Original subtitles

Skrekkhuset i Amityville.

Det ble kjent som USAs mest hjemsøkte hus.

Det er USAs største spøkelseshus-historie.

Innenfor disse veggene langs en idyllisk gate-

-drepte en mann hele familien sin i kaldt blod.

Seks medlemmer i en familie ble funnet skutt i Amityville.

Ronald DeFeo sa at onde makter ba ham om å begå forbrytelsen.

Jeg hadde ingen kontroll. Jeg må ha vært besatt av Djevelen.

Ondskapen var så intens at den fikk neste familie til å flykte.

Jeg kan ikke se det for meg. Det ville vært fryktinngytende.

Nå avslører autentiske bilder fra innsiden av huset-

-de fæle hemmelighetene til Amityvilles skrekkhus.

Djevler fins, demoner fins.

Og det overnaturliges verden blir aldri seg selv lik.

Det ser ut til å være et normalt hus på en normal gate.

Men huset i Amityville i New York er kjent som USAs mest hjemsøkte.

En populær film fra 1979 gjorde huset berømt.

"Demonene i Amityville" slo billettrekord og skremte publikum.

Folk ble sjokkert da filmen kom ut.

Her hadde vi en skrekkfilm som folk forsto.

For første gang fikk vi en smaksprøve på ekte ondskap i et hjem-

-som ble hjemsøkt av voldsomme fenomener.

Den ble påstått å være den sanne historien om familien Lutz.

Det var noe som alle ville forstå.

Det åpnet mange dører for konseptet om det overnaturlige.

Innbyggerne i Amityville har allerede ridd av en storm-

-etter publiseringen av en bok om et hjemsøkt hus i byen.

Nå stålsetter de seg for turistene som kommer-

-etter suksessen for filmen "Demonene i Amityville".

Moren min og jeg så "Demonene i Amityville".

Da vi kom ut, så vi en lang kø.

Det var en storfilm. Jeg følte meg merkelig hele dagen.

Hva hadde jeg nettopp opplevd?

Folk ble trollbundet av filmen om drømmehuset som ble et mareritt.

Men historien begynte et år før familien Lutz flyttet inn,-

-da en annen familie, familien DeFeo, bodde i huset.

VELKOMMEN TIL AMITYVILLE

Amityville i New York ligger cirka en time øst for Manhattan.

Det er en velstående forstad på Long Islands sørkyst.

Den er kjent for sine dyre hus, gode skoler og trygge boligområder.

Alt det blir forandret idet en grusom forbrytelse-

-på 112 Ocean Avenue sjokkerer samfunnet.

Siste nytt fra WORs nyhetsredaksjon.

Seks familiemedlemmer ble funnet skutt til døde i nattøyet-

-i sitt eksklusive hjem i Amityville på Long Island.

De eneste opplysningene man har ifølge politiet i Amityville,-

-er at ofrene er identifisert som medlemmer av familien DeFeo.

De ble funnet av den 23 år gamle sønnen Ronald DeFeo,-

-som antas å være familiens eneste overlevende medlem.

Mer informasjon kommer i nyhetene klokken elleve,

Som familien Lutz virker DeFeos som en helamerikansk familie.

Skiltet på gården lyder: "Høye forhåpninger."

HØYE FORHÅPNINGER

Jeg våknet på morgen og hørte på radionyhetene-

-at et massemord var begått i Amityville på Long Island.

Et sjokk for samfunnet.

Politiet fant alle likene i samme stilling, på magen.

Moren var skutt i hodet, faren var skutt i ryggen.

Hele familien var blitt drept midt på natten,-

-og ingen kunne forklare hvordan det hadde gått til.

Den eneste overlevende var 23 år gamle Ronald DeFeo Junior.

Idet politiet finkjemmer åstedet etter spor,-

-forteller Ronnie en fæl historie om at han fant foreldrene sine,-

-to brødre og to søstre drept i sine senger.

Han hadde drukket i løpet av dagen.

Etter at han hadde funnet likene, ba han om hjelp på en lokal bar.

Han åpnet døren og skrek: "Hjelp meg!"

"Noen skjøt foreldrene mine!" Så alle løp ut av baren.

Ronald DeFeo sa at noen hadde brutt seg inn. Det var en stor nyhet.

Journalister intervjuet knuste venner og naboer.

Du kjente familien DeFeo. Hvordan var forholdet til Ron?

Jeg tror at hun forgudet ham. Så vidt jeg vet.

Hun sa alltid at han var hennes øyensten.

Men Louise DeFeos sønn Ronnie skjuler en grusom hemmelighet.

Han hevder at et ondt vesen ga ham et Marlin-gevær-

-og tvang ham til å drepe familien sin.

13. NOVEMBER 1974 KLOKKEN 03.15

Ronnie hevder at han var i kjelleren da en figur viste seg for ham,-

-ga ham våpnet og ba ham om å begå disse forbrytelsene.

Jeg visste at noe fælt skulle skje med min mor og far.

Han lader våpenet, går opp trappen-

-og dreper foreldrene sine i kaldt blod.

Ronnie krysser gangen og skyter sin 13 år gamle søster Allison.

Jeg hadde ingen kontroll. Jeg var ikke i kontakt med virkeligheten.

Jeg kunne ikke kontrollere det.

Så dreper han begge brødrene sine. Mark på tolv og John på ni.

Til slutt går han opp trappen til tredje etasje.

Hans søster Dawn på åtte er våken. Hun spør hva som er galt.

DeFeo ber henne om å legge seg. Alt er som det skal.

Han åpner døren og begår en siste grusom gjerning.

Ronnie dumpet så bevisene i en kloakk i Brooklyn.

Han kastet våpenet fra bryggen i Amityville og gikk på jobben.

Den 14. november 1974-

-ble Ronnie DeFeo pågrepet for massedrapet på familien sin.

En begravelse avholdes for ofrene.

Tre hundre personer samles utenfor kirken for å vise sin aktelse.

Det rystet virkelig samfunnet i Amityville.

Det fantes et sterkt innslag av katolisisme og religion der.

De var italienerne og hadde statuetter ute på framsiden.

Dette var en sak der forstadsdrømmen sprakk.

Mens likene begraves på St. Charles kirkegård,-

-får påtalejuryen ta tak i de mystiske detaljene i saken.

Ingen sa at de hadde hørt noen av skuddene.

Gutten John Nemeth to hus unna sa at han hørte hunden bjeffe.

Det var alt. Våpenet hadde ingen lyddemper.

Cirka ni skudd ble avfyrt den natten.

Det er mye geværild i et lite forstadshus klokken 03.15.

Og likevel hørte ingen noe.

Det var rart at alle lå på magen. Ingen forsøkte å flykte.

Ingen krøp inn under sengen.

Det er det som ingen har kunnet forklare angående disse drapene.

Men hva kunne få en mann til å drepe hele familien sin?

Var han en kaldblodig morder...

...eller et offer for en ond kraft som han selv hevdet?

Ronalds advokat prøvde med flere ulike forsvar.

Ved en anledning hevdet Ronald at mafiaen drepte familien hans.

Så hørte han demoner, stemmer, som befalte ham å gjøre det.

Fortellingen ble forandret gang på gang.

Høsten 1975 ble Ronald DeFeo Junior stilt for retten.

Forbrytelsens grufulle detaljer sjokkerte samfunnet.

Ronald DeFeo vitner i retten om at stemmer ba ham om å drepe,-

-og at han så en skyggefigur som satte geværet i hendene hans-

-og ble med ham mens han begikk drapene.

Under rettssaken var det en prest, jeg vet ikke hva han heter,-

-som satt i rettssalen og så meg i vitneboksen.

Han syntes at det virket som om jeg var besatt av Djevelen.

De viste bilder av likene. Han skjøt dem på nært hold.

Så bildene var svært grusomme.

En bror hadde en fotballskade. Han skjøt ham i ryggraden.

Ronnie fortalte hvordan han sto der og så hvordan brorens bein rykket.

Ronald DeFeo ble dømt for seks drap og fikk livstid i fengsel.

Drapsmannen er fengslet, men den brutale handlingen rev opp-

-et åndelig sår i Amityville. Det er bare begynnelsen.

Amityvilles skrekkhus venter på å få sluke neste offer.

I dette til tilsynelatende perfekte huset i Amityville-

-ble det begått en grusom forbrytelse.

I november 1974 drepte Ronald DeFeo Junior-

-hele sin familie og sjokkerte byen. Mange lurte på hvorfor.

Er han tilregnelig eller ikke?

Man hadde en mengde vitner,-

-inkludert hans venner som vitnet om at var irrasjonell innimellom.

Men iblant spilte han bare. Han visste hva han gjorde.

DeFeo ble dømt, men mange vanskelige spørsmål gjenstår.

Er det mulig, slik Ronald DeFeo hevder,-

-at et ond vesen i huset drev ham til å drepe familien?

Ronald DeFeo sa at det fantes spøkelser i huset.

Han sa at han hadde djevler bak seg og at noe var galt med huset.

Med DeFeo bak lås og slå i delstatsfengselet står huset tomt.

En lokal eiendomsmegler viser det for mulige kjøpere.

Inkludert det nygifte paret George og Kathy Lutz.

George og Kathy har begge vært gift før.

De vil begynne med blanke ark-

-med Kathys tre barn. Danny på ni, Chris på sju og Missy på fem.

George hadde vært flygeleder i Boston i flere år.

Da en slektning gikk bort,-

-ble han plutselig eier av Perry, Inc.

Det var et landmålingsfirma som hans bestefar hadde eid.

Han flyttet tilbake til Long Island og tok over familiebedriften.

George møtte da Kathy Connors.

Etter at han hadde møtt Kathy, så vi ham ikke så ofte.

De møttes på en restaurant. Hun var servitør.

Hun var veldig elskverdig. Et veldig hyggelig menneske.

Så giftet de seg, og han ba meg om å være hans forlover. Det var jeg.

Jeg fikk en rød verktøykasse av ham. Den har jeg den dag i dag.

Vi var mye sammen som par, med eks-kona mi.

Vi spiste middag og traff barna.

De begynte å lete etter et nytt hus for ekteskapet.

George og Kathy hadde hus begge to, og tanken var å flytte sammen.

Da megleren, Edith Evans, viste dem huset, sa hun:

"Jeg vil vise dere hvordan den andre halvparten av Amityville bor."

Hun viste dem et vakkert hus i hollandsk kolonistil.

Ekteparet Lutz beskriver huset i dette intervjuet fra 1979.

Kan du fortelle om huset, George? Det er vel ikke så gammelt?

Nei, det ble bygget i 1928. Håndverket er fantastisk.

Lister, dørkarmer og paneler er håndutskårne.

Kathy, da du først så huset,-

-husker du hva du følte? Dere lette etter et nytt hjem.

- Hvilket inntrykk ga det deg? - Jeg ble forelsket i huset.

Jeg syntes at huset var sjarmerende.

Men det er ikke bare husets fysiske utseende.

Noen, eller noe, inne i huset later til å lokke på dem.

Når man beskriver Djevelen i filmer eller bøker,-

-så er han den mest interessante personen i rommet. Skremmende.

At man blir betatt på et sted som er så skremmende.

Prisen virker for lav til å være sant.

80 000 dollar for et stort hus i et av Amityvilles fineste områder.

Men ekteparet Lutz vet ennå ikke noe om husets blodige hemmelighet.

Da vi først dro ut med megleren, visste vi ikke hvilket hus det var.

Det var da vi visste at vi likte det-

-hun sa "kanskje jeg burde ha sagt det tidligere,"-

-"men det er i dette huset DeFeo-drapene ble begått."

Men de er ikke overtroiske.

George har vært marinesoldat og er ikke lettskremt.

Vi snakket mye med barna, både en og en og sammen,-

-om hvorvidt de kunne tenke seg å bo i dette huset.

De hadde ingen innvendinger.

George og Kathy Lutz kjøpte huset møblert.

Møblene som var der da drapene ble begått, var der fremdeles.

De beholdt til og med barnas sengerammer.

De senger som barna lå i da de ble skutt til døde.

Ifølge eksperter på det overnaturlige er det risikofylt-

-å beholde en drept families møbler.

Etter traumatiske hendelser kan den energien bli værende igjen i huset.

Det kan være steinene i grunnmuren, deler av veggen eller møblene.

Åndene kan også bli igjen der.

Det skjedde jo så raskt at de ikke vet hva som skjedde.

Dersom paret hadde kjent til de fæle detaljene, hadde de kanskje nølt.

Da jeg fortalte en venn om hvilket hus vi kjøpte,-

-insisterte han på at vi måtte la huset velsigne.

Jeg spurte Kathy om det. Jeg var jo ikke katolikk.

Hun forklarte at man inviterer en prest som velsigner huset.

Å velsigne huset er en gammel kristen tradisjon.

Vievann, røkelse eller velsignet salt sammen med bønner-

-skal holde ondskap og djevelske makter borte.

Vi har arbeidet med flere granskninger for kirker,-

-der vi har skrevet rapporter om besettelse og demonhjemsøkelse.

Og vi har latt prester fra mange ulike religioner-

-utføre velsignelser og rensinger av boliger.

Det funker som regel fordi det avhenger av personens tro.

Men iblant funker det ikke.

For velsignelsen kontaktet George vennen fader Ralph Pecararo.

Han hadde ordnet annulleringen av Georges første ekteskap.

Jeg spurte fader Ray, og han kom gjerne ut for å velsigne huset.

DAG 1

Familien Lutz flytter inn.

Det er den første av 28 grusommer dager-

-de skal tilbringe i det tidligere huset til DeFeo.

Den ettermiddagen kommer fader Ray for å velsigne huset.

Han aner ikke hvilken ondskap han kommer til å møte.

Fader Ray dukket opp mens vi flyttet inn.

Det var første dag i huset, og siden da har jeg trodd-

-at en av de tingene som gjorde huset ubeboelig, var velsignelsen.

Når man har med negative vesen å gjøre,-

-kan en religiøs provokasjon-

-iblant tvinge dem bort, men iblant terger det bare dem.

Da vil de virkelig gi seg til kjenne.

Det er særlig ett rom som gjør fader Ray ille til mote.

Kathy kaller det syrommet sitt.

Det var soverommet der Mark og John DeFeo ble brutalt drept.

Fader Ray snakket om sin opplevelse én eneste gang.

I en glemt utgave av "In search of".

Jeg velsignet syrommet. Det var veldig kaldt der inne.

Jeg syntes at det var merkelig.

Det var jo en vakker dag. Ja, det var vinter,-

-men det forklarte ikke kulden.

Idet presten spruter vievann i rommet, hører han plutselig...

...noe som høres ut som en guttural, demonisk stemme.

Forsvinn!

Den virket rettet mot meg så jeg ble ganske skremt.

Filmen viser hvordan fader Ray ble angrepet av fluer i syrommet.

Scenen ble endret i filmen, men var ikke mindre interns i virkeligheten.

Jeg søkte en fysisk manifestasjon. Det ble fluene.

Men tanken på at fluene var knyttet til "forsvinn",-

-gjorde det mer skremmende.

Fader Ray blir dypt skremt og haster ned til underetasjen.

Han ,istenker at syrommet er hjemsøkt av ondskap,-

-men er for redd til å si det til George og Kathy.

Vi sa "vi skal bare ha det som syrom, ikke til noe annet".

Han sa: "Det går bra så lenge ingen sover der".

Det var alt han sa. Så dro han.

Støtte fader Ray på en demon i huset i Amityville den dagen?

Solen går ned over skrekkhuset i Amityville.

For familien Lutz har 28 dagers helvete bare begynt.

112 Ocean Avenue i Amityville i New York.

Mange påstår at huset hjemsøkes av en demonisk tilstedeværelse.

Den 18. desember 1975 flytter familien Lutz inn.

De første dagene er George og Kathy lykkeligere enn noensinne.

Men den blandete familien står overfor store utfordringer.

Man har barn hvis mor har flyttet til et merkelig hus-

-med en fyr som de ikke kjenner.

Nå må de gå på skolen og høre andre barn si:

"Dere bor i DeFeo-huset. Dere bor i drapshuset."

Det bygger opp en energi, som en gift, som er tung og mørk.

Familien aner ikke at hvis huset er hjemsøkt av en demon-

-eller av drapsofrene, så kan deres negative energi vekke ondskapen.

Ondskap fører til mer ondskap.

Det er nå dag fire.

Tre netter på rad har George våknet plutselig klokken 03.15.

Det klokkeslettet da Ronald DeFeo drepte familien sin.

3.15 om morgenen var omtrent som spøkelsestimen.

Det kalles djevelstimen.

Det virker for godt til å være sant.

Men faktum er at familien DeFeo ble drept på det tidspunktet.

Ifølge vestlig kristen tradisjon er djeveltimen, 03.00-04.00,-

-den tiden da demoner og spøkelser er mest aktive.

Paranormale granskere spekulerer om sløret mellom åndeverdenen-

-og det fysiske planet punkteres på det tidspunktet.

Treenigheten er en blasfemisk representasjon av-

-faderen, sønnen og den hellige ånd.

Og at ting som dukker opp tre og tre, har en religiøs betydning.

Kathy hjemsøkes av fæle mareritt om DeFeo-drapene.

Kathy Lutz sa at hun hadde mareritt-

-der hun så hvem som ble drept og i hvilken rekkefølge...

...og hvor kulene gikk inn og ut av likene.

Søvnløse netter tærer på dem-

- og forverrer familiens problemer.

Veldig sammensveisede familier kan med tiden bli brutt ned.

En hengiven familie kan bli voldelig.

Det kan forekomme fysisk og emosjonell mishandling.

Sånt går hånd i hånd med demonhjemsøkelse.

Georges og Kathys forhold til barna lider.

Disiplinærstraff blir stadig vanligere, og strengere.

Danny sa selv til meg at mens de bodde i huset,-

-slo George og Kathy dem med sleiver-

-og tvang dem til å marsjere rundt i huset som straff.

Det stemmer overens med andre tilfeller av demonaktivitet.

Familier har snakket om personlighetsforandringer,-

-hissighet og sinne. Familien Lutz splittes på det viset.

Er det huset som prøver å besette George og Kathy?

George føler ondskapens kulde.

Jeg kunne ikke holde meg varm om jeg gikk vekk fra peisen.

Jeg gjorde opp ild med pappeskene.

Det var nok flaks at jeg ikke brente ned huset.

Den 22. desember 1975. Kathy Lutz lager lunsj på kjøkkenet.

Plutselig skriker barna i panikk. Hun løper opp trappen.

Daniel og Christopher ropte at Kathy skulle komme opp.

De kikket ned i toalettskålen og så svarte flekker.

De virket være senket ned i selve toalettskålen.

Barna finner samme svarte flekker på de andre baderommene.

Kathy sjekker syrommet og støter som fader Ray på noe fryktelig.

George og Kathy beskrev det som mange titalls fluer. Om vinteren.

Fader Ray fikk en ørefik, og nå svermet fluer ved vinduene.

Ifølge George var det ikke første gang.

Politiet så tydeligvis samme mengde fluer,-

-om ikke flere, da de kom til huset under drapsnatten.

Jeg har etterforsket flere titalls saker, og jeg har aldri sett det før.

Jeg tror at det er knyttet til husets voldsomme fortid.

Alle tegn tyder desverre på en klassisk demonhjemsøkelse.

Ved ulike typer hjemsøkelser,-

-menneskelig kontra umenneskelig, pleier ulike ting å skje.

I en menneskelig hjemsøkelse-

-pleier de bare kunne flytte små gjenstander og lage lyder-

-for å vise at de er der.

Ved umenneskelige hjemsøkelser er mulighetene uendelige.

De kan flytte store gjenstander og forårsake stor smerte.

Det kan bygge opp aggresjon mellom familiemedlemmer.

Venner kan begynne å krangle om småting.

Familiemedlemmer havner i hissig krangel som iblant blir voldelig.

De prøver å forårsake så mye fysisk og emosjonell smerte som mulig.

De prøver å bryte en ned.

DAG 8

Dette er familien Lutz' første jul i huset i Amityville.

Et kort øyeblikk lykkes de i å glemme sine fæle opplevelser.

Men den natten kommer ondskapen tilbake til gagns.

George ble vekket rundt 03.15 om morgenen.

Døren til båthuset sto åpen.

Det skjedde ganske ofte mens de bodde der.

George leter etter tegn på inntrengere, men finner ingenting.

Jeg gikk ut for å se hvorfor båthusdøren sto åpen.

Da jeg kom tilbake, så jeg noe bevege seg på Missys rom.

George blir skrekkslagen.

En gestalt viser seg i soveromsvinduet.

Han løper til hennes unnsetning med hjertet i halsen.

Jeg kan forestille seg skrekken idet han løp oppover trappen-

-for å redde sin datter fra det som var i rommet.

Men idet han stormer inn på rommet...er det ingenting der.

Missy sover rolig i sengen sin.

Det var ingen der. Men han så det. Det var der, og nå er det ikke det.

George blir forvirret. Er det huset som spiller ham puss?

Én av tingene som skjer, er at man tviler på sine egne sanser.

Man tviler på sine egne tanker. Tvil overtar tankene.

Man blir usikker på det man alltid har tatt for gitt.

Før eller senere betviler man sin mentale helse.

DAG 9

Neste dag leker Missyt på rommet som om ingenting har skjedd-

-idet hennes mor plutselig hører noe.

Jeg sto utenfor døren hennes og hørte henne snakke.

Kan jeg få en småkake? Vil du ha mer te?

Da jeg åpnet døren, hadde hun en liten gyngestol på hjørnet.

- Missy snakket og... - Hva snakker du om?

- ...gyngestolen gynget. - Hvorfor sier du det?

Man hørte en annen stemme, men kunne ikke se noen.

Forsvinn. Du skremmer meg.

Etterpå fortalte Missy oss om Jodie.

Og hun sa: "Mamma, prater engler?"

Jodie er Missys nye venn. Men hun er ingen engel.

Når demonvesen prøver å ta kontakt med et barn,-

-fremstiller de seg som noe som ikke virker truende for barnet,-

-slik at barnet til slutt godtar dem som en venn.

Det åpner døren for dem.

Jodie viser seg for Missy som en gris.

En dyreform som lenge har vært assosiert med demoner.

Det fins en tekst i Matteusevangeliet, 8.24-32,-

-som nevner at Jesus fordrev demoner ut av besatte menn-

-og sendte dem inn til griser.

Grisene hoppet i vannet og druknet.

Demonvesen har lenge blitt beskrevet som vesen med hover eller klover.

Misy sa senere at hennes venn Jodie-

-iblant var like stor som en teddybjørn,-

-og ved andre anledninger var større enn huset.

Den demoniske kraften i huset har tatt fysisk form.

Det er nå åpenbart at barna er dens hovedmål.

At Jodie kontakter Missy, følger mønsteret for demonhjemsøkelse.

Den tar kontakt med barna for å arbeide gjennom dem,-

-samtidig som den prøver å bryte ned familien-

-og skapte problemer mellom George, Kathy og barna.

Missy var ikke redd for Jodie. Det var bare en lekekamerat.

Men hun burde ha vært vettskremt for Jodie.

Absolutt.

Det er vanskelig å snakke om dette uten å låte gal.

Det vi snakker om, tenker ikke som et menneske.

Det har ikke samme verdier som vi har.

Det er fra en annen tid og et annet sted-

- og har mål som vi ikke forstår.

Det har nå gått ni dager siden familien Lutz flyttet inn.

Men George og Kathy føler seg allerede maktesløse mot demonen.

I desperasjon kontakter de igjen vennen fader Ray Pecararo.

De aner ikke hva presten støtte på ved den første velsignelsen.

Vi ba ham komme tilbake, men han nektet å gjøre det.

Vi ble helt knust. Vi fattet ikke hvorfor han nektet.

Senere forsto vi hvorfor.

Han hadde egne problemer som han ikke fortalte om.

De vet ikke at Ray har fått blemmer på hendene etter velsignelsen.

Jeg gikk til legen, og han kunne ikke forklare det.

Han sa at det kanskje skyldtes angst. Det er jo mulig.

Men jeg tror ikke at jeg er anlagt for psykosomatiske reaksjoner.

Ondskapen på 112 Ocean Avenue later til å øke sin makt.

Den 27. desember 1975.

Kl. 03.15 vekkes George brått av en skarp-

- og ulidelig lyd.

Det hørtes ut som et janitsjarorkester som stemte opp.

Men Kathy sover pussig nok rolig.

George later til å være den eneste som hører det.

Det var så mye bråk.

Og jeg løper ned for å se hva det er eller hva årsaken er.

Når jeg kommer halvveis ned, så blir det stille.

Og hunden lå og sov. Han sov som en stein.

Nok en gang later huset til å leke med George.

Hvilke andre demoniske overraskelser venter familien?

DAG ELLEVE

Den ellevte dagen gjør Kathy en sjokkerende oppdagelse.

Jeg gikk ned i kjelleren og gikk over til en bokhylle.

Jeg flyttet den, og det var ingen vegg bak den.

Det var inngangen til et lite rom rødmalt.

Kan det være mørkets hjerte i huset?

Har Kathy funnet demonens tilholdssted?

For George og Kathy Lutz-

-har drømmehuset i Amityville blitt et mareritt.

DAG ELLEVE

Kathy har oppdaget et mystisk skjult rom i kjelleren.

Kan det være brennpunktet for en demonhjemsøkelse?

Vesener trenger ikke portaler. De trenger bare en åpning.

Og det huset var perfekt for det.

Familiens hund, Harry, oppfører seg uvanlig ved det røde rommet.

Hans instinkter oppfatter noe rovdyrlignende.

Det merkeligste var da George fortalte at Harry var der nede-

-og at hunden rygget og nektet å gå nær rommet.

Den råtne stanken fra rommet er enda verre.

Den var ikke alltid der.

Da vi flyttet ut og snakket med lokalpolitiet-

-om drapskvelden 18 måneder før vi flyttet inn,-

-så kjente de samme lukt da de kom til stedet.

Uansett hva dets sanne natur er, later oppdagelsen av rommet-

-til å utløse en ny bølge av skremmende fenomener.

En morgen finner de en mystisk grønn substans i gangen.

Det var en slags gelé. Teppene var røde, og substansen var grønn.

Den var der om morgenen.

Den var klebrig og våt, og man tørket den bort.

Neste dag var den annerledes, men den var tilbake.

Svart epoksylignende tårer rant ut av nøkkelhull.

Kunne de være knyttet til flekkene de fant i toalettene?

Ting som skjer i et hus, kan viske ut virkelighetens grenser,-

-slik at man tviler på sine egne tanker...

...og hvordan ting skjer i ens hjem.

Man begynner å se fenomen som gjør at man tror at man er gal.

"Skjedde det der på ordentlig?"

Så personene i hjemmet isolerer seg fra hverandre.

Man begynner å betvile det som skjer rundt en.

DAG 18

På dag 18 var paret skrekkslagent og utslitt.

De kontaktet sin venn Joe og hans kone Mimi.

Joe er en gammel studiekamerat som var forlover i bryllupet deres.

Joe og George pleier å kjøre motorsykkel sammen.

De kom uanmeldte til huset en kveld.

Det banket på døren, og der sto de. De kom inn.

Kona lagde kaffe og drikke.

George fortalte oss om huset og om hva som skjedde der.

Ting som fluer ved vinduene. Det ble veldig kaldt i huset.

Særlig i nattetimene, rundt 2-3. Merkelige lyder.

Ekteparet Vetter vet ikke hva de skal tro.

Det overrasket oss. Vi ble forbløffet.

Man hører en utrolig historie, men det henger ikke i hop.

Vi hadde jo ikke sett noe.

Da ville jeg kanskje ha trodd mer på dem.

George og Kathy drar tilbake til 911 Ocean Avenue.

Merkelig nok blekner skuffelsen over mistroen-

- Idet de nærmer seg huset.

Huset i Amityville later til å ha en energi-

-som ville holde familien der. Den ville ikke at de slippe fri.

Den natten, i sengen, blir Georges tanker mørke.

De ubesvarte spørsmålene, isolasjonen... Alt tærer på ham.

Tankene var ikke mine egne.

Det var ikke slik jeg pleide å tenke.

Det var utrivelige ting. Det er ikke hyggelig å snakke om det.

Vi snakker om å tenke en tanke som strider imot ens egen natur-

- sånn som man vet at man er.

- Voldsomme tanker? - Mitt svar får stå som det er.

DAG 27

I nesten en måned har Lutz-paret vært beleiret i sitt eget hjem.

Ensomme og angrepet fatter George og Kathy en dristig beslutning.

Å velsigne huset for selv å forsøke å drive ut demonen.

En venn viste hvordan man går gjennom huset og velsigner det.

Det er et farlig og siste forsøk på å drive ut ondskapen.

- Men kommer det til å funke? -Det er enkelt.

Man går fra rom til rom, åpner et vindu og ber Herrens bønn.

Man ber det som er der om å dra, og så går man videre.

Ekteparet Lutz utfører velsignelsen med bibel og krusifiks i hånd.

George har sine tvil.

Jeg tenkte at vi allerede hadde velsignet huset.

Men hvis det funker, så greit. Så vi ba bønnen, åpnet vinduet-

-og befalte det som var der om å forlate huset Jesu navn.

Men idet de går gjennom huset, støter de på voldsom motstand.

Vi hørte et kor av stemmer som sa: "Kan dere slutte?"

Da det skjedde, fikke man følelsen av at det ikke funket.

Det kan sammenlignes med da fader Ray hørte-

-stemmen som ba ham forsvinne. De gjorde hva de kunne-

-så godt de kunne, og det gikk ikke som de ville.

Det som er der, forsøker å holde igjen familien. Jo lenger de lykkes,-

-desto sterkere kan de bli.

Dets mål er å tilintetgjøre familien.

Det som skjedde med familien Lutz,-

-var at det ville ha dem, akkurat som det fikk has på familien DeFeo.

Nok en gang begynner hjemsøkelsen klokka 03.15,-

-da George Lutz vekkes på samme klokkeslett som drapene.

Det var en storm utenfor, og den var ganske voldsom.

Men noe var galt.

Idet George forsøker å bevege seg, innser han at lemmene hans er låst.

De er lammet.

Så hører han et øredøvende brak fra stesønnens soverom.

Jeg har tydelige minner av at jeg ikke kunne bevege meg i sengen-

-og at jeg hørte guttenes senger dunke oppe.

Jeg kunne ikke stå opp for å se hva som skjedde.

At en forelder føler seg lammet i sengen-

-mens noe skjer med barna, er en skremmede situasjon.

Jeg kan knapt forestille meg det.

George snur seg langsomt mot Kathy for hjelp. Hun er ikke der.

Skrekkslagen ser han kroppen hennes sveve over sengen.

Kathy svevde over sengen og begynte langsomt-

-å sveve mot veggen, vekk fra ham.

Han kunne ikke bevege seg. Han prøvde å skrike, men kunne ikke.

Så kjenner George et nærvær ved foten av sengen.

Det var en frykt som jeg ikke kan beskrive så godt.

Jeg kjente at noe gikk opp i sengen og på madrassen.

Han sa at det var en figur med hover som gikk på brystet hans.

Hele dette overnaturlige sirkuset fant sted ifølge George.

Skygger beveget seg i gangen utenfor døren,-

-men han kom likevel ikke opp av sengen.

Ved en anledning sa han at han lagde to ulike lyder.

En var som en lav, stønnende og klagende lyd fra hans indre.

Et skrik som brøt seg ut av kroppen hans.

George kjemper med hele sitt vesen for å bryte seg løs.

Musklene føles som om de skal briste.

På et vis klarer han å trekke Kathy ned i sengen.

Lammelsen brytes.

Men det kontinuerlige overnaturlige angrepet hadde bare begynt.

De kommende timene er en tåke av fæle minner.

Jeg har tydelige minner av hunden vår Harry.

Han reiste seg, gikk i sirkel og la seg ned igjen.

Så reiste han seg og spydde, og så la han seg igjen.

Danny Lutz fortalte meg at sengen ble løftet opp til taket.

Både hans og Christophers senger gjorde det.

Kathy våkner, George ser på henne og blir skrekkslagen.

Da jeg tittet opp, så jeg hva som fikk ham til å rygge.

Det var speilbildet mitt.

Håret mitt hadde skiftet farge til gråhvitt.

Ansiktet mitt var kraftig rynkete med dype furer over pannen.

Mens stormen raser videre når hjemsøkelsen sitt høydepunkt.

Ytterdøren slår om og om igjen. Hunden uler av skrekk.

Men plutselig blir det helt stille.

Kathy blir langsomt seg selv igjen. Fortryllelsen er brutt.

Da guttene kom ned om morgenen, var de skrekkslagne.

De kunne ikke nå meg, og jeg kunne ikke nå dem.

Missy kom inn og spurte bare: "Hva var det der for noe?"

De var usikre og kontaktet fader Ray Pecararo en tredje gang.

Presten som opprinnelig velsignet huset.

Vi prøvde virkelig å nå fram til fader Ray.

Det var ikke før han faktisk sa til oss-

-at vi måtte forlate huset at det overhodet falt meg inn.

Men til tross for helvetesnatten-

-er det noe i dem som motsetter seg å flytte ut.

Huset har dem fortsatt i sine ondskapfulle klør.

Ofte når det gjelder såkalte demonhjemsøkelser,-

-er det uhyre vanskelig å forlate huset og kutte forbindelsene.

Man blir på sett og vis avhengig av det som er der.

Man føler en forbindelse om den så er positiv eller negativ.

Det er en tilknytning.

Den føles som om man sliter seg selv i biter om man kutter båndet.

Men pater Rays oppmuntring holder til å bryte forhekselsen.

Som i sakte film familien vesker og gjør seg klar til å dra.

De følte seg forvirret.

Han snakket om at de ikke kunne kommunisere og bare dra.

Hele den dagen var en lang prosess for å samle klær-

-og få alt i orden, slik at de kunne sette seg i bilen,-

-forlate huset og dra til Kathys mor.

Klokkenfire om ettermiddagen setter de seg i familiens varebil.

Men huset yter motstand. Det nekter å slippe dem.

Det banket i bilen hele veien fra Amityville, utenfra.

Og jeg husker at vi ble kastet rundt en del på veien.

Familien Lutz har opplevd utenkelige redsler.

De flykter fra huset i Amityville.

Men er de virkelig frie? Kan vesenet følge etter dem?

Etter å ha overlevd 28 fæle dager-

-har familien Lutz flyktet fra 112 Ocean Avenue i Amityville.

Huset står nok en gang tomt, men hungrer etter nye ofre.

George Lutz kontakter eksperter på det overnaturlige-

-i håp om å finne noen som kan "fikse" huset.

Han kontakter Jerry Solfvin, som er parapsykolog-

-på Psychical Research Foundation i Durham i North Carolina.

80 mil sør for Amityville-

-spesialiserer Jerry Solfvin seg på å undersøke hjemsøkelser-

-og spørsmålet om det fins et liv etter døden eller ikke.

I dag, i 2020, er det vanlig å finne spøkelsesjegere-

-som begir seg ut og gjør en "studie" av spøkelser og hjemsøkelser.

Deres mål skiller seg kraftig fra målet vårt med forskningsstiftelsen.

Spøkelsesjegernes mål later til å være å fastslå-

-at de absolutt har funnet noe som er overnaturlig.

I parapsykologien er det bare begynnelsen.

En parapsykolog er framfor alt en forsker-

-som er utdannet i vitenskapelig metode-

-og som gjør studier av overnaturlige aktiviteter.

Men vi fikk ofte telefoner fra folk som sa:

"Jeg har et spøkelse hjemme."

Det var selvsagt interessant for oss.

Da sa vi: "Vi har en sak som virker uforklarlig med vanlige midler."

Vi har en person som hevder å ha et spøkelse i sitt hjem.

Vi kan bekrefte det på ulike måter.

Men vi kan aldri bekrefte det fullstendig.

Vi kan ikke komme og si: "Ja, dere har et spøkelse."

Det er umulig når forskningsmetoder funker som de gjør.

Forskningsmetodene kan utelukke muligheter, ikke bevise noe.

Da George Lutz ringte meg på forskningsstiftelsen,-

-ville han fortelle meg om hva han hadde opplevd i sitt hjem.

Det var første gang jeg fikk høre at noe uvanlig var på gang der.

Jerry Solfvin går med på å sende en feltetterforsker-

-for å gjøre en foreløpig granskning.

George hungrer etter et raskt svar, men Solfvin gjør motstand.

Jeg sa til George: "Jeg tviler ikke på at du prøver å være ærlig."

"Men de kan være mange forklaringer på opplevelsene."

Parapsykologen arbeider langsomt. For langsomt for George Lutz.

Siden flukten har han kommet til å tro at det som drev familien ut,-

-også kan ha besatt Ronald Defeo og fått ham til å drepe familien.

Ronald DeFeo trengte psykologhjelp.

Vi tvilte aldri på at han ble påvirket av huset.

Det innebar at dommen for seks drap bør endres.

Vi burde prøve å gjøre noe.

Så via noen venner kontaktet de advokaten hans.

15. februar 1976 deltok George og Kathy i en pressekonferanse-

-med Ronald DeFeos advokat William Weber.

De forteller om grusomhetene. Reaksjonen blir umiddelbar.

Saken ble en kjempenyhet.

Forklaringen ble tatt opp av alle store nyhetsmedier.

Ekteparet Lutz begynner å miste kontrollen.

Like fort som det begynte, avsluttes forholdet til advokaten-

-idet han ber dem om å gi ham full kontroll over forklaringen.

Det var en latterlig avtale.

De fikk kun snakke om fakta i saken. Ellers ville han ta over huset.

De forsvinner fra søkelyset for å slippe oppmerksomheten.

Men en ung reporter fra Channel 5 i New York finner dem.

Jeg ringte opp George Lutz' firma.

"Jeg er Laura DiDio fra nyhetene på Channel 5."

Jeg kjenner seriøse synske granskere og vil gjerne hjelpe dere.

Kathy og George gikk med på å fortelle om hjemsøkelsen.

Jeg satt med dem i fem timer mens de fortalte.

De var veldig overbevisende.

Hvis de fant på alt, var de sin tids Meryl Streep og Robert De Niro.

De går raskt med på Lauras forslag.

Et eksklusivt granskning som blir filmet av Channel 5.

Laura kontakter Ed og Lorraine Warren.

Ed er demonolog, og Lorraine er et medium.

Ed og Lorraine Warren er pionerer innen det overnaturlige feltet.

De åpnet verdens øyne for det overnaturlige.

Så vi ordnet det slik at de skulle komme ned neste dag.

Jeg vil også si at Ed og Lorraine aldri forlangte penger.

De ville bare ha kompensasjon for bensin og bompenger. Rimelig.

Dette var ikke "Demonene fra Amityville".

Det var bare enda et hjemsøkt hus. Så vi dro dit.

Det ble starten på et eventyr som vi aldri glemte.

Et overnaturlig eventyr.

Warren-paret starter med et intervju med George og Kathy.

Jeg organiserte det og presenterte ekteparet Warren-

-for ekteparet Lutz hjemme hos Kathys mor.

Vi satt der, og Ed Warren er en veldig direkte gransker.

Han ville ha orden på alle detaljer.

Så han begynte å spørre ut Kathy og George om hva som hadde skjedd.

Intervjuet får en vanskelig start.

George var tilbakeholden,-

-og jeg husker at Ed ble sint på George, og George ble sint.

Det ble nesten slagsmål. Lorraine og Kathy måtte skille dem.

Ed sa: "Hvis du ikke forteller hva vi trenger å vite"-

-"for å etterforske dette, så stikker jeg."

"Jeg kaster ikke bort tiden." Sånn ble det ikke.

Til tross for konflikten-

-ble Ed og Lorraine Warren Lutz-parets fremste tilhengere.

24. februar 1976 møter ekteparet Warren, Laura Didio og et TV-team-

-George Lutz utenfor hans tidligere hjem.

Jeg spurte George om han skulle bli med inn.

Men han sa "nei, jeg var nødt til å dra siden dere var forsinket".

"Jeg ble kvalm av å sitte utenfor huset."

"Jeg går ikke inn igjen." Så han ga oss nøklene.

Jeg gikk inn i huset med kamerafolk og Ed og Lorraine Warren.

Huset hadde jo stått tomt i flere uker.

Men man kunne se at familien hadde reist i all hast.

Ting sto igjen på kjøkkenbenken, oppvasken sto i vasken.

Pepperkakehuset som Kathy hadde lagd til jul,-

-sto igjen på spisebordet.

Huset lot til å vente på at beboerne skulle komme.

Ed og Lorraine vet det ikke ennå,-

-men et nifst sammentreff binder dem allerede til huset.

På det nøyaktige tidspunktet-

-da Ronald DeFeo drepte hele familien sin i dette huset-

-på 112 Ocean Avenue i Amityville, gikk Eds mor bort.

På dødsattesten hennes står nøyaktig samme klokkeslett.

Ed og Lorraine Warren var veldig åndelige etterforskere.

De pleide å utføre seanser på ulike steder på eiendommen-

-for å ta kontakt med det som fantes der.

Det har vi alltid sett på som en farlig type etterforskning.

Da vi gikk gjennom huset med Lorraine, veiledet Ed henne.

Han gikk foran og sa: "Hva føler du?".

Han hadde sitt krusifiks og vievann.

Lorraine gav oss sine inntrykk. Hun ble kvalm.

Hun fikk hodepine i visse deler av huset.

Lorraine er klarsynt og er synsk i transe.

Hun kjenner nders tilstedeværelse, men kan ikke prate med dem.

Bølger av voldsom psykisk energi velter over Lorraine.

Drap. Ødeleggelser.

Galskap.

Jeg begynte å gå oppover trappen.

Det var som å gå mot en foss.

Kraften var så sterk.

Da hun gikk inn i DeFeos, og Lutz', hovedsoverom, ble hun dårlig.

Hun følte volden, og det gjorde henne kvalm.

Lorraine hviler et øyeblikk, sjokkert av intensiteten.

Demonologen Ed er nede.

Han håper at religiøs provokasjon skal få fram demonen i kjelleren.

Jeg pleier å gå ned i kjelleren, den laveste delen av huset.

Det er ofte husets mørkeste rom. Der trives ondskapen.

Der overlever den. Den avskyr Guds lys.

Men Ed aner ikke hvilken ondskap som lurer der.

Amityvilles skrekkhus kan være åsted-

- for en unik demonisk hjemsøkelse.

Den 24. februar 1976 utreder de berømte demonologene Ed-

- og Lorraine Warren huset.

Mens Lorraine er ovenpå, går Ed ned i kjelleren.

Jeg tok fram et krusifiks og krevde i Jesu navn og Jesu blod-

-at det som var der, skulle vise seg.

Jeg har aldri fått en så rask reaksjon.

Jeg gikk inn i det vi kaller religiøs motstand.

Jeg beordret det i Jesu navn å vike og reise sin vei.

Da lettet det øyeblikkelig.

Det er den mest skremmende opplevelsen Warren-paret har hatt.

De er rystet. De vet at de trenger hjelp.

De kan ikke møte denne ondskapen på egenhånd.

Lorraine kjente et trykkende nærvær i huset.

Hun trodde ikke at det var DeFeos spøkelser. Det overrasket meg.

Hun trodde at det var en demonisk, djevelsk tilstedeværelse.

Så vi bestemte at Warrens skulle holde en seanse-

-og at vi skulle samles igjen om en uke eller to.

Men ryktet sprer seg raskt, og gjestelisten vokser.

Uten at vi visste om det, kontaktet George Lutz andre granskere.

Så da vi fikk tillatelse fra Lutz til å holde seansen den 6. mars,-

-visste vi ikke at så mange skulle være der.

Granskere og journalister samles ved Amityvilles skrekkhus.

Til sammen deltar nesten tjue personer.

Men George Lutz nekter å gå inn i huset.

En av de første som kommer, er parapsykologen Jerry Solfvin.

Da jeg gikk mot døren, kom andre biler bak meg.

Det var Ed og Lorraine Warren.

Laura DiDio og TV-teamet fra Channel 5 ankommer.

Denne gangen med ankerveteranen Marvin Scott.

Min redaktør sa at jeg skulle dra dit etter lørdagsendingen.

Jeg var skeptisk, men håpet på et intervju med noe.

Jeg håpet å få se noe.

Hovedforestillingen er en seanse i spisesalen i første etasje.

Warrens håper å få kontakt med de vesener som hjemsøker huset.

Å kommunisere med de dødes ånder er en gammel tradisjon.

Men seansen er et relativt nytt påfunn.

Den ble popularisert på 1800-tallet av spiritistbevegelsen.

Seanser er en farlig granskningsmetode.

Man kan støte på umenneskelige vesener-

-som kan ha evnen til å ta kontroll over en hvis de får sjansen.

Ved midnatt begynner den.

Mediene Mary Pascarella og Alberta Riley-

- går i klinsj med USAs ondeste hus.

Det er som en svart skygge-

-som danner en hette. Den beveger seg.

Jeg hadde aldri vært på en lignende seanse.

Der var det velsignede lyset, et krusifiks og to medier-

-som snakket om hva de opplevde akkurat da.

Jeg satt der full av forventning. Hva ville skje etterpå?

Det er noe som... Hva som enn er her...

Hva som enn er her...

-Prøver de å skade dem? -Ja.

Det er noe som kommer imot en og får pulsen til å øke.

Seansen bekrefter Warrens største frykt.

Lorraine gjentok at det fantes en mørk tilstedeværelse der,-

-og at en prest måtte komme dit og utføre en eksorsisme.

Den intense psykiske kampen overvelder Mary Pascarella.

Jeg hadde et lite rom der oppe. Det var nok Missys soverom.

Det var mitt tilfluktssted.

Jeg sa til Ed at jeg skulle legge meg ned en stund.

Så jeg begynte å be Herrens bønn og kikket ut gjennom døren.

Der så jeg en gruppe figurer som ba bønnen baklengs.

Kan Missys fantasivenn,-

-demongrisen som spilte engel, være blant dem?

Jeg tok vievannet og kastet det ut til figurene.

Jeg tok korset, løftet det, sa: "Gud er med meg" og kastet det.

Har dere helt vann på et bål? Det freser liksom.

Det var slik det hørtes ut.

TV-teamet fra Channel 5 opplever også skremmende ting.

Det jeg husker best, var vår kameramann Steve Petropolis.

Han var veldig veltrent og pleide å løpe maraton.

Han gikk opp trappen med lysmåleren for å sjekke rommene.

Han kom omtrent fem skritt da han snudde seg mot meg og sa:

"Det finnes et rom der oppe, den andre døren til høyre,"-

-"der en av veggene er dekket av speil."

Så sa han: "Jeg vet ikke hvordan jeg vet det."

På tidspunktet var ikke mange bilder fra huset blitt publisert.

Særlig ikke fra familien Lutz' tid der.

Steve Petropolis fortsatte opp trappen med lysmåleren sin.

Han kom til toppen av trappen.

Der snudde han seg rundt og bøyde seg av smerte.

Ansiktet var forvridd, og han tok seg for brystet.

Jeg kunne se at ansiktet hans bleknet.

Så ble det veldig rødt, og han begynte å svette.

Noen styrtet opp for å hjelpe ham ned,-

-sette ham ned og gi ham litt vann.

Han sa at han følte at han hadde fått hjertebank.

Han trodde det var et hjerteinfarkt. Han hadde ingen hjerteproblemer.

Granskerne sprer seg utover.

Lorraine tar inn inntrykk fra husets andre etasje.

Følelsen var veldig trykkene.

Åndene lot til å være der for å håne oss.

Det var fælt. Jeg kjente Georges og Kathys redsel og angst.

Lorraine Warren sa: "Følg meg, Marvin".

Vi gikk til syrommet klokken 03.15.

Det var da drapene ble begått og der kraften var sterkest.

Da jeg gikk inn i rommet, husker jeg at jeg sa:

"Jeg håper at jeg ikke kommer nærmere helvete enn dette."

Det var det jeg følte i det rommet. Det var grusomt.

Lorraine overveldes av inntrykk av rommets voldsomme fortid.

Hun rygger. Det blir for mye selv for en erfaren gransker.

Minnene av resten av kvelden er uklare.

Mitt minne av tredje etasje er nesten visket ut.

Jeg ville virkelig ikke gå opp dit.

Ved soloppgang avbrytes etterforskingen.

Ekteparet Warren er overbevist om at huset er fullt av demoner.

De fikk inntrykk av at det fantes mange ondsinnete ånder-

-på eiendommen som skapte situasjonen de hadde levd med.

Ed og Lorraine sa til dem: "Vi kan ikke fikse dette."

"Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Dette er USAs ondeste hus."

Hva gjør man da?

George og Kathy Lutz føler seg beseiret.

De kan ikke be en prest om en eksorsisme. Det er for farlig.

De fortsatte å betale lånet i flere måneder-

-før de innså at de ikke kunne fikse det.

Så de bestemte seg for å gi tilbake huset til banken.

George ber noen MC-kompiser om å hente noen ting i huset.

Joe Vetter er en av dem. Den første som hørte fortellingen.

Han er fortsatt skeptisk.

George ba noen folk om å dra dit en bestemt dag-

-for å hente barnas legejournaler og skolepapirer.

Men huset er skummelt stille.

Ingen av dem vet hva de skal tro om fortellingene om hjemsøkelse.

De slår seg ned og slapper av en stund i Amityvilles skrekkhus.

Vi tok en øl på trappen til huset.

Selv om vi hadde hørt at vi ikke skulle spise eller drikke noe.

Jeg vet ikke hvor kaken kom fra.

Men vi satt og pratet om at vi satt der i huset.

Så vi drakk litt, lo litt og dro. Det var alt.

Georges venner så ikke et glimt av skrekken familien har gjennomgått.

Men for George Lutz er huset i live.

Han snakket med Lorraine Warren i dette intervjuet.

Jeg har alltid ment at huset akkurat da var veldig intelligent.

Ja, noe av en åndelig natur kan ha blitt gjort i det huset.

For hvordan kunne noen finne fred i dette huset?

Og hvordan kan man bo i et hjem uten fred?

Fred er jo så viktig. Dere var jo et kjærlig par.

Kjærligheten overvinner alt, men det ble for mye for dere.

Sammen med noen enkle eiendeler-

-reiser George, Kathy og barna mot et nytt liv.

De kjøper enveisbilletter til California.

Georges båt, motorsykler og bil setter de igjen.

Vi ga bilen til fyren i billettkontoret på JFK.

Vi sa: "Her er nøkkelen og vognkortet".

På morsdagen 1976-

- landet vårt fly i San Diego.

Bare tiden vil vise om ondskapen følger dem.

Personlig var det enda en epilog-

-etter den kvelden for meg.

Jeg lurte på hvordan det ville ha vært-

-at bare å gå inn i 911 Ocean Avenue-

-mens huset lå stille og tomt.

Men jeg ville ikke gå alene. Jeg gjorde det midt på dagen.

Jeg tok med meg hunden min Fritz. Jeg gikk rundt i huset.

Det var slik vi hadde forlatt det.

Ingen hadde vært der. Pepperkakehuset sto igjen.

Plutselig hørte jeg Fritz knurre.

Han sto i foajeen og sto foran trappen.

Han stirret på et punkt på trappen.

Fritz hadde reist bust fra nakke til hale.

Ørene lå bakoverbrettet, og han hadde blottede tenner.

Han sto stille og bare tittet og knurret.

Jeg tenkte: "Ja vel. " Det var der alle ble dårlige.

Det var der Lorraine Warren ble kvalm og fikk hodepine.

Men jeg begynte å gå oppover trappen. Jeg kom halvveis.

Da sa jeg: "Dette er nok ingen god idé."

Jeg fikk en veldig nifs følelse av hundens reaksjon.

Jeg hadde aldri tidligere, eller senere, sett ham reagere sånn.

Det er nå januar 1977.

Flere måneder etter familien Lutz' flukt, står huset tomt.

Den berømte spøkelsesjegeren Hans Holzer er nå på stedet-

-for å prøve sine egne teorier om DeFeo-drapene.

Laura DiDio var der, engasjert som forsker av Holzer.

Hans kontaktet meg i november og sa at han skulle skrive en bok.

"Kan du hjelpe meg med undersøkelsene?"

"Og jeg vil ta med Ethel Johnson til huset."

Hun var mediet han jobbet med. "Vi gjør vår egen etterforskning."

Ethel Johnson er et transemedium.

Hun åpner for kommunikasjon med den andre siden.

Da kan ånder ta kontakt og kommunisere gjennom henne.

Visse transemedier sier at de påvirkes fysisk av åndene.

Jeg traff hans ved huset med Mrs. Johnson.

Jeg skulle ta meg av kameraet.

Men kameraet frøs, og vi prøvde å få det i gang.

Så kaldt var det ikke.

Det var nok bare en kuldegrad. Kameraet burde ikke ha frosset.

Holzer går videre med etterforskningen.

Mrs. Johnson gikk i transe. Det var veldig interessant.

Hun var nok i syttiårsalderen da.

En åndeguide kom fram, og det var en mann.

Da dukket plutselig et stort adamseple opp på halsen hennes.

I transe hevder Ethel Johnson at huset i Amityville-

-ble bygget på en gammel gravplass.

Holzer mener at det er kilden til husets paranormale aktiviteter.

Det er en sjokkerende og kontroversiell påstand.

Jeg fant også at et skjelett skylt frem ved et skybrudd i 1905.

Skallen på skjelettet ble brutt av av en ung gutt, et barn.

Etter det begynte fenomener å inntreffe i huset.

4800 km unna, i San Diego, slipper ikke familien Lutz unna.

De vil fortelle sin egen historie og kontakter et forlag.

I morgen publiseres boken med den påstått sanne historien-

- om familien Lutz.

Det var ikke bare én ting som skjedde.

Det var en mengde skrekkinngytende begivenheter.

Boken blir umiddelbart en bestselger.

Da boken kom ut, tok allmenheten den til seg.

De ville forstå og se om det var virkelig.

Er huset i Amityville hjemsøkt eller et lurendreieri?

Fins det faktisk demoner?

Vi har alltid kjempet for deres rennomé,-

-og vi ble så rasende på disse skeptikerne.

Hva vet de om huset eller familien? Har de lest en bok?

Kampen for troen på det overnaturlige har bare begynt.

Djevler fins, demoner fins.

Skeptikere er djevlenes beste beskyttelse.

Ifølge George og Kathy Lutz-

-er dette huset i Amityville fullt av demoner.

Deres historie blir en bestselgende bok, og 1979-

-slippes skrekkfilmen "Demonene i Amityville".

Jeg er Jackie Stone. Det er her det skal ha skjedd.

Filmens nysgjerrige fans valfarter til Amityville-

- for å få et glimt av selve huset.

-Tror du at dette virkelig skjedde? -Ja. Jeg tror på Djevelen.

Hvorfor kom du for å se på huset i kveld?

Vi kom hit fra Chicago for å se det.

-Tror du på fortellingene? -Ja.

Filmen splitter USA i dem som tror på historien-

- og dem som ikke tror.

-Skrekk eller lurendreieri? -Lurendreieri.

Ikke én eneste person i Amityville tror på det.

"Demonene i Amityville" slo billettrekord.

Filmen kostet tre millioner dollar å lage.

Den var lenge den mest vellykkede lavbudsjettfilmen noensinne.

De tjente hundre millioner dollar på investeringen.

George og Kathy Lutz blir stjerner over natten.

Jeg vil presentere et spesielt par.

De eide det merkelige huset i Amityville.

Hvorfor gikk dere offentlig ut med det?

Dette kommer nok til å følge dere lenge.

Før vi gjorde det, gjorde andra det for oss.

De spredde overdrevne historier-

-i pressen og massemedia.

For å kunne korrigere det og kunne leve med det-

-så var vi nødt til å fortelle vår historie.

Berømmelsen fører til kritikk.

En hær av skeptikere jager paret, og ikke helt uten grunn.

George, Kathy ogbBarna har sagt at boken ble brodert ut-

-og at ting som ikke skjedde, ble lagt til. Særlig i filmen.

Det er vanlig når man ser en bok bli filmatisert.

Da forandrer man på ting for å gjøre det mer skremmende.

William Weber, Ronald DeFeos advokat,-

-som drepte sin familie i huset, blir en ledende kritiker.

Deres korte samtaler med Weber kommer til å hjemsøke dem.

De spilte båndet som de spilte inn av møtet med Weber.

Og de sa til meg at de ikke var så stolte av det.

På lydbåndet med William Weber og George og Kathy Lutz-

-diskuterte de bok- og filmkontrakter.

William Weber sa at de kunne bygge ut fortellingen-

-og overdrive for å gjøre flere interessert.

Paret erkjenner noen overdrivelser,-

-men insisterer på at grunnhistorien er sann.

De ble til og med testet med løgndetektor av en ledende ekspert.

Det er en lang prosess. Man kan ikke bare koble seg til.

Man må gå med på spørsmålene. De finner en bunnlinje-

-og gjør en fysisk undersøkelse for å sjekke baselinjen-

- slik at de får skikkelige svar.

De besto testen uten problemer.

Resultatet beviser at de begge tror at huset var hjemsøkt.

Resultatet gir også ny energi til granskerne Lorraine og Ed Warren,-

- som vil bevise at djevelen fins.

Mange der ute har hørt at Amityville-saken er lureri.

Hvorfor det?

Fordi ateistene ikke vil at noen der ute skal tro-

-at et hjem som huset i Amityville kan være hjemsøkt av demoner.

Måket deres er å drepe all den troen dere kjenner.

Ondskapen George og Kathy Lutz følte, hjemsøker dem fortsatt.

I 1980, fire år etter at de flyktet fra huset,-

-får de møte erkebiskopen av Canterburys eksorsist.

Pastor Neil-Smith hadde utført eksorsisme hundrevis av ganger.

De ble venn med ham under en bokturné.

Pastor Neil-Smith så på Kathy og sa: "Du er fremdeles påvirket".

Onde makter kan følge etter folk.

Ekteparet Lutz flyttet, men den onde energien fulgte etter.

Den hjemsøkte hele familien i flere år.

Huset hadde en omfattende effekt.

Det var ikke bare et hjemsøkt hus-

-som man kunne besøke og så forlate for å få fred.

Men i 1980 er behandling av ofre for hjemsøkelse fortsatt noe nytt.

Enkelte ville kalle det eksorsisme. Jeg anså det som en velsignelse.

Det var et separasjonsrituale i Den anglikanske kirken.

Det separerte oss fra huset og dets kraft.

Mirakuløst nok fungerer det.

Presten utførte en slags eksorsisme. Men de var ikke besatt,-

-så han utførte et separasjonsrituale.

Det er en forskjell. George og Kathy var ikke besatt,-

-som Linda Blair i "Eksorsisten".

De ble skilte fra den svarte skyen som skygget dem.

Gud...

Husets onde innflytelse brytes, og med tiden blekner den.

Vi kom til å tro, og har sett på det sånn siden,-

- at dette hadde en "halveringstid".

Så med tidens gang-

-ble den mentale og emosjonelle koblingen svakere og svakere.

Familien Lutz har gått videre, men skrekken i Amityville lever videre.

Huset er der ennå, men er bygget om flere ganger-

-og har mistet sine typiske kvartmånevinduer.

Senere eiere prøvde å fjerne "de onde øynene" fra filmen.

Det er kjøpt og solgt flere ganger siden familien Lutz flyttet.

Velkommen til Amityville. Stedets mest kjente hus er til salgs.

Jeg vet ikke om det er innbilning,-

-men jeg kan virkelig føle det.

Ingen av innbyggerne har sagt noe om pussige opplevelser.

Laura DiDio har hatt en del bisarre samtaler med tidligere eiere.

I løpet av ti minutter fortalte den nå tidligere eieren-

-hvorfor hun trodde at det var sludder og bedrageri.

Men da jeg nevnte Danny Lutz, var det som å trykke på en knapp.

"Det var han og George som slapp mørket inn i dette huset!"

Det var sjokkerende.

Er 112 Ocean Avenue USAs ondeste hus?

Jeg tror at noe skjedde der.

Jeg tror virkelig at noe merkelig skjedde der.

Jeg kunne se George i øynene da han snakket om det-

-han og familien hans opplevde i Amityville.

Når man har den nærkontakten med noen-

-og har muligheten til å se inn i deres hjerte mens de snakker,-

-så kan man se hvordan de reagerer på ulike ting.

Det var veldig virkelig for George.

Familien tror at de opplevde noe.

I hvilken utstrekning får vi nok aldri vite.

Men fortellingen, boken og filmen-

-snakker vi fortsatt om 40 år senere.

Så vi må se på den som om den åpnet døren-

-for en fascinasjon for det overnaturlige.

Jeg vet at det fins hjemsøkte hus.

Jeg vet at familier kan flytte ut, og andre familier kan flytte inn,-

-uten at noe noensinne skjer. Men ikke det huset.

Jeg har aldri sagt at jeg ikke ville ha tatt imot huset som en gave.

Tekst: Morten Gottschalk www.sdimedia.com