Original subtitles

Joe, hva driver du med?

- Jeg er sulten. - Ikke spis sukker. Du får ikke sove.

Blir det ikke noe av dette, gidder jeg ikke å høre trøst fra alle.

Da stikker vi.

Leier ei hytte i Maine og stirrer inn i et bål.

Det høres muntert ut.

- La være. - Hva da?

La være å late som du vil ha sex bare fordi du går på veggen.

Kom igjen. En kjapp en. Bare så vi får sove.

- Jeg sov allerede. - Det burde du ikke. Det er unaturlig.

Kom igjen. Du trenger ikke å gjøre noe, bare ligg der.

Gud! Dette er patetisk.

Ja. Jeg er patetisk. I ordets rette forstand, patos.

Eros.

Greit, fint. Sett i gang.

Tenk deg at jeg er en gryntende tøffing -

- som har funnet deg naken på stranda.

Den store hånden hans er solbrun.

Blonde hår på knoken.

Langfingeren hans søker seg forsiktig inn.

Han tar fram den digre, svaiende...

svulmende kuken.

Herregud, Joe! Gi deg!

Hallo?

Hallo? Er dette Mr. Joseph Castleman?

Ja... Ja, ja.

Dette er Mr. Arvid Engdahl fra Nobelstiftelsen i Stockholm.

Dette er vel ikke en spøk?

Nei, Mr. Castleman. Du kan få telefonnummeret, så kan du ringe.

- Nei da, det er ikke nødvendig. - Du store gud!

Før du fortsetter, vil jeg at kona skal få lytte på den andre telefonen.

Ja, selvfølgelig. Jeg kan vente.

- Hallo, her er jeg. - Hallo, Mrs. Castleman. Er det deg?

- Mr. Castleman, er du der fortsatt? - Ja.

Jeg har den store æren og gleden å fortelle deg -

- at du er valgt ut som mottaker av årets nobelpris i litteratur.

Takk. Takk, tusen takk.

Det gleder oss veldig å tildele deg prisen.

Karrieren har en bemerkelsesverdig spennvidde.

Ikke bare skriver du med intimitet og dybde, -

-du utfordrer romanformatet slik -

- at det vil påvirke framtidige forfattere.

Jeg fortjener vel noe for all gråfargen i skjegget.

Det kan man si. Og takk for at du gjør det på vegne av verden.

- Mrs. Castleman? - Ja.

I dag vil mannen din måtte parere pressen.

Jeg råder deg til å overvåke samtalene, -

-for det kommer til å bli slitsomt.

Ja. Jeg skal passe godt på ham.

Mr. Castleman, du vil sikkert ringe noen samtaler selv, -

-så du skal få feire i fred.

Vi tar kontakt seinere med detaljene. Og igjen, gratulerer så mye.

Takk. Tusen takk skal du ha.

- Farvel. - Farvel.

Farvel.

Jeg har fått nobelprisen! Jeg har fått nobelprisen!

Jeg har fått nobelprisen!

Hva er det?

Joanie, jeg bare tuller.

Jeg tar en dusj. Det blir en lang dag.

Kom ned. Kom igjen.

Joan...

Sånn.

Så dere skal til Stockholm? Når?

- I desember. - Huff! Da er det sikkert iskaldt der!

- Kjøper Joe pelskåpe til deg? - Nei.

Jeg gjør som sømmelige førstedamer og nøyer meg med en god stoffkåpe.

Joanie, kom hit. Kom!

- Hei, Hal. - Hallo, Joan.

- Du er like nydelig som alltid. - Takk, Hal. Du er søt.

New York Times har kommet. Fortell.

Mannen din får førstesiden på søndag.

De kaster ut en artikkel om Bill Clinton!

Blir det et sånt Avedon-bilde hvor alle porene er synlige?

Hver eneste strålende en, min venn!

Gud, det er helt uvirkelig.

Hvordan ser jeg ut? Ingen smuler? Nesehår?

- Nei. Alt er i orden. - Å, Joanie!

- Det er vel ikke en skikkelig spøk? - Alt er virkelig, elskede.

Pust.

Joe! Kom igjen! Vi venter på deg!

Kom. La oss få det overstått.

Hallo, babyen til jenta mi. Jeg trenger en liten lur.

Stakkars mamma.

Vel! Godgutten. Der har vi deg, jo.

Beklager at jeg er seint ute.

Jeg ville ha skikkelige sigarer til pappa.

Jeg har ingenting. Burde jeg hatt det?

Nei da. Han er blitt så bortskjemt alt.

- Hei, din lømmel! - Hei, søs.

Hei, lillegutt.

David...

Nå kan jeg endelig fortelle at faren din har vist meg novellen din.

Ja...

Jeg syns den er nydelig skrevet.

Hva... Hva har han sagt?

Vi har ikke snakket om den ennå.

Mer sånn, er du snill. Det er fint.

- Du ser så bra ut, Joe. - Mr. Castleman.

Sånn, ja. Bra. David. Kom du nettopp?

Ja.

- Gratulerer, pappa. - Hva er dette?

Maduro-sigarer.

- Herregud! Flotte greier! - Bare hyggelig.

For en herlig gave. Tusen takk, David.

Du røyker fortsatt, da? Jeg vil jo gjerne at du skal leve lenger meg.

- Har du lest stykket mitt? - Ja da. Vi snakkes seinere.

Så det var bare dritt, da?

- Hvorfor gjør du dette? - Fordi du unngår det.

Jeg har hodet et litt annet sted nå.

Vi snakkes når tiden tillater det. Greit?

- Greit, da. - Gå og hjelp moren din litt.

Nei, Joan! La meg gjøre dette. Vær så snill.

Joanie.

Kom hit, Joanie.

Ja, sjampanje. Hvor er Susannah?

Pappa, her er jeg. - Kom. Få deg et glass.

Jeg drikker ikke.

Et glass sjampanje skader ikke barnet.

Vær stille, dere! Joe.

For å sitere fra "Meditaciones del Quijote".

"Jeg er jeg pluss omgivelsene."

"Tar jeg ikke vare på det siste, tar jeg ikke vare på meg selv."

I dag er jeg den lykkeligste blant mennesker.

Jeg har helsen i behold. Pluss-minus en by-pass eller tre.

Jeg har dere, mine vidunderlige venner.

Mine alltid like nysgjerrige studenter.

Min sønn David. Min vakre datter Susannah.

Og et framtidig barnebarn!

Akkurat nå flyter hun sorgløst i morens fostervann.

Og til slutt...

Til slutt har jeg min vakre kone Joan.

Mitt livs kjærlighet. Kom, Joanie.

Mitt livs kjærlighet.

Uten denne kvinnen...

er jeg ingenting.

Det største jeg har oppnådd, er å få henne til å gifte seg med meg.

Hal, få ham til å runde av.

Skål for Joe... seph Castleman. Det 20. århundrets største forfatter.

Joe!

Takk. Takk. Takk, alle sammen.

Vil du ha en kjeks til, Mr. Castleman?

- Ja takk. Hvor er du fra? - Cambridge.

- Har du vært der? - Nei.

- En kjeks til, Mrs. Castleman? - Nei takk.

- Vil du ha en bit av min? - Nei takk.

- Vil du ha en pute til? - Har en.

- Kan du ta en titt på dette? - Jeg vil gjerne løse kryssordet mitt.

Unnskyld, Mr. Castleman.

En Mr. Nathaniel Bone vil hilse på deg.

.Si at... - Unnskyld at jeg forstyrrer. Takk.

Jeg ville bare gratulere.

Hei, Nathaniel. Du skal vel ikke til Stockholm bare for sursildens skyld?

Nei. Jeg vil ikke gå glipp av utdelingen.

Det er virkelig en forbløffende bedrift.

Det handler ikke om prisen, men om å ha tæl til å skrive neste bok.

Helt klart. Derfor er du den du er.

Gratulerer til deg òg, Joan. Folk verdsetter ikke ektefellen nok.

Jeg verdsetter kona. Jeg verdsetter henne veldig.

Jeg mente ikke det. Jeg mente verden for øvrig. Kritikerne, leserne...

Jeg burde vel være imponert over at du har smisket deg plass på flyet.

Men du får ikke min tillatelse til å skrive biografien min.

La oss være i fred, nå.

Det har du gjort helt klart. Jeg ville bare gratulere.

- Takk for at du kom og hilste på oss. - Jeg mener det oppriktig. Tusen takk.

- David. Hvordan går skrivingen? - Gå videre, Nathaniel.

- For en dust! - Du var stygg.

Ellers gir han seg aldri.

Ikke gjør slike folk til fiender.

Ingen er farligere enn en såret forfatter.

Faen ta ham om han ikke tåler en rettmessig avvisning.

- Jeg kom bare med en betraktning. - Fint, det. Bra.

Ikke glem å strekke ut beina som dr. Krentz sa.

Velkommen til Stockholm! Det gleder oss å ha deg her.

Tusen takk skal dere ha.

Unnskyld meg et øyeblikk.

- Denne veien. - Ja visst.

Det var litt av en reise hit.

Beklager at jeg trengte meg på i stad, jeg vil ikke være til plage.

Jeg beklager at mannen min var ubehøvlet.

Det trenger du ikke. Jeg vet at han drukner i hjertelige gratulasjoner.

Skal vi late som jeg sier noe morsomt, -

- så det virker som du har det hyggelig?

Nei takk. Jeg har det bra med å stå her i egne tanker.

Joanie! Kom, Joanie. Kona mi.

Mrs. Castleman. Arvid Engdahl. Jeg vekket dere så ukristelig tidlig.

Slett ikke ukristelig. Det forlenget min manns liv med ti år.

Dette er altså herr Castlemans ektefelle.

La meg presentere Walter Bark som skal følge dere mens dere er her.

Jeg er beæret. Vi skal sørge for alt dere måtte trenge.

Takk. Det er slett ikke mye jeg forlanger.

I hvert fall mens han sover.

Dette er Mrs. Lindelöf. Hun sørger for prisvinnernes koner.

Mannen din kommer til å være veldig opptatt.

Så jeg kan ordne med shopping og skjønnhetsbehandling.

Takk. Vi får vel se...

La meg få presentere Linnea Engwall, fotografen din. Fra forleggeren din.

En ære, Mr. Castleman. Jeg beundrer arbeidet ditt.

Takk. Det var hyggelig.

Jeg følger etter med kameraet, men bare lat som jeg ikke er der.

Dette er Mrs. Castleman.

David. Hils på sønnen min, David.

Hei, David. Så fint at du kunne komme.

Det er fint at prisvinnernes barn er med.

Vi syns dere er like sjarmerende som fedrene deres.

Ja vel. Greit.

Sønnen min er veldig sjarmerende. Når han ikke plages av jetlag.

- Skal vi vise dere til rommene, da? - Ja takk. Det ville vært veldig fint.

- Vis vei. - Takk.

Denne er nok fra advokaten min.

- Har du lesebrillene mine? - Ja.

Han sender alltid den samme, billige dritten.

Vær så god.

Fra ham, ja. Den gjerrigknarken. David, vil du ha den på rommet?

Nei, pappa.

Konfekt!

Å, så gode. David?

Nei.

"Nyt, nyt. Fra Sylvia Fry." Hvem fanken er Sylvia Fry?

En av romanfigurene dine.

- Herregud, pappa! - Ikke vær streng. Han er trøtt.

Hukommelsen er litt gåen. Det skjer deg òg. Snart, kanskje. Siden du røyker.

Ja da, pappa.

Ikke spis alle, du får sure oppstøt.

Har du sett boksamlingen, Joan? De har alle bøkene!

De har til og med "Valnøtten" på arabisk, for faen!

- Visste du om den utgaven? - Ja. Vi kjøpte kombikjøleskapet for den.

Vær forsiktig, nå. Hva i ...?

Herregud! Hva driver du med? Hva feiler det deg?

- Jeg går og finner rommet mitt. - Greit. Få hvilt deg litt.

- Ta med deg litt frukt. - Ja.

- Han er litt nedfor. - Får håpe han får seg et nummer her.

- Joe, ikke vær så grov. - Hvordan det?

Joan, er det noe som plager deg?

Nei.

- Jeg ble ikke tiltrukket av henne. - Det blåser jeg i.

Puss tennene. Du har dårlig ånde.

Er det sant?

- La de merke til det, tror du? - Nei. De var opptatt med ærefrykt.

All denne oppmerksomheten gir meg halsbrann.

Jeg vet ikke... Kan du lytte på hjertet mitt?

- Hopper det over slag? - Nei.

- Jeg er for gammel for dette. - Det er vi begge to, kjære.

- Hva gjør vi nå? Skal vi gå ut? - Nei. Nei, vi skal få oss litt søvn.

Joanie... Kan vi prøve å glede oss over dette?

TIL J. I ÆREFRYKT, J.

Hallo, miss Archer. Kom inn, du.

Novellen din.

Jeg har lest den to ganger. Og begge gangene...

syns jeg den var veldig god.

Takk, professor.

- Men det gjenstår et stykke arbeid. - Jeg er helt innstilt på å rette opp.

Jeg ber deg ikke om å rette opp noe, men om å gå dypere.

Du skriver med stor intelligens, men...

- Du er likegyldig. - Figurene skal være likegyldige.

- Særlig moren. - Men hun har vel ikke alltid vært sånn?

Hun var noens barn en gang. Noens kjæreste.

Og hun føler lengsel, frykt, hemmelig begjær.

- Hun fiser sikkert også. - Ja, men hun skylder på hushjelpen.

Veldig bra!

Jeg skjønner at jeg må passe meg for deg.

Jeg kan være ganske vanskelig, professor.

Du må aldri... prøve å være påtatt.

Du er sjarmerende nok akkurat som du er.

Jeg ville spørre deg om noe.

Jeg lurer på om du muligens er ledig lørdag kveld?

Ja, det er jeg.

Kan du tenke deg å sitte barnevakt?

Kona og jeg har ikke vært ute siden Fanny ble født.

Jo da. Jeg er glad i spedbarn.

En sann forfatter skriver ikke for å bli utgitt.

Han skriver fordi han har noe viktig og personlig han må fortelle.

En forfatter må skrive, akkurat som han må puste. Og han fortsetter.

Tross ensomhet, tross fattigdom, tross hauger med refusjonsbrev.

Tross foreldre eller kona som roper: "Ditt fjols, skaff deg en ordentlig jobb!"

En forfatter skriver fordi om han ikke gjør det, vil sjelen sulte.

"Sjelen hans mistet langsomt bevisstheten."

"Mens han hørte snøen dale dempet gjennom universet," -

- "og dempet dale, som steg deres endelige avslutning ned" -

- "over alle levende og døde."

James Joyce. Det er ikke mer å si.

- Jeg ba deg varme flaska! Den er kald! - Jeg gjorde det da du ba meg om det.

Det er kaos her. Kom inn.

- Er det jenta? - Ja. Hun heter Joan.

Hallo. Barnet er her oppe.

Carol, kan du gi meg slipset?

- Det ligger på senga. - Jeg vet det. Kan du gi meg det?

Joan, gå opp, du.

Sånn har jeg det. Gud hjelpe meg.

SPERMDREPENDE KREM

TIL CAROL. JEG ELSKER DEG, J.

Så da. Det går bra.

Jeg er blitt forelsket i pappaen din.

- Du store! - God morgen, Mr. Castleman.

Det er hellige Lucia som har kommet for å vise respekt for en stor forfatter.

- Hellige Lucia? - Ja, jeg tror jeg fortalte om det i går.

Det gjorde du antakelig. Jeg...

- Det ser deilig ut! Tusen takk. - Unnskyld meg.

- Hvor skal du, kjære? - Jeg må stelle meg litt.

Jeg er lei for det om dette var ubeleilig.

Jeg er ganske takknemlig. Jeg var midt i et mareritt.

Jeg var hjemme i Brooklyn og bodde hos moren min!

Dere kan synge igjen.

Hun sier: "Joe, jeg har forferdelige nyheter!"

Men min bitte lille russiske bestemor, bygd som en skammel, skriker:

"Ikke før middag! Du tar matlysten fra ham!"

- Tar matlysten fra ham... - Unnskyld at jeg avbryter samtalen.

Jeg vil gjerne presentere Castleman for en annen pristakerfamilie.

Greit, det. Vi ses seinere, mine herrer.

James Finch får nobelprisen i fysikk. Han er lysende begavet og hyggelig.

James Finch, dette er forfatteren Joseph Castleman.

Gleder meg, Joseph. Skulle ønske jeg kunne si at jeg har lest bøkene dine.

Skulle ønske jeg kunne si at jeg forstår formlene dine.

Jeg har lest bøkene. De er langt bedre å lese enn James' skriblerier.

Min kone Constance er også forsker og svært kritisk til arbeidet mitt.

Min kone skriver heldigvis ikke.

Da hadde jeg hatt permanent skrivesperre.

Hallo. Jeg heter Joan.

Joan er mitt livs kjærlighet.

Her er barna mine. Dette er Ellen.

Jeg håper hun finner en kur mot Alzheimers sykdom før jeg blir dement.

Min sønn David er forfatter. Han begynner å få en egen stemme.

Sam arbeider med ledende polymer. Peter er interessert i primfaktorer.

Og Chester... Han prøver å motbevise strengteorien.

Litt ambisiøst, men vi lar ham holde på.

Beklager, Mr. Castleman. Forelesningen din begynner. Følg meg.

Vel, jeg...

- Hyggelig å treffe deg, James. - I like måte, Joseph.

- En glede, Jean. - Joan.

- Unnskyld. - Det gjør ingenting.

Hei.

- Hvordan står det til? - Fint.

- Og du? - Jo, veldig bra.

- Kan jeg få ta et bilde? - Selvfølgelig.

Vi ses.

David, neste gang jeg presenterer deg, kan du prøve å ta øyekontakt.

Greit. Neste gang kan du la være å omtale meg som "uferdig forfatter".

- Hva mener du? - "Han begynner å få en egen stemme."

- Hva skal det liksom bety? - Det er sant. Du får din egen stemme.

- Det tar litt tid, akkurat som for meg. - Nei. Du traff blink fra starten av.

Jeg hadde en tøff oppvekst. Lev litt, så får vi se. Og ikke røyk her inne.

- Jeg kan åpne vinduet. - Det er null grader ute. Ikke røyk.

- Du burde ikke ete animalsk fett! - Hva faen feiler det deg?

Gi dere nå! Hold opp, begge to.

Er du sur fordi vi ikke har drøftet novellen din?

Jeg vil ikke drøfte noe du har unngått som en dampende dynge møkk!

Hei! Jeg har lest novellen din!

Jeg mener det er en god begynnelse. Men det er ikke det du vil høre.

Du vil høre at det er et mesterverk.

Det er ikke det jeg vil høre, for helvete!

Hold opp!

- Hold opp! - Jævla kødd.

- David, vil du være for deg selv i dag? - Da får han ikke høre foredraget mitt.

- David, vil du det? - Ja, det vil jeg.

- Hva har du tenkt å gjøre, da? - Det er Stockholm, en europeisk storby.

Skal jeg slippe deg av her? På gata? Kan det passe deg?

- Gustav! Kan du stanse? - Ok, sir.

Du skal få penger.

- Finner du tilbake til hotellet? - Ja.

- Si fra når du er tilbake. - Ja da. Takk, mamma.

Herregud.

- Det er ikke lett å være sønnen din. - Det er ikke lett for noen sønn.

- Du kunne vært litt stoltere av ham. - Han kunne jobbet litt mer.

- Det hjelper ikke å si han er strålende. - Jeg syns han har anlegg.

- Så fortell ham det. - Det betyr ingenting at jeg sier det.

Han må høre det av deg.

Han burde ikke trenge min anerkjennelse.

Alle trenger anerkjennelse, Joe.

Ja.

Disse skoene tar livet av meg.

Kom hit. Kom med dem.

Joe, ikke takk meg i talen din, er du snill.

Jeg vil ikke bli sett som den alltid lidende kona.

- Det kan du vel forstå? - Jeg må takke deg. Alle takker kona.

- Ellers er jeg en narsissistisk jævel. - Det er du jo!

Det går fort, Joanie. Én setning. Det blir smertefritt.

- Kom igjen. - Nei!

Går det bra?

Gjør det du må.

"Fakultetshustruen".

Du har kastet et ganske så interessant lys på Mrs. Castleman.

Det handler slett ikke om kona di, det er bare et karakterstudium.

Miss Archer, jeg har allerede sagt at du skriver godt.

Men jeg er ikke sikker på at du har forstått det.

Dette er fra romanen min, "Sovende hunder".

De fleste av dere har ikke lest den. Den er bare solgt i 1 000 eksemplarer.

De fleste ble kjøpt av slektninger som fikk godt betalt -av meg.

Da begynner vi. Kapittel én.

- Et glass vin? - Nei takk.

- De er så grønne! - Det har vi snakket om før.

La meg få presentere miss Archer, den begavede nye forfatteren.

Unnskyld meg. Joan, kom.

- Joan, dette er Elaine Mozell. - Hei.

Prosaen din er fantastisk. Ren, livfull og djerv.

Takk. Men vet du hva? Folk tåler ikke djerv prosa fra en kvinne.

Du er begavet, hører jeg.

Takk. Jeg liker å skrive. Det er selve livet.

Ikke gjør det.

Unnskyld?

Vil du vite hvor bøkene havner?

Der.

På bokhylla med tidligere elever.

Bare slå den opp.

Hørte du det? Lyden av en bok som aldri er blitt åpnet.

Du må aldri tro at du kan vekke oppmerksomheten deres.

- Hvem? - Mennene.

De skriver anmeldelsene, driver forlagene og er redaktører.

De som avgjør hvem som skal tas på alvor og settes på pidestall.

- En forfatter må skrive. - En forfatter må bli lest, kjære deg.

Er det noen som har fyr?

Joe?

Joe!

Joe?

Joe?

Vil du slå deg ned?

Nei. Jeg burde dra hjem.

Gå og legge meg.

Snør det fortsatt utenfor?

Da skal du få med deg dette.

"Sjelen hans mistet langsomt bevisstheten."

"Mens han hørte snøen dale dempet gjennom universet," -

- "og dempet dale, som steg deres endelige avslutning ned" -

- "over alle levende og døde."

Så vakkert. Er det du som har skrevet det?

Nei...

Vel. Da må jeg gå.

Det er seint.

God natt. Sov godt.

Jeg vet hva du har tenkt å si.

Jeg tar livet av meg med alt dette fettet.

Det gjør du.

Hva er det vi holder på med?

Kan vi ikke bare gi blaffen i alt dette?

Stikke oss bort i ei hytte ved en fjord. Drikke oss fulle. Ule mot nordlyset.

Om bare...

Kom inn.

Mr. Castleman tar lunsjen her inne.

Joe, du må stå opp. De henter deg om 40 minutter.

- I jøsse navn! Ok, jeg kommer. - Lunsjen har kommet.

Her har du reservebrillene dine.

- Og her er pillene dine. - Blir du ikke med meg?

- Nei, jeg vil ha tid for meg selv. - Hva har du tenkt å gjøre?

Jeg vet ikke. Kanskje ta en rundtur i byen.

Hva? En råtten turistbuss?

Joe. Jeg blir i mye bedre humør hvis du lar meg dra.

Jeg trodde dette var noe vi skulle være sammen om.

Ta en sånn klokka tre. Jeg har stilt klokken din.

Mrs. Castleman.

- Nathaniel? - Jeg forfølger deg ikke. Helt sant.

Jeg har noe til deg som jeg skulle legge i resepsjonen.

Noe jeg fant i en bokhandel på Smith da jeg foretok undersøkelser om Joe.

Northrop House? Det var studentinternatet mitt.

Nettopp. Det var før du var der, men jeg tenkte du ville like det.

Takk, Nathaniel. Det var veldig omtenksomt.

Du har alltid vært så hyggelig når jeg har prøvd å overtale Joe.

Kan jeg spandere en drink? Det er en fin 1800-tallsbar rett rundt hjørnet.

Kan tenke meg at Strindberg drakk seg sanseløs der.

- Jeg vet ikke om det passer seg. - Nei, det er fullstendig upassende.

Men vi er i Sverige. Det er midt på vinteren.

Ingen av oss vil vel være helt alene med grubleriene våre akkurat nå, vel?

Deilig.

Jeg må komme med en innrømmelse.

Jeg har fått et tilbud om å skrive en bok om Joe.

Jeg ville fortelle deg det så du ikke tror at jeg gjør noe bak ryggen på ham.

Blir dette et akademisk verk?

Både ja og nei.

Hva innebærer det?

Jeg kan like gjerne fortelle at jeg vet om Joes ulike...

sidesprang.

Det kan jeg tenke meg.

Kan tenke meg at det er svært så pikant materiale for en biograf.

Det kunne en tro, men det er ærlig talt en smule forutsigbart.

De fleste geniale menn pleier å ha overdrevent aktiv seksualdrift.

Takket være våre ærbødige biografiverk -

- skal alle mene at det er sjarmerende og tilgivelig.

Det syns ikke jeg. Jeg syns slik atferd er ganske ille.

Vær så snill, ikke framstill meg som et offer.

Jeg er mye mer interessant enn som så.

Det vet jeg at du er.

Jeg vil ikke trekke feil slutninger om forholdet deres.

Nå har vi en anledning til å få fram sannheten.

Du er så lett å gjennomskue. Tenk at jeg lot deg lokke meg med hit.

Du har jo muligheten til å gå.

Tilbringe resten av dagen i et trekkfullt museum med ukjent nordisk kunst.

Eller vi kan glede oss over disse utmerkede drinkene.

- God morgen, Joseph. - Professor Chen Ling. Kjemi.

Dr. Karl Seigler. Medisin. Sir Randall Meade. Økonomi.

- Gleder meg. - I like måte.

Jeg lar Mr. Lagerfelt ta over med morgendagens protokoll.

Mine herrer.

Dere tar plassen som nå er merket med deres navn.

Når dere skal ta imot medaljen går dere fra plassen deres og hit.

Dere mottar medaljen fra kongen.

Så bukker dere aktverdig tre ganger.

På denne måten.

Vi begynner med deg, Mr. Castleman.

Greit.

Unnskyld. Skal jeg bukke først?

Du går fram til kongen, så bukker du.

- Unnskyld. - Det trengs ikke. Det er derfor vi øver.

Det er ikke så komplisert, Castleman.

Nei. Selvfølgelig.

Så bukker du aktverdig tre ganger.

Walter, kan jeg få en pause? Det går fint, jeg trenger bare en pause.

- Er det noe du trenger? Litt vann? - Det er bare å si fra.

- Nei, det går fint. Bare et lite øyeblikk. - Vi følger deg ut.

Jeg kommer ubevæpnet.

- Jeg så at kameraet var irriterende. - Du gjør jobben din.

Det oppløftende er at de sa at du kan ta resten av dagen fri om du vil.

Det vil jeg.

Hvilken av disse dørene tror du tilbyr den raskeste flukten?

Skal vi prøve og se?

- Jeg antar at Joe fikk deg til å slutte. - Ja. Han vil at jeg skal være frisk.

Dette er mitt neste, fascinerende spørsmål.

Hva innebærer nobelprisen for Joseph Castleman?

Ja... Det er ikke mitt. Det er forlagets.

Jeg kan bruke noe han sa på flyet.

"Det handler ikke om prisen, men om å ha tæl til å skrive neste bok."

Perfekt. Takk.

Og du? Hvor får du tæl?

- Til å stå opp om morgenen? - Til å skrive.

- Jeg er ingen forfatter. - Det stemmer ikke.

I arkivet på Smith College fant jeg noen noveller utgitt i skolens tidsskrift.

Jeg har lest "Fakultetshustruen". Et nydelig skrevet stykke.

Takk.

Jeg hadde et visst potensial.

- Har du angret på at du sluttet? - Nei.

Jeg hadde små forventninger til hva en kvinnelig forfatter kunne oppnå.

Det fantes flere framgangsrike kvinnelige forfattere.

Jo da, men jeg hadde ikke egenskapene som skulle til.

Jaså?

Jeg er ganske forlegen. Jeg liker ikke å bli sett på.

Da skal jeg ikke se på deg.

Hva med Joe? Oppmuntret han deg til å fortsette?

Ja, men som jeg sa, så...

Jeg valgte ikke å følge det opp.

Fordi han var familiens forfatter?

Nathaniel, hvis du søker etter klumper med bitterhet, finner du ingen her.

Søren òg.

Når vi er inne på bitterhet... Jeg har snakket med ekskona, Carol.

Hvordan har hun det?

Bra. Hun er psykiater.

Så bra!

- Og datteren deres, Fanny? - Vellykket tannlege.

Jeg kan forsikre deg om at Carol har tilgitt deg, forresten.

Så fint.

Joe prøvde å holde kontakt med dem, jeg ville at han skulle det, men...

Vi har dårlig samvittighet for det kapittelet i livet.

Hun vil forsikre seg om at du skal vite -

- at hun er takknemlig for at du befridde henne for ham.

Det er bare hyggelig.

Joan...

Jeg håper du vet at utroskapen hans ikke har noe med deg å gjøre.

Han klarer ikke å la være.

Jeg mener at det har utspring i en dyp frykt for ikke å strekke til.

For en terapeut du er.

Er det noen du kan betro deg til?

Nei.

Og det har jeg ikke lyst til heller.

Det er antakelig det som gjør at du er så tiltrekkende.

Du er veldig gåtefull.

Flørter du med meg?

Antakelig. Hvorfor ikke?

Du vet at jeg ikke stoler på deg.

Fanken.

- Pillene mine. - Pillene?

Ja, blodtrykket. Jeg tror jeg skal dra tilbake til hotellet.

Hold denne. Jeg må gi deg noe.

Hvor har jeg pennen? Her er den.

Skal vi se... Til... til...

Linea.

Nei... Det er med dobbelt n.

Det spiller ingen rolle. Jeg må gå. Finner du veien ut?

Ja.

Faen òg.

Jeg har lest noen av Joes tidlige verk.

Et par noveller som jeg kom over i obskure litteraturtidsskrifter.

Jeg vil ikke gjerne si det, Joan, men... ikke så veldig bra.

Vel... tidlige verk er sjelden leseverdige. Det må da du vite?

Jo, men det er ikke antydning til den modne stemmen hans.

Faktisk... Novellen din, "Fakultetshustruen"...

likner mye mer på tidlig Castleman enn det disse gjorde.

Det er forståelig.

Joe hadde stor innvirkning som lærer.

Greit nok.

Carol syntes det var rart at han skrev så mye bedre etter at han traff deg.

Det var veldig pent å si.

Med all respekt...

Jeg tror du er drittlei av Joe Castleman. Lei av utroskapen hans.

Lei av å være usynlig. Lei av å ødsle begavelsen på -

-å skape Castleman-legenden.

For familiens skyld, og dens lykke, burde du ønske å gjøre noe som dette!

- David ser ut til å være veldig ulykkelig. - Du skal ikke snakke om barna mine.

Du har rett. Unnskyld.

Men jeg syns du bør snakke med noen.

Jeg sverger på at jeg aldri ville avslørt kilden min.

Jeg blir skurken, du sviker ikke Joe. Så kommer sannheten fram.

Da kan du skrive selv!

For en vidunderlig historie, Nathaniel.

Du burde skrive skjønnlitteratur.

Joan.

Du vet hvor du finner meg.

Du skal vite at jeg virkelig setter pris på å være sammen med deg.

Joanie? Joanie, er det deg?

Ja.

Hvor har du vært? Jeg har vært urolig for deg.

- Hvorfor? Den er bare halv fem. - Se hvor mørkt det er allerede.

Ikke gjør sånn! Ikke bare forsvinn!

Jeg forsvant ikke. Jeg var ute et par timer.

- Hva har du gjort hele dagen? - Spasert rundt, tittet i noen butikker.

- Hvordan gikk øvingen? - Har du røyket? Jeg kjenner lukta.

Jeg var i en kafé som var full av røyk.

- Har du drukket òg? - Ja. Jeg tok en vodka.

- Midt på dagen? - Ja, Joe. Midt på dagen.

Du kan ikke komme på tilstelninger når det lukter alkohol av deg.

Du er stjernen i showet, så hvorfor skulle noen bry seg?

- Hva i helsike går det av deg? - Jeg vil ikke bli irettesatt som et barn.

Fanken heller, Joe!

Kan du slutte å strø klærne på gulvet? Jeg er drittlei av å rydde etter deg!

- Hva er det? - Jeg ble sulten og kjøpte valnøtter.

La meg få se den.

- Det er bare en valnøtt. - La meg få se den.

- Gi meg den. - Hva gjør du?

- Gi meg den! - Ikke vær dum!

Så mens jeg var ute, som en fyllefant, forførte du den yppige Linnea?

- Det skjedde ingenting. - Ikke våg å ta meg for å være dum!

Det skjedde ingenting! Jeg stanset det!

- Så flink du er! - Ja, så flink jeg er.

Vet du hvorfor? Jeg var urolig for deg, på en jævla turbuss, overlatt til deg selv!

Jeg kom så du ikke skulle være alene, men måtte vente på deg!

Å! Jeg skulle sagt fra at jeg ble sein så du kunne knulle fotografen din!

Jeg hadde ikke tenkt å knulle henne! Jeg er ikke tiltrukket av henne.

- Jeg var bare urolig for deg. - Å, så rørende.

Jeg er for gammel for dette tullet. Jeg er ferdig med det. Jeg er bare din.

- Så heldig jeg er. - Ja, så heldig du er.

Hallo? Er det Susannah?

- Barnet har kommet. - Hva?

- Herregud! - Hva er det?

Susannah har født! Ta den andre telefonen.

- Når, jenta mi? - For et par timer siden.

Du store gud!

- Går det bra med deg? - Det går fint.

Han mjauer som en katt.

Ble det en gutt?

- Hva skal han hete? - Max.

Max!

- Hvem likner han på? - Pappa, jeg vet at jeg skal si deg.

Hold røret mot øret hans, jeg vil snakke med ham.

Pappa vil snakke med Max.

Er han der?

Hallo, Maxwell.

Det er bestefar Joe.

Hei, elsklingen. Det er bestemor.

Hallo! Velkommen!

Han snakker med oss!

Du er verdens vakreste guttunge. Skulle ønske jeg holdt rundt deg nå.

Pappa og mamma, Marks foreldre er her, jeg må legge på.

- Gi ham et stort kyss fra oss, da. - Det skal jeg gjøre.

- Jeg er så veldig glad i deg, jenta mi. - Ha det bra, elskling!

Jeg er glad i deg også, mamma. Ha det bra, pappa.

Ha det!

Å, Joanie. Livet blir ikke stort bedre enn dette.

Du verden!

Si hva du vil om dritten vi utsetter hverandre for.

Likevel har vi et faen så fint liv.

Du er virkelig begavet som forfatter, David. Men det vet du.

Takk, pappa. Det setter jeg pris på.

Jeg likte novellen din. Den er godt bygd opp.

Men ...?

Det er alltid et "men" til første utkast.

Kom igjen. Vil du høre det?

Ja. Bare fortsett.

Vel, jeg kjøper ikke helt det du gjorde med paret.

Skrythalsen av en ektemann. Den stoiske kona med undertrykt raseri.

Vi har sett det før. Det er en klisjé.

Jeg tror... at du kan gjøre det bedre.

Jøss!

Ok.

Det er en del av prosessen, David.

Det er smertefullt. Det vet jeg. Å skrive kan være en jævla pine.

Ja, elskling. Det er fryktelig. Du har lidt enormt.

På tide å legge seg, vel?

Jeg følger moren din opp.

Kos deg. Ikke sitt oppe for lenge.

God natt, gutten min.

Ring søsteren din. Hun vil gjerne høre fra deg.

- Sigaretten? - Beklager. Vi har ikke sigaretter her.

Du kan få en av meg.

Hei! Takk skal du ha.

Jeg har fulgt med på dem.

Jenta tygger på håret, og fyren har en slags rar rykning.

Ja. Det ser ut som de er ille ute.

Det er vi vel alle sammen?

Faren min underviste på Yale.

Han tvang meg til å deklamere "Iliaden" ved middagsbordet. På gresk!

- Jøss! Det er ganske ille. - Det er ikke alt.

Det som var skikkelig ille, var at han ikke forsto et ord.

Hva skal vi ha å drikke, David?

VALNØTTEN

Jeg har en forfatter som kan være en ny Henry Miller. En håpløs fyllik.

Han går snart under. Jeg foreslår at vi er raske.

- Ok, jeg skal lese ham. - Påfyll, jenta mi.

Roman av en kvinne: En amerikansk familie gjennom tre generasjoner.

Den er fantastisk skrevet. Genial. Men jeg syns den var litt mild.

- Den fortelles fra kvinnens synspunkt. - Er hun fin å se på?

Jødiske forfattere, da? Har ingen gode unge jødiske forfattere?

Alle de store forlagene har en. Hvor i helsike er vår?

- Mr. Bower. - Hva?

Jeg tror jeg har det du ser etter.

VALNØTTEN AV JOSEPH CASTLEMAN

Jeg har gått langt, tatt fem espresso og røyket halvannen pakke sigaretter.

Du ba meg være oppriktig.

Så snakk.

Jeg er lei for det, Joe, men den berører meg ikke.

Hva mener du?

Den vekkes ikke til live.

Hvis temaet kommer for nær deg, trenger jeg en mer objektiv bedømming.

Figurene dine er livløse, Joe.

- Du har ikke gjort dem virkelige. - Det sier ingenting. Vær konkret.

Det ene er at dialogen er stiv.

- Jeg skal finne fram et eksempel. - Faen heller! Ok, dette går ikke.

- Hva da? - Alt. Forholdet vårt, eller hva det er.

- Dette betyr ikke at jeg ikke elsker deg. - Kan du det når jeg skriver så dårlig?

Hvordan kan jeg være sammen med noen som ikke respekterer meg?

Jo, jeg respekterer deg. På alle mulige måter.

Alle mulige måter? Faen heller! Tror du på meg som forfatter?

- Det er bare første utkast. - Drit i dette, Joanie! Det er over.

Hva skal jeg gjøre, da? Når jeg er tilbake i...

Undervise på et annenrangs college fordi jeg har ligget med en student?

- Jeg er ikke bare en av studentene. - Nei. Alt du rører ved, blir til gull!

Du blir en litterær sensasjon mens jeg retter stiler og lager mat!

Jeg blir ingen litterær sensasjon, din jævel. Aldri!

Ingen kommer til å gi ut bøkene mine! Og gjør de det, vil ingen lese dem!

Jeg har ikke hodet fullt av store tanker sånn som deg.

Det er du som har noe å fortelle om, ikke jeg.

Ikke gå fra meg. Mister jeg deg, er livet mitt over.

- Jeg skal ingen steder. - Jeg vil ikke leve uten deg.

Jeg vil ikke leve uten deg heller.

Livet er så jævlig urettferdig!

Ok, ok, ok. La oss roe oss ned.

Det går bra.

Ok.

Hva skal vi gjøre?

Det vet jeg ikke.

Jeg må tenke.

Syns du den er håpløs? Den dritten jeg har skrevet?

Det er ikke dritt, Joe.

Det er en veldig fengslende historie.

Alle ideene er der.

Jeg ser dem.

Jeg kan ordne opp.

Vil du at jeg skal ordne opp?

Joe?

Hva sa han?

- Han syntes den var kjempebra. - Vil de gi den ut?

Hva gjør du?

- Kom hit. - Vent litt.

Vi skal gis ut... Vi skal gis ut!

- Hvor faen er han? - Joe, slapp av.

- Slapp av, da! - Kommer han ikke, drar vi uten ham.

- Ser du? Der er han. - Gud...

Hallo, gutten min. Se, så kjekk du er.

Du er seint ute. Vi må komme oss av gårde.

- Har du brillene? Invitasjonskortene? - Jeg tror ikke vi trenger dem.

Det er ikke godt å si. Hvordan er det sløyfa di ser ut? Kom.

La meg rette på den, da.

Stå stille, da.

Hva er det?

- Du har røyket pot! - Nei, det har jeg ikke.

Jo, det har du. Jeg kan...

- Det stinker av deg! - Ro deg ned, Joe.

Se på ham. Gutten er fullstendig stein!

- Jeg skjemmer deg vel skikkelig ut. - Hvorfor er du så ubehagelig?

Joe! David, hva er det?

Jeg vet ikke. Jeg lurer på om jeg har plassert feil forelder på pidestall.

Hva faen er det du prater om?

Hva mener du? Gutten er ute. Hva skal vi gjøre med ham?

- Jeg er ikke et pronomen. Jeg står her. - Så snakk med meg!

- Ikke skrik til ham. - Jo, det gjør jeg!

Vi er seint ute. Alt nå ødelegger han kvelden min med det jævlige...

- Er det det? - Er det hva da?

Kvelden din.

For i henhold til biografen din kan alt dette være et strålende bedrag.

Hvilken biograf?

Han på flyet. Andy Warhol med hudfarge.

Nathaniel Bone? Han er ikke biografen min!

Han var i baren og sa at jeg ikke burde måle meg med min aktverdige far.

For det fins en teori som går ut på at du, min mor, er familiens begavelse.

Det er latterlig.

Hvorfor skulle han dikte i hop noe så forskrudd?

Han er ute etter meg fordi jeg ikke vil autorisere smørja hans om livet mitt.

Ikke vær idiot, David.

- Jeg er ingen idiot. Hvorfor sier du det? - Greit. Ro deg ned.

Men er det sant, ville jeg virkelig vært en fordømt idiot!

Det er jo åpenbart.

- Men jeg tror hasjen gjør deg paranoid. - Jeg er ikke paranoid!

David. Nathaniel Bone er en snik.

Han har ikke noe med å si slikt til deg!

Han sa at du tok et glass med ham også.

- Gjorde du det? - Det gjorde jeg.

- Jeg syns det var uklokt å avvise ham. - Han sa at du tilsto.

Han sa at du er ghostwriter for pappas bøker.

Det har jeg ikke sagt!

Er du det?

Nei, David. Det er jeg ikke.

Jeg tror ikke på deg.

Gutten min, jeg kan ikke tvinge deg til å tro på meg.

Du må avgjøre hva du skal tro selv.

Det er løgn, David. Det er faen meg uhyrlig.

Hvorfor lukket dere døra for meg, med henne der inne, da jeg var liten?

Hva faen gjorde hun der?

Døra til kontoret ditt! Den ble slengt i trynet på meg med henne innenfor!

Moren din leste korrektur.

Leste korrektur? Jeg tror faen ikke på det!

Du spurte mamma hvem Sylvia Fry var! Du husker ikke romanfigurene dine!

- Faen ta deg! Faen ta deg! - David!

Faen ta deg! Du brukte moren min som slave!

Hold opp, David! Ro deg ned!

- Faren din kontrollerer meg ikke. - Alt er helt for jævlig.

- Kom igjen, David. - Unnskyld.

Kom igjen. Det går bra. Det går bra.

- Mamma. - Det går fint, elskling.

Jeg vet at det ikke er lett for deg.

Hvil deg. Bestill deg litt mat.

Hva sier du til det?

Joan, vi er ikke dårlige mennesker.

Der du beskriver at hun bretter tøyet hans, det varer for lenge.

Det er meningen, Joe.

Det handler om kjedsommelighet mens hun venter på ham.

Det ligger en rytme der. Endeløs gjentakelse av det prosaiske.

- Ja vel. Det høres bra ut. - Mamma!

- Da må du gå enda lenger. - Jeg vil vise deg noe, mamma!

- Mamma, jeg vil vise deg noe. Se her! - Jeg tar meg av det.

- David. Kom, gutt. - Mamma!

- Jeg tar ham med ned. - Mamma!

Mamma!

Du har gitt oss et vidstrakt, rastløst og strålende forfatterskap.

Med hver bok, Mr. Castleman, har du utfordret romanformatet -

- og revolusjonert historiefortellings og prosaens innerste vesen.

Du er en stilismens mester.

Likevel er romanfigurene ytterst virkelige, -

- deres reiser er hjerteskjærende, og skildringen er fortrolig og ekte.

Kjære Mr. Castleman.

Menneskeligheten i forfatterskapet overstiger klasse og kjønn.

Du er en ordets mester.

Men først og fremst er du en mester på å skildre menneskets begrensninger -

-med hele sitt mangfold.

Mr. Castleman, jeg overbringer Svenska Akademiens gratulasjon.

Jeg ber deg ta imot nobelprisen i litteratur fra Hans Majestet Kongen.

Man bruner bringen i gryten, -

- tilsetter to kopper vann, litt ketsjup og hvitløkssalt.

Til slutt den hemmelige ingrediensen: en matskje pulverkaffe.

Er det en typisk oppskrift fra den amerikansk-jødiske kulturen?

Nei, det er en typisk illustrasjon på hvor dårlig moren min var til å lage mat.

Tilgi meg, Deres Majestet. Kan jeg få følge Mr. Castleman til podiet?

- Unnskyld meg. Jeg kommer tilbake. - Bravo. Gjør det.

Fortell meg litt om deg selv, Mrs. Castleman.

Har du et yrke?

Det har jeg.

Og hva er det?

Jeg er kongemaker.

Min kone ville sagt akkurat det samme.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, mine damer og herrer.

Det er en stor ære å få presentere nobelprisvinneren i litteratur.

Mr. Joseph Castleman.

Jeg er dypt takknemlig for æren som er vist meg.

Men denne æren burde heller tilfalle...

Æren burde tilfalle en annen.

Min hustru Joan.

Joan er i sannhet min bedre halvdel.

Hun har satt meg i stand til å finne roen -

-like meget som larmen -

- som skulle til for å skape forfatterskapet mitt.

Uten henne ville jeg med sikkerhet ikke stått her i kveld.

Jeg ville ha vært hjemme.

Stirrende på et blant ark.

Med gapende munn, målløs.

Min hustru er min forstand.

Min samvittighet.

Og inspirasjonskilden til hver eneste ordentlige impuls jeg har hatt.

Joan, du er min muse.

Min elskede.

Min sjel.

Og jeg deler denne æren med deg.

Elskling.

- Hva gjør du? - Jeg går.

- Hva mener du? - Det går fint. Du kan bli.

Unnskyld meg. Joan.

Joan, hør. La meg snakke med deg...

- Det går bra. - Beklager.

- Kom, kjære. Jeg følger deg til toalettet. - Jeg vil tilbake til hotellet.

Si hvilken størrelse du bruker, så kan jeg skaffe en ny kjole.

Nei takk. Jeg er ferdig for i kveld.

- Prisen din, sir. - Takk.

Mrs. Castleman, jeg er så lei for dette.

Gustav, kan du skru opp varmen? Og kan du lukke imellom oss?

Takk.

Vi drar til hotellet, du skifter. Vi drar tilbake og viser oss helt kort.

Så er vi ferdige med alt dette jævelskapet.

Jeg går fra deg.

Hva mener du? Ikke vær dum. Du går ikke fra meg.

Ikke spill overrasket, sønderknust eller sjokkert. Det kan du umulig være.

Jeg vet at du ikke ville at jeg skulle takke deg, men tror du at alt var påtatt?

Jeg mente hvert ord. Du må ha litt tiltro til meg.

Hvorfor?

Fordi jeg elsker deg.

- Gud, Joe! - Hva er det?

Her...

- Jeg vil ikke ha den. - Den tilhører deg.

- Den er din! Navnet ditt står på! - Ta den, for faen!

Jeg vil ikke ha den! Jeg vil ikke.

Jeg vil ikke ha den jævla dritten!

Hva driver du med? Hva var det du gjorde?

- Jeg har funnet den! - Gudskjelov. Takk.

Joanie, sett deg så jeg ser deg. Jeg vil snakke med deg.

- Vil du ha en drink? - Nei takk.

Hør her, Joanie.

Det er ikke noe forferdelig, skammelig eller umoralsk ved det vi gjør.

Vi skriver sammen. Vi har skapt et vakkert forfatterskap sammen.

Du redigerer, Joe. Det er alt. Jeg sitter ved skrivepulten åtte timer hver dag.

Er det sånn du ser det? Er det sant?

I alle disse årene, har du sittet i en gigantisk lapskaus av nag?

Hva med årene jeg har massert deg, brakt te, laget mat, passet barna?

Sånn at du kunne arbeide uforstyrret?

Tror du ikke at det har vært uutholdelig iblant at du hadde begavelsen?

Tror du jeg våkner om morgenen og er det aller minste stolt av meg selv?

Men har jeg noensinne sagt eller vist at jeg vil forlate dette ekteskapet?

- Nei. Du har vært utro. - Og jeg har angret hver jævlige gang!

Du hulker i fanget mitt og ber meg tilgi deg.

Det gjorde jeg, for du fikk meg til å tro at det var på grunn av begavelsen min.

Når jeg var for sint eller rasende, for såret til å skrive, -

- fikk jeg en slik vidgjeten massasje, og du sa: "Bruk det, Joanie!"

- Det har jeg aldri sagt. - Jo, det har du! Jeg kanaliserte det.

Kritikerne slukte bildet av Sylvia Fry som skrubbet tåreflekker fra kjolen.

"Enda et Castleman-mesterstykke". Brystet ditt svulmet da du leste det.

I stedet for å bli opprørt eller tenke på hva det gjorde med barna våre, -

- iakttok jeg deg og lurte på hvordan jeg kunne uttrykke atferden din i ord.

Og jeg klarte det. Det står her.

Det står her.

Enda et Castleman-mesterverk. Skal vi se...

Denne skrev jeg etter at du hadde knullet... den tredje barnepiken vår.

- Boka har ikke noe med henne å gjøre. - Å jo! Det står på hver eneste side!

Dette er mine historier. Min kultur, slekta mi, mine ideer!

Mine ord, min smerte. Mine ensomme timer i det rommet -

- mens jeg forvandlet din uhørte oppførsel til litterært gull!

Hvilke fengslende ideer har du hatt? Du var en privilegert, tertefin student!

Den eneste gode historien din var om Carol. Du stjal fra meg da også!

Skam deg, Joe.

Du likte å stikke deg bort i Greenwich Village med den fæle jøden.

La foreldrene dine krympe seg.

Du fikk det litterære livet... og huset ved havet.

Du likte å få fine klær, reisene og privilegiene -

- uten å måtte gifte deg med en dust fra et meglerfirma.

- Du fikk alt. - Du får det tilbake. Jeg vil ikke ha det.

- Hva gjør du? - Jeg tilbringer natten i Davids rom.

Når jeg kommer hjem, ringer jeg en advokat.

Latterlig! Joanie, vi har barn! Vi har et barnebarn.

Vi har gamle venner som kommer til å dø fra oss en etter en.

Hvor har du tenkt deg? Skal du leve alene og føle deg modig? Joanie, vent.

- Ikke bare gå, for faen! - Ikke rør meg!

Skal jeg ikke røre deg?

Joanie, vi må snakke ferdig om dette!

Jeg orker ikke mer, Joe.

Jeg klarer det ikke. Jeg orker ikke fornedrelsen -

- ved å holde frakken din, gi deg piller eller plukke smuler fra skjegget ditt.

Skyves til siden sammen med de andre konene og prate om shopping, -

- mens du forteller forsamlingen av smiskere -

-at kona di... ikke skriver!

Kona di som nettopp ble tildelt nobelprisen!

Hvis jeg er en så ufølsom og ubegavet drittsekk, -

- hvorfor i helvete giftet du deg med meg?

Gud...

Nei, jeg vil virkelig vite det. Hvorfor giftet du deg med meg?

Jeg vet ikke.

Jeg klarer ikke å tenke lenger.

- Jeg vil bare ha av meg kjolen. - Kom hit.

- Joanie... - Men gud, da!

- Hva er det? - Nei.

Faen ta, faen ta, faen ta.

Hva faen?

- Herregud. - Hva er det?

Herregud. Legg deg ned. Legg deg ned.

Å gud...

Sånn.

Greit. Jeg skal ringe.

Vi bor i kongesuiten. Jeg tror mannen min har fått infarkt.

Vær snill og send noen. Så fort som mulig. Takk.

- Greit, elskling. - Å gud.

Husk at du må puste. Veldig, veldig langsomt.

- Greit. Det går fint. - Alt i orden.

- Det går så bra. - Det går bra.

Å, Joanie. Joanie.

De kommer hit.

Elsker du meg?

Elsker du meg?

Ja, jeg elsker deg, Joe. Jeg elsker deg veldig høyt.

Å gud...

Du er så god til å ljuge.

Hvordan kan jeg noensinne være sikker?

- Joe. Ok. Joe! - Å gud!

Bli her, Joe. Se på meg, Joe. Se på meg.

Bli her, bli her. Hold fast, Joe.

Hold fast, hold fast, Joe!

Ikke gå fra meg, Joe. Joe? Joe!

Mr. Castleman!

Mr. Castleman, hører du meg?

Beklager...

- Vil du ha en til, Mrs. Castleman? - Nei takk.

Jeg vet ikke om du husker meg, jeg betjente dere på forrige flytur.

Det husker jeg.

Jeg kondolerer så veldig.

Takk.

Jeg ser mange par under flygningene.

Og du og mannen din...

Jeg ville bare si at jeg forsto at dere hadde et vidunderlig forhold.

Hvordan?

Det var noe ved måten dere var mot hverandre.

Ha meg unnskyldt.

Nathaniel Bone vil gjerne snakke med deg.

Skal jeg si at du sover?

Nei. Nei, det er greit.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg er lamslått.

- Hvordan går det med dere? - Vi er fortsatt sjokkert.

Ja. Det er vi nok alle sammen.

Det er mye å ta inn over seg.

Nathaniel.

Ja?

- Det vi snakket om her om dagen... - Ja.

Jeg vil si at det du insinuerte, ikke er sant.

Hvis du sverter Joes begavelse på noen måte, saksøker jeg deg.

Lykke til, Nathaniel. Du skriver sikkert en god bok.

- Hørte du noe av det? - Ja.

Når vi kommer hjem, setter vi oss sammen med søsteren din, -

-og så skal jeg fortelle dere... alt.

Ok, mamma.

Tekst: Johannes de Vries Medietext