Original subtitles

VELKOMMEN TIL WASHINGTON

Det storslagne Capitol har huset Kongressen siden 1800.

Her samles Kongressen i USA for å etablere nasjonens lover.

De godkjente grunnlovstillegget som ga kvinner stemmerett.

Speaker Gillett underskrev lovforslaget...

Den 7. desember 1941 er en dato som aldri vil glemmes.

...tjente sitt land og friheten

for å hjelpe andre nasjoner styrke sin uavhengighet

og kurere det sosiale kaoset der kommunismen alltid har blomstret.

Det er galt, dødelig galt,

å nekte noen av dine medamerikanere stemmerett i dette landet.

PRESIDENT JOHNSON OM STEMMERETT 15. MARS 1965

I øynene til mange i verden er denne seremonien hvert 4. år

som vi regner som vanlig, intet mindre enn et mirakel.

Medlemmer av Kongressen, USAs president.

Spørsmålet om helsetjenester.

Jeg er ikke den første som tar opp saken, men jeg skal bli den siste.

Sammen skal vi gjøre Amerika storartet igjen.

Takk. Gud signe dere. Og Gud signe Amerika.

Donald Trump, USAs 45. president, vil bli nektet en ny periode.

Trump-kampanjen går til søksmål i flere delstater.

Men veien er klar for den nye påtroppende presidenten.

6. JANUAR

Det er onsdag 6. januar 2021. Senere i "America In The Morning"...

Politiet i Washington DC har arrestert seks

i forkant av dagens pro-Trump valgmøter.

Kongressen skal møtes for å telle valgmannskollegiets stemmer

som bekrefter Joe Bidens seier.

En smittsom koronavirusvariant har nå spredt seg til fem delstater,

men vaksiner er fortsatt vanskelig å få tak i.

Morgenen den 6. januar går jeg ut

og venter på stabssjefen min, som henter meg på vei ned.

Vi kjører ned, og vi ser folk gå rundt

med mange Trump-flagg

og urovekkende sørstatsflagg.

Det var en stor gruppe Trump-tilhengere der.

Vi stoppet ved rødt lys, og det var en fyr i bilen ved siden av oss...

Denne fyren har vinduene nede

og han spiller denne sangen høyt.

Sangen "F... Donald Trump", og han ler.

Noen i gruppen begynte å brøle til ham og til oss.

De sa: "Vi skal ta alt sammen tilbake."

"Trump vant." Idet vi kjørte, viste noen fingeren.

Så det lovet ikke godt.

KYLE RITTENHOUSE GJORDE IKKE NOE GALT

-USA! -Kom igjen!

Jeg er en uavhengig filmskaper.

Jeg har på meg et skjerf og min sedvanlige cowboyhatt.

Dette er antrekket som lar meg gli inn.

Især med mitt store kamera, og jeg er svart. Så jeg stikker meg ut.

Når jeg sier "president", sier dere "Trump".

Alle de typiske flaggene er der. "Ikke tråkk på meg",

og "Antisosialisme" og "Faen ta Joe Biden".

Det er en skikkelse dyppet i tjære og rullet i fjær med en giljotin.

Det er tydelig at nesten alle her representerer hardbarkede Trump-folk.

De har tatt seg fri fra jobb.

De har flydd inn fra hele landet for å høre Trump tale.

Jeg begynner å klemme meg gjennom mengden, og jeg mottar smil.

Jeg får ikke så mange aggressive blikk.

En kvinne går gjennom mengden. Hun hvisker ikke engang.

Hun sier bare: "Vi kommer til å storme Capitol etter dette.

Vi skal storme Capitol. Gjør deg klar."

Så snart Trump er ferdig, stormer vi Capitol.

Si det videre.

Vi har makten i tall. Vi kom hit for å beskytte republikken vår.

Vi gjør det verdt det.

Marsjer mot Kongressen, rett etter Trumps tale.

Og så kommer Trump på.

Mine damer og herrer, ta imot den 45. presidenten i USA,

president Donald J. Trump!

Vi er samlet i hjertet av vår nasjons hovedstad

av en veldig grunnleggende og enkel grunn, for å redde demokratiet vårt.

Og for å bruke et favorittbegrep som alle dere fant på,

vil vi stoppe ranet.

Jeg valgte å komme inn tidlig.

Jobben min i dag

er å representere Michigan.

Vi har en organisert innsats som vi vet inkluderer mange republikanere

som vil prøve å forhindre at valget blir godkjent.

Det er kilden til vår uro.

Alt visepresident Pence trenger å gjøre,

er å sende det tilbake til delstatene for å godkjennes på nytt,

og vi blir president, og dere blir de lykkeligste menneskene.

Vi hadde sett flere rapporter om at presidenten prøvde å overbevise Pence

om å bestemme hvilke stemmer som skulle telles og ikke telles.

Og kanskje å erstatte én stemme for en annen.

Så jeg våknet og tenkte for meg selv:

"Vil Pence gjøre det presidenten vil at han skal gjøre,

eller vil Pence følge loven?"

Etter dette skal vi gå ned, og jeg skal være der med dere.

Vi skal gå ned til Capitol.

Vi skal heie på våre modige senatorer og kongressmedlemmer.

Vi kommer nok ikke til å heie så mye på enkelte av dem.

På vei til jobb tenker jeg bare...

Hvem vet hvordan dette kommer til å ende, men jeg vet det er mørkt.

Jeg har pistolen min med meg. Som kongressmedlem

kan vi være bevæpnet hvor som helst, bortsett fra selve møtesalen.

Jeg pleier ikke å bære våpen. Vi har mange politifolk,

men jeg har en annen følelse denne dagen.

Før jeg kom,

hadde ingen noen anelse om hvor korrupte våre valg var. Vi kjemper.

Vi kjemper som bare juling, for ellers,

vil du ikke ha et land lenger.

På vei bort til Capitol

la jeg merke til at små grupper av demonstranter dannet seg.

Jeg la også merke til noe annet. Det var mangel på sikkerhetstiltak.

Det var en stor kontrast

til forberedelsen sommeren før.

Da de gjorde seg klare til Black Lives Matter-protestene.

Den sommeren var det gjerder overalt.

Det var opprørsutstyr ved hver inngang til bygget.

Det var politifolk overalt.

Jeg så ikke dette.

Jeg spør meg selv: "Er vi klare for dette?"

Heng dem alle for forræderi!

Klokken varsler oss om at godkjenningsprosessen vil begynne.

Jeg begir meg til kammeret.

Kammeret er et bemerkelsesverdig rom.

Det har et hovednivå delt av en midtgang.

Når folk snakker om å jobbe over midtgangen,

er den ikke bare billedlig, men fysisk.

Det er en republikansk og en demokratisk side.

Du sitter på siden til laget ditt.

Jeg vet hvor jeg skal gå inn. Jeg går inn, og jeg går bakerst til høyre.

For der sitter laget mitt.

Jeg vet at i dag skal jeg stemme

på godkjenningen av valgmennene fra de ulike delstatene.

Jeg gjorde det klart for mine velgere

at jeg skal protestere mot delstater som Arizona, Pennsylvania og andre.

Vi visste det ville bli utfordringer,

så vi forberedte delegatene fra disse delstatene for den dagen.

Madam Speaker, visepresidenten og USAs Senat.

Da vi gikk inn i kammeret, snakket jeg med Ted Cruz.

Han skal bli den personen

som skal protestere mot valg- opptellingen i Representantenes hus.

Så jeg forteller ham hvor farlig jeg tror det er.

Det han og andre er i ferd med å gjøre.

Jeg var bekymret for hvordan landet ville bli delt fremover

når det gjaldt rettmessigheten av Joe Bidens presidentskap.

Vi så senatorene komme inn, som en Noahs ark-prosesjon, to og to.

Prosessen er veldig formell.

Den har vært den samme i nasjonens historie.

Vi mottar et skriv de deler ut.

Skrivet er fra visepresident Mike Pence.

I hovedsak står det i skrivet

at han ikke har konstitusjonell makt til å gjøre det han bes om å gjøre.

Å avvise valgmannstemmer som kommer inn fra delstatene.

Nå trekker jeg et lettelsens sukk.

For dette var vår største potensielle frykt,

at han ville spille med i planen.

Speaker, medlemmer av Kongressen, i henhold til grunnloven

og lovene i USA,

møtes Senatet og Representantenes hus for å bekrefte sertifikatene

og telle valgmannstemmene i flere delstater

for president og visepresident i USA.

Det er helt klart en viktig begivenhet.

Det er tydelig at folk har sterke synspunkter på begge sider av saken.

Men det går relativt normalt frem en stund.

Herr president, møtet er satt.

De går gjennom fremleggelser. Først ser de på Alabama.

Visepresidenten spurte etter innvendinger.

Det var ingen. Så gikk de over til Alaska.

Ingen innvendinger mot Alaska. Og så Arizona.

Er det innvendinger mot å telle stemmesertifikatet

i Arizona som telleren har bekreftet å være korrekt i form og autentisk?

Jeg, Paul Gosar, reiser meg på vegne av meg selv og 60 kolleger

for å protestere mot opptellingen av valgsedlene fra Arizona.

Er den skriftlig og signert av en senator?

-Ja, det er den. -Det er den.

Man trenger bare én person til å protestere,

men det er dusinvis av mennesker som reiser seg på republikansk side.

Da går Representantenes hus og Senatet for å vurdere innvendingen.

Senatet trekker seg tilbake til sitt kammer.

Jeg kommer til fremsiden av vestfløyen av Capitol.

Det er kanskje 50 personer der. Trump taler fortsatt.

Så flertallet av alle andre er fortsatt...

Hele folkemengden er i Ellipse eller ved Washington-monumentet.

Jeg ser nordover og en stor folkemengde

går nedover gaten. De er veldig bråkete.

-Hvem sine gater? -Våre gater!

-Hvem sine gater? -Våre gater!

Jeg så umiddelbart at det var Proud Boys.

USA!

Jeg kunne se noen få Capitol-politifolk.

Folkemengden roper på dem.

Plutselig hører jeg skriking.

Folk roper: "Ja!" De jubler.

Jeg hørte dem rope og riste gjerdene.

Jeg tenkte: "Da er vi i gang."

USA!

Jeg tror ikke politiet skjønte hvor alvorlig denne gruppen var.

Du så at de prøvde å stoppe dem.

Men det var fem betjenter på veien.

Trekk tilbake, for helvete!

Hold rekken!

Hele folkehopen følte at øyeblikket var inne.

Så hoppet de alle over gjerdet. Alle klatret over gjerdet.

Vi stormer Capitol, baby. Vi tar denne dritten.

De roper: "Kjemp for Trump. Han sendte oss hit."

Folk løper opp plenen og opp gangveien.

De går i alle retninger for å komme til Capitol.

USA!

USA!

-Jævla forrædere. -Løftebrytere!

Jeg ankommer og inntar rekken. Rett foran meg ser jeg sinne.

Masse sinte, sinte mennesker.

De ser ut til å tro at jeg er en del av problemet.

De sier mange veldig vulgære ting.

De sa: "Faen ta deg. Faen ta politiet."

De sa: "Velg en side."

Jeg vet ikke hvor mange betjenter vi hadde i rekken.

Men det var ikke nok.

USA!

-Dytt meg igjen! -Faen ta deg, din liberale gris!

Folkehopen blir mer aggressiv.

Folk prøver å ta tak i hjelmen din.

Jeg har politikøllen min og våpenet mitt.

Folk prøver å strekke seg etter ting.

På det tidspunktet roper du kanskje hundre ganger "trekk tilbake!"

Du skyver dem mot brystet.

De ser på deg med ville blikk.

Der og da prøver du å snakke dem til fornuft.

Det er mange av oss! Vi skal ta det før eller siden.

-Hei, der! -Ikke dytt!

Trekk tilbake. Trekk tilbake, er du snill.

Rygg unna.

Jeg tenker vi er trygge nå, for de angriper oss ikke.

Men når vil noen gjøre noe?

Dere har mistet kontrollen!

USA!

USA!

Den fullmektige skal redegjøre for innsigelsen i fellessesjonen.

Da Representantenes hus kommer tilbake i sesjon,

skal jeg lese innvendingen.

Jeg leser innvendingen fra kongressmedlem Gosar og senator Cruz.

Og vi begynner debattprosessen.

Takk, Madam Speaker.

Det er en aktiv debatt. Én republikaner reiser seg,

etterfulgt av en demokrat, så en republikaner og så en demokrat.

Dette er ikke en vanlig dag for meg.

Dagen før hadde vi gravlagt sønnen min Tommy,

som vi hadde mistet en uke før.

Tommy hadde tatt livet sitt etter å ha slitt med depresjon.

Jamie Raskin reiste seg på vegne av demokratene.

Han fikk stående applaus, da det var like etter

sønnens tragiske bortgang.

Det var et rørende øyeblikk, for det var tverrpolitisk.

Vår yngste datter Tabitha

hadde bedt meg om ikke å dra inn den 6. januar. Jeg sa at jeg måtte.

Det var en konstitusjonell plikt. Jeg sa: "Vil du bli med meg?"

Hun sa hun ville bli med. Og svigersønnen vår Hank,

som er gift med vår eldste datter Hannah ville òg bli med.

Vi har sett eskalerende angrep på valget

med ubegrunnede påstander om svindel og korrupsjon.

Mer enn 60 søksmål prøver å omvelte resultatene.

De har mislyktes gjentatte ganger og på spektakulært vis.

Alle innvendinger vi hører som sverter delstater og tjenestemenn,

både republikanere og demokrater, har blitt prosedert om, avgjort

og annullert i både føderale og delstatsdomstoler.

Mitt hovedtema er at folket har talt, valget er over.

Biden vant med over sju millioner stemmer.

Vi er her for å telle stemmene. La oss gjøre jobben vår.

Mine herrer...

Jeg får varsler på mobilen om venner som sender meg videoer

av gjerdet som fjernes og betjenter som blir dyttet.

Mens jeg står der, bestemmer jeg meg for å gå til kontoret.

Jeg kan alltids komme tilbake og stemme på det jeg må stemme på.

Jeg kan følge med fra kontoret.

Jeg fikk en fornemmelse av at alt jeg hadde forutsett, gikk i oppfyllelse.

Dette ville bli voldelig.

Jeg går gjennom gangene i kjelleren

for å gå ut av Lower West Terrace-døren og lyden jeg hørte...

RAY CAPITOL-POLITIBETJENT

Brølet var helt uvirkelig.

Da jeg så ned, var det tett med folk.

"Hva skjer her ute?"

-Hvem sitt land er dette? -Vårt land!

-Hvem sitt hus er dette? -Vårt hus!

-Vil dere ha huset tilbake? -Ja.

Ta det!

Ettersom tiden gikk,

ble folkemengden der nede mer og mer oppjaget.

Så skjedde det.

Noen kastet noe, og da var det i gang.

Dra til helvete!

La oss ta dem, gutter. Kom igjen!

Vi ankommer til innsettelsesplattformen.

Jeg ser Capitol-betjenter som sliter med folkemassen.

Jeg sa til politiinspektørene: "Få betjentene oppstilt i rekke.

Suppler med de Capitol-betjentene som finnes.

La oss holde rekken."

Dra dem hitover.

Jeg er omringet av folkehopen. Folk slår politiet.

Politiet slo folk. Fotografer prøvde å ta bilder.

Det føltes som en mini-krigssone.

Politiet begynner å skyve tilbake med makt.

På den andre siden av skjoldene

har du Trump-karene som slåss med nebb og klør.

De slår og prøver å ta tak i skjold...

Jeg fjerner skadde politibetjenter bort fra rekken.

Jeg ser blod på bakken allerede

fra en av betjentene mine som mistet en del av fingrene.

Jeg ser skadde betjenter som bare sitter der i sjokk.

Jeg ble angrepet bakfra, men...

Ettersom ting eskalerer, innser jeg raskt

at den opprinnelige planen ikke vil fungere. Jeg vil trenge mye hjelp.

10-33. Jeg gjentar, 10-33, vestfronten av Capitol!

Jeg hørte skriking og roping.

Jeg kunne lukte peppersprayen.

Jeg gikk bort dit Glover var. Jeg snakket kort med ham.

"Kan du gå ned og innhegne det?"

Jeg gikk ned og tok tak i folk

og plasserte dem opp mot sykkelstativene.

Vi brukte en kraftig pepperspray.

Vi sprayet dem for å presse dem tilbake.

Mange sprayet oss tilbake. De sprayet oss med bjørnespray.

Bjørnespray er mye, mye verre enn ting politiet bruker.

Hvis den kan få en grizzlybjørn til å snu, er den ødeleggende.

Hva enn du hadde planlagt, vil du ikke når du sprayes med bjørnespray.

Mens alt dette skjer, er det en førstebetjent.

Han kommer bort til meg og gir meg et håndvåpen, og han sier:

"Denne ble mistet av den av de gutta.

Vi vet ikke hvem."

Jeg tok skytevåpenet.

Jeg la det i lommen min og gikk tilbake til kampen.

Folk gikk mer og mer fra konseptene.

De fikk næring av hverandres energi.

"Faen ta politiet. Kom igjen!" Noen sa: "Skyt dem alle!"

Det er tydelig at disse folkene ønsker å skade noen.

Du har folk som heier på dem.

"For Amerika! Se på disse patriotene. 1776!"

Så har du folk som er helt i sjokk.

Det ser på med store øyne og lurer på:

"Hva skjer? Bør jeg være glad for dette?"

Da jeg gikk ut av politibilen, før jeg kom ned trappene

til vestfronten av Capitol, begynte jeg å hoste og kveles.

Den kjemiske ammunisjonen var så tykk i luften.

Politisjef Glover er i frontlinjen.

Det var tydeligvis et slagsmål mellom våre politifolk,

Capitol-politifolkene som var på den rekken.

De kjempet.

Jeg ringte byens ordfører. "Dette er ille."

Meldingene fra politiet fortsetter å strømme på.

Hver og en er litt mer stressende.

Den første som virkelig gjorde meg engstelig, er den

som sa at grensene rundt Capitol var overskredet.

Jeg sitter der og tenker: "Betyr grensen den ytre parken?

Betyr det bygningen?

Jeg vet ikke helt hva som menes med grensen.

Jeg spurte kollegaen min Tom Malinowski fra New Jersey

om han kunne se utenfor.

Vi gikk til vestfløyen og så ut vinduet.

Da vi gjør det, brøler en betjent at vi må komme oss vekk fra vinduet.

Han brøler: "Kom dere vekk fra vinduet, nå!"

Vi sa: "Er alt i orden?"

Hun sa: "Dere er i Capitol, alt er i orden."

Vi gikk tilbake til balkongen. Jeg snakket med flere og sa:

"Ja, de er der ute.

Men denne bygningen er en festning."

Det kan ikke bare være en håndfull politibetjenter

og glassvinduer som kan knuses.

00:28:43.760 -- 00:28:48.640 Vi er bare to franske TV-reportere som kommer med utstyret vårt.

Som oftest tror de vi er studenter.

Vi sier: "Vi jobber for fransk TV.

Kan vi stille et spørsmål?"

Vi bestemmer oss for å gå på østsiden av Capitol.

Det er en side vi kjenner godt.

USA!

Dere bør velge en side, mine herrer. Dere vil dø, som resten av dem.

Jeg ser noen mennesker som fjerner sperringene.

Jeg tenker: "Noe er på gang."

Jeg hopper over den lille veggen.

Jeg ser folk skynde seg til trappen til Capitol.

Jeg snakker med sjefredaktøren, men da Sophie går,

tenker jeg: "Jeg ringer tilbake." Jeg legger på til sjefredaktøren.

Noe jeg aldri gjør. Og jeg begynner å løpe med Sophie.

Vi filmer alle folkene som presser på oss.

Jeg og Laura befinner oss i frontlinjen.

Jeg snakker med en fyr ved siden av meg.

-Prøver du å komme inn? -Vi prøver å komme oss inn.

Vi prøver å få rettferdighet.

Hva skal du gjøre der inne?

Vi skal gå inn der og skake opp Senatet.

Jeg har aldri i sett noe lignende. Ikke bare barrikadestormingen,

men selve klatringen på Capitol-bygningen i paviljongen.

De er ikke fysisk i bygget, men de står

like ved dørene for å komme inn i bygningen nå.

KL 13.45

Folkemassen blir stadig større.

Vi bruker utskytningsvåpen med særegen slagkraft

og våpen for publikumskontroll, men det har ikke ønsket effekt.

Folk er sjokkert over at de blir beskutt.

Dette er ikke noe de er vant til.

De er vant til å se dette på nyhetene når demonstranter blir sammenklemt.

Folk sier: "Herregud, de sprayer oss med tåregass!"

Jeg tenker: "Hva faen forventer du?

Du bør være glad de ikke skyter med skarp ammunisjon."

Vi vil ha Trump!

Mange av oss som sto der oppe,

som ble regnet som "myke", fordi vi bar vanlig utstyr,

vi bestemte oss for å gå ned.

Jeg kommer til bakkenivå, og jeg ser.

Nå som jeg ser alt på bakkenivå, stivner jeg til et sekund.

Det var en kamp med bare nevene og hva enn du kunne finne.

Dette er nå et opprør.

Kl 13.49 ble det erklært et opprør.

På det tidspunktet hadde vi kanskje 250 der.

Vi hadde mistet drøye 40 betjenter

på rundt en halvtime. De var satt ut av spill.

Hvis jeg fortsetter å miste dette antallet betjenter

på så kort tid, vil vi gå tom for betjenter.

Ta ham!

-Det er en million av oss. -Han har en hammer!

Vi prøver å holde dem tilbake, men de...

Det er som å prøve å samle en liter vann med hånden.

De strømmer til, og de kan ikke stoppes.

Jeg ser meg rundt, og jeg ser folk over meg i stillaset.

Jeg ser folk på innvielsestribunen.

De har stormet sperringene.

La Capitol vite at de er forbi sperringene.

De er bak linjene våre!

Vi ble flankert, og vi mistet høyden veldig raskt.

De har brutt gjennom den politilinjen.

Jeg ser horder av demonstranter som klatrer opp trappene på vestfløyen...

Jeg fikk kontakt med byens ordfører

og med medlemmer av nasjonalgarden og forsvarsdepartementet.

Vi hadde sjefen for Capitol-politiet

som tryglet om ekstra ressurser i form av nasjonalgarden,

for å bistå ved Capitol. Det jeg ikke hørte var: "Ja!

Vi sender dem, og vi sender dem nå."

Det var bekymringer om bakkepatruljer.

Det var bekymringer om hvordan dette ville se ut.

Jeg tenkte: "Folk som angriper Capitol ser ikke så bra ut for meg."

Jeg fotograferer sammenstøt mellom politiet og supporterne.

Det blir fort tydelig at Capitol-politiet gjorde retrett.

Og plutselig skjedde det med vinduet.

Her er muligheten.

De begynte å knuse vinduet.

Folk kom seg inn.

Én kar, to karer, med amerikanske flagg og Trump-utstyr

klatrer inn vinduet. Jeg sier til meg selv:

"Hvis de kommer seg inn, må jeg komme meg inn."

Fordi det er der de foretar godkjenningen.

Det er der politikerne er. Det er målet med det hele.

Plutselig er vi inne.

Dette er huset vårt!

Faen ta dere!

Det er uklart hvor vi er, men jeg følger denne gruppen.

De løper bare formålsløst gjennom gangen.

Jeg kom inn derfra.

Senator fra Oklahoma.

Mr President, i Amerika avgjør vi uoverenstemmelse gjennom valg.

Men hva om du ikke stoler på valgopptellingen,

eller uroer deg over at mange domstoler avviste saker

timer etter at de ble gitt tusenvis av sider med bevis?

Jeg hører noe leven på gang utenfor Senatet.

Plutselig kom sikkerhetstjenesten inn

og tok med seg visepresidenten ut av rommet.

Alle er stille og lamslåtte, og prøver å finne ut hva som skjer.

Min utfordring i dag handler ikke om de gode menneskene i Arizona...

Det blir pause til ordstyrer kaller inn igjen.

-Vi tar en pause. Takk. -Demonstranter er i bygningen.

En sikkerhetsoffiser går opp trappene til podiet.

Han ber oss bli sittende på plassene våre.

At demonstranter har tatt seg inn i bygget,

men at Senatet er det tryggeste stedet å være.

Vi bør bli værende.

Jeg hører en oppkalling over sambandet fra betjent Goodman.

Du kan høre at han løper.

Jeg hører ham frenetisk rope om å måtte sikre Senatfløyen.

-Du jobber for oss! -Vi drar ikke noe sted.

Hvor telles de helsikes stemmene?

Da jeg ser ham rygge unna, er jeg redd for ham.

For det er 10-20 folk der nå, og han er der helt alene.

Han fortsatte å be dem om å stoppe og trekke seg tilbake.

Jeg venter bare på at de skal hoppe på ham og ta tak i ham.

På et tidspunkt leder han dem bort fra døren til senatskammeret.

Og senatorene er fortsatt der inne.

Opprørerne aner ikke hvor de er.

De spør faktisk politibetjenten: "Hvor er Pence?"

Jeg er bare så forbløffet

over at de trodde disse politifolkene plutselig skulle...

"Å, ja, her. Bli med oss! Pence er rett her borte!"

Det er ikke dette vi vil! Vi er forbanna sinte!

-Rygg unna! -Det er mitt hus og mitt land!

Hva er poenget med å stoppe oss nå?

Dette går ikke lenger.

Disse politibetjentene snakket med opprørerne.

De snakker med noen som er halvnakne med et bøffelhode,

som om han er en fornuftig person.

De prøvde å gjøre sitt beste med bare et dusin mennesker,

for å stoppe dem fra å komme inn i det kammeret.

Unge ansatte som var utenfor, ble hentet inn.

Folk fikk panikk. Det var en utrolig frykt.

Dette er ansatte som nå har sett

disse opprørerne vandre rundt i gangene.

De har hørt hva de sier.

Mange av de ansatte

som nå kommer inn i senatskammeret, er veldig redde.

Mange gråter.

Veldig kort tid etter kommer sjefen for Capitol-politiet inn.

Han sier: "Lås dørene."

Han skriker: "Lås dørene!"

Vi hører demonstrantene utenfor. Det er bare et spørsmål om tid,

før noen vil kunne komme seg inn i kammeret.

Jeg antar at presidenten på et tidspunkt vil be dem om å gå.

Eller han vil sende ut en melding som roer situasjonen ned.

Jeg ser ned på telefonen min.

Jeg ser en tweet fra presidenten som angriper Mike Pence.

Jeg kan høre demonstrantene, opprørerne,

utenfor senatskammeret. De prøver å komme seg inn.

Da jeg så tweeten, var første gang

jeg virkelig følte at det kanskje var en sjanse for at

vi ikke ville komme oss trygt ut.

Vi skal ta tilbake landet vårt!

USA!

Politiet prøver å beskytte døren.

Demonstrantene prøver å forhandle med dem.

Vi støttet dere, dere støtter oss!

Vi støttet dere, dere støtter oss!

For første gang ser jeg politimenn miste kontrollen.

De er presset mot veggen, og de ser veldig redde ut.

USA!

USA!

Slipp oss inn! Slipp oss...

Hvert minutt så Laura og jeg på hverandre.

"Dette skjer ikke. De kommer seg ikke inn.

Det er umulig. Det er Capitol i USA."

Dra dem ut!

Oath keepers!

Vi vil ha Trump!

Jeg vet ikke hvordan, men døren forble åpen.

Vi vil ha Trump!

Vi blir på en måte dratt inn med Sophie.

-Nei. Vent. -Du må flytte deg. Kom igjen.

Da tenker jeg at jeg må spørre henne: "Går vi eller ikke?"

Jeg sørger for at det er greit at vi tar denne beslutningen

om å gå inn i en føderal bygning som blir stormet av demonstranter.

Det er innlysende. Jeg svarer henne ikke engang. Vi går bare inn.

Heng Mike Pence!

Jeg åpnet vinduet mitt, og jeg kan se ned på alt kaoset.

Utsikten er blokkert, men jeg hører knall og smell.

Skriking og roping.

På en tweet står det: "Kongressmedlem Adam, hvor er du?

Adam Kinzinger, hvor er du? Vi kommer for deg."

Jeg logger meg på C-SPAN, og én av kameravinklene er Statuary Hall.

Plutselig hører jeg oppstyr, en slags skriking.

Jeg ser en folkemengde som går inn i kamerabildet.

De har stormet Capitol-bygningen.

Jeg har aldri vært her. Hva med deg?

Nå eier du det, for faen!

Det stemmer. Vi eier det! Vi eier dere!

Det jeg tenker,

er når Capitol-bygningen er stormet,

har man tilgang til alle deler av dette komplekset.

Jeg vet ikke om det bare er Capitol som er stormet.

Jeg vet ikke om folk vandrer rundt i gangene i kontorbygget mitt.

Jeg har høylytt sagt at valget ikke ble stjålet.

Så absolutt et mål.

Hvor er de forbanna forræderne?

-Dra dem ut etter håret. -Ja.

-Hvor er de forbanna forræderne? -Hvem er først?

Det er på denne tiden at Capitol-alarmen går.

Jeg lytter til en veldig panikkslagen Capitol-politimann,

eller hvem det var som snakket, be oss søke ly i bygningene.

Jeg låser hver dør inn til kontoret mitt.

Skytevåpenet mitt ligger fremme på pulten. Jeg brytes med

det at jeg kanskje faktisk må bruke dette våpenet i selvforsvar.

Forræderi!

Vi kommer inn i rotunden.

Det er første gang jeg oppdager Capitol.

Jeg har aldri vært inne i dette enorme monumentet.

Midt i denne rotunden er det hundrevis av Trump-tilhengere.

Takk for at du lar oss stå opp for vårt land og vår tro.

Led oss, så vi kan gjøre jobben din. I Jesu navn, amen.

Amen!

De er så glade og stolte av seg selv.

Selv om de vet at de har ulovlig stormet Capitol.

Vi tok over Capitol. Overtok Capitol.

Vi er i Capitol, bro!

-Hei. -Velkommen til historien, bror.

Kom igjen!

Vi følger demonstranter inn i det gamle senatskammeret.

Det er et dusin politimenn der, men de er langt mer utstyrt.

Denne gangen førte til senatskammeret.

-Hvem sitt hus? -Vårt hus!

-Hvem sitt hus? -Vårt hus!

-Hvem sitt hus? -Vårt hus!

-Hvem sitt hus? -Vårt hus!

-Hvem sitt hus? -Vårt!

Folkemengden dyttet politibetjentene.

Politiet prøver å presse oss tilbake. De brukte pepperspray.

Jeg hoster mye. Sophie sliter også og hoster mye.

Det brant øynene våre.

Men jeg vil få med meg hva som skjer i Capitol.

Laura ser på meg og sier: "Det er utrolig."

Det er utrolig.

En Capitol-politibetjent

kommer stormende gjennom dørene i første etasje i Senatet.

Han har blod i ansiktet og sier: "Alle ut denne døren med det samme!"

"Vi skal evakuere. Gå!"

Vi vet ikke hvor vi skal. Han sier bare: "Gå!"

Jeg ser rundt på kollegene mine.

Alle har den samme følelsen av panikk.

Jeg løper bort til Schumer og griper ham i jakkeslagene.

Det er den enkleste og raskeste måten å få ham ut av setet

og få ham til å løpe i ønsket retning.

Jeg glemmer aldri det grepet. Han sa: "Vi er i fare.

Du må bli med meg."

På grunn av leder Schumers stilling

måtte han gå til et annet sted enn alle andre.

Vi går raskt gjennom en hall.

Det står to herrer like ved trappeoppgangen.

Den ene var skallet.

Den andre hadde langt svart hår med en Punisher-trøye.

Vi gjør helomvending. Jeg tar tak i lederen.

Vi løper ut døra i full fart.

Jeg var 20 meter fra disse opprørerne.

Jeg hørte fra noen andre

at noen pekte på meg. "Der er den store jøden. Ta ham."

Men vi hadde lagt en plan. Så jeg løp til heisen.

Jeg trykket på knappen. Vi kom opp dit og spratt ut døren. Pang!

Der står bilen, i gang. Her er veien vår ut herfra.

Vi har klart det. Vi kjører til det sikre stedet.

Jeg ber mine kolleger om å avvise denne innvendingen

og respektere ønsket til velgerne i delstaten Arizona.

Debatten fortsetter.

Så la jeg legge merke ting som endret seg i huset.

Betjentene var mer nervøse. De forflyttet seg.

Madam Speaker...

Jeg står på podiet.

Republikanerne begynner å legge frem opposisjonen sin.

De er sinte. Så da vakten sa til meg:

'Du må dra", tenkte jeg: "Jeg takler dette."

De sa: "Nei, det kan du ikke. Du må gå."

De trakk meg rett ned fra podiet.

Det gikk så fort for seg at jeg ikke fikk med meg mobilen min

eller noe, for å dra til et ukjent sted.

De snakker ikke om hva som skjer utenfor.

De sier bare: "Du må gå."

Jeg kan ikke tro at dette skjer.

Det er bokstavelig talt som fra en film.

Sikkerhetsvaktene kommer frem.

De fjerner henne fysisk fra bak talerstolen.

Det å se henne fjernet betyr at vi ikke lenger kan sikre kammeret.

Idet vi drar, er jeg ikke urolig for meg selv.

Men for medlemmene mine.

Men sikkerhetsvaktene har alltid sagt til meg:

"Du gjør jobben din, så skal vi gjøre jobben vår."

Og så var de forberedt på å beskytte husets speaker.

Så sa de til meg

at Capitols sikkerhet var blitt brutt.

Jim McGovern, leder av regelkomiteen, bytter så plass med Pelosi.

Han tar over formannsklubben, noe som ikke skal skje.

Det var tydelig at øyeblikket ble mer og mer anspent.

Jeg går opp og setter meg i speakerens stol og leder møtet.

Madam... Mr. Speaker, kan du kalle til orden?

Møtet er satt.

Møtet er satt.

Representant Paul Gosar, fra Arizona argumenterer over mikrofonen

om hvorfor valget ikke bør godkjennes.

Og min kollega fra Minnesota, Dean Philips,

som er et av de mest godlynte menneskene jeg har møtt i mitt liv,

reiser seg og retter fingeren

mot de republikanske medlemmene i forsamlingen.

Jeg skriker av full hals fra toppen av balkongen...

Dette er på grunn av deg!

"Dette er på grunn av deg!"

Jeg følte at noen av mine kolleger bar ansvar

for å oppildne horden som vi er i midten av.

Hold munn.

Min første reaksjon er at det ikke hjelper nå.

Vi må holde folk trygge.

Og finne ut hvordan vi skulle komme oss ut av dette kammeret.

Og hva skal vi gjøre for å se til at ingenting verre skjer?

Capitol-politiet har meldt om at det er en trussel inne.

Det er horder av demonstranter.

Jeg vet ikke hvor mange.

Dette er en utrolig farlig situasjon

som utspiller seg her i USA.

Telefonen min vibrerer, og jeg mottar SMS-er fra datteren min.

"Hvor er du?"

Så jeg sender tekstmeldinger tilbake. "Jeg er i kammeret.

Jeg er i speakerens stol. Jeg leder møtet."

"Jeg vet det, men hvorfor er du der?" Og spørsmålstegn.

"Hva snakker du om?" "Du bør dra."

Og så begynte jeg å høre...

...noe som lød som roping utenfor kammeret.

Det var en tiltakende uhygge i kammeret på dette tidspunktet.

Og så eskalerer det når vaktene kommer inn og fjerner lederskapet.

Republikansk og demokratisk lederskap.

Sikkerhetssjefen min sier: "Vi må forlate kammeret."

"Hvorfor må vi forlate kammeret?"

Men jeg reiser meg og går. Han sier: "Capitol er blitt stormet."

Hvordan kan det ha seg at Capitol kan bli stormet?

Dette er noe jeg aldri hadde opplevd.

Jeg har sittet i Representantenes hus i 40 år.

Møtet er satt!

Møtet er satt.

McGovern ledet møtet.

Kranglene fortsetter i noen minutter til, men det blir mer oppstyr.

Merkelige lyder gir gjenklang i gangene

og inn i kammeret.

Det oppstår panikk blant ansatte og blant medlemmene.

Ingen vet hva som kommer til å skje.

Og ingen vet hva som skjer.

00:55:43.600 -- 00:55:45.920 Jeg når ned i krypten med fem betjenter.

Vi slutter oss til ti eller tolv betjenter til som alt er der nede.

Stopp ranet!

Vi dannet en rekke og lenket armene sammen.

Vi prøvde å lage menneskelig lenke for å holde dem ute fra krypten.

Jeg blir fortalt flere ganger: "Vi gjør dette for dere.

Støtt det blå. Vi tar tilbake landet vårt."

Sist jeg sjekket, okkuperte ikke britene Capitol.

Så hvem er det du tar bygningen tilbake fra?

USA!

USA!

USA!

De satte dere i denne posisjonen!

Et brannslukningsapparat flyr gjennom luften, som i sakte film.

Det deiser inn i den høyre foten min.

Like nedenfor ankelen. Jeg skriker ut i smerte.

Jeg griper foten min, redd for at ankelen er brukket.

Hadde det vært litt høyere,

ville det truffet overkroppen eller hodet.

Jeg ladet våpenet mitt, og det fyrer opp folkemengden enda mer.

De skriker: "Skal du skyte oss?

Skal du skyte dine egne borgere?" Det gjør meg bare sint.

Jeg vil ikke skyte noen.

Et øyeblikk senere bryter de gjennom rekken.

De angriper betjenter.

Dytter, sparker, slår, og vi begynner å bevege oss tilbake.

Og hopen strømmer på.

Vi kunne bare trekke oss tilbake til tre gitterdører.

Som en garasjeport som skiller krypten

fra Capitols besøkssenter.

Du er redd nå, ditt rasshøl.

Stopp ranet!

Stopp ranet!

Det går lukt til helvete. Det er ille.

Vi mister kontrollen, om det ikke alt har skjedd.

Noen har sendt meg et bilde av en demonstrant,

en opprører som bærer et sørstatsflagg,

ikke langt fra oss, noe som er et veldig rystende bilde.

Jeg går bort til Liz Cheney, som ikke sitter langt fra meg.

På den andre siden av midtgangen...

Han sier til meg: "Liz, et sørstatsflagg vaier inne i Capitol."

"Det ser ut som om vi har fått en ny ledelse." Jeg spøker.

Hun sier: "Hjelpes, hva har de gjort?"

Det var en kombinasjon av sjokk og ekte sinne.

Hvordan våger du å tro at du kan angripe kammeret med vold

for å stoppe en grunnlovsprosess?

Capitol-vaktene sa til meg:

"Du må avbryte dette møtet nå." Det er ikke lenger trygt for deg her."

Uten innvendinger erklærer formannen pause

i henhold til paragraf 12b av regel én.

Jeg tenker i hodet mitt: "De kommer til å prøve å sikre kammeret."

Det er det siste som går.

Vi vil beskytte kammeret med makt og for enhver pris.

Det tilsvarer at noen går over gjerdet i Det hvite hus.

Det blir maktbruk.

Kongressmedlemmet ringer meg.

Han har friket helt ut.

"Hvordan er Tabitha? Og Hank? Hva skjer? Er alt i orden?"

Jeg er nervøs. Jeg er veldig nervøs.

Jeg prøver å ikke vise dem at jeg er nervøs,

fordi Tabitha er veldig redd.

Jeg må barrikadere døren.

Tabitha sier: "Jeg går under pulten."

Og Hank sier: "Jeg blir med deg under pulten."

Vil dere kjempe? Da har dere en kamp i vente!

Sakte begynner lyden å bli høyere og høyere.

De er utenfor døren min. De skaker i dørhåndtaket.

De skriker og banner overalt.

Jeg vil krølle meg sammen og bare dekke hodet mitt.

Men jeg tenker: "Jeg kan ikke gjøre det."

Så reiser jeg meg, og jeg går gjennom rommet. Jeg trenger våpen.

Så jeg finner en...

Det er en bronsebyste av en bukk

som har bukkehorn,

gevir, og de er veldig spisse og av bronse.

Det er en tung ting.

Jeg bestemmer meg for at dette er hva jeg skal forsvare oss med.

Jeg er født og oppvokst i Philadelphia, og det kom fem.

Hvor er forræderne?

-Kom igjen, åpne den døren. -Bryt den!

Julie forteller at de har låst dørene.

De har dyttet alle møblene de kan, opp mot dørene.

Og ungene gjemmer seg under pulten.

Tabitha og Hank gjemte seg under pulten, og Julie voktet døren.

Jeg sa: "Vokt dem med livet ditt."

Capitol-bygningen er stormet og den vil bli nedstengt.

Begge kamre, Representantenes hus og Senatet.

Capitol-politiet rykker ut til området,

der personene har brutt seg inn i bygningen.

Vi vil gi dere ytterligere informasjon,

når den blir tilgjengelig for oss.

Capitol-politiet begynner å låse dørene.

Disse dørene er omtrent 100-120 år gamle.

Låsene er store, og du hører en skramlelyd.

De går rundt og låser forskjellige dører.

En av de sivilkledde betjentene reiste seg og hevet hendene,

og han sa: "Bli der dere er.

Dere drar ikke. Capitol er blitt stormet.

Capitol er blitt stormet. Hvis du er nær en stol, sett deg ned.

Hvis du vil legge deg ned på bakken, gjør det."

Han forklarte at baksiden av setene våre var skuddsikre,

og at vi burde ta dekning bak setene.

Folk har gått inn i rotunden, og de kommer ned hit.

Vi oppdaterer dere så snart vi kan, men vær forberedt. Hold dere rolig.

Jeg var CIA-offiser, og jeg tenker:

"Dette er galskap. Jeg er forberedt på forferdelige angrep på bygg,

men det skulle være en ambassade.

Det skulle være en bygning jeg var i i et annet land."

Det var scenariene. Det var ikke ment å være US Capitol.

Luften ble veldig anspent på det tidspunktet. Veldig anspent.

Selv om det var mye støy, var det også merkelig veldig stille.

For meg minnet det om det som skjer før en skuddveksling.

Så kom det en kunngjøring

om at vi alle burde se under setene og finne gassmaskene våre.

Det er brukt tåregass i rotunden.

Vær oppmerksom på at det er masker under setene...

Jeg visste faktisk ikke engang at det var gassmasker under setene våre.

Jeg tenker: "Gassmasker? Hva snakker du om?"

Vennligst ta en maske, legg den i fanget

og vær forberedt på å ta på deg masken i tilfelle vi har en storming.

Det rystet oss alle.

Plutselig har vi disse gassmaskene.

Når du trekker dem ut av emballasjen

og utvider dem, starter de automatisk.

Så du begynner å høre metallposen åpne seg, alle revnelydene.

Så hører du en vedvarende summing

og vislelyd, som "eeee".

En maske i seg selv, lyden er ikke spesielt forstyrrende,

men når du plutselig har over hundre masker,

lyder det litt som dårlig filmmusikk i et øyeblikk av høy spenning.

Ring Trump! Be ham om å avblåse sin revolusjonære kamp!

Ring Trump, han er din venn. Be ham om å gjøre noe.

Folk går fra konseptene. De er redde.

Noen unge ansatte begynner å gråte.

Frykten kommer fra å ikke vite hva som skjer.

På dette tidspunktet, hvis du ser dette på tv hjemme,

vet du langt mer enn noe kongressmedlem.

Det er fullstendig kaos inne i Capitol-bygningen.

Da disse demonstrantene stormet dørene og kom inn i Capitol,

barrikaderte journalister og lovgivere seg

i forskjellige rom og kontorer og gjemmesteder og låste dørene.

Du hører brølet som nærmer seg døren.

Det er helt klart mobbens samlede stemmer.

Det var da jeg nådde et internt bristepunkt.

"Jøss, jeg vet ikke hva som er på den andre siden nå av disse dørene,

hvis det er så ille at vi ikke lenger kan beskytte kammeret."

Jeg tekstet onkelen min testamentet mitt, for å forsikre meg om

at datteren min ville bli tatt vare på slik jeg ønsket.

Jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite nivået på hva som skjer.

Jeg gråt ikke, og jeg brøt ikke sammen.

Men jeg forberedte meg på hva enn som skulle skje.

Jeg ba bare om styrke. Så... Jeg trenger bare et øyeblikk.

Jeg hørte mye ståk til venstre for meg.

Jeg så, og de presset seg inn.

Jeg hørte mye ståk til høyre for meg, og de presset seg inn.

Det var på det tidspunktet da alle stimlet sammen og hoppet samtidig.

Da brøt rekken sammen på Lower West Terrace.

Dytt!

Dytt!

Jeg måtte ta et valg. Vi er nødt til å trekke oss ut igjen.

Jeg snudde meg mot alle betjentene jeg kunne se.

"Kom. Vi må komme oss opp. Vi må komme oss ut herfra."

Cruiser 50, rekken er oppløst!

Alle MPD-er, trekk tilbake! Alle MPD-er, trekk opp til øvre dekk!

Alle MPD-er, trekk tilbake til øvre dekk. Nå!

Alle MPD-er, kom tilbake til øvre dekk! Øvre dekk!

Politifolk slår ikke retrett, så det var en vanskelig avgjørelse.

Da vi begynner å gå bakover, tror jeg folkemengden trodde de vant.

"Løp vekk, sveklinger! Vi tok dere!

Kom dere bort herfra. Dra hjem. Dere tapte."

Jeg ser betjentene mine og gir dem ordre over sambandet.

"Bruk trappen. Kom igjen."

Jeg vinker dem mot trappen. Jeg sier: "Fortsett."

Jeg venter på den siste betjenten som jeg kan se og berøre.

Jeg tar tak i ham og heiser ham opp

etter beltet, for å prøve å få ham opp trappen.

Like bak oss kommer folkemassen opp trappen bak oss.

Jeg er ansvarlig for hundrevis av politifolks liv.

Jeg er ansvarlig for å holde denne folkemengden

ute av det store bygget bak meg.

Jeg tok noen ressurser som i utgangspunktet var tildelt meg,

og politisjef Kyle brøt ut for å ta disse betjentene inn.

Vi kommer til toppen av trappen. Der er døren til det vi kaller tunnelen.

Det er vanligvis en dør du vil se under en innvielse,

som presidenten bruker.

Den pleier å være pen og ren.

Dette er Amerika. Her kommer presidenten ut.

Vi stuet oss inn der og lukket og låste dørene.

Jeg begynte å jobbe for Capitol-politiet.

Jeg trodde de dørene var skuddsikre og bombesikre og uforgjengelige.

Jeg tenkte: "Vi fikk oss endelig en pustepause."

Tretti sekunder senere var det en fyr, jeg vet ikke hva han brukte,

men han knuste glasset så lett som ingenting.

Så låste han bare opp.

Og fra da av var kampen i gang.

Politisjef Kyle var tjenestemannen med høyest rang som ble dratt inn.

Han tok kommandoen og styringen.

Han fikk alle så organisert som mulig.

Det er slik en smal gang.

Jeg tror bare den er tre meter bred.

Derfra tok vi opp kampen.

Planen var veldig enkel.

Stille seg opp og ikke slippe skurkene inn.

Kom igjen! Ta det ut.

De står like tett som oss. Om du kan se forbi dem, ser du bare folk.

Folk oppå folk oppå folk.

Det var et faens mareritt. Det var et mareritt.

Dytt!

Jeg trodde bare vi sto i fare for storming.

Jeg trodde dette var alt. Dette var Alamo.

Dette er siste skanse. Hvis de kommer inn her, er det over.

USA!

Siste nytt fra øst i vår nasjons Capitol,

der det råder fullstendig kaos akkurat nå.

Hundrevis av demonstrantene er på Capitol-trappene.

Noen har kommet seg inn i bygningen...

Vi har sett video av dem som slåss med Capitol-politiet,

inne i Capitol-bygningen, og nå vet vi ikke nøyaktig

hva de bærer eller hva de vil.

KL 14.37

Er dette Senatet?

Bank, bank. Vi er her.

Hvor faen er de?

Hvor er de?

Mens vi er her, kan vi like godt etablere en regjering.

La oss ta plass, folkens! La oss ta plass.

-Nancy Pelosi. -La oss stemme over noe.

Hvor faen er Nancy?

Kule greier, mann. Glad for å se dere. Dere er faen meg patrioter.

Ted Cruz' innvending mot Arizona-stemmene.

-Han skulle forråde oss. -Jaså?

"Innvending mot opptelling av valgmannstemmene i Arizona."

-Kan jeg ta et bilde? -Vent. Det er bra.

Han er på vår side.

Jeg sitter på denne stolen, fordi Mike Pence er en forbanna forræder.

Nå som du har gjort det, kan dere gå ut?

-Ja, sir. -Det setter jeg stor pris på.

Vi elsker politiet.

Rettferdigheten kommer.

Mens dere forbereder dere, vil jeg be.

Allmektige Gud, vi ber om at du gir fred hvis du kan...

Kapellanen inntok talerstolen, og hun begynte å lede en bønn.

Allmektige Far, utfri oss.

Jeg vet ikke om hun sa "utfri oss".

Men det hørtes veldig ut som den slags bønn

man ber når et skip står i fare for å synke.

Eric Swalwell ser på meg og sier: "Hva er dette, den siste olje?"

Og jeg tror det samme. Hvorfor ber vi?

Vi må være klare for dette.

Vi må finne våpen for når de kommer hit,

vil de overmanne oss. Vi må kunne kjempe med noe.

Og det var ingenting. Alt jeg så var penner.

Og så sier jeg til ham: "Hent en penn og vær rede."

Som tidligere politibetjent

ser jeg ned etter våpnene mine,

som jeg har båret så lenge rundt livet.

Og det var ingenting der.

Jeg hadde ingen politikølle og ingen pistol. Det var ingenting der.

Hva kan jeg bruke som våpen? Og jeg tenker på nøklene mine.

Min mann sier: "Kanaliser din indre teksaner.

Kanaliser din indre Elizabeth Jennings."

Det er en referanse til serien The Americans.

Og jeg sa: "Håret er allerede i en hestehale. Jeg har pennen i hånden.

Jeg går ikke ned uten å sette en penn i halsen på noen."

Slik takler vi stressende situasjoner, litt galgenhumor.

Men han måtte få vite at jeg var i den sinnstilstanden.

Det ville gå bra med meg.

KL 14.38

Til slutt kom en annen Capitol-politibetjent inn

med en M-16 i en reim. Han sa at de har sikret en vei ut for oss.

De sa at alle blir evakuert. Vi må bevege oss nå.

Vaktene begynner å flytte alle medlemmene ut fra møtesalen.

Men det ble mer og mer tydelig at de hadde glemt

at det var to dusin medlemmer på balkongen.

Og vi oppe på balkongen sier bokstavelig talt:

"Hva med oss? Vi er fortsatt her oppe!"

USA!

Vi gikk gjennom korridorene, og vi kom til en politirekke.

Det er ikke mange. Jeg ser bare ti.

USA!

Og folkemassen ble bare større bak meg.

Vi vil ha Trump!

Det var en dør i enden av korridoren, rett frem.

Bare det faktum at politiet tok oppstilling der,

de ville ikke ha demonstranter forbi,

tenkte jeg dette kunne være et av kamrene.

Dere må trekke dere.

Dette vil ikke ende bra, gutter! Det vil ikke ende bra.

Jeg vet ikke hvor mange det er, men det er så langt jeg ser.

Så snart hopen rører på seg, kan ikke politiet stoppe dem.

Det er i gang.

Det er i gang. Jeg sa det. De går.

Massen strømmer på.

De knuser døren og prøver å komme gjennom døren.

De sparker og kaster seg på den. Alt for å bryte ned døren.

1776, baby! USA!

Dørene begynte å riste voldsomt og folk hamret på dørene.

"Slipp oss inn!"

Åpne døren!

Det er den mest skremmende lyden jeg har hørt. Folk som vil dundre seg

inn hoveddøren til Representantenes hus i USA.

Alle skynder seg bort for å plassere møbler opp mot døren for å sikre den.

Men så sier alle betjentene at folk må trekke seg tilbake.

De hadde trukket våpen.

Stopp ranet!

Stopp ranet!

Et kongressmedlem var med meg, Markwayne Mullin.

På grunn av korona hadde man disse små håndspritflaskene.

De hadde en base laget av tre.

Jeg ser på ham, og han sliter håndsprit-flasken løs fra basen.

Jeg sa: "Hva skal du gjøre med den?" Han sa: "Den er våpenet mitt."

Jeg la merke til en til på den andre siden av midtgangen.

Jeg fikk løsnet den fra basen.

Trekk dere unna! Kom dere vekk fra døren!

I møtesalen har omtrent 80 til 90 % av medlemmene dratt

eller står i kø for å dra.

Det var et par kongressmedlemmer samt Capitol-politiet

som barrikaderte døren.

Mens jeg står der, begynte glasset bare å knuse.

De knuste glasset.

Og lyden av glasset, og kraften i det glasset som kom inn...

Veldig voldelig. Veldig, veldig voldelig.

-Bryt den ned! -Hold dere nede.

Bare hold dere nede.

Bryt den ned!

Et republikansk medlem lener seg over og ser og sier:

"Jeg kan snakke med dem. Jeg er én av dem."

Jeg ser på ham: "Du er gal. Disse menneskene er...

De er sprø. De angriper oss. De bryr seg ikke om du er republikaner.

De bryr seg kun om at du er i Kongressen. Vi er inne, og ikke de.

Én ung mann ser gjennom glasset.

Han sa: "Du er fra Texas! Du burde være med oss!"

Jeg sa: "Å nei, sir. Jeg kan ikke støtte det du gjør.

Vi er her i dag, vi driver forretninger.

Dette er et hellig sted. Dette stedet her,

dette er Representantenes hus.

Du forstyrrer det vi prøver å gjøre.

Det du gjør er uamerikansk, og du må stoppe.

Du må slutte å gjøre dette akkurat nå.

For personene til venstre og høyre for meg har sine våpen trukket.

For hvis du ikke gjør det, kan de skyte og drepe deg.

De kan skyte deg."

Det var en ganske intens situasjon.

Hadde de kommet inn de dørene, Våpen var trukket.

Det kunne ha endt i et blodbad akkurat der.

De prøvde, men de kom seg ikke inn.

Så en del av mengden brøt ut fra gruppa og gikk ned en gang.

Jeg satt i speaker-stolen. Jeg føler meg som Titanics kaptein.

På en eller annen måte bør jeg forbli der til alle drar.

Jeg vet ikke om det står nedskrevet, men jeg følte det.

Et par sa til meg: "Du burde gå nå."

Så gikk jeg ut, og jeg snur meg.

Jeg ser tre politibetjenter utenfor dørene,

og den store, sinte mobben.

Jeg har en kniv.

-De drar. -De drar.

De drar!

De drar.

De var 50 meter unna medlemmene.

Hvis de bryter gjennom, er vi ille ute.

Dette er ikke et knippe demonstranter som deler ut flyveblader.

Politi hadde trukket våpen.

De fortsatte å slå sine bare knyttnever mot glasset.

På et tidspunkt sprekker glasset.

Jeg ser inn i ansiktene til de som slår nevene på glasset.

Hvis du hadde spurt meg hvordan hat ser ut,

så ser det slik ut.

Vi fullførte evakueringen av alle medlemmene i salen.

Og her er vi. Vi bare sitter her.

Capitol blir evakuert, og vi har ingen steder å dra.

Vi kan høre menneskene i gangen bak oss. Kan ikke gå den veien.

Vi kommer oss ikke ned i salen.

Så sitter vi fast. Vi er fanget.

Bryt den ned.

Vi ønsker ikke å skade dere, vi vil bare gå inn.

Jeg så en masse. Situasjonen virker fastlåst.

De står fast i en korridor og prøver å komme seg forbi denne politirekken.

Det var mye roping, mye støy.

Hva faen?

Jeg vet ikke hvorfor, men politiet rykker ut til siden.

Kom igjen. Bryt denne dritten ned.

Bryt den ned.

Kom igjen, for faen!

Jeg kommer opp dit, og det er flere betjenter med våpen trukket

og rettet mot dørene på motsatt side av lobbyen.

-Det er et skytevåpen! -Han har skytevåpen!

Jeg ser i tide til å se et skudd avfyrt av en av våre betjenter.

Det hørtes ut som et skudd.

Jeg vet ikke hva han skyter på. Jeg antar flere trusler.

Jeg roper: "Hva har vi?"

Noen sier: "Ett skudd er avfyrt. Noen er nede på den andre siden."

Trekk dere tilbake!

Så hører jeg at folk roper: "De skjøt henne, faen meg. Hun er døende."

-Dere gjorde det! Hun er død! -Dere skjøt henne!

Jeg presset meg frem i rommet.

Jeg så ned, og det er en kvinne som ligger på gulvet.

Blod kommer ut av munnen hennes.

Hun ser uhyre ille tilredt ut.

Hun er omgitt av politi som prøver å redde henne.

Når du begynner å bruke dødelig makt,

har situasjonen eskalert til et helt annet nivå.

Trekk dere tilbake! Hun kommer til å dø, for faen!

Du ser at politiet fortsatt er redd for mengden.

De fokuserer på henne.

De prøver å redde denne damens liv.

Men de følger med på mengden. De kan vende seg mot politiet når som helst.

De ber dem rygge unna og gi dem plass.

-Hun trenger hjelp! -Rygg unna!

Vi kan ikke redde henne. Trekk dere tilbake!

Vi kan ikke redde henne hvis dere står her. Trekk tilbake!

Lag et hull, alle sammen.

Det lages plass til at hun kan bæres gjennom denne korridoren,

de bar henne bare ned trappen.

Alle var sjokkerte og opprørte over at det var gått så langt.

Hva faen?

Et skudd avfyres.

Jeg antar at det vil bli mer av dette.

Så på dette punktet er jeg redd.

Jeg bare skjelver.

Hold dere nede, alle sammen!

-Ta av nålene. -Av med nålene.

Noen medlemmer anbefaler at vi tar av nålene våre.

Dette er nålene identifiserer oss som kongressmedlemmer.

Hvis de kom seg inn gjennom dørene, og kom etter oss,

ville vi enkelt bli gjenkjent på grunn av nålen.

Jeg fjernet nålen min, og flere andre gjorde det.

Jeg ringte til kona mi.

Det var det vanskeligste øyeblikket i det hele.

Så snart jeg hører stemmen hennes,

kan jeg nesten ikke snakke.

Det er fordi det akkurat nå går opp for meg

at jeg har den telefonsamtalen.

Den telefonsamtalen som alle vet om.

Telefonsamtalen fra 80. etasje i bygningen.

Telefonsamtalen fra flyet mens det går ned. Jeg vet ikke.

I mitt sinn ønsker jeg å konvertere

til det jeg vil kalle ranger-modus, eller kampmodus.

Jeg ringte min kone og sa bare: "Capitol er blitt stormet.

Vi er omringet. Det er ingen vei ut."

Hun sa til meg: "Hør her, ikke prøv å være en helt.

Du har en familie nå."

Mens jeg hører alle snakke med sine kjære,

går jeg gjennom en mental strid om

jeg bør ringe til barna mine, slik at de kan høre stemmen min?

Så jeg kan høre stemmene deres? Eller ei, for jeg vil ikke uroe dem?

Jeg bestemmer meg for at jeg trenger å snakke med barna mine.

Målet mitt var ikke å opprøre dem.

Mer enn noe annet ville jeg ikke at de skulle bli opprørt.

Så jeg sa: "Jeg har det bra. Det vil gå bra med meg."

Sønnen min svarer: "Hva mener du med at det vil gå bra?"

Vi kan høre skudd, og vi kan høre glass som knuses."

Det var først da jeg skjønte

at de kunne oppfatte hva som skjedde.

Rett etter det trodde jeg at jeg var...

Rett etter at jeg la på, trodde jeg at jeg fikk hjerteinfarkt.

Det føltes som om brystet kom ut av kroppen og dunket veldig hardt.

Men jeg skjønte ikke at folk rundt meg...

...kunne merke at jeg var opprørt.

Jeg trodde jeg holdt det inne. Så føler jeg at noen tar hånden min.

Jeg ser bak meg, og det var Jason Crow.

Han stryker meg på hånden og sier: "Det vil gå bra med deg."

Jeg vet ikke om jeg trodde det, men det var det som måtte sies.

Vi går ut av heisen med våpen trukket.

Vi går nedover gangen til der inngangen til balkongen er.

Det er bare folk i gangen.

Det er bare tre av oss.

Jeg tenkte: "Jøsses, dette vil bli ille."

Vi ropte til dem. "Legg dere ned på bakken nå."

De la seg ned, og en av gutta ropte:

"Ikke skyt. Jeg har to kniver på meg."

Jeg begynner å sjekke ham.

Ganske riktig, han hadde lommekniver på seg.

De var lommekniver, men bladene var lange nok til å volde skade.

Og han hadde strips på seg.

Noen begynner å banke på døren bak oss.

En betjent går for å svare døren.

Vi sier: "Vent, du vet ikke hvem det er."

Betjentene klargjorde sine skytevåpen.

Det sier meg at de ikke vet om det er...

Om det er opprørere eller redningsteamet.

Hadde jeg dårlige hensikter, hadde jeg banket på døren.

Hvis jeg ville bli sluppet inn, hadde jeg sagt: "Politi."

"Ikke lukk opp! Hvordan vet du at det er politi?"

Jeg tenker for meg selv: "Seriøst?

Har dere ikke en slags spesiell kode?"

Du vet... Noe i den duren.

Så du vet at det er en politibetjent.

Ikke åpne døren. Du vet ikke hvem det er.

En av betjentene, med hevet våpen, låser opp døren,

og åpner den på klemme og bekrefter at det er redningsteamet.

-Døren åpnes... -De sier til oss: "Gå."

Da vi kommer ut i gangen, kan jeg se til høyre for meg

betjenter med våpen trukket.

En del av mobben ligger på gulvet med ansiktet ned, og holdes tilbake.

Kl 14.53

Kom deg tilbake i gangen! Slutt å stå frem! Trekk tilbake!

La oss ikke glemme hva presidenten sa for et par timer siden på rallyet.

Han sa til alle tilhengerne hans som hadde samlet seg:

"Dere tar aldri tilbake landet vårt med svakhet. Dere må være sterke."

Han oppfordret dem til å marsjere mot US Capitol.

Det er gjort nettopp dette. Men ikke kun marsjert, de er inne

og de truer mange mennesker akkurat nå.

-Hvem sitt hus? -Huset vårt!

Stormen er her.

Stormen er her.

Trekk dere tilbake! Stopp, kom dere tilbake!

Jeg kom meg ikke på sambandet på grunn av trafikken, så jeg ringte.

"Jeg trenger folk, ellers taper vi dette."

Han sa: "Dere må holde ut. Vi har ingen akkurat nå."

Jeg kunne ikke tro det.

De forstår ikke at vi har 30 mennesker her

som kjemper mot tusener. Jeg legger på. "Vi må holde skansen litt til.

Kavaleriet kommer." Jeg måtte lyve for dem.

De skulle ikke føle seg så beseiret som meg.

Jeg går sakte innover. Jeg prøver ikke å bli lagt merke til.

Man fløt med mengden, om man likte det eller ei.

Det var så tettpakket at man bare måtte gå med strømmen.

Det da de begynte å si: "Hiv ohoi!"

Hiv ohoi!

Hiv ohoi!

Det er en betjent der med gassmasken sin.

Fyren tar tak i masken hans.

Han prøver å rive av ham masken for å se ansiktet hans.

Han sier: "Si meg navnet ditt, din jækel!

Si meg navnet ditt, din jækel!

Du hører betjenten rope tilbake:

"Slutt! Hva faen gjør du? Slutt med det!

Hjelp!

Han ble klemt og skadet.

Du kunne se blod fra munnen hans.

Jeg tror de trakk ham bort etter det.

Få ham bakerst. La oss få noen friske ansikter foran!

Så fortsetter menneskemengden med å angripe dem for å komme seg inn.

Politiinspektøren min kom bort og sa:

"Vi må finne inngangen til Vestterrassen.

Vi må gå ned dit. Politisjef Kyle er der nede."

Jeg samler sammen rundt 20 av troppen min.

Vi går gjennom... Den bygningen er en labyrint.

Vi går ned, og i denne gangen er det MPD-betjenter,

Capitol-politifolk, som ser ut som de nettopp er blitt banket opp.

De ser helt utmattet ut.

Det ser ut som målstreken for et løp ingen av oss har trent til.

Jeg ser rundt på betjentene mine. De fleste av dem er barn.

De er 21 til 25. Jeg sier: "Gå og gi dem støtte."

Så i stedet for 20 personer i gangen, er det 40.

De var sparkelet i et hull.

Det var ikke nok.

Jeg kom til døren.

Den er forhøyet, så du kan se ut i mengden.

Det er fortsatt tusenvis av mennesker.

Snerrende, sinte mennesker som kaller deg navn.

Trekk politiet ut!

"Drit og dra, griser! Ha deg unna, så vi ikke må skade deg. Vi dreper deg.

"De gir dere niggere litt makt..."

Jeg bare: "Kalte han meg nettopp en nigger?"

"Meg?" En del av meg tenker: "Det er uhøflig."

Og en annen del av meg tenker: "Si det igjen."

Jeg prøvde å la folk komme seg, men tross skader, måtte man inn igjen.

Jeg løp bort til våre skadde betjenter

og løftet dem opp og kastet dem tilbake i kampen.

Jeg sa: "Jeg vet at du er skadet.

Men du må tilbake i kampen."

Det å kaste dem tilbake i denne kjøttkvernen.

Det var en veldig vanskelig ting å gjøre følelsesmessig.

01:40:43.160 -- 01:40:45.120 Vi ankommer det ukjente stedet.

Vi ankommer alle omtrent samtidig.

Da ser vi på storskjerm

hva som faktisk skjer utenfor Capitol.

Hvor voldelig det var, og hvor sint mobben var,

og handlingene som Capitol-politiet ble utsatt for.

Og alle som sto mellom dem

og deres mål om å komme inn i Capitol.

Schumer og jeg kommer med en offentlig uttalelse til presidenten,

for det er alt han legger merke til.

Men det mislyktes. Vi klarte ikke å overtale ham til å gjøre noe.

Ledelsen var der, fra demokratisk og republikansk side. Hele Kongressen.

Vi driver nå med en rekke iverksettelser på telefonene.

Chuck og jeg var på telefonene til guvernørene i Virginia,

Steny med Maryland. Vi spør: "Er din nasjonalgarde klar til å komme?"

Jeg sa: "Larry, Capitol er under beleiring.

Vi må utplassere Maryland Guard."

Hans svar var: "Ja, vi er villige til å gjøre det."

Han sa imidlertid at han hadde kontaktet forsvarsdepartementet

og kunne ikke få autorisasjon til å gjøre det.

Vi må få stoppet volden.

Det ville bare skje med nasjonalgarden.

Vi snakket òg med forsvarsministeren og sa: "Du må utplassere tropper

med det samme."

Vi klarte ikke å høre at det hastet i svaret hans.

Han sa: "Vi ser dette. Vi tenker på det.

Vi prøver å få det, og ja, vi forstår problemet.

Men ikke: "Det skal bli gjort."

Vi kommer og tar deg, Nancy!

Vi er her for forræderne!

KL 15.30

Jeg vet at opptakene våre vil bli én av de viktigste måtene

folk vet hva som skjer i bygningen.

Hva enn som skjer, må jeg jobbe videre.

Jeg møter en kollega av meg, Jim, og vi ser at noen av demonstrantene

går inn og ut av Nancy Pelosis kontor.

Pelosis kontor!

Er hun der inne?

-Helsike! -Å, se på e-postene hennes.

Dette er vanligvis en del av Capitol

som man ikke kan kikke inn på,

uten at en politimann roper

at du skal ha deg vekk.

Din skremte lille demokrat-faen.

Jeg tror jeg liker mitt nye spisebord.

Mye av kontoret var alt vandalisert.

Det er folk som roter rundt og leter etter suvenirer.

Pelosi er en sportsfan. Hun har memorabilia på hele kontoret.

En person går bort til meg, tar en baseball fra hyllen og spør

"Er det ok om jeg tar den?"

Så kommer det inn en fyr med et amerikansk flagg,

og med noe som ser ut som en gigantisk støtpinne i beltet.

Det er faktisk et elektrosjokkvåpen.

Han legger flagget forsiktig ned på et bord.

Han setter seg ved en pult med beina på bordet.

Han kikker i skuffene og ser på dataskjermen.

Han holder opp et kort med Nancy Pelosis underskrift,

så han kan ta bilder av det, som et bevis.

"Dette er Nancy Pelosis kontor. Jeg er her."

På dette tidspunktet innser Jim og jeg at vi på en måte har fått nok.

Vi må finne et sted der vi er trygge.

Vi er endelig ute. Vi blir evakuert.

Vi ble sittende fast på balkongnivået,

da demonstrantene stormet inn i kammeret.

Mange medlemmer er alt ute.

Men nå slipper vi endelig ut. Så vi evakuerer.

Da vi kommer til tilfluktsrommet, et veldig stort rom.

Det er trolig mer enn hundre kongressmedlemmer der inne.

Det er første gang mange av oss kan puste lettet ut.

Vi er de siste som kommer dit, og det er kaos.

Ingen vet hva vi gjør eller hvor lenge vi kommer til å være der.

Ingen vet hva som venter.

Jeg prøver ikke å bli politisk her, men jeg setter pris på deg.

Hun er en hyggelig dame.

Dette er januar 2021, så korona er fortsatt veldig mye et problem.

Det er en drøss med folk uten maske.

Det bidro med enda et lag engstelse for alle.

Vi evakuerer, vi får folk der, og nå er vi i...

Jeg kalte det korona-punsjskålen, som et humoristisk innslag.

For det var bare: "Å, og vi er i en pandemi."

Det som er vanskelig å forstå der og da, er at dette ikke er over ennå.

Jeg er ute, men Capitol er ikke sikker, så vi er i det rommet.

Først tenkte jeg: "Ok. Det er over." Det er ikke over i det hele tatt.

Det var ikke en storming. Det var en beleiring. Vi ble overkjørt.

Hundrevis og hundrevis av mennesker strømmet inn. Det var forbløffende,

og skremmende, for jeg er svært bekymret for Tabitha og Hank.

Sakte senkes lyden.

Volumet senkes, og jeg sa til Tabitha og Hank: "Dere kan komme ut nå."

Vi bare stirrer bort på hverandre, og det er ingen ord.

Så banker det på døren.

Det er politiet. "Vi skal hjelpe dere."

Det var i det øyeblikket jeg følte at jeg hadde overlevd.

Jeg får en sms om at politiet har dem. De er på vei.

Det er en pinefull tidsperiode,

fordi jeg vet at de nå er utenfor det rommet.

Jeg vet ikke om hele ruten er sikker.

Men det var nok omtrent 10 eller 12 minutter senere at de ankom.

Vi går til bakrommet, og Jamie ser dem.

De samles i en gruppeklem, og det er tårer og gråt.

De rister nesten.

Han fant barna sine.

Det er vanskelig å beskrive den følelsen,

men det var bare overveldende.

Jeg bare omfavnet Tabitha og Hank.

Jeg jobber ikke engang i Capitol. Jeg jobber i en annen bygning.

Jeg skulle ikke være der, ikke bare jeg,

men barna hans skulle ikke ha vært der.

Vi endte opp 50 meter fra møtesalen på opprørsdagen.

Og kongressmedlemmet sa noe sånt som:

"Ikke en god dag å ta barnet ditt med på jobb."

-Hvem sitt hus? -Vårt!

-Hvem sitt hus? -Vårt!

-Hvem sitt hus? -Vårt!

Forræderi!

Området utenfor rotunden er bare fylt med folk.

En fyr nærmer seg og sier: "Vi gjør dette for ditt folk."

Han sa: "Svarte mennesker burde være her oppe sammen med oss."

Og jeg sa til ham:

"Så lenge det har vært afroamerikanere i dette landet,

har vi blitt fratatt stemmeretten,

vi har blitt gjort til slaver og frastjålet våre rettigheter.

I alt dette har vi aldri hatt det i tankene våre å komme opp hit

og gjøre noe så latterlig og så privilegert,

og så uamerikansk som det du gjør akkurat nå.

Så jeg sa: "Ikke se på meg og si at du gjør dette for meg."

Jeg sa: "Jeg tjente mitt land hederlig og kontinuerlig."

Jeg sa: "Det du gjør, er ikke i tjeneste for ditt land.

"Du er en forræder. Tror ikke noe annet mens du står i dette bygget."

-Hvem sitt hus? -Huset vårt!

-Hvem sitt hus! -Vårt!

-Hvem sitt hus? -Vårt!

-Hvem sitt hus? -Vårt!

-Hvem sitt hus? -Huset vårt!

I rotunden ser vi en fyr som messer, og jeg vil intervjue ham.

Unnskyld meg, hva prøver du å gjøre? Hva prøver du å gjøre?

Gi juling og ta navn, dame.

Jeg spør ham om han prøver å forstyrre,

og før jeg spør ferdig..

Vi er ikke her for å skade noen.

Vi er bare her for å si at det er en million av oss eller mer

der ute som vil komme inn i dette bygget om nødvendig.

Da jeg prøvde å utfordre ham

om hva Donald Trump kunne tenke om det som skjer i Capitol?

Han kan ikke svare meg, for han peker meg i en retning...

Der er politiet. Se opp, her kommer politiet.

Vi innser at det er politifolk i hele rotunden.

Jeg er så rasende. Den overveldende følelsen er sinne,

for Capitol er vårt ansvar.

Det er hellig for oss.

De måtte forbi mange av våre folk. Så jeg er sint.

Jeg sier noe slikt som: "Er dere forbanna?

For det er jeg. Det er på tide å ta tilbake Capitol."

-Vi står sammen med dere. -Nei, nå står du i veien.

Nei, du står i veien! Capitol-politiet, la oss gå!

246 sting i hodet mitt i Irak, rasshøl!

Vi har en gruppe fra Metropolitan- politiet i fullt opprørsutstyr

jeg er så glad for å se dem, for de ser alle 40 cm høyere ut enn meg.

De oppførte seg som om det var deres bygg. Det var flott.

Demonstrantene beveger seg ikke. Vi står mot veggen. Politiet kommer.

De dytter mer aggressivt enn før. De tar tilbake kontrollen.

De har køller og prøver å presse tilbake Trump-tilhengerne,

så de kan tro at vi er med dem.

Vi vil bli fanget i bruduljen.

Vent litt. Vi kommer til å bli slått! Å, faen.

Det en MPD-betjent ved siden av meg.

Noen tar politikøllen hans og går frem og tilbake med den.

De får dratt den bort fra ham.

Den flyr bakover inn i mengden.

Han ser på meg: "Jeg mistet køllen min!"

Jeg sa: "Du har fortsatt Starsky og Hutch. Kom an!"

Folk er sammenstuet. Vi er klemt. Laura er helt klemt.

Vi prøvde å holde sammen og å komme oss gjennom dette.

Men på et tidspunkt, fordi politiet presser,

beveger demonstrantene seg, og vi med dem.

Så Laura går foran meg, og hun fører meg mot utgangen.

La oss komme oss ut.

For øyeblikket er Capitol fortsatt okkupert av demonstranter.

Rapporter fra NBC News melder om at Capitol Hill-politiet

og DC Metro-politiet samarbeidet om å tømme bygget innvendig.

Hvorvidt de har lyktes, er uklart for oss for øyeblikket.

Utrolig nok, og uten forklaring gjennom det hele,

har USAs president ikke kommet med en uttalelse.

Vi stirrer på fjernsynet og venter på at presidenten

skal gjøre det presidenter gjør i en tid som denne, å roe et land.

Det er å gripe inn, det er å sende hjelp.

Og vi ser, og vi ser, og vi ser.

Vi har en tiltakende følelse av at vi står alene her.

Jeg ser Liz Cheney i rommet, og jeg kjenner henne.

Vi er rivaler. Hun er en veldig konservativ republikaner,

innbitt partipolitiker. Men hun er en person med integritet.

Hun er også den republikaneren i rommet med høyest stilling.

Jeg sier til henne: "Liz, jeg stoler på at du er enig med meg i dette.

Så snart vi kan, så snart de gir oss klarsignal,

må vi marsjere tilbake til kammeret i Representantenes hus og..."

Det jeg planla å si er: "Og fullføre jobben og godkjenne valget."

Men hun fullfører setningen for meg.

Jeg sier: "Vi må umiddelbart starte en riksrettsprosess."

Trump er farlig. Han må stilles for riksrett.

Han må dømmes og fjernes, og vi må gjøre det nå.

"Å, ok." Liz Cheney sier dette.

Det får meg til å innse alvoret.

Vi diskuterte kort. "Vi bør dra. Det er over. De er alt i bygningen."

Til tross for vår beste innsats, fant de veien på en annen måte.

Jeg sa til gutta som var der: "Jeg vet ikke hvor mange som er oppe.

Men jeg vet at det er tusener av folk foran som vil komme inn.

Drar vi, kommer de inn, og vi får dem aldri ut. Vi blir her."

Det er veldig nervepirrende når du tenker: "Hva gjør vi nå?

Vi prøvde å finne ut hva sluttspillet var.

Dette så ut til å bare fortsette.

De ga ikke ga opp, og vi ga ikke opp.

Jeg gikk mot fronten, og jeg så beina til en av mine menn bli dratt bort.

"Hva faen skjer"

De har en MPD.

Betjent Isaac forteller meg at en av våre betjenter er ute i mengden.

Nå tenker jeg: "Hva gjør vi?"

Vi kan ikke etterlate den betjenten der ute i mengden.

Men jeg visste også at vi hadde så få mennesker på døren,

at uansett hvem vi sendte, ville det være fånyttes.

"Vi må hente ham."

Men strategisk sett kunne jeg ikke gjøre noe med det.

Jeg kunne ha sendt menn ut døren, men da ville vi ha måttet skyte folk.

Så å introdusere skytevåpen i denne situasjonen var uforsvarlig.

"Faen ta. Vi må bare gå ut. og få juling, om det skal til."

Vi la en plan om hvem som skulle gå ut og hvordan.

Vi skulle sende rundt ti betjenter ut dit.

Omringe ham og dra ham inn igjen.

-Jeg har én. -Jeg har barn.

Heldigvis ble han ført tilbake til døren

like før vi skulle gå og hente ham.

Kom hit. Få ham opp dit igjen, kom igjen.

Vi lar deg gå!

Vi elsker dere, folkens.

Jeg snur meg, og der er han. Han var tilbake.

Han så ut som om han var dratt gjennom en mengde.

Han var blitt slått og gitt elektrosjokk.

Vi trenger lege!

Vi trenger legehjelp!

Flere ganger under kampen ble det så intenst

at jeg trodde vi ville tape og ikke klare å holde stand.

Vi var alene i en lang periode. Det er den skumleste delen.

Vi tryglet om hjelp, og det var ingen som kunne hjelpe oss.

Vi gikk fra å beskytte Capitol til å overleve i den tunnelen.

Da vi forlot Capitol,

fikk vi beskjed om at Trump har laget en video.

Han oppfordrer alle til å dra hjem.

Jeg kjenner din smerte og vet at du er såret.

Det er en veldig tøff tid.

Det har aldri vært en tid som dette hvor noe slikt skjedde.

Der de kunne ta det bort fra oss alle.

Fra meg, fra deg, fra vårt land. Dette var et uærlig valg.

Men vi kan ikke gi disse folkene overtaket.

Vi må ha fred. Så dra hjem, vi elsker deg, du er veldig spesiell.

Du ser hva som skjer, og hvor ille og ondsinnet andre behandles.

Jeg vet hvordan du har det. Men gå hjem, og gå hjem i fred.

Det ser forhåndsinnspilt ut! Dette er vårt hus, for faen!

Klokken er ikke 18. Det er ikke portforbudstid.

Trump ville ikke... Det hørtes ikke ut som Trump.

Jeg spurte supporterne: "Hva syns du om det?

Vil du følge Donald Trumps anmodninger?"

For dem er det falske nyheter. Trump kan ikke si det.

Og så ser jeg QAnon Shaman på trappen.

Jeg henvender meg til ham på en likefrem måte.

"Er det deg jeg ser på bildet?" Han sier: "Ja!"

Jeg var i senatsalen. Jeg satt i Bidens stol. Det var gøy.

Veldig stolt av seg selv. Så sier jeg: "Så..."

Tror du ikke at det å presse politiet,

og gå inn når du ikke har lov til det, undergraver budskapet ditt?

Å nei. Budskapet er at globalistene og kommunistene

har infiltrert regjeringen på høyeste plan.

De har glemt at de jobber for oss, folket.

I dag dukket sjefen deres opp på jobb.

Jeg spør ham: "Men tror du Donald Trump vil støtte deg,

når du reagere slik mot politiet og politifolkene?"

Og så siterer han Jefferson.

Frihetens tre må iblant bli forfrisket

med patrioters og tyranners blod.

Jeg er litt forbauset over hva han sier.

Jeg spør ham: "Tror du det var nødvendig?"

Ingen blir skadet akkurat nå. Ingen presser mot politifolkene.

Planen vår er å la disse forræderne få vite hvem som har styringen.

Alle var utslitte. Kolonner begynte å bryte opp.

Vi prøvde å holde dem så godt vi kunne.

Jeg satte meg ned på bakken og tenkte: "Jeg har ikke noe igjen."

Det ikke er nok i denne verden til å motivere meg akkurat nå

til å reise meg igjen og fortsette kampen.

Jeg vet med sikkerhet, god, slem eller likegyldig,

at om vi måtte skyte oss ut, var de fleste klar for det. Det var for mye.

Man når et punkt der man har nådd en grense

for hva man kan tåle som et menneske.

Det er grenser og det er evner.

Som politi må man følge en annen standard.

Men jeg vil ikke dø i denne gangen.

Jeg hører hunder bjeffe.

Jeg kan ikke for alt i verden forstå hvorfor jeg hører hunder bjeffer.

Jeg ser nedover i gangen, til høyre for meg.

Jeg ser politifolk fra Virginia-organet

som løper i vår retning med opprørsutstyr på.

Ut av det blå komme et gigantisk menneske gående. En enorm mann.

Han sier: "Trenger dere vår hjelp?"

Havet deler seg, og 25 personer dukker opp.

Det er Virginia State.

De var de største gutta jeg har sett. Jeg var så glad for å se dem.

Da de dukket opp, tenkte jeg: "Vi klarer oss."

Nå ville jeg reise meg og komme tilbake i kampen.

Vi hadde friske sjeler til å hjelpe oss. Vi skal klare dette.

Vi skal vinne dette slaget.

Én av dem spurte meg: "Skal vi kaste sjokkgranater?"

Jeg sa: "Kast hva enn du har. La oss gjøre det."

Vi samlet alle ved døren og bare dyttet til.

Til slutt presset vi oss ut.

Det er som å tømme et avløp. Vannet begynner bare å strømme.

Vi løp som lemen ut denne døren.

Vi kunne begynne å dytte folk ned på scenen.

Vi sa til folk: "Det er over. Du er ferdig. Gå av scenen."

Endelig er vi på offensiven, i stedet for i forsvar de siste fire timene.

Vi presser oss ut. Du kan kjenne luften. Du kan puste inn luften.

Vi dyttet dem helt tilbake, og så stopper du og du skjønner:

"Det er kaldt her ute, og jeg er våt fra topp til tå."

Men du er glad. "Dette er endelig over."

Dagen som du ikke trodde ville ende, tar endelig slutt.

KL 17.00

Vi som nasjon var heldige

at Virginia-delstatspoliti dukket opp da de gjorde det.

Vi ville hatt andre samtaler om 6. januar, om vi måtte blitt der lenger.

Vi hadde nok trukket våpen og skutt eller noen i mengden ville gjort det.

Vi hadde beslaglagt våpen. Hvor mange flere der ute hadde våpen?

Så vi skyter, de skyter. Heldigvis eskalerte det ikke til det.

Jeg kan bare tenke meg tapene av liv hvis vi hadde gjort det.

Det viktige øyeblikket under nedstengningen skjer

rundt kl 18.00 eller like etter.

Det er da speaker Pelosi og Steny Hoyer kommer inn i rommet.

Vi var i ekstase over at de var trygge, bekymret for traumene.

Jeg blir bedt om å snakke, og jeg sier til dem: "Vi er tilbake.

Vi skal hedre grunnlovsansvaret vårt.

Vi kan ikke la det gå enda en dag, før vi bekrefter

at Joe Biden og Kamala Harris

er president og visepresident i USA.

Etter så mye forvirring, frykt og sinne gjennom dagen,

var det et godt sted for oss å si: "Ja, og nå skal vi gjøre vår plikt.

Vi vet ikke når på natten,

men vi skal godkjenne valget, og i morgen er det en ny dag."

Jeg ga Tabitha en stor klem og et kyss og jeg sa:

"Jeg er så lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg kan gjøre det godt igjen.

Men dette skjer aldri igjen når du kommer tilbake til Capitol."

Og hun sa: "Jeg vil ikke komme tilbake til Capitol."

Og... av en eller annen grunn,

av alt det fæle jeg ser, traff det meg rett i magen.

Hun vil ikke komme tilbake til arbeidsstedet mitt.

Capitol i USA.

Det var egentlig ingenting jeg kunne si på det tidspunktet.

CNN suger!

Faen ta falske nyheter!

Jeg ser en gruppe av mennesker som messer og roper.

Energien i denne kretsen er ustabil. Jeg ser i kretsen,

og folk ødelegger AP Press-kameraer.

Og jeg er redd. Dette er et angrep på pressen.

Dette er et angrep på media, og jeg holder et kjempekamera.

Så snart de har ødelagt dette filmutstyret,

vil de snu seg og se meg og gå etter meg?

Faen ta AP Press!

-Fang det på film! -Morna, falske nyheter!

Lag en liste! Skriv ned disse navnene!

Så jakter vi på dem, én etter én.

Forrædere til giljotinen!

Jeg tar ett bilde av en gruppe mennesker,

og en kvinne snur seg og spør: "Hvem jobber du for?"

Så roper hun: "Antifa-fotograf! Antifa!"

Det er en dødsdom i den hopen.

I løpet av få sekunder kommer det fire store menn,

den ene var skjorteløs med et økseskaft, og de omringer meg.

Jeg hever hendene. "Jeg jobber for National Geographic."

"Bevis det!" Han har en stokk.

Jeg trekker pressekortet mitt ut, holder det opp og rører meg ikke.

Han lener seg mot meg og sier: "Å, ok. Det er greit."

Jeg tenker at han forbinder National Geographic med sjiraffer og sebraer.

Jeg tenker: "La meg komme til helvete bort herfra."

Det er portforbud over hele Washington DC,

etter denne ekstraordinære voldsdagen i US Capitol.

Vi er nå omringet på denne siden av Capitol av føderale myndigheter,

og en veldig stor polititilstedeværelse her.

Vi hørte nyss den andre kunngjøringen over intercom,

som ba folk forsvinne fra området. Portforbudet er nå iverksatt.

Gjør de ikke dette, vil de bli arrestert.

Flytt dere!

Jeg ser betjenter i ulike uniformer, forskjellig taktisk utstyr.

Det faktum at de var der og at disse organene

sendte sine menn og kvinne til vår nasjons hovedstad

for å støtte våre brødre og søstre i Capitol-politiet,

det var et fantastisk syn å se.

Det viste hva disse politifolkene står for.

Det handlet ikke om politiske ståsted eller om vi var enige eller uenige

med synspunktene til de som var inne. Det hadde ingenting med det å gjøre.

Jeg vil alltid være takknemlig for den hjelpen de ga.

Jeg gikk bare rundt i bygget og tenkte:

"Folk døde her inne, mann"

Jeg ser meg rundt og ser all ødeleggelsen i denne bygningen.

Det ligger fremdeles betjenter på gulvet. De er i smerte, og de blør.

Noen av betjentene kjenner du ikke igjen, før de fjernet hjelmen.

De sa ikke så mye. De bare så på hverandre. Nikket med hodet.

De tenkte bare: "Hva pokker skjedde?" Det er vanskelig å bearbeide.

En fyr brøt sammen, begynte å gråte.

"Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kunne ha tålt."

Vi samler oss, og den ene betjenten min sier:

"Hvis noen sier at dere ikke gjorde jobben deres i dag,

og ikke kjempet som bare juling og holdt stand,

kan du sende dem til meg."

Jeg gikk inn i Statuary Hall der mange av mine politi-kamerater

hvilte seg ut etter den lange kampen vi så dem kjempe.

Jeg sa: "Takk" til så mange som jeg kunne.

Han gikk rundt og spurte dem hva de hadde opplevd. De var opprørt.

De følte seg i mindretall og ikke godt utstyrt.

De fikk ikke forsterkninger, og en betjent tok ham ikke i hånden.

Kollegaen min sa: "Så du det?" Jeg sa: "Ja, det er greit."

"Vi er et republikansk medlem.

De så på dette som folk fra mitt parti som kom og angrep dem.

Det er veldig følelsesladd.

Man føler skyld for disse folkene

som fysisk ofret seg selv for å se til at jeg og medlemmene var trygge.

Jeg var trygg og får dra hjem til familien i kveld, på grunn av dem.

I dag var en mørk dag i historien til United States Capitol.

Til de som skapte kaos i Capitol i dag, dere vant ikke.

Vold vinner aldri.

Vi må og vi vil vise for landet

og for hele verden at vi ikke vil bli avledet fra vår plikt.

Vi vil respektere vårt ansvar overfor grunnloven og det amerikanske folk.

Jeg anerkjenner motet til visepresidenten.

Alle av oss, alle våre medlemmer. Det var en veldig farlig situasjon.

Det er ikke bare: "Nå er vi alle trygge."

Arrene etter den trusselen og traumene den forårsaket,

er til stede i rommet.

Jeg reiser meg i opposisjon til innvendingen.

Jeg lytter til debatten på gulvet i Representantenes hus.

Jeg er vitne til den mest nakne

og følelsesladde energien jeg har sett i hele min karriere.

Dette er det første øyeblikket der vi som nasjon prøver å komme oss.

Vi er alle amerikanere.

Ikke "Amerikanere R", ikke "Amerikanere D". Vi er amerikanere.

Ved å komme tilbake for å fullføre jobben vår.

beviser vi at vårt demokrati ikke kan forstyrres av kriminell oppførsel.

Vi vil ikke vakle eller bøye oss og ikke vike tilbake fra vår plikt.

Så skjer det et skifte, og det er så merkbart.

For plutselig, etter et par taler,

faller ting på plass igjen.

Jeg reiser meg for å støtte innvendingen.

-Jeg støtter innvendingen. -Jeg støtter innvendingen.

Utfordringene fortsetter, og jeg sier: "Kødder du med meg?"

Etter alt dette skal de utfordre resultatene?

De skal fortsette med løgnen og konspirasjonsteoriene?

Jeg reiser meg i opposisjon til innvendingen.

Jeg trygler republikanerne om å innse hva de gjør.

Å oppgi ideen om at det ikke var et rettferdig valg.

Jeg er ikke den samme unge mannen som jeg var da jeg dro til Irak.

Jeg er villig til å gjøre mye for landet mitt, og jeg gjorde det.

Jeg skjønte bare aldri at den største trusselen mot landet

kom fra kollegaene mine og fra andre amerikanske statsborgere.

Jeg så noen av kollegaene mine i salen.

De argumentere for det samme som de hadde planlagt før dette skjedde.

Det var det som drev meg til å holde min tale under godkjenningen.

De siste årene har feilinformasjon og frykt

blitt matet inn i folk for profitt og makt.

I altfor mange år har ledere rundt om i landet ikke sagt noe.

Iblant gjentok de budskapet på grunn av troen

at det å vinne uansett kostnad, var verdt alt.

Det er ikke annet enn komplett stillhet fra min side av salen.

Det slår meg der og da, at disse folkene ikke har ombestemt seg.

Det var ikke vanskelig. Jeg måtte være tro mot meg selv.

Jeg sa til meg selv: "Jeg vil ikke la folk, uansett hva antallet var,

som var i Capitol den dagen og gjorde det de gjorde,

til å påvirke min stemme."

Jeg vil kunne gå hjem og legge meg

og sove med god samvittighet, så jeg protesterte mot Pennsylvania.

Det var bare de to delstatene, Arizona og Pennsylvania.

Jeg stemmer for å bekrefte Arizona-valget,

jeg går ut dørene i Representantenes hus-kammeret

og inn i resten av Capitol, for første gang den kvelden.

Jeg ser sigarettsneiper stumpet mot statuene,

og kastet på gulvet, vannflasker, utstyr, Trump-flagg...

Jeg kneler ned og begynner å rydde opp.

Først finner jeg denne biten.

Bare gullfolie, veldig lett, plast, og jeg ser den.

Jeg vet ikke hva den er, men den ser ut som en vinge.

Jeg fortsetter å rydde, og jeg finner resten av den.

Jeg ser formen av en ødelagte ørn.

Jeg holder den i hendene mine som om den er et skadet dyr.

Det er noe med dette som for meg legemliggjør

omfanget av den 6. januar.

KL 03.40

Stemmene for president av De forente stater er som følger.

Joseph R. Biden jr. fra delstaten Delaware har fått 306 stemmer.

Donald J. Trump, fra delstaten Florida, har fått 232 stemmer.

Kunngjøringen av stemmeresultatet

av Senatets president skal anses

en tilstrekkelig erklæring av de som er valgt til president

og visepresident i USA.

Formålet med fellessesjonen,

i henhold til Senatets sammenfallende resolusjon 1,

i den 117. Kongress, erklæres fellessesjonen som hevet.

Ved siste klubbeslag var jeg knust

for så mange republikanere stemte mot folkets vilje,

etter at de hadde sett død, ødeleggelse og skade påført folk.

Et angrep på Capitol, på grunnloven vår, Kongressen og demokratiet vårt.

Det hersker en lettelse at for øyeblikket er dette over.

Valget er bekreftet.

Og grunnloven fungerte,

og Joe Biden blir USAs president om to uker.

Det føltes bra. Det føltes veldig bra.

Da jeg kjører hjem, undres jeg: "Er dette begynnelsen?

Eller slutten?"

Går dette landet i oppløsning?

Eller ved å gjøre vår plikt til tross for all styggheten den dagen,

bidro vi til å forene landet?

Jeg vet ennå ikke svaret.

Jeg stopper foran huset mitt, og jeg går gjennom inngangsdøren.

Jeg sitter i lenestolen min, og jeg stirrer bare.

Jeg stirrer bare ut i luften.

Og jeg brøt sammen.

Jeg gråt.

All den frykten og sinnet, alt kom bare ut i det øyeblikket.

Og jeg tok meg sammen.

og den 7. januar

var alt annerledes.

Ingenting var det samme. I hvert fall ikke for oss.

Jeg ble født i et kommunistisk land og tilbrakte karrieren

på å jobbe i eller rundt land

der folk sliter og risikerer livet for demokrati,

for sjansen til å nyte rettsstaten.

Demonene alltid er der ute.

Gjør vi ikke alt i vår makt, hver eneste dag

i forsvar av systemet vi tar for gitt, kan vi fortsatt miste det.

Det eneste som er nødvendig for at det onde skal eksistere,

er at gode mennesker ikke gjør noe.

Folk landet over er avhengige av oss, om det er rettshåndhevelse,

om det er militæret, om det er lovgivere,

for å leve etter vår ed,

for å opprettholde grunnloven, rettsstaten og beskytte demokratiet.

Jeg kjører endelig hjem, og jeg tenker:

"Hvordan takker jeg betjentene mine?"

"Hvordan forklarer jeg en ektefelle, eller en kjæreste,

deres barn, at deres mann, deres mor, deres kone, deres sønn,

deres datter ble skadet på grunn av noe jeg kanskje ikke har gjort?

Det som gjør det verre for disse betjentene er oppfatningen,

om at en tredjedel av landet

ikke tror det en gang skjedde.

De tror ikke at deres tjeneste teller som noe.

Det er en følelsesmessig byrde. Derfor er det viktig

for historien å vise hvor modige disse menneskene var.

Jeg drar til flyplassen, for å fly tilbake til Michigan.

Det er en håndfull kongressmedlemmer på flyet.

Alle andre er fra rallyet.

Alle andre er fra mobben, og de feirer.

Vi sitter med bøyde hoder.

Under den timeslange flyturen fra til Detroit overhører vi

denne mobben som gjenforteller hele dagen fra deres perspektiv.

Det er forferdelig.

Det jeg ikke kan tilgi eller glemme, er traumene som ble forårsaket.

Å se blikkene til mine ansatte, disse unge, idealistiske menneskene,

fra traumet de hadde opplevd,

og det posttraumatiske stresset de vil oppleve.

De arrene stikker dypt. Du kan reparere bygningen.

Men det er veldig vanskelig å lindre traumer som folk har opplevd.

Jeg kjører opp fra Washington tilbake til New Jersey.

Jeg ser barna mine løpe opp til meg for aller første gang.

De yngre løper bare rundt.

Han danser omkring, han er på den alderen, tre år gammel.

Men min eldste sønn, fem år gammel, han kommer bort til meg.

Han går tankefullt bort til meg, og han sier: "Dada, har du det bra?

Skjedde det noe på jobben?" Og jeg bare...

Jeg bare... Jeg tror ikke jeg opplevde

ord så gjennomtrengende som det noen gang i mitt liv.

"Skjedde det noe på jobben?"

Presenter gevær!

BRIAN D. SICKNICK CAPITOL-POLITIET

30. JULI 1978 - 7. JANUAR 2021

BRIAN D. SICKNICK DØDE ETTER Å HA FÅTT

TO SLAG MENS HAN KJEMPET FOR Å BESKYTTE CAPITOL.

I DAGENE OG MÅNEDENE ETTER 6. JANUAR 2021

VAR DET FIRE BETJENTER I CAPITOL- OG METROPOLITAN-POLITIET

SOM BESKYTTET CAPITOL, SOM TOK SITT EGET LIV.

MER ENN 140 BETJENTER, DERIBLANT 73 FRA CAPITOL-POLITIET

OG 65 FRA METROPOLITAN-POLITIET

BLE SKADET MENS DE FORSVARTE CAPITOL.

FIRE DEMONSTRANTER DØDE UNDER ANGREPET PÅ CAPITOL.

I SEPTEMBER 2022 ER 910 PÅGREPET OG SIKTET I FORBINDELSE MED OPPTØYENE.

390 AV DEM HAR ERKJENT STRAFFSKYLD.

Tekst: Vibeche Dart plint.com