Original subtitles

Den årlige laksevandringen i British Columbia er spektakulær.

Millioner av fisk tar seg fra hav til ferskvann for å gyte.

Den er fortsatt sterk i musklene.

Enda mer bemerkelsesverdig er det at spor av laks-

også finner veien inn i vegetasjonen langs elvebreddene.

Ser du hva jeg ser? Se på dette.

Alt i denne skogen er intimt knyttet til et vesen-

- som ikke engang lever på land.

Men når laksebestanden minsker,-

lurer jeg på hvor langt inn i økosystemet effektene merkes.

Naturen er full av skjøre og komplekse nettverk av samspill-

mellom arter, men den minste forstyrrelse-

- kan få store konsekvenser.

Jeg heter Patrick Aryee og er biolog og filmskaper.

Jeg reiser jorden rundt for å utforske økosystemer-

som gjennomgår dramatiske forandringer-

og identifiserer effektene og følgene det kan få.

Historien om Great Bear Rainforest begynner ute på havet.

Nærmere bestemt Salish Sea:

En havstrekning utenfor British Columbias kyst.

Det næringsrike vannet som mates av ferskvannsbekker og elver-

er hjem til et stort mangfold av marine arter.

Vi leter etter én av dem:

En gruppe kalt Southern Residents.

De er mer kjent som spekkhoggere.

Det som gjør dem uvanlige,-

er at deres liv formes av deres hovedbytte - laks.

Det påvirker ikke bare adferden, men også anatomien.

Vi prøver å få øye på en spekkhogger-

- på overflaten.

Har dere en spekkhoggersang? En sang for å lokke dem hit?

Mine guider i dag er marinbiologene-

- dr. Andrew Trites og Josh McInnes.

De overvåker både spekkhoggernes og laksens helse.

Det er to arter som er dypt sammenflettet.

De er midt i tidevannsstrømmen her.

- Ser du fargeendringen i vannet? - Ja.

Spekkhoggerens favorittbytte er kongelaks,-

den største av de fem stillehavslaksene.

Hvalene spiser ca. 1400 fisker om dagen.

Forholdet til laksen er så sterkt at de ikke rører noen annen mat.

Hva er det som skjer her?

Hvilken innflytelse har laksen på dette praktfulle rovdyret i havet?

Hva er det med kongelaksen som gjør den så næringsrik?

Den er kjempestor.

Fanger man en, er det et måltid som kan deles,-

og spekkhoggerne deler fangsten sin.

Den er også full av fett.

Marine pattedyr foretrekker sånt-

som er rikt på fett. De trenger den energien.

I motsetning til mange andre laksearter-

er kongelaksen tilgjengelig året rundt. Den står på menyen hver dag.

Men siden 1984 har bestanden minsket med 60 prosent.

De siste årene har antallet vært blant det laveste noensinne.

Det har hatt stor innvirkning på hvalens antall.

Spekkhoggere er nå kritisk truet.

Der borte. Snu dere.

Der.

Så digg! Det er perfekt.

Vi så feil vei. De var rett bak oss.

Det er perfekt.

Der er det én til som kommer opp til overflaten.

Dette er et perfekt sted å se dem i deres naturlige livsmiljø.

Det er bare 74 spekkhoggere igjen i Salish Sea.

Det er ryggfinnen.

Salflekken er det hvite området bak.

Jeg så den komme opp.

Magisk. Ett øyeblikk er de der, det neste er de borte.

Det er genialt.

Jeg elsker at vi kom så nær.

Der er de.

Her ser man en gruppe omreisende spekkhoggere-

- som svømmer fram og tilbake.

Disse spekkhoggerne er en annen art.

De kalles omreisende fordi de alltid er i bevegelse.

De kan ha funnet en sel eller nise.

I motsetning til de fastboende har de ikke sansen for laks,-

- så det er ingen konkurranse.

Den reduserte laksebestanden påvirker dem ikke.

De spiser bare havpattedyr som seler.

Det er mange av dem. I motsetning til de fastboende-

- øker de omreisende i antall.

Laksen er livsviktig for de fastboende hvalene,-

- regionens marine topprovdyr.

Det er ingenting sammenlignet med hva laksen gjør

i andre deler av økosystemet.

Jeg er på vei oppstrøms til Great Bear Rainforest-

for å følge vandringen deres til fødestedet-

- for å gyte og formere seg.

Avstanden de ferdes, er forbløffende.

I noen tilfeller tusenvis av kilometer.

På den lange reisen gjennomgår de store forandringer.

Noen arter endrer farge fra sølv til mørkerød.

Andre blir helt svarte.

Dette er ett av få steder der reisen deres ender:

Atnarko-elven, omtrent 40 mil nordvest for Vancouver.

Hallo!

Bjørnene må få vite at vi kommer rundt svingen.

Jeg samarbeider med forskerne Kate Field,-

Shanti Tallio-Milton og Ron Schooner.

Vi ser etter rødlaks. De er knallrøde.

Dette er en populær gyteplass.

Prosjektet er et samarbeid mellom Nuxalk Nation-

- BC Parks og University of Victoria.

De studerer grizzlybjørner og deres avhengighet av laks.

Akkurat som spekkhoggere spiser grizzlybjørner mye fisk.

Shanti holder utkikk etter kadavre.

Hun har en fisketeller her. Hun teller kadavre.

Når Ron og jeg ser levende fisk, roper vi ut antallet vi ser per art.

Dataene hjelper oss å forstå når fisk er mest tilgjengelig-

- for bjørner ved Atnarko-elven.

For noen tiår siden-

pleide titusener av fisker å komme tilbake hit for å gyte.

Nå er det så få som 2500.

Denne kongelaksen har kommet til veis ende.

Han er en av få fisker som kom seg helt hit-

for å starte neste generasjons livssyklus.

Jeg ser at huden er i dårlig stand.

Den begynner å degenerere.

Hva tenker du når du ser en sånn laks?

Jeg tenker på reisen dens.

Det er en tilpasningsdyktig og motstandsdyktig art.

Den er tilbake der den startet.

Tenk at den har kommet så langt på slutten av livet.

Jeg har stor respekt for et sånt dyr.

Den er fortsatt sterk i musklene.

Den kan bevege seg når den vil.

Laksen er mer enn bare grizzlybjørnens favorittmat.

Det er den som gjør grizzlybjørnen mektig!

I Great Bear Rainforest er bjørnebestanden ti ganger større-

i områder med laks i elvene enn i områder uten.

Det er laksen som livnærer større bjørnebestander.

Det har en effekt på alle arter som lever i regnskogen.

Det er et fint kadaver.

Kan jeg ta det opp? Kan vi ta på kadavrene?

- Hvis du vil. Jeg mener... - Se på dette.

En bjørn har spist av kadaveret.

- Det stinker. - Ja.

- Det er en hale der. - Det er forferdelig.

- Ja. - Herregud.

Antall kadavre vi ser her,-

antyder hvorfor villaks er regionens livsnerve.

Den forbinder og før både havet og skogen-

- med bjørnene som mellomledd.

- Se, en bjørn! Der. - Ja.

Akkurat der vi står.

Her har vi en ikke-invasiv hårfelle.

De går over eller under hårfellen, så vi får litt av håret deres.

Forskerne bruker hårfellene til å telle bjørnene.

Nyere forskning viser at grizzlybjørner er følsomme-

- for endringer i laksebestanden.

I den grad at hvis en binne ikke får nok laks å spise,-

- vil hun spontanabortere.

Det betyr at ingen unger blir født neste vår.

Laks som vender tilbake til elvene i store antall,-

er avgjørende for bjørnenes overlevelse.

Disse prøvene skal analyseres på laben-

for å få en profil for hvert individ som kommer hit.

Vi kan også matche prøvene med prøver vi har samlet tidligere år-

for å se om det er de samme bjørnene-

eller hvor stor andel av dem som er helt nye.

Laksens innvirkning på bjørnebestanden-

- er bare toppen av isfjellet.

Fisken påvirker også vannveiene de tar seg fram i-

- på sin vandring.

- Hvor lenge har du jobbet med laks? - Siden jeg kom hit.

Jeg studerte havfisk i Storbritannia. Da jeg kom hit,-

ville jeg ikke bare studere selve fisken,-

men også deres forbindelse til alt annet.

Det var en unnskyldning for å studere alt som hadde med dem å gjøre.

Det var en unnskyldning for å komme hit og slappe av ved vannet-

- i det strålende solskinnet. - Virkelig!

John Reynolds er professor i akvatisk økologi og naturvern.

Han og jeg er ved en elv utenfor Vancouver-

der sølvlaksen skal begynne sin vandring.

- Den beveger seg der borte. - Ungene deres kalles yngel.

Det er en sølvlaks. Disse fiskene ble født om vinteren.

De blir i et år før de drar ut til havs-

- når de er litt større. - Fisken er så liten.

Den er knapt like stor som lillefingeren min.

Hvor store er de når de drar ut i havet?

Da er de omtrent så store.

Minst dobbelt så store.

Så er de borte i to år til havs-

før de kommer tilbake og er så store.

De vokser så mye i havet under den enorme vandringen-

da de besøker Alaska og kommer ned igjen.

Denne grusen på bunnen, er det sånt-

- som de voksne prøver å gyte i?

De vil ha noe litt grovere.

Eggene er store. De trenger mye oksygen.

Noe de får fra vannstrømmen.

Dette hadde faktisk vært helt greit.

De kan grave seg inn her.

Det er litt grovt, men en mellomting mellom det du viste meg og dette.

Hvordan vet de at de skal komme hit og ikke til bekken ved siden av?

Det må finnes et kjemisk signal som vi ikke oppfatter.

Det som skjer, er at de preger vassdragets kjemiske signaturer.

For en fisk lukter og smaker hver elv forskjellig,-

avhengig av steiner og annet rundt bekken.

De setter sitt preg der.

Vi er ganske langt fra havet.

De må navigere nøyaktig for å komme på rett sted.

Det er utrolig at de kan gjøre det.

Magien til laksens innflytelse begynner ute på havet-

når voksne laks vandrer oppstrøms for å formere seg.

Noen blir fanget av bjørner,-

men de fleste dør en naturlig død etter å ha lagt rognen.

Når laks dør, brytes kroppene deres ned i vannet.

Det frigjør enorme mengder nitrogen-

- som gjødsler alt rundt seg.

Det er utrolig, men det er bare en del av historien.

Gaven fortsetter å gi bortenfor elvebredden.

Lakseeffekten er så sterk at den kan oppdages fra rommet.

Etter en stor laksevandring blir vegetasjonen rundt elvene-

- mer intens grønn.

Det synes tydelig på satellittbilder av Great Bear Rainforest.

Hvilke indikatorer ser du etter?

Dette er et godt eksempel.

Dette bæret heter Rubus spectabilis.

Denne arten elsker laks.

Den er tettere i vassdrag med mer laks-

og produserer flere bær som ser ut som store bringebær.

Hvis vi besøker en elv med et ukjent antall laks,-

ville jeg kunne anslå antallet ved å se på plantene og si:

"Ingen laks, middels stor mengde laks eller tonnevis med laks."

Det er ganske slående.

Det virker som om vegetasjonen-

får en ekstra dose nitrogen, et stoff som fremmer vekst.

Gjødsel til hagen inneholder en stor mengde nitrogen.

Selv om det ser frodig og grønt ut,-

er nitrogen begrensende i mange vassdrag her.

For å finne ut hvor det kom fra-

samlet Johns kolleger blader fra Rubus spectabilis og andre planter

De testet dem for en naturlig nitrogenisotop, N15.

Vi bruker det som en markør for å se om det kom fra land-

eller fra havet, for det er flere i havet,-

og særlig opp gjennom næringskjeden.

Det blir høyere og høyere nivåer jo høyere opp man kommer.

N15 finnes vanligvis ikke i regnskogen.

Johns team mistenkte at det kom hit med laksen-

som samler N15 i kroppen når de er ute til havs.

Laksen befinner seg nær toppen av næringskjeden.

Når vi ser høye konsentrasjoner av N15-

i blader som disse, er det ganske lett å legge skylden på-

laksen som kilde, for de kommer fra havet-

- og er høyt opp i næringskjeden.

Reisen min på Atnarko-elven fortsetter.

Toppene vi ser rundt oss, er Coast Mountains.

Fjellkjeden strekker seg fra Yukon i nord til Vancouver i sør.

Herregud, se!

Episk utsikt.

Lavtliggende skyer og sola som titter fram.

Det er magisk.

Et sted her gjemmer grizzlybjørner seg.

Guiden min heter Haydin Parker.

Han kjenner elvesystemet ut og inn.

Denne elven, Atnarko, er rundt 60 km.

En av de mest produktive gyteplassene i Bella Coola-systemet.

Vi skal dypere inn i Great Bear Rainforest-

for å forstå hvor langt lakseeffekten strekker seg.

- Er det en kongelaks? - Ja. Den har formert seg.

Jøss.

Det tar noen dager før den dør.

Ja, systemet stenges ned.

Når de når ferskvann, går all energi til forplantning.

Det er derfor huden er så flekkete.

Den har ikke fått nye hudceller siden den begynte å vandre.

Alle laksene gyter og dør. Det er en del av deres syklus.

Denne kongelaksen har forbrent halve kroppsvekten sin-

- bare ved å komme hit og gyte.

Den kan veie opptil 22 kg på dette stadiet i livet.

Det samme som en bisonkalv.

Få dyr i regnskogen kan løfte så mye.

Se på det. Det er poteavtrykk etter bjørn.

Man kan tenke seg at en grizzlybjørn fanger en laks-

og går inn på grunt vann for å hvile-

- og fråtse i alt det gode.

Vi har alle tegnene her. Vi har poteavtrykk.

Vi har laks som lever sine siste øyeblikk.

Men vi har ennå ikke sett en bjørn.

Antallet pukkellaks har minket med to tredjedeler.

Og bjørnene har innsett det. Ikke nok. Se på det!

Det er den første bjørnen vi har sett på nært hold.

Jeg ror til den andre elvebredden så han kan fiske i fred og ro.

- Ja. - Se på nesen.

- Han snuser på luften. - Han likte oss ikke.

Vi ser på formen at det er en grizzlybjørn.

Den karakteristiske pukkelen foran på skuldrene.

Nå glir den forsiktig ned i vannet-

- og tar en rask titt på laksen.

Så blir det interessant.

Hvis man tenker på nitrogen som laksens last,-

tar bjørnen det fra elven og laster det av på tørt land.

Det er så mye død fisk at bjørnene kan velge og vrake.

Så de tar bare de fineste bitene.

De tar bare filetene, skinnet og de mest næringsrike delene.

Bjørnen spiser nok skinnet og forlater resten av kadaveret-

og finner en annen fisk med filet eller skinn på.

Så spiser han det og lar resten være. Man ser mange døde fisker-

som er spist av en bjørn, men bare delvis.

Er det en her? Herregud.

Det ser ut som en unge.

Innen få sekunder endrer situasjonen seg fullstendig.

Vi må være forsiktige. Det er en ung bjørn.

Vi har gått fra observatører til deltakere på et blunk.

Det er som å velge mellom pest og kolera.

En ensom hann bak meg.

Til høyre har vi en binne og det som ser ut som en unge.

Det er ikke en ideell situasjon.

Det er nok best å gi dem litt plass.

Se, hun stirrer på den andre.

Vi holder oss på 40-50 meters avstand-

- og lar scenen utspille seg.

Vi har en stor bjørnemor som snorkler akkurat nå.

Hun leter etter fisk og lærer ungen sin-

hvordan den skal finne mat i denne perioden.

Se på den lille ungen. Dette er akkurat det jeg ville se.

Dyrene gjør sin greie og er her for laksen.

De er her for å fråtse.

Min reise for å forstå laksens innvirkning-

ville ikke vært komplett uten et stopp her:

Bella Kula Valley, midt i Great Bear Rainforest.

Her er Nuxalk Nation,-

et samfunn med urfolk langs det nordvestlige Stillehavet.

Laksen passerer her på sin vei til å gyte-

- i elvene lenger oppe i dalen.

Et faktum som har formet nuxalk-folkets liv.

De kaller seg "elvefolk".

Både kulturen og økonomien deres har blitt formet-

- av laks i tusenvis av år.

Nuxalk-kunstneren Alvin Mack kjenner godt til lakseeffekten.

Den får sedertrærne nær elvene til å vokse så raskt og bli så store

at de overraskende nok ikke passer til kunsten hans.

Men hvorfor?

Når den vokser ved siden av elven, vokser den raskt,-

- sånn at fibrene blir tykkere.

De er ikke like lette å skjære ut som de lenger inn i landet...

...bortenfor elven. - Det stemmer.

Det viser hvor mye større og rikere jorden er ved elven.

Der er ravnen, og der forvandles ravnen.

Det er spektakulært.

Disse totempælene er historiepæler.

Det stemmer. Alle utskjæringene og maskene våre-

har en historie bak seg. Det har pågått i 15000 år.

Vi forteller ennå de samme historiene.

Jeg vil gjerne hjelpe deg. Er det lov?

- Prøv i det minste. - Jeg vil ikke ødelegge denne.

Nei. Vi kan alltids fikse den. Sett i gang.

Alle ser på. Husk det.

Arven etter 15000 år forsvant på to sekunder.

- Greit. - Jeg tar kniven-

- her først, omtrent der.

Denne holder du bare fast.

Trykk og dra samtidig.

- Sånn ja. - Jeg begynner å få teken på det.

Dyrene i Alvins historiepæl kommer fra nuxalk-folkets mytologi.

Grizzlybjørnen, laksen, hvalen.

De forteller alle historien om lakseeffekten.

En historie som Alvins forfedre alltid har kjent-

og alltid inkludert i sin tradisjonelle kunst.

Hva gjør dere med treet når historiepælen er ferdig?

Bruker dere lakk for å behandle treet?

Vi tar denne steinen og koker den og knuser den.

Så blir den til pulver.

Så tar vi ketalaksegg-

og innerbarken fra sedertre og tygger det.

Vi tygger eggene og barken sammen og spytter det ut i pulveret.

Så blander vi det og maler.

Du har sikkert sett maleriene langs hele kysten-

- som vi har malt på klipper.

Noen har malt over dem med kommersiell maling.

Den fargen faller av etter et par år-

- men vår farge er igjen.

For 5000 år siden var det alt vi hadde.

Nuxalk Nation har visst om gavene laksen førte til deres land-

- i uminnelige tider,-

men forskere har nettopp begynt å forstå det.

De sporer nå virkningene langt bortenfor elvebredden.

Iblant nesten en kilometer inn i skogen-

der bjørnene laster av nitrogenet sitt.

Hei, bjørn!

For å forstå hva som skjer-

får jeg hjelp av min venn og kollega dr. Rae Wynn-Grant.

Hun er økolog og spesialist på bjørner.

Du må bøye deg litt ned her.

Nuxalk-folket kaller denne delen av regnskogen "Grizzly Island".

Det er et triangulært område på knapt 20 kvadratkilometer-

- med lakseelver på to sider-

- og høye fjell på den andre.

Som navnet antyder, har utrolig mange grizzlybjørner tilhold her.

Vi går på en bjørnesti. Merker du det?

Ja, man kan se at alt dette gresset er...

...trampet ned. Det er som en motorvei, men hold øynene åpne.

Ser du det jeg ser?

Se på dette. Det lukter godt.

Bjørner er regnskogens største rovdyr som spiser laks.

En grizzlybjørn kan spise opptil 34 kg laks om dagen.

Det er mye fisk og nitrogen.

De bærer ofte maten langt inn i skogen-

for å nyte den i fred uten at andre bjørner ser den.

- Se på dette. - Vet du hva dette er?

Det ser ut som avtrykket av en bjørnerumpe.

Det er en bjørneseng.

Man anslår at en bjørn kan ta med seg 700 fisker-

- fra stranden og opp i skogen-

- på én sesong!

- Bare én bjørn? - Ja. Bare tenk på alle bjørnene her.

Det er tonnevis av fisk som lagres i jorden.

Bjørnene er transportørene-

- som fører nitrogen inn i skogen.

Men de flytter det bare litt.

Vi vet at nitrogen ferdes mye lenger enn det.

Så hvordan kommer det dit?

- Dette er mer av det samme, men... - Dette ser ut som skinn.

- Ja. - Hva er det?

- En stor bæsj. - Nitrogenforekomst.

Det interessante med bjørnelorten-

er ikke bare at den er full av laksenitrogen.

Den er også full av frø og delvis fordøyd frukt som blåbær.

Det gjør den til en perfekt godbit for små gnagere som hjortemus.

De spiser frøene og sprer nitrogenet enda lenger inn i regnskogen.

Hei, bjørn!

Men selv ikke det er slutten på historien.

En hel gjeng enda mindre skapninger-

hjelper også til med å holde næringsstoffet i bevegelse.

- Er du klar? - Det er ekkelt. Se.

Det ser ut som en zombiefisk. Se på alle larvene.

Ja. Det stikker ut en liten bit av øyet eller hjernen.

- Det er helt... - En zombiefisk, for den er død.

Men også i live, ikke sant?

Markene blir til fluer som blir spist-

av fugler og fiskeyngel som klekkes her.

- Ja. - Denne fisken døde-

og ofret nesten livet for neste generasjon laks.

Det er sånn jeg ser det.

Det finnes andre bevingede dyr som også interesserer seg for laks.

Hvithodehavørnen er en fryktet jeger.

Men den spiser også åtsel, og dens favorittmat er laks.

Ørner synkroniserer også vandringen med laksevandringen.

Når laksen gyter, dukker ørnene opp i store antall for å spise.

Hvithodehavørner kalles også havørner-

fordi føttene deres er tilpasset til å plukke opp glatte bytter.

Ved å flytte nitrogen fra havet inn i regnskogen-

spiller disse artene biroller i dette storslagne dramaet:

Historien om fisken som bygde skogen.

Men selv det er ikke hele bildet av det sammenflettede systemet.

Det er én puslebit igjen å utforske.

Dette er et gammelt tre som råtner.

En sopp hjelper til med å bryte det ned.

Det vi er mest vant til å se, er noe som dette.

Se på den. Den er vakker!

Men mesteparten av soppen finnes ikke i fruktkroppen.

Den finnes i bakken, i ting som råtnende trær,-

- og i bakken under føttene mine.

Den danner et dypt, innviklet nettverk av mycelium-

som suger opp næringsstoffer fra bakken hele tiden.

Jeg er skogsøkolog.

Jeg ser alltid på skogens forhold og forbindelser.

Suzanne Simard studerer hvordan trær sprer næringsstoffer-

gjennom et underjordisk nettverk av sopp.

Hennes verk inspirerte også James Camerons "Avatar".

Hennes forskning har endret hvordan vi ser på skoger for alltid.

Måten vi så på skoger, var ikke komplett.

Vi var så fokuserte på hva som skjedde over bakken.

Da tenkte jeg at vi må se på hva som skjer i jordsmonnet.

Så jeg begynte å se på soppen.

Det finnes 55000 sopparter i verden.

De gjør så mange ulike ting.

Noen sopper kobler sammen denne hemlokkgranen-

- med andre hemlokkgraner i skogen. - Er alle forbundet?

- Ja. - Men ikke gjennom rotsystemene.

Nei, det er sopptrådene som forener trær av ulike arter-

- og samme art.

Det er hundrevis av sopper under bakken-

som veves sammen i disse intrikate garnene.

Det er som en billedvev der nede.

Trærne fotosyntetiserer der oppe.

De trekker ned næringsstoffene og lagrer dem i røttene.

Hva gjør soppene?

Har de tilgang til næringsstoffer som trærne ikke har tilgang til?

Mycelet bruker sukkeret til å vokse i jorden-

- og fange opp næringsstoffer og vann.

Så utveksler de dem i en vakker mutualisme.

Trærne bruker soppnettverk for å utvinne laksebasert nitrogen-15.

Nettverkene er naturlige rørledninger.

De flytter nitrogen fra trær med mye av det-

- til trær som har mindre.

Men de gjør mye mer enn å dele mat.

Trærne kommuniserer sin identitet og lærer seg naboens-

- og om de er i slekt.

De formidler også informasjon om helsen sin.

Enzymer produseres når et tre i nettverket skades.

Kanskje det er døende fordi det begynner å bli gammelt-

eller ble infisert eller angrepet av et insekt.

Det sender en kaskade av respons gjennom nettverkene til nabotrærne.

Trærne som mottar den enzymatiske beskjeden,-

oppgraderer sitt eget forsvar mot insektet eller bakterien.

Det er utrolig.

For meg er det bevis på at trærne kan snakke med hverandre.

Kan vi se nettverkene?

Ja. Forhåpentligvis kan vi det. Hvis vi flytter oss litt denne veien.

Du er på farten. Følg med, gutter.

Vi har en spade her.

Jeg kan nok dra den tilbake med hendene.

- Nesten som et teppe. Hva med her? - Ja.

- Der! - Dette er en lang sopptråd.

Flott! Ja, jeg kan se hvordan... Vi må bare fjerne litt grus.

Se hvordan den sprer seg.

Den går så langt. Dette er en hyfe.

Dens jobb er å løpe gjennom jorden som en pioner-

- til neste område. - Se hvor lang den er.

Ja, utrolig. Det er som en telefonledning.

Ja, som en gammeldags telefonledning.

Den kabelen kobler sammen kommunikasjonen.

Ja, mellom trærne.

Disse store trærne gir næring til de yngre plantene.

Nettopp. Vi har sett de som veldig enkle før,-

men nå vet vi at deres samfunn er like komplekse som våre.

Deres forhold til hverandre-

er like sofistikerte som våre er til hverandre.

Hvis nettverkets påvirkning er så kraftig som jeg tror,-

kan det da merkes på et utilgjengelig sted i regnskogen?

Når du er klar.

Mange små steg opp.

Det er alt som skal til. Mange små skritt. Det er perfekt.

Dette er min sjanse til å se om effektene når det øverste laget-

- av regnskogen; trekronene.

Bra.

Jeg er oppe ved de første grenene.

Disse trærne er også et habitat-

- for en rekke ulike dyr og arter.

Disse grenene er perfekte for alle slags fugler.

Kanskje til og med en ørn.

Jeg er bare halvveis. Vi får se om jeg kommer meg opp.

Jeg er på vei opp i trekronen.

Trærne gjør det meste av fotosyntesen sin i tretoppene.

De bruker sollys for å produsere ATP,-

den kjemiske energien som opprettholder liv.

Vi har lav og små plasser til insekter og virveldyr.

Trær er som moder jords skyskrapere.

Det er som om ulike etasjer endrer seg hele veien opp.

Noen blader faller på meg. Sånn ja.

Det blir litt vrient her oppe.

En gren kommer ned!

Fint!

Her oppe fra ser jeg at en lakseelv flyter i nærheten.

Denne douglasgranen, som er minst 350 år gammel,-

burde også ha blitt påvirket av laksenitrogen.

Tretti meter over bakken. Ta en titt.

Det er langt ned. Se på utsikten!

Laksen er nøkkelen til biomet.

Gyteperioden har ettervirkninger som påvirker utallige arter.

Vi har nettopp lært omfanget av disse ville forbindelsene.

Laksen gir næring til dette.

Er det ikke fantastisk?

Her er den.

Denne har jeg kommet helt hit for å få tak i.

Og innelåst i hver celle er nitrogen-15.

Nitrogen-15 kommer ikke fra dyr eller planter på land,-

- men fra havet.

På reisen gjennom økosystemet har jeg sporet laks fra Salish Sea-

langs bekker og elver og dypt inn i regnskogens hjerte.

Vi fulgte næringsstoffene deres,-

som ble transportert av grizzlybjørner, ørner og mus-

opp i trærne, som gjødsles av deres nitrogen.

Og nede i jorden har vi oppdaget-

at næringsstoffer spres gjennom et sopprørsystem.

Det er et usynlig, sammenkoblet nett-

som opprettholder et av planetens mest unike økosystemer.

Great Bear Rainforest er en uforglemmelig villmark-

som trollbinder folk med sin naturlige skjønnhet,-

men også med sine merkverdige forbindelser.

Inkludert de som kom hit først-

for å skape balanse mellom elven og jorden.

Vi er tilbake ved foten av Bella Coola Valley.

Vårt nøyaktige sted er hemmelig.

Svært få utenforstående får gå på de hellige stiene.

Laksen vandrer også oppover denne bekken.

Clyde Tallio, nuxalk-historiker og lingvist, er guiden min.

Vi er nesten framme. Vi skal bare opp til toppen her.

Dette er det vi har kommet for å se.

Helleristningene antas å være mellom 5000 og 10000 år gamle.

Eldre enn pyramidene i Giza.

Det har vært et hellig sted siden forfedrene til nuxalk kom hit.

Dette er de første forfedrene som kom til jorden.

De minner meg om hieroglyfer til de gamle egypterne.

Nettopp. Hvert symbol forteller en del av vår historie.

Dette er favorittstedet mitt.

Se himmellegemene over danserens hode.

Når man spør de eldre hva meningen med livet er,-

- sier de: "Sum sculliwa."

Å ha en fullverdig menneskelig opplevelse.

Vi skal le og gråte.

Hver gang vi gjør det, samles det i vår åndelige kurv.

Når jeg ser neste bildesamling,-

- slår det meg hvor kjent det ser ut.

Man ser grizzlybjørnens ansikt.

Numah, bjørnens poter.

Og her er sumkh, laksen.

Der er hodet og halen. Han har spist helt ned til beina.

Det oppsummerer din reise, livssyklusen og koblingen.

Great Bear Rainforest-

er en av verdens siste tempererte kystregnskoger-

- og en naturskatt.

Jorden-

- havet-

og ferskvannsøkosystemene er avhengige av skjøre bånd-

- for sin økologiske integritet.

Selv om den varierende bestanden av laks er urovekkende,-

samarbeider innfødte samfunn og forskere-

for å overvåke og beskytte landskapet-

i håp om å bevare underverket for kommende generasjoner.

Tekst: Nina Morstøl Iyuno