All language subtitles for Bobs.Burgers.S14E01.Fight.at.the.Not.Okay.Chore-ral.1080p.DSNP.WEB-DL.DDP5.1.H.264-NTb_track8_[nor]

FREDAG
19:30

Så, nyter alle middagen
deres far og jeg laget til dere?

Ikke vær redd for å skryte.

Det er veldig godt.

- Takk.
- Det er kylling, ikke sant?

- Ja, Tina.
- Jeg visste det.

Beklager.
Jeg tenker fortsatt på skolen i dag,

hvor noen var så frekk
og stjal min kjærlighet på pinne.

Ja. Du nevnte det med godteriet ditt.

Kjærlighet på pinne!

- Hei.
- Ingen godteri i timen.

- Jeg spiste den ikke.
- Så hvorfor ser den halvspist ut?

Fordi jeg har kost meg
og tatt meg god tid med den.

- VEL, JEG SKAL KOSE MEG MED Å GJØRE DETTE.
- NEI. STOPP!

- Og derfor er voksne monstre.
- Greit.

Beklager det, Louise.

Men, barn,
vi ville snakke med dere om noe.

- Ja.
- Får vi alle matchende klær?

Nei.

Fra og med i morgen,
tenkte deres far og jeg at det blir bra

og artig om dere gjør husarbeid.

Husarbeid?

Har vi ikke prøvd dem før,
og så tenkte vi: "Nei"?

Vi skal prøve igjen.

Jepp. Dere skal vaske badet,
støvsuge gulvene, tørke støv av ting.

Får vi høyere ukelønn

på grunn av dette husarbeidet?

- Ja. Jeg mener, ja.
- Nei.

Belønningen er at dere
bidrar til denne familien

og lærer at det er viktig
å bidra i samfunnet og sånne ting.

Vi jobber gratis i restauranten hver dag.

Ikke at vi har ringt
barnevernet eller noe,

bortsett fra én gang.

- Jeg elsket ikke det.
- Fyren vi snakket med var hyggelig.

Ja, Todd. Hva driver han med nå?

Hvor kommer denne ideen fra, egentlig?

Media?

Om dere absolutt må vite det,
så snakket jeg med bestemor Gloria.

Hun minnet meg på at de fikk meg og Gayle

til å hjelpe til hver helg
da vi vokste opp,

og hun mente vi burde gjøre det med dere.

Hun trodde vi gjorde det.
Jeg sa at vi prøvde, men det funket ikke.

- Og så gjorde hun den "hmm"-lyden.
- Bestemor Gloria.

Ingen klemmer til henne på et år.

Greit. Vel, hva om vi nekter å hjelpe til?

- Ja.
- Med all respekt?

Vel, da vil jeg med respekt si
at dere ikke har noe valg.

- Ikke sant, Bob?
- Nettopp.

Vel, da skal vi, med all respekt,
slutte å spise grønnsakene våre.

Gene, Tina, slutter dere å spise brokkoli?

- Jeg liker det.
- Tina!

Ja. Beklager.

Vel, da får dere, med all respekt,
ingen dessert.

- Dæven.
- Greit.

Da gjør vi, med all respekt,
ikke leksene våre.

- Skal du spille dette spillet med mamma?
- Ja.

Bra.

20:00

Men, Lin, ingen TV betyr
at ikke vi får se på TV.

- Ikke vis svakhet.
- De knekker sammen.

- Hva om de ikke gjør det?
- De knekker ikke.

20:30

Niks. Ingen pussing.

Og hvis vi får vonde hull,
er det vi som ler.

Ja. Vent.

20:40

Greit. Tidlig leggetid. På rommet.
Lysene slukkes nå.

- Vi går ikke til sengs.
- Før vi blir trøtte.

- Ja.
- Folkens.

Jeg mener, aldri.

- Ja.
- Ok, da blir det ingen...

- Hva?
- Ingen...

- Du har ingenting.
- Ingen julaften igjen.

Linda, vil du ta en rask prat?

Jeg føler at dette ikke går bra.

Hva om jeg kjøper godteri
som vi kan gi dem hvis de gjør husarbeid?

Nei. De burde gjøre det fordi vi ber dem.

Det vil gjøre dem til bedre borgere
og sånt tull, ikke for å få snop.

Altså, hva om de blir til små kriminelle

som ikke adlyder loven,
og det ødelegger livene deres?

Da later vi bare
som om vi ikke kjenner dem.

Kanskje.

Vel, barna må legge seg,
så vi trenger en våpenhvile, tror jeg.

Greit. Du har rett.

Vi setter husarbeidet på vent

og finner ut av det i morgen.

Utpressing? Har du skrevet ting ned?

Jeg har ikke. Unger, kom inn her.

- Kom igjen.
- Greit.

Jeg beklager for det med julaften.

Kom igjen. Kom opp i senga med mor.

- Skal du drepe oss?
- Nei.

La oss snakke om husarbeidet senere.
Hva med å slappe av litt?

Trøtt, ikke sant?

- Nei.
- Jo.

Skal vi synge en fin sang
eller fortelle en godnatt-historie?

En godnatt-historie?
Som dere gjorde da vi var barn?

Ja. Pappa, du pleide å fortelle
den om Pepperoni, den sovende ponnien.

- Ja.
- Pepperoni, som galopperte over slettene.

Så etter et fint sted å sove.
Og litt pepperoni.

- Hvem gjør ikke det?
- Fortell, Bob.

- Greit. Jeg tror jeg husker den.
- Men kanskje han ikke er trøtt.

Og kanskje han er muskuløs,
men veldig ydmyk om hvor muskuløs han er.

Men han er glad i pepperoni.

Greit. Så, Pepperoni,
en super-muskuløs ponni går rundt

og leter ikke etter et sted å sove,
og han havner i en by.

En liten gruveby kalt Westernville.

Det er bra.

Og det var tre søsken som bodde der.

Belch-Earps... Bearps,
og de drev byens taverna.

Den yngste drev baren
og gamblingvirksomheten.

Gi meg kjempestøvler
med store sporer på baksiden.

- Og foran.
- Ok, greit.

Og den midterste drev underholdningen.

Og jeg har et spillerpiano,
men jeg kan bære det rundt.

Bærer du rundt på et piano?

- Ja, det er banebrytende.
- Greit.

Og den eldste driver hotellet og stallen.

Vel, mer et hestehotell
som også har rom til folk.

Denne veien, min herre.

Det er høyklasse.

Og kanskje det er noen hyggelige sheriffer
i byen, gifte sheriffer.

- Greit.
- Ja, og de er skikkelig flotte.

Men byfolket hører ikke på dem

fordi byfolk kan være
en pest og en plage noen ganger.

Jeg trodde dette skulle være
en rolig godnatt-historie.

Ja. Så en av sheriffene sier...

Hei, Bearps. Kanskje du kan holde
området ditt rent og pent i dag.

La meg tenke på det. Og så...

Men kanskje du kan feie opp alt glasset.

Jeg kjenner gambling-bransjen.
Greit?

Det er les dem og gråt,
ikke les dem og fei.

Og jeg rydder ikke opp i noe
i den ville, ville vesten

De ville ikke høre på noe
de gifte sheriffene sa,

som faktisk var mye eldre
og smartere enn byfolket,

men vakre for alderen.

Det var en grunn til at de ikke ville

høre på de gifte sheriffene.

- Nei, det var det ikke.
- Jo.

- Fordi en natt...
- Hei, det er ikke din historie.

Fordi en natt etter at de beordret
byfolket om å legge seg...

- Byfolk, gå og legg dere.
- Ja.

- Fordi vi er sjefene.
- Ja.

Etter at alle de gamle lysene var slukket,

satte sheriffene seg på hestene sine
og red ut i natten.

Men ikke alle la seg.
De tre Bearps fulgte sheriffene.

Flink gutt, Pepperoni. Tre ryttere på ham,
og han svetter ikke engang.

Så muskuløs.

De sporet dem til gruven utenfor byen.

Og der oppdaget de at de gifte sheriffene

hadde et mistenksomt nattmøte

med den superrike eieren av gruven,
Mr. Goldoeder.

Hei. Jeg bare kysset gullet mitt god natt.

Hvordan går det med planen
om å få de byfolk-idiotene

til å holde ting pent og ryddig,
slik at Store G blir imponert

og har lyst til å kjøpe byen,
gruven og alt landet

slik at vi får en stor utbetaling?

Vent. Hva?
Nei, de gifte sheriffene er snille.

Det er det de vil at du skal tro.

Det viser seg at deres intensjoner
ikke var så gode.

- De var faktisk dårlige.
- Nei.

Og alt for å tjene
sine egne grådige hensikter.

Nei!

Vi må kvitte oss med sheriffene.

- Jepp.
- Giftene? Det er det jeg kaller dem.

Pepperoni liker det.

Så planen. Den ryddige byfolk-planen.

- Oppdater meg. Hvordan går det?
- Det går veldig bra.

- Det går ikke bra.
- Det går ikke bra.

Vær tøffe. Lag et eksempel av en av dem.

Spreng ham med pistolen din. Som dette.

Det var den steinen jeg siktet på.
Jeg burde ha sagt det på forhånd.

Uansett, alt må være perfekt
til når Store G kommer.

Hun liker ikke rotete byer
eller byfolk med dårlig oppførsel.

Og hvis Store G ikke liker det,
så kjøper hun oss ikke ut,

og vi får ikke pengene,
som jeg vet vi alle er store fans av.

Vi skal sørge for at Store G er fornøyd.

- Hva lukter jeg?
- Det er meg. Jeg vasker meg ikke.

- Det er ok.
- Så byfolket måtte finne ut

hvordan de skulle bli kvitt de grusomme,
stinkende sheriffene.

Hva om jeg går på apoteket
og kjøper medisin som får barn til å sove?

Jeg tror ikke det. Men kanskje.

Uansett, de tre søsknene
hadde et eget hemmelig møte.

Ok, alle byens innbyggere hjalp oss.

- Vi har rundt 1000 dollar her.
- Ellers kan vi tilby deg og hestene dine

en gratis helg med alle utgifter dekket,

inkludert drinker, hestemassasje,
våre fineste kammerpotter.

Din personlige underholder.

Se på deg som bruker kammerpotten din

- Jeg tror vi tar pengene.
- Men jeg liker den sangen.

Så hvordan fungerer
dette med å kidnappe noen

og forlate dem i ingenmannsland?

Vel, vi bare tar dem

og så forlater vi dem i ingenmannsland.

- Den er god.
- Jepp. Uten penger.

Med ukomfortable sko.

Og bare en liten flaske med solkrem.

Ingen podcaster.

Ok, men hva om én av

kidnapperne begynner å stille spørsmål?

Sikker på at du vil
kvitte deg med sheriffene?

Jeg har ikke vært her lenge,
men de virker hyggelige og kjærlige.

Ja, og kloke.

De har liksom så mye visdom
å formidle om livet og verden.

De tvinger oss til husarbeid.

- Til hva?
- Du tuller.

Det virker som om dere
jobber så hardt hele tiden.

- Og dere er herlige.
- Jeg vet det.

Jeg skal nyte å etterlate dem
i ingenmannsland.

Og kanskje bare én do-pause på veien.

Etter det, sier vi: "Du må holde deg."

- Ja.
- Men vi stopper om vi må på do.

- Jeg har en liten blære.
- Men et stort hjerte.

Gifte sheriff Bob,
jeg tror det er noe rart på gang.

Fordi noen fremmede kastet oss
på en hest med et laken over oss?

Ja. Jeg begynner å lure på

om dette ikke
er en overraskelsesfest for oss.

For det første,
er det lenge til vi har bursdag.

Når jeg tenker etter, var det jeg

som sa: "Er dette en overraskelsesfest?"

Og de sa: "Ja, noe sånt."

- Så lyst. Hvor er vi?
- I ingenmannsland.

- Hvilken by er det nabo til?
- Ingen. Dette er deres stopp.

Kan vi få pistolene tilbake?

Ingen baktanke. Kan dere også gi oss
deres pistoler? Ingen baktanke.

- Nei.
- Greit nok.

Ikke trygle oss om å ikke forlate dere.

Vi er ikke følelsesmessig
involvert i dette.

Vennligst ikke forlat oss.

- Søren.
- Vær så snill.

- Jeg har ikke riktig BH til dette.
- Beklager. Lykke til.

- Ser de fortsatt på oss?
- La meg sjekke.

- Ja.
- Ser de sinna ut?

- Ganske sinna.
- Hva med nå?

- De ser fortsatt ganske sinna ut.
-Å, dæven.

Opp med humøret.

- La oss kjøpe en omelett til deg.
- Greit.

Så sheriffene fikk det de fortjente.

Slutt. For en flott historie.

Strukturen er litt rotete...

Det er ikke slutten. Nei. Vet du hvorfor?

Fordi ingen har kysset?

Fordi sheriffene ikke ga opp.

De ville ikke la
de bøllete byfolkene vinne.

- Ikke at det handlet om å vinne.
- Det var det. Så de begynte å gå.

Og de fortsatte å gå, og visst,
så satt de på ryggen til hverandre.

Og de byttet på det.

Jepp. Og de kjempet mot ulver.

De danset med ulver,
og de kjempet mot flere ulver

fordi de ikke likte
at de danset med de andre ulvene.

Alt for å komme tilbake til byfolket

for å hjelpe og våke over dem.

Nei, byfolket koser seg

og tar vare på seg selv.

Det er fordi
de ikke visste hva som var i vente.

Det var trøbbel. Virkelig trøbbel.
Den dårlige typen.

Slemme små byfolk.

Dere kunne ikke gjøre som vi sa,
kunne dere?

Store G vil forandre dette stedet.

Dere kunne vært en del av det.
Et fantastisk nytt sivilisert samfunn.

Det veloppdragne vesten,
vil hun kalle det,

og jeg kommer også til å bli enda rikere,
som blir ganske kult.

Så hva vil dere?

Forlat byen, ellers får jeg
gruvearbeiderne mine til å pepre dere.

- På en dårlig måte?
- På en veldig dårlig måte.

- Linda.
- Hva? For mye?

- Det er en western.
- Ikke gjør meg redd for bønner.

Så, byfolkene,
som kunne ha unngått alt dette

ved å bare lytte til sheriffene og ryddet,
men nei...

Nå stirret de inn i riflene

til Mr. Goldoeder og hans gruvearbeidere.

- Det ble en skytekamp.
- De var så avskyelige. Beklager.

Kampmusikk.

- Stopp!
- Vi er her for å beskytte dere.

- Hvem? Meg? Så fint.
- Nei. Dem.

- Bu.
- Vann hadde også vært flott.

Har noen vann? Jeg spør senere.

Vent, vent, vent.

Hvorfor stole på deg?

- Fordi.
- Fordi?

Vi er sheriffene
og det er vår jobb å beskytte dere.

Hvordan vet vi
at dere ikke jobber for dere selv?

Med Goldoeder, for å bli rike
ved å imponere Store G?

Greit. Kanskje vi ville
imponere Store G litt.

Saksøk oss.
Ikke at denne byen har en advokat.

Jeg er en advokat.

- Du?
- Jepp. Personskade, for det meste.

- Flott.
- Og skattelov.

Jeg skjønner.

Hva om å gjøre husarbeid
faktisk var bra for dere?

- Har dere noen gang tenkt på det, pøbler?
- Som vi elsker.

Kanskje det å få dere til å hjelpe til
forhindrer dere i å bli kriminelle.

- Hvorfor hører dere ikke på oss?
- Nå!

Ser du? Det er det som skjer
når vi hører på dere.

Alle blir distrahert
og noen stjeler pistolene våre.

Fanken. Det komplementere klærne mine.

Men så sa den gifte sheriff Linda...

Vel, du kan ikke pepre oss alle, Goldoeder.

For det første, blir det mye søl.

- Og du vet at store G ikke liker søl.
- Det er sant. Søren.

Men så fikk han en idé.

- Jeg har en idé. La oss ha det litt gøy.
- Hurra.

Bearps, gifte sheriffer,
hva med en skytekonkurranse?

Hver runde er to personer, to bønner.
Beste skudd vinner.

Og vinneren får bestemme
hvem som blir og hvem som går.

Jeg er også med, og jeg er en god skytter.

Jepp, det var det jeg prøvde å treffe,
og det gjorde jeg.

Sheriffene ville ikke delta i en
skytekonkurranse med sine egne folk.

Også, Louise, dette høres ut som filmen
The Quick and the Dead.

Hva kom først, filmen eller historien?

- Filmen.
- Er det en romantisk komedie, eller...

Har du sett filmen, Louise?

Bare delene de viste på TV

mens du sov på sofaen
og jeg så hele filmen.

Sheriffene gjorde det, fordi innerst inne,

visste de at dette var måten
å vise hvem som var sjef.

Jeg tror ikke det.

- Hun har rett.
- Hva?

De må ha skytekonkurransen
for å vise hvem som er sjef.

Sheriff Bob og sheriff Linda vinner. Slutt.

Så konkurransen begynte.

Førstemann var sheriff Bob mot Louise.

Og nyt den lille hatten min.
En baby ga meg den.

Bare tuller. Jeg fikk den laget.
Av en baby.

- Nå skal du få.
- Kan jeg gå mot noen andre?

Kanskje noen mindre skremmende.
Kanskje advokaten.

- Hei.
- Nei.

Greit. Jeg bare...

- Vises baken min?
- Ja.

Motbydelig.

Det er urettferdig.

Louise, hvorfor er rumpeklaffen åpen?
Ville ikke den vært knappet igjen?

De finner opp lukkende rumpeklaffer
om 50 år.

Hør her. Mamma, jeg kom ikke til delen

hvor du skyter av Genes belte

- og rumpa henger ut.
- Pent.

Hvorfor? Hvorfor? Nei!

Av jord har du kommet,
til rumpe skal du bli.

- Vent. Døde jeg?
- Nei. Du er bare dramatisk.

- Ok. Fortsett.
- Gjorde jeg det bra, Louise?

Gjør deg klar for at jeg skyter deg med...
Du vant.

Så ikke bra.

På tide å finne ut hvem som skulle møte

Goldoeder i den siste runden.

Det var da Goldoeder bestemte seg
for å gjøre det mer interessant.

Vi gjør det mer interessant.

Nå som det bare er dyktige folk igjen her,

hva med å bruke skikkelige bønner?

Limabønner.

Du kan ikke være seriøs.

Limabønner er enorme og gjør vondt.

Og de smaker i beste fall ok.

Hvis du steker dem med litt smør...

- Pappa.
- Beklager.

Og sheriff Linda sa...

Jeg kan ikke tro at du skal
skyte meg med en limabønne.

Og Louise sa...

Jeg kan ikke tro at du skal
skyte meg med en limabønne.

Bare gjør det pokkers husarbeidet.

Ikke kjangs.

Hvorfor kan du ikke bare gjøre noe
når jeg ber deg om det?

Jeg bestemmer,
og jeg vet hva som er best for deg.

Det er som om du ikke respekterer meg,

selv om alt jeg gjør er for dere.

- Ok, Bryan Adams.
- Beklager. Jeg nekter.

Det er så frustrerende.

Vet du hva? Glem det. Glem alt.

Jeg bryr meg ikke om hva dere gjør.

Gråter du under en skytekonkurranse?

Nei, jeg har det bra. Jeg er sjefen.
Jeg har det bra.

Hei, alle sammen, se på Ponnien Pepperoni.

- Så heit.
- Alt handler ikke om deg, Pepperoni.

Vant jeg?

Går det bra med mamma? Jeg bare spør
fordi hun løp gråtende ut av rommet.

Kanskje en av skjønnhetsvanene hennes
vi ikke er klar over.

- Fungerer det, så fungerer det.
- Jeg skal snakke med henne.

- Eller kanskje jeg?
- Greit.

Så, har noen planer for helgen?

- Nei.
- Greit.

- Mamma.
- Hei. Det går fint.

Jeg måtte bare fise.
Så jeg løp ut hit for å fise.

Og jeg gråter ikke,
selv om det er veldig greit for mødre

å bli sint og frustrert
og gråte foran barna sine.

Jeg beklager at jeg ikke fikk deg
til å gråte. Nå føler jeg meg som en dust.

Det er ikke lett å ha voksne
som bestemmer over deg hele tiden.

Og så det som skjedde på skolen. At LaBonz
tok min vakre kjærlighet på pinne.

- Jeg hadde en dårlig dag.
- Jeg vet det.

Men jeg hadde nettopp
den telefonen med bestemor,

og dette med husarbeid tok over tankene.

- Så la oss skylde alt på bestemor.
- Nei, vi elsker bestemor, men ja.

En av oppgavene våre

var å tenne bestefars sigaretter i munnen.
Jeg kjenner fortsatt smaken.

- Hun er kanskje ikke årets mor.
- Vel, nå høres hun kul ut.

Det er bare, du vet...

Det har vært så mye press rundt det
å oppdra gode barn, gode mennesker.

Vi kan ødelegge dere,

og da blir jeg sint på dere,
men dere er jo bare barn.

- Det er bare... Du vet, det er så mye.
- Mest på grunn av Tina, ikke sant?

- Og Gene.
- Kom hit, du.

Jeg er glad for at du er så sta.
Det er bra for deg når du blir eldre.

Ingen kommer til å plage min Louise.

Du blir den tøffeste søta i fengsel.

- Takk, mor.
- Du skal fortsatt gjøre husarbeid.

Aldri.

- Hva om du får godteri?
- Avtale.

- Kanskje det fingersnopet.
- Kjærlighet på pinne.

Det var min idé.

Jeg hadde ryddet dritten
av stedet for snop.

Godteri løser alt, som vanlig.

Kan vi gå tilbake i sengen
og fullføre historien?

Jeg må vite hva som skjer
med pianospilleren.

Spiller han noen gang Coachella?

Skynd deg.

Jeg må hjem og vaske gruvearbeiderne
før morgenen. De er skitne.

- Hva i...
- Ja, vi er på samme side nå.

- Ja, la det synke inn.
- Hurra.

- På samme lag.
- Samme det. Jeg skyter dere begge.

Kan dere stå ved siden av hverandre
og nærmere meg?

- Hva skjer?
- Store G. Når kom du hit?

Akkurat nå.
Jeg tok en buss fra jernbanestasjonen.

Sjåføren var ikke forsiktig med bagasjen,
og hestene hans var altfor høylytte.

Beklager å høre det.
Vel, alt er bra, Store G.

Skal bare bli kvitt de slemme byfolkene,

og så kan jeg vise deg rundt.

Forresten, de gifte sheriffene
er ikke kule lenger.

Er det ingen som gjør husarbeid her?

- Jeg godkjenner ikke.
- Vel, gjett hva.

Det er greit.
Du trenger ikke å godkjenne det.

Ja, vi godkjenner å ikke bli godkjent.

Dette er byen vår. Dette er våre folk.

Og den syrlige,
løk-aktige lukten er vår lukt.

Vi sheriffer gjør ikke alltid som vi skal,

men vi gjør det som er best for byen.

Og jeg blir en bedre sheriff
om jeg bruker magefølelsen,

og ikke andres magefølelse,
som ikke engang bor her.

Og akkurat nå sier magen min:
"Kom deg vekk, Store G."

Vent. Rir jeg på en kanon?

- Ja, en bønne-kanon.
- Og den ruller av seg selv?

Noen kanoner fungerte slik på den tiden.

- Hei.
- Skal vi flytte dem?

Nei. De ser så søte ut.
Alle får plass, ikke sant?

Ja.
Det går fint at halve kroppen min flyter.

Du glemte noe.

- Ja.
- Nettopp.

Dette er god pepperoni.

Oversatt av: Christopher Merchant