All language subtitles for The Crown. S05E04. Annus Horribilis.no

EN NETFLIX-SERIE

Honorable Artillery Company.
Kongelig salutt!

Dronning Elizabeth II lar ikke ofte
verden ta del i tanker og følelser,

men i lunsjen på rådhuset i City of London
for å feire 40 år på tronen, skjedde det.

Vennligst reis dere
for Hennes Majestet Dronningen!

Hes i stemmen etter å ha inhalert røyk,
og kjempende mot en forkjølelse,

leverte hun et åpenhjertig uttrykk for
personlig sorg og anger uten sidestykke.

En tydelig innrømmelse av å ha mislykkes
etter et fælt året for kongefamilien

kunne anses for å være
en bønn om tilgivelse

etter det man bare kan beskrive
som 12 turbulente måneder.

Men hvis Hennes Majestet
ønsket seg folket sympati og tilgivelse,

er det likevel kanskje ikke
det hun vil få.

Det var "O, bli hos meg", fremført av
koret ved Kings' College Cambridge,

under ledelse av Stephen Cleobury,

som utvalgt av dagens gjest, Hennes
Kongelige Høyhet prinsesse Margaret.

Hvorfor valgte De den?
Hva betyr den for Dem?

Det er en salme, så derfor tenkte jeg
at betydningen var åpenbar.

Troen min.

Uten en tro kan man like gjerne
si at man har gitt opp. Det har ikke jeg.

Min tro har alltid vært forankret
i alle beslutninger jeg har tatt.

I ditt kongelige liv,
eller også i Deres privatliv?

Når din søster er
Den anglikanske kirkes øverste overhode,

troens forsvarer, kan det stundom
være vanskelig å skille mellom de to.

Hva er neste opptak?

Det holder.

Det holder, sa jeg!

Idiot.

Det var et utdrag fra
Tsjajkovskijs "Svanesjøen",

fremført av London Filharmoniske Orkester
under ledelse av André Previn.

Og hva betyr den for Dem?

Jeg har alltid hatt
en egen forkjærlighet for ballett.

Det er noen saker som ikke kan uttrykkes
med ord. Dansen er et eget språk.

Jeg var selv glad i dans.
Aldri ballett, altså.

-Noen favorittdansepartnere å nevne?
-Det vil jeg da overhodet ikke røpe.

Slik utfoldelse er det uansett best
å overlate til ungdommen.

Man bærer alltid med seg sine minner.

Fortell oss om Deres neste valg.

"Stardust" av Hoagy Carmichael.

-De spiller jo piano selv.
-Ja. Jeg begynte tidlig med pianotimer.

Min søster lærte konstitusjonell historie,
mens jeg fikk lære piano.

Var musikken Deres første kjærlighet?

Dem får man mange av.

Når man når en viss alder blir man tvunget
til å gjøre et bokettersyn i eget hjerte.

En gjennomgang.
Da grunner man over alle kjærlighetene,

drømmene og den ungdommelige lidenskapen
sett i lys av et helt liv.

Det er interessant å se hva som består.

Noe blir værende
og blir til varig kjærlighet,

mens noe blekner, og da innser man
at det aldri var sann kjærlighet.

Heldigvis har musikken vært
en konstant faktor i mitt liv,

og det forventer jeg at den forblir.

Har den siste innspillingen
en særskilt betydning for Dem?

-Den har en særskilt betydning, ja.
-Og hva er det?

Vi lar det være med det.

Dette er "Stardust" av Hoagy Carmichael.

I mitt hjerte vil den forbli

Min romantiske melodi

Minnet om kjærlighetens refreng

OBERST II PETER TOWNSEND
INVITERES HERVED TIL MOTTAKELSE

KJÆRE MARGARET.

Kjære Margaret. Det er mulig at dette
brevet oppleves som et frekt inngrep

heller enn en hyggelig overraskelse.

Jeg planlegger et sjeldent besøk
til London fra Île-de-France og undret

om du planla å delta på mottakelsen
i neste uke ved The Caledonian Club.

…for besetningen som tjenestegjorde
ved HMS "Vanguard".

-Å. Peter Townsend.
-Ja.

-Når hørte du sist fra ham?
-Det må være 35 år siden.

Var det ikke på HMS "Vanguard"
at du og Peter…

Ble forelsket.

Jeg er usikker på
om det var kjærlighet i begynnelsen.

Selvfølgelig var det vel det.

-Ved aller første blikk.
-Hvis du sier det, så.

Det gjør jeg. Mitt livs kjærlighet.

Rundreisen i Sør-Afrika.

Første gang noen av oss
reiste utenlands. Det må ha vært…

I 1947.

Philip hadde nettopp fridd.
Jeg hadde sagt: "Ja takk."

Far sendte oss på rundreise i tre måneder.

-Han håpte at du ville ta til fornuften.
-Lite trolig.

I mellomtiden gikk jeg fra vettet

på ridetur tidlig om morgenen
med fars stilige adjutant.

Ja. Fars gifte, stilige adjutant.

Peter var en svært dyktig rytter.

Det vil jeg tro.

Så… hva ser du for deg at han vil?

Han må være sent i syttiårene nå.
Har vært gift i mange år.

-Ja.
-Lykkelig gift, får man høre.

Han har barn. Og barnebarn.

Kommer du til å dra?

Det tror jeg kanskje.

Hvilken rolle spiller det for deg?

-Hans Kongelige Høyhet prins Andrew.
-Mor.

Vennen min.

-Takk for at du tar deg tid.
-Jeg ba dem om å sette frem litt te.

Du vil kanskje trenge noe sterkere.
Jeg har kommet for å snakke om ekteskapet.

Det som er, er at jeg faktisk føler
litt med henne når det gjelder Wyatt.

Han var litt hard i kantene.
Amerikansk, selvfølgelig,

men jeg var så mye ut med Marinen at det
ikke var rart Sarah følte seg forsømt.

Steve var jo tross alt
ikke så aller verst.

-Som drev på med din hustru.
-Ikke nå lenger, mor.

Han er ute. Borte.

-Bra.
-Men det er en annen nå.

-En økonomirådgiver. John Bryan.
-For Guds skyld, da.

-Og det kommer flere bilder.
-Av hva?

Det vil du ikke vite.

-I Saint-Tropez. De gjør noe unevnelig.
-Du har rett. Det vil jeg ikke vite om.

Han suger på Sarahs tær, mor!

-Hva?
-Jeg vet det!

Folk sier at jeg tråkker i salaten fra tid
til annen, men ikke i andres munn.

Kan du forestille deg det?
Foten hennes, faktisk.

-Han kunne bestilt mat om han var fysen.
-Eller en pose sure føtter.

Sure føtter! Strålende festlig.

Det er bare den rene og skjær ydmykelsen.

Og det er derfor jeg denne gangen
ikke har annet valg

enn å nevne S-ordet.

Statsanliggender?

Spenningsforløselse?

Er det å be om for mye
om jeg sier "strenge plikter"?

Skilsmisse, mor.

-Vennen min, da.
-Hun har fått nok.

Og jeg klandrer henne ikke.

-Jeg klandrer oss.
-Hva?

Vi visste alle hva vi gikk til
da vi tok imot Sarah.

Alle var så for det.
Du mer enn noen annen.

Ja. Hun var som et friskt pust.

Moderne, en man kjente seg igjen i
og svært så festlig.

-Latteren.
-Svært smittsom.

Ja.

Men det er slik vi gjør det i vår familie.
Ødelegger enhver som er annerledes.

Ikke i begynnelsen. Først sier vi
til oss selv at de gjør godt for systemet.

At de blir vår redning, et hemmelig våpen.

At de får oss til å se moderne ut.
Mer normale. Mer… menneskelige.

Likevel får vi de samme lærepengene
om og om igjen.

At ingen med noen form for lynne,
originalitet, gnist, humor eller evner

hører hjemme i dette systemet.

Kjære Peter. Det var en stor glede
å høre fra deg igjen,

og jeg gleder meg til å treffe deg den 7.

Jeg ber deg holde øynene åpen og se etter
en bitte liten, 60 år gammel tåpe,

tidens tann har aller nådigst
ikke rørt meg,

og jeg har ikke forandret meg det grann
siden vi sist møttes i 1955.

Margaret!

-Martin.
-Deres Kongelige Høyhet.

Vær så god. Denne vei.

…som De husker kanskje
var med på rundreisen.

-Gledelig å ses igjen.
-I like så.

Roger Carter.

Harold Armstrong Scott.

-Gledelig å ses igjen.
-I like så.

-Marcus Moore.
-Ma'am.

Og Hans Majestet Kongens
forhenværende adjutant.

Deres Kongelige Høyhet.

Peter.

…etter å ha danset litt for voldsomt
med prinsessene,

som tok del i festlighetene,
forventer jeg at dere, som meg,

aldri glemmer skjønnheten
til Drankensbergfjellene,

Victoriafallene,
uendelige, folketomme strender,

så vel som Port Elizabeths…

Tante Margot.

Han har unektelig brakt frem
litt farge i kinnene dine.

-Har han et navn?
-Tim.

Gjør han deg lykkelig?

-Er du forelsket?
-Det tror jeg at jeg er.

-Er alle sterkt imot det?
-Nesten helt sikkert.

Hopp i det, da vel. Kjemp for ham.

Å. Denne sangen.

-Det er mitt signal om å dra.
-Drar du så snart?

-Ja. Adjø, vennen min.
-God tur hjem, Margot.

Før var denne sangen ditt signal om å bli.

-Jeg vet det, men jeg…
-Jeg er redd jeg må få insistere.

Det var deilig.

Jeg håper ikke det går 40 år
før vi møter hverandre igjen.

Det har seg faktisk slik at jeg snart
kommer tilbake til London igjen.

Og jeg har noen ting
jeg gjerne vil gi tilbake til deg.

Brevene dine.

-Å!
-Ikke som en avvisning.

Jeg tok vare på alle sammen.

Å lese dem tok meg med tilbake
til den tiden. De var dyrebare for meg.

Jeg blir ikke akkurat yngre,
og om noe skulle skje,

så vil jeg nødig
at de faller i gale hender, så jeg…

Det er best at du får dem.

Det er veldig omtenksomt av deg.

Tilfeldigvis har jeg
tatt vare på alle brev fra deg også.

Hvert eneste et.

-God natt, Peter.
-God natt, Deres Kongelige Høyhet.

Prinsessen, Deres Majestet.

-Hei, vennen min.
-Mor.

Å.

-Boken min.
-Jeg er nesten ferdig.

Du har jo så mange andre
fengslende ting å lese også.

-Ikke vær slik.
-Vel, vel…

-Jeg er her for å snakke om Tim.
-Tim?

-Offiser Laurence?
-Å.

-Er dere to fortsatt…
-Det er vi.

Og jeg er her for å fortelle
at vi vil gjøre det til noe varig.

Som i "til døden skiller oss ad".

Hva? Dere kjenner da knapt hverandre.

Det har gått nesten tre år, mor.

Og blekket er knapt tørt
på papirene for skilsmissen med Mark.

Og atmosfæren nå for tiden. Så mange
granskende blikk hviler over familien.

Er du sikker på
at det ikke vil være klokt å vente?

-Vente?
-Bare en liten stund.

Det gleder meg at du fant lykken, jeg vet
hvor vanskelig det var med Mark til sist.

Men av alle familier
du kunne fødes inn i,

har skjebnen forært deg denne,
med alt som hører med.

Inkludert at din mor er
Den anglikanske kirkes øverste overhode,

og gjengiftemål når den første ektemann
fortsatt lever er som du vet

ikke bare noe man fordømmer.
Det er forbudt.

Jeg, av alle, trenger knapt påminnelser
om kravene som stilles til vår familie.

Jeg har viet livet mitt til rollen.
Føyet meg etter støpeskjeen.

Satt plikten over alt annet,
og oftere enn unntakene min egen lykke.

Fem oppdrag om dagen.
Tre hundre dager i året de siste 24 årene.

Du kan ikke kreve alt av meg.

Og du får heller ikke alt av meg.

Jeg kommer til å gifte meg med Tim.

Inn med deg. Flink jente.

-Hvordan gikk det?
-Greit.

-La oss bare dra.
-Vent.

Dere Kongelige Høyhet. Som anmodet

ledsager jeg Dem på en kort ridetur
til Craigowan Lodge i morgen,

hvis været tillater det.
Oberst II Peter Townsend.

Deres Kongelige Høyhet.

Min hensikt har vært å takke Dem
for Deres vennlighet på Balmoral.

De trodde vel at den gode gjerning
gikk ubemerket hen,

kamuflert som De var i Deres grønne
tartanskjørt og tweedjakke.

Det gjorde den ikke.

Min kjære Margaret.

Det var dumdristig av deg
å avlegge meg en visitt på kontoret i dag.

Dumdristig og praktfullt.

Jeg elsker deg virkelig.

Min kjære Margaret.

Det later til at verden
har trengt inn i vår private Edens have

og ønsker å forby vår kjærlighet.

De landsforviser meg.
Sender meg av gårde, som en kriminell.

Jeg utstår ikke tanken på at du lider,
du som er skapt for å glede deg.

Men hold fast ved pakten vår.

La oss være trofaste mot hverandre,
på tross av alt.

Det er med tungt hjerte
jeg skriver til deg, Margaret.

Jeg kom nettopp tilbake til Brussel
etter et år på reise rundt om i verden.

En ung kvinne ved navn Marie Luce

fulgte meg på denne reisen
som min sekretær og fotograf.

Hennes selskap har vært
en av de få gledene i mitt liv.

Jeg har bestemt meg for
å be henne om å gifte seg med meg.

Jeg vet at du vil føle deg forrådt
av denne avgjørelsen.

DIANA - DEN SANNE HISTORIEN

Nå kaller de meg "den sure fløteprinsen".
Blant talløse bakvaskelser og løgner.

Du har alltid prøvd å se ekteskapet
fra begge sider, men kan du nå enes om

at en offisiell separasjon
er eneste fornuftige løsning?

Charles.

Det hadde vært én ting om det bare var
uforenlighet eller utroskap, men…

Morton-boken oser av ren hevngjerrighet.

Og så er hun dumdristig nok til å påstå
at hun ikke var innblandet.

Jeg har gjort som du har bedt om, mor.

Jeg har prøvd å få det til å fungere
i elleve år, men man når et punkt…

Jeg har ikke vært fremmed for mine barns
ekteskapelige strev det siste året.

Mens Anne og Andrews problemer
er svært smertelige,

hører dine til en egen kategori,
siden du, som fremtidig konge,

er i en kategori for seg.

Da jeg ble kronet, avla jeg en ed
du også skal avlegge under din kroning,

om å stå ved Guds lover.

Guds lov sier
at ekteskapet varer livet ut.

Mens det forventes at monarken
skal gifte seg og skape en arving,

er det å være lykkelig gift
en preferanse heller enn et krav.

Du lovet også høytidelig
å fastholde og beskytte kongehuset.

Diana hviler ikke før hun har ødelagt alt.
Er det det du ønsker?

Er det ikke pussig? Jeg…

I årevis har jeg etterlyst et mer moderne
monarki som gjenspeiler omverdenen.

Se hvordan familier bryter sammen
der ute, og se så på oss.

Margaret er skilt. Anne er skilt.

Greit.

Andrew er ydmyket og skal skille seg.

Jeg er fanget og drømmer om skilsmisse.
Og du snakker om moralske forbilder.

Hvis vi var en alminnelig familie
og sosialtjenesten kom på besøk,

hadde vi blitt tatt hånd om
og du havnet i fengsel!

Nå holder det.

Vi har vitterlig fått et moderne monarki.
Bare ikke på den måten vi ønsket.

Det begynner å fremstå
som omsorgssvikt av verste sort.

Hertugen av Edinburgh og jeg
kunne ikke vært tydeligere overfor barna

om hvor viktig
vi anser ekteskapet for å være.

De har min fulle sympati.

Min egen datter er skilt.

Sønnen min er separert. Alt vi kan gjøre,
er å be Gud om rettledning.

Hvorfor har det blitt slik?

Vår generasjon ble oppfostret
i troen om at ekteskapet var et ideal,

mens skilsmisse var et problem.

Denne generasjonen…

Ja.

Men prinsen og prinsessen
er ikke separert ennå.

Det er fortsatt håp om forsoning.

Og det ber vi alle for.

Det gjør vi.

Daglig.

Vi får meldinger om en brann
ved Windsor Castle, der flammene…

…et øyenvitne sier at flammer og røyk
kan ses stige fra taket på nordøstfløyen…

Hennes Majestet holdes underrettet, og vi
har forstått at hun er på vei til åstedet.

Det tok fyr som i en fyrtønne.

Slik omtalte en av dem som bevitnet opp-
blussingen, som på tross av brannvesenet

fremdeles ikke viser tegn til
å kunne la seg kontrollere.

Hele taket i nordfløyen herjes av flammer.

Brannvesenet jobber hardt for å stanse
spredning og spare de uvurderlige skatter.

Nå er det omtrent seks timer
siden brannen tok til,

og store deler av øverste venstre side
av Windsor Castle brenner ennå.

Ødeleggelsene innendørs
skal være enorme, blir jeg fortalt.

Tak har rast ned, det er røykskader,
brannskader og vannskader.

I samtale med en av dronningens rådgivere
spurte jeg hva hun følte om det inntrufne,

hvilken sinnsstemning hun var i,
og han sa at hun er som enhver mor,

som ser sitt eget hjem brenne ned.
Hun er helt knust.

Folk er fullstendig forbløffet
over det som foregår rundt dem.

-Rembrandt-maleriet?
-Berget.

-Rubens-maleriet?
-Takk Gud. Berget.

Og Leonardo-maleriet.

Men tragisk nok
er mer enn hundre værelser,

inkludert ni representasjonssaler,
som tilintetgjort.

Hva med Crimson-mottakelsesværelset?
Kan jeg spørre om det?

-Jeg er overrasket over at du husker det.
-Selvfølgelig husker jeg det.

Alle hadde reist til London
til en eller annen gudstjeneste.

Skjærtorsdagsgudstjenesten ved St. Paul's.

Derfor var vi alene.

Vi tilbrakte en hel ettermiddag
i Crimson-værelset, i dype samtaler.

Ja.

Hva var det vi snakket om?

-Alt og ingenting, formoder jeg.
-Det var ikke ingenting.

Slik jeg husker det, var vi opprømte
og planla fremtiden vår.

Med slik sikkerhet og overbevisning.

Slik som med planene overlevde
dessverre heller ikke Crimson-værelset.

-Så trist.
-Ja.

Jeg er nysgjerrig. Hva fikk deg til
å skrive til meg etter all denne tiden?

Ingen liv varer evig.

Det ble gjort tydelig for meg
av legen min forleden.

Å.

Jeg er så lei for det, Peter.

Omtrent samme tid hørte jeg et radio-
intervju med deg, og jeg ville vel vite

om vår kjærlighet,
hvis du ser den gjennom et helt liv,

hadde vært flyktig…

…eller varig.

…vil bli nøye utspurt om hvem
som skal betale for gjenoppbygningen.

Noen parlamentsmedlemmer fra Labour
mener at dronningen,

ikke skattebetalerne, skal betale.

I et monarki kan det ikke alltid
bare gå én vei,

der skattebetalerne tar regningen,
mens de selv nekter å betale skatt.

Hverken bygg eller innbo var forsikret.

-Passer det bra? Dårlig?
-…kan bli iverksatt. Hjelp…

-Det er verst tenkelig tidspunkt.
-Aner man hvordan det begynte?

Den store metaforen? Ild, mener jeg.

En lyskaster overbelastet en sikring,
eller noe slikt.

I det private kapellet.
Det var svært så uskyldig.

Eller var det det?

Som i en av disse
Agatha Christie-krimromanene.

Man kan tenke seg mange ulike mistenkte,

hver med sitt fullstendig rimelige motiv
for å brenne ned stedet.

-Hvem?
-Naboen min, for det første.

Diana?

Frustrert etter år med tilsidesettelse

bestemmer hun seg for
å ta saken i egne hender.

Dog er nok ikke brannstiftelse
voldsomt nok for henne.

Hun foretrekker en atombombe.

Har hun ikke alt detonert den?

Andrew, hertugen av York.

Rasende på sin egen mor, som gjennom
hele livet forledet ham til å tro

at han var uimotståelig og usårbar,

bare for å finne ut av rollen hans
først og fremst består av å bli ydmyket.

Jeg.

Du?

Tror du ikke at jeg har mine grunner
til å brenne ned min søsters hus?

Hvorfor skulle du gjort det?

På grunn av det hun nektet meg.

Peter Townsend.

Hva?

Uten solen eller vannet…

slår avlinger feil… Lilibet.

La meg få spørre.
Hvor mange ganger har Philip gjort noe?

Grepet inn når du ikke kunne?
Vært sterk når du ikke kunne?

Vært sint når du ikke kunne?
Vært bestemt når du ikke kunne?

Hvor mange ganger har du
bedt en takkens bønn i det stille

og tenkt for deg selv at du aldri
hadde klart deg uten ham? Hvor ofte?

Peter var solen min.

Vannet mitt.

Og du nektet meg ham.

Jeg nektet deg ham som dronning,
ikke som din søster.

Vilkårene spiller ingen rolle.
Det er forbudet som teller.

Et forbud du tilfeldigvis
ikke lar gjelde for Anne nå.

-Det er annerledes.
-Hvordan er det annerledes?

Anne er en prinsesse uten utsikt
til å innta tronen, akkurat som jeg var.

Offiser Laurence er adjutant og gifter seg
inn skandaløst høyt over sin stand.

Peter var adjutant, og håpet
å gifte seg inn skandaløst høyt over sin.

Anne og offiser Laurence er forelsket.
Det var Peter og jeg også.

I begge tilfeller var én part fraskilt.

Situasjonen er identisk
på alle andre måter enn i utfall.

Hun får tillatelse til
å gifte seg med ham.

Det fikk ikke jeg.

Hennes historie får en lykkelig slutt.

Det fikk ikke min.

Og nå, selv etter 40 år,

kan du ikke få deg selv
til å anerkjenne hva som hendte meg

og hvilken rolle du spilte i det hele.

Takk, Peggy.

-Deres Majestet.
-Mor?

Hvilken overraskelse.
Jeg fikk høre at du var uvel.

-Bare en forkjølelse.
-Feber, hørte jeg.

-Det eneste fornuftige er å bli i sengen.
-Det er en lunsj for å hylle meg.

-Jeg kan ikke trekke meg.
-Jo, det kan du.

Og jeg vil ikke trekke meg.

Jeg har også tatt en titt på talen.

Du vet at vi alltid stiller oss selv
tre spørsmål. Må vi si det?

Må vi si det nå? Må jeg si det?

Og å beskrive det på dette viset?
Annus horribilis?

Folk vil komme med merknader!

Ikke bare på grunn av
den teatralske latinen.

-Hva er poenget ditt?
-Poenget mitt, siden vi taler latin nå,

er at tempus fugit.

Tiden flyr.
Folk går videre og glemmer det.

En slik kunngjøring glemmer ingen.

Og så er det da også et uttrykk for
personlige følelser. Slikt gjør vi ikke.

-Mor…
-Det kan også tolkes

som en innrømmelse av våre feil,
noe som bare oppmuntrer til flere angrep.

Det har med god margin
vært det verste året på tronen for meg.

Kanskje også det verste året i mitt liv.
Det vil jeg gjerne at folk vet.

Vet hva? At dronningen deres er deprimert?

At jeg er et menneske av kjøtt og blod.

Og at vi kanskje har kommet til kort
med våre plikter som familie.

Vi skylder dem en unnskyldning.

Unnskyldning?
Ordet burde ikke finnes i ditt ordforråd.

Monarkiet er eneste del av konstitusjonen
med et snev av overmenneskelighet.

Når du bærer kronen, blir du forvandlet.

Å be om unnskyldning sverter ikke
bare din verdighet, men Guds verdighet,

hvis vilje det er at du er den du er.

-Jeg vet ikke om man kan gagne noe på det.
-Jo, det kan man.

Hennes sinnsro.

Hun har lystret Guds vilje mer plettfritt
enn noen annen de siste 40 årene.

Hun har gjort seg fortjent
til å si hva enn hun ønsker.

Og det er vår oppgave å støtte henne.

Betingelsesløst.

-Når begynte du med den tonen der?
-Fra første stund. Første stund!

Nu vel, hvis det ikke var noe mer.
Vi ventes i rådhuset.

Honorable Artillery Company.
Kongelig salutt!

Vennligst reis dere
for Hennes Majestet Dronningen!

Overborgermester.

Man innbys til å grunne
ved enhver anlednings årsdag,

men i lys av hendelsene
de siste 12 månedene

har jeg kanskje fått mer
å grunne over enn de fleste.

1992 er intet år

jeg vil se tilbake på med udelt glede.

Det har vist seg å bli
et annus horribilis.

Ingen institusjon er uklanderlig.
Ei heller dens medlemmer.

Den stramme rettesnor
vårt folk har spent over monarkiet

må også være den målestokk
man selv personlig søker å leve efter.

Hvis man ikke kan innrømme
de feil man har begått i fortiden,

hvilket håp etterlates da for forsoning?

I dag vil jeg gjerne gi min hyllest,
hvis jeg får lov, til min familie.

Gjennom de fire tiår
som jeg har sittet på tronen

har de i bokstavelig forstand

vært min sol og mitt vann.

Og for all deres oppofrelse…

Og til alle dere her,
hvis bønner og gode ønsker

har vært en styrkens kilde for meg
de siste 40 årene,

sier jeg takk.

Vennligst reis dere
for Hennes Majestet Dronningen!

-Annus horribilis?
-Det har det jo vært, for dere alle.

Og mye av det har vært min feil.

Bare så det er sagt,
så er det ingen som klandrer deg.

Snarere tvert imot.
Alle klandrer meg til enhver tid.

Det har dere rett til.

Dette systemet, som monarken
først og fremst nyter godt av,

farer fryktelig hardt med resten av dere.

-Deg også.
-Men slik er jobben. Sånn er det bare.

Takk. Kom og spis lunsj her i morgen.

La oss bli litt småfulle.
Slå bort det hele.

Brannen og arbeidet. Barna.

Peter Townsend.

Det skulle jeg gjerne gjort.

Men dessverre skal jeg til Carlisle
for å åpne en industripark.

-Og så til Penrith.
-Å!

Til Scots Guards Association.

Så til Kirkby Stephen i Cumbria
for å besøke Heridities-fabrikken.

Da får jeg bli snydens på egen hånd.

Med Rum.

Rom?

Du drikker vel ikke rom,
som en annen sjørøver?

Nei! Rum!

Hunden min.

Å.

Noe så festlig.

Jeg har selskap av Brandy og Sherry.

Hva sier vel det om oss?

God natt, Lilibet.

Jeg er vitterlig glad i deg.

Jeg er glad i deg også. Svært.

Gid, så middelklasseaktig.
Lov meg at vi aldri gjør det igjen.

Aldri.

-God natt.
-God natt.

OBERST II PETER TOWNSEND 1914 - 1995

Tekst: Fredrik Island Gustavsen