?

Vil hun spise middagen sin? Eller vil hun nekte, som hun gjorde i går?

Snorker hun når hun sover?

Og hvor mange ganger vil hun stå opp for å tisse i bøtta?

Ja. Vi sitter som på nåler.

Greit, da begynner vi.

-Hva er det meningen jeg skal gjøre? -Bare vær deg selv. Det er alt de ønsker.

De liker å se meg danse.

Tolv heite fremmede fanget i et hus.

Verden vil følge med på alt de gjør.

Hvem finner kjærligheten? Hvem kommer seg ut?

I denne sesongen av Lair of Love.

Hei!

Jeg heter Georgia. Hyggelig å treffe deg.

TILHØRER PROFESSOR RK

Hvor er sjampisen?

Jeg heter Georgia. Hyggelig å treffe deg.

Ti timer og to minutter med sollys. Treffes vi igjen før det blir mørkt?

Du kan bli med meg.

Jeg biter ikke.

-Prunella vulgaris. -Vulgaris.

Jeg lager en mikstur av dem. For smertelindring.

Daniel får dundrende hodepiner.

Han er en snill gutt, men trenger noen som tar seg av ham.

John har alltid ment at Danny er tiltrukket av meg.

Jeg har bare avfeid det.

John er mannen min, forresten. Vi kom til skogen sammen.

Han er veldig kjekk. Det vil du se når du møter ham.

-Hvor er han nå? -Han dro for seks dager siden.

Først trodde jeg at han hadde sendt deg hit.

Har han ikke kommet tilbake?

Ikke ennå.

Stachys sylvatica. Bra mot betennelser og blødninger.

-Hva er det de vil med oss? Overvåkerne. -Vi er ikke helt sikre.

Madelines teori er at bare det å se en, vil gjøre deg gal.

Kom, jeg skal vise deg noe.

Dette blir mellom oss, ok? Vi får egentlig ikke gå nær hulene.

De finnes overalt i skogen.

Forbundet med et slags tunnelsystem.

Det er dit overvåkerne går når det er dagslys.

Jeg kommer hit noen ganger for å minne meg på

at så lenge solen skinner, er det ingenting å være redd for.

Hvor lenge har du vært her, Ciara?

Jeg vet ikke.

Det er vanskelig å telle dagene. Men ikke lenge.

John og jeg var de siste som kom. Før deg, altså.

Hvis jeg skal gjette, så er det vel…

Nesten fem måneder.

Mina?

Du bør vite at det fins et par regler.

Ikke snu ryggen til speilet.

Ikke åpne døren etter mørkets frembrudd.

Ikke gå nær hulene.

Hold deg alltid i lyset.

Det er viktig å huske at vi er på deres territorium.

Overvåkerne lar oss leve fordi vi følger reglene deres.

"Klin med to jenter du liker best."

Greit…

-Herregud, de kjører på. -Jeg er sjokka.

Chloe er bare så digg.

Da vi klina, var det som om universet kolliderte, liksom.

Det kjentes riktig.

Vedder på at hun er helt rå i senga.

Hun har bare det uttrykket ved seg, et nesten vilt uttrykk.

Og jeg tror jeg kan være vel så vill, så…

"Hvem er den mest irriterende gutten her?"

Sorry, babe.

Fy søren, Georgia!

-Georgia! -Du vet jeg elsker deg.

Stå stille, Mina.

Helt stille.

Bare la dem se deg.

Siden John dro, har jeg jaktet på egen hånd.

Vi har alle en funksjon. Vi jobber sammen for å overleve.

Madeline pleide å undervise på et universitet.

Det er derfor hun tror hun vet alt.

Hun kan være ganske intens,

men hun har vært her mye lenger enn oss andre.

Hvor lenge har du vært her, Daniel?

Åtte måneder og tre dager.

Og du har aldri sett en av dem? Du har aldri sett en overvåker?

Selvsagt ikke.

Ingen ser en overvåker og overlever.

Har Madeline fortalt deg det?

-Tror du henne ikke? -Nei.

Det tror jeg ikke du gjør heller.

Mina.

Dette er en dårlig idé, Mina.

En veldig dårlig idé.

Vent! Det er imot reglene.

Du kan gå tilbake til buret.

Si til Madeline at jeg kom bort fra deg i skogen.

Fortsett å leve etter hennes regler.

Har du ikke lyst til å finne ut hva de er?

Hva ser du?

Ingenting ennå.

Ikke gå ut av sollyset, Mina.

Jeg mener det, hold deg i lyset.

FREDSFORHANDLINGENE MISLYKKES IGJEN

-Har du den? -Ja.

Daniel.

Daniel!

Ainriochtán.

Daniel!

Si meg igjen hvor du fant alt dette?

Borte ved stedet til Danny, gjemt under en stor stein.

Du sa at det ikke var mulig å komme seg ut før solnedgang.

Dette forandrer alt, hva?

Kanskje.

Dere, kom inn hit!

Du så noe i dag, gjorde du ikke?

Noe som skremte deg.

Nei.

Hva var det?

Hva så du?

Ingenting.

Det er sant.

Elektronikk fungerer ikke der ute, bare her inne.

Professoren må ha skapt en slags kraftkilde.

Jeg gjetter på at den er under oss.

Fantastisk, Daniel.

Overvåkningskamera.

Hvis vi setter det opp utenfor i kveld…

Da vil vi kunne se overvåkerne.

Hvor er de? De burde være her nå.

De kommer. Det gjør de alltid.

Bare oppfør dere som om alt er som vanlig. Ok?

Hørte noen av dere det? Det hørtes ut som…

Det er noen ved døra.

Sitt musestille.

Det er noen der ute.

Umulig.

Ingen overlever i skogen etter solnedgang. Dette er et knep.

Mina, jeg vet du lyver om hvor du fant sykkelen.

Du må være ærlig med meg. Brøt du reglene?

Å, herregud.

Vent.

John? Er det deg?

Ja, kjære. Åpne døren, vær så snill.

Han er tilbake. John er tilbake.

-Du er smartere enn som så, Ciara. -Jeg sa at han ville komme tilbake.

De kommer, kjære.

-Du må slippe meg inn. -Jeg åpner døren, John.

Vi åpner ikke døren etter solnedgang. Uansett hva. Det er regelen.

Reglene gjelder ikke når mannen min står utenfor.

Jeg vil ikke skremme deg, men jeg er skadet.

Ganske alvorlig.

Overvåkerne leker med oss, de lurer oss. Dette er et knep.

-Nei, jeg kjenner min manns stemme. -Om det er en annen, må vi hjelpe dem.

Vi åpner ikke døren for noen!

Mina?

Bare vent litt, John.

Si meg hva du gjorde. Hvor gikk du?

Jeg gikk ned i en hule.

-Herregud. -Jeg hjalp henne.

Daniel handler på impuls. Du visste at han ville bli med deg. Du utnyttet ham.

-Du kjenner meg ikke. -Jeg ser hvem du er, Mina.

Du er sint og egoistisk. Du oppfører deg som et barn.

Jeg skal ikke være her, og jeg blir ikke her. Fatter du det?

-Jeg skal komme meg ut. -Hold kjeft, alle sammen.

Mannen min er der ute, og nå åpner jeg døren.

Stopp! Vent!

Bare vent litt. Spør ham om noe som bare han kan vite.

Kjære, vær så snill.

-Hvorfor det? -Bare gjør det.

John?

Unnskyld meg, skatt.

Hvilken bok er det jeg leser?

John?

Bok?

Jeg vet ikke.

Jo, det vet du, kjære.

Vi kjøpte den i den fine bokhandelen i Dublin.

Du visste at jeg ville like den. Den minnet deg om meg, sa du.

Vær så snill og hold meg. Slipp meg inn så jeg kan ta på deg.

Det er noe galt med ham.

Ciara, overvåkerne skåner ikke menneskeliv.

-Du vet ikke det. -Overvåkerne er der sammen med ham.

De kommer hit hver eneste kveld, Ciara. Hvorfor skulle i kveld være et unntak?

Jeg kan høre dem. Nå kommer de.

John, det er et kamera ved føttene dine.

Plukk det opp og hold det foran ansiktet

så de andre kan se at det er deg, og at du er alene.

Og så kan jeg åpne døren for deg.

Ciara!

Hjelp meg…

John?

-Kom tilbake, John! -Ciara.

La mannen min gå!

Johnny. Jeg er så lei for det.

De kommer. Innta plassene.

-Hva gjør de? -Prøver å komme seg inn.

Hvis glasset knuser, er det ute med oss. Er dere med?

Still dere bak meg!

Vi finner en annen utvei.

Er du ferdig med å bryte reglene?

Mina! Lucy!

Mina, er det ikke en nydelig dag?

Jo, mamma.

Hvor er søsteren din?

-Her er jeg. -Kom, jenter.

Jeg har lyst på en kjøretur.

Rull opp vinduet ditt, Mina. Håret mitt blir helt bustete.

Hvorfor kan du ikke bare følge reglene?

Prøver du å irritere meg? Jeg har jo sagt det.

Prøver du å irritere meg? Jeg har jo sagt det.

-Du gjør meg gal, vet du det? -Du gjør meg gal, vet du det?

Det holder!

Jeg hater deg!

-Hva gjør du? Er du helt sinnssyk? -Hva skjer?

INGEN VEI TILBAKE 89

Så ble det vinter, og skogen lekte med tankene våre.

Å rømme virket ikke lenger som et alternativ.

Dagene ble kortere, og kulda var brutal.

Vi var alle i ferd med å bryte sammen.

-Skynd deg, Daniel. Det skumrer. -Jeg går så fort jeg kan.

Du har blitt klønete og svak.

Vi vil sulte, hvis du ikke fanger noe snart.

-Daniel! -Greit!

Skynd deg.

Går det bra med deg?

Har du spist noe i dag?

Danny og Madeline var i tottene på hverandre igjen.

Jeg hater å høre dem krangle.

Det paret som vi har besluttet å sende hjem, er…

…Dom og Tanya.

Å, herregud.

Nei, nå skjønner jeg ingenting. Beklager.

Det er aldri lett når noen drar.

Men selv om dette suger,

har jeg felt mine tårer.

Du vet at showet må fortsette.

-Glad i dere. -Så veldig.

Beklager, dere.

Ciara!

Ciara!

Ciara, hvor er du?

Ciara!

Solen går snart ned. Hva driver du med?

Han var der den kvelden.

Centimetere unna meg.

Men jeg merker det nå. Jeg vet at han er borte.

Du tenker ikke klart. Ingen av oss gjør det.

Jeg bør være hos ham, ikke sant? Hvis de dro ham ned dit…

Ikke vær dum.

Jeg syns ikke jeg er dum.

Daniel.

Han gikk på jakt med Madeline. Jeg skulle ikke ha gått fra dem.

Daniel! Hva er det du gjør?

Gutten har gått fra vettet. Slipp meg løs, Daniel.

Nå er det våre regler som gjelder.

Vent, Danny. Snakk til meg! Vent!

Jeg har fortalt deg at denne skogen får fram det verste i oss alle.

Vi må komme oss tilbake til buret. Nå.

Danny. Daniel!

Ikke gjør dette, Daniel. Vær så snill.

Å, herregud.

-Åpne døren, Daniel! -Nei.

Åpne døren!

Vi lukker ikke opp for noen, uansett hva.

Solen går ned, Daniel.

-Du skulle latt henne være der ute, Mina. -Kom!

-Han prøver bare å skremme oss. -Ikke undervurder sinnet hans.

Danny. Hvorfor gjorde du det?

Noe måtte forandres.

Kom, Ciara. Overvåkerne kommer snart.

Se der.

Det råtner.

La oss håpe det er nok til å kamuflere lukten vår.

Regelen er at alle må inn før solnedgang.

Alle sammen, inn i lyset.

-Hvor blir det av dem? -De kommer. Det gjør de alltid.

Stå stille, det går bra.

De er ikke her sammen med oss!

De leter etter oss.

Kom!

Daniel!

Danny!

-Åpne døren, Daniel. -Vær så snill!

Vi har ikke mye tid. Forstår du det?

-Daniel! -Hør på meg. Jeg vet at du er sint.

Har jeg fortalt deg om søsteren min?

Hun heter Lucy.

Hun prøver alltid å ringe. Moren vår døde da vi var små.

Jeg har aldri sagt det til noen, men det var min skyld.

Jeg tror ikke jeg er et godt menneske, Daniel. Men det er du.

Du vet ikke hva dette vil gjøre med deg. Det vil hjemsøke deg resten av livet.

Vær så snill, Danny. Jeg vil ikke dø.

Vær så snill.

-Hvor dum går det an å bli? -Hold deg unna meg!

-Jeg skulle ha drept deg for lenge siden. -La ham være.

De kommer!

Vi har brutt for mange regler. Still dere opp foran speilet!

Jeg har sagt at jeg aldri vil lyve, og det har jeg heller ikke gjort.

Men visse sannheter hadde jeg håpet å spare dere for.

Jeg var historielærer på utsiden. Underviste i sagn og mytologi og sånt.

I motsetning til dere kom jeg hit fordi jeg ønsket det.

Jeg visste hva som fantes her.

Det var bare da jeg så en for første gang,

at jeg forstod hvor farlig dette stedet var.

Har du sett en av dem?

Jeg jaktet alene den gangen.

Solen gikk ned da jeg skyndte meg tilbake til buret.

Men tiden var for knapp, og da hørte jeg noe.

Da jeg kjempet meg forbi trærne…

…da trodde jeg at jeg hadde blitt gal.

Hva var det du så?

Jeg så…

…meg selv.

Ikke en perfekt kopi.

Alt var på en måte… feil.

Og den var lengre og slankere.

Det er ikke mulig.

Overvåkerne er en eldgammel art, en sagnomsust rase.

De går under mange navn.

Byttinger.

Det bevingede folket.

Feer.

Feer?

Ja. Det er derfor de holder øye med oss.

De studerer oss slik at de kan bli som oss.

Vi er leketøyet deres, deres muser.

Det er derfor de ikke vil la oss dra.

John?

Unnskyld, skatt.

-Hvilken bok leser jeg? -Er det en av dem?

Snedige beist, hva?

Mareritt. Det får vi alle her. Kom og sov sammen med oss.

God aften! For et show vi har til dere i kveld.

Ja, vi sitter som på nåler.

Daniel.

Daniel!

Daniel!

De kommer seg inn.

-Døren holder ikke. -Prøv å ikke dø.

Hun har det uttrykket ved seg, et nesten vilt utseende.

Hva var det?

Å, herregud.

Vær forsiktig!

-Det er noe under. -Har noen sett dette før?

-Nei! -Hva gjør vi?

Å, herregud. De knuser glasset.

Har du livet kjært, så løp!

Jeg skulle ikke vært her. Det er jeg som kommer meg ut.

Det er en dør!

-Åpne den. -Vent!

Jeg går ned.

Gi meg fuglen min.

Dette har vært under oss hele tiden!

Se på all den maten! Vi kan leve slik i årevis. Ikke mer jakt.

Ser ut som om noen studerte dem.

Du har visst ikke visst alt, Madeline.

STARTER OPP…

-Får du signal? -Tror ikke det.

KAN IKKE KOBLE TIL NETTVERK VIDEO-LOGG

DAG 001-100

DAG 001

Professor Rory Kilmartin.

24. september, 2009.

Det er ham. Professoren.

I dag markerer begynnelsen på min største og mest enestående prestasjon.

Min uinntakelige festning, her i sentrum av deres leveområde.

Jeg kaller det "Eventyrland".

De kommer og ser på meg hver kveld, som jeg trodde.

De bare står der ved speilet og glaner. Helt stille.

Nesten som om de ikke kan la det være.

De er fascinert av meg.

0900.

I går kveld var den verste så langt.

De lager en kopi av meg.

Først gjorde de store feil. De tok feil av øynenes proporsjoner.

De talte feil antall fingre.

Men overvåkerne lærer fort.

Jeg tror jeg må behandle glasset.

Kollegene mine ertet meg i årevis mens jeg omhyggelig planla Eventyrland.

Maskiner ville ikke virke uten en generator.

Så jeg måtte bruke manuell arbeidskraft. Tretten arbeidere om dagen.

Hverken mer eller mindre. Det var regelen.

Menn fra nabobyene og landsbyene uten penger og familie.

Og på slutten av hver dag oppfordret jeg dem til å spise kveldsmat ute,

mens jeg i all stillhet snek meg inn i bunkeren, forseglet luken

og ventet på at skrikene deres skulle stilne.

Dette stedet er bygget på uskyldige menneskers blod.

Alt i jakten på kunnskap, antar jeg.

Å, herregud!

En av dem viste seg for meg i dag i form av et barn.

En liten jente med rødt hår.

Denne skapningen var annerledes enn de andre.

Den gikk rundt på egen hånd. Virket nysgjerrig, nesten uskyldig.

Tenk om du kunne få tilgang til all den perverse kraften.

Kraften ved kopiering.

Tenk på hva man kunne gjøre.

Man kunne til og med narre døden.

-Hva mener han med det? -Han er gal.

Utrolig.

Jeg har klart det umulige.

Jeg skal ikke gjøre deg noe.

Det går bra.

Det går bra.

Du og jeg kommer til å bli gode venner.

Du godeste, du er praktfull.

Hva kaller de deg?

Kom igjen. Vi behøver ikke å se på dette.

DAG 300

Tre hundre dager her.

Jeg pleide å se på meg selv som en slags visjonær.

Men når jeg ser meg selv i speilet oppe, vemmes jeg over det jeg ser.

Jeg har mistet all menneskelighet.

Skapningen jeg har blitt så glad i, venter på meg oppe.

En kule gjennom hjertet burde gjøre susen.

Og så en til meg selv.

Båten burde være der jeg forlot den.

Ved elven, forbi 134,

der fuglene forlater skogen.

Jeg vet nå at den aldri var ment for meg.

Har du funnet veien hit,

så kom deg til båten. Følg fuglene.

Dra til kontoret mitt på universitetet og ødelegg alt du finner.

Noen ting er det best at forblir i fortiden.

For min del…

…er det noen jeg burde besøke.

Vi drar i morgen.

Hva gjør du?

Hvis dette er vår siste kveld her,

skal vi danse.

Nei.

Kom igjen.

Kom, da!

Du er så teit.

Kom igjen.

Nei. Jeg vil ikke danse.

-Du er god. -Ja.

Pappa var alkoholiker.

Visste du det?

Han knuste nesa mi to ganger.

Brakk et par ribbein.

Han pleide å slukne på sofaen.

Så en kveld bare dro jeg. Jeg tok nøklene til motorsykkelen og dro.

Jeg tenkte at hvis jeg ble…

…da tror jeg jeg hadde drept ham.

Daniel.

Du!

Hvis vi kommer oss ut herfra…

…da kan du komme og bo hos meg. Ok?

Er alle klare?

Vi må gå nå.

Skogen vil gjøre alt den kan for å holde på oss

og villede oss.

Husk hva som er ekte og hva som ikke er det.

Vi holder oss samlet.

Her er det.

INGEN VEI TILBAKE 134

Ingen vei tilbake.

Kom ingen, Darwin. Vi følger etter deg.

Det er noe der foran oss.

Hva er det?

Utrolig. Det må være her feene ble tatt til fange.

Det sies at de en gang levde blant oss som guder,

som bindeleddet mellom natur og menneske.

Men med tiden begynte byttingenes makt å skremme oss.

Menneskene og feene var i krig.

De ble forvist til en grav dypt under jorden.

Stengt inne av en stor dør

som hindret dem i å vende tilbake samme vei som de kom inn.

I århundrer kjempet de seg mot overflaten,

men de hadde mistet vingene og magien. Så de kunne aldri forlate skogen.

Vi må fortsette videre.

Det er så kaldt.

Vi kommer fram. Hold dere sammen med oss.

Du går for fort, Lucy.

-Det mørkner, Madeline. -Vi har ennå tid.

-Vi klarer det ikke i dette været. -Det må vi! Hold dere samlet!

Fortsett!

Vi er snart framme. Jeg kan merke det.

Vi er der snart.

Vi må løpe. Kom igjen.

Fortsett!

Ikke se dere tilbake.

Vi er der snart.

Vi er der snart.

-Skynd deg, Danny! -Ikke stopp!

Der er det.

Vi er ute. Vi klarte det. Vi kom oss ut!

Der er båten.

Løp!

Daniel!

Vent!

Hei!

Daniel.

-Jeg får ikke løsnet kjettingen. -Kommer.

Vent. Hvor er Daniel?

John.

Ciara er redd for deg, John.

Daniel, det er ikke John!

-Ciara blir så glad. -Ta meg med deg, Daniel.

-Han kan ikke høre oss. -Jeg henter ham!

Vi har ikke tid.

Løp, Daniel! Det er ikke John!

Reis deg opp, John.

Daniel!

-Kom deg i båten! -Løp, Daniel!

Daniel!

Vi ventet så lenge vi kunne. Kom deg i båten.

Se bort.

Daniel!

-Kan de svømme? -De kan ikke forlate skogen.

-Er du sikker? -Ja.

Våkne. Dere må våkne.

Er alt i orden, damer?

-Hvor går denne bussen? -Hele veien til Galway.

Kan vi få bli med dit?

Unnskyld. Kan du skru opp lyden?

Jeg drar til universitetet i morgen og gjør som Kilmartin sa.

Og så legger vi alt dette bak oss.

Ja vel.

Ok.

Ok.

Lucy.

Hva skjedde?

Hva er galt med mamma?

Hvorfor gjorde du det, Mina?

Mamma, vær så snill.

Vanligvis ville de ha tømt kontoret. Gjort det om til klasserom, eller noe.

Men noen studenter startet et fond for å bevare din onkels forskning.

De sier at han virkelig trodde på alt sammen.

Han gjorde det.

Der har vi ham.

Gode gamle onkel Rory.

Jeg er utenfor hvis du trenger noe.

HALVLINGENS DILEMMA AV RORY KILMARTIN

Artikkel 14, en skriftrull fra universitetsarkivet.

En detaljert beskrivelse av tiden før krigen.

Før feene ble vingeløse, ville dyr.

Livet med feene var en gylden æra i menneskenes tidsalder.

De levde blant oss som verger, venner og til og med ektefeller.

Men disse halvblodsbarna, halvt menneske, halvt fe, forandret alt.

De var svært dyktige i forvandlingens kunst

og kunne til og med gjenskape de som hadde gått bort.

Men da menneskene forbannet og fordrev feene,

hva skjedde med halvingene?

Ifølge historien er deres blodslinje utdødd.

Men det er ennå ikke bevist.

Med deres kraft, tenk på hva vi kunne skape.

Hvem vi kunne bringe tilbake.

Jeg drar til skogen om en uke fra i dag.

Ja, jeg tror det er her. Takk skal du ha.

Hei.

Hei.

Det er noe jeg må vise deg.

Ja vel.

Kilmartins kontor ble stående helt som det var.

Fullstendig urørt.

Det var en masse artikler der om buret, overvåkerne og skogen.

Jeg tok med meg så mange jeg kunne.

Og så fant jeg disse.

Jeg forstår ikke. Det er…

Madeline.

Jeg spurte resepsjonisten.

Rory Kilmartin var gift med en dame som het Madeline.

Hvis hun var kona hans, hadde hun fortalt oss det.

Det er én ting til.

-Hva er dette? -En nekrolog.

Madeline Kilmartin, damen på bildene…

Hun døde.

I 2001, av lungekreft.

Nei.

Han hadde en av dem med seg der nede i bunkeren.

-Kanskje det var en grunn til det. -Umulig.

Vi hørte ham ta livet av den.

Han visste at de var i stand til å forandre form.

Kanskje han trodde at han kunne få kona si tilbake.

At han kunne gjenskape Madeline.

-Men de kan ikke vise seg i sollys. -Hun må være annerledes enn de andre.

Hun er en av dem, Ciara.

Madeline er en overvåker.

Hvor er hun? Skulle hun ikke vært her nå?

Hun kommer nok. Det gjør de alltid.

Vi har tatt med et monster ut hit, Ciara.

Vi må sende henne tilbake.

Det er så stille.

Hvem er det?

Du er ikke Ciara.

Jeg har ikke fått det helt til. Men det vil jeg etter hvert.

-Har du kommet for å drepe oss? -Jeg er her for å bli dere.

Madeline.

-Mina? -Løp, Ciara!

Kjære.

Vi var en gang som guder.

På grunn av menneskene ble vi presset under jorden i århundrer.

Kuet, knust. Tvunget til å klore oss gjennom jorden som insekter.

Du er ikke annerledes, Mina. Du blir styrt av hatet og sjalusien din.

Når du kjenner hemmeligheten min, kan jeg ikke stole på deg.

Jeg skal ikke si det til noen. Jeg vil aldri skade deg, Madeline.

Mennesker lovet meg ting før.

Du passet på oss og beskyttet oss.

Vi var som en familie i buret.

Dere var kjæledyrene mine. Jeg studerte dere på nært hold.

Det er ikke sant. Jeg kjenner deg, Madeline.

Takk, Mina.

Uten deg ville jeg ha vært fanget i den skogen i all evighet.

En fange som dere andre.

Hele livet har jeg drømt om å komme meg til verden bortenfor skogen.

Du aner ikke hvor mye de andre har fått meg til å lide.

Ainriochtán var navnet jeg fikk da jeg ble født.

Den merkelige.

Dagvandreren.

Deformiteten.

Da professoren kom, tenkte jeg at nå ble ting endelig forandret.

Han lovet å vise meg veien ut.

Så prøvde jævelen å skyte meg.

Jeg var nødt til å drepe ham.

Jeg vil ikke bli forrådt igjen, Mina.

Ciara!

Du kan ikke flykte lenger, Mina.

La oss avslutte dette som likeverdige.

Jeg er Ainriochtán.

Dagvandreren.

Den som kommer seg ut.

Jeg vil gå blant menneskene i din kropp.

Ingen vil legge merke til forskjellen.

Jeg kan fjerne alle dine lidelser.

-Du behøver ikke gjøre dette. -Se på deg selv, Mina.

Du forlot søsteren din. Du drepte din egen mor.

Er du virkelig verdt å redde?

-Kilmartin fortalte deg det aldri, hva? -Hva da?

Om hvorfor du kan gå i dagslys.

Hvorfor du kunne forlate skogen når de andre ikke kunne det.

Hva er det du snakker om?

Det var et opptak på universitetet.

Jeg tror jeg forstår det nå. Våre arter pleide å leve i harmoni.

Noen forelsket seg og fikk barn. Kilmartin kalte dem halvinger.

Jeg tror at grunnen til at du kan gå i dagslys,

er fordi du ikke bare er en overvåker. Du er også halvt menneske.

Jeg tror deg ikke.

Du må ha følt det. At du ikke helt hørte hjemme der.

Du vet hva det vil si å være menneske, ikke sant?

Det er sjalusi og hat. Men det er også kjærlighet og tilgivelse.

Slutt, Mina!

Jeg vet hvordan det er å tro du er et monster.

Jeg vet hvordan det er å føle at halvparten av deg er ond.

Det kan forvandle deg til noe helt ugjenkjennelig.

Du kjenner meg ikke.

Jeg tror det er andre som deg der ute.

Hva om du kunne finne dem?

Vi behøver ikke være alene lenger.

Jeg håper du har rett, Mina.

Ciara.

Ciara, du må våkne. Vær så snill. Ciara.

Jeg hørte Johns stemme.

Jeg vet det. Nå er jeg her.

Det føles som en drøm…

…de dagene vi var i skogen.

Jeg tror Madeline fremdeles er i nærheten og holder øye med meg.

Hun antar forskjellige former.

Noen ganger en liten jente.

Jeg ser henne i folkemengder.

En hvor noe bare er litt feil.

Jeg blir nesten sprø ved tanken på at det er andre som henne der ute.

Håper bare hun finner det hun leter etter.

Det er over nå, Meens.

Du har opplevd noe traumatisk. Det er naturlig å fortsatt være redd.

Men du er trygg nå.

Jeg vet det. Du har rett.

Jeg er så glad for at du er her, Lucy.

Hva er dette? Kan du vise den til tante Mina?

-Hva er dette? -En tegning av deg og Darwin.

VERDENS BESTE TANTE OG PAPPEGOYE

Så fin! Helt perfekt.

Tekst: Trine Borg