Original subtitles

I de siste tolv månedene har vi kunnet gi nye meldinger

om hvordan allierte luftstyrker har gitt krigen et nytt ansikt.

Den tyske krigsmaskinen angripes dag og natt.

En eskadre på 80 amerikanske flygende festninger

kastet i går en bombelast på flere hundre tonn.

Denne gangen over en fabrikk hvor det arbeides døgnet rundt

med et stoff tyskerne mener kan avgjøre krigens utfall.

Dette fortalte vi 17. november 1943.

Det vi ikke kunne fortelle, var at bombingen var en enkeltepisode

i et drama som varte i fem lange år.

Den mest spennende delen av kampen ble ført i Norge

av 11 sabotører fra kompani Linge.

De landet i fallskjerm på Hardangervidda,

der de slet i snø og is i månedsvis

og holdt England underrettet om tyskernes disposisjoner.

Slaget om tungtvannet begynte i 1939, bak College de France's fasader.

Her foregikk et intenst vitenskapelig arbeid,

ledet av den franske atomforskeren JoliotCurie.

Vitenskap, industri og sivilisasjon vil utvikles med stormskritt

så snart vi klarer å styre uranets spaltningsprosess.

Vi har mange forsøk foran oss.

Men en dag vil vi mestre denne kolossale energiressursen.

Vi går inn i en ny æra hele menneskeheten vil få nyte godt av.

Akkurat nå, i april 1939, ser den politiske horisonten mørk ut.

Men jeg nekter tross alt å tro

at denne menneskets seier over naturen

vil bli brukt til ødeleggelse og død.

I laboratoriet i Paris går atomforskningen sin gang.

JoliotCurie, Halban og Kowarski står foran en viktig avgjørelse.

Unnskyld at jeg er sen.

Jeg skulle til å si at tiden er inne

for å avgjøre den videre retning for våre forsøk.

Skal vi bruke karbon eller tungtvann

til å blande i uran som demper for nøytronene,

slik at vi kan styre spaltningen av uran i kjeder?

Hva mener du, Halban? Karbon er mest praktisk.

Slikt er alltid vanskelig. å veie opp mot hverandre.

Det går fortest med tungtvann. Men husk det er et sjeldent produkt.

Mengden vi råder over i laboratoriet er for liten.

Hvor mye har vi nå? Omtrent 50 gram. Og kan trenge...

Et par tonn.

La oss prøve med 100200 liter.

En slik mengde finner vi bare på produksjonsstedet.

Tungtvann blir bare framstilt ett eneste sted i verden.

Nemlig i Norge, på Vemork i Telemarksfjellene.

Som en festning reiser fabrikken seg midt i fjellveggen.

Den produserer for fredelige formål. Kvelstoffgjødning til landbruket.

Vannmassene ledes gjennom rørgata ned til kraftstasjonen,

en av de største i verden.

Dypt nede i kjelleren foregår en annen produksjon.

Her faller sakte, dråpe for dråpe, en dyrebar væske: tungtvann.

Prosessen er så langsom at dags produksjonen bare er noen gram.

I Paris innvier JoliotCurie rustningsminister Dautry i planene.

Vi må slå til oss de 160 literne med en gang.

Stoffet er på Vemork og vi må få det hit.

Enig. Det er av største viktighet at vi får tak i det.

Jeg frykter at tyskerne ligger foran oss i løypa.

Hans frykt er ikke ubegrunnet.

I Oslo får dir. Aubert i Norsk Hydro besøk av en tysk utsending.

Riksregjeringen vil gjerne inngå en avtale så snart som mulig.

Beklager at vi ikke kan imøtekomme Deres ønske.

Men vi godtar jo betingelsene Deres!

Det dreier seg ikke om penger.

Tungtvannsproduksjonen er så liten at vi ikke kan selge.

Men våre forskere mener

at stoffet kan brukes til beste for menneskeheten.

Det tviler vi ikke på. Men jeg beklager overordentlig...

Jeg forstår. Og jeg går nå.

De vil få beskjed fra mitt lands regjering

hvilken slutning de trekker av samtalen vi har hatt.

I Paris konfererer Dautry med Monsieur "A".

De drar altså frivillig til Norge med dette oppdraget.

Jeg trenger neppe gjenta hvilken risiko De tar.

Slett ikke, herr minister.

Tiden er knapp. Tyskerne kan angripe Norge når som helst.

2. byrå har fått ordre om å beskytte Dem.

Lykke til, og på gjensyn!

Kort tid etter er den hemmelige utsendingen på vei til Norge.

Den tyske spionasje prøver å kullkaste planene.

Tyskerne er på sporet. Godt vi tok våre forholdsregler.

Slik at vår mann er beskyttet.

Men han kommer fram i god behold. Aubert får et nytt besøk.

Det er en ære å hjelpe Frankrike og dets allierte.

Vår totalbeholdning av tungtvann, omtrent 200 kilo,

står herved til Deres disposisjon.

Vi er dypt takknemlige.

Fra fabrikken på Vemork blir tungtvannet sendt til Oslo.

Den hemmelige franske agenten drar ut til Fornebu,

der bagasjen blir lastet inn i ruteflyet.

To tyske spioner iakttar det hele med interesse.

Når bilen glir fram i mørket aner de ikke at tungtvannet er i den.

De ser at franskmannen stiger inn i flyet.

Det de ikke ser, er at han hopper ut på den andre siden

og lister seg mot et annet fly.

Ruteflyet har startet, men agenten stiger inn i det andre.

Det som inneholder den dyrebare lasten og som nå forlater Fornebu.

Det gamle trikset er lyktes enda en gang.

Flyet som tjener som lokkedue blir angrepet av tyskere

og tvunget ned på en flyplass ved Hamburg.

Åpne den!

Bare alminnelig gråstein.

Etter en reise til Edinburgh og Paris er tungtvannet i College de France.

9. april. Den tyske krigsmakten overfaller Norge.

Det er som selve snøen skyter flammer

under den verste krigsmaskin verden hittil har kjent.

Ennå kan ingen makt stanse den.

Svarte vinger dekker himmelen.

Svære tanks velter fram på trange norske veier.

Tyskerne marsjerer inn i Rjukan og besetter fabrikken på Vemork.

Så følger invasjonen i Frankrike.

En stormflod velter fram. Alt som vokser, meies ned.

De sivile flykter i endeløse rekker.

Paris er truet. Beholderne med tungtvann flyttes.

De finner et foreløpig tilfluktssted i fengselet i byen Lyon.

Imens har tyskerne nådd Paris.

Panservognene buldrer oppover ChampsÉlysées.

Den motoriserte armeens stormløp fortsetter

gjennom et lamslått Frankrike.

Tyskerne må ikke få tak i tungtvannet.

Vi må frakte det over Kanalen, koste hva det koste vil.

Jeg skal snakke med sjefen for de britiske styrker

når jeg kommer til Bordeaux.

Vi har alt ordnet med reise for Kowarski og Halban.

I en villa har JoliotCurie og hans medarbeidere

innredet et provisorisk laboratorium.

Dere må reise til Bordeaux med en gang.

Regjeringen har gitt tillatelse til at dere fortsetter forsøkene

med tungtvann utenfor Frankrikes grenser.

Jeg skal ta meg av de andre medhjelperne i laboratoriet.

På ny må tungtvannet av gårde.

Skipet klarer å slippe ut fra Bordeaux like før tyskerne kommer.

Tungtvannet transporteres til laboratoriene i England.

Slik lyktes det å redde beholdningen av det dyrebare stoffet.

Men om tyskerne gikk glipp av tungtvannet, har de nå fabrikken.

Deres voksende krav møter en seig, indre motstand.

Vi må ha 5000 kilo av stoffet. Og det i år!

Helt umulig. Til det ville jeg trenge...

De skal få alt De trenger. Jegmå ha 5000 kilo. Farvel!

Har du tid? Det gjelder de nye tegningene.

Hva ville den karen? At vi skal øke produksjonen.

Vet du hvorfor?

Er det hva jeg tror, må vi underrette de allierte straks.

Hva kan vel de gjøre? Professor Tronstad må få vite det.

Du vet at han nettopp er kommet til London?

London. Herjet og lemlestet av bombing.

Det ubøyelige, ukuelige London er blitt sentrum for all motstand.

Her har folk fra okkuperte land funnet et fristed.

En av dem er vitenskapsmannen professor Leif Tronstad.

Sabotasje er mest effektivt når det gjelder industrimål.

Ja, hvis det er et lite mål.

I dette tilfellet ligger målet ekstra vanskelig til.

Se her. Under sju etasjer stål og betong.

Rommet med tungtvannet ligger aller nederst. Der!

Lite egnet som bombemål. Flybårne tropper er tingen.

Norge er et vanskelig område for glidefly.

Men vi må ha tak i tungtvannet.

Vrient å lande der. Greier britiske tropper å ta seg fram i fjellet?

Vi kan sende en norsk fortropp som forbereder landingen og viser vei.

Vi spesialtrener flybårne tropper. De plukker ut nordmennene.

Hva med å sende en nordmann nå?

Så vi holdes orientert om hva tyskerne gjør.

Jeg har rette mannen for oppdraget.

En gutt fra stedet, som nylig flyktet hit.

Hjemme tror de bare jeg er en tur i fjellet.

Den eneste som vet noe, er min bror, Torstein.

Nei takk.

Det gjelder å være tilbake fortest mulig.

Jeg kan droppe deg i natt, hvis været holder.

Vanskeligheten er å få deg ned på rett sted.

Det ordner seg, Får jeg gode ski, er jeg hjemme til middag i morgen.

Fint. Altså: Kontakt Vemork, kontakt med oss.

Lykke til. Takk.

Førstemann, Einar Skinnarland, blir sluppet ned over Norge.

Været er gunstig. Det går etter timetabellen.

Før det blir mørkt, rekker han fram til Møsvatn,

der broren er damvokter for Hydro.

Storsinn, høysinn, langmodighet. Og tyskere.

Jaggu sa jeg smør! Hitler skulle vært mørbanket.

Ja, du ville vel likt det. De er redd ham! Det er feilen.

Hadde jeg vært yngre, skulle jeg snakket alvor med ham!

Morn, Torstein. Morn.

Morn, Halvor. Er det deg som er innom?

Hvor har du vært? En tur på fjellet og jakta litt.

Fin ungdom! Bare reke rundt på ski.

Kom du deg ikke over?

Tror du du kan skaffe meg arbeid på Hydro?

Jeg kan skaffe deg jobb på dammen. Fint.

Sa du arbeid? Tror jeg har begynt å høre dårlig.

Har tenkt å gå inn for tyskerarbeid. Å, din rakkerfant!

Ikke sikkert det er så dumt.

Vær så god. Takk. Vil De ta med dette.

På Tronstads kontor hoper det seg opp meldinger om Vemork.

Rapporter, mikrofotografier, og detaljerte skisser fra sjefen,

ingeniør Brun og andre folk på Hjemmefronten

smugles over svenskegrensen og når fram til London.

Dag etter dag føler Tronstad trusselen

fra tungtvannsrommet i den befestede fabrikken.

Dr. Brun!

Jeg vil gjerne drøfte byggeplanene med Dem i morgen tidlig.

Jeg må nok reise til Oslo. Ingeniør Sørlie overtar.

Takk for det.

Mikrofilmen ligger helt på bunnen av tuben.

Du kan gjerne bruke av tannpastaen. Bra.

Skulle ønske jeg kunne reise med deg.

Vi trenger deg her. Du får nok en rekke oppdrag.

Fra en flyplass i Sverige tar Brun veien til London.

Opplysningene han har med seg kommer beleilig.

War Office har alt bestemt at tungtvannsanlegget skal sprenges.

Bare en ting til. Sikkerheten er av største viktighet.

Ta ikke kontakt med Skinnarland om dere ikke er absolutt nødt.

Det kan dessuten resultere i represalier mot de sivile.

Den risikoen er alltid til stede, så lenge de hunerne er løs.

Men dette er en militær operasjon. Britiske tropper i britisk uniform.

Vi kan nok hjelpe dem inn. Men hvordan få dem ut igjen?

De har null sjanse. Det blir fangeleir om de blir tatt.

Det var vel det hele. Er alle fornøyd?

Så klart. Vi får jo gratis reise hjem.

Se her. Ta med denne.

Tronstad tar farvel med lederen, fenrik JensAnton Poulsson,

telegrafisten Knut Haugland, sersjant Claus Helberg

og nestkommanderende Arne Kjellstrup.

Gruppen har fått navnet Swallow. Den skal sendes i forveien

og legge alt til rette for de britiske kommandosoldatene.

Etter to strandede forsøk

blir de sluppet ned i måneskinn midt inne på Hardangervidda.

De lander med mat, klær, våpen og ammunisjon.

Den kraftige vinden sprer materiellet vidt omkring.

Det tar to slitsomme dager å få alt samlet.

Før strabasene begynner, kjenner de gleden strømme

over atter å stå på norsk jord.

Halvparten av matforsyningene og utstyr som ikke er nødvendig

skal legges igjen som sikkerhetsdepot.

I mellomtiden har lederen funnet ut at de er over 150 km fra målet.

Avstanden må de legge bak seg på ski i isende kulde.

Under slike forhold greier ingen å bære mer enn 30 kilo.

Det er åtte slike pakninger i alt.

Så hver dag må de gjøre turen tre ganger over samme strekning.

På de korte rastene de unner seg, får hver mann dagens rasjon:

Et lite stykke pemikan, havregryn, smør, ost, sukker og fire kjeks.

21. oktober bryter det løs en voldsom snøstorm.

Swallow må slite seg fram i enda tyngre føre, i løs dyp snø.

Men marsjen går videre. Det er langt igjen.

Kjelken de finner, gjør transporten lettere.

Og endelig...

Endelig viser fjellet seg fra en vennligere side.

Underveis forsøker de stadig å få kontakt med London.

Men antennene på Home Station klarer ikke å fange opp de svake signalene.

For hver kveld føler de seg mer ensomme og forlatte i fjellødet.

På ny bryter uværet løs. Samme slitet om igjen.

Den skjelvende magnetnålen er det eneste som binder dem til livet.

Etter 14 dager når de slitne fram til hytta ved Sandvatn.

Så nær målet at den kan brukes som operasjonsbasis.

Er det ikke det jeg har sagt hele tida? Fine saker.

Skal vi se om det finnes noe mat her?

Flytter ikke hjem før denne krigen er slutt.

Takk skal du ha.

Hysj da!

For første gang siden landingen i Norge, hører de London.

Ganske svakt.

Inntil det slukner, som et lys i et vindblaff.

Den er gåen.

Akkumulatoren er ødelagt.

Den tålte ikke vannet da Helberg gikk gjennom isen.

Major Tronstads instruks var streng: Ingen kontakt med sivile.

Men forbindelse med hovedkvarteret i London er livsviktig,

og Jens må ta en bestemmelse.

Du Claus?

Helberg blir sendt til bygda.

Men de tyske patruljene holder vakt over vidda.

Helberg er en dyktig skiløper.

På noen minutter har han lagt tyskerne bak seg. Unntatt en.

Blant tyskerne er det en mellomeuropeisk skimester.

I fire timer kappes de i dyktighet og utholdenhet,

som gjaldt det en sportskonkurranse.

Men denne gangen er selve livet innsats.

Helberg tror seg reddet for denne gangen.

Hendene i været!

God morgen.

Jeg skal hilse fra tante Kjersti.

Er dere kommet, nå? Jeg har ventet på dere.

Det er en ting du må hjelpe oss med.

Blant utallige kodemeldinger på all verdens språk,

er det en som hittil aldri er nådd fram.

Den lille gruppen på Hardangervidda er taus.

London venter dag og natt på anropssignalet fra Swallow,

men alltid forgjeves.

Torstein skulle sørge for ladning. Den er fin.

Skynd deg. Skulle vært på luften allerede.

Hei! Der har vi'n!

For første gang er forbindelse med London opprettet.

Ikke lenge etter er 40 britiske kommandosoldater på vei til Norge.

Inne på vidda blir en landingsplass merket opp med bluss.

Men tåken legger seg ugjennomtrengelig over lysene.

Håper vi virkelig får se midnattsolens land.

Du får se mer enn nok etter hvert.

Skinner sola virkelig hele natten? Høres ikke noe særlig ut.

Du får jo sett ekstra godt på blondinene.

Foretrekker mørke damer.

Etter at flyene forgjeves har søkt i natten,

fjerner de seg for å nå tilbake til England.

Det var siste sjansen denne måneperioden.

Det blir å vente igjen.

Men bare ett av flyene kommer hjem og beretter om tragedien.

Tyskerne får tak i dem som er sluppet fra det med livet.

Fortsett.

Åpne døra.

Reis dere!

Bli med meg.

Ved ransaking av soldatene før henrettelsen,

har nazioffiserene funnet et avslørende kart.

Rjukan. Det betyr tungtvannet.

Vaktpostene omkring Vemork blir mangedoblet.

Men i London tar sjefen for Special Forces' seksjon for Norge,

oberst Wilson og major Tronstad, kampen opp på ny.

Dette var ikke bra. Vi må starte forfra, på annet vis.

Jeg har kondolert Combined Operations og uttrykt min medfølelse.

Jeg foreslår at Special Forces overtar herfra,

sammen med nordmenn fra Kompani Linge.

Regjeringen har gitt sin tillatelse.

Ifølge professor Brun, kan oppdraget utføres av seks mann.

I så fall trenger vi bare ett fly.

Jeg har ringt til Skottland. Treningen starter i morgen.

Godt nytt! Vi skal nok greie det, uansett tyske forholdsregler.

Tyskerne er blitt engstelige og arresterer alle mistenkelige sivile.

Torstein er en av dem.

Einar skjønner at tampen brenner. På tide å komme seg unna.

Han slutter seg til Swallowkarene inne i fjellet.

Her oppe er kulden enda strengere. Det er vanskeligere å få tak i mat.

Det er som om alt liv har forlatt jorda.

Swallow finner ly i en hytte. Et nødtørftig ly

mot en av de verste vintrene i Norge på en mannsalder.

Stormen raser uavbrutt og river med seg den primitive antennen.

Hver dag må den repareres på ny.

Brenselet ligger dypt under snøen. Tørr ved er en ren Guds gave.

Selv dyra har måttet flykte for fimbulvinteren.

Jeg er så sulten. Det skriker i magen.

Skal vedde en bukseknapp på at det første Jens sier, er:

"Jeg skjønner og begriper ikkehvor reinen har gjort av seg."

Vi vedder. Jeg trenger en knapp. Har de ikke fått noe i dag, så...

Samme forbannede vær og føre dag ut og dag inn.

Jeg skjønner og begriper ikke hvor reinen har gjort av seg.

Nei, gi deg! Jeg vant. Han sa det, jo!

Det var ikke det første han sa!

Hva er det dere flirer av? Arne har med grøntfor til oss.

Her.

Reinmose! Du skal ikke ha oss til å ete det?

Noe må vi ha å fylle magen med. Reinmose...

Litt næring er det vel i den. Cvitaminer, om ikke annet.

Folk blanda det jo i brødet i barkebrødstida.

Og reinen lever av'n. Den tygger jo drøv og har 7 mager!

Fire, er det vel. Jeg har nå bare én.

Og den er temmelig tom.

Vi er ikke drøvtyggere, så vi må koke den først.

Mer salt. Lukt, da vel!

Tullebukk.

Her er det det vanlige. "No operation tonight".

Nå begynner det å boble. Dekk bordet!

Dekk bordet, da gutter! Ja da, ja da.

Når krigen er over, skal jeg ikke bruke et øre på kvinnfolk.

Da blir det mat for alle penga.

I Skottland ligger de norske soldatene i hard trening.

Jeg trenger neppe understreke viktigheten av Operasjon Gunnerside.

Så få som mulig må få vite om den.

Oppdraget må samordnes med største nøyaktighet.

Spesialtrening, forsyninger, ajourført etterretning, flytransport.

Min venn professor Tronstad her står på vår side.

Han blir vår spesialrådgiver i alle detaljspørsmål.

Seks mann fra Kompani Linge trener til Operasjon Gunnerside.

De er blant de beste i hele kompaniet.

Vi må hjelpe dem på alle måter.

Vi har laget en modell ut fra skisser og fotografier

som Brun tok med seg fra Norge.

Oberst Rheam, jeg vil gjerne at De drøfter detaljene

og mulighetene med professor Tronstad.

Det var alt for i dag.

Swallowgruppen kjemper seg videre gjennom slit og savn.

I to døgn har Jens ligget etter reinen.

Tredje dags morgen ser han den.

Utpå kvelden kommer han på skuddhold.

Dobbelt kjærkomment er det fordi det er selve julekvelden.

Varmt reinsdyrblod gir kroppen liv og krefter.

Samme dag er Helberg i Rjukan for å samle opplysninger.

Han kan ikke motstå lysten til å legge veien om hjemmet sitt.

Men instruksen er uforandret: ingen kontakt med sivile.

De feirer julen så godt de kan, inne på fjellet.

"Salig iblant oss de går ..."

Litt av et måltid. Ja, det var ikke dårlig.

Er det ikke rart? Når man ser filosofisk på det.

At det går an å bli så fabelaktig glad bare av mat.

Så se litt glad ut, da! Orker ikke. Er så stappmett.

Her sitter vi og spiser reinmage som grønnsakrett.

Og synes til og med det er godt. Ville jeg aldri trodd før krigen.

Mosen er bedre når den har vært en tur innom reinen.

Åssen går det med diktet ditt? Shakespeare.

Vet ikke jeg. Dere skal få en smakebit:

Ser han i det fjerne rein glemmer'n slit og vonde bein

Han jager over StoreSaura Det lyser mord av begge aua!

Det gjør'ke no' at Shakespeare daua!

Best å spare på strømmen til London kommer med julehilsen.

Det blir vel det gamle: "No operation tonight!"

Det kan de allierte være glad for. De kommer nok, før eller siden.

They'll be coming round the mountains when they come

I'll be drinking Johnny Walker when they come...

They'll be wearing silk pyjamas when they come...

Husk på dem som drog foran og ofret livet.

For deres skyld, sørg for at operasjonen lykkes!

Dere forstår ikke fullt ut betydningen i dag.

Men dette blir Norgeshistorie om 100 år.

Atter tar Tronstad farvel med en tropp fra Kompani Linge.

Lederen heter Joachim Rønneberg, nestkommanderende, Knut Haukelid.

Fenrik Kasper Idland, sersjant Birger Strømsheim.

Sersjant Fredrik Kayser og sersjant Hans Storhaug.

Denne gruppen har fått navnet Gunnerside.

De kommer ikke i silkepyjamas som Swallowguttene sang om.

Men i hvite forsvinningsdrakter.

Det er 16. februar 1943. Inne på vidda brenner blussene på ny.

Igjen høres motordur over fjellet, men hele natten går.

Nei, nå har det ikke vært heureka på lang tid.

Da nytter det ikke å vente lenger.

Tunge om hjertet vender de tilbake til hytta.

Vi får sende den vanlige meldingen.

"Ennå ingen kontakt med Gunnerside."

"Uvær på fjerde dagen. Leting umulig."

Det er ikke mer å si.

Er de ikke kommet i hus nå, ser det svart ut for dem.

Er det ingenting vi kan gjøre? Ikke i dette været.

Imidlertid er karene fra Gunnerside blitt sluppet ned mye lenger nord.

Flygerne så ikke blussene gjennom skydekket.

Gunnerside prøver å finne Swallow, men tvinges tilbake av uværet.

Om morgenen den 6. dagen bryter sola gjennom snøkavet.

Gunnerside starter på posisjonen som skal være Swallows basis.

Underveis får de øye på to skiløpere.

Er det venn eller fiende?

Vi venter her.

Hvor tror du de kan være? De må jo komme denne veien.

Hvis det ikke har hendt dem noe.

Det er Knut, jo! Morn, du.

Hvor er de andre? Like borti her.

Ohoi!

Endelig er Swallow og Gunnerside forenet.

Sammen fortsetter de mot den siste framskutte posten.

Fjøsbudalhytta i fjellsiden rett opp for Vemorkjuvet.

En slik som deg skulle jeg hatt i 1940!

Du får nok vente på tur, Claus.

Det haster ikke. Min tur kommer nok.

Har du tenkt å ta nesa mi? Hold kjeft. Dette skal jeg greie.

Hvor lang lunte skal du bruke? Vi har 80 sekunders.

Om nødvendig, kutter vi til 30. Da skal dere jaggu få løpe!

Jens, se her litt.

Sikkert at opplysningene om minefeltene er riktige?

Hvis de ikke er flyttet de siste dagene.

Jernbaneporten burde være sikker. Hvis ikke, merker vi det nok.

Er alle klar over hva de har å gjøre?

Dere kjenner det tyske vaktholdet.

Blir det kamp, er det dekningsgruppens jobb.

Sprengningsgruppen går rett på målet. Et ekstra sendingssett til hver.

Hender det meg noe, eller skulle planen klikke

handler hver enkelt etter eget skjønn.

Husk hva Tronstad sa:

"I denne krigen er tungtvann viktig. Operasjonen må lykkes."

Skulle noen bli såret så han ikke kan komme seg unna,

får han selv avgjøre hva som er best.

Selv mener jeg det er klokest å ta sitt eget liv.

Noen spørsmål?

Ok. Vi starter om en halvtime.

Veien mellom hytta og fabrikken er lang og farefull.

Først på ski nedover bratte fjellet.

Ved den hvite prikken blir våpnene nok en gang ettersett

og skiene lagt igjen.

Det siste stykket før juvet og opp på den andre siden

er sabotørene nødt til å klatre.

Helt udekket må de følge jernbanesporet,

eneste mulige atkomst mellom maskingeværposter og landminer.

Telegrafistene er blitt igjen for å holde kontakten med London.

Nå er de underveis. Ja.

Synd vi ikke kunne være med. Tja...

De er heldige med føret, i hvert fall.

Der ligger målet. Det ser nært ut.

Men imellom er juvet. Og fienden.

Meter for meter har de lagt en rute mellom de tyske vaktpostene.

Før framstøtet mot fabrikken, tar de av forsvinningsdraktene.

Angrepet skal utføres i full uniform så tyskerne ikke skal få påskudd

til å behandle dem som franktirører.

Lenger bort. Det er for bratt her.

Vaktskifte.

Vi får vente litt.

Vel, karer. Vi setter i gang.

ADVARSEL MINEFELT

Haukelid forvisser seg om at det ikke er strøm i nettinggjerdet.

Det må skje hurtig. Aksjonen skal gjøres på 4 minutter.

Alt i orden.

Opp med hendene! Ta det helt rolig.

Gjør du tegn til motstand, skyter jeg.

Opp til veggen.

Hva er meningen med dette?

Vi er kommet fra England for å gjøre det vanskelig for tyskerne.

Se nå godt etter. Du skal forklare hvordan en engelsk uniform ser ut

når du siden blir forhørt.

Vær forsiktig! Du må ikke lage kortslutning.

Tror du vi er kommet for å reparere?

Det kan bli eksplosjon! Det var det som var meningen.

Det er bare meg. Kom inn og hjelp, da.

Nøkkelen til ytterdøren? Jeg skulle da ha den...

Hold hendene oppe! Hvor har du den?

Jo... jeg har den i skuffen der.

80 sekunder? Nei, jeg kuttet ned til 30.

Jeg må bare finne... Hva for noe?

Jeg kan ikke få kjøpt nye!

Brillene mine! Jeg må ha dem. Du har dem jo på nesen. Ut!

Løp opp trappene. Løp opp!

La oss komme videre.

Få murt igjen den kanalen. Ja vel, herr general.

Storartet sabotasjeaksjon. Pokker!

Alt må bygges opp igjen straks! Men vi kan ikke...

Med en gang! For å ta igjen tiden vi har mistet,

forlanger Riksregjeringen en atskillig større produksjon.

Ja vel, herr general.

Gjerningsmennene må være oppe i fjellet et sted.

De må pågripes!

Enten levende eller døde.

Sabotørene er alt nådd langt til fjells

mens tyskerne finkjemmer distriktet.

Men vidda er stor.

Oppe i ensomheten tar de avskjed med hverandre.

Fem mann skal gå den lange veien til Sverige.

To drar mot Oslo, til andre oppdrag.

De to siste blir igjen i fjellene, hvor de holder kontakten

med de lokale hjemmestyrkene og med London.

London, hvor Churchills mot og fasthet begynner å bære frukter.

Foruten Vemorksabotasjen som han får direkte rapport om,

har den britiske statsminister også fått andre gode nyheter.

Sovjethæren begynner sin offensiv.

I Afrika trenger den 8. armé Rommels tropper tilbake.

Amerikanerne okkuperer Marokko, Algerie og Tunis.

Hver natt hamrer de alliertes flyvåpen løs på tyske byer,

som med bitterhet tenker på Görings løfte:

"Aldri skal et fiendtlig flykomme inn over det tyske riket."

Kirkegårder i sanden.

Kirkegårder i snø.

En hel generasjon ofres for å tilfredsstille

den dystre mannen i feltgrå frakk som inspiserer rustningsfabrikkene.

Goebbels har det travelt med å forklare tilbaketrekningene.

Samtidig som han truer verden med den totale krig

og med de hemmelige våpen.

De hemmelige våpen...

I Telemark har tyskerne forsert gjenoppbyggingen av anlegget.

Tyske vitenskapsmenn har ikke oppgitt håpet om å trenge inn

i atomkraftens hemmeligheter.

Under bevoktning av SSsoldater går produksjonen døgnet rundt.

Tungtvannsdråpene faller hurtigere. Stadig hurtigere.

Langs hele Europas kyst reiser tyskerne Atlanterhavsmuren.

Den tyske propagandaen slynger ut sine trusler:

London skal bli ødelagt, som Kartago ble det.

Det ser ut som om trusselen skal bli til virkelighet,

for nå da vektskålen tydelig begynner å vippe,

skjærer V1prosjektilene over Kanalen.

Men krigen når ikke inn til stillheten i norske høyfjell.

Her lever fremdeles Knut og Einar, som fikk til oppgave

å holde London orientert om hva tyskerne foretar seg.

De holder liv i seg med jakt og fiske.

Sammen med en ny kamerat, som de har døpt "Bamse".

Steinhytta som de har bygd med egne hender, kaller de "Bamsebu".

Kvinnfolk! De har ikke greie på hvordan reinsdyrkjøtt skal lages.

Nei, det skal være rått. Som oksesteik.

Er det ikke rart å tenke på at når alt dette er over,

kommer vi til å legge ut om hvor fint vi hadde det her oppe?

Nå ser det ut til at tyskerne har gitt opp razziaen også.

De holder jo vidda sperret ennå. En fordel for oss, det.

Så slipper vi turister rekende rundt her.

De forsøker å sperre oss inne. Men de stenger ikke oss ute.

Nei, Bamse, da. Bamse, da!

Spiser du på bestillingslista mi!

Kroken er sulten!

Neste gang vi setter opp liste til London

skal jeg be om fire slepp med hundekjeks til Bamse!

London får melding om en stor tungtvannsbeholdning på Vemork.

Noen av meldingene oppfanges av tyskerne,

som prøver å peile inn den hemmelige senderen.

De bruker også speiderfly.

En styrke på 14 000 mann, har gått manngard over vidda.

Knut og Einar må flytte fra sted til sted.

De er vante fjellkarer, og kjenner hver sti bedre enn fienden.

Det begynner å ta på å ligge fredløs i fjellet.

Eisenhower kunne jaggu foreta en liten invasjon.

Du får sende telegram til ham. Ikke tull.

Men alvorlig talt. England er fullt av soldater.

Vestvollen er bare kjempebløff. Du tar ikke munnen for full, nå?

De kan barke løs på Frankrike. Og Belgia. Og Nederland.

På Norge også, for den saks skyld. Hadde jeg vært Eisenhower nå...

Da hadde du gjort som ham. Sittet og beregnet og spekulert.

Det er der forskjellen på Eisenhower og meg ligger.

Jeg ville ikke kastet bort tiden på å spekulere.

Mens andre får hele kaka.

Jeg tror Eisenhower vet det bedre enn deg.

Jeg ville slått til her. Tror ikke Eisenhower lar en sånn sjanse fare.

Ikke Bamse heller.

Den vendingen krigen nå tar, viser at Eisenhower ikke kaster bort tiden.

Heller ikke de alliertes politiske ledere.

En ny vinter har lagt seg over fjellet.

Alltid er Knut og Einar på flyttefot sammen med Bamse.

For jakten på dem drives uten stans.

Tyskerne fortsetter med peilingene. Nettet snører seg tettere sammen.

Men patruljene klarer ikke å oppspore dem likevel.

De finner seg alltid nye smutthull.

De sirkles inn et annet sted. Igjen er patruljene ute.

Ingen her.

De må ha vært her! Ganske nylig, også.

Kom igjen!

Vi har funnet oss en lun plass her.

Bamse!

God natt, da.

Natt'a.

Jaggu litt av et hundeliv. Ikke sant, Bamse?

Amerika tar stadig mer aktiv del i krigføringen.

Rapporten om den store tungtvannsbeholdningen på Vemork

fører til at 80 bombefly blir sendt med kurs mot Norge.

Berlin føler nederlagene.

Hitler skriker: "Må Gud tilgi meg krigens siste åtte dager."

Enda en gang makter han å vekke mengdens begeistring.

Kontaktmann Sørlie er alltid den som bringer nyheter fra Rjukan.

Ødeleggelsen ved bombingen ble ikke fullstendig.

Sørlie har fått nyss om at tyskerne har nye planer.

Tyskerne har gitt opp hele tungtvannsproduksjonen på Vemork.

De vil flytte beholdningen og apparatene ned til Tyskland.

Jeg antar det dreier seg om 10 000 liter.

Det er to års arbeid for tyskerne.

Selve prosessen foregår jo i flere stadier.

Med etter hvert økende konsentrasjon.

Vet dere hvorfor dette tungtvannet er så viktig?

Kjemikerne på Hydro snakker om atomkraft.

Vet du hvordan transporten skal foregå?

Ja. Tog fra Vemork.

Tyskerne har alt sendt SSsoldater som skal beskytte det.

Det kommer til å gå ferge fra Mæl og ned Tinnoset.

Derfra går et spesielt tog ned til utskipningshavnen.

Vet du når? Nei. Men det er ikke lenge til.

Vi har London på lufta om en halv time.

Tronstad skal få noe å tenke på. Nå blir det alvor.

"Tungvannsanlegget og beholdningenskal føres til Tyskland neste uke."

"Tog Mæl, ferge Tinnoset,utskipning Skien."

"Ferga eneste svake ledd. Senkning vil koste norske liv."

"Send fullstendige ordrer."

Send disse med en gang, er du snill.

En melding.

Fra den allierte overkommando får major Tronstad instruks

om at tungtvannet ikke må nå de tyske laboratoriene.

Ordren når gjennom eteren den lille stasjonen på Bamsebu.

"Senking av fergamå utføres for enhver pris,"

"selv om tap av sivile er uunngåelig."

"Heldig utfall absolutt nødvendig."

På ny glir to skikkelser nedover fjellsiden.

Det er en ulike kamp de nå skal ta opp.

Sjåføren er ok. Ja.

Jeg liker ikke denne jobben. Det kan koste menneskeliv.

Får tyskerne tungtvannet kan det koste mer.

Går den riktig, denne klokka? Vi får komme oss av gårde.

Har du nok knott? Ja. Jeg har litt bensin også.

Merkelig stille her. La oss arbeide hurtig.

La motoren gå. Hører du skudd, drar du uten oss.

Det ser ut som om alt er dødt og stille

på ferga som skal gå i morgen tidlig.

Vent her.

Lunta.

Tjærebånd.

La meg få klokka.

Og så detonatoren.

Tjærebåndet.

Det er klart.

I jøssenavn... Hva har dere her å gjøre?

Gestapo er på Rjukan. Vi må unna. Jaså, er det sånne karer.

Må dere gjemme dere, nå?

Vi har et sted her som jeg tror er sikkert.

Stikk ned her. Nei, vi må hente mat først.

Vi har noen saker på Rjukan vi må hente.

Vi må hente det selv. Kommer tilbake i morgen tidlig.

Da får dere greie dere alene. Jeg har fri.

Du blir ikke med da? Nei, ikke i morra.

Det er fint.

Dobbelt vakthold! Lys på overalt! Høyeste alarmberedskap!

Tyskernes plan er å frakte tungtvannet over Tinnsjøen,

videre med tog til utskipningshavna,

derfra med båt til Hamburg.

Men engelskmennene har tatt sin motforholdsregler.

Ubåtene er nådd fram i tide.

Der ligger skipet som skal overta transporten og venter.

Og i London venter Tronstad enda en gang.

Det er det rette å gjøre. Enig.

Holdt! Du klatrer opp.

Av sted!

Flyene letter og overtar vaktholdet.

Håper fergen er godt nok beskyttet. Selvsagt. Til og med fra lufta.

De tre sabotørene er alt på vei tilbake til Bamsebu.

Ennå er det tre minutter igjen.

20. februar 1944, mens Tinnsjøferga går til bunns,

mister Det tredje riket sin siste sjanse i kampen om tungtvannet.

Kampen ble vunnet av en håndfull menn.

Alle gjorde de sitt ytterste, helt til krigen var vunnet.

I hjertet gjemmer de minnet om ham som var sjelen i deres arbeid:

Major Leif Tronstad, som selv fant døden i disse fjellene

i kampen for Norges frihet.

Norske tekster: Grace Brynn