Original subtitles

Du må drikke litt te. Her.

Ta det av.

Her.

Bøy hodet litt fremover, takk.

Sånn, ja.

Hyggelig å møte deg igjen.

Jeg krever å bli løslatt, umiddelbart!

Vær så snill og drikk. Det smaker bittert, men det hjelper på høydetilpasningen.

-Jeg bryr meg ikke. -Den er brygget på kokablader.

Fjern håndjernene.

-Du har klort og bitt mennene mine. -Jeg er stolt av det.

Derfor har vi satt håndjern på deg!

Kan jeg ta dem av nå? Se på meg!

Se på meg.

-Kan jeg ta dem av nå? -Ja, det kan du.

Sett ned koppen. Sett den ned.

Gi meg hendene dine.

Føles det bedre?

-Jeg krever en forklaring. -Alt vil falle på plass.

Når får jeg passet mitt tilbake? Når kan jeg dra?

Jeg vet ikke.

Jeg er sulten. Jeg har ikke spist siden flyturen.

30 timer siden.

Takk.

Vennligst ta duken.

Vil du ha noe annet?

Nei, jeg får bare jetlag når jeg spiser for mye.

Bare gi meg eplejuice, er du snill.

Kan jeg få et glass champagne til, er du snill?

Ditt fjerde.

Jeg liker at du holder tellingen.

Og et glass til min tiltrekkende følgesvenn her.

Professor Sommerfeldt.

L-A-U-R-A Sommerfeldt.

Merci.

La oss feire.

Feire hva da?

Kan vi få et glass til Dr. Meier over midtgangen der?

Vi reiser sammen. Vi må varme opp for turen fremfor oss.

En dobbel bourbon, uten is.

Kan jeg spørre hva dere feirer så gladelig?

Vi er en vitenskapelig delegasjon.

Hun er Laura Sommerfeldt, vår fryktløse leder. Vi jobber for FN.

Vi skal undersøke en økologisk katastrofe. Diablo Blanco-katastrofen.

-Den har jeg aldri hørt om. -Den vil snart bli allment kjent.

Dr. Cavani.

Fabio.

Du kan kalle meg Fabio.

Er det mulig å bytte plass?

Dessverre, flyet er fullt.

Jeg beklager.

Sov godt, Professor Sommerfeldt.

Kall meg Laura.

-Hva er lokal tid her? -Jeg vet ikke.

-Jeg kan gjøre det for deg. -Takk.

-Hva heter han som tar oss imot? -Helmholtz.

Han er fra Landbruks- og Miljødepartementet.

Han kommer med to personer ...

... som ...

Jeg kan ikke tyde min egen håndskrift.

Beklager, jeg vet ikke hva jeg har skrevet.

Ikke noe signal.

Min er også død.

-Vi får be dem om å få lokale telefoner. -Appene mine kan være nyttige.

-Hvilke, for eksempel? -Dagboken min.

18. april, ankomsthallen for utlendinger.

Køen er ... letargisk.

Den er giddelaus, sløv og stagnert.

Det uttrykte jeg ganske bra, ikke sant?

Og vi venter ...

... og stirrer. Folk stirrer på oss

som om de konkurrerte i VM for lagsomme blikk.

Dr. Meier, hvorfor stirrer de på oss?

De ser ikke bort når jeg ser på dem.

Hvor er bagasjen min?

Min har heller ikke kommet.

Jeg glemte å pakke tannbørsten min.

Jeg tok ikke med meg tannbørste.

Vi går bare.

Sånt skjer.

De kommer sikkert snart.

Ja, sikkert ...

Hvor er de? Du bekreftet vel ankomsttiden vår?

Ja, jeg gjorde det.

-Skal jeg sjekke rundt hjørnet? -Nei, det kommer noen før eller senere.

Hei, beklager forsinkelsen. Her er jeg. Velkommen!

Velkommen, Professor Sommerfeldt.

Dr. Cavani, velkommen.

Dr. Meier, antar jeg? Velkommen. Var reisen behagelig?

-Ja, vi har bare litt jetlag. -Det kan jeg godt forstå.

Jeg har ikke presentert meg. Aristidis fra departementet.

-Aristidis? -Ja, Aristidis.

Ministeren beklager endringer i planene.

Han er allerede i Oruro, og dere skal dra rett dit med flyet hans.

"Vi beklager, men vi må møte dere i Oruro senere i dag."

På brevhodet står det "innenrikssikkerhet".

Er ikke kontakten vår fra Landbruks-og Miljødepartementet?

-Det er en feil. Det skulle ikke stå der. -En feil?

Ja, det er en feil.

Jeg skulle ikke si det, men jeg er nødt til det nå.

Statsråden er også tilknyttet innenrikssikkerhet.

Det viser hans stigende betydning i regjeringen.

Vi har ikke fått bagasjen vår ennå.

Ikke noe å bekymre seg for. Mennene mine tar seg av alt.

De tar dere gjennom sikkerhetskontrollen, ingen kontroll eller pass.

Jeg trenger bare bagasjelappene så tar vi bagasjen direkte til flyet.

Flott, det høres strålende ut.

Ok, da drar vi.

-Jeg må dessverre forlate dere her. -Og bagasjen vår?

-Den er allerede ombord. -Så raskt?

Dette er ingen tysk flyplass. Vi er langt mer effektive.

Jeg bryr meg ikke om skjortene mine, bare utstyret mitt.

La oss ta hånd på den. God tur!

Vennligst gå ombord.

Jeg er ganske sulten.

Beklager. Jeg spiste halvparten.

Takk.

"For mye for en, for lite for alle."

Det høres kjent ut. Hvem sa det?

Alexander den store.

En dag holdt hæren hans på å dø av tørst

da en fotsoldat gikk forbi med en hjelm fylt med vann.

Han hadde samlet dråpe for dråpe i flere uker.

Han ga den til Alexander som helte det ut på bakken og sa:

"For mye for en, for lite for alle."

Det kommer ikke til å bli lett.

Så lenge jeg har utstyret mitt går det bra.

Så lenge vi har litt pasta al dente og hvit trøffel

og ei yppig dame som serverer vin,

og noen vingårder i fjellet, og vinbondens hjertelige skål.

-Cavani, du er en poet. -Alt kommer til å ordne seg.

Vennligst gå ut.

Hva er dette? Hvem er disse mennene?

Jeg går ikke av her.

Hvor er ministeren?

Vennligst gå ut.

-Hva er dette? -Dere er under vår beskyttelse.

-Hvem er du? Hvem sendte deg? -Jeg kan ikke si det.

Jeg er lederen, Professor Sommerfeldt. Vi er beskyttet av regjeringen.

-Og så? -Vi er beskyttet av FN.

Jeg vet det.

-Ble med utenfor. Biler venter på dere. -Hva med bagasjen?

Ikke rør meg! Jeg skal ingensteds. Jeg blir her.

-Jeg blir ikke med dere. Ikke rør meg! -Du er fangen min, det er dere alle!

Dr. Meier!

Gå!

Dr. Meier, ikke kjemp imot dem.

Slutt å slåss!

Vi gir opp. Stopp!

Meier?

Gå, gå!

Få ham bort. Fjern den jævelen!

Ikke rør meg!

Så dette var planen fra begynnelsen?

Ja, på en måte.

-Hvorfor kidnappe oss? Hva er planen? -Alt vil falle på plass.

Det avhenger av deg.

Ambassaden vår vet at vi er savnet.

De er i krisemodus, men det er irrelevant. Det blir ingen forhandlinger.

Delegasjonen skulle møte oss. Har du tatt dem også?

Nei, de var lettkjøpt. Det er ikke noe jeg er stolt av.

Jeg misliker bestikkelser.

Gjør meg en tjeneste. Ikke prøv å redde en likegyldig verden!

Jeg vil vite navnet ditt.

Så lenge jeg har på meg masken, har jeg ikke noe navn.

Men jeg har sett ansiktet hans.

Krauss, fjern masken. Du har avslørt deg selv uansett.

Krauss? Du sa at du het Aristidis.

Faktisk heter jeg ikke det.

-Så du heter Krauss da? -Både ja og nei.

-Hvordan kom du hit så fort? -Vi har våre triks.

-Og hvem er "vi"? -"Vi" er i hovedsak "jeg".

Jeg er hjernen.

Jeg leder en delegasjon, og er ansvarlig for dets medlemmer.

-Hvor er de? Har de det bra? -Jeg forsikrer deg om at de har det bra.

Jeg nekter å akseptere det fra en mann uten navn og ansikt.

Jeg vil se dem nå.

Forhåpentligvis er det snart ingen hemmeligheter mellom oss.

Dr. Arnold Meier og Dr. Fabio Cavani er her i forlegningen.

Hvordan har Dr. Meier det? Jeg så mennene skade ham.

-Han er forslått, men dempet. -Hva betyr det?

Dr. Meier var så stridslysten at vi måtte dempe heltemotet hans.

Krauss, vis Professor Sommerfeldt hvilken mat hun bør unngå.

Se her.

Ikke spis dette, selv om de blir tilbudt med gjestfrihet.

Ga du det til delegasjonen min?

Gjestene våre spiste dem og fikk noe som går i området her.

-Si det. -Diaré.

Krauss, vis gjesten vår hvor hun er innkvartert.

Et liv i rullestol er ikke så komfortabelt.

En dag skal jeg gå igjen.

Dr. Meier og Dr. Cavani, kom til vinduet.

-Jeg er døende. -Nei, det er du ikke.

Det må ha vært pirogene.

-Er du skadet? -Ja, men jeg klarer meg.

Det er bare magen min. Diaré fra helvete.

Den svømmer en hel stim av protozoer i tarmkanalene mine.

Jeg er kanskje døende.

"Det edleste sted for et menneske å dø er der hun dør dødest."

Dette er alle diaréers mor.

Pass på dere selv. Sørg for å drikke og hvile.

Professor Sommerfeldt, jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe deg.

Ikke snakk det forferdelige språket.

Jeg kan passe på meg selv og situasjonen vår. La meg håndtere dette.

Frue. Bli med meg. Du er innlosjert i gården ved siden av.

Denne veien.

Laura, du ser fryktelig ut.

God morgen. God morgen.

God morgen.

-Dette maten er trygg å spise. -Takk, Krauss.

Halvparten til deg, halvparten til meg. Velg du.

Beklager at jeg tar din del, men jeg er sulten.

Jeg er ganske sikker på at du ikke kidnappet meg for å forgifte meg.

Absolutt ikke. Jeg er glad for at du spiser.

Jeg vil møte Dr. Meier og Dr. Cavani.

Ta det med ro. De er mine æresgjester.

Hvorfor holder dere meg gissel? For penger?

Vi kan kontakte myndighetene og forhandle.

Nei.

Du er fra sikkerhetstjenesten eller har støtte fra regjeringen ...

Vi er ikke det, og er ikke tilknyttet CIA eller noe annet.

Hvem er du, da?

Jeg forventet mer av deg, professor.

Matt Riley.

Direktør for alliansen.

Alliansen eksisterer bare som en juridisk enhet i dag.

Etter at de opportunistiske sveitserne solgte sin majoritetsandel

kastet alle kineserne, amerikanerne, og sørkoreanerne seg i skyttergravene

og ble usynlige. Men de er der fortsatt.

De er alle ansvarlige Diablo Blanco-katastrofen.

Katastrofen var allerede et faktum da jeg tok over,

men jeg er personlig ansvarlig.

Men det var ikke bare en hendelse. Det pågikk i flere tiår.

Vi har målinger, data og statistikk fra 70-tallet.

Data, statistikk.

-Jeg ser det fra en annen side. -PR.

Ikke gjør deg dum. Jeg er ikke klar til å snakke om det.

Fordi du prøver å skjule en stor konspirasjon.

Det er latterlig.

Det finnes ingen virkelighet,

bare forskjellige synspunkter og oppfatninger av virkeligheten.

All kollektiv uro skaper konspirasjonsteorier.

Mine opplysninger er reelle. Katastrofen eksisterer.

Ja, og tre millioner amerikanere hevder at de har møtt romvesener.

300 000 av dem er kvinner som hevder

at de har blitt bortført og gjengvoldtatt av romvesener.

Det fører meg til to spørsmål:

1: Hvorfor veier alle disse kvinnene over 150 kg?

2: Hvorfor har vi aldri hørt om en eneste bortført kvinne i Etiopia?

Selvfølgelig eksisterer Diablo Blanco-katastrofen.

Og den er ikke statisk. Den sprer seg.

Min delegasjon ble sendt for å vurdere hastigheten og publisere funnene våre.

Du har hindret meg ved å ta meg til fange.

Jeg er forberedt på konsekvensene,

til og med gå i fengsel for det jeg gjør.

Jeg krever å bli løslatt.

Ikke press meg! Dette kan ende dårlig for oss begge.

Vil du bli en martyr?

Jeg er Laura Sommerfeldt. Jeg har blitt kidnappet.

Jeg har sittet i en bil i minst to eller tre timer.

Jeg vet ikke hvor jeg er.

Men jeg skal spille med for å finne ut hva Riley vil.

Denne vakre skapningen kan snakke.

Hva sa den akkurat?

"Husk din skaper i din ungdom."

Du vet hva Nostradamus sa om snakkende fugler?

Nei, jeg har ikke lest Nostradamus.

Han forutså noe som kan høres ut som science fiction i dag.

Han sa: "Kjæledyr kommuniserer endelig med mennesket."

"Muliggjør liv utenfor planeten."

"En ny tyrann sprer frykt om hendelser som kommer."

En verden styrt av data og analyse bryr seg ikke om renessansespådommer.

Jeg vil vite hvordan Meier og Cavani har det.

Forutsigelser fascinerer meg ikke,

men hvor de kommer fra. Er de sanne?

Er det mulig at det finnes noe rundt oss som vi ikke ser?

Noe dataene dine ikke kan analysere,

noe bare profeter og fugler kan uttrykke?

Han pleide å si det i de mest bemerkelsesverdige anledninger.

"Husk nå din skaper i din ungdom,

når de onde dager ikke kommer og årene nærmer seg,

så skal du si:

Jeg fant ingen glede i dem."

Forkynneren.

Har du forsket for Institutt for biologisk utvikling i Tübingen?

Jeg har jobbet med modellorganismer som sebrafisk, fruktfluer

-og en type karse fra kålfamilien. -Interessant.

Genene som fremmer utvikling opptrer likt i forskjellige organismer,

være seg fluer, mennesker eller karse.

Nå forsker du ved Max Planck-instituttet for biokjemi i München.

Ja, teknisk sett.

Men her får du gå tilbake til biokjemi.

Noen ganger må man ta et skritt tilbake i livet.

Du virker ikke særlig fornøyd.

Så langt jeg kan se virker det som du har et lykkelig liv.

Du kan sørge for noens fremtid.

Hva vet du om livet mitt?

Er du ikke velsignet med å ha en åtte år gammel datter?

Beklager, jeg er en så klønete tosk.

Måten du har behandlet meg og mine kolleger på er klønete.

Jeg aksepterer det, men jeg kommer ikke til å be om unnskyldning.

Jeg har gitt opp en del av meg, men ikke det.

Hvordan går det med Meier og Cavani?

Hvis du har skadet dem, vil du bli stilt fremfor en internasjonal domstol

og få en streng straff.

Kan vi snakke forretninger nå?

-Går du virkelig? -Ja, det gjør jeg.

-Er det et mirakel? -Jeg bruker den når jeg er lei av livet.

Vi bør avslutte dette nå. Sannhetens øyeblikk.

Ikke hele sannheten.

Men det er helt avhengig av professor Sommerfeldt.

Og av tiden.

Hvor mye tid?

"Sannhet er tidens eneste datter"

Det er en trussel der ute.

Godt at dataene mine kan avlede meg.

Det er noe rart og potensielt farlig med Riley.

Jeg må få ham til å fortsette å snakke.

Vi har mye dokumentasjon om rettsprosesser mot dyr.

Se her.

"Ei purke ble dømt til døden for å ha drept og spist et spedbarn."

Grisen ble brent på bålet.

Og denne salamanderen?

Man antok at salamanderen kom fra ild og djevelen.

Her står det:

"Salamanderen ble renset med vievann og så brent."

Jeg antar at jeg skulle ha levd et annet liv.

Se på denne sølvpilaren.

-Jeg ser at det er anamorfisk kunst. -Ja.

Og dette er nedstigningen fra korset.

Slik ser nok situasjonen ut for deg. Uklar, forvrengt.

Men ta et skritt tilbake, så faller alt på plass.

Alt utgjør en mening.

Det er min mening. Alt avhenger av synsvinkelen.

Det høres ut som en banalitet, som ...

Som hva? Jeg kan ta kritikk.

Jeg vil ikke fornærme, men det høres ut som en kvasiargument,

som at alle afrikanere har rytme i blodet.

Jeg bøyer meg for deg.

Kan jeg presisere det med forskjellige vinkler og perspektiver?

Ja.

Hele livet har jeg ønsket å se dette med egne øyne.

Hvor er denne korsgangen?

I Roma. I klosteret Santissima Trinita.

Så ser du på denne korridoren.

Helt normal. En helgen sitter under et tre.

Men jo nærmere du kommer,

dess mer uforståelige virker formene.

Inntil ...

Se på dette.

Foldene i kåpa til helgenen blir til et utstrakt landskap.

De utstrakte foldene blir Messinastredet,

som helgenen ville krysse, men båtføreren nektet.

Så han kastet kappen i vannet og surfet Sicilia.

Forestill deg at du går langs korsgangen.

Jeg har alltid drømt om det.

Sannheten er at jeg ikke vil være direktør i alliansen lenger,

eller noe annet for den saks skyld.

Derfor bor jeg her. Det er et annet liv.

Jeg prøver å fokusere på hvem jeg egentlig er.

Jeg skulle ha gitt deg dette rommet, men dessverre kunne jeg ikke.

Hvorfor ikke?

For hundre år siden døde presidenten i republikken i denne senga,

og den må bli bevart slik i all evighet.

Det er så mange gamle ting her.

Kan jeg være direkte?

Hva vil du ha av meg?

Jeg liker deg på en måte.

-Meg som person? -Nei.

Som kvinne?

Jeg synes at du er svært attraktiv, men det er mer enn det.

Det virker nok som om jeg vet alt, men la meg spørre om datteren din igjen.

Jeg forstår hvis du ikke vil svare.

Jeg tok oppdraget kun på grunn av henne.

På hvilken måte?

Jeg trengte å avlede tankene mine og vie meg til noe.

Jeg trengte å ha en jobb i feltet.

Det gjør meg nysgjerrig.

Datteren min har ikke vært hos meg på fire år.

Hvor er hun?

I Marokko.

-Marokko? -Ja.

Hun er sammen med sin biologiske far.

Jeg vet at du aldri har vært gift.

Faren hennes tok henne med til hjemlandet sitt.

Han nekter å gi henne tilbake.

Jeg har saksøkt ham, men det marokkanske rettssystemet er så tregt.

Det er leit å høre.

Å ha barn inviterer tragedie.

Har du barn?

Er du redd for noe?

-Virker det sånn? -Nei, beklager.

Som liten gutt pleide jeg å være redd.

Barn som ikke er redde skremmer meg.

En liten gutt som ikke er redd slutter å være gutt.

Jeg var mørkeredd.

Men bestemoren min sa noe som har vært med meg siden.

Hun sa: "Det er greit å være mørkeredd."

"Men den virkelige tragedien i livet er når folk er redd for lyset."

Hent veska di.

-Hvor skal vi? -Hent den nå.

-Jeg krever å vite hvor vi skal. -Kom deg inn i bilen.

Nei, jeg drar ikke uten kollegene mine. Hvor er de?

Ikke gjør meg forlegen.

-Hva har skjedd med dem? -De er trygge.

-Og jeg? -Du er ikke det.

Selv om jeg er din fange ...

Like mye som deg er jeg også fanget, men i mine egne planer.

Det er ingen vei tilbake nå.

Hvor er vi?

Et steinkast unna stedet du reiste tusenvis av kilometer for å se.

Diablo Blanco-sjøen.

Selv om disse togene ble etterlatt for rundt hundre år siden

har tiden drevet dem et sted, kanskje til og med inn i fremtiden.

Kan science fiction se bakover i stedet for å se fremover?

Absolutt.

Togene manglet formål. Ingenting å frakte, ingen steder å dra.

Romvesener må ha etterlatt dem her.

-Kan jeg ta et bilde? -Hvis mennene mine ikke er med på bildet.

-Vær rask. Vi må videre. -Men jernbanen ...

De er meningsløse. De frakter oss fra der vi er til et sted som ikke er bedre.

Dette er Uturuncu. Det er viktig at du får se det.

-Uturuncu, den sovende vulkanen. -Jeg vet hva fagområdet ditt er,

men det er noe mye større som truer enn Diablo Blanco-katastrofen.

Hele området rundt Uturuncu, tusenvis av kvadratkilometer,

holder på å stige.

Vulkanen stiger i en hastighet som overgår alle tidligere målinger.

Den stiger så fort at det fører til permanente skjelv døgnet rundt.

-Og hva kan skje? -Vi bør spørre hvor raskt det kan skje.

Det kan skje om 200 000 år eller kanskje 20 000 år,

eller kanskje om 20 år.

Det påvirker ikke bare lokalbefolkningen.

Når Uturuncu får utbrudd vil hele planeten være tildekket i flere tiår.

Det spiller ingen rolle om du bor i Arktis, Himalaya eller Australia.

Vi vil forsvinne som art.

Jeg er mer bekymret for hva vi har skapt her og nå.

En gigantisk saltørken som ekspanderer raskt.

Det er jeg også.

Men det som kan overta alt er ilden som lurer under overflaten.

Vi må være forberedt på begge deler.

Salt og ild.

Her ligger et monster som snart kan våkne.

I nær fremtid vil folk vite hvordan man uttaler navnet Uturuncu.

Uturuncu.

Dette var mitt mål, å ta deg med hit.

Men det var akkurat hit mine kolleger og jeg skulle.

Hva er hensikten med alt dette?

Jeg hadde bare en idé om hvor omfattende det var. Bare tall.

Ekspansjonshastigheten er alarmerende, nesten 2000 kvadratkilometer per år.

Hvis det fortsetter å vokse, vil saltet dekke hele kontinentet en dag.

Jeg tror at det kan dekke all landmasse på planeten.

-Science fiction. -Jeg liker å se det på den måten.

Dette er den ideelle landingsplassen for romvesener.

Ingenting i verden er så flatt og så omfattende.

Selv satellittene våre bruker det til å beregne avstanden til overflaten.

Dette er Incahuasiøya.

Jeg har sett det på kart.

Jeg tenkte at verden ville se omfanget av dette stedet

hvis du opplevde noe nytt.

Hva betyr det?

Hva gjør de der?

-Kjør! -Stopp bilen!

Åpne døra!

Dere kan ikke la meg være igjen her!

Vent! Det er barn her.

Er dere gale? Er dere helt syke?

Dere lot barna være igjen!

Hva skal jeg gjøre med dem?

Hvem er dere?

Vet dere hvorfor vi er her?

Hvem er dere?

Kjenner dere de mennene? Kjenner dere Riley?

Har dere vært her før? Kjenner dere dette stedet?

Kan du se meg?

Kan du se meg?

Forstår du meg?

Kan du forstå meg?

Hvem er du?

Jeg er Laura. Laura.

Hva heter du?

Laura.

-Ditt navn er ... -Huáscar.

-Huáscar. -Huáscar?

Og den andre gutten?

Er den andre gutten broren din?

Laura. Og hva heter du?

Atahualpa.

Atahualpa?

Huáscar. Laura.

Er dere brødre?

Huáscar og Atahualpa, de kongelige inkabrødrene.

Har dere vært her før?

Kjenner dere denne øya?

Kjenner dere denne øya?

En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte.

Det er alt vannet vi har.

En, to.

Tre, fire.

Fem, seks.

Syv, åtte.

Pusaq. Åtte.

Kom hit.

Løk.

På ditt språk?

Liker du løk?

Og nå da?

Hva gjør vi nå?

Vi må bygge en leir.

Vi gjør det sammen.

Hjelp meg med dette.

Rull den ut. Bra!

Brett den ut nå.

Veldig bra!

Og: En, to, tre! Veldig bra.

Gi meg hendene dine.

Hold denne. Hold den rolig.

Flink gutt.

Bra jobbet.

Takk. Jeg trenger hjelp av deg også.

Bli med meg.

Atahualpa, hold på den, er du snill.

Stå her.

Stå her.

Stå her. Ikke rør deg.

Det er bra nå.

Ikke rør dere.

Bra jobbet.

Stå stille.

Nå ...

Dette er hjemmet vårt nå.

Vi har bare mat for omtrent en uke.

Jeg er bekymret for vannet.

Saltet absorberer all fuktigheten.

Vi har tepper, toalettpapir, kjøkkenutstyr og et stormkjøkken.

Vi er fanget her, på en enorm vidde av salt.

Ingen gjerder, ingen låste dører.

Det er umulig å komme vekk fra øya.

For å komme til kanten må man gå i tre dager gjennom salt.

Ok, ris.

Arrus.

Hva kaller dere det?

-Sal. -Sal.

Hva med litt ris?

Og litt tørket fisk.

Du gjorde en god jobb med stormkjøkkenet.

Sånn.

-Laura? -Ja.

Skal jeg holde frem hånda slik?

Det er magi.

En magnet.

Vidunderlig.

Omstendighetene til tross, så var det en god natt.

En av guttene snakket i søvne.

Hvorfor er vi strandet her?

Hvorfor gjør Riley dette mot oss?

Hvordan kan vi holde ut?

Er det deilig?

Ja.

Kom hit.

Liker du det?

Kom hit.

Det er deilig, ikke sant?

Liker du det?

Er det deilig?

Vi må spare på vannet til å drikke.

Kom hit.

Atahualpa!

Huáscar!

Bli her, Atahualpa.

Bli her.

Hva gjør du?

Du bør holde hånda til broren din.

Går det bra? Gi meg hånda di.

Nå går vi.

Bra. Ta et stort skritt nå.

Hører du noe?

Uturuncu.

Jeg hører noe.

Langt borte, som en svak rumling.

Saltørkenen fungerer tydeligvis som et enormt membran.

Sitter vi på en brann som beveger seg under oss?

Mitt ønske om å ha mine vitenskapelige instrumenter med meg svinner.

Salthavet rundt meg forandrer mitt syn på ting.

Jeg er i en labyrint av linjer som jeg ikke forstår.

Som på en fremmed planet.

Dette er ikke en fremmed verden.

Jeg skulle ønske at guttene kunne se det jeg ser.

Hvis jeg rekker ut hendene mine, kan jeg hente ned stjernene.

En.

Laura.

Seks.

Her.

Seks.

En, to, tre, fire, fem, seks.

Huáscar.

Seks.

Kjenn på den.

En, to, tre, fire.

Her. Fire.

En, to, tre ...

Han fant på. Han fant på.

-Atahualpa ... -Du fant på det.

Jukset deg? Gjorde du det?

Da får du gå tilbake.

Fire.

En, to, tre, fire.

Huáscar.

Huk, iskay.

Huáscar, hva gjorde du?

Du liker å jukse, hva?

Huk, iskay, kimsa, tawa.

Tawa.

Huk, iskay, kimsa, tawa, pichqa.

-Gratulerer. -Laura, du tapte.

Du tapte.

Kom hit. Dere er to juksemakere.

Dere er to juksemakere.

Jeg så at du jukset mot meg.

Er det sant at du jukser mot Laura? Du jukset mot Laura hele tiden.

Du jukset mot meg.

Du lurte henne!

Jeg kan ikke tro at det er tirsdag allerede.

Tiden har mistet sin betydning.

Jeg er strandet her med to blinde gutter.

Mitt tidligere liv har nesten forsvunnet helt.

Jeg føler at jeg forandrer meg, men jeg vet ikke hvordan.

Her.

Hva om ingen kommer og redder oss?

Hva sier jeg til guttene når vi går tom for vann?

De er helt uvitende om den overhengende faren.

Hva gjør du? Det er så lite vann igjen.

Hva har du gjort?

Unnskyld ...

Unnskyld, gutter.

Unnskyld.

Laura, hør.

Jeg hører ingenting.

Guttene mine. Her er jeg!

Her er jeg! Kom, gutter.

Hei, pappa.

Pappa.

Kom nærmere.

Du er en del av familien nå, så å si.

Du kødder. Kødder du med meg?

Hyggelig å se deg igjen, Dr. Sommerfeldt.

Hyggelig å se deg igjen, Krauss.

Jeg vil ha en forklaring.

Det godtar jeg.

-Og en unnskyldning. -Jeg unnskylder ikke.

-Jeg fortjener en unnskyldning. -Jeg aksepterer at jeg skal i fengsel.

Hvordan har reisefølget mitt det, som dere kidnappet og forgiftet?

De er i toppform.

-Professor ... -Takk Gud.

Det er et bekymringsfullt problem med Dr. Cavani.

Han har blitt ganske blek og må bli sendt til et solstudio.

Disse guttene er sønnene mine.

Moren deres døde kort tid etter at hun fødte den yngste, Atahualpa.

Hun døde av alle miljøgiftene som omgir byen.

Hun var en kvinne fra Colchani.

Disse guttene er mine nå.

Jeg adopterte dem etter at moren deres døde.

Om tre år kommer de til å være helt blinde.

Blinde barn har ingen sjans i noe regime.

Hva har dette med min rapport om Diablo Blanco å gjøre?

Denne katastrofen er menneskeskapt.

-Selvfølgelig er den det. -Nei.

La meg snakke.

Jeg er direktør i alliansen som er ansvarlig for alt dette.

Giftstoffene og uttørkingen av innsjøen,

og at hele landskapet blir gjort om til salt.

Svikten i det "fantastiske" vanningssystemet

som avledet to store elver.

Begge er nå hinsides å reddes.

Og saltet her sprer seg.

Det var fisk her for bare noen få tiår siden.

Båter og fiskere. Vanskelig å forestille seg, er det ikke?

Jeg hadde tenkt til å rapportere det. Hvorfor tok du meg som gissel?

Jeg ville rapportere til FN noe som inneholdt noe mer

enn vitenskapelige data, grafer og sjelløs statistikk.

En rapport med et annet innhold.

En rapport om en innsjø som er så giftig ...

... at to gutter som vokste opp ved det bredder ble blinde.

De vil aldri se en verden som denne igjen.

Og nå, før jeg overgir meg selv til myndighetene ...

... la meg gjøre to ting.

Og dette er nummer én:

Nummer én.

Kan jeg kalle deg Laura?

Selvfølgelig.

Vennligst gi meg lesebrettet ditt,

en leke og en skje.

Lesebrettet mitt, en leke og en skje?

Ja.

Greit.

Laura, ta ett skritt til venstre. Litt til. Det er bra.

Hold armene ut. Legg albuene på hoftene.

-Slik? -Og flate hender.

En, to, tre.

Ok, bøy deg ned.

Stå stille.

Perfekt.

Laura, litt mer mot venstre. Det er bra. Løft den bakre foten.

Det er bra. Skrik nå!

Disse bildene skal holde meg med selskap i fengsel.

Derfor ville jeg ha dem.

Dette er den andre tingen jeg ville gjøre.

-Er det til meg? -Ja.

En billett til Roma? Første klasse?

Har du glemt Santissima Trinita?

Helgenen under treet?

Akkurat.

Hva om du ikke overgir deg?

Jeg blir tatt uansett.

Flykt til Roma i stedet.

Det er sannsynligvis der jeg kommer til å være.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Hvorfor står du her? Bestill en billett.

Jeg ante at dette kunne skje. Vi må feire med champagne.

De eneste som mangler er utenomjordiske astronauter fra en fjern galakse

som reiser i århundrer gjennom rommets uendelige mørke.

De ser den hvite himmelen nedenfor og dykker ned med romskipet

i en sky av salt.

Det høres flott ut, men hvordan tiltrekker vi dem hit?

Vi trenger en satellittsender.

Tull! Champagnen er agnet.

Norske tekster: Anders Svendsen