All language subtitles for Avalanche.Making a Deadly Snowstorm

Copyright (C) NRK

Skremmende, betagende, dødbringende.

Snøskred er en ustoppelig naturkraft.

Det var som om jeg ble slynget inn i en vaskemaskin.

Det gikk opp for meg: "Herre min! Det er slik jeg skal dø."

De tar livet av flere hundre hvert år, men vi vet overraskende lite om dem.

Vi kan ikke forutsi når og hvor de løses ut, eller hvor store og ødeleggende de blir.

Sånn, ja.
På plass.

Et internasjonalt team forskere er samlet i Rocky Mountains i Canada.

De har en enestående og farlig oppgave.

De skal overvåke et helt fjell med kameraer og instrumenter.

Så skal de laste helikopteret med sprengstoff ...

-Lykke til, gutter.
-Takk.

...
slik at de utløser et enormt snøskred i skråningene.

Målet er å finne ut hvorfor snøskred utløses.
Hvor de oppstår.

Hvorfor noen blir så dødelig ødeleggende.

Pust dypt inn.
Du har overlevd et snøskred.

Ingen har prøvd seg på et slikt forsøk før.

Lykkes det, kan det revolusjonere muligheten til å forutsi og overleve skred.

OK.
Da setter vi i gang.

Se der, da!

Norske tekster: Johannes de Vries

Tidlig en søndag formiddag i mars.

Et forskerteam når en avsidesliggende dal i Rocky Mountains i Canada.

Flere ser The Fortress for første gang, -

- en 3 000 m høy topp i Kananaskis-fjellkjeden.

Teamet har ventet på de rette snøforholdene i flere uker.

For to dager siden fikk de vite at tida var inne.

De neste dagene er snøskredfaren her på sitt høyeste.

Vi har fått ca.
45 cm nysnø denne uka, og vi er på vei inn i en varmere periode.

Jeg er urolig for snøskredfaren.
Vi får nok se mye de neste dagene.

Ser du stiene?
De kan egne seg for skannerne.

De neste to dagene skal teamet overvåke fjellet.

Det er interessant at snøen er kaldere øverst.
Det påvirker hastigheten.

De vil finne ut mest mulig om snøforholdene -

- før de utløser en av de best iakttatte snøskredene gjennom tidene.

Greit! Den er på plass.

Det er tre hovedhensikter med forsøket.

Teamet vil se hvor god innsikt man har i snøskred.

De skal prøve å forutsi størrelse, bane og kraft for snøskredet de skal utløse.

Ved å studere snøskredet vil de finne ut mer om hvordan de opptrer.

Hvorfor de utløses og hvorfor de forårsaker så store skader.

For det tredje vil de finne ut hvordan man kan overleve et snøskred.

Stjernen i forestillingen blir denne bilen, som skal bli et mobilt laboratorium.

Den blir forsynt med sensorer og så sluppet der snøskredet fosser fram.

Med dette forsøket plasserer vi sensorer midt i skredflommen.

Det er spennende! Vi får oppleve akselerasjonen, rotasjonen -

- og de voldsomme kreftene inne i flommen.

Hvis alt virker, får forskerne verdifull ny informasjon som kan redde liv.

Men det blir et kappløp med elementene.

Over dem er The Fortress' bratte skråninger dekket med nysnø.

Hvis den glir ned fjellet før utstyret er på plass, er forsøket mislykket.

For at det skal bli mest mulig vellykket, må alt være klart i løpet av to døgn.

De neste dagene blir ikke bare travle, de blir farlige også.

Teamet skal jobbe der det er stor snøskredfare.

Dette er så risikabelt at de blir orientert -

- av kjentmann og skredvarsler Jason Kuruc.

Jason Kuruc, skredvarsler Jeg skal vise dere noe av sikkerhetsutstyret vi skal bruke.

Vi begynner med skredsøkerne.
Danielle, kan du hjelpe meg litt?

Vi tar den på under det ytterste kleslaget.
Over armen og hodet.

Så strammer vi den så den sitter her omtrent.

Skredsøkere er det viktigste utstyret teamet har.

Begraves noen i et skred, sender søkeren et signal som redningsfolkene fanger opp.

For forskerne som ikke er fjellvant, er det skummelt å tenke på.

Det beste dere kan gjøre hvis dere kjenner at snøen tar dere, -

- er slike ryggsvømmebevegelser for å holde dere på overflaten av snøen.

Og i siste øyeblikk, når dere føler at dere stanser opp, -

- kan dere prøve å slå armen opp.
Da er det lettere å finne dere.

For å få en idé om hvor ødeleggende et skred kan være, -

- må vi dra fra The Fortress til rolige Missoula i Montana.

Her tenkte ingen på snøskred.

Men vinteren 2014 hadde byen fått et fint snødekke.

Det snødde 16 av februars 28 dager.

Alle ville få mest mulig ut av det.

Casey Greene Omkring kl.
16 hadde jeg nettopp kommet hjem og satt i stua.
Ungene ville leke ute.

"Klart det." Fem minutter seinerehørte jeg en lyd like ved her.

Det hørtes ut som en brøytebil som kom ned småveien.

Det var rart, for de brøytet ikke hovedgata engang i det dårlige været.

Sven Arneson Det føltes som jordskjelv.
Hele huset ristet.

Man hørte at vinduene ristet.

Så fikk jeg se en sky med hvit snø.
Det så ut som røyk.
Som en snøstorm.

Kona og jeg satt i stua og snakket om middagsmaten.

Fred Allendorf Plutselig og momentant gikk det fra at jeg satt på sofaen til -

- at jeg var begravd av huset.

Det var som om en bombe eksploderte.

I løpet av noen sekunder hørte jeg kona hyle.
Hun ropte: "Ungene mine!"

En stri strøm snø feide ned fjellsiden.

Den jevnet Fred Allendorfs hus med jorda og begravde Caseys unger.

10 år gamle Coral kravlet uskadd fram.

Men 8 år gamle Phoenix var ikke å se.

Jeg så damen kravle omkring mens hun lurte på hvor sønnen var.

Jeg vet at folk ikke overlever lenge under snø.

Jeg prøvde å overbevise kona om at han fortsatt var i live, -

- men jeg visste at han var død.

Jeg lå der og tenkte: "Enten blir jeg kvalt eller fryser i hjel, eller så blir jeg funnet."

Folk kom med spader og søkestenger.
Folk ropte.
Det var strømførende kabler.

Det var ganske kaotisk.

Det tok lang tid før han ble funnet.
Tre kvarter.

Han var blitt skjøvet og presset mot vinduet i en luftlomme.

Det var det som gjorde at han overlevde.
Det er nesten et mirakel.

Phoenix ble brakt til sjukehus mens søket etter Fred og kona Michel fortsatte.

Vi satt 1,5 meter fra hverandre, og jeg hun ble visst funnet 20 m unna.

Hun var selvsagt sterkt nedkjølt, og hun hadde store indre skader.

Det var fredag ettermiddag.
Hun døde to dager seinere.

Tragedien i Missoula kom uten forvarsel.
Ingen hadde trodd at byen var i fare.

En hovedgrunn til dette forsøket er å avverge liknende tragedier i framtida -

- ved å forbedre måten forskere kan varsle snøskred.

Det er enda viktigere fordi trenden er at flere områder snart kommer i faresonen.

Inntil nylig brukte byplanleggere historiske data for å peke ut skredutsatte områder.

Fjellområder ble kartlagt, og snøskred- rammede områder ble markert med rødt.

Slik kunne byplanleggere se hvilke områder som var trygge og ikke.

Historiske data er ikke like brukbare lenger.

Klimaet endrer seg.
Tidspunktene for når snøen kommer og smelter også.

Professor Jim McElwaine Noen steder kan det være langt flere farlige snøskred, færre andre steder.

Fordi historiske data ikke er pålitelige lenger, -

- trengs nye metoder for å varsle hvor snøskred vil ramme, -

- og hvor stor skade de vil forvolde.

Jeg tror vi skal begynne ved JSP og jobbe oss nedover mot ravinen.

Første trinn er å velge det beste stedet å utløse snøskredet på.

Den perfekte helningen skal ha visse nøkkelegenskaper.

Vi ser etter store snøskavler i startsonen.

Og vi trenger en helning på mer enn 35 °.
Ideelt sett opp mot 4050 °.

Det første stedet Jason ser på, kalles JSP.

Der kan forskerne uhindret følge skredet helt ned til foten av fjellet.

Det er antakelig 23 meter med snø her.

Plasserer vi sprengstoff langs toppen, kan det nok utløse skred i hele senkningen.

All snøen her nede begynner å gli nedover.

Det kan være et godt sted, men jeg vil se flere.

Det neste stedet kalles A-gulley.
Det ser langt mer dramatisk ut.

Det er en svær skavl.
Den snøen er veldig, veldig tett.

Hvis vi plasserer sprengstoff på baksiden av skavlen, -

- får vi den til å knekke og falle ned skråningen så den skaper et skred.

Teamet avgjør at JSP nok vil føre til det største og mest vellykkede forsøket.

Men mye snø er ikke nødvendigvis nok.

Hvis det skal bli et stort skred, må snøen ha enda en svært viktig egenskap.

480 km fra The Fortress i Bozeman i Montana.

Snøforsker Ed Adams studerer et avgjørende fenomen i et spesialanlegg:

Et kuldegrad-laboratorium

Professor Ed Adams Dette er et kaldt laboratorium.
Her simulerer vi naturen så godt vi kan.

Vi er først og fremst interessert i snøskred.

I dag utfører Ed et forsøk som viser hvordan snøskred oppstår.

Det skjer ved bitte små endringer i snøkrystallstrukturen.

Snø påvirkes av temperatur.
Formen på krystallene endres uavlatelig.

Jeg kaller den en "hamløper".
Det er virkelig vanskelig å forutsi.

Ed begynner med et typisk snølag.

Så kjøler han raskt ned luften til 10 kuldegrader.

Det simulerer forholdene en kald, klar natt.

I løpet av minutter endrer overflaten på snøen seg.

Det skyter opp fjærliknende krystaller, overflaterim eller "frossen dugg".

Det virker usannsynlig, men når de begraves under mer snø, -

- blir de skjøre og vakre krystallene til bestanddelen som utløser snøskred.

For å studere forløpet må Ed sette en prøve av snøen i CT-skanneren.

Her er laget vi lagde i laben.
Det består av runde korn som er godt bundet sammen.

Det er en sterk oppbygning til snø å være.

CT-skanningen viser hvor tett forbundet det sterke laget er.

Krystallene har flere robuste forbindelser med hverandre.
Det skaper en fast blokk.

Overflaterimet er helt annerledes.
Det har ikke et fast bindingsverk.

Hver fjærkrystall har bare ett skjørt kontaktpunkt med laget under.

Det er en fjæraktig oppbygning med små kontaktpunkter mot de store kornene.

Når de gir etter, får vi et snøskred som glir langs overflaten på laget under.

Overflaterim er bare én av flere typer svake lag som kan dannes i snøen.

Alle utløser snøskred på samme måte.

Når slike svake krystaller brister, utløser det en rask kjedereaksjon.

Forbindelsen til laget under brytes, og snøen oppå glir ned skråningen.

Når det skjer, er snøskredet uunngåelig.

Ti sekunder!

I 2003 fant brettkjøreren Johno Verity ut hvor farlig et svakt lag kan være.

Hele skråningen brakk opp i svære snøblokker.

En diger snøblokk løsnet under ham.

Johno Verity Det begynte å bølge.

Det ble som en elv av snø.

Johno! Hvor er Johno?

Det var som om blodet frøs til is.

Jeg fikk snø presset ned i halsen, inn i øynene og opp i nesa.

Jeg måtte virkelig, virkelig ha luft.

Går det bra?

Johno var heldig.
Han kom uskadd fra det.

Svake lag er avgjørende for snøskred.

Teamet må finne et slikt på JSP hvis forsøket skal lykkes.

På The Fortress har Scott Havens klatret til toppen for å lete etter det svake laget.

Under disse forholdene kan det minste feiltrinn utløse snøskred.

Så da graver vi ut en grop.

Dr.
Scott Havens, snøforsker Vi ser etter hva som har skjedd gjennom hele sesongen i snøen.

Svake lag er kjent for å være vanskelig å finne.

Det er en av grunnene til at snøskred er vanskelig å forutsi.

Den beste metoden er å grave ut en grop.

Det viser hvordan snøen har bygd seg opp gjennom vinteren.

Ved å se på konsistensen nedover i snøen håper Scott å finne et svakt lag.

Her har vi en veldig tett og hard skive.
Jeg får knapt inn fingeren.

Men når vi kommer ned, blir snøen mer kornete.
Lett å presse inn fingeren.

Jeg tar en fin liten prøve.
Det er dette vi er ute etter, det svake laget.

Dette er et avgjørende funn.

Når det svake laget er funnet, er teamet sikre på at JSP kan utløse et stort skred.

Det gir også mer viktig informasjon.

Ved å sage langs det svake laget kan forskerne anslå størrelsen på snøskredet.

Dette lille skredet slapp omkring en halv kubikkmeter snø.

Den veier over 100 kg.

Hvis teamet kan få laget til å løsne langs hele toppen, -

- kan de forvente at inntil 100 000 ganger mer snø glir ned langs fjellsiden.

Det er opp imot 10 000 tonn.
Et stort skred.

Men idet Scott finner dette, skjer det noe illevarslende på motsatt dalside.

Thomas Porter Se her.
Så kult.
Vi ser endringer i startsonen på toppen.

Det termiske kameraet har registrert uventet bevegelse i snøen.

Denne V-en er lysere.
Der er det en annen temperatur enn snøen rundt.

Det var mørkeblått og fiolett.
I løpet av minutter beveget det seg.

Det kommer nok hit ned før det tar slutt.

Å, jøss!

Det betyr at snøen begynner å bli labil.

Det kan komme et snøskred dundrende når som helst.

Jeg ville ikke stått på ski der nå.

Forskerne kjemper mot klokka.

De trenger minst et døgn for å få satt opp utstyret og samlet inn data.

Dette ser bra ut.
Vi må litt oppover, så setter vi i gang.

Kan jeg få tripoden først?

Chris Hopkinson skal lage et kart over fjellsiden.

Det skal brukes for å forutsi hvor skredet kommer til å gå.

Strøm ...

Det viktigste utstyret er den gule boksen som er en avstandsmåler - kalt LIDAR.

Professor Chris Hopkinson Her har vi et 3D-kamera.
I stedet for å bruke sollys har det en aktiv lyskilde.

Lyskilden er en laser som fjellsiden reflekterer.

Dataene fra lyset som kastes tilbake, brukes til å lage et 3D-kart av skråningen.

Det viser ryggene og helningene som påvirker skredets retning og hastighet.

Det kommer til å følge ravinen her ned i dalen under.

Informasjonen er avgjørende for å forutsi skredets størrelse, hastighet og kraft.

Forsøket handler om mer enn bare å kunne varsle snøskred.

For å redde liv må teamet også vite hva et skred gjør med menneskekroppen.

Elyse Saugstad er en av verdens beste alpinkjørere.

Hun er tidligere verdensmester i frikjøring.

Hun vet godt hvordan det er å bli tatt av snøskred.

I februar 2012 kjørte hun sammen med flere andre toppkjørere.

De kjørte ned løypa Tunnel Creek i Stephen's Pass utenfor Seattle.

Det som skjedde, viser at selv erfarne skiløpere kan-

- bli tatt på senga av snøskred.

Jeg ser opp til venstre, opp mellom trærne.

Elyse Saugstad Der ser jeg en røyksky komme.
En sky med "snørøyk".

Han jeg kjørte sammen med, Chris Rudolph, ropte: "Elyse! Snøskred!"

"Elyse! Snøskred!"

Jeg ble kastet rundt og rundt og rundt.

Det var som å kjøre berg og dal-bane.

Forskjellen er at i et snøskred vet man ikke når det skal slutte og på hvilken måte.

Da slo det meg: "Herre min! Det er sånn jeg dør."

I løpet av bare 45 sekunder ble Elyse slynget 700 høydemeter ned fjellsiden.

Da snøen endelig stanset, var jeg nesten helt begravd.

Det eneste som var ute i det fri, var ...

...
ansiktet og luftveiene, det aller viktigste.

Men snøen hadde pakket seg sammen rundt meg som betong.

Jeg satt så fast at jeg ikke kunne løfte hodet opp av snøen engang.

Elyse var heldig.
Hun ble reddet i løpet av minutter.

Men tre av vennene hennes omkom den dagen.

Hvordan er det egentlig å være begravd i snø?

Hva kan man gjøre for å øke muligheten maksimalt for å overleve?

-Nic, hei.
-Hei!

Lege Nic Kanaan studerer hvordan kroppen reagerer på å være begravd.

Med litt hjelp fra et annet team-medlem.

Professor Danielle George fra Manchester universitet.

Hun har sagt seg villig til å teste utstyr som potensielt kan redde liv.

-Hvordan kommuniserer jeg med deg?
-Du får en radio.

Føttene blir ikke begravd, de er fri.

Hvis du vil ut eller får panikk, sparker du bare med beina.

Denne skal sitte her.

Målet er å finne ut om sikkerhetsutstyr kan gjøre at man overlever lenger under snø.

Denne setter vi her ...

Danielle får sensorer som overvåker livsfunksjonene mens hun er begravd.

Én, to.
Sånn, ja.
Så senker jeg deg ned. Én, to, tre.

Flere enn tre av fire som omkommer i snøskred, dør ved kvelning.

I dag tester Nic utrustning som kalles "Avalung".

Den skal hente luft fra snøen.

Hvis den virker, kan Danielle puste under snøen i inntil en time.

Lukk øynene.
Du må utføre noen pusteøvelser.

Nå får du glede av all denne yogaen.

Mer enn et halvt tonn snø skuffes over Danielle.

Etter hvert pakkes snøen sammen.

Mange som har overlevd, beskriver situasjonen som å være begravd i betong.

Kan du ta radioen og få henne til å vifte med føttene?

Danielle, vift med føttene.

Der, ja.
Positiv respons.
Føtter.

Men Danielle viser allerede tegn til panikk.

Pulsen har økt til 135.

Metningen faller litt.
Hun er nede på 94 % oksygenmetning.

Det blir snart klart at utstyret ikke hjelper med mindre Danielle bevarer roen.

Men etter bare fem minutter under snøen hyperventilerer hun, og metningen stuper.

-Hun må ut.
-OK.
Vi graver henne ut.

Sånn, ja.
Nå går det bra.

-Hvordan går det?
Går det bra?
Pust inn.
-Ja ...

Pust dypt inn.
Det går fint.

-Jeg er så lei for det.
-Nei, det går fint.

-Jeg fikk ikke puste ...
-Nå har vi deg.

Du er trygg.
Du puster oksygen.
Oksygennivået er på 100 % igjen.

-OK?
-Det er fint.

Nå skal vi få deg ut.
Du har overlevd et snøskred.

Opp med deg.
OK.
Bare stå der.

Det var virkelig ...

...
en skremmende opplevelse. Jeg fikk klaustrofobipanikk.

Følelsen av ikke å få puste.
Alt annet gikk bra, men det var ...

Det var rent mentalt.
Jeg klarte ikke å styre det mentalt.

Så jeg klarte ikke å kontrollere pustingen.

For mange kan "Avalung" redde livet fordi de kan puste lenger under snøen.

Men ikke Danielle.

Fordi hun ikke klarer å styre panikken, ville hun ha blitt kvalt.

Derfor er forsøket på The Fortress så viktig.

Forskere må finne en måte som hindrer folk i å bli tatt av snøskred.

I skredforskernes baseleir har teamet fullført kartleggingen.

Nå kommer det store øyeblikket.
De skal forutsi hvordan snøskredet utfolder seg.

Professor Jim McElwaine legger inn all informasjon i beregningsmodellen.

Den er utviklet for å simulere hvordan snøskred utvikler seg.

Avgjørende data for det er modellen av fjellets overflate.

Dem har vi fått fra Chris' LIDAR-data.

Jim legger inn detaljene: Det svake lagets dybde og mengden snø oppå det.

Jeg tror det kommer omkring 50 000 m³ snø.
Hvis alt løsner.

Vi legger inn alt sammen, så kan vi kjøre simuleringen.

Dette er det beste varselet som vitenskapen kan gi.

Det viser veien snøskredet tar og hvor langt det antas å gå.

Mellom 1 000 og 15 000 tonn snø raser ned fjellet i inntil 130 km/t.

De røde sonene viser hvor den ødeleggende kraften blir størst.

Etter nær to minutter stopper skredet i bunnen av dalen.

I morgen får teamet se hvor godt varselet er.

De vet allerede at datasimuleringer som denne inneholder farlige feil.

Iblant går ting galt.
Hastigheten er ofte 23 ganger større enn modellenes anslag.

Ødeleggelsene kan være ti ganger så store, med forferdelige følger.

Man kan bygge ting man tror holder.
Blir de ødelagt, kan mange dø.

Huset sto her hvor dere ser grunnmuren.
Inngangsdøra var øverst ved trappen der.

Da snøskredet i Missoula traff Fred Allendorfs hus, ble det jevnet med jorda.

Her var oppkjørselen.
Jeg hadde kontoret mitt der.

TV-stua var der.

Dette er den farlige feilen ved forståelsen av snøskred.

Ingen av beregningsmodellene hadde forutsagt så store ødeleggelser.

Som min gode venn et kvartal unna sa: Huset ble smurt tvers over gata.

Huset ble fullstendig rasert og endte opp 100 m den veien.

Det ble smurt utover.

Missoula er ikke et enkelttilfelle.
Det skjer igjen og igjen over hele verden.

Snøskred har større hastighet og forvolder langt større skader enn modellene viser.

Derfor er det så viktig at forskerne oppnår bedre innsikt.

Da kan de nøyaktig forutsi hvor snøskred oppstår, og hvor stor skade de forvolder.

For å klare det må teamet oppnå noe som ingen har klart tidligere:

Finne ut hva som skjer midt inne i snøskredet.

Det er vanskelig fordi når det farer ned fjellsiden, -

- kaster snøskred opp luftblandet snø.

Det skaper pulverskyer som strekker seg ut flere hundre meter.

Det er umulig å se gjennom dem.

For å avsløre skredets skjulte, ødeleggende kraft -

- må teamet finne ut hva som foregår inne i snøskyen.

Der kommer denne bilen inn i bildet.

Den skal bli en instrumentplattform som lar dem se innsiden av snøskredet.

Jeff Johnson er geofysiker fra Boise delstatsuniversitet i Idaho.

Han utstyrer bilen med kameraer og bevegelsessensorer.

Så blir bilen løftet med helikopter opp på fjellet hvor skredet skal gå.

Ingen har stilt en bil i veien for et så kraftig snøskred før.

Dr.
Jeffrey Johnson Vi kan måle akselerasjon og krefter som bilen blir utsatt for.

De er aldri blitt målt.

Når den blir ført ned skråningen, burde bilen gi de beste dataene som er målt.

Det syns jeg er veldig spennende.
Kanskje vi får vite noe nytt?

Endelig er alt klart.

Etter to dager med kartlegging og forberedelser er snøskreddagen her.

Ved daggry samles hele teamet.

God morgen, dere.
Dag tre, den mest spennende dagen.

I dag må vi holde roen.
Alle blir oppglødd og oppjaget.

Sikkerheten må være i orden før alt annet.

Vi utfører jobben, lander, omgrupperer og ser hva som må til.

-Rolig, sakte og avmålt er dagens mantra.
-Noen spørsmål, dere?
Storartet.

-Takk skal dere ha.
-Kos dere!

Mens tida nærmer seg, er Jeff Johnsons jobb å få på plass bilen.

Vi har en time igjen, og det er kjempespennende.

Fantastisk å tenke på at bilen blir del av et snøskred om en liten time.

Den må senkes forsiktig ned.

Det er allerede spor etter snø som har rullet ned skråningen.

Hvis bilen settes ned for hardt, kan det utløse snøskredet før forsøket er klart.

Nå ser man virkelig de ulike delene av fjellet hvor det er avdekket.

Forskerne samles nederst i skråningen for å sjekke utstyret en siste gang.

Jeg er ganske nervøs.
Det er mye utstyr.

Får virkelig håpe at jeg har gjort alt riktig.
At jeg ikke har gjort for mange feil.

Den neste oppgaven for Jason, sikkerhets- eksperten, er å forberede sprengstoffet.

Bare kvalifisert personell har adgang her.
Så nå må vi ta farvel noen minutter.

Så ses vi snart igjen.

Sola har varmet snøen hele morgenen.

Forholdene for snøskred er perfekte.

-Lykke til gutter.
-Takk.

Det er bare seks minutter igjen.
Helikopteret tar av, lastet med sprengstoff.

Jason må finne ut hvor blandingen av ammoniumnitrat og diesel skal slippes -

- for å oppnå størst mulig effekt.

Han trenger en sjokkbølge sterk nok til å bryte opp det svake laget én meter nede.

Jeg er sikker på at Jason får utløst et snøskred.

Han har en svær bombe!

Ja, det stemmer.
Vi går i posisjon nå.

Så må bare lunta tennes.

OK.
Nå skjer det.

Til å begynne med er det uklart om det svake laget har sprukket opp.

Så begynner snøen på overflaten å gli.

Hastigheten øker stadig, og skredet drar med seg mer og mer snø.

Å ja! Se så fort det går!

Der ville jeg ikke vært.
Å bli kastet over kanten er ikke bra.

Et fantastisk skue.
Men var det det skredet som modellen forutsa?

Det blir umiddelbart klart at det iallfall er én feil.

Skredet nådde ikke dalbunnen.

Det stanset flere hundre meter tidligere enn forutsett.

Men hvor stort og kraftig var det?

For å finne ut det skanner Chris' LIDAR-team på nytt.

Det ser bra ut så langt.

Ved å sammenlikne før og etter skredet -

- kan de beregne snømengden som flommet ned fjellet.

Det er 3 647 m³ som er borte.

Det vil si 1 300 tonn materiale snø.

1 300 tonn betyr et stort skred.

Det tilsvarer fire jumbojet-fly.

Instrumentene gjorde mye mer enn bare å måle størrelsen.

Disse bildene fra de termiske kameraene avslører detaljer som ingen har sett før.

Når skredet begynner, er snøen på overflaten kald, det vises som grønt.

Etter hvert som den raser, endres den.
Den blir varmere og mer turkis.

Ved Duram-universitetet er utfordringen for Jim McElwaine -

- å forklare hva dette viser om hvordan skred fungerer.

Dette endrer vår forståelse radikalt om hvordan snøskred utfolder seg.

Den gamle modellen var at snøen begynte øverst, -

- kanskje dro med seg snø nedover, og stanset i bunnen.

Dette viser at snøen som raser fra toppen, antakelig stanser på veien.

Snøen som havner i bunnen, kommer antakelig fra et sted imellom.

Dette er veldig viktig, for snøens temperatur påvirker hvordan den flyter.

Oppdagelsen av at snøen øverst i skredet ikke er snøen som når bunnen, -

- får stor innvirkning på forståelsen av hvor langt og hvor raskt snøskred går.

Det har allerede bidratt til å besvare ett spørsmål.

Det kan delvis forklare hvorfor skredet ikke gikk så langt som modellen forutsa.

Fordi snøen som nådde bunnen, var varmere enn snøen øverst, -

- var den også våtere og mer klissen.

Klissetheten bidro til at skredet stanset mye høyere oppe enn forutsagt.

Den nye kunnskapen forbedrer evnen til å forutsi områder som er i faresonen.

Det store spørsmålet?
Hvorfor er skred mer ødeleggende enn modellen forutsier?

Har teamet oppdaget hemmeligheten bak den gåtefulle, ødeleggende kraften?

For å besvare det drar de opp i skråningen for å se hva skredet har gjort med bilen.

Dette er den farligste delen av hele forsøket.

Det er alltid fare for nye skred.

Vi har noen som holder utkikk hele tida.

Hvis noen roper "skred", løper vi fort mot trærne der.
Fort!

Jøss!

Den står 50 m nedenfor der jeg tror vi satte den.

Den står på kant, den ble truffet med stor kraft.

Men vi har registratorer.
GPS-en viser hvor langt den har glidd.

Bilen er tydelig ødelagt.

For å se hva den ble utsatt for undersøker teamet kameraopptakene.

Snøskredet begynner med en advarsel om det som venter.

Noen store snøklumper ruller nedover skråningen.

Så følger det en vegg av snø som raser ned kløfta i rundt 50 km/t.

Sensorene viser at skredet traff bilen med en kraft på 30 000 newton.

Nesten ti ganger så mye kraft som skal til for å knekke menneskebein.

Skredet var nesten 4 ganger så kraftig som beregningsmodellene viste.

Hva kan ha ført til en så bemerkelsesverdig kraft?

Modellen forutsier at skredet treffer bilen som akselererer jevnt, -

- flytter seg litt, og så stanser.

Akselerasjonsdataene viser noe helt annet.

Her ser jeg at det kommer en stor bølge ...

Bilen begynner å bevege seg.
Overraskende nok blir den truffet igjen.

Så en tredje bølge.

Jeg tror at disse bølgene er grunnen til at skred har en større kraft enn forventet.

Hittil har modellene gått ut fra at snøen i et skred flyter som en rolig elv.

Men det var ikke det Jim så.

Han så en serie heftige bølger som traff bilen.

Det gjorde at den akselererte plutselig.

Som havbølger tårner de over resten, mye raskere og med mye større kraft.

Jims teori er at bølger plutselig reiser seg og er kilden til snøskreds gåtefulle kraft.

Dette kan være et stort gjennombrudd.

For første gang har vi data innefra skredet.

Dette blir uvurderlig for å forbedre modellene.

Klarer vi å bygge modeller som forutsier rett, kan vi redde liv.

De kan brukes der vi mangler historiske data.

De kan brukes om klimaet endres.
Og vi kan bygge infrastruktur -

- som motstår de enorme kreftene som snøskred genererer.

Forsøkets betydning kan være enormt.

Teamet forstår bedre hvordan snøskred beveger seg -

- og hvorfor de er så ødeleggende.

Det kan føre til nytenkning og hvordan skredfaren blir vurdert.

Kanskje også at tettsteder og byer man trodde var trygge, faktisk er i fare.

Med slik kunnskap kan vernene styrkes for å beskytte mot framtidige katastrofer.

Det kan muligens redde mange tusen liv.

Det er langt igjen, -

- kanskje disse tre dagene vise seg å være en milepæl -

- som fremmer snøskredforskningen.