Original subtitles

Hallo, Humpty.

Gratulerer med dagen Gratulerer med dagen

Gratulerer med dagen, kjære Wendy

Gratulerer med dagen

Mamma? Mamma!

-Hvor ble det av alle sammen? -Hva mener du?

-Gjestene? -De gikk for lenge siden.

Er du ok?

Jeg bare... Jeg drakk kanskje for mye vin.

Ok, da så.

Jeg tror jeg skal hvile litt.

-Er det noe mer du vil fortelle, Wendy? -Nei.

-Mamma? -Hva?

-Du mener da jeg fortalte om faren din? -Nei, den andre tingen han sa.

-Å nei, det var dumt. -Ikke noe er for dumt her. Fortsett.

Sedan datteren min påpekte at jeg har begynt å bli glemsk,

har jeg hatt drømmer...

Mer som mareritt.

Men jeg er ikke helt sikker på om de er ekte drømmer

eller minner fra fortiden.

For et par uker siden gikk jeg meg vill.

Så datteren min var nødt til å hente meg.

Jeg fant henne gående midt i veien, som om det var fortauet.

-Godt det ikke kom en bil. -Ikke klokken tre om natten.

Det er ikke poenget... -Ålreit

-Wendy, jeg vil gjerne stille deg noen spørsmål

Når begynte du merke glemselen og forvirringen?

-Ikke lenge siden. -Det har gått minst seks måneder.

Hvordan påvirker det hverdagen din?

-Ikke spesielt mye. -Ok.

-Fins hukommelsestap innen familien? -Ikke så vidt jeg vet.

-Bestemor min hadde demens, hva? -Hadde hun?

Hvorfor husker jeg ikke det?

Jeg tror vi må foreta en demensutredning. Det er ikke noe å bekymre seg for.

Det er for å sjekke hukommelsen og konsentrasjonen din.

Vi bør også ta blodprøver for å utelukke fysiologiske årsaker.

Dessuten burde vi vurdere tomografi.

Etter resultatene møtes vi for diskusjon om neste trinn. Hvordan høres det ut?

Jeg trenger også tillatelse til å prate med datteren din ved behov.

Ja, ja. Det går bra. Så mye på en gang.

Kan du unnskylde meg et øyeblikk?

-Det er den første dør til venstre. -Takk.

Hva er galt med henne, doktor?

Det er tidlig stadium. Vi må få inn alle resultat for å få en full diagnose.

-Er det noe som kan hjelpe, noe jeg burde gjøre

-Akkurat nå skal vi skal tenke på sikkerheten hennes

Å bo alene med glemsel gjør henne mer utsatt for ulykker i hjemmet.

Hun kan gå seg vill igjen og det fins folk som kan utnytte henne.

Vi har et hus på landet som vil være kjent for henne.

Jeg og søsteren min kan passe på, men hun beholder likevel selvstendigheten.

Det høres flott ut.

Prøv å ikke bekymre deg.

-Du har vært våken lenge. Vil du sove? -Jeg sover når vi kommer fram.

-Det er min tur å kjøre etter stasjonen. -Det er ok, jeg kan gjøre det.

-Kan du ikke la meg få hjelpe til? -Ja, Liz. Mamma er en bedre sjåfør.

Vi gjør det slik. Hvis du sover nå, vekker jeg deg ved første stopp.

La gå. Jeg er vel litt trett tross alt.

Slutt å oppmuntre henne. Hun kan ikke kjøre hit.

Hun er ingen invalid, hun trenger bare en ferie!

Det er ingen ferie! Hun flytter inn for godt.

-Hva du enn sier. -Hva?

Hun varer ikke mer enn to uker der. Hun liker byen.

Hun er ikke trygg der lenger!

Hun er ikke et barn.

-Jeg vil at du blir mer positiv om dette

-Positiv om et sted hun ikke har vært siden pappa stakk

Et sted hun ikke selger for alle minnenes skyld.

Hun kan trenge minner.

Hva hun trenger er å få ta egne valg, ikke bli lurt vekk.

-Jeg lurer henne ikke! -Ok, skal vi vekke henne da?

-Kan du være mer omtenksom? -Kjøp en burger, så tenker jeg på det.

Hallo? Hallo!

Er alt ok, mamma?

Jeg visste ikke hvor jeg var.

Vi skal til vårt familiehus, der vi vokste opp. Husker du?

Jeg våknet opp og visste ikke hvor jeg var.

Vi lover å ikke la deg være alene igjen.

Vi trodde at du fremdeles skulle sove når vi kom tilbake.

Ta på deg beltet nå.

-Jeg tar den. -Det er ok, mamma.

-Du er utslitt, Liz. -Jeg er ok, jeg lover.

-Ja, hun elsker å spille martyr. -Hazel!

-Det er sant! -Ignorer henne.

Vi går inn, det er et uvær på vei.

-Hallo der! Det var lenge siden

-Hei, Bill

-Hvordan går det, gamle mann? -Morsomt. Du har vokst!

Wendy?

Jeg er lei for det, men hun har litt problemer med å huske.

Det er derfor vi er her. Kom innom om noen dager, så kan vi prate mer.

Jeg er her to ganger i uken og tar meg av huset mitt. Vi ses senere.

Bra, da ses vi snart.

Jeg var forelsket i ham da jeg var liten!

Æsj, det bildet vil jeg ikke ha i hodet. Kom an.

Mamma lurer på om du vil ha te?

Hvorfor lar du henne hanskes med hett vann? Hjelp til.

Du er for overbeskyttende.

-Hun er ikke noe barn. -Kom inn og lukk døren.

-Hvorfor? -Bare gjør det.

Hva er det?

Du må begynne å akseptere denne situasjonen.

Hvilken situasjon?

Mamma har demens. Jeg vet at du ikke vil tenke på det, men du må.

-Hun virker ikke annerledes for meg. -Det vil hun gjøre.

-Det kan forandres gradvis eller så kommer det plutselig

Du må være forberedt på det. -Jeg er det

Vi tar det når det skjer. Behandle ikke henne som et barn nå.

Det er ikke det jeg gjør. Hun er en voksen kvinne.

Selv om det blir verre, vil hun alltid være det.

Men nå skal vi passe på henne. Hun kan ikke ta seg av huset alene.

-Ja da. -Lag en kopp te til henne, i det minste.

-I det minste? -Familien er vel viktigst?

Lett for den uten venner å si.

Det er noe mer du må vite.

Noe mamma sa da hun ble rar.

-Mer skyld... -Nei. Ikke noe sånt, men det er viktig.

Det kan bli vanskelig å høre. Det er best at vi setter oss.

-Jeg kan stå. -Ok...

Jeg tror ikke på det, men mamma fortalte at...

-Hva skjedde? -Jeg sølte vann på hånden.

Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å miste koppen...

-Det er ikke så ille. -Jeg er lei for det, mamma.

Det var ikke du som rørte armen min!

-Sett deg ned, så ordner jeg teen. -Nei, jeg gjør det.

Skal vi dra til sykehuset? -Nei, ikke flere sykehus nå

-Det har jeg fått nok av for en stund. Se i skapet der

Den burde ligge på gulvet... Ser du?

Ser du? Vi har alt vi trenger her i huset.

-Godt husket, mamma. -Der har den alltid ligget.

Kjøkken kan være det farligste rommet i hus.

-Det visste jeg ikke, så smart! -Hvorfor er du så rar?

-Hvorfor gjør jeg alltid feil... -Du klarer deg bra, Hazel.

-Bare en ting... Hvor er min te? -Du sa ikke at du ville ha!

-Men det vil jeg. -Herregud!

-Sånn. -Takk, kjære.

-Det er sikkert bra i morgen. -Best å være på den sikre siden.

Hva vil dere gjøre i morgen? Vi er jo på ferie!

Vi kan bli her og venne oss til stedet.

-Så kjedelig... -Hva vil du gjøre, mamma?

-Kanskje gå til byen, shoppe... -Det er ålreit, Liz?

Ja da.

Jeg åpner.

Beryl...

Hallo, Elizabeth! Er mamma hjemme?

-Hun er ute på baksiden. Kan du komme tilbake i morgen

-Du fortalte ikke noe om å komme tilbake. Jeg fikk vite det av naboene

Beklager, jeg må ha glemt det...

-Da kommer jeg i morgen. -Vi ses.

Ved lunsj?

Jeg...

-Jeg kjente igjen den stemmen. -Ja, det var pappas søster.

Jeg husker...

Hun kommer tilbake i morgen så du får komme til ro i kveld.

Din fars søster...

Vi likte henne aldri noe særlig... Husker du det?

-Hva syns du? -Den er virkelig interessant...

-Jeg syns du ville kle den! -Interessant?

-Ganske avslørende, hva? -Jeg henger den tilbake.

Ikke vær en gledesdreper!

-Skal hun gå rundt i den? -Så lenge hun er glad!

-Du burde kjøpe kjolen, mamma. -Nei, kanskje om jeg var på din alder.

-Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. -At den ville kle deg, og det gjør den!

Det får være. Jeg har penger å bruke.

-Husker dere? -Hva?

-Faren deres.

Vær stille, mamma. -Uhøflig

Faren din kjøpte denne dukken til meg for flere år siden.

Og nå er han her. Er ikke det morsomt?

-Jeg har aldri sett den før. -Ikke jeg heller.

Sikkert?

Jeg kunne ha sverget på at den var i huset for flere år siden da dere kom på besøk.

Minnene mine er forvirrende.

Jeg vet det. Men vi prater ikke om det her. Skal vi ikke gå hjem?

Ok.

-Hva gjør du? -Jeg kjøper tilbake dukken min så klart.

Den er ikke til salgs. Noen ting er ikke det, som den.

-Dette er en butikk, hva? -Ja?

-Ting man selger til kunder? -La være, Hazel.

Nei, mamma vil ha den. Hva koster den?

-Den er uvurderlig. -Så den er gratis?

Det betyr ikke det.

Hvis noe ikke har en pris, er det gratis.

Men vet du hva? Du får en tier for den.

-Virker som du har tjent penger! -100 pund?

1.000 pund? -500

-Det er den ikke verd

-900. -700.

Avtale.

Vi har ikke så mye penger med oss og bankene er sikkert stengt...

Jeg antar at vi kommer tilbake i morgen.

Pass på ham. Vi kommer tilbake. Han tilhører meg.

Takk for ingenting!

Virker som om du har fått et nytt hjem, Humpty.

-Vi skal kjøpe den. -Nei.

-Jeg elsket underlige dukker som barn. -Du bruker ikke 700 på den stygge dukken.

Den er ikke stygg!

Jeg er enig med Liz denne gangen. Den kvinnen fortjener ikke pengene dine.

Jeg tror at vi kan finne en maken på nettet for et billigere pris.

Gjør vi ikke det, så drar vi tilbake hit i morgen.

Ok, greit.

Hvorfor ville du gå inn akkurat her? Det var noe du så i vinduet, hva?

-Ja, jeg så dukken. -Det er umulig, den var der inne?

Jeg så den.

Vi tror deg, mamma.

Det kan ikke være sant. -Herregud

-Hva er det med dere

-Hvordan kom den hit før oss? -Særlig med tanke på hvordan du kjører.

-Fins det ikke et viktigere spørsmål? -Hva?

-Hvordan kom den hit før oss? -Er det ikke opplagt?

Hun visste at den ville komme til rett eier.

-Noe er skummelt med dette. -Hun kunne ikke slutte å stirre på meg.

Vi burde sjekke øynene for kameraer. Hun ser kanskje på når vi kler av oss.

Kan du slutte å male fanden på veggen?

-Hun gjorde en pen ting for familien vår. -Jeg er glad for at du er glad.

Takk.

Er du ok, mamma? Er du sikker?

Du vet når man får tilbake noe som har vært ditt etter så lang tid

så kommer visse ting tilbake.

Du har minnene dine fremdeles, mamma. Du er ikke ødelagt.

Det er som legen sa, visse dager er gode og andre trenger du litt hjelp.

Jeg er glad at Humpty hjelper deg å huske ting.

Jeg vet ikke... Det er noe med den dukken.

Og jeg må huske hvorfor jeg og faren deres kvittet oss med den.

Dere ble sikkert bare lei av den, eller så syntes pappa at den var stygg.

Jeg skaffet denne til deg.

Legen sa at det var bra å skrive ned ting.

Når minner kommer tilbake kan du jo skrive dem ned der.

På den måten kan du hjelpe deg selv om du plutselig glemmer.

Takk.

-Best at jeg fortsetter. -Jeg skal la deg være i fred.

To ord. Film.

Første ordet. "Baby".

"Baby på vift"? Det er tre ord...

-"Unger". -"Krabat".

-"Barn"? -Ja!

Andre ordet.

-"En ball"? -"Morsomt"?

"Sparke"?

"Nytelse"?

"Barnelek"! Ja!

Å, nei.

Humpty Dumpty falt visst hardt.

Mamma?

Ta deg sammen.

Wendy.

Beryl.

Det ser ut som om du har sett et spøkelse. Wendy?

-Ja, nesten så... -Hva mener du?

Minnene mine... Jeg har fått diagnosen demens.

Ja, unnskyld. Kom inn!

Mamma, Hazel og jeg skal bare gå til...

Hei.

-Når kom du hit? -For et øyeblikk siden.

-Det var ingen hjemme i går, som lovet. -Vi var og handlet.

Hadde vært fint om du sa noe. Om flere ting faktisk.

-Eller har du samme lidelse som moren din? -Jeg forteller ikke det til alle.

Hva var det du ville si?

At vi skal ut en tur. Vi gjør det senere.

Jo, gjør det. Vi trenger melk.

Hun trenger dere ikke alltid. Jeg kan være her til dere er tilbake.

Ok.

Hun bekymrer seg mye for meg.

Huset ser lignende ut...

Selv etter alle disse år, merker man ingenting.

Når jeg ser på bilder blir jeg overrasket hvor godt det holdt seg.

Er ikke det litt underlig...

-Der er loftet. -Jeg husker.

Vil du gå opp?

Vi har bare ryddet første etasjen. Det er sikkert edderkopper der.

Jeg vil gjerne se på gamle familiebilder.

-Har du noe imot det? -Nei, sitt ned.

Min bror var en god mann, Wendy. Det vet du vel?

For meg er det rart, og noe jeg ikke har kunnet forstå...

...hvordan han bare skulle ha forlatt dere tre.

Ja visst, han hadde sine feil. Det har vi alle, ingen er perfekt.

Men han ville ikke forlatt jentene. Familien.

Moren vår døde. Han kom ikke engang i begravelsen.

Han forlot meg og jentene ettersom jeg husker det.

Du sa at han stakk med en annen kvinne, ikke sant?

Vi alle vet at man kan se seg omkring...

Men man forsvinner ikke for det, hva?

Det er min brors hus, men han er ikke her for å kreve det til seg selv.

Du eier det 50/50.

Jeg foreslår at du selger det og gir hans halvdel til hans familie.

Hvordan høres det ut?

Men jeg og jentene bor her nå.

I et sånt stort hus kan man glemme hvilket rom man er i...

Og hukommelsen din vil bare bli verre, hva?

Jeg tror ikke det ville være trygt for deg å bli her.

Jeg skal se meg rundt litt. Det husker du vel?

Moren din er der oppe. Jeg må stikke.

-Ok, Beryl. Vi ses. -Ja, innen kort.

Du vet da Beryl var her...

-Vi tok en kopp kaffe sammen. -Er det alt?

Hun er herlig. Hva er dette?

-Hun er ikke herlig. -Hun er en hurpe.

Hun har rett. Da pappa stakk, prøvde hun å ta huset fra oss.

Hun er bare ute etter det hun kan få.

Det bekymrer meg at hun kommer hit, når situasjonen er slik.

-Men dette er vårt hus? -Jeg vet det.

Derfor må vi sørge for at hun gjør det også.

Er det henne igjen, da...

-Jeg tar den. -Nei, mamma.

Dere kan drikke opp.

Bill.

Gartneren din.

-Unnskyld... -Det gjør ikke noe.

-Får jeg komme inn? -Ja da.

-Hei, Bill. -Hei, skatt.

-Hazel, skal vi drikke opp i et annet rom? -Ja da.

Dere to kan få omgås i fred.

Sett deg ned.

Jeg tror det er bra at hun får støtte fra mange.

-Men vi må virkelig unngå Beryl. -Hvorfor? Hun kan ikke ta huset fra oss.

Hvis hun kan overtale mamma om at pappa er død, da vet man ikke.

Unnskyld, det var noe hun pleide å si. Det var lenge siden.

Hun var overbevist om at pappa var død.

Slapp av, hun er bare ute etter det hun kan få. Vi unngår henne.

Ingen har nummeret hit...

-Hallo? -Hallo.

-Hei, Beryl. -Fint å se deg og søsteren din i dag.

Hva er det, glemte du noe?

Ikke egentlig. Jeg ville ville prate med dere en gang, personlig.

Det er ikke lurt akkurat nå, med tanke på mamma og alt.

Faren din er ikke forsvunnet. Jeg gir meg ikke før jeg har funnet ham.

Jeg må legge på.

Mamma er vår prioritet.

Du har fremdeles dukken. Jeg trodde du hadde kvittet deg med den for lenge siden.

Wendy, hvor mye husker du?

Hva prøver du å si?

Husker du noe av det?

Jeg har sterke minner...

Til og fra...

Helt siden jeg kjøpte dukken.

Hukommelsen er som et puslespill...

Men jeg er ikke sikker på om det er minner eller mareritt.

Hva slags minner?

Det er noe som skjer med meg.

For en tid siden, i dette huset...

Jeg er skadet...

...skriker...

Noe hender. Noe fælt.

Så ser jeg ham.

Det er noe med dukken... Hvorfor kan jeg ikke huske.

Det er som om...

...den dukken bærer på hemmeligheter.

Mannen din kjøpte dukken til deg. Du samlet på dukker.

Men denne var spesiell. En alle beundret.

-Etter hendelsen... -Hvilken hendelse?

Husker du ikke noe i det hele tatt?

Vær så snill, fortell.

Du aborterte.

Og den dukken var noe som vi...

Det var et rom ovenpå der du pleide å ha mange dukker.

Du sa at det var hennes rom.

En abort?

Hvorfor husker jeg ikke?

Hun skulle hete Hazel.

Etter hendelsen adopterte du din yngste datter.

Var det derfor han forlot oss?

Eksmannen min.

Ja.

Jeg lar deg være i fred nå. Jeg kan komme innom igjen i morgen.

Gjerne det.

Iblant tror jeg at jentene mine ikke vil at jeg skal huske fortiden min.

Men jeg må få vite hvem jeg var.

Iblant vet jeg ikke engang hvem jeg er lenger.

Bill!

Hvordan tok jeg det?

Da jeg aborterte?

Hvordan du enn føler nå, måtte den førstefødte gis bort.

Og du var innforstått med det.

Tapet av et liv var begynnelsen på et nytt.

Synd vi ikke visste hva vi hadde å gjøre med, før det var for sent.

Politi, vær så snill!

-Hva er det som skjer? -Ikke gå opp dit!

Gå ned og vent utenfor til politiet kommer...

Gå!

Hallo.

Hvor er hun?

Hvor er kvinnen du så her oppe?

Hun var der, konstabel Daley. Hun var der.

Jeg ser ingen tegn på noe angrep. Ikke jentene dine heller.

Han må ha ryddet opp før vi kom hit.

Du må ha hatt et mareritt. Er du ok?

Jeg forstår tilstanden din, men vi sløser helst ikke på politiets tid.

Om dere kan holde styr på hennes telefoner til politiet framover, hadde vært det bra.

Ha en god kveld.

Unnskyld.

Konstabel Daley tror mamma er gal. Det føles som om vi mister mamma!

Jeg visste at det ville bli vanskelig, men ikke at hun skulle bli en annen.

Det er ikke vår mamma, Liz. Vi kan ikke miste mammaen vår.

Gå og legg deg nå. I morgen er en ny dag.

Jeg skal snakke med henne.

Hva gjør du?

Jeg må huske, jeg må ikke glemme.

Det er ingenting å huske, du hadde et mareritt.

Det var ingen drøm, jeg så det! Jeg vet hva en drøm er. Jeg er ikke gal!

-Ro deg ned. -Ikke si sånt!

Det er ikke du som opplever dette marerittet, men jeg!

Jeg vet hva jeg så, og jeg så det.

Hvem var kvinnen du så? Fortell.

Jeg vil ikke bli behandlet som et barn.

Vi ses i morgen tidlig.

-Oppe tidlig? -Ja, jeg hadde tenkt å dra til byen.

-For hva da? -Bare noen ting.

Kom an, det er meg. Jeg er ingen fremmed.

Jeg sjekket opp Humpty Dumpty i går kveld.

Jeg ville vise mamma at den er ufarlig.

Noe slags bevis... Jeg vet ikke.

Uansett, fant jeg dette.

Hva er alt dette?

Det blir sagt at Humpty Dumpty er basert på noe ekte.

En demonisk ånd som bor i dukken.

Da Humpty falt en gang, begynte ting gå skje.

Ånden begynte å vise seg.

Det er en barneregle, Liz. Ikke noe av det er sant.

Se på tegningene og dukken. Si meg, er det ikke samme ting?

Du tror at dukken har noe med djevledyrking å gjøre?

De lot ånden gå inn i dukken.

De ofret sine egne barn for ånden i dukken.

Men saken er den at ånden forvirret dem.

Så fort de følte seg bra, begynte han å leke med deres sinn.

Vendte dem mot hverandre og lot dem handle på ulike måter.

Forvirret deres minner.

-Hvorfor gjorde de dette? -De ville bli udødelige.

Men han lurte dem. De trodde de skulle få udødelighet...

...i stedet fikk de bare død.

-Ikke vis dette til mamma, hun blir redd. -Så klart ikke.

Jeg kommer tilbake snart, ok?

Wendy.

Bill.

-Bill. Min tidligere gartner. -Du holder kontroll, ser jeg.

-Det må jeg. -Ikke alt kan skrives ned, vet du.

Du ringte politiet i går, hørte jeg.

Jeg ga deg et løfte for mange år siden.

Jeg vet at du ikke husker ordene, men jeg svikter deg ikke.

Vær så snill, fortell hva du vet.

Innerst inne vet du alt, hva?

-Nei, det gjør jeg ikke. -Du vil kanskje huske hvem du var.

Mamma?

Mamma?

Mamma. Det er Hazel.

Du er ikke min datter.

Hva mener du?

-Du var aldri mitt barn. -Hold opp, mamma.

Hvem er du egentlig?

-Mamma, det er meg. Hazel. -Løgner.

Jeg skrev det ned. Hvem er du?

Hva du enn har skrevet i dagboken din, så er det ikke sant. Ok?

Hvorfor skulle jeg skrive det om det ikke var sant?

Vil du ha bevis? Jeg henter fødselsattesten min!

Hallo.

Unnskyld meg?

Hei!

Hallo, Liz.

-Hvordan vet du navnet mitt? -Jeg husker det.

Så...jeg har et spørsmål til deg...

Hva?

Hvordan er det med Humpty?

Har han oppført seg?

Sikkert ikke... Bra.

Du vet, han kan få fram det verste i folk.

Hva i helvete solgte du til oss?

Hans forrige eiere...

Hva har du gitt oss?

Jeg tror at du alt vet det.

Du er gal!

Er vi ikke alle?

Husker du nå?

Mamma?

Du burde aldri ha tatt den tilbake hit.

Liz, du må komme hjem! Jeg vet ikke hva som skjer.

Jeg fant Beryls mobil på loftet, dekket av blod og mamma oppfører seg galt!

Kvitt deg med dukken! Kvitt deg med dukken!

Hva faen er du?

Mamma?

Mamma.

Mamma?

Hva som enn hender, så er det oppe i hodet ditt, hva?

Jeg tror jeg husker nå.

Jeg vet nå.

Unnskyld at jeg oppførte meg sånn. Jeg blir bare litt sint iblant.

Wendy!

Wendy?

Hvem sitt blod er det der?

Jeg vet ikke.

Vi må gå ned, ok?

Du hjalp meg da, hva?

Vis meg hvor han er, jeg må vite det.

Vi må gå ned og vente på hjelp. Dette har gått for langt.

Jeg må få det til å slutte! Det må slutte!

-Hørte du det? -Hva er det?

Jeg kommer!

Vær så snill, slipp meg! Vær så snill!

Vær så snill, ikke skad meg, slipp meg!

Ikke skad jentene, vær så snill!

-Du tror at du bare kan forlate meg sånn? -Nei. Vær så snill, ikke skad jentene.

Det var dukken!

Slipp meg!

Du blir med meg!

-Nei, nei! -Jo!

-Nei! -Kom!

Det var en ulykke.

En ulykke.

Hva har du gjort?

Mamma?

Faren din... Det jeg gjorde...

Du gjorde ingenting, ok? Pappa forlot oss.

Det var meg.

Mamma...

Jeg drepte ham. Han forlot oss ikke.

-Han skadet meg og jeg ham. -Det tror jeg ikke på.

Å bære denne byrden er det som påvirker sinnet mitt.

Jeg må bli kvitt det så jeg kan forsones med meg selv.

-Det er ikke sant. Du har demens! -Slutt å lyve!

Mamma, hva gjør du?

Jeg tror at jeg har begått en forferdelig forbrytelse.

Jeg tror jeg vet hva jeg har gjort...

-Jeg vet det, ok? -Du vet?

Du har alt fortalt alt.

Ja, men du tror fremdeles ikke på meg?

-Bare vent og se. Jeg skal vise deg. -Du er gal.

Du tror at jeg er gal, men det er jeg ikke.

Jeg vet at du ikke er gal, men vi må vekk herfra, det vet du vel?

-Nei, jeg vet ikke. -Dukken har en forbannelse!

Humpty Dumpty er ikke det vi tror den er.

Jeg tror den har gjort noe med deg og minnene dine.

Det var ikke Humpty Dumpty, men jeg.

Nei, hør på meg! Dukken var dyrket av satanister.

De ofret sine egne barn til den!

De prøvde å påkalle en demon gjennom dukken.

Tror du at jeg tror på den idiotiske historien?

Vær så snill, jeg lover at det er sant.

Nei, jeg var beæret etter det som skjedde datteren vår.

Så fikk jeg Hazel, på grunn av det som skjedde.

Jeg trodde vi hadde gravd dypere.

Vi?

Jeg og Bill.

Fy faen.

Faren din...

Vi begravde ham her.

-Vi kan gå nå. -Nei!

Jeg vil se.

Hva har du gjort?

Nei, Lizzy! Vent!

Ikke kom nær meg!

Vær så snill, Liz. Jeg ville aldri skade Hazel!

Ikke kom nær meg.

Det er som du sa, han er besatt!

Nei, du visste akkurat hvor hun var begravet. Hvordan kunne du?

Min søster, din datter!

Jeg var forvirret...

Hun visste det, ikke sant? At hun var adoptert.

Hun begynte å spørre om Beryl.

Så du fikk henne til å tie!

Jeg vet ikke!

Minnene mine... de stemmer ikke lenger!

Hvor er tante Beryl? Jeg vet at noe skjedde henne.

Hazel fortalte at hun fant telefonen hennes på loftet.

Nei, nei.

Hun visste hva du gjorde med pappa, hva?

Eller kom hun for nær sannheten?

Du drepte Bill fordi du trodde at han ville tilstå?

Eller var han med på det hele tiden?

Dere jobbet sammen, for å få ånden tilbake i Humpty.

Jeg kan ikke bære skylden lenger.

I årevis bar jeg på det vi gjorde, men jeg orker ikke lenger.

Det vi gjorde... Vi gjorde det sammen.

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

Jeg burde ha hørt på legen.

Jeg burde ha lagt deg inn.

Nei, vær så snill. Jeg sverger.

Det var Humpty. Han går inn i hodet ditt.

Det var Humpty!

Jeg må ringe politiet!

Nei, ikke gjør det!

Politi, vær så snill!

Ikke kom nær meg, jeg mener det! Bli der!

Han er bak deg.

Lille Trille satt på hylle

Lille Trille satt på hylle

Lille Trille

falt ned

Konstabel Daley og alle hennes menn

kunne ikke sette Lizzy

sammen igjen

Norske tekster: Per Olav Wiborg-Maurstad www.ordiovision.com