All language subtitles for January.6th.2022.1080p.WEB.h264-B2B.[nob]

VELKOMMEN TIL WASHINGTON

Det storslagne Capitol har huset
Kongressen siden 1800.

Her samles Kongressen i USA
for å etablere nasjonens lover.

De godkjente grunnlovstillegget
som ga kvinner stemmerett.

Speaker Gillett
underskrev lovforslaget...

Den 7. desember 1941 er
en dato som aldri vil glemmes.

...tjente sitt land og friheten

for å hjelpe andre nasjoner
styrke sin uavhengighet

og kurere det sosiale kaoset der
kommunismen alltid har blomstret.

Det er galt, dødelig galt,

å nekte noen av dine medamerikanere
stemmerett i dette landet.

PRESIDENT JOHNSON OM STEMMERETT
15. MARS 1965

I øynene til mange i verden
er denne seremonien hvert 4. år

som vi regner som vanlig,
intet mindre enn et mirakel.

Medlemmer av Kongressen,
USAs president.

Spørsmålet om helsetjenester.

Jeg er ikke den første som tar opp
saken, men jeg skal bli den siste.

Sammen skal vi gjøre
Amerika storartet igjen.

Takk. Gud signe dere.
Og Gud signe Amerika.

Donald Trump, USAs 45. president,
vil bli nektet en ny periode.

Trump-kampanjen går til
søksmål i flere delstater.

Men veien er klar
for den nye påtroppende presidenten.

6. JANUAR

Det er onsdag 6. januar 2021.
Senere i "America In The Morning"...

Politiet i Washington DC
har arrestert seks

i forkant av dagens
pro-Trump valgmøter.

Kongressen skal møtes for
å telle valgmannskollegiets stemmer

som bekrefter Joe Bidens seier.

En smittsom koronavirusvariant
har nå spredt seg til fem delstater,

men vaksiner
er fortsatt vanskelig å få tak i.

Morgenen den 6. januar går jeg ut

og venter på stabssjefen min,
som henter meg på vei ned.

Vi kjører ned,
og vi ser folk gå rundt

med mange Trump-flagg

og urovekkende sørstatsflagg.

Det var en stor
gruppe Trump-tilhengere der.

Vi stoppet ved rødt lys, og det var
en fyr i bilen ved siden av oss...

Denne fyren har vinduene nede

og han spiller denne sangen høyt.

Sangen "F... Donald Trump",
og han ler.

Noen i gruppen begynte
å brøle til ham og til oss.

De sa:
"Vi skal ta alt sammen tilbake."

"Trump vant." Idet vi kjørte,
viste noen fingeren.

Så det lovet ikke godt.

KYLE RITTENHOUSE GJORDE IKKE NOE GALT

-USA!
-Kom igjen!

Jeg er en uavhengig filmskaper.

Jeg har på meg et skjerf
og min sedvanlige cowboyhatt.

Dette er antrekket
som lar meg gli inn.

Især med mitt store kamera, og jeg
er svart. Så jeg stikker meg ut.

Når jeg sier "president",
sier dere "Trump".

Alle de typiske flaggene er der.
"Ikke tråkk på meg",

og "Antisosialisme"
og "Faen ta Joe Biden".

Det er en skikkelse dyppet i tjære
og rullet i fjær med en giljotin.

Det er tydelig at nesten alle her
representerer hardbarkede Trump-folk.

De har tatt seg fri fra jobb.

De har flydd inn fra hele landet
for å høre Trump tale.

Jeg begynner å klemme meg gjennom
mengden, og jeg mottar smil.

Jeg får ikke
så mange aggressive blikk.

En kvinne går gjennom mengden.
Hun hvisker ikke engang.

Hun sier bare: "Vi kommer
til å storme Capitol etter dette.

Vi skal storme Capitol.
Gjør deg klar."

Så snart Trump er ferdig,
stormer vi Capitol.

Si det videre.

Vi har makten i tall. Vi kom hit
for å beskytte republikken vår.

Vi gjør det verdt det.

Marsjer mot Kongressen,
rett etter Trumps tale.

Og så kommer Trump på.

Mine damer og herrer, ta imot
den 45. presidenten i USA,

president Donald J. Trump!

Vi er samlet
i hjertet av vår nasjons hovedstad

av en veldig grunnleggende og enkel
grunn, for å redde demokratiet vårt.

Og for å bruke et favorittbegrep
som alle dere fant på,

vil vi stoppe ranet.

Jeg valgte å komme inn tidlig.

Jobben min i dag

er å representere Michigan.

Vi har en organisert innsats som vi
vet inkluderer mange republikanere

som vil prøve å forhindre
at valget blir godkjent.

Det er kilden til vår uro.

Alt visepresident Pence
trenger å gjøre,

er å sende det tilbake til delstatene
for å godkjennes på nytt,

og vi blir president, og dere
blir de lykkeligste menneskene.

Vi hadde sett flere rapporter om at
presidenten prøvde å overbevise Pence

om å bestemme hvilke stemmer
som skulle telles og ikke telles.

Og kanskje å erstatte
én stemme for en annen.

Så jeg våknet og
tenkte for meg selv:

"Vil Pence gjøre det presidenten
vil at han skal gjøre,

eller vil Pence følge loven?"

Etter dette skal vi gå ned,
og jeg skal være der med dere.

Vi skal gå ned til Capitol.

Vi skal heie på våre modige
senatorer og kongressmedlemmer.

Vi kommer nok ikke til å heie
så mye på enkelte av dem.

På vei til jobb tenker jeg bare...

Hvem vet hvordan dette kommer
til å ende, men jeg vet det er mørkt.

Jeg har pistolen min med meg.
Som kongressmedlem

kan vi være bevæpnet hvor som helst,
bortsett fra selve møtesalen.

Jeg pleier ikke å bære våpen.
Vi har mange politifolk,

men jeg har en annen følelse
denne dagen.

Før jeg kom,

hadde ingen noen anelse om hvor
korrupte våre valg var. Vi kjemper.

Vi kjemper som bare juling,
for ellers,

vil du ikke ha et land lenger.

På vei bort til Capitol

la jeg merke til at små grupper
av demonstranter dannet seg.

Jeg la også merke til noe annet.
Det var mangel på sikkerhetstiltak.

Det var en stor kontrast

til forberedelsen sommeren før.

Da de gjorde seg klare
til Black Lives Matter-protestene.

Den sommeren
var det gjerder overalt.

Det var opprørsutstyr
ved hver inngang til bygget.

Det var politifolk overalt.

Jeg så ikke dette.

Jeg spør meg selv:
"Er vi klare for dette?"

Heng dem alle for forræderi!

Klokken varsler oss om at
godkjenningsprosessen vil begynne.

Jeg begir meg til kammeret.

Kammeret er et bemerkelsesverdig rom.

Det har et hovednivå
delt av en midtgang.

Når folk snakker om
å jobbe over midtgangen,

er den ikke bare billedlig,
men fysisk.

Det er en republikansk
og en demokratisk side.

Du sitter på siden til laget ditt.

Jeg vet hvor jeg skal gå inn. Jeg går
inn, og jeg går bakerst til høyre.

For der sitter laget mitt.

Jeg vet at i dag skal jeg stemme

på godkjenningen av valgmennene
fra de ulike delstatene.

Jeg gjorde det klart for mine velgere

at jeg skal protestere mot delstater
som Arizona, Pennsylvania og andre.

Vi visste det ville bli utfordringer,

så vi forberedte delegatene
fra disse delstatene for den dagen.

Madam Speaker,
visepresidenten og USAs Senat.

Da vi gikk inn i kammeret,
snakket jeg med Ted Cruz.

Han skal bli den personen

som skal protestere mot valg-
opptellingen i Representantenes hus.

Så jeg forteller ham
hvor farlig jeg tror det er.

Det han og andre
er i ferd med å gjøre.

Jeg var bekymret for hvordan
landet ville bli delt fremover

når det gjaldt rettmessigheten
av Joe Bidens presidentskap.

Vi så senatorene komme inn, som
en Noahs ark-prosesjon, to og to.

Prosessen er veldig formell.

Den har vært
den samme i nasjonens historie.

Vi mottar et skriv de deler ut.

Skrivet er fra
visepresident Mike Pence.

I hovedsak står det i skrivet

at han ikke har konstitusjonell makt
til å gjøre det han bes om å gjøre.

Å avvise valgmannstemmer
som kommer inn fra delstatene.

Nå trekker jeg et lettelsens sukk.

For dette var vår største
potensielle frykt,

at han ville spille med i planen.

Speaker, medlemmer av Kongressen,
i henhold til grunnloven

og lovene i USA,

møtes Senatet og Representantenes
hus for å bekrefte sertifikatene

og telle valgmannstemmene
i flere delstater

for president og visepresident i USA.

Det er helt klart
en viktig begivenhet.

Det er tydelig at folk har sterke
synspunkter på begge sider av saken.

Men det går relativt
normalt frem en stund.

Herr president, møtet er satt.

De går gjennom fremleggelser.
Først ser de på Alabama.

Visepresidenten spurte
etter innvendinger.

Det var ingen.
Så gikk de over til Alaska.

Ingen innvendinger mot Alaska.
Og så Arizona.

Er det innvendinger
mot å telle stemmesertifikatet

i Arizona som telleren har bekreftet
å være korrekt i form og autentisk?

Jeg, Paul Gosar, reiser meg på
vegne av meg selv og 60 kolleger

for å protestere mot opptellingen
av valgsedlene fra Arizona.

Er den skriftlig
og signert av en senator?

-Ja, det er den.
-Det er den.

Man trenger bare
én person til å protestere,

men det er dusinvis av mennesker
som reiser seg på republikansk side.

Da går Representantenes hus og
Senatet for å vurdere innvendingen.

Senatet trekker seg
tilbake til sitt kammer.

Jeg kommer til fremsiden
av vestfløyen av Capitol.

Det er kanskje 50 personer der.
Trump taler fortsatt.

Så flertallet av alle andre
er fortsatt...

Hele folkemengden er i Ellipse
eller ved Washington-monumentet.

Jeg ser nordover
og en stor folkemengde

går nedover gaten.
De er veldig bråkete.

-Hvem sine gater?
-Våre gater!

-Hvem sine gater?
-Våre gater!

Jeg så umiddelbart
at det var Proud Boys.

USA!

Jeg kunne se noen få
Capitol-politifolk.

Folkemengden roper på dem.

Plutselig hører jeg skriking.

Folk roper: "Ja!" De jubler.

Jeg hørte dem rope og riste gjerdene.

Jeg tenkte: "Da er vi i gang."

USA!

Jeg tror ikke politiet skjønte
hvor alvorlig denne gruppen var.

Du så at de prøvde å stoppe dem.

Men det var fem betjenter på veien.

Trekk tilbake, for helvete!

Hold rekken!

Hele folkehopen
følte at øyeblikket var inne.

Så hoppet de alle over gjerdet.
Alle klatret over gjerdet.

Vi stormer Capitol, baby.
Vi tar denne dritten.

De roper: "Kjemp for Trump.
Han sendte oss hit."

Folk løper opp plenen
og opp gangveien.

De går i alle retninger
for å komme til Capitol.

USA!

USA!

-Jævla forrædere.
-Løftebrytere!

Jeg ankommer og inntar rekken.
Rett foran meg ser jeg sinne.

Masse sinte, sinte mennesker.

De ser ut til å tro
at jeg er en del av problemet.

De sier mange veldig vulgære ting.

De sa: "Faen ta deg.
Faen ta politiet."

De sa: "Velg en side."

Jeg vet ikke hvor mange betjenter
vi hadde i rekken.

Men det var ikke nok.

USA!

-Dytt meg igjen!
-Faen ta deg, din liberale gris!

Folkehopen blir mer aggressiv.

Folk prøver
å ta tak i hjelmen din.

Jeg har politikøllen min
og våpenet mitt.

Folk prøver å strekke seg etter ting.

På det tidspunktet roper du kanskje
hundre ganger "trekk tilbake!"

Du skyver dem mot brystet.

De ser på deg med ville blikk.

Der og da prøver du
å snakke dem til fornuft.

Det er mange av oss!
Vi skal ta det før eller siden.

-Hei, der!
-Ikke dytt!

Trekk tilbake.
Trekk tilbake, er du snill.

Rygg unna.

Jeg tenker vi er trygge nå,
for de angriper oss ikke.

Men når vil noen gjøre noe?

Dere har mistet kontrollen!

USA!

USA!

Den fullmektige skal redegjøre
for innsigelsen i fellessesjonen.

Da Representantenes hus
kommer tilbake i sesjon,

skal jeg lese innvendingen.

Jeg leser innvendingen fra
kongressmedlem Gosar og senator Cruz.

Og vi begynner debattprosessen.

Takk, Madam Speaker.

Det er en aktiv debatt.
Én republikaner reiser seg,

etterfulgt av en demokrat,
så en republikaner og så en demokrat.

Dette er ikke en vanlig dag for meg.

Dagen før hadde vi
gravlagt sønnen min Tommy,

som vi hadde mistet en uke før.

Tommy hadde tatt livet sitt
etter å ha slitt med depresjon.

Jamie Raskin reiste seg
på vegne av demokratene.

Han fikk stående applaus,
da det var like etter

sønnens tragiske bortgang.

Det var et rørende øyeblikk,
for det var tverrpolitisk.

Vår yngste datter Tabitha

hadde bedt meg om ikke å dra inn
den 6. januar. Jeg sa at jeg måtte.

Det var en konstitusjonell plikt.
Jeg sa: "Vil du bli med meg?"

Hun sa hun ville bli med.
Og svigersønnen vår Hank,

som er gift med vår eldste
datter Hannah ville òg bli med.

Vi har sett
eskalerende angrep på valget

med ubegrunnede påstander
om svindel og korrupsjon.

Mer enn 60 søksmål
prøver å omvelte resultatene.

De har mislyktes gjentatte ganger
og på spektakulært vis.

Alle innvendinger vi hører som
sverter delstater og tjenestemenn,

både republikanere og demokrater,
har blitt prosedert om, avgjort

og annullert i både føderale
og delstatsdomstoler.

Mitt hovedtema er at folket
har talt, valget er over.

Biden vant med over
sju millioner stemmer.

Vi er her for å telle stemmene.
La oss gjøre jobben vår.

Mine herrer...

Jeg får varsler på mobilen om
venner som sender meg videoer

av gjerdet som fjernes
og betjenter som blir dyttet.

Mens jeg står der, bestemmer
jeg meg for å gå til kontoret.

Jeg kan alltids komme tilbake
og stemme på det jeg må stemme på.

Jeg kan følge med fra kontoret.

Jeg fikk en fornemmelse av at alt jeg
hadde forutsett, gikk i oppfyllelse.

Dette ville bli voldelig.

Jeg går gjennom
gangene i kjelleren

for å gå ut av Lower West
Terrace-døren og lyden jeg hørte...

RAY
CAPITOL-POLITIBETJENT

Brølet var helt uvirkelig.

Da jeg så ned, var det tett med folk.

"Hva skjer her ute?"

-Hvem sitt land er dette?
-Vårt land!

-Hvem sitt hus er dette?
-Vårt hus!

-Vil dere ha huset tilbake?
-Ja.

Ta det!

Ettersom tiden gikk,

ble folkemengden der nede
mer og mer oppjaget.

Så skjedde det.

Noen kastet noe,
og da var det i gang.

Dra til helvete!

La oss ta dem, gutter. Kom igjen!

Vi ankommer til
innsettelsesplattformen.

Jeg ser Capitol-betjenter
som sliter med folkemassen.

Jeg sa til politiinspektørene:
"Få betjentene oppstilt i rekke.

Suppler med de
Capitol-betjentene som finnes.

La oss holde rekken."

Dra dem hitover.

Jeg er omringet av folkehopen.
Folk slår politiet.

Politiet slo folk.
Fotografer prøvde å ta bilder.

Det føltes som en mini-krigssone.

Politiet begynner
å skyve tilbake med makt.

På den andre siden av skjoldene

har du Trump-karene
som slåss med nebb og klør.

De slår og prøver
å ta tak i skjold...

Jeg fjerner skadde politibetjenter
bort fra rekken.

Jeg ser blod
på bakken allerede

fra en av betjentene mine
som mistet en del av fingrene.

Jeg ser skadde betjenter
som bare sitter der i sjokk.

Jeg ble angrepet bakfra, men...

Ettersom ting eskalerer,
innser jeg raskt

at den opprinnelige planen ikke vil
fungere. Jeg vil trenge mye hjelp.

10-33. Jeg gjentar, 10-33,
vestfronten av Capitol!

Jeg hørte skriking og roping.

Jeg kunne lukte peppersprayen.

Jeg gikk bort dit Glover var.
Jeg snakket kort med ham.

"Kan du gå ned og innhegne det?"

Jeg gikk ned og tok tak i folk

og plasserte dem
opp mot sykkelstativene.

Vi brukte en kraftig pepperspray.

Vi sprayet dem
for å presse dem tilbake.

Mange sprayet oss tilbake.
De sprayet oss med bjørnespray.

Bjørnespray er mye, mye verre
enn ting politiet bruker.

Hvis den kan få en grizzlybjørn
til å snu, er den ødeleggende.

Hva enn du hadde planlagt, vil du
ikke når du sprayes med bjørnespray.

Mens alt dette skjer,
er det en førstebetjent.

Han kommer bort til meg og gir
meg et håndvåpen, og han sier:

"Denne ble mistet
av den av de gutta.

Vi vet ikke hvem."

Jeg tok skytevåpenet.

Jeg la det i lommen min
og gikk tilbake til kampen.

Folk gikk mer og mer
fra konseptene.

De fikk næring av hverandres energi.

"Faen ta politiet. Kom igjen!"
Noen sa: "Skyt dem alle!"

Det er tydelig at
disse folkene ønsker å skade noen.

Du har folk som heier på dem.

"For Amerika!
Se på disse patriotene. 1776!"

Så har du folk som er helt i sjokk.

Det ser på med store øyne
og lurer på:

"Hva skjer?
Bør jeg være glad for dette?"

Da jeg gikk ut av politibilen,
før jeg kom ned trappene

til vestfronten av Capitol,
begynte jeg å hoste og kveles.

Den kjemiske ammunisjonen
var så tykk i luften.

Politisjef Glover
er i frontlinjen.

Det var tydeligvis et slagsmål
mellom våre politifolk,

Capitol-politifolkene
som var på den rekken.

De kjempet.

Jeg ringte byens ordfører.
"Dette er ille."

Meldingene fra politiet
fortsetter å strømme på.

Hver og en
er litt mer stressende.

Den første som virkelig
gjorde meg engstelig, er den

som sa at grensene
rundt Capitol var overskredet.

Jeg sitter der og tenker: "Betyr
grensen den ytre parken?

Betyr det bygningen?

Jeg vet ikke helt
hva som menes med grensen.

Jeg spurte kollegaen min
Tom Malinowski fra New Jersey

om han kunne se utenfor.

Vi gikk til vestfløyen
og så ut vinduet.

Da vi gjør det, brøler en betjent at
vi må komme oss vekk fra vinduet.

Han brøler:
"Kom dere vekk fra vinduet, nå!"

Vi sa: "Er alt i orden?"

Hun sa: "Dere er
i Capitol, alt er i orden."

Vi gikk tilbake til balkongen.
Jeg snakket med flere og sa:

"Ja, de er der ute.

Men denne bygningen er en festning."

Det kan ikke bare være
en håndfull politibetjenter

og glassvinduer
som kan knuses.

00:28:43.760 -- 00:28:48.640
Vi er bare to franske TV-reportere
som kommer med utstyret vårt.

Som oftest tror de vi er studenter.

Vi sier: "Vi jobber for fransk TV.

Kan vi stille et spørsmål?"

Vi bestemmer oss
for å gå på østsiden av Capitol.

Det er en side vi kjenner godt.

USA!

Dere bør velge en side, mine herrer.
Dere vil dø, som resten av dem.

Jeg ser noen mennesker
som fjerner sperringene.

Jeg tenker: "Noe er på gang."

Jeg hopper over den lille veggen.

Jeg ser folk skynde seg
til trappen til Capitol.

Jeg snakker med sjefredaktøren,
men da Sophie går,

tenker jeg: "Jeg ringer tilbake."
Jeg legger på til sjefredaktøren.

Noe jeg aldri gjør.
Og jeg begynner å løpe med Sophie.

Vi filmer alle folkene
som presser på oss.

Jeg og Laura
befinner oss i frontlinjen.

Jeg snakker med en fyr
ved siden av meg.

-Prøver du å komme inn?
-Vi prøver å komme oss inn.

Vi prøver å få rettferdighet.

Hva skal du gjøre der inne?

Vi skal gå inn der
og skake opp Senatet.

Jeg har aldri i sett noe lignende.
Ikke bare barrikadestormingen,

men selve klatringen på
Capitol-bygningen i paviljongen.

De er ikke fysisk i bygget,
men de står

like ved dørene
for å komme inn i bygningen nå.

KL 13.45

Folkemassen blir stadig større.

Vi bruker utskytningsvåpen
med særegen slagkraft

og våpen for publikumskontroll,
men det har ikke ønsket effekt.

Folk er sjokkert over
at de blir beskutt.

Dette er ikke noe de er vant til.

De er vant til å se dette på nyhetene
når demonstranter blir sammenklemt.

Folk sier: "Herregud,
de sprayer oss med tåregass!"

Jeg tenker:
"Hva faen forventer du?

Du bør være glad de ikke skyter
med skarp ammunisjon."

Vi vil ha Trump!

Mange av oss som sto der oppe,

som ble regnet som "myke",
fordi vi bar vanlig utstyr,

vi bestemte oss for å gå ned.

Jeg kommer til bakkenivå, og jeg ser.

Nå som jeg ser alt på bakkenivå,
stivner jeg til et sekund.

Det var en kamp med bare nevene
og hva enn du kunne finne.

Dette er nå et opprør.

Kl 13.49 ble det erklært et opprør.

På det tidspunktet
hadde vi kanskje 250 der.

Vi hadde mistet drøye 40 betjenter

på rundt en halvtime.
De var satt ut av spill.

Hvis jeg fortsetter å miste
dette antallet betjenter

på så kort tid,
vil vi gå tom for betjenter.

Ta ham!

-Det er en million av oss.
-Han har en hammer!

Vi prøver å holde dem tilbake,
men de...

Det er som å prøve å samle
en liter vann med hånden.

De strømmer til,
og de kan ikke stoppes.

Jeg ser meg rundt, og jeg ser
folk over meg i stillaset.

Jeg ser folk på innvielsestribunen.

De har stormet sperringene.

La Capitol vite
at de er forbi sperringene.

De er bak linjene våre!

Vi ble flankert, og vi mistet
høyden veldig raskt.

De har brutt
gjennom den politilinjen.

Jeg ser horder av demonstranter som
klatrer opp trappene på vestfløyen...

Jeg fikk kontakt
med byens ordfører

og med medlemmer av nasjonalgarden
og forsvarsdepartementet.

Vi hadde sjefen
for Capitol-politiet

som tryglet om ekstra ressurser
i form av nasjonalgarden,

for å bistå ved Capitol.
Det jeg ikke hørte var: "Ja!

Vi sender dem,
og vi sender dem nå."

Det var bekymringer
om bakkepatruljer.

Det var bekymringer om
hvordan dette ville se ut.

Jeg tenkte: "Folk som angriper
Capitol ser ikke så bra ut for meg."

Jeg fotograferer sammenstøt
mellom politiet og supporterne.

Det blir fort tydelig at
Capitol-politiet gjorde retrett.

Og plutselig skjedde
det med vinduet.

Her er muligheten.

De begynte å knuse vinduet.

Folk kom seg inn.

Én kar, to karer, med amerikanske
flagg og Trump-utstyr

klatrer inn vinduet.
Jeg sier til meg selv:

"Hvis de kommer seg inn,
må jeg komme meg inn."

Fordi det er der
de foretar godkjenningen.

Det er der politikerne er.
Det er målet med det hele.

Plutselig er vi inne.

Dette er huset vårt!

Faen ta dere!

Det er uklart hvor vi er,
men jeg følger denne gruppen.

De løper bare formålsløst
gjennom gangen.

Jeg kom inn derfra.

Senator fra Oklahoma.

Mr President, i Amerika avgjør
vi uoverenstemmelse gjennom valg.

Men hva om du ikke
stoler på valgopptellingen,

eller uroer deg over at
mange domstoler avviste saker

timer etter at de ble gitt
tusenvis av sider med bevis?

Jeg hører noe leven på gang
utenfor Senatet.

Plutselig kom sikkerhetstjenesten inn

og tok med seg
visepresidenten ut av rommet.

Alle er stille og lamslåtte, og
prøver å finne ut hva som skjer.

Min utfordring i dag handler ikke
om de gode menneskene i Arizona...

Det blir pause
til ordstyrer kaller inn igjen.

-Vi tar en pause. Takk.
-Demonstranter er i bygningen.

En sikkerhetsoffiser
går opp trappene til podiet.

Han ber oss bli sittende
på plassene våre.

At demonstranter
har tatt seg inn i bygget,

men at Senatet
er det tryggeste stedet å være.

Vi bør bli værende.

Jeg hører en oppkalling over
sambandet fra betjent Goodman.

Du kan høre at han løper.

Jeg hører ham frenetisk rope
om å måtte sikre Senatfløyen.

-Du jobber for oss!
-Vi drar ikke noe sted.

Hvor telles de helsikes stemmene?

Da jeg ser ham rygge unna,
er jeg redd for ham.

For det er 10-20 folk der nå,
og han er der helt alene.

Han fortsatte å be dem om å stoppe
og trekke seg tilbake.

Jeg venter bare på at de
skal hoppe på ham og ta tak i ham.

På et tidspunkt leder han dem bort
fra døren til senatskammeret.

Og senatorene er fortsatt der inne.

Opprørerne aner ikke hvor de er.

De spør faktisk politibetjenten:
"Hvor er Pence?"

Jeg er bare så forbløffet

over at de trodde disse politifolkene
plutselig skulle...

"Å, ja, her. Bli med oss!
Pence er rett her borte!"

Det er ikke dette vi vil!
Vi er forbanna sinte!

-Rygg unna!
-Det er mitt hus og mitt land!

Hva er poenget
med å stoppe oss nå?

Dette går ikke lenger.

Disse politibetjentene
snakket med opprørerne.

De snakker med noen som er
halvnakne med et bøffelhode,

som om han er en fornuftig person.

De prøvde å gjøre sitt beste
med bare et dusin mennesker,

for å stoppe dem
fra å komme inn i det kammeret.

Unge ansatte
som var utenfor, ble hentet inn.

Folk fikk panikk.
Det var en utrolig frykt.

Dette er ansatte som nå har sett

disse opprørerne
vandre rundt i gangene.

De har hørt hva de sier.

Mange av de ansatte

som nå kommer inn i senatskammeret,
er veldig redde.

Mange gråter.

Veldig kort tid etter kommer sjefen
for Capitol-politiet inn.

Han sier: "Lås dørene."

Han skriker: "Lås dørene!"

Vi hører demonstrantene utenfor.
Det er bare et spørsmål om tid,

før noen vil kunne
komme seg inn i kammeret.

Jeg antar at presidenten på
et tidspunkt vil be dem om å gå.

Eller han vil sende ut en melding
som roer situasjonen ned.

Jeg ser ned på telefonen min.

Jeg ser en tweet fra presidenten
som angriper Mike Pence.

Jeg kan høre demonstrantene,
opprørerne,

utenfor senatskammeret.
De prøver å komme seg inn.

Da jeg så tweeten,
var første gang

jeg virkelig følte at det
kanskje var en sjanse for at

vi ikke ville komme oss trygt ut.

Vi skal ta tilbake landet vårt!

USA!

Politiet prøver å beskytte døren.

Demonstrantene
prøver å forhandle med dem.

Vi støttet dere, dere støtter oss!

Vi støttet dere, dere støtter oss!

For første gang
ser jeg politimenn miste kontrollen.

De er presset mot veggen,
og de ser veldig redde ut.

USA!

USA!

Slipp oss inn! Slipp oss...

Hvert minutt så Laura og jeg
på hverandre.

"Dette skjer ikke.
De kommer seg ikke inn.

Det er umulig.
Det er Capitol i USA."

Dra dem ut!

Oath keepers!

Vi vil ha Trump!

Jeg vet ikke hvordan,
men døren forble åpen.

Vi vil ha Trump!

Vi blir på en måte
dratt inn med Sophie.

-Nei. Vent.
-Du må flytte deg. Kom igjen.

Da tenker jeg at jeg må spørre henne:
"Går vi eller ikke?"

Jeg sørger for at det er greit
at vi tar denne beslutningen

om å gå inn i en føderal bygning
som blir stormet av demonstranter.

Det er innlysende. Jeg svarer
henne ikke engang. Vi går bare inn.

Heng Mike Pence!

Jeg åpnet vinduet mitt, og jeg
kan se ned på alt kaoset.

Utsikten er blokkert,
men jeg hører knall og smell.

Skriking og roping.

På en tweet står det:
"Kongressmedlem Adam, hvor er du?

Adam Kinzinger, hvor er du?
Vi kommer for deg."

Jeg logger meg på C-SPAN, og én
av kameravinklene er Statuary Hall.

Plutselig hører jeg oppstyr,
en slags skriking.

Jeg ser en folkemengde
som går inn i kamerabildet.

De har stormet Capitol-bygningen.

Jeg har aldri vært her.
Hva med deg?

Nå eier du det, for faen!

Det stemmer.
Vi eier det! Vi eier dere!

Det jeg tenker,

er når Capitol-bygningen er stormet,

har man tilgang til alle
deler av dette komplekset.

Jeg vet ikke om det bare
er Capitol som er stormet.

Jeg vet ikke om folk vandrer rundt
i gangene i kontorbygget mitt.

Jeg har høylytt sagt
at valget ikke ble stjålet.

Så absolutt et mål.

Hvor er de forbanna forræderne?

-Dra dem ut etter håret.
-Ja.

-Hvor er de forbanna forræderne?
-Hvem er først?

Det er på denne tiden
at Capitol-alarmen går.

Jeg lytter til en veldig
panikkslagen Capitol-politimann,

eller hvem det var som snakket,
be oss søke ly i bygningene.

Jeg låser hver dør
inn til kontoret mitt.

Skytevåpenet mitt ligger
fremme på pulten. Jeg brytes med

det at jeg kanskje faktisk
må bruke dette våpenet i selvforsvar.

Forræderi!

Vi kommer inn i rotunden.

Det er første gang
jeg oppdager Capitol.

Jeg har aldri vært
inne i dette enorme monumentet.

Midt i denne rotunden er det
hundrevis av Trump-tilhengere.

Takk for at du lar oss stå opp
for vårt land og vår tro.

Led oss, så vi kan gjøre
jobben din. I Jesu navn, amen.

Amen!

De er så glade
og stolte av seg selv.

Selv om de vet at de
har ulovlig stormet Capitol.

Vi tok over Capitol.
Overtok Capitol.

Vi er i Capitol, bro!

-Hei.
-Velkommen til historien, bror.

Kom igjen!

Vi følger demonstranter
inn i det gamle senatskammeret.

Det er et dusin politimenn der,
men de er langt mer utstyrt.

Denne gangen førte
til senatskammeret.

-Hvem sitt hus?
-Vårt hus!

-Hvem sitt hus?
-Vårt hus!

-Hvem sitt hus?
-Vårt hus!

-Hvem sitt hus?
-Vårt hus!

-Hvem sitt hus?
-Vårt!

Folkemengden dyttet politibetjentene.

Politiet prøver å presse oss tilbake.
De brukte pepperspray.

Jeg hoster mye.
Sophie sliter også og hoster mye.

Det brant øynene våre.

Men jeg vil få med meg
hva som skjer i Capitol.

Laura ser på meg og sier:
"Det er utrolig."

Det er utrolig.

En Capitol-politibetjent

kommer stormende gjennom
dørene i første etasje i Senatet.

Han har blod i ansiktet og sier:
"Alle ut denne døren med det samme!"

"Vi skal evakuere. Gå!"

Vi vet ikke hvor vi skal.
Han sier bare: "Gå!"

Jeg ser rundt på kollegene mine.

Alle har den samme
følelsen av panikk.

Jeg løper bort til Schumer
og griper ham i jakkeslagene.

Det er den enkleste og raskeste
måten å få ham ut av setet

og få ham til å løpe
i ønsket retning.

Jeg glemmer aldri det grepet.
Han sa: "Vi er i fare.

Du må bli med meg."

På grunn av leder Schumers stilling

måtte han gå til
et annet sted enn alle andre.

Vi går raskt gjennom en hall.

Det står to herrer
like ved trappeoppgangen.

Den ene var skallet.

Den andre hadde langt svart hår
med en Punisher-trøye.

Vi gjør helomvending.
Jeg tar tak i lederen.

Vi løper ut døra i full fart.

Jeg var 20 meter
fra disse opprørerne.

Jeg hørte fra noen andre

at noen pekte på meg.
"Der er den store jøden. Ta ham."

Men vi hadde lagt en plan.
Så jeg løp til heisen.

Jeg trykket på knappen. Vi kom
opp dit og spratt ut døren. Pang!

Der står bilen, i gang.
Her er veien vår ut herfra.

Vi har klart det.
Vi kjører til det sikre stedet.

Jeg ber mine kolleger
om å avvise denne innvendingen

og respektere ønsket
til velgerne i delstaten Arizona.

Debatten fortsetter.

Så la jeg legge merke
ting som endret seg i huset.

Betjentene var mer nervøse.
De forflyttet seg.

Madam Speaker...

Jeg står på podiet.

Republikanerne begynner
å legge frem opposisjonen sin.

De er sinte.
Så da vakten sa til meg:

'Du må dra", tenkte jeg:
"Jeg takler dette."

De sa: "Nei, det kan
du ikke. Du må gå."

De trakk meg rett ned fra podiet.

Det gikk så fort for seg
at jeg ikke fikk med meg mobilen min

eller noe,
for å dra til et ukjent sted.

De snakker ikke
om hva som skjer utenfor.

De sier bare: "Du må gå."

Jeg kan ikke tro at dette skjer.

Det er bokstavelig talt
som fra en film.

Sikkerhetsvaktene kommer frem.

De fjerner henne fysisk
fra bak talerstolen.

Det å se henne fjernet betyr
at vi ikke lenger kan sikre kammeret.

Idet vi drar,
er jeg ikke urolig for meg selv.

Men for medlemmene mine.

Men sikkerhetsvaktene
har alltid sagt til meg:

"Du gjør jobben din,
så skal vi gjøre jobben vår."

Og så var de forberedt på
å beskytte husets speaker.

Så sa de til meg

at Capitols
sikkerhet var blitt brutt.

Jim McGovern, leder av regelkomiteen,
bytter så plass med Pelosi.

Han tar over formannsklubben,
noe som ikke skal skje.

Det var tydelig at øyeblikket
ble mer og mer anspent.

Jeg går opp og setter meg
i speakerens stol og leder møtet.

Madam... Mr. Speaker,
kan du kalle til orden?

Møtet er satt.

Møtet er satt.

Representant Paul Gosar, fra
Arizona argumenterer over mikrofonen

om hvorfor valget
ikke bør godkjennes.

Og min kollega fra Minnesota,
Dean Philips,

som er et av de mest godlynte
menneskene jeg har møtt i mitt liv,

reiser seg og retter fingeren

mot de republikanske medlemmene
i forsamlingen.

Jeg skriker av full hals
fra toppen av balkongen...

Dette er på grunn av deg!

"Dette er på grunn av deg!"

Jeg følte at noen
av mine kolleger bar ansvar

for å oppildne horden
som vi er i midten av.

Hold munn.

Min første reaksjon
er at det ikke hjelper nå.

Vi må holde folk trygge.

Og finne ut hvordan vi skulle
komme oss ut av dette kammeret.

Og hva skal vi gjøre for å se til
at ingenting verre skjer?

Capitol-politiet har meldt
om at det er en trussel inne.

Det er horder av demonstranter.

Jeg vet ikke hvor mange.

Dette er en utrolig
farlig situasjon

som utspiller seg her i USA.

Telefonen min vibrerer, og jeg
mottar SMS-er fra datteren min.

"Hvor er du?"

Så jeg sender tekstmeldinger tilbake.
"Jeg er i kammeret.

Jeg er i speakerens stol.
Jeg leder møtet."

"Jeg vet det, men hvorfor
er du der?" Og spørsmålstegn.

"Hva snakker du om?"
"Du bør dra."

Og så begynte jeg å høre...

...noe som lød som roping
utenfor kammeret.

Det var en tiltakende uhygge
i kammeret på dette tidspunktet.

Og så eskalerer det når vaktene
kommer inn og fjerner lederskapet.

Republikansk
og demokratisk lederskap.

Sikkerhetssjefen min sier:
"Vi må forlate kammeret."

"Hvorfor må vi forlate kammeret?"

Men jeg reiser meg og går. Han sier:
"Capitol er blitt stormet."

Hvordan kan det ha seg
at Capitol kan bli stormet?

Dette er noe
jeg aldri hadde opplevd.

Jeg har sittet
i Representantenes hus i 40 år.

Møtet er satt!

Møtet er satt.

McGovern ledet møtet.

Kranglene fortsetter i noen minutter
til, men det blir mer oppstyr.

Merkelige lyder
gir gjenklang i gangene

og inn i kammeret.

Det oppstår panikk blant
ansatte og blant medlemmene.

Ingen vet hva som kommer til å skje.

Og ingen vet hva som skjer.

00:55:43.600 -- 00:55:45.920
Jeg når ned i krypten
med fem betjenter.

Vi slutter oss til ti eller tolv
betjenter til som alt er der nede.

Stopp ranet!

Vi dannet en rekke
og lenket armene sammen.

Vi prøvde å lage menneskelig lenke
for å holde dem ute fra krypten.

Jeg blir fortalt flere ganger:
"Vi gjør dette for dere.

Støtt det blå.
Vi tar tilbake landet vårt."

Sist jeg sjekket, okkuperte
ikke britene Capitol.

Så hvem er det du tar
bygningen tilbake fra?

USA!

USA!

USA!

De satte dere i denne posisjonen!

Et brannslukningsapparat flyr
gjennom luften, som i sakte film.

Det deiser inn i
den høyre foten min.

Like nedenfor ankelen.
Jeg skriker ut i smerte.

Jeg griper foten min,
redd for at ankelen er brukket.

Hadde det vært litt høyere,

ville det truffet
overkroppen eller hodet.

Jeg ladet våpenet mitt, og det
fyrer opp folkemengden enda mer.

De skriker: "Skal du skyte oss?

Skal du skyte dine egne borgere?"
Det gjør meg bare sint.

Jeg vil ikke skyte noen.

Et øyeblikk senere
bryter de gjennom rekken.

De angriper betjenter.

Dytter, sparker, slår,
og vi begynner å bevege oss tilbake.

Og hopen strømmer på.

Vi kunne bare trekke oss
tilbake til tre gitterdører.

Som en garasjeport
som skiller krypten

fra Capitols besøkssenter.

Du er redd nå, ditt rasshøl.

Stopp ranet!

Stopp ranet!

Det går lukt til helvete.
Det er ille.

Vi mister kontrollen,
om det ikke alt har skjedd.

Noen har sendt meg
et bilde av en demonstrant,

en opprører som bærer
et sørstatsflagg,

ikke langt fra oss, noe som
er et veldig rystende bilde.

Jeg går bort til Liz Cheney,
som ikke sitter langt fra meg.

På den andre siden
av midtgangen...

Han sier til meg: "Liz, et
sørstatsflagg vaier inne i Capitol."

"Det ser ut som om vi har fått
en ny ledelse." Jeg spøker.

Hun sier: "Hjelpes,
hva har de gjort?"

Det var en kombinasjon
av sjokk og ekte sinne.

Hvordan våger du å tro at du
kan angripe kammeret med vold

for å stoppe
en grunnlovsprosess?

Capitol-vaktene sa til meg:

"Du må avbryte dette møtet nå." Det
er ikke lenger trygt for deg her."

Uten innvendinger
erklærer formannen pause

i henhold til
paragraf 12b av regel én.

Jeg tenker i hodet mitt: "De kommer
til å prøve å sikre kammeret."

Det er det siste som går.

Vi vil beskytte kammeret
med makt og for enhver pris.

Det tilsvarer at noen går
over gjerdet i Det hvite hus.

Det blir maktbruk.

Kongressmedlemmet ringer meg.

Han har friket helt ut.

"Hvordan er Tabitha? Og Hank?
Hva skjer? Er alt i orden?"

Jeg er nervøs. Jeg er veldig nervøs.

Jeg prøver å ikke vise
dem at jeg er nervøs,

fordi Tabitha er veldig redd.

Jeg må barrikadere døren.

Tabitha sier:
"Jeg går under pulten."

Og Hank sier:
"Jeg blir med deg under pulten."

Vil dere kjempe?
Da har dere en kamp i vente!

Sakte begynner
lyden å bli høyere og høyere.

De er utenfor døren min.
De skaker i dørhåndtaket.

De skriker og banner overalt.

Jeg vil krølle meg sammen
og bare dekke hodet mitt.

Men jeg tenker:
"Jeg kan ikke gjøre det."

Så reiser jeg meg, og jeg går
gjennom rommet. Jeg trenger våpen.

Så jeg finner en...

Det er en bronsebyste av en bukk

som har bukkehorn,

gevir, og de er
veldig spisse og av bronse.

Det er en tung ting.

Jeg bestemmer meg for at dette
er hva jeg skal forsvare oss med.

Jeg er født og oppvokst i
Philadelphia, og det kom fem.

Hvor er forræderne?

-Kom igjen, åpne den døren.
-Bryt den!

Julie forteller at
de har låst dørene.

De har dyttet alle møblene
de kan, opp mot dørene.

Og ungene gjemmer seg
under pulten.

Tabitha og Hank gjemte seg
under pulten, og Julie voktet døren.

Jeg sa: "Vokt dem med livet ditt."

Capitol-bygningen er stormet
og den vil bli nedstengt.

Begge kamre,
Representantenes hus og Senatet.

Capitol-politiet
rykker ut til området,

der personene
har brutt seg inn i bygningen.

Vi vil gi dere
ytterligere informasjon,

når den blir tilgjengelig for oss.

Capitol-politiet
begynner å låse dørene.

Disse dørene er
omtrent 100-120 år gamle.

Låsene er store,
og du hører en skramlelyd.

De går rundt og låser
forskjellige dører.

En av de sivilkledde betjentene
reiste seg og hevet hendene,

og han sa: "Bli der dere er.

Dere drar ikke.
Capitol er blitt stormet.

Capitol er blitt stormet. Hvis du
er nær en stol, sett deg ned.

Hvis du vil legge deg ned
på bakken, gjør det."

Han forklarte at baksiden
av setene våre var skuddsikre,

og at vi burde ta dekning
bak setene.

Folk har gått inn i rotunden,
og de kommer ned hit.

Vi oppdaterer dere så snart vi kan,
men vær forberedt. Hold dere rolig.

Jeg var CIA-offiser,
og jeg tenker:

"Dette er galskap. Jeg er forberedt
på forferdelige angrep på bygg,

men det skulle være
en ambassade.

Det skulle være en bygning
jeg var i i et annet land."

Det var scenariene. Det var ikke
ment å være US Capitol.

Luften ble veldig anspent
på det tidspunktet. Veldig anspent.

Selv om det var mye støy,
var det også merkelig veldig stille.

For meg minnet det om det
som skjer før en skuddveksling.

Så kom det en kunngjøring

om at vi alle burde se under
setene og finne gassmaskene våre.

Det er brukt tåregass i rotunden.

Vær oppmerksom på at det
er masker under setene...

Jeg visste faktisk ikke engang at
det var gassmasker under setene våre.

Jeg tenker: "Gassmasker?
Hva snakker du om?"

Vennligst ta en maske,
legg den i fanget

og vær forberedt på å ta på deg
masken i tilfelle vi har en storming.

Det rystet oss alle.

Plutselig har vi disse gassmaskene.

Når du trekker dem ut av emballasjen

og utvider dem,
starter de automatisk.

Så du begynner å høre metallposen
åpne seg, alle revnelydene.

Så hører du en vedvarende summing

og vislelyd, som "eeee".

En maske i seg selv,
lyden er ikke spesielt forstyrrende,

men når du plutselig
har over hundre masker,

lyder det litt som dårlig filmmusikk
i et øyeblikk av høy spenning.

Ring Trump! Be ham om å avblåse
sin revolusjonære kamp!

Ring Trump, han er din venn.
Be ham om å gjøre noe.

Folk går fra konseptene.
De er redde.

Noen unge ansatte begynner å gråte.

Frykten kommer
fra å ikke vite hva som skjer.

På dette tidspunktet, hvis du
ser dette på tv hjemme,

vet du langt mer
enn noe kongressmedlem.

Det er fullstendig kaos
inne i Capitol-bygningen.

Da disse demonstrantene stormet
dørene og kom inn i Capitol,

barrikaderte journalister
og lovgivere seg

i forskjellige rom og kontorer og
gjemmesteder og låste dørene.

Du hører brølet som nærmer seg døren.

Det er helt klart mobbens
samlede stemmer.

Det var da jeg nådde
et internt bristepunkt.

"Jøss, jeg vet ikke hva som er på den
andre siden nå av disse dørene,

hvis det er så ille at vi ikke lenger
kan beskytte kammeret."

Jeg tekstet onkelen min testamentet
mitt, for å forsikre meg om

at datteren min ville bli
tatt vare på slik jeg ønsket.

Jeg vil ikke at foreldrene mine
skal vite nivået på hva som skjer.

Jeg gråt ikke,
og jeg brøt ikke sammen.

Men jeg forberedte meg
på hva enn som skulle skje.

Jeg ba bare om styrke.
Så... Jeg trenger bare et øyeblikk.

Jeg hørte mye ståk
til venstre for meg.

Jeg så, og de presset seg inn.

Jeg hørte mye ståk til høyre for meg,
og de presset seg inn.

Det var på det tidspunktet da alle
stimlet sammen og hoppet samtidig.

Da brøt rekken sammen
på Lower West Terrace.

Dytt!

Dytt!

Jeg måtte ta et valg.
Vi er nødt til å trekke oss ut igjen.

Jeg snudde meg
mot alle betjentene jeg kunne se.

"Kom. Vi må komme oss opp.
Vi må komme oss ut herfra."

Cruiser 50, rekken er oppløst!

Alle MPD-er, trekk tilbake! Alle
MPD-er, trekk opp til øvre dekk!

Alle MPD-er, trekk
tilbake til øvre dekk. Nå!

Alle MPD-er, kom tilbake
til øvre dekk! Øvre dekk!

Politifolk slår ikke retrett,
så det var en vanskelig avgjørelse.

Da vi begynner å gå bakover, tror
jeg folkemengden trodde de vant.

"Løp vekk, sveklinger!
Vi tok dere!

Kom dere bort herfra.
Dra hjem. Dere tapte."

Jeg ser betjentene mine
og gir dem ordre over sambandet.

"Bruk trappen. Kom igjen."

Jeg vinker dem mot trappen.
Jeg sier: "Fortsett."

Jeg venter på den siste betjenten
som jeg kan se og berøre.

Jeg tar tak i ham
og heiser ham opp

etter beltet, for å prøve
å få ham opp trappen.

Like bak oss kommer
folkemassen opp trappen bak oss.

Jeg er ansvarlig
for hundrevis av politifolks liv.

Jeg er ansvarlig
for å holde denne folkemengden

ute av det store bygget bak meg.

Jeg tok noen ressurser
som i utgangspunktet var tildelt meg,

og politisjef Kyle brøt ut
for å ta disse betjentene inn.

Vi kommer til toppen av trappen. Der
er døren til det vi kaller tunnelen.

Det er vanligvis en dør
du vil se under en innvielse,

som presidenten bruker.

Den pleier å være pen og ren.

Dette er Amerika.
Her kommer presidenten ut.

Vi stuet oss inn der
og lukket og låste dørene.

Jeg begynte å jobbe
for Capitol-politiet.

Jeg trodde de dørene var skuddsikre
og bombesikre og uforgjengelige.

Jeg tenkte: "Vi fikk oss
endelig en pustepause."

Tretti sekunder senere var det
en fyr, jeg vet ikke hva han brukte,

men han knuste glasset
så lett som ingenting.

Så låste han bare opp.

Og fra da av var kampen i gang.

Politisjef Kyle var tjenestemannen
med høyest rang som ble dratt inn.

Han tok kommandoen og styringen.

Han fikk alle
så organisert som mulig.

Det er slik en smal gang.

Jeg tror bare den
er tre meter bred.

Derfra tok vi opp kampen.

Planen var veldig enkel.

Stille seg opp
og ikke slippe skurkene inn.

Kom igjen! Ta det ut.

De står like tett som oss. Om du
kan se forbi dem, ser du bare folk.

Folk oppå folk oppå folk.

Det var et faens mareritt.
Det var et mareritt.

Dytt!

Jeg trodde bare vi
sto i fare for storming.

Jeg trodde dette var alt.
Dette var Alamo.

Dette er siste skanse. Hvis de
kommer inn her, er det over.

USA!

Siste nytt fra øst
i vår nasjons Capitol,

der det råder fullstendig kaos
akkurat nå.

Hundrevis av demonstrantene
er på Capitol-trappene.

Noen har kommet seg
inn i bygningen...

Vi har sett video av dem
som slåss med Capitol-politiet,

inne i Capitol-bygningen,
og nå vet vi ikke nøyaktig

hva de bærer eller hva de vil.

KL 14.37

Er dette Senatet?

Bank, bank. Vi er her.

Hvor faen er de?

Hvor er de?

Mens vi er her, kan vi like godt
etablere en regjering.

La oss ta plass, folkens!
La oss ta plass.

-Nancy Pelosi.
-La oss stemme over noe.

Hvor faen er Nancy?

Kule greier, mann. Glad for å se
dere. Dere er faen meg patrioter.

Ted Cruz' innvending
mot Arizona-stemmene.

-Han skulle forråde oss.
-Jaså?

"Innvending mot opptelling av
valgmannstemmene i Arizona."

-Kan jeg ta et bilde?
-Vent. Det er bra.

Han er på vår side.

Jeg sitter på denne stolen, fordi
Mike Pence er en forbanna forræder.

Nå som du har gjort det,
kan dere gå ut?

-Ja, sir.
-Det setter jeg stor pris på.

Vi elsker politiet.

Rettferdigheten kommer.

Mens dere forbereder dere,
vil jeg be.

Allmektige Gud, vi ber
om at du gir fred hvis du kan...

Kapellanen inntok talerstolen,
og hun begynte å lede en bønn.

Allmektige Far, utfri oss.

Jeg vet ikke om hun sa "utfri oss".

Men det hørtes veldig ut
som den slags bønn

man ber når et skip
står i fare for å synke.

Eric Swalwell ser på meg og sier:
"Hva er dette, den siste olje?"

Og jeg tror det samme.
Hvorfor ber vi?

Vi må være klare for dette.

Vi må finne våpen
for når de kommer hit,

vil de overmanne oss.
Vi må kunne kjempe med noe.

Og det var ingenting.
Alt jeg så var penner.

Og så sier jeg til ham:
"Hent en penn og vær rede."

Som tidligere politibetjent

ser jeg ned etter våpnene mine,

som jeg har båret
så lenge rundt livet.

Og det var ingenting der.

Jeg hadde ingen politikølle og
ingen pistol. Det var ingenting der.

Hva kan jeg bruke som våpen?
Og jeg tenker på nøklene mine.

Min mann sier:
"Kanaliser din indre teksaner.

Kanaliser din indre
Elizabeth Jennings."

Det er en referanse
til serien The Americans.

Og jeg sa: "Håret er allerede i en
hestehale. Jeg har pennen i hånden.

Jeg går ikke ned uten å sette
en penn i halsen på noen."

Slik takler vi stressende
situasjoner, litt galgenhumor.

Men han måtte få vite
at jeg var i den sinnstilstanden.

Det ville gå bra med meg.

KL 14.38

Til slutt kom en annen
Capitol-politibetjent inn

med en M-16 i en reim. Han sa at
de har sikret en vei ut for oss.

De sa at alle blir evakuert.
Vi må bevege oss nå.

Vaktene begynner å flytte
alle medlemmene ut fra møtesalen.

Men det ble mer og mer tydelig
at de hadde glemt

at det var to dusin
medlemmer på balkongen.

Og vi oppe på balkongen
sier bokstavelig talt:

"Hva med oss?
Vi er fortsatt her oppe!"

USA!

Vi gikk gjennom korridorene,
og vi kom til en politirekke.

Det er ikke mange. Jeg ser bare ti.

USA!

Og folkemassen ble
bare større bak meg.

Vi vil ha Trump!

Det var en dør i enden
av korridoren, rett frem.

Bare det faktum
at politiet tok oppstilling der,

de ville ikke ha demonstranter forbi,

tenkte jeg dette kunne
være et av kamrene.

Dere må trekke dere.

Dette vil ikke ende bra, gutter!
Det vil ikke ende bra.

Jeg vet ikke hvor mange det er,
men det er så langt jeg ser.

Så snart hopen rører på seg,
kan ikke politiet stoppe dem.

Det er i gang.

Det er i gang. Jeg sa det. De går.

Massen strømmer på.

De knuser døren
og prøver å komme gjennom døren.

De sparker og kaster seg på den.
Alt for å bryte ned døren.

1776, baby! USA!

Dørene begynte å riste voldsomt
og folk hamret på dørene.

"Slipp oss inn!"

Åpne døren!

Det er den mest skremmende lyden jeg
har hørt. Folk som vil dundre seg

inn hoveddøren
til Representantenes hus i USA.

Alle skynder seg bort for å plassere
møbler opp mot døren for å sikre den.

Men så sier alle betjentene
at folk må trekke seg tilbake.

De hadde trukket våpen.

Stopp ranet!

Stopp ranet!

Et kongressmedlem var med meg,
Markwayne Mullin.

På grunn av korona hadde man
disse små håndspritflaskene.

De hadde en base laget av tre.

Jeg ser på ham, og han sliter
håndsprit-flasken løs fra basen.

Jeg sa: "Hva skal du gjøre med den?"
Han sa: "Den er våpenet mitt."

Jeg la merke til en til
på den andre siden av midtgangen.

Jeg fikk løsnet den fra basen.

Trekk dere unna!
Kom dere vekk fra døren!

I møtesalen har omtrent 80 til 90 %
av medlemmene dratt

eller står i kø for å dra.

Det var et par kongressmedlemmer
samt Capitol-politiet

som barrikaderte døren.

Mens jeg står der,
begynte glasset bare å knuse.

De knuste glasset.

Og lyden av glasset, og kraften
i det glasset som kom inn...

Veldig voldelig.
Veldig, veldig voldelig.

-Bryt den ned!
-Hold dere nede.

Bare hold dere nede.

Bryt den ned!

Et republikansk medlem
lener seg over og ser og sier:

"Jeg kan snakke med dem.
Jeg er én av dem."

Jeg ser på ham: "Du er gal.
Disse menneskene er...

De er sprø. De angriper oss. De
bryr seg ikke om du er republikaner.

De bryr seg kun om at du er i
Kongressen. Vi er inne, og ikke de.

Én ung mann ser
gjennom glasset.

Han sa: "Du er fra Texas!
Du burde være med oss!"

Jeg sa: "Å nei, sir. Jeg kan ikke
støtte det du gjør.

Vi er her i dag,
vi driver forretninger.

Dette er et hellig sted.
Dette stedet her,

dette er Representantenes hus.

Du forstyrrer
det vi prøver å gjøre.

Det du gjør
er uamerikansk, og du må stoppe.

Du må slutte
å gjøre dette akkurat nå.

For personene til venstre og høyre
for meg har sine våpen trukket.

For hvis du ikke gjør det,
kan de skyte og drepe deg.

De kan skyte deg."

Det var en ganske intens situasjon.

Hadde de kommet inn de dørene,
Våpen var trukket.

Det kunne ha endt
i et blodbad akkurat der.

De prøvde, men de
kom seg ikke inn.

Så en del av mengden brøt ut
fra gruppa og gikk ned en gang.

Jeg satt i speaker-stolen.
Jeg føler meg som Titanics kaptein.

På en eller annen måte
bør jeg forbli der til alle drar.

Jeg vet ikke om det står nedskrevet,
men jeg følte det.

Et par sa til meg:
"Du burde gå nå."

Så gikk jeg ut, og jeg snur meg.

Jeg ser tre politibetjenter
utenfor dørene,

og den store, sinte mobben.

Jeg har en kniv.

-De drar.
-De drar.

De drar!

De drar.

De var 50 meter unna medlemmene.

Hvis de bryter gjennom,
er vi ille ute.

Dette er ikke et knippe demonstranter
som deler ut flyveblader.

Politi hadde trukket våpen.

De fortsatte å slå
sine bare knyttnever mot glasset.

På et tidspunkt sprekker glasset.

Jeg ser inn i ansiktene til de
som slår nevene på glasset.

Hvis du hadde spurt meg
hvordan hat ser ut,

så ser det slik ut.

Vi fullførte evakueringen
av alle medlemmene i salen.

Og her er vi. Vi bare sitter her.

Capitol blir evakuert,
og vi har ingen steder å dra.

Vi kan høre menneskene i gangen
bak oss. Kan ikke gå den veien.

Vi kommer oss ikke ned i salen.

Så sitter vi fast. Vi er fanget.

Bryt den ned.

Vi ønsker ikke å skade dere,
vi vil bare gå inn.

Jeg så en masse.
Situasjonen virker fastlåst.

De står fast i en korridor og prøver
å komme seg forbi denne politirekken.

Det var mye roping, mye støy.

Hva faen?

Jeg vet ikke hvorfor,
men politiet rykker ut til siden.

Kom igjen. Bryt denne dritten ned.

Bryt den ned.

Kom igjen, for faen!

Jeg kommer opp dit, og det er
flere betjenter med våpen trukket

og rettet mot dørene på
motsatt side av lobbyen.

-Det er et skytevåpen!
-Han har skytevåpen!

Jeg ser i tide til å se et skudd
avfyrt av en av våre betjenter.

Det hørtes ut som et skudd.

Jeg vet ikke hva han skyter på.
Jeg antar flere trusler.

Jeg roper: "Hva har vi?"

Noen sier: "Ett skudd er avfyrt.
Noen er nede på den andre siden."

Trekk dere tilbake!

Så hører jeg at folk roper: "De skjøt
henne, faen meg. Hun er døende."

-Dere gjorde det! Hun er død!
-Dere skjøt henne!

Jeg presset meg frem i rommet.

Jeg så ned, og det er
en kvinne som ligger på gulvet.

Blod kommer ut av munnen hennes.

Hun ser uhyre ille tilredt ut.

Hun er omgitt av politi
som prøver å redde henne.

Når du begynner å bruke dødelig makt,

har situasjonen eskalert
til et helt annet nivå.

Trekk dere tilbake!
Hun kommer til å dø, for faen!

Du ser at politiet fortsatt
er redd for mengden.

De fokuserer på henne.

De prøver å redde
denne damens liv.

Men de følger med på mengden. De kan
vende seg mot politiet når som helst.

De ber dem rygge unna
og gi dem plass.

-Hun trenger hjelp!
-Rygg unna!

Vi kan ikke redde henne.
Trekk dere tilbake!

Vi kan ikke redde henne
hvis dere står her. Trekk tilbake!

Lag et hull, alle sammen.

Det lages plass til at hun
kan bæres gjennom denne korridoren,

de bar henne bare ned trappen.

Alle var sjokkerte og opprørte
over at det var gått så langt.

Hva faen?

Et skudd avfyres.

Jeg antar at det
vil bli mer av dette.

Så på dette punktet er jeg redd.

Jeg bare skjelver.

Hold dere nede, alle sammen!

-Ta av nålene.
-Av med nålene.

Noen medlemmer anbefaler
at vi tar av nålene våre.

Dette er nålene identifiserer oss
som kongressmedlemmer.

Hvis de kom seg inn gjennom dørene,
og kom etter oss,

ville vi enkelt bli gjenkjent
på grunn av nålen.

Jeg fjernet nålen min,
og flere andre gjorde det.

Jeg ringte til kona mi.

Det var det vanskeligste
øyeblikket i det hele.

Så snart jeg hører stemmen hennes,

kan jeg nesten ikke snakke.

Det er fordi det akkurat nå
går opp for meg

at jeg har den telefonsamtalen.

Den telefonsamtalen
som alle vet om.

Telefonsamtalen
fra 80. etasje i bygningen.

Telefonsamtalen fra flyet
mens det går ned. Jeg vet ikke.

I mitt sinn ønsker jeg
å konvertere

til det jeg vil kalle ranger-modus,
eller kampmodus.

Jeg ringte min kone og sa bare:
"Capitol er blitt stormet.

Vi er omringet.
Det er ingen vei ut."

Hun sa til meg:
"Hør her, ikke prøv å være en helt.

Du har en familie nå."

Mens jeg hører alle
snakke med sine kjære,

går jeg gjennom en mental strid om

jeg bør ringe til barna mine,
slik at de kan høre stemmen min?

Så jeg kan høre stemmene deres?
Eller ei, for jeg vil ikke uroe dem?

Jeg bestemmer meg for at jeg
trenger å snakke med barna mine.

Målet mitt var ikke å opprøre dem.

Mer enn noe annet ville jeg ikke
at de skulle bli opprørt.

Så jeg sa: "Jeg har det bra.
Det vil gå bra med meg."

Sønnen min svarer: "Hva mener
du med at det vil gå bra?"

Vi kan høre skudd,
og vi kan høre glass som knuses."

Det var først da jeg skjønte

at de kunne oppfatte
hva som skjedde.

Rett etter det
trodde jeg at jeg var...

Rett etter at jeg la på, trodde jeg
at jeg fikk hjerteinfarkt.

Det føltes som om brystet kom ut
av kroppen og dunket veldig hardt.

Men jeg skjønte
ikke at folk rundt meg...

...kunne merke at jeg var opprørt.

Jeg trodde jeg holdt det inne. Så
føler jeg at noen tar hånden min.

Jeg ser bak meg,
og det var Jason Crow.

Han stryker meg på hånden og sier:
"Det vil gå bra med deg."

Jeg vet ikke om jeg trodde det,
men det var det som måtte sies.

Vi går ut av heisen
med våpen trukket.

Vi går nedover gangen
til der inngangen til balkongen er.

Det er bare folk i gangen.

Det er bare tre av oss.

Jeg tenkte: "Jøsses,
dette vil bli ille."

Vi ropte til dem.
"Legg dere ned på bakken nå."

De la seg ned,
og en av gutta ropte:

"Ikke skyt.
Jeg har to kniver på meg."

Jeg begynner å sjekke ham.

Ganske riktig,
han hadde lommekniver på seg.

De var lommekniver, men bladene
var lange nok til å volde skade.

Og han hadde strips på seg.

Noen begynner
å banke på døren bak oss.

En betjent går for å svare døren.

Vi sier:
"Vent, du vet ikke hvem det er."

Betjentene klargjorde
sine skytevåpen.

Det sier meg
at de ikke vet om det er...

Om det er opprørere
eller redningsteamet.

Hadde jeg dårlige hensikter,
hadde jeg banket på døren.

Hvis jeg ville bli sluppet inn,
hadde jeg sagt: "Politi."

"Ikke lukk opp!
Hvordan vet du at det er politi?"

Jeg tenker for meg selv: "Seriøst?

Har dere ikke
en slags spesiell kode?"

Du vet... Noe i den duren.

Så du vet at det er en politibetjent.

Ikke åpne døren.
Du vet ikke hvem det er.

En av betjentene,
med hevet våpen, låser opp døren,

og åpner den på klemme og bekrefter
at det er redningsteamet.

-Døren åpnes...
-De sier til oss: "Gå."

Da vi kommer ut i gangen,
kan jeg se til høyre for meg

betjenter med våpen trukket.

En del av mobben ligger på gulvet
med ansiktet ned, og holdes tilbake.

Kl 14.53

Kom deg tilbake i gangen!
Slutt å stå frem! Trekk tilbake!

La oss ikke glemme hva presidenten
sa for et par timer siden på rallyet.

Han sa til alle tilhengerne hans
som hadde samlet seg:

"Dere tar aldri tilbake landet vårt
med svakhet. Dere må være sterke."

Han oppfordret dem
til å marsjere mot US Capitol.

Det er gjort nettopp dette.
Men ikke kun marsjert, de er inne

og de truer mange
mennesker akkurat nå.

-Hvem sitt hus?
-Huset vårt!

Stormen er her.

Stormen er her.

Trekk dere tilbake!
Stopp, kom dere tilbake!

Jeg kom meg ikke på sambandet på
grunn av trafikken, så jeg ringte.

"Jeg trenger folk,
ellers taper vi dette."

Han sa: "Dere må holde ut.
Vi har ingen akkurat nå."

Jeg kunne ikke tro det.

De forstår ikke
at vi har 30 mennesker her

som kjemper mot tusener. Jeg legger
på. "Vi må holde skansen litt til.

Kavaleriet kommer."
Jeg måtte lyve for dem.

De skulle ikke føle
seg så beseiret som meg.

Jeg går sakte innover. Jeg
prøver ikke å bli lagt merke til.

Man fløt med mengden,
om man likte det eller ei.

Det var så tettpakket
at man bare måtte gå med strømmen.

Det da de begynte å si: "Hiv ohoi!"

Hiv ohoi!

Hiv ohoi!

Det er en betjent der
med gassmasken sin.

Fyren tar tak i masken hans.

Han prøver å rive av ham
masken for å se ansiktet hans.

Han sier:
"Si meg navnet ditt, din jækel!

Si meg navnet ditt, din jækel!

Du hører betjenten rope tilbake:

"Slutt! Hva faen gjør du?
Slutt med det!

Hjelp!

Han ble klemt og skadet.

Du kunne se blod
fra munnen hans.

Jeg tror de trakk ham
bort etter det.

Få ham bakerst.
La oss få noen friske ansikter foran!

Så fortsetter menneskemengden med
å angripe dem for å komme seg inn.

Politiinspektøren min
kom bort og sa:

"Vi må finne inngangen
til Vestterrassen.

Vi må gå ned dit.
Politisjef Kyle er der nede."

Jeg samler sammen
rundt 20 av troppen min.

Vi går gjennom...
Den bygningen er en labyrint.

Vi går ned, og i denne gangen
er det MPD-betjenter,

Capitol-politifolk, som ser ut
som de nettopp er blitt banket opp.

De ser helt utmattet ut.

Det ser ut som målstreken for et løp
ingen av oss har trent til.

Jeg ser rundt på betjentene mine.
De fleste av dem er barn.

De er 21 til 25. Jeg sier:
"Gå og gi dem støtte."

Så i stedet for 20
personer i gangen, er det 40.

De var sparkelet i et hull.

Det var ikke nok.

Jeg kom til døren.

Den er forhøyet,
så du kan se ut i mengden.

Det er fortsatt tusenvis
av mennesker.

Snerrende, sinte mennesker
som kaller deg navn.

Trekk politiet ut!

"Drit og dra, griser! Ha deg unna, så
vi ikke må skade deg. Vi dreper deg.

"De gir dere niggere litt makt..."

Jeg bare:
"Kalte han meg nettopp en nigger?"

"Meg?" En del av meg tenker:
"Det er uhøflig."

Og en annen del av meg
tenker: "Si det igjen."

Jeg prøvde å la folk komme seg, men
tross skader, måtte man inn igjen.

Jeg løp bort
til våre skadde betjenter

og løftet dem opp og kastet
dem tilbake i kampen.

Jeg sa: "Jeg vet at du er skadet.

Men du må tilbake i kampen."

Det å kaste dem tilbake
i denne kjøttkvernen.

Det var en veldig vanskelig ting
å gjøre følelsesmessig.

01:40:43.160 -- 01:40:45.120
Vi ankommer
det ukjente stedet.

Vi ankommer alle
omtrent samtidig.

Da ser vi på storskjerm

hva som faktisk
skjer utenfor Capitol.

Hvor voldelig det var,
og hvor sint mobben var,

og handlingene
som Capitol-politiet ble utsatt for.

Og alle som sto mellom dem

og deres mål
om å komme inn i Capitol.

Schumer og jeg kommer med en
offentlig uttalelse til presidenten,

for det er alt han legger merke til.

Men det mislyktes. Vi klarte
ikke å overtale ham til å gjøre noe.

Ledelsen var der, fra demokratisk og
republikansk side. Hele Kongressen.

Vi driver nå med en rekke
iverksettelser på telefonene.

Chuck og jeg var på telefonene
til guvernørene i Virginia,

Steny med Maryland. Vi spør: "Er
din nasjonalgarde klar til å komme?"

Jeg sa: "Larry,
Capitol er under beleiring.

Vi må utplassere
Maryland Guard."

Hans svar var:
"Ja, vi er villige til å gjøre det."

Han sa imidlertid at han hadde
kontaktet forsvarsdepartementet

og kunne ikke
få autorisasjon til å gjøre det.

Vi må få stoppet volden.

Det ville bare skje
med nasjonalgarden.

Vi snakket òg med forsvarsministeren
og sa: "Du må utplassere tropper

med det samme."

Vi klarte ikke å høre
at det hastet i svaret hans.

Han sa: "Vi ser dette.
Vi tenker på det.

Vi prøver å få det, og ja,
vi forstår problemet.

Men ikke: "Det skal bli gjort."

Vi kommer og tar deg, Nancy!

Vi er her for forræderne!

KL 15.30

Jeg vet at opptakene våre
vil bli én av de viktigste måtene

folk vet hva som skjer i bygningen.

Hva enn som skjer,
må jeg jobbe videre.

Jeg møter en kollega av meg, Jim,
og vi ser at noen av demonstrantene

går inn og ut
av Nancy Pelosis kontor.

Pelosis kontor!

Er hun der inne?

-Helsike!
-Å, se på e-postene hennes.

Dette er vanligvis
en del av Capitol

som man ikke kan kikke inn på,

uten at en politimann roper

at du skal ha deg vekk.

Din skremte lille demokrat-faen.

Jeg tror jeg liker
mitt nye spisebord.

Mye av kontoret var alt vandalisert.

Det er folk som roter rundt
og leter etter suvenirer.

Pelosi er en sportsfan. Hun har
memorabilia på hele kontoret.

En person går bort til meg,
tar en baseball fra hyllen og spør

"Er det ok om jeg tar den?"

Så kommer det inn en fyr
med et amerikansk flagg,

og med noe som ser ut
som en gigantisk støtpinne i beltet.

Det er faktisk et elektrosjokkvåpen.

Han legger flagget
forsiktig ned på et bord.

Han setter seg ved en pult
med beina på bordet.

Han kikker i skuffene
og ser på dataskjermen.

Han holder opp et kort
med Nancy Pelosis underskrift,

så han kan ta bilder av det,
som et bevis.

"Dette er Nancy Pelosis kontor.
Jeg er her."

På dette tidspunktet innser Jim og
jeg at vi på en måte har fått nok.

Vi må finne et sted der vi er trygge.

Vi er endelig ute. Vi blir evakuert.

Vi ble sittende fast
på balkongnivået,

da demonstrantene
stormet inn i kammeret.

Mange medlemmer er alt ute.

Men nå slipper vi endelig ut.
Så vi evakuerer.

Da vi kommer til tilfluktsrommet,
et veldig stort rom.

Det er trolig mer enn hundre
kongressmedlemmer der inne.

Det er første gang
mange av oss kan puste lettet ut.

Vi er de siste som kommer dit,
og det er kaos.

Ingen vet hva vi gjør eller hvor
lenge vi kommer til å være der.

Ingen vet hva som venter.

Jeg prøver ikke å bli politisk her,
men jeg setter pris på deg.

Hun er en hyggelig dame.

Dette er januar 2021, så korona
er fortsatt veldig mye et problem.

Det er en drøss med folk uten maske.

Det bidro med enda
et lag engstelse for alle.

Vi evakuerer,
vi får folk der, og nå er vi i...

Jeg kalte det korona-punsjskålen,
som et humoristisk innslag.

For det var bare:
"Å, og vi er i en pandemi."

Det som er vanskelig å forstå der
og da, er at dette ikke er over ennå.

Jeg er ute, men Capitol er ikke
sikker, så vi er i det rommet.

Først tenkte jeg: "Ok. Det er over."
Det er ikke over i det hele tatt.

Det var ikke en storming. Det
var en beleiring. Vi ble overkjørt.

Hundrevis og hundrevis av mennesker
strømmet inn. Det var forbløffende,

og skremmende, for jeg er
svært bekymret for Tabitha og Hank.

Sakte senkes lyden.

Volumet senkes, og jeg sa til Tabitha
og Hank: "Dere kan komme ut nå."

Vi bare stirrer bort på hverandre,
og det er ingen ord.

Så banker det på døren.

Det er politiet.
"Vi skal hjelpe dere."

Det var i det øyeblikket
jeg følte at jeg hadde overlevd.

Jeg får en sms om at politiet
har dem. De er på vei.

Det er en pinefull tidsperiode,

fordi jeg vet at de nå
er utenfor det rommet.

Jeg vet ikke om hele
ruten er sikker.

Men det var nok omtrent 10 eller
12 minutter senere at de ankom.

Vi går til bakrommet,
og Jamie ser dem.

De samles i en gruppeklem,
og det er tårer og gråt.

De rister nesten.

Han fant barna sine.

Det er vanskelig
å beskrive den følelsen,

men det var bare overveldende.

Jeg bare omfavnet Tabitha og Hank.

Jeg jobber ikke engang i Capitol.
Jeg jobber i en annen bygning.

Jeg skulle ikke være der,
ikke bare jeg,

men barna hans
skulle ikke ha vært der.

Vi endte opp 50 meter
fra møtesalen på opprørsdagen.

Og kongressmedlemmet
sa noe sånt som:

"Ikke en god dag
å ta barnet ditt med på jobb."

-Hvem sitt hus?
-Vårt!

-Hvem sitt hus?
-Vårt!

-Hvem sitt hus?
-Vårt!

Forræderi!

Området utenfor rotunden
er bare fylt med folk.

En fyr nærmer seg og sier:
"Vi gjør dette for ditt folk."

Han sa: "Svarte mennesker burde
være her oppe sammen med oss."

Og jeg sa til ham:

"Så lenge det har vært
afroamerikanere i dette landet,

har vi blitt fratatt stemmeretten,

vi har blitt gjort til slaver
og frastjålet våre rettigheter.

I alt dette har vi aldri hatt
det i tankene våre å komme opp hit

og gjøre noe så latterlig
og så privilegert,

og så uamerikansk
som det du gjør akkurat nå.

Så jeg sa: "Ikke se på meg
og si at du gjør dette for meg."

Jeg sa: "Jeg tjente mitt land
hederlig og kontinuerlig."

Jeg sa: "Det du gjør,
er ikke i tjeneste for ditt land.

"Du er en forræder. Tror ikke noe
annet mens du står i dette bygget."

-Hvem sitt hus?
-Huset vårt!

-Hvem sitt hus!
-Vårt!

-Hvem sitt hus?
-Vårt!

-Hvem sitt hus?
-Vårt!

-Hvem sitt hus?
-Huset vårt!

I rotunden ser vi en fyr som messer,
og jeg vil intervjue ham.

Unnskyld meg, hva prøver du å gjøre?
Hva prøver du å gjøre?

Gi juling og ta navn, dame.

Jeg spør ham
om han prøver å forstyrre,

og før jeg spør ferdig..

Vi er ikke her for å skade noen.

Vi er bare her for å si at det
er en million av oss eller mer

der ute som vil komme inn
i dette bygget om nødvendig.

Da jeg prøvde å utfordre ham

om hva Donald Trump kunne tenke
om det som skjer i Capitol?

Han kan ikke svare meg,
for han peker meg i en retning...

Der er politiet.
Se opp, her kommer politiet.

Vi innser at det er
politifolk i hele rotunden.

Jeg er så rasende. Den
overveldende følelsen er sinne,

for Capitol er vårt ansvar.

Det er hellig for oss.

De måtte forbi mange av våre folk.
Så jeg er sint.

Jeg sier noe slikt som:
"Er dere forbanna?

For det er jeg. Det er på tide
å ta tilbake Capitol."

-Vi står sammen med dere.
-Nei, nå står du i veien.

Nei, du står i veien!
Capitol-politiet, la oss gå!

246 sting i hodet mitt
i Irak, rasshøl!

Vi har en gruppe fra Metropolitan-
politiet i fullt opprørsutstyr

jeg er så glad for å se dem, for de
ser alle 40 cm høyere ut enn meg.

De oppførte seg som om det
var deres bygg. Det var flott.

Demonstrantene beveger seg ikke.
Vi står mot veggen. Politiet kommer.

De dytter mer aggressivt enn
før. De tar tilbake kontrollen.

De har køller og prøver å presse
tilbake Trump-tilhengerne,

så de kan tro
at vi er med dem.

Vi vil bli fanget i bruduljen.

Vent litt.
Vi kommer til å bli slått! Å, faen.

Det en MPD-betjent
ved siden av meg.

Noen tar politikøllen hans
og går frem og tilbake med den.

De får dratt den bort fra ham.

Den flyr bakover inn i mengden.

Han ser på meg:
"Jeg mistet køllen min!"

Jeg sa: "Du har fortsatt
Starsky og Hutch. Kom an!"

Folk er sammenstuet.
Vi er klemt. Laura er helt klemt.

Vi prøvde å holde sammen
og å komme oss gjennom dette.

Men på et tidspunkt,
fordi politiet presser,

beveger demonstrantene seg,
og vi med dem.

Så Laura går foran meg,
og hun fører meg mot utgangen.

La oss komme oss ut.

For øyeblikket er Capitol
fortsatt okkupert av demonstranter.

Rapporter fra NBC News
melder om at Capitol Hill-politiet

og DC Metro-politiet samarbeidet
om å tømme bygget innvendig.

Hvorvidt de har lyktes,
er uklart for oss for øyeblikket.

Utrolig nok,
og uten forklaring gjennom det hele,

har USAs president
ikke kommet med en uttalelse.

Vi stirrer på fjernsynet
og venter på at presidenten

skal gjøre det presidenter gjør
i en tid som denne, å roe et land.

Det er å gripe inn,
det er å sende hjelp.

Og vi ser, og vi ser, og vi ser.

Vi har en tiltakende følelse
av at vi står alene her.

Jeg ser Liz Cheney i rommet,
og jeg kjenner henne.

Vi er rivaler. Hun er en veldig
konservativ republikaner,

innbitt partipolitiker. Men
hun er en person med integritet.

Hun er også den republikaneren
i rommet med høyest stilling.

Jeg sier til henne: "Liz, jeg stoler
på at du er enig med meg i dette.

Så snart vi kan,
så snart de gir oss klarsignal,

må vi marsjere tilbake til kammeret
i Representantenes hus og..."

Det jeg planla å si er: "Og fullføre
jobben og godkjenne valget."

Men hun fullfører setningen for meg.

Jeg sier: "Vi må umiddelbart
starte en riksrettsprosess."

Trump er farlig.
Han må stilles for riksrett.

Han må dømmes og fjernes,
og vi må gjøre det nå.

"Å, ok." Liz Cheney sier dette.

Det får meg til å innse alvoret.

Vi diskuterte kort. "Vi bør dra.
Det er over. De er alt i bygningen."

Til tross for vår beste innsats, fant
de veien på en annen måte.

Jeg sa til gutta som var der: "Jeg
vet ikke hvor mange som er oppe.

Men jeg vet at det er tusener av
folk foran som vil komme inn.

Drar vi, kommer de inn, og vi
får dem aldri ut. Vi blir her."

Det er veldig nervepirrende
når du tenker: "Hva gjør vi nå?

Vi prøvde å finne ut
hva sluttspillet var.

Dette så ut til å bare fortsette.

De ga ikke ga opp,
og vi ga ikke opp.

Jeg gikk mot fronten, og jeg så beina
til en av mine menn bli dratt bort.

"Hva faen skjer"

De har en MPD.

Betjent Isaac forteller meg at en
av våre betjenter er ute i mengden.

Nå tenker jeg: "Hva gjør vi?"

Vi kan ikke etterlate
den betjenten der ute i mengden.

Men jeg visste også at vi hadde
så få mennesker på døren,

at uansett hvem vi sendte,
ville det være fånyttes.

"Vi må hente ham."

Men strategisk sett
kunne jeg ikke gjøre noe med det.

Jeg kunne ha sendt menn ut døren,
men da ville vi ha måttet skyte folk.

Så å introdusere skytevåpen
i denne situasjonen var uforsvarlig.

"Faen ta. Vi må bare gå
ut. og få juling, om det skal til."

Vi la en plan om hvem
som skulle gå ut og hvordan.

Vi skulle sende
rundt ti betjenter ut dit.

Omringe ham og dra ham inn igjen.

-Jeg har én.
-Jeg har barn.

Heldigvis ble han
ført tilbake til døren

like før vi skulle gå og hente ham.

Kom hit.
Få ham opp dit igjen, kom igjen.

Vi lar deg gå!

Vi elsker dere, folkens.

Jeg snur meg, og der er han.
Han var tilbake.

Han så ut som om han var
dratt gjennom en mengde.

Han var blitt slått
og gitt elektrosjokk.

Vi trenger lege!

Vi trenger legehjelp!

Flere ganger under kampen
ble det så intenst

at jeg trodde vi ville tape
og ikke klare å holde stand.

Vi var alene i en lang periode.
Det er den skumleste delen.

Vi tryglet om hjelp, og det
var ingen som kunne hjelpe oss.

Vi gikk fra å beskytte Capitol
til å overleve i den tunnelen.

Da vi forlot Capitol,

fikk vi beskjed om at Trump
har laget en video.

Han oppfordrer alle
til å dra hjem.

Jeg kjenner din smerte
og vet at du er såret.

Det er en veldig tøff tid.

Det har aldri vært en tid som
dette hvor noe slikt skjedde.

Der de kunne
ta det bort fra oss alle.

Fra meg, fra deg, fra vårt land.
Dette var et uærlig valg.

Men vi kan ikke
gi disse folkene overtaket.

Vi må ha fred. Så dra hjem,
vi elsker deg, du er veldig spesiell.

Du ser hva som skjer, og hvor ille
og ondsinnet andre behandles.

Jeg vet hvordan du har det.
Men gå hjem, og gå hjem i fred.

Det ser forhåndsinnspilt ut!
Dette er vårt hus, for faen!

Klokken er ikke 18.
Det er ikke portforbudstid.

Trump ville ikke...
Det hørtes ikke ut som Trump.

Jeg spurte supporterne:
"Hva syns du om det?

Vil du følge
Donald Trumps anmodninger?"

For dem er det falske nyheter.
Trump kan ikke si det.

Og så ser jeg
QAnon Shaman på trappen.

Jeg henvender meg til ham
på en likefrem måte.

"Er det deg jeg ser på
bildet?" Han sier: "Ja!"

Jeg var i senatsalen.
Jeg satt i Bidens stol. Det var gøy.

Veldig stolt av seg selv.
Så sier jeg: "Så..."

Tror du ikke
at det å presse politiet,

og gå inn når du ikke har lov til
det, undergraver budskapet ditt?

Å nei. Budskapet er
at globalistene og kommunistene

har infiltrert regjeringen
på høyeste plan.

De har glemt at de
jobber for oss, folket.

I dag dukket sjefen deres
opp på jobb.

Jeg spør ham: "Men tror du
Donald Trump vil støtte deg,

når du reagere slik
mot politiet og politifolkene?"

Og så siterer han Jefferson.

Frihetens tre
må iblant bli forfrisket

med patrioters
og tyranners blod.

Jeg er litt forbauset
over hva han sier.

Jeg spør ham:
"Tror du det var nødvendig?"

Ingen blir skadet akkurat nå.
Ingen presser mot politifolkene.

Planen vår er å la disse forræderne
få vite hvem som har styringen.

Alle var utslitte.
Kolonner begynte å bryte opp.

Vi prøvde å holde dem
så godt vi kunne.

Jeg satte meg ned på bakken
og tenkte: "Jeg har ikke noe igjen."

Det ikke er nok i denne verden
til å motivere meg akkurat nå

til å reise meg igjen
og fortsette kampen.

Jeg vet med sikkerhet,
god, slem eller likegyldig,

at om vi måtte skyte oss ut, var de
fleste klar for det. Det var for mye.

Man når et punkt
der man har nådd en grense

for hva man kan tåle
som et menneske.

Det er grenser og det er evner.

Som politi må man følge
en annen standard.

Men jeg vil ikke dø i denne gangen.

Jeg hører hunder bjeffe.

Jeg kan ikke for alt i verden forstå
hvorfor jeg hører hunder bjeffer.

Jeg ser nedover i gangen,
til høyre for meg.

Jeg ser politifolk
fra Virginia-organet

som løper i vår retning
med opprørsutstyr på.

Ut av det blå komme et gigantisk
menneske gående. En enorm mann.

Han sier:
"Trenger dere vår hjelp?"

Havet deler seg,
og 25 personer dukker opp.

Det er Virginia State.

De var de største gutta jeg har sett.
Jeg var så glad for å se dem.

Da de dukket opp,
tenkte jeg: "Vi klarer oss."

Nå ville jeg reise meg
og komme tilbake i kampen.

Vi hadde friske sjeler til å hjelpe
oss. Vi skal klare dette.

Vi skal vinne dette slaget.

Én av dem spurte meg:
"Skal vi kaste sjokkgranater?"

Jeg sa: "Kast hva enn du har.
La oss gjøre det."

Vi samlet alle ved døren
og bare dyttet til.

Til slutt presset vi oss ut.

Det er som å tømme et avløp.
Vannet begynner bare å strømme.

Vi løp som lemen ut denne døren.

Vi kunne begynne å dytte
folk ned på scenen.

Vi sa til folk: "Det er over.
Du er ferdig. Gå av scenen."

Endelig er vi på offensiven, i stedet
for i forsvar de siste fire timene.

Vi presser oss ut. Du kan kjenne
luften. Du kan puste inn luften.

Vi dyttet dem helt tilbake,
og så stopper du og du skjønner:

"Det er kaldt her ute,
og jeg er våt fra topp til tå."

Men du er glad.
"Dette er endelig over."

Dagen som du ikke trodde
ville ende, tar endelig slutt.

KL 17.00

Vi som nasjon var heldige

at Virginia-delstatspoliti
dukket opp da de gjorde det.

Vi ville hatt andre samtaler om 6.
januar, om vi måtte blitt der lenger.

Vi hadde nok trukket våpen og skutt
eller noen i mengden ville gjort det.

Vi hadde beslaglagt våpen.
Hvor mange flere der ute hadde våpen?

Så vi skyter, de skyter.
Heldigvis eskalerte det ikke til det.

Jeg kan bare tenke meg tapene
av liv hvis vi hadde gjort det.

Det viktige øyeblikket
under nedstengningen skjer

rundt kl 18.00 eller like etter.

Det er da speaker Pelosi og
Steny Hoyer kommer inn i rommet.

Vi var i ekstase over at de var
trygge, bekymret for traumene.

Jeg blir bedt om å snakke,
og jeg sier til dem: "Vi er tilbake.

Vi skal hedre
grunnlovsansvaret vårt.

Vi kan ikke la det gå
enda en dag, før vi bekrefter

at Joe Biden og Kamala Harris

er president
og visepresident i USA.

Etter så mye forvirring, frykt
og sinne gjennom dagen,

var det et godt sted for oss å si:
"Ja, og nå skal vi gjøre vår plikt.

Vi vet ikke når på natten,

men vi skal godkjenne valget,
og i morgen er det en ny dag."

Jeg ga Tabitha en stor klem
og et kyss og jeg sa:

"Jeg er så lei meg. Jeg vet ikke
hvordan jeg kan gjøre det godt igjen.

Men dette skjer aldri igjen
når du kommer tilbake til Capitol."

Og hun sa: "Jeg vil
ikke komme tilbake til Capitol."

Og... av en eller annen grunn,

av alt det fæle jeg ser,
traff det meg rett i magen.

Hun vil ikke komme
tilbake til arbeidsstedet mitt.

Capitol i USA.

Det var egentlig ingenting
jeg kunne si på det tidspunktet.

CNN suger!

Faen ta falske nyheter!

Jeg ser en gruppe av mennesker
som messer og roper.

Energien i denne kretsen er
ustabil. Jeg ser i kretsen,

og folk ødelegger
AP Press-kameraer.

Og jeg er redd.
Dette er et angrep på pressen.

Dette er et angrep på media,
og jeg holder et kjempekamera.

Så snart de har ødelagt
dette filmutstyret,

vil de snu seg og se meg
og gå etter meg?

Faen ta AP Press!

-Fang det på film!
-Morna, falske nyheter!

Lag en liste!
Skriv ned disse navnene!

Så jakter vi på dem,
én etter én.

Forrædere til giljotinen!

Jeg tar ett bilde
av en gruppe mennesker,

og en kvinne snur seg
og spør: "Hvem jobber du for?"

Så roper hun:
"Antifa-fotograf! Antifa!"

Det er en dødsdom i den hopen.

I løpet av få sekunder
kommer det fire store menn,

den ene var skjorteløs med et
økseskaft, og de omringer meg.

Jeg hever hendene.
"Jeg jobber for National Geographic."

"Bevis det!" Han har en stokk.

Jeg trekker pressekortet mitt ut,
holder det opp og rører meg ikke.

Han lener seg mot meg og sier:
"Å, ok. Det er greit."

Jeg tenker at han forbinder National
Geographic med sjiraffer og sebraer.

Jeg tenker: "La meg
komme til helvete bort herfra."

Det er portforbud
over hele Washington DC,

etter denne ekstraordinære
voldsdagen i US Capitol.

Vi er nå omringet på denne siden
av Capitol av føderale myndigheter,

og en veldig stor
polititilstedeværelse her.

Vi hørte nyss den andre
kunngjøringen over intercom,

som ba folk forsvinne fra området.
Portforbudet er nå iverksatt.

Gjør de ikke dette,
vil de bli arrestert.

Flytt dere!

Jeg ser betjenter i ulike uniformer,
forskjellig taktisk utstyr.

Det faktum at de var der
og at disse organene

sendte sine menn og kvinne
til vår nasjons hovedstad

for å støtte våre brødre og søstre
i Capitol-politiet,

det var et fantastisk syn å se.

Det viste hva
disse politifolkene står for.

Det handlet ikke om politiske ståsted
eller om vi var enige eller uenige

med synspunktene til de som var inne.
Det hadde ingenting med det å gjøre.

Jeg vil alltid være takknemlig
for den hjelpen de ga.

Jeg gikk bare rundt
i bygget og tenkte:

"Folk døde her inne, mann"

Jeg ser meg rundt og ser all
ødeleggelsen i denne bygningen.

Det ligger fremdeles betjenter på
gulvet. De er i smerte, og de blør.

Noen av betjentene kjenner du
ikke igjen, før de fjernet hjelmen.

De sa ikke så mye. De bare så
på hverandre. Nikket med hodet.

De tenkte bare: "Hva pokker skjedde?"
Det er vanskelig å bearbeide.

En fyr brøt sammen, begynte å gråte.

"Jeg vet ikke hvor mye
mer jeg kunne ha tålt."

Vi samler oss,
og den ene betjenten min sier:

"Hvis noen sier at dere ikke
gjorde jobben deres i dag,

og ikke kjempet som bare juling
og holdt stand,

kan du sende dem til meg."

Jeg gikk inn i Statuary Hall der
mange av mine politi-kamerater

hvilte seg ut etter den lange
kampen vi så dem kjempe.

Jeg sa: "Takk" til så
mange som jeg kunne.

Han gikk rundt og spurte dem
hva de hadde opplevd. De var opprørt.

De følte seg i mindretall
og ikke godt utstyrt.

De fikk ikke forsterkninger,
og en betjent tok ham ikke i hånden.

Kollegaen min sa: "Så du det?"
Jeg sa: "Ja, det er greit."

"Vi er et republikansk medlem.

De så på dette som folk fra
mitt parti som kom og angrep dem.

Det er veldig følelsesladd.

Man føler skyld for disse folkene

som fysisk ofret seg selv for å se
til at jeg og medlemmene var trygge.

Jeg var trygg og får dra hjem til
familien i kveld, på grunn av dem.

I dag var en mørk dag i historien
til United States Capitol.

Til de som skapte kaos
i Capitol i dag, dere vant ikke.

Vold vinner aldri.

Vi må og vi vil vise for landet

og for hele verden at vi ikke
vil bli avledet fra vår plikt.

Vi vil respektere vårt ansvar overfor
grunnloven og det amerikanske folk.

Jeg anerkjenner motet
til visepresidenten.

Alle av oss, alle våre medlemmer.
Det var en veldig farlig situasjon.

Det er ikke bare:
"Nå er vi alle trygge."

Arrene etter den trusselen
og traumene den forårsaket,

er til stede i rommet.

Jeg reiser meg
i opposisjon til innvendingen.

Jeg lytter til debatten
på gulvet i Representantenes hus.

Jeg er vitne til den mest nakne

og følelsesladde energien
jeg har sett i hele min karriere.

Dette er det første øyeblikket der
vi som nasjon prøver å komme oss.

Vi er alle amerikanere.

Ikke "Amerikanere R", ikke
"Amerikanere D". Vi er amerikanere.

Ved å komme tilbake
for å fullføre jobben vår.

beviser vi at vårt demokrati ikke kan
forstyrres av kriminell oppførsel.

Vi vil ikke vakle eller bøye oss
og ikke vike tilbake fra vår plikt.

Så skjer det et skifte,
og det er så merkbart.

For plutselig, etter et par taler,

faller ting på plass igjen.

Jeg reiser meg
for å støtte innvendingen.

-Jeg støtter innvendingen.
-Jeg støtter innvendingen.

Utfordringene fortsetter,
og jeg sier: "Kødder du med meg?"

Etter alt dette
skal de utfordre resultatene?

De skal fortsette med løgnen
og konspirasjonsteoriene?

Jeg reiser meg i
opposisjon til innvendingen.

Jeg trygler republikanerne
om å innse hva de gjør.

Å oppgi ideen om at det
ikke var et rettferdig valg.

Jeg er ikke den samme unge mannen
som jeg var da jeg dro til Irak.

Jeg er villig til å gjøre mye
for landet mitt, og jeg gjorde det.

Jeg skjønte bare aldri at den
største trusselen mot landet

kom fra kollegaene mine og fra
andre amerikanske statsborgere.

Jeg så noen
av kollegaene mine i salen.

De argumentere for det samme som
de hadde planlagt før dette skjedde.

Det var det som drev meg til å holde
min tale under godkjenningen.

De siste årene
har feilinformasjon og frykt

blitt matet inn i folk
for profitt og makt.

I altfor mange år har ledere
rundt om i landet ikke sagt noe.

Iblant gjentok de budskapet
på grunn av troen

at det å vinne uansett kostnad,
var verdt alt.

Det er ikke annet enn komplett
stillhet fra min side av salen.

Det slår meg der og da, at disse
folkene ikke har ombestemt seg.

Det var ikke vanskelig.
Jeg måtte være tro mot meg selv.

Jeg sa til meg selv: "Jeg vil ikke
la folk, uansett hva antallet var,

som var i Capitol den dagen
og gjorde det de gjorde,

til å påvirke min stemme."

Jeg vil kunne gå hjem
og legge meg

og sove med god samvittighet, så jeg
protesterte mot Pennsylvania.

Det var bare de to delstatene,
Arizona og Pennsylvania.

Jeg stemmer
for å bekrefte Arizona-valget,

jeg går ut dørene
i Representantenes hus-kammeret

og inn i resten av Capitol,
for første gang den kvelden.

Jeg ser sigarettsneiper
stumpet mot statuene,

og kastet på gulvet, vannflasker,
utstyr, Trump-flagg...

Jeg kneler ned
og begynner å rydde opp.

Først finner jeg denne biten.

Bare gullfolie, veldig lett,
plast, og jeg ser den.

Jeg vet ikke hva den er,
men den ser ut som en vinge.

Jeg fortsetter å rydde,
og jeg finner resten av den.

Jeg ser formen av en ødelagte ørn.

Jeg holder den i hendene mine
som om den er et skadet dyr.

Det er noe med dette
som for meg legemliggjør

omfanget av den 6. januar.

KL 03.40

Stemmene for president
av De forente stater er som følger.

Joseph R. Biden jr. fra delstaten
Delaware har fått 306 stemmer.

Donald J. Trump, fra delstaten
Florida, har fått 232 stemmer.

Kunngjøringen av stemmeresultatet

av Senatets president skal anses

en tilstrekkelig erklæring
av de som er valgt til president

og visepresident i USA.

Formålet med fellessesjonen,

i henhold til Senatets
sammenfallende resolusjon 1,

i den 117. Kongress, erklæres
fellessesjonen som hevet.

Ved siste klubbeslag var jeg knust

for så mange republikanere
stemte mot folkets vilje,

etter at de hadde sett død,
ødeleggelse og skade påført folk.

Et angrep på Capitol, på grunnloven
vår, Kongressen og demokratiet vårt.

Det hersker en lettelse
at for øyeblikket er dette over.

Valget er bekreftet.

Og grunnloven fungerte,

og Joe Biden blir USAs president
om to uker.

Det føltes bra.
Det føltes veldig bra.

Da jeg kjører hjem, undres
jeg: "Er dette begynnelsen?

Eller slutten?"

Går dette landet i oppløsning?

Eller ved å gjøre vår plikt til tross
for all styggheten den dagen,

bidro vi til å forene landet?

Jeg vet ennå ikke svaret.

Jeg stopper foran huset mitt, og
jeg går gjennom inngangsdøren.

Jeg sitter i lenestolen min,
og jeg stirrer bare.

Jeg stirrer bare ut i luften.

Og jeg brøt sammen.

Jeg gråt.

All den frykten og sinnet, alt
kom bare ut i det øyeblikket.

Og jeg tok meg sammen.

og den 7. januar

var alt annerledes.

Ingenting var det samme.
I hvert fall ikke for oss.

Jeg ble født i et kommunistisk
land og tilbrakte karrieren

på å jobbe i eller rundt land

der folk sliter
og risikerer livet for demokrati,

for sjansen til å nyte rettsstaten.

Demonene alltid er der ute.

Gjør vi ikke alt i vår makt,
hver eneste dag

i forsvar av systemet vi tar for
gitt, kan vi fortsatt miste det.

Det eneste som er nødvendig
for at det onde skal eksistere,

er at gode mennesker ikke gjør noe.

Folk landet over er avhengige av oss,
om det er rettshåndhevelse,

om det er militæret,
om det er lovgivere,

for å leve etter vår ed,

for å opprettholde grunnloven,
rettsstaten og beskytte demokratiet.

Jeg kjører endelig hjem,
og jeg tenker:

"Hvordan takker jeg
betjentene mine?"

"Hvordan forklarer jeg en ektefelle,
eller en kjæreste,

deres barn, at deres mann, deres mor,
deres kone, deres sønn,

deres datter ble skadet på grunn
av noe jeg kanskje ikke har gjort?

Det som gjør det verre for
disse betjentene er oppfatningen,

om at en tredjedel av landet

ikke tror det en gang skjedde.

De tror ikke at deres
tjeneste teller som noe.

Det er en følelsesmessig byrde.
Derfor er det viktig

for historien å vise hvor modige
disse menneskene var.

Jeg drar til flyplassen,
for å fly tilbake til Michigan.

Det er en håndfull
kongressmedlemmer på flyet.

Alle andre er fra rallyet.

Alle andre er fra mobben,
og de feirer.

Vi sitter med bøyde hoder.

Under den timeslange flyturen
fra til Detroit overhører vi

denne mobben som gjenforteller
hele dagen fra deres perspektiv.

Det er forferdelig.

Det jeg ikke kan tilgi eller glemme,
er traumene som ble forårsaket.

Å se blikkene til mine ansatte,
disse unge, idealistiske menneskene,

fra traumet de hadde opplevd,

og det posttraumatiske stresset
de vil oppleve.

De arrene stikker dypt.
Du kan reparere bygningen.

Men det er veldig vanskelig å lindre
traumer som folk har opplevd.

Jeg kjører opp fra Washington
tilbake til New Jersey.

Jeg ser barna mine løpe opp
til meg for aller første gang.

De yngre løper bare rundt.

Han danser omkring,
han er på den alderen, tre år gammel.

Men min eldste sønn, fem år
gammel, han kommer bort til meg.

Han går tankefullt bort til meg,
og han sier: "Dada, har du det bra?

Skjedde det noe på jobben?"
Og jeg bare...

Jeg bare...
Jeg tror ikke jeg opplevde

ord så gjennomtrengende
som det noen gang i mitt liv.

"Skjedde det noe på jobben?"

Presenter gevær!

BRIAN D. SICKNICK
CAPITOL-POLITIET

30. JULI 1978 - 7. JANUAR 2021

BRIAN D. SICKNICK
DØDE ETTER Å HA FÅTT

TO SLAG MENS HAN KJEMPET
FOR Å BESKYTTE CAPITOL.

I DAGENE OG MÅNEDENE
ETTER 6. JANUAR 2021

VAR DET FIRE BETJENTER I
CAPITOL- OG METROPOLITAN-POLITIET

SOM BESKYTTET CAPITOL,
SOM TOK SITT EGET LIV.

MER ENN 140 BETJENTER,
DERIBLANT 73 FRA CAPITOL-POLITIET

OG 65 FRA METROPOLITAN-POLITIET

BLE SKADET MENS DE
FORSVARTE CAPITOL.

FIRE DEMONSTRANTER DØDE
UNDER ANGREPET PÅ CAPITOL.

I SEPTEMBER 2022 ER 910 PÅGREPET OG
SIKTET I FORBINDELSE MED OPPTØYENE.

390 AV DEM HAR ERKJENT STRAFFSKYLD.

Tekst: Vibeche Dart
plint.com