All language subtitles for Salmon

Den årlige laksevandringen
i British Columbia er spektakulær.

Millioner av fisk tar seg
fra hav til ferskvann for å gyte.

Den er fortsatt sterk i musklene.

Enda mer bemerkelsesverdig er det
at spor av laks-

også finner veien inn
i vegetasjonen langs elvebreddene.

Ser du hva jeg ser? Se på dette.

Alt i denne skogen er
intimt knyttet til et vesen-

- som ikke engang lever på land.

Men når laksebestanden minsker,-

lurer jeg på hvor langt inn
i økosystemet effektene merkes.

Naturen er full av skjøre og
komplekse nettverk av samspill-

mellom arter,
men den minste forstyrrelse-

- kan få store konsekvenser.

Jeg heter Patrick Aryee
og er biolog og filmskaper.

Jeg reiser jorden rundt
for å utforske økosystemer-

som gjennomgår
dramatiske forandringer-

og identifiserer effektene
og følgene det kan få.

Historien om Great Bear Rainforest
begynner ute på havet.

Nærmere bestemt Salish Sea:

En havstrekning utenfor
British Columbias kyst.

Det næringsrike vannet som mates
av ferskvannsbekker og elver-

er hjem til et stort mangfold
av marine arter.

Vi leter etter én av dem:

En gruppe kalt Southern Residents.

De er mer kjent som spekkhoggere.

Det som gjør dem uvanlige,-

er at deres liv formes
av deres hovedbytte - laks.

Det påvirker ikke bare adferden,
men også anatomien.

Vi prøver å få øye på
en spekkhogger-

- på overflaten.

Har dere en spekkhoggersang?
En sang for å lokke dem hit?

Mine guider i dag
er marinbiologene-

- dr. Andrew Trites og Josh McInnes.

De overvåker både
spekkhoggernes og laksens helse.

Det er to arter
som er dypt sammenflettet.

De er midt i tidevannsstrømmen her.

- Ser du fargeendringen i vannet?
- Ja.

Spekkhoggerens favorittbytte
er kongelaks,-

den største av
de fem stillehavslaksene.

Hvalene spiser
ca. 1400 fisker om dagen.

Forholdet til laksen er så sterkt
at de ikke rører noen annen mat.

Hva er det som skjer her?

Hvilken innflytelse har laksen på
dette praktfulle rovdyret i havet?

Hva er det med kongelaksen
som gjør den så næringsrik?

Den er kjempestor.

Fanger man en,
er det et måltid som kan deles,-

og spekkhoggerne
deler fangsten sin.

Den er også full av fett.

Marine pattedyr foretrekker sånt-

som er rikt på fett.
De trenger den energien.

I motsetning til mange
andre laksearter-

er kongelaksen tilgjengelig året
rundt. Den står på menyen hver dag.

Men siden 1984 har bestanden
minsket med 60 prosent.

De siste årene har antallet vært
blant det laveste noensinne.

Det har hatt stor innvirkning
på hvalens antall.

Spekkhoggere er nå kritisk truet.

Der borte. Snu dere.

Der.

Så digg! Det er perfekt.

Vi så feil vei. De var rett bak oss.

Det er perfekt.

Der er det én til
som kommer opp til overflaten.

Dette er et perfekt sted
å se dem i deres naturlige livsmiljø.

Det er bare 74 spekkhoggere igjen
i Salish Sea.

Det er ryggfinnen.

Salflekken er det hvite området bak.

Jeg så den komme opp.

Magisk. Ett øyeblikk er de der,
det neste er de borte.

Det er genialt.

Jeg elsker at vi kom så nær.

Der er de.

Her ser man
en gruppe omreisende spekkhoggere-

- som svømmer fram og tilbake.

Disse spekkhoggerne
er en annen art.

De kalles omreisende
fordi de alltid er i bevegelse.

De kan ha funnet en sel eller nise.

I motsetning til de fastboende
har de ikke sansen for laks,-

- så det er ingen konkurranse.

Den reduserte laksebestanden
påvirker dem ikke.

De spiser bare havpattedyr
som seler.

Det er mange av dem.
I motsetning til de fastboende-

- øker de omreisende i antall.

Laksen er livsviktig
for de fastboende hvalene,-

- regionens marine topprovdyr.

Det er ingenting
sammenlignet med hva laksen gjør

i andre deler av økosystemet.

Jeg er på vei oppstrøms
til Great Bear Rainforest-

for å følge vandringen deres
til fødestedet-

- for å gyte og formere seg.

Avstanden de ferdes,
er forbløffende.

I noen tilfeller
tusenvis av kilometer.

På den lange reisen
gjennomgår de store forandringer.

Noen arter endrer farge
fra sølv til mørkerød.

Andre blir helt svarte.

Dette er ett av få steder
der reisen deres ender:

Atnarko-elven, omtrent
40 mil nordvest for Vancouver.

Hallo!

Bjørnene må få vite
at vi kommer rundt svingen.

Jeg samarbeider med
forskerne Kate Field,-

Shanti Tallio-Milton
og Ron Schooner.

Vi ser etter rødlaks.
De er knallrøde.

Dette er en populær gyteplass.

Prosjektet er et samarbeid
mellom Nuxalk Nation-

- BC Parks og University of Victoria.

De studerer grizzlybjørner
og deres avhengighet av laks.

Akkurat som spekkhoggere
spiser grizzlybjørner mye fisk.

Shanti holder utkikk etter kadavre.

Hun har en fisketeller her.
Hun teller kadavre.

Når Ron og jeg ser levende fisk,
roper vi ut antallet vi ser per art.

Dataene hjelper oss å forstå
når fisk er mest tilgjengelig-

- for bjørner ved Atnarko-elven.

For noen tiår siden-

pleide titusener av fisker
å komme tilbake hit for å gyte.

Nå er det så få som 2500.

Denne kongelaksen
har kommet til veis ende.

Han er en av få fisker
som kom seg helt hit-

for å starte neste
generasjons livssyklus.

Jeg ser at huden er i dårlig stand.

Den begynner å degenerere.

Hva tenker du
når du ser en sånn laks?

Jeg tenker på reisen dens.

Det er en tilpasningsdyktig
og motstandsdyktig art.

Den er tilbake der den startet.

Tenk at den har kommet så langt
på slutten av livet.

Jeg har stor respekt for et sånt dyr.

Den er fortsatt sterk i musklene.

Den kan bevege seg når den vil.

Laksen er mer enn bare
grizzlybjørnens favorittmat.

Det er den som gjør
grizzlybjørnen mektig!

I Great Bear Rainforest er
bjørnebestanden ti ganger større-

i områder med laks i elvene
enn i områder uten.

Det er laksen som livnærer
større bjørnebestander.

Det har en effekt på alle arter
som lever i regnskogen.

Det er et fint kadaver.

Kan jeg ta det opp?
Kan vi ta på kadavrene?

- Hvis du vil. Jeg mener...
- Se på dette.

En bjørn har spist av kadaveret.

- Det stinker.
- Ja.

- Det er en hale der.
- Det er forferdelig.

- Ja.
- Herregud.

Antall kadavre vi ser her,-

antyder hvorfor villaks
er regionens livsnerve.

Den forbinder og før
både havet og skogen-

- med bjørnene som mellomledd.

- Se, en bjørn! Der.
- Ja.

Akkurat der vi står.

Her har vi en ikke-invasiv hårfelle.

De går over eller under hårfellen,
så vi får litt av håret deres.

Forskerne bruker hårfellene
til å telle bjørnene.

Nyere forskning viser
at grizzlybjørner er følsomme-

- for endringer i laksebestanden.

I den grad at hvis en binne
ikke får nok laks å spise,-

- vil hun spontanabortere.

Det betyr at ingen unger
blir født neste vår.

Laks som vender tilbake
til elvene i store antall,-

er avgjørende for
bjørnenes overlevelse.

Disse prøvene
skal analyseres på laben-

for å få en profil
for hvert individ som kommer hit.

Vi kan også matche prøvene med
prøver vi har samlet tidligere år-

for å se om det er
de samme bjørnene-

eller hvor stor andel av dem
som er helt nye.

Laksens innvirkning
på bjørnebestanden-

- er bare toppen av isfjellet.

Fisken påvirker også vannveiene
de tar seg fram i-

- på sin vandring.

- Hvor lenge har du jobbet med laks?
- Siden jeg kom hit.

Jeg studerte havfisk i Storbritannia.
Da jeg kom hit,-

ville jeg ikke bare studere
selve fisken,-

men også deres forbindelse
til alt annet.

Det var en unnskyldning for å studere
alt som hadde med dem å gjøre.

Det var en unnskyldning for å komme
hit og slappe av ved vannet-

- i det strålende solskinnet.
- Virkelig!

John Reynolds er professor
i akvatisk økologi og naturvern.

Han og jeg er ved en elv
utenfor Vancouver-

der sølvlaksen
skal begynne sin vandring.

- Den beveger seg der borte.
- Ungene deres kalles yngel.

Det er en sølvlaks.
Disse fiskene ble født om vinteren.

De blir i et år
før de drar ut til havs-

- når de er litt større.
- Fisken er så liten.

Den er knapt like stor
som lillefingeren min.

Hvor store er de
når de drar ut i havet?

Da er de omtrent så store.

Minst dobbelt så store.

Så er de borte i to år til havs-

før de kommer tilbake
og er så store.

De vokser så mye i havet
under den enorme vandringen-

da de besøker Alaska
og kommer ned igjen.

Denne grusen på bunnen,
er det sånt-

- som de voksne prøver å gyte i?

De vil ha noe litt grovere.

Eggene er store.
De trenger mye oksygen.

Noe de får fra vannstrømmen.

Dette hadde faktisk vært helt greit.

De kan grave seg inn her.

Det er litt grovt, men en mellomting
mellom det du viste meg og dette.

Hvordan vet de at de skal komme hit
og ikke til bekken ved siden av?

Det må finnes et kjemisk signal
som vi ikke oppfatter.

Det som skjer, er at de preger
vassdragets kjemiske signaturer.

For en fisk lukter og smaker
hver elv forskjellig,-

avhengig av steiner
og annet rundt bekken.

De setter sitt preg der.

Vi er ganske langt fra havet.

De må navigere nøyaktig
for å komme på rett sted.

Det er utrolig at de kan gjøre det.

Magien til laksens innflytelse
begynner ute på havet-

når voksne laks vandrer oppstrøms
for å formere seg.

Noen blir fanget av bjørner,-

men de fleste dør en naturlig død
etter å ha lagt rognen.

Når laks dør,
brytes kroppene deres ned i vannet.

Det frigjør enorme
mengder nitrogen-

- som gjødsler alt rundt seg.

Det er utrolig,
men det er bare en del av historien.

Gaven fortsetter å gi
bortenfor elvebredden.

Lakseeffekten er så sterk
at den kan oppdages fra rommet.

Etter en stor laksevandring
blir vegetasjonen rundt elvene-

- mer intens grønn.

Det synes tydelig på satellittbilder
av Great Bear Rainforest.

Hvilke indikatorer ser du etter?

Dette er et godt eksempel.

Dette bæret heter Rubus spectabilis.

Denne arten elsker laks.

Den er tettere
i vassdrag med mer laks-

og produserer flere bær
som ser ut som store bringebær.

Hvis vi besøker en elv
med et ukjent antall laks,-

ville jeg kunne anslå antallet
ved å se på plantene og si:

"Ingen laks, middels stor mengde laks
eller tonnevis med laks."

Det er ganske slående.

Det virker som om vegetasjonen-

får en ekstra dose nitrogen,
et stoff som fremmer vekst.

Gjødsel til hagen inneholder
en stor mengde nitrogen.

Selv om det ser frodig og grønt ut,-

er nitrogen begrensende
i mange vassdrag her.

For å finne ut hvor det kom fra-

samlet Johns kolleger blader fra
Rubus spectabilis og andre planter

De testet dem
for en naturlig nitrogenisotop, N15.

Vi bruker det som en markør
for å se om det kom fra land-

eller fra havet,
for det er flere i havet,-

og særlig opp gjennom
næringskjeden.

Det blir høyere og høyere nivåer
jo høyere opp man kommer.

N15 finnes vanligvis ikke
i regnskogen.

Johns team mistenkte
at det kom hit med laksen-

som samler N15 i kroppen
når de er ute til havs.

Laksen befinner seg
nær toppen av næringskjeden.

Når vi ser høye konsentrasjoner
av N15-

i blader som disse, er det
ganske lett å legge skylden på-

laksen som kilde,
for de kommer fra havet-

- og er høyt opp i næringskjeden.

Reisen min
på Atnarko-elven fortsetter.

Toppene vi ser rundt oss,
er Coast Mountains.

Fjellkjeden strekker seg fra Yukon
i nord til Vancouver i sør.

Herregud, se!

Episk utsikt.

Lavtliggende skyer
og sola som titter fram.

Det er magisk.

Et sted her gjemmer
grizzlybjørner seg.

Guiden min heter Haydin Parker.

Han kjenner elvesystemet ut og inn.

Denne elven, Atnarko, er rundt 60 km.

En av de mest produktive
gyteplassene i Bella Coola-systemet.

Vi skal dypere inn
i Great Bear Rainforest-

for å forstå hvor langt
lakseeffekten strekker seg.

- Er det en kongelaks?
- Ja. Den har formert seg.

Jøss.

Det tar noen dager før den dør.

Ja, systemet stenges ned.

Når de når ferskvann,
går all energi til forplantning.

Det er derfor huden er så flekkete.

Den har ikke fått nye hudceller
siden den begynte å vandre.

Alle laksene gyter og dør.
Det er en del av deres syklus.

Denne kongelaksen har forbrent
halve kroppsvekten sin-

- bare ved å komme hit og gyte.

Den kan veie opptil 22 kg
på dette stadiet i livet.

Det samme som en bisonkalv.

Få dyr i regnskogen
kan løfte så mye.

Se på det.
Det er poteavtrykk etter bjørn.

Man kan tenke seg
at en grizzlybjørn fanger en laks-

og går inn på grunt vann
for å hvile-

- og fråtse i alt det gode.

Vi har alle tegnene her.
Vi har poteavtrykk.

Vi har laks som lever
sine siste øyeblikk.

Men vi har ennå ikke sett en bjørn.

Antallet pukkellaks har minket
med to tredjedeler.

Og bjørnene har innsett det.
Ikke nok. Se på det!

Det er den første bjørnen
vi har sett på nært hold.

Jeg ror til den andre elvebredden
så han kan fiske i fred og ro.

- Ja.
- Se på nesen.

- Han snuser på luften.
- Han likte oss ikke.

Vi ser på formen
at det er en grizzlybjørn.

Den karakteristiske pukkelen
foran på skuldrene.

Nå glir den forsiktig ned i vannet-

- og tar en rask titt på laksen.

Så blir det interessant.

Hvis man tenker på nitrogen
som laksens last,-

tar bjørnen det fra elven
og laster det av på tørt land.

Det er så mye død fisk
at bjørnene kan velge og vrake.

Så de tar bare de fineste bitene.

De tar bare filetene, skinnet
og de mest næringsrike delene.

Bjørnen spiser nok skinnet
og forlater resten av kadaveret-

og finner en annen fisk
med filet eller skinn på.

Så spiser han det og lar resten være.
Man ser mange døde fisker-

som er spist av en bjørn,
men bare delvis.

Er det en her? Herregud.

Det ser ut som en unge.

Innen få sekunder endrer
situasjonen seg fullstendig.

Vi må være forsiktige.
Det er en ung bjørn.

Vi har gått fra observatører
til deltakere på et blunk.

Det er som å velge
mellom pest og kolera.

En ensom hann bak meg.

Til høyre har vi en binne
og det som ser ut som en unge.

Det er ikke en ideell situasjon.

Det er nok best å gi dem litt plass.

Se, hun stirrer på den andre.

Vi holder oss
på 40-50 meters avstand-

- og lar scenen utspille seg.

Vi har en stor bjørnemor
som snorkler akkurat nå.

Hun leter etter fisk
og lærer ungen sin-

hvordan den skal finne mat
i denne perioden.

Se på den lille ungen.
Dette er akkurat det jeg ville se.

Dyrene gjør sin greie
og er her for laksen.

De er her for å fråtse.

Min reise for å forstå
laksens innvirkning-

ville ikke vært komplett
uten et stopp her:

Bella Kula Valley,
midt i Great Bear Rainforest.

Her er Nuxalk Nation,-

et samfunn med urfolk
langs det nordvestlige Stillehavet.

Laksen passerer her
på sin vei til å gyte-

- i elvene lenger oppe i dalen.

Et faktum som har formet
nuxalk-folkets liv.

De kaller seg "elvefolk".

Både kulturen og økonomien deres
har blitt formet-

- av laks i tusenvis av år.

Nuxalk-kunstneren Alvin Mack
kjenner godt til lakseeffekten.

Den får sedertrærne nær elvene
til å vokse så raskt og bli så store

at de overraskende nok ikke passer
til kunsten hans.

Men hvorfor?

Når den vokser ved siden av elven,
vokser den raskt,-

- sånn at fibrene blir tykkere.

De er ikke like lette å skjære ut
som de lenger inn i landet...

...bortenfor elven.
- Det stemmer.

Det viser hvor mye større
og rikere jorden er ved elven.

Der er ravnen,
og der forvandles ravnen.

Det er spektakulært.

Disse totempælene er historiepæler.

Det stemmer.
Alle utskjæringene og maskene våre-

har en historie bak seg.
Det har pågått i 15000 år.

Vi forteller ennå
de samme historiene.

Jeg vil gjerne hjelpe deg.
Er det lov?

- Prøv i det minste.
- Jeg vil ikke ødelegge denne.

Nei. Vi kan alltids fikse den.
Sett i gang.

Alle ser på. Husk det.

Arven etter 15000 år
forsvant på to sekunder.

- Greit.
- Jeg tar kniven-

- her først, omtrent der.

Denne holder du bare fast.

Trykk og dra samtidig.

- Sånn ja.
- Jeg begynner å få teken på det.

Dyrene i Alvins historiepæl
kommer fra nuxalk-folkets mytologi.

Grizzlybjørnen, laksen, hvalen.

De forteller alle historien
om lakseeffekten.

En historie som Alvins
forfedre alltid har kjent-

og alltid inkludert
i sin tradisjonelle kunst.

Hva gjør dere med treet
når historiepælen er ferdig?

Bruker dere lakk
for å behandle treet?

Vi tar denne steinen
og koker den og knuser den.

Så blir den til pulver.

Så tar vi ketalaksegg-

og innerbarken fra sedertre
og tygger det.

Vi tygger eggene og barken sammen
og spytter det ut i pulveret.

Så blander vi det og maler.

Du har sikkert sett maleriene
langs hele kysten-

- som vi har malt på klipper.

Noen har malt over dem
med kommersiell maling.

Den fargen faller av etter et par år-

- men vår farge er igjen.

For 5000 år siden
var det alt vi hadde.

Nuxalk Nation har visst om gavene
laksen førte til deres land-

- i uminnelige tider,-

men forskere har nettopp begynt
å forstå det.

De sporer nå virkningene
langt bortenfor elvebredden.

Iblant nesten en kilometer
inn i skogen-

der bjørnene laster av
nitrogenet sitt.

Hei, bjørn!

For å forstå hva som skjer-

får jeg hjelp av min venn
og kollega dr. Rae Wynn-Grant.

Hun er økolog
og spesialist på bjørner.

Du må bøye deg litt ned her.

Nuxalk-folket kaller denne delen
av regnskogen "Grizzly Island".

Det er et triangulært område
på knapt 20 kvadratkilometer-

- med lakseelver på to sider-

- og høye fjell på den andre.

Som navnet antyder, har utrolig
mange grizzlybjørner tilhold her.

Vi går på en bjørnesti.
Merker du det?

Ja, man kan se at
alt dette gresset er...

...trampet ned. Det er som en
motorvei, men hold øynene åpne.

Ser du det jeg ser?

Se på dette. Det lukter godt.

Bjørner er regnskogens
største rovdyr som spiser laks.

En grizzlybjørn kan spise
opptil 34 kg laks om dagen.

Det er mye fisk og nitrogen.

De bærer ofte maten
langt inn i skogen-

for å nyte den i fred
uten at andre bjørner ser den.

- Se på dette.
- Vet du hva dette er?

Det ser ut som avtrykket
av en bjørnerumpe.

Det er en bjørneseng.

Man anslår at en bjørn
kan ta med seg 700 fisker-

- fra stranden og opp i skogen-

- på én sesong!

- Bare én bjørn?
- Ja. Bare tenk på alle bjørnene her.

Det er tonnevis av fisk
som lagres i jorden.

Bjørnene er transportørene-

- som fører nitrogen inn i skogen.

Men de flytter det bare litt.

Vi vet at nitrogen
ferdes mye lenger enn det.

Så hvordan kommer det dit?

- Dette er mer av det samme, men...
- Dette ser ut som skinn.

- Ja.
- Hva er det?

- En stor bæsj.
- Nitrogenforekomst.

Det interessante med bjørnelorten-

er ikke bare at
den er full av laksenitrogen.

Den er også full av frø
og delvis fordøyd frukt som blåbær.

Det gjør den til en perfekt godbit
for små gnagere som hjortemus.

De spiser frøene og sprer nitrogenet
enda lenger inn i regnskogen.

Hei, bjørn!

Men selv ikke det
er slutten på historien.

En hel gjeng
enda mindre skapninger-

hjelper også til med
å holde næringsstoffet i bevegelse.

- Er du klar?
- Det er ekkelt. Se.

Det ser ut som en zombiefisk.
Se på alle larvene.

Ja. Det stikker ut en liten bit
av øyet eller hjernen.

- Det er helt...
- En zombiefisk, for den er død.

Men også i live, ikke sant?

Markene blir til fluer
som blir spist-

av fugler og fiskeyngel
som klekkes her.

- Ja.
- Denne fisken døde-

og ofret nesten livet
for neste generasjon laks.

Det er sånn jeg ser det.

Det finnes andre bevingede dyr
som også interesserer seg for laks.

Hvithodehavørnen
er en fryktet jeger.

Men den spiser også åtsel,
og dens favorittmat er laks.

Ørner synkroniserer også
vandringen med laksevandringen.

Når laksen gyter, dukker ørnene opp
i store antall for å spise.

Hvithodehavørner
kalles også havørner-

fordi føttene deres er tilpasset
til å plukke opp glatte bytter.

Ved å flytte nitrogen fra havet
inn i regnskogen-

spiller disse artene biroller
i dette storslagne dramaet:

Historien om fisken
som bygde skogen.

Men selv det er ikke hele bildet
av det sammenflettede systemet.

Det er én puslebit igjen å utforske.

Dette er et gammelt tre som råtner.

En sopp hjelper til
med å bryte det ned.

Det vi er mest vant til å se,
er noe som dette.

Se på den. Den er vakker!

Men mesteparten av soppen
finnes ikke i fruktkroppen.

Den finnes i bakken,
i ting som råtnende trær,-

- og i bakken under føttene mine.

Den danner et dypt,
innviklet nettverk av mycelium-

som suger opp næringsstoffer
fra bakken hele tiden.

Jeg er skogsøkolog.

Jeg ser alltid på skogens forhold
og forbindelser.

Suzanne Simard studerer hvordan
trær sprer næringsstoffer-

gjennom et underjordisk
nettverk av sopp.

Hennes verk inspirerte også
James Camerons "Avatar".

Hennes forskning har endret
hvordan vi ser på skoger for alltid.

Måten vi så på skoger,
var ikke komplett.

Vi var så fokuserte på
hva som skjedde over bakken.

Da tenkte jeg at vi må se på
hva som skjer i jordsmonnet.

Så jeg begynte å se på soppen.

Det finnes 55000 sopparter i verden.

De gjør så mange ulike ting.

Noen sopper kobler sammen
denne hemlokkgranen-

- med andre hemlokkgraner i skogen.
- Er alle forbundet?

- Ja.
- Men ikke gjennom rotsystemene.

Nei, det er sopptrådene
som forener trær av ulike arter-

- og samme art.

Det er hundrevis av sopper
under bakken-

som veves sammen
i disse intrikate garnene.

Det er som en billedvev der nede.

Trærne fotosyntetiserer der oppe.

De trekker ned næringsstoffene
og lagrer dem i røttene.

Hva gjør soppene?

Har de tilgang til næringsstoffer
som trærne ikke har tilgang til?

Mycelet bruker sukkeret
til å vokse i jorden-

- og fange opp næringsstoffer og vann.

Så utveksler de dem
i en vakker mutualisme.

Trærne bruker soppnettverk for å
utvinne laksebasert nitrogen-15.

Nettverkene er
naturlige rørledninger.

De flytter nitrogen fra trær
med mye av det-

- til trær som har mindre.

Men de gjør mye mer
enn å dele mat.

Trærne kommuniserer sin identitet
og lærer seg naboens-

- og om de er i slekt.

De formidler også informasjon
om helsen sin.

Enzymer produseres
når et tre i nettverket skades.

Kanskje det er døende
fordi det begynner å bli gammelt-

eller ble infisert
eller angrepet av et insekt.

Det sender en kaskade av respons
gjennom nettverkene til nabotrærne.

Trærne som mottar
den enzymatiske beskjeden,-

oppgraderer sitt eget forsvar
mot insektet eller bakterien.

Det er utrolig.

For meg er det bevis på at trærne
kan snakke med hverandre.

Kan vi se nettverkene?

Ja. Forhåpentligvis kan vi det.
Hvis vi flytter oss litt denne veien.

Du er på farten. Følg med, gutter.

Vi har en spade her.

Jeg kan nok dra den tilbake
med hendene.

- Nesten som et teppe. Hva med her?
- Ja.

- Der!
- Dette er en lang sopptråd.

Flott! Ja, jeg kan se hvordan...
Vi må bare fjerne litt grus.

Se hvordan den sprer seg.

Den går så langt.
Dette er en hyfe.

Dens jobb er å løpe gjennom jorden
som en pioner-

- til neste område.
- Se hvor lang den er.

Ja, utrolig.
Det er som en telefonledning.

Ja, som en gammeldags
telefonledning.

Den kabelen kobler
sammen kommunikasjonen.

Ja, mellom trærne.

Disse store trærne gir næring
til de yngre plantene.

Nettopp.
Vi har sett de som veldig enkle før,-

men nå vet vi at deres samfunn
er like komplekse som våre.

Deres forhold til hverandre-

er like sofistikerte
som våre er til hverandre.

Hvis nettverkets påvirkning
er så kraftig som jeg tror,-

kan det da merkes på et
utilgjengelig sted i regnskogen?

Når du er klar.

Mange små steg opp.

Det er alt som skal til.
Mange små skritt. Det er perfekt.

Dette er min sjanse til å se
om effektene når det øverste laget-

- av regnskogen; trekronene.

Bra.

Jeg er oppe ved de første grenene.

Disse trærne er også et habitat-

- for en rekke ulike dyr og arter.

Disse grenene er perfekte
for alle slags fugler.

Kanskje til og med en ørn.

Jeg er bare halvveis.
Vi får se om jeg kommer meg opp.

Jeg er på vei opp i trekronen.

Trærne gjør det meste
av fotosyntesen sin i tretoppene.

De bruker sollys
for å produsere ATP,-

den kjemiske energien
som opprettholder liv.

Vi har lav og små plasser
til insekter og virveldyr.

Trær er som
moder jords skyskrapere.

Det er som om ulike etasjer
endrer seg hele veien opp.

Noen blader faller på meg. Sånn ja.

Det blir litt vrient her oppe.

En gren kommer ned!

Fint!

Her oppe fra ser jeg
at en lakseelv flyter i nærheten.

Denne douglasgranen,
som er minst 350 år gammel,-

burde også ha blitt påvirket
av laksenitrogen.

Tretti meter over bakken. Ta en titt.

Det er langt ned. Se på utsikten!

Laksen er nøkkelen til biomet.

Gyteperioden har ettervirkninger
som påvirker utallige arter.

Vi har nettopp lært omfanget
av disse ville forbindelsene.

Laksen gir næring til dette.

Er det ikke fantastisk?

Her er den.

Denne har jeg kommet helt hit
for å få tak i.

Og innelåst i hver celle
er nitrogen-15.

Nitrogen-15 kommer ikke fra dyr
eller planter på land,-

- men fra havet.

På reisen gjennom økosystemet
har jeg sporet laks fra Salish Sea-

langs bekker og elver
og dypt inn i regnskogens hjerte.

Vi fulgte næringsstoffene deres,-

som ble transportert
av grizzlybjørner, ørner og mus-

opp i trærne,
som gjødsles av deres nitrogen.

Og nede i jorden har vi oppdaget-

at næringsstoffer spres
gjennom et sopprørsystem.

Det er et usynlig,
sammenkoblet nett-

som opprettholder et av planetens
mest unike økosystemer.

Great Bear Rainforest er
en uforglemmelig villmark-

som trollbinder folk
med sin naturlige skjønnhet,-

men også med
sine merkverdige forbindelser.

Inkludert de som kom hit først-

for å skape balanse
mellom elven og jorden.

Vi er tilbake ved foten
av Bella Coola Valley.

Vårt nøyaktige sted er hemmelig.

Svært få utenforstående
får gå på de hellige stiene.

Laksen vandrer også oppover
denne bekken.

Clyde Tallio, nuxalk-historiker
og lingvist, er guiden min.

Vi er nesten framme.
Vi skal bare opp til toppen her.

Dette er det vi har kommet for å se.

Helleristningene antas å være
mellom 5000 og 10000 år gamle.

Eldre enn pyramidene i Giza.

Det har vært et hellig sted siden
forfedrene til nuxalk kom hit.

Dette er de første forfedrene
som kom til jorden.

De minner meg om hieroglyfer
til de gamle egypterne.

Nettopp. Hvert symbol forteller
en del av vår historie.

Dette er favorittstedet mitt.

Se himmellegemene
over danserens hode.

Når man spør de eldre
hva meningen med livet er,-

- sier de: "Sum sculliwa."

Å ha en fullverdig
menneskelig opplevelse.

Vi skal le og gråte.

Hver gang vi gjør det,
samles det i vår åndelige kurv.

Når jeg ser neste bildesamling,-

- slår det meg hvor kjent det ser ut.

Man ser grizzlybjørnens ansikt.

Numah, bjørnens poter.

Og her er sumkh, laksen.

Der er hodet og halen.
Han har spist helt ned til beina.

Det oppsummerer din reise,
livssyklusen og koblingen.

Great Bear Rainforest-

er en av verdens siste
tempererte kystregnskoger-

- og en naturskatt.

Jorden-

- havet-

og ferskvannsøkosystemene
er avhengige av skjøre bånd-

- for sin økologiske integritet.

Selv om den varierende bestanden
av laks er urovekkende,-

samarbeider innfødte samfunn
og forskere-

for å overvåke
og beskytte landskapet-

i håp om å bevare underverket
for kommende generasjoner.

Tekst: Nina Morstøl
Iyuno