Original subtitles

Noen år før jeg fikk tak i disse gamle platene, -

- sendte en venn meg låten "Strange Dream" som var innspilt i 1975, -

- av det zambiske bandet WITCH.

Musikken og plateomslaget hadde en stemning jeg falt pladask for.

Jeg visste ikke hvor Zambia lå, -

- og skjønte ikke hvordan sånn musikk kunne ha blitt spilt inn der.

Det viste seg at WITCH var en del av en scene kalt "zamrock" -

- som blandet afrikanske rytmer med psykedelisk rock.

De begynte å bli kjent utenfor Zambia da noen selskaper gjenutga musikken.

I juli 2014, mens jeg fotograferte Jacco Gardner og bandet hans, -

- ba noen venner meg om å bli med på en ekspedisjon tvers over Afrika.

Da jeg skjønte at vi ville reise gjennom Zambia, -

- ville jeg prøve å finne ut mer om zamrock og WITCH.

Undersøkelser viste at de fleste av musikerne fra da var borte, -

- bortsett fra WITCHs sanger Jagari som nå var gruvearbeider.

Dette er Zambia.

Her, midt i Afrika...

Det kommer. Det kommer. Nå kommer det.

Presentasjon Presentasjon

Av WITCH Av WITCH

De er De er for dere

Manager:

Mr "Pip" Musonda.

På bass:

"Giddy King" Mulenga.

På trommer:

"Star MacBoyd" Sinkala.

På keyboard:

Paul "Jones" Mumba.

På sologitar:

Chris "Kims" Mbewe.

På rytmegitar:

John "Music" Muma.

Presentasjon av WITCH...

På sang:

Emanyeo "Jagari" Chanda.

Chris Kims, slipp løs gitaren.

Min lidenskap for musikken hans, og fascinasjon av ham som person, -

- gjør at jeg vil gi Jagari og WITCH den anerkjennelsen de fortjener.

Etter Afrika-reisen holdt Jacco, hans trommis Nic og jeg kontakten.

Deres nysgjerrighet overfor afrikansk 70-tallsmusikk var vekket, -

- og de ville oppleve den på stedet. Jeg inviterte dem til Zambia -

- for å utforske en av kontinentets mest unike subkulturer.

Det er pussig. Vi kommer fra helt ulik bakgrunn, musikalsk og sånt, -

- men vi liker de samme tingene.

Vi har lignende innflytelser.

WITCH og Black Sabbath er ting vi virkelig liker.

Vi sjekker også afrikansk musikk som har mer afrikansk preg.

WITCH var synonymt med Jagari.

Alle som kom for å se WITCH...

Jagari gjemte seg. Han var ikke synlig på scenen.

Han hadde en avtale med bandet. De begynte å spille en låt, -

- og da løp Jagari inn fra ingen steder.

Så tok han mikrofonen.

Jeg forventet at Jagari skulle bruke fire mikrofoner.

Hvorfor fire mikrofoner? De skjønte det ikke.

Jeg forstår, og de som var med, forsto.

Han sang i dem en etter en. Jagari var Jagari.

Han hadde raske beinbevegelser. Man trodde han ville brekke beina.

Jagari er galere enn meg.

Jeg hadde bare sett 5 bilder av dem, men de var med på TV på 70-tallet...

Så jeg gikk til ZANIS, det statlige tv-selskapet, og deres arkiv.

Arkivaren Milton fortalte om et rom som ikke var åpnet på 17 år, -

- for nøkkelen hadde forsvunnet.

Jeg lurer på hva de inneholder.

Da skal vi se.

Nå heves forventningene mine igjen.

Zambia var et av de første landene sør i Afrika som ble selvstendig.

De ble det i oktober 1964, takket være dr Kenneth Kaundas arbeid.

Han befridde landet fra britisk styre gjennom ikke-vold.

Zambia hadde en sterk økonomi, takket være kobber, -

- og ble et forbilde som et progressivt afrikansk land.

På tidlig 70-tall sank kobberprisene, og landet ble en enpartistat.

Zambia gikk mot en krise.

Blant statlige dokumentarer og propaganda fant jeg musikklippene.

Her er noen episoder av "Music Time".

- Det samme som "Time for Music"? - Ja.

Der WITCH var med? Jeg er nysgjerrig på å se det.

- Det er James Brown. - Ok.

Jeg vil ikke si noe før vi ser noe på skjermen.

Et ukjent klipp av James Brown på scenen i Zambia i 1970.

Zambierne verdsatte besøket, både politisk og musikalsk.

Men ikke noe WITCH. De spilte sannsynligvis i direkte sending.

Hvis det ble tatt opp, og presidenten så besøkte Uganda uka etter, -

- ble det sannsynligvis spilt over.

Men når man nevner zamrock til dem som var med da, skjer dette.

Musikken inspirerte meg. Jeg får tenning av den.

Dans. Folk hadde høyhælte sko og slengbukser.

- Jagari Chanda var et forbilde. - Det var fantastisk.

Jagari framførte "Sympathy for the Devil" og ble helt gal.

Scenen var for liten for ham.

Rytmeseksjonen var drepende god.

Trommeslageren drev på, og bassisten ga alt.

Så begynte alle å danse.

Man ble en del av "We Intend To Cause Havoc".

Hvis man var Jagari Chanda, var man en stor stjerne.

WITCH var det mest fryktede bandet.

Etter kl. 20 hadde man ikke noe publikum, for alle ville se WITCH.

Alle ventet på Jagari. Han kom opp på scenen til musikken.

Han hoppet opp og for rundt og tok en mikrofon.

Jeg tenker meg at han syns at det er morsom at folk -

- bruker krefter på å dokumentere livet hans, -

- og at musikken hans fremdeles lever.

Man gjenoppliver musikken fra de døde.

Vi har hørt mye på musikken hans, og nå får vi treffe ham.

Det er som å treffe Zambias Paul McCartney.

Det blir... Jeg håper at jeg ikke blir "starstruck".

Det går nok bra.

Jagari kom med ødelagte bukser, et bein kortere enn det andre.

Jagari kunne hoppe fra høye bygninger.

Han kunne gjøre hva som helst.

Jeg så ham aldri hoppe ned i badekaret, -

- men hvis et badekar var nær, kunne han gjøre hva som helst.

Men han sang hele tiden. Det var typisk Jagari.

Det var aldri kjedelig å se på ham.

- Hei. - Hyggelig. For en ære.

- Jacco? - Ja.

- Er dette Nic? Hyggelig. - Mannen, myten, legenden.

- Går det bra? - Ja.

- Jeg har hørt mye om deg. - Så hyggelig.

- Jeg vil spille med. - Ja. Jeg trenger bassen min.

Jo mer tid jeg tilbrakte med Jagari, jo mer ble jeg kjent med -

- både en rockestjerne fra 70-tallet og en nå dypt religiøs mann.

Disse to personlighetene kjempet ofte om hva som føltes riktig, -

- og hva som var indoktrinering, -

- noe som gjorde ham mismodig på grunn av ytre omstendigheter.

De musikalske drømmene var nesten borte.

Han drar ofte til en ametyst-gruve seks timer sør for Lusaka -

- der han håper å finne en åre som gir familien penger ut måneden.

Han var vår Mick Jagger. Han var stor.

Hele bandet WITCH -

- var veldig populære.

De trakk folk. De solgte ut auditorier.

De var det heteste bandet. Den som ikke visste hvem de var...

Sør-Rhodesia, nåværende Zimbabwe, erklærte seg selvstendig i 1965.

Det skapte spenninger. Mange land kjempet for sin frigjøring.

Angola, Mosambik og Sør-Rhodesia var kolonier.

De hadde mye mer voldsomme kamper enn vi.

Det innebar at vi iblant måtte avfyre skudd over grensa.

Zambia ble bombet et par ganger.

Når slike ting skjedde, ble det erklært portforbud.

Da måtte man være inne med slukket lys mellom kl. 18.00 og 06.00.

Man var hele tiden i spenn, og det påvirket oss.

Men som ung, finner man måter å takle det på.

Den første som gikk bort, var John.

Jeg tror at John døde i Kitwe.

Paul døde i Mansa.

Gedeon døde i Tanzania.

Han mistet grepet helt, og jeg fikk ham til et mentalsykehus.

Men jeg kunne bare være formynder i to uker.

De lot meg ikke representere familien hans.

Jeg kontaktet familien hans, og de tok ham tilbake til Tanzania.

Så døde Boyd. Chris var den siste som døde.

Jeg trodde at Chris ville overleve meg, -

- for han verken drakk eller røkte. Han var en nykter og seriøs musiker.

Da vi spilte inn i Sør-Afrika, -

- kunne han finne meg med en flaske foran fjernsynet, og da sa han:

"Slutt å drikke. Hvorfor tror du at Gud har latt oss leve?"

Til slutt var jeg den eneste som var igjen av originalbesetningen.

I begynnelsen var det bare Witch, heksa på en kost, -

- som omga seg med andre trollmenn og hekser.

Så kalte vi oss Witch Undead.

Det var før kunstneren som smykket bilen vår, -

- kom på akronymet We Intend To Cause Havoc, "Vi vil skape kaos."

Fansen var hysteriske. Taket på konsertlokalene ble revet i stykker -

- når entusiastiske fans prøvde å komme seg inn med alle midler.

Det hadde vært urettferdig å si at vennene mine døde av aids.

Jeg er ingen lege.

Jeg har aldri sett dødsattesten deres eller lest dødsårsaken.

Men den gangen -

- tok det tid før folk skjønte det og begynte å ta vare på seg selv.

Det tok tid før folk innså at denne farsotten var alvorlig.

Jeg planla aldri å bli musiker. Jeg tenkte på å bli soldat -

- til jeg forsto at man da måtte klippe håret.

Det avskrekket meg.

Jeg sa nei takk. Jeg ville ikke klippe håret.

Jeg prøver å finne min gamle venns hus.

Han heter George Kunda, men vi kalte ham Groovy Joe.

Han var WITCHs første trommis.

Det var han som førte meg inn på musikkens bane på ordentlig.

Så tykk du har blitt.

- Hvordan kan du være så slank? - Jeg vet ikke.

- Sånn, ja. - Ja. Han husker den fremdeles.

Jeg ville at bandet skulle slå igjennom. Da jeg dro, fortsatte han.

Se på hodene våre. Vi hadde afrofrisyrer.

Har du også kommet ut for det?

- Har du beholdt dette? - Ja.

Samme innflytelser. "Sweet Leaf."

- Det er vakkert. - Det er fint å være her.

Jeg skulle ønske at alle i bandet var i live.

Da kunne vi ha vist hvordan zamrock låt på sitt beste.

Men man kan ikke få alt. Enkelte låter er borte.

Det er synd. Men to av oss lever i alle fall.

- En dag finner vi hjem. - Vi finner en måte.

Noe dukker nok opp.

Det kan ikke ende her. Dette er en ny begynnelse.

Man har barnebarn, men ser seg selv som gutt.

Barnebarna mine sier iblant: "Hey, boy."

- Men vi er ikke gutter. - Nei, ikke nå lenger.

Men det føles godt å være sammen med deg.

Jeg føler meg yngre.

Det kommer nok til å ta noen timer før jeg klarer å sovne.

Jeg vil tenke at jeg fremdeles sitter her med deg.

Groovy Joe. Fred.

Vår første opptreden var ikke på en egen konsert.

Black Souls var berømte.

Vi spurte dem om vi fikk spille to, tre låter, og det gikk de med på.

Der begikk de en feil.

Vi spilte tre, fire låter, så sa manageren deres at vi måtte slutte.

Alle sa: "Nei, la dem fortsette. Vi vil se dem."

Det var da Kingston Market ble WITCH.

I hele Chimwemwe var det bare to familier som hadde tv.

Noen syntes at jeg var som Mick Jagger. Alle kalte meg Jagger.

Hvordan kunne jeg unngå det? Jeg ville ikke være i skyggen av noen.

Så jeg la til en "y", så det ble "Jaggery".

I en ordbok så jeg at "jaggery" er en type brunt sukker.

Vi pleide å steke sukker og lage vårt eget godteri, "Brown Sugar".

Dette er jaggery. Det kan jeg være. Det skiller meg fra ham.

Vi skulle lage en plate per år.

Vi ville ikke at platene skulle låte likt...

...så jeg kunne ta toget fra Kitwe til Ndola...

Nå forstår jeg hva du vil si. Du kan skape lyd der.

Man kan arrangere låten.

Når man skifter, kan man gjøre rytmen saktere.

Når jeg var fornøyd med rytmen, lette jeg opp en ripete vinylplate.

Den kunne være ripete, eller så forandret jeg hastigheten.

Jeg avslører komponeringens hemmeligheter.

Så la jeg ned nåla. Jeg hadde en gammel nål. Så...

Jeg husker deres første plate.

Det var første gang man hørte et zambisk band. Det var utrolig.

Man kunne gå til noen som eide en grammofon, og høre.

Man kunne gå på WITCHs konserter.

Vi likte "Mashed Potato". Sønnen min sa:

"Kan du ringe ham, og be ham om å forklare hva 'shing-a-ling' betyr?"

Rockemusikken i zamrock var inspirert av britiske 60-tallsband, -

- som i sin tur elsket bluesmusikere fra Chicago.

Mange av dem hadde flyttet nordover fra bomullsplantasjene på 40-tallet.

Deres forfedre var ført over med slaveskip fra Afrika.

En hundre år gammel sirkel av musikalsk forvrengning.

Det var lettere å gå til Evelyn Hone College der jeg underviste.

- Underviste du der? - Ja.

Dere er gode med harmonier og den typen arrangementer.

For oss kommer rytmen naturlig. Vi har små ting som fascinerer dere.

Det har gått så lang tid at jeg kan gå videre.

Så lenge WITCHs musikk spilles, kommer minnene aldri til å forsvinne.

Jeg har en familie. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem.

Jeg er velsignet. Jeg er sjelden på sykehus.

Med mindre jeg kommer i veien for en bombe...

En gang fikk jeg en bulldoser hit.

Ser dere steinblokkene der? De kommer fra de gropene.

Dette er et biprodukt av det. Hvis man legger dem på ilden...

Jeg har ikke noe særskilt talent for gruvearbeid.

Omstendighetene tvang meg hit.

Nevøen min introduserte meg for gruvearbeid.

Da jeg mistet jobben...

Kanskje det er Guds vilje at jeg skal jobbe i gruva, -

- men jeg er mer bekvem med å undervise, skape og framføre musikk.

Jeg har knapt bodd sammen med foreldrene mine.

Jeg bodde med dem mine første sju, åtte år før jeg begynte på skolen.

Storebroren min syntes at jeg skulle søke bedre utdannelsesmuligheter.

Jeg visste ikke hva jeg ville. Jeg var ganske ung.

Det var en stor kontrast. I landsbyen -

- klarte jeg bare å komme i kontakt med musikkscenen et par ganger.

En gang drepte noen en løve, og det var en stor bedrift.

Da sang de en sang for det.

De danset rundt løven.

De åpnet munnen på den, så man kunne se tennene.

Det bildet har etset seg fast.

I landsbyen vokste man opp raskere, -

- for man fikk ulike oppgaver, som å pløye åkere og sånt.

Det var helt utrolig at et zambisk band ga ut en plate.

Det var en aha-opplevelse.

Det åpnet en dør som ingen engang hadde kikket inn gjennom før.

Det fantes butikker der man kunne kjøpe platene -

- og høre disse musikerne.

Forskjellen var at man kjente dem.

Det var ikke Rolling Stones.

Man hørte på et band som sang på ens eget språk.

Folk kledde seg som dem.

Folk danset som dem, og prøvde å synge som dem.

De bante vei. Folk tenkte: "Hvis de kan, kanskje vi også kan?"

Det inspirerte andre til å gå opp på scenen og begynne å spille.

Plutselig begynte det å dukke opp en masse rockeband.

Hvis Jagari var Zambias Mick Jagger, -

- så var Victor Kasama fra The Oscillations landets Jimi Hendrix.

Han var gitargal og sluttet ikke å spille før han fikk reumatisme.

Han hadde polio som barn og var rullestolbundet, men ikke på scenen.

En drivkraft inni meg sa: "Det holder ikke."

Jeg tippet stolen og kastet opp gitaren.

Det var en hysterisk lyd.

Så rullet jeg rundt. Før den rakk å stilne, gjorde jeg noe mer.

Jeg spilte med tennene streng for streng.

Jeg gned tennene mot strengene.

Hvis det ikke holdt, måtte jeg finne på noe mer.

Jeg rev ikke av meg klærne... Jo.

Hei. Unnskyld. Jeg snakker med min kone.

- Får jeg svare min kone? - Selvsagt.

Hei. Jeg ringer tilbake.

Kult. Det er som om tiden har stått stille.

Til og med papiret er gammelt.

Er denne med på "Lazy Bones"?

Da vi spilte den inn...

Jeg skal vise dere maskinen vi spilte inn "Lazy Bones" med.

Witch-plata ser så tøff ut.

Dette er den første de laget.

- Kult. - Det er utrolig.

Nyutgivelsen ser eksakt maken ut. Til og med logoene...

- Hvor mange band har spilt inn her? - Det er mange.

- Jeg husker ikke. - Flere hundre?

Flere hundre.

I enkelte band har alle medlemmene gått bort.

Enkelte medlemmer fra en del band lever.

Det er mange.

Her er bandet dere snakket om.

The Oscillations.

- Plata alle leter etter. - Har du en platespiller?

Der er Victor. Dette er Victor.

Det var han som...

"Tilegnes Victors avdøde dronning" -

- "Bamayo Belita Lwanga Kapai Kunda" -

- "og det herlige folket i Zambia."

Her er maskinen vi spilte inn...

...den mye omtalte "Lazy Bones" på.

- Den ble produsert på 50-tallet. - Så tidlig?

- Fungerer den fremdeles? - Ja.

Den ville starte hvis jeg slo på strømmen.

Men den har rør -

- som må bli varme, og det tar tid.

Den er ganske tung. Det er som militært utstyr.

- Den er fin. - Ja. Den fungerer fremdeles.

Jeg vil dra den i gang en dag.

Vi gikk dit bort, til treet...

...som går ut i elva.

Det var en flåte av tre, -

- men med tiden hadde den blitt overgrodd.

Den første plata som ble gitt ut på Teal Records, var "Lazy Bones".

De ba oss om å spille inn i Lusaka i DB Studios, -

- for det hadde høyere standard enn Malachite Studios.

Heldigvis solgte den ganske godt.

De sa at den solgte 7000 eksemplarer på tre uker.

"Hvis du føler deg nedfor, urolig, irritabel, trist," -

- "frustrert eller gal, oppsøk da et rolig sted."

"Vi deg til meditasjon, og tving bort hodepinen" -

- "ved å høre på dette inspirerende albumet. Right on, WITCH."

- Younger, kom inn. - Kom inn, Younger.

Du sier "bank, bank", og jeg sier "kom inn".

- Bank, bank. - Kom inn.

Younger. Godt å se deg.

- Godt å se deg. - Jeg har savnet deg.

Jeg har vært langt borte. Men vi har snakket i telefonen.

Nicola er trommeslager.

Jacco spiller bass og synger.

Han har spilt inn mye som du får høre senere.

De to skal spille med oss et sted.

Fra og med i morgen skal vi øve.

Når vi blir trette, drar vi hjem. Vi skal bli enige om repertoaret.

På fredag har vi konsert.

Gruvearbeidet er ikke mitt kall.

Jeg begynte med det i håp om å tjene stort.

Hver eneste dag jeg våkner og føler meg frisk, føler jeg håp.

Han inviterte meg til en konsert en gang.

Jeg ble helt betatt av opptredenen. Jeg ble forelsket i ham.

Det var kjærlighet ved første blikk.

Det var ikke enkelt mellom meg og Emmanuel.

Mange kvinner elsket ham, og de fulgte ham rundt.

Men det var annerledes med meg.

Vi behandlet hverandre som konge og dronning.

Han sa: "Du er så annerledes enn de andre kvinnene jeg har møtt."

Jeg har elsket ham siden.

Jeg så ham spille. Jeg løp opp på scenen og tørket svetten hans.

Jeg klemte og kysset ham offentlig. Det gjorde ham stolt.

Vennene likte det ikke, men jeg visste at han var den rette.

Brødrene mine ble skuffet over meg, -

- for de ville at jeg skulle studere utenlands.

De syntes at jeg siktet meg inn for lavt med en musiker.

De ville at jeg skulle treffe noen med høyere status, -

- ta eksamen i USA eller Storbritannia, -

- og så gifte meg.

Men Guds planer er ikke våre planer.

Jeg elsker hatter.

Når man ikke ville se visse ansikter i publikum, -

- kunne man gjemme seg i hatten og følge følelsene innover.

Her er det. 1234.

- Her bor Emmanuel Kapembwa. - Strålende.

Noe sånt...

Den kunne justeres her med en spenne.

Vi justerte ingenting når vi målte hodene våre.

Så hadde den flower power-ting...

- Størrelsen ble justert med spennen? - Jeg tror det.

- 58 cm. - 58?

- Er jeg så stor? - Ja.

Hvor stor skal spennen være?

- Rundt fire centimeter... - Nei, kanskje fem.

- Kanskje fem... - Avtale.

For gamle dagers skyld...

- Det skjedde noe nytt hver dag. - Ja.

Iblant så Jacco og jeg på hverandre... "Hva er det som skjer?"

Vi vet ikke hva som skjer.

Victor prøver å spille et riff, og Jagari skriker til ham.

Det foregikk så lenge at det nesten ble slapstick av det.

Det tok vel et kvarter...

Jagari Chanda. Født sanger...

Får jeg prøve den?

Er den til salgs? Eller har du tegnet den til noen?

- Den er til salgs. - Er den? Jeg kan ta den til kirken.

Det er morsomt å lage musikk med personer som ikke tenker så mye -

- på hva andre mener, eller hvilke regler som gjelder.

På bass: Jacco Gardner.

Jaccos og Nics reise vekket låter som ikke var spilt live på over 40 år.

Katta var ute av sekken. De dro tilbake til Europa -

- for å fortsette å utforske sounden.

Det påvirket hele familien.

Det skjedde da Emmanuel og jeg planla å reise utenlands.

Han var et offer for omstendighetene pga. nevøen sin.

Nevøen hans rømte. De visste ikke hva han drev med.

De gjennomsøkte hele huset og snudde soverommet på hodet.

Han var uskyldig.

Politiet pågrep ham, og etter noen dager satte de ham i fengsel.

Det ble rapportert på tv og i avisene. Det var veldig trist.

Det var ett av våre sørgeligste øyeblikk.

Så hjalp Gud oss å forene familien igjen.

Jeg ble født på ny før Emmanuel. Han drakk fremdeles.

Da han fikk sparken, søkte han seg til Jesus. Han ville gå i kirken.

Folk var veldig forståelsesfulle.

De ga blaffen i hva min ektemann gjorde. De brydde seg om meg.

Pastoren sa: "Det handler om deg."

Når man ber inderlig, kommer man til Jesus.

Jeg ble anklaget for en forbrytelse jeg ikke hadde begått.

Jeg ble anklaget for å ha importert narkotika fra India.

Jeg har aldri vært i India.

Jeg hadde ikke engang sett det jeg ble påstått å ha importert.

Jeg så noen esker under rettssaken.

Jeg var offentlig ansatt, og da jeg ble pågrepet, fikk jeg ikke arbeide.

Utestengningen varte i to år eller noe.

Har man ikke gjort noe, kommer sannheten fram, og da blir man fri.

Men det skjedde ikke.

Familien min ble splittet. Vi bodde hjemme hos folk.

Det skjedde mye dårlig.

Jeg mistet jobben og visste ikke hvordan jeg skulle takle familien.

Jeg mistet også pensjonen min.

Men Gud hjalp oss. Grace presenterte meg for kirkens pastor.

Da fikk jeg for første gang høre at jeg måtte bli født på ny.

I min leting etter et nytt liv sa de:

"Ikke spill verdslig musikk. Kast platene."

"De er ondskap."

Andre sa at Gud ville spørre meg:

"Hvorfor bruker du ikke det talentet jeg ga deg?"

Man kan spille musikk likevel. Man kan spille den samme musikken.

Jeg sto ved et veiskille.

Jeg hørte mange prekener, leste bøker og leste Bibelen.

Jeg tenkte: "Dette gir mening. Dette gir ikke mening."

Iblant føler man det som -

- at man kan bli kvitt alle problemer ved å drikke.

Men når man er edru, kommer problemene tilbake.

Man finner ikke svar, for man tenker ikke på det når man er edru.

Som familieoverhode, må man være edru for å kunne ordne ting.

Jeg tror at det var sånn Gud kalte meg.

Han lukket en dør og åpnet annen -

- for å vise at han brydde seg om meg.

I 1980 ble alt forandret. Da kom discoen.

Det ble mer bærekraftig, så Jagari følte -

- at han ikke passet til den nye retningen. Det drepte bandet.

Det var i verdensklasse det de gjorde på 70-tallet.

Hadde de vært en vestlig gruppe, hadde historien sett annerledes ut.

Patrick Mwondela, keyboardisten som ledet WITCH under disco-fasen, -

- flyttet til Storbritannia sent på 80-tallet, etter å ha funnet Gud.

Da jeg traff Jagari, ville jeg formidle hans energi til fans -

- som aldri trodde at de ville få oppleve WITCH live.

Nå skulle han turnere i Europa 40 år etter at hans siste plate kom ut.

Jeg har ventet lenge.

- Godt å se deg. - Hvordan går det?

- Er du klar for konserten? - Absolutt.

Nå kjører vi.

Jeg bor i Storbritannia. Jeg kommer fra Zambia.

Jeg kommer fra Bulgaria, men bor i Sveits.

- Jeg er nederlender. - Tyskland.

Jeg kommer fra Nederland og spiller bass i WITCH.

- Yrke? - Musiker, lærer og gruvearbeider.

Denne er til kirken. Det står 50...

Trommeslageren klaget på pedalen, -

- så jeg bestemte meg for å ta med noe bra.

Jeg kommer til kirken rett fra en Europa-turné.

"Trommeslager, vær så god. Spill bra."

- Det ser proft ut. - Det er veldig proft.

Det har vært en maraton. Jeg kom på tirsdag.

Onsdag, torsdag, fredag og lørdag øvde vi.

Det er et maratonløp for stemmen min.

Vi begynner å bli klare.

Jeg trodde jeg hadde mistet stemmen, men mot slutten kom den tilbake.

Om noen vil kaste meg ut fra kirken fordi jeg spiller med WITCH, -

- får det bare skje. Det er en del av meg.

Jeg ser ingenting i den musikken som går imot Gud.

Jeg ber: "Hvis jeg gjør feil, ikke la meg gjøre det."

"Jeg kan ikke se det du ser."

"Hvis det leder meg i feil retning, ikke la meg gjøre det."

Det fins ikke noe galt i WITCHs musikk.

De ringer meg, og jeg kommer og spiller.

De kan ringe fra USA eller Europa, og jeg kommer.

De som vil fordømme meg, får fortsette å gjøre det.

Kanskje vi møtes ved veiskillet mellom himmelen og helvete.

Dette gir ham en fantastisk sjanse til -

- ikke bare å hylle fortida, men også noe som folk nå oppdager.

Det er sprøtt at han kan opptre. Jeg har sett ham tre ganger nå.

Han er energisk.

På Madlib-konserten gjorde han push-ups på scenen.

Han viste meg hvordan han arbeider i gruva.

De graver med hakker i hard steingrunn.

30 push-ups på scenen er tydeligvis ingen sak for ham.

Vi ses etter konserten.

Det er morsomt at så mange unge musikere liker musikken.

Hans bandkamerater er døde, bortsett fra Patrick fra en senere besetning.

Det er moro å se energiutvekslingen mellom ham og de unge musikerne.

Han er eldre, men jobben hans holder ham i utrolig god form.

Takk, Amsterdam.

Når musikken bak meg føles bra, -

- når lyden er god, og alle vet hva de gjør, -

- så drives jeg til å bli en frontfigur som folk vil se.

Iblant tok jeg kanskje i litt for mye og ble trett.

Jeg trodde at hvis ikke jeg svettet etter to låter, -

- jobbet jeg ikke hardt nok.

Nå svetter jeg etter to, tre låter.

Det føles som om jeg gjør det rette og jobber hardt.

Jeg vil aldri slutte å drikke varmt. Men jeg tar det senere.

Iblant kunne jeg være overtrett og si til publikum:

"Dere får noen til, og så slutter vi." Da tror de at showet fortsetter.

- Tusen takk. - For en konsert.

- Takk. Likte du det? - Veldig.

Jagari, kan jeg få en autograf?

Enkelte hadde reist -

- fra Spania, Sverige og hele Europa -

- for en konsert på en mandagskveld.

Det er uvanlig. Det var et godt publikum.

I går var det utrolig.

Som Jagari sa, så forventet jeg ikke så mange mennesker.

Men man så at folk elsket hver eneste note og hvert eneste ord.

De tok inn alt. De svarte med varme.

Det føltes bra.

Jeg var helt i sjokk.

Jeg spurte meg selv om dette virkelig skjedde.

Jeg gleder meg til neste konsert.

Det fins album og singler man kan hylle.

Man ser et band som ble influert av Rolling Stones -

- slippe to garagerock-album, et psychprog-album...

...afrorock, Osibisa-lignende ting og så gå over til disco...

...og alt er bra. Det er en stor bedrift i seg selv...

...men i Zambia, mot alle odds?

Det er utrolig at denne musikken kan være så god.

Man hyller hele scenen. Man hyller alle som gjorde det mulig.

Man hyller folket fra Teal som investerte i infrastrukturen, -

- for å gjøre det mulig å slippe et album som "Lazy Bones".

Det er en hyllest til Jagari som bærer fakkelen.

De har vært i mørket lenge. Noen må vise vei.

Folk oppdager dem hele tiden, og alle sier det samme.

Når de har kommet seg over barrieren, -

- som kommer fra at de ikke helt forstår kulturen, -

- hvilket ikke jeg heller gjør, -

- sier alle det samme: "Pokker, så god musikk."

The WITCH. Jagari.

Det er Guds plan. Iblant vet man ikke hvor man skal, før man er der.

"Er det sånn det blir?"

Jeg planla ikke dette. Jeg planla aldri å bli musiker.

Jeg hørte "Witch" -albumet. Selv om det var en anomali, var det utrolig.

Men jeg tenkte at det måtte finnes en forgjenger.

Da begynte jeg å lete etter det som førte fram til den platen.

Jeg snakket med Jagari på telefonen og sa at jeg elsket musikken hans.

Jeg bombarderte ham med spørsmål om platene.

Jeg har beholdt notatene.

Mobildekningen ble brutt hele tiden. Jeg måtte ringe opp hele tiden.

Jeg skrev ned alt. Jeg visste ikke om jeg ville snakke med ham igjen.

Jeg visste ikke om han ville at jeg skulle gjenutgi musikken.

Jeg må gi ut denne musikken for å vise Jagari at jeg er seriøs, -

- og få ham til å gi meg mer tid, så jeg kan tenke ut en plan.

De i Zambia som jeg snakket med, -

- visste hva jeg skulle spørre om.

Det ble raskt en stor greie, for en samling zambiske musikere -

- som hadde beholdt gløden siden 70-tallet da de spilte inn musikken.

"Det kommer til å skje," sier han. Så skjer det.

Hvordan var WITCHs konserter på 1970-tallet?

De var hektiske, men morsomme.

Dere hadde suksess på 70-tallet med WITCH og zamrock.

Hvordan endte det?

I min alder tar det litt lengre tid -

- å jobbe for å virkeliggjøre mine drømmer -

- om å starte en musikkskole, et slags akademi, -

- som også er åpent for mindre privilegerte.

Jeg vil ha et førsteklasses studio og en musikkskole.

Jeg kan trolig oppnå den drømmen gjennom gruvearbeidet.

Det er veldig få mennesker som forstår den drømmen.

Jeg tenker på barnehjem der mange begavede barn aldri får sjansen.

Ingen ser talentet, så de kan begynne å jobbe med det.

Hvis jeg hadde en skole, -

- ville jeg besøke barnehjem og lete.

Enkelte gatebarn har talent.

Man ser dem spille på provisoriske instrumenter.

Man vil kunne hjelpe dem.

Det er godt å være hjemme igjen.

Jeg har overlevd originalmedlemmene i WITCH.

Jeg ble med i 1980 da discomusikken kom.

Jeg fikk spille begge stilene, både zamrock og disco.

Vi skal spille låten "It Feels So Good" for første gang.

Vi får se hvordan det går.

Zamrock-bevegelsen kom i 1972.

Jeg tenker på folk som Dr. Footswitch som kom fra Rhodesia, -

- og viste Jagari at man kunne spille inn en plate.

Den første tiden...

Slutten var Paul Ngozis heavy metal- plate som kom rundt 1980.

Det er en periode på maksimum seks år.

Det var nok vanskelig for zambiske musikere å henge med i trendene.

Paul Ngozi forsøkte å lage discolåter.

WITCH prøvde og fikk en viss suksess som discoband, -

- for de rettet seg inn mot Zimbabwe, akkurat som Paul Ngozi.

Men de som kunne flytte, flyttet.

De som ble, måtte kjempe med piratkopiering -

- og et land som led av høy inflasjon og sult.

Guttene i Musi-O-Tunya hadde ikke mat, og de prøvde å gi ut plater.

Hvor lenge orker man det, særlig når man ikke tjener penger?

De fikk ikke mye for platene. Jeg har sett mange kontrakter, -

- og de fikk ikke stort. De levde av livekonserter.

Når man gir ut bootlegs på kassett, -

- i et land der vanlige folk ikke hadde en platespiller etter 1980...

Hvorfor skulle man da lage musikk?

Særlig rockemusikk... Hvem bryr seg om det?

Jeg har aldri gitt opp håpet. Nå vet jeg hvor høyt Gud elsker meg.

Han vil meg vel.

Det jeg har gått igjennom, har vært forberedelser for framtiden.

Hvis man leser Bibelen, -

- ledet Moses israelittene da han var 80.

Han tok på seg oppgaven og klarte den.

Karrieren min bryr seg ikke om alder.

Det er som vin. Jo eldre, jo bedre.

Det eneste jeg angrer, er...

Da jeg innså mine evner, -

- mine gaver og mitt talent, -

- angrer jeg at jeg aldri har levd som musiker.

Jeg bryter edelsteiner -

- i stedet for å skape, undervise og spille inn musikk.

Jeg har ikke virkeliggjort det jeg burde ha virkeliggjort.

Kanskje jeg er en amatør på det området.

Jeg kan ikke bransjen og vet ikke hvordan man tjener penger.

Jeg bare gjør en jobb.

Men hvem vet? Gud håner ingen.

Han har noe bedre planlagt for meg, før eller senere.

Det er rart at reisen til Zambia åpnet dører jeg ikke visste fantes.

Fra da jeg traff Jagari, til den siste konserten fire år senere, -

- ble våre rare drømmer bare rarere, til de ble virkeliggjort.

Jagari og WITCH fikk nå henvendelser om spillejobber over hele verden.

Underveis ble jeg deres nye manager.

Det er i London det skjer.

Tekst: Jan Helge Hordnes www.btistudios.com