Original subtitles

Havene våre sydet en gang av kjemper som svømte gjennom et flytende univers.

I dag er de få og utsatte.

Blåhvalen er den største skapningen som har funnes på kloden vår.

Vi vet lite om dem.

Sangen deres rekker hundrevis av kilometer.

Men vi kan knapt høre dem.

De spiser flere tusen kilo mat hver dag,

men vi vet ikke hvordan de finner den.

Selv om de kan leve like lenge som oss,

kan vi bare gjette på hvordan de møtes og formerer seg.

For å kunne beskytte dem

må vi finne svaret på et av de største spørsmålene:

Hvor blir blåhvalene født?

Nå kaster en håndfull eksperter seg ut i det ukjente.

Hundrevis av kilometer fra land, i øde og farlige farvann,

håper de å finne noe de aldri har funnet før:

En rykende fersk blåhvalunge.

Jeg hører dem.

Der borte.

Tretti... 100... 100 meter.

Hundre meter.

Står du greit der oppe?

-Erin, går det bra? -Ja.

Det er september i California,

og en sjelden mulighet til å se blåhvaler på nært hold.

Hvalfangst gjorde et innhugg i bestanden,

og nå kjemper de gjenværende for å overleve i svært endrete hav.

Havene er mer trafikkerte enn før,

og blåhvalen leter etter mat i farlige skipsleier.

Med mer støy i vannet

kan kommunikasjonen mellom hvalene gå tapt.

Og trass i internasjonale lover

så finnes blåhvalkjøtt fortsatt på utenlandske markeder.

Å verne de blå kjempene er en utfordring, selv for ekspertene.

Hvert år tilbringer tre hvalforskere flere uker

i Santa Barbara-kanalen, hvor kjempene kommer for å spise.

De må finne ut hvilke havområder som er viktige for de blå kjempene,

også den mystiske plassen hvor de blir født.

Vær på utkikk.

Husk at de gjerne kommer opp på ny.

John Calambokidis er grunnlegger

av Cascadia Research i Olympia, Washington.

Blåhvalbestanden her, nordøst i Atlanterhavet,

er den største gjenlevende blåhvalbestanden på kloden.

Så det er viktig å finne ut hvilke områder som er viktige for dem,

når det gjelder hvor de drar for å spise langs kysten,

men også hvor de parer seg.

John jobber tett med Dr. Erin Oleson.

-Jeg trodde den skulle komme opp igjen. -Ja.

Erin er fra Scripps havforsknings- institutt i San Diego i California.

Ok, jeg ser den der ute, 30 meter...

Dr. Bruce Mate er direktør

for instituttet for havpattedyr ved Oregon State University.

Rett der borte.

I år håper forskerne å løse et av havets største mysterier:

Hvor blåhvalene blir født.

Blåhvalene svømmer stort sett langt fra kysten, og kun sporadisk i overflaten.

Der kommer den opp.

Men på sensommeren, når de samler seg for å spise...

La oss følge etter den.

...får forskerne muligheten til å merke dem.

Her kommer halen. Kom igjen, opp i været med den!

Vi har en god mulighet her,

bedre enn noe annet sted i verden, til å merke hvalene,

spore vandringsmønsteret deres,

og følge opp dyrene for å finne ut hvor de drar for å pare seg og føde.

Årets prosjekt er fase 1 av en ambisiøs ekspedisjon.

Fase 2 skal følge hvalene gjennom vintermigrasjonen deres.

Det kom en vannsprøyt nå, klokken ni for oss.

Blant alle hvalartene

er blåhvalen en av de mest storslagne,

og den har en helt unik plass i økosystemet.

Jeg mener, tilholdet deres er et halvt osean. De er fantastisk.

Jeg vil alltid elske dem.

Bruces mål er å satellittmerke hvalene.

-Vi sikter oss inn mot den til venstre? -Det stemmer.

Tanken er å følge dyrene når de drar sørover til vinteren.

Teorien deres er at blåhvalen parer seg og føder et sted i tropene.

Ok, han kommer til å dykke. La oss holde litt igjen.

Blåhvaler er kun i overflaten noen sekunder av gangen.

Han snur mot høyre.

Vi rekker det ikke. Vent, vent.

Og... han er vekk.

De kommer til å dukke opp igjen.

Vi posisjonerer oss bak halen

der vi ser dem i vannet.

Og idet vi ser dyret komme opp mot overflaten,

beveger vi oss opp på siden av ryggfinnen, plasserer senderen på et sted-

-hvor den får kontakt med en satellitt hver gang dyret er i overflaten.

Av med sikringen...

Litt opp... Opp, opp, opp.

Bra jobba, alle sammen!

Når hvalen kommer til overflaten for å puste,

blir dyrets koordinater sendt via satellitt til Bruces PC.

Dataene hjelper ham å kartlegge hvalenes migrasjonsruter.

Vi er ved halefinnen nå.

Av med sikringen.

De bruker armbrøst for å hente små hud- og spekkprøver.

Veldig bra jobba, alle sammen. Strålende.

Dyret ble ikke skremt.

En DNA-analyse avslører kjønnet til hvert av dyrene.

Hvalenes genetiske identitet lagres i en internasjonal database.

Det finnes ni ulike blåhvalbestander i verden.

Hvalene som John, Bruce og Erin studerer i California,

har tilhold nordøst i Atlanteren

og migrerer fra nord til sør, og tilbake igjen, hvert år.

Den beste måten å verne dem på er å finne ut hvor de drar,

og hva de støter på underveis.

Forskerne håper å gjenforenes med blåhvalene utenfor Costa Rica

for å bevise det de aldri har fått bekreftet:

at blåhvaler spiser, parer seg og føder der gjennom vinteren.

Det kommer enda et par rett mot oss.

John nedtegner livshistorien til hvalene.

Og her ser vi den høye buen som gir oss best utsyn til tegningene.

Man kan identifisere en blåhval med et konsept som minner om fingeravtrykk.

Blåhvaler er ikke bare "blå".

De blir født med karakteristiske tegninger,

og disse ryggmønstrene forandrer seg aldri.

John identifiserer de ulike hvalene

og sammenligner dem med dyr han allerede har i sin bildedatabase.

De naturlige tegningene identifiserer blåhvalene.

Siden 1986 har vi konsekvent registrert tegninger hos blåhval.

Jeg har kunnet bruke arkivet til å anslå størrelsen på bestanden,

og funnet at det er litt over 2000 dyr i denne bestanden.

Jeg kan også følge bevegelsene deres.

Selv om de er dobbelt så store som mer velkjente hvaler,

vet selv de fremste ekspertene lite om blåhvalen.

En voksen blåhvalhunn kan veie nesten 180 tonn.

Mer enn 25 fullvoksne elefanter til sammen.

Bare hjertet hennes er på størrelse med en liten bil og veier 500 kilo.

Hun er like lang som to bybusser stilt opp etter hverandre.

Blåhvalene lager også et av dyreverdenens mest høyfrekvente kall,

men vi trenger spesialteknologi for å høre dem.

Hvilken B-Probe?

Nitten.

Erin Oleson dekoder hvilke hvaler som lager hvilke lyder,

og hva de kan bety,

ved å sammenligne akustiske signaler med atferden de observerer.

Erin og John bruker en annen type merking, kalt B-Probe,

som suger seg fast.

Det kom en hval opp til overflaten,

kanskje så nær at vi klarer å merke den,

så vi beveger oss mot den,

ser om vi rekker bort til den mens den ennå er oppe.

Å komme nær nok til å merke hvalen er litt av en linedans.

Senderen registrerer hvor dypt hvalen dykker, hvordan den beveger seg.

Vi ser på hvordan den nærmer seg byttet.

Senderen tar også opp lyder.

Så når et skip kommer gjennom skipsleia,

hører vi lyden av skipet, så høyt hvalene hører det.

Og begynne å samle data for å evaluere om støyen påvirker hvalene.

Nei, ikke gjør det...

John må holde samme hastighet som hvalene, rundt 5 knop,

og prøve å forutse når de vil komme opp.

Han har mange års erfaring.

Men blåhvaler er som isfjell.

Kun en liten del av kroppen deres er synlig av gangen.

B-Probe-senderen kan sitte på inntil to dager.

Deretter må de finne den igjen for å kunne lage en dykkeprofil.

Erin og Johns forskning kan avsløre

om blåhvalens enorme appetitt setter dem i fare.

Dette området er tungt trafikkert av lasteskip,

og skipsleia går rett gjennom et område der blåhval spiser.

Vi ønsker å finne ut om det påvirker hvalene.

Så vi forsøker å merke hvaler som oppholder seg i skipsleier.

Han bruker data til å identifisere faresoner.

Drektige hvaler i California er nå rundt sju måneder på vei.

Fosteret har vokst seg tre ganger så stort på få måneder

og er nå nesten fire meter langt.

Over de neste par månedene

vokser hvalfosteret over 2,5 centimeter per dag.

De to ukene med arbeid utenfor California-kysten er produktive.

John identifiserer individuelle hvaler,

og Erin tar opp lydene de lager mens de spiser.

Bruce får merket 15 ulike hvaler.

Forskerne planlegger et gjensyn med de merkede hvalene om et par måneder,

lenger sør...

...hvis hvalene kommer seg trygt fram.

Ja, den er oppblåst, så minst tolv timer...

Antagelig.

Om bord i forskningsskipet får Bruce øye på et hvalkadaver.

Den ser ganske fersk ut.

Veldig fersk.

Vi vil se nærmere på den for å få greie på hva som har skjedd.

Enhver død blåhval er et tap,

men om det er en drektig hunn, er det enda mer tragisk.

Mot slutten av merkingsarbeidet deres

vitner funnet av en død blåhval om problemer.

Vi har ikke merket noen så små hvaler.

Det tror ikke jeg heller.

Vi ser at huden har begynt å brytes ned.

Graden av oppblåsthet og stanken tilsier at den har ligget her to-tre dager.

Den har mistet mye hud ved halefinnen og brystfinnen,

og lignende steder.

Ja, det er haier der også.

Blåhaier prøver å spise av kadaveret.

Blåhvalen er så enorm at den har få fiender.

Det er usannsynlig at hvalen døde av naturlige årsaker.

De har ikke fått den fra hverandre.

Når de klarer å dele den opp, blir det vill kamp om delene.

De trenger mer informasjon for å kunne bestemme dødsårsaken,

og for å se om hvalen er registrert i arkivet deres.

Fire, tre, to, en...

Bra jobba.

Ålreit, vi fikk en prøve, akkurat slik vi trengte.

Den vil avsløre dyrets genetiske identitet.

Og forhåpentligvis, ut ifra vår og Johns database, kan vi identifisere dyret.

Jepp.

Blåhvaler kan synke kort tid etter at de dør,

og da ville forskerne gå glipp av sjansen til å bekrefte det de frykter har skjedd.

Det tar tre dager for vinden og bølgene å skylle den 100 tonn tunge hvalen

inn på en strand i Ventura i California.

Tidligere i dag ble en blåhval observert flytende livløs i vannet...

Strandgjengere oppdaget den døde blåhvalen

som var skylt på land i Ventura...

Undersøkelser foretatt av eksperter på sjøpattedyr viser

at det ikke har noe å gjøre med bruken av undervannssonar i Sør-California.

Vi må grave ut det hjørnet.

Hvalen er en hunn, men ser ikke ut til å være drektig.

En undersøkelse på stedet avslører hva som drepte henne.

Da vi oppdaget henne for tre dager siden, så vi en rett, hvit strek på henne,

og det fikk oss til å lure på om hun var blitt truffet av et skip.

Det skal egentlig se ut som dette hvite området,

men i stedet er det skadet.

Det har vært blødninger i underhuden som viser seg som flekker i spekket.

Og muskelvevet er ødelagt.

Så vi tror at dyret...

...har blitt påkjørt av et skip, og det må ha vært i live da det skjedde,

for om det allerede var dødt da det ble truffet,

ville vi ikke sett blødninger.

Så jeg tror vi har funnet dødsårsaken.

Bruce, John og Erins arbeid i California

finner sted rett før blåhvalene legger ut på den lange reisen

mot Ekvator.

Den ene blåhvalens død kan varsle om fare

for bestanden i Nordøst-Atlanteren.

Forskerteamet planlegger å følge blåhvalhunner til stedet de føder.

Nå har de nye bevis på at ruten er risikabel.

Før de drar sørover,

spiser hvalene i et område med høyt trafikkerte skipsleier

i Santa Barbara-kanalen.

Denne store hvalen møtte en mye større fiende: et lasteskip.

De neste to månedene dukker det opp enda tre døde blåhvaler i California.

Alle er ofre for skipspåkjørsler.

Fram til nå har forskere sett slike dødsfall med et par års mellomrom.

Fire stykker i løpet av én sesong betyr at noe er galt.

En av hvalene var drektig, og det lange, aborterte fosteret ligger i nærheten.

Denne ungen skulle ha blitt født om et par måneder.

Forskernes intensjon om å følge etter hvalene til tropene,

begynner å haste.

De må få kjennskap til hele livssyklusen til de vennlige kjempene

for å forstå hvordan de skal verne dem.

Bruce fikk festet 15 satellittsendere på hvaler han håper er hunner.

Fra disse hvalene sikret han seg ti biopsiprøver.

OREGON STATLIGE UNIVERSITET HATFIELD SENTER FOR HAVFORSKNING

I laben sin i Newport i Oregon jobber han med genetiker Dr. Scott Baker.

Hei, Scott.

Det gikk veldig bra i California, så...

Dette er biopsiprøvene,

kan du bestemme kjønnene for oss?

-Ikke noe problem. -Snart.

-Så dette er fra blåhvalene? -Jepp.

Sju av de ti hvalene viser seg å være hunner.

Videre tester avslører at noen av hunnene

har høyere hormonnivåer.

Det betyr at noen av dem kan være drektige.

Dette er en ny prosess, og den er ikke bombesikker.

Scotts genetiske arbeid bidrar til å verne blåhvalene

mot en annen dødelig fiende.

Blåhvalene beskyttes av et internasjonalt forbud mot å jakte på dem.

Scott etterforsker om utrydningstruede hvaler

fortsatt jaktes på,

og om kjøttet deres er å få kjøpt noe sted.

NEWPORT

I Acapulco gjør Bruce, John og Erin seg klare for Fase 2 av ekspedisjonen.

ACAPULCO

-Hei, John. -Hei, Bruce.

-Velkommen om bord. -Takk.

Gikk turen greit?

-Ja da. -Godt å høre.

Det er tidlig januar. Ekspedisjonen vil vare i nesten en måned.

-Mye å laste om bord. -Bra. Bra.

Kom all bagasjen seg gjennom?

-Alt kom gjennom. -Supert.

Det bør være i god stand.

Oregons statlige forskningsskip, Pacific Storm,

huser 14 personer, og alle køyene er tatt.

-Der er Erin sine saker. -Erin sine saker?

Forskerne har hundrevis av kilo med utstyr

for å finne, studere og lytte etter hvaler.

Takk.

Fin kahytt.

Noe av det spennende med ekspedisjonen er

at vi vil få et mer detaljert inntrykk av

hva de driver med på vintertilholdsstedet sitt.

De har sett dem spise i nord.

De fleste store hvaler spiser ikke om vinteren,

men de tror blåhvalene er annerledes.

Jeg tipper det er en viktig strategi

for å hjelpe dem gjennom perioder med mindre mat.

De mistenker at blåhvalene parer seg langt fra kysten.

Dessverre får vi ikke se selve paringen hos nesten noen arter.

Jeg har sett det med gråhval et par ganger.

Knølhval blir sjelden observert, selv om vi vet hvor det skjer.

De har aldri sett en blåhval føde, ei heller en nyfødt blåhvalunge.

Å se en fødsel eller en nyfødt blåhvalunge ville være sensasjonelt.

Å få bekreftet atferden dens er også kritisk for å kunne verne arten.

R/V PACIFIC STORM OREGON STATLIGE UNIVERSITET

Bruce skriver ned koordinatene til hvalene

som ennå sender satellittsignaler.

Dataene avslører noen uventede bevegelser hos de merkede hvalene.

Én hunn svømmer vekk fra den antatte fødeplassen

og i retning Alaska.

Mange av de merkede hvalene ankommer det vestlige Baja, og blir værende der.

Men et par stykker fortsetter videre sørover

og inn i det ukjente.

Og hennes endedestinasjon er målet for ekspedisjonen.

Det blir avgjørende for om oppdraget blir en suksess eller en fiasko.

Blåhvalmødre er de største dyrene som noensinne har levd på Jorden.

Forskerne vil lete etter dem i et merkelig, rastløst havområde.

Det er et utrolig produktivt område.

Det blir observert blåhval her året rundt.

Vi vet ikke om det er samme hval.

Det kan meget mulig være et av de fremste paringsområdene.

Vi vet heller ikke om mange føder her,

så det er mange ubesvarte spørsmål her.

Selv om de har sett tolv meter lange unger i California,

er de ungene alt blitt seks måneder gamle.

Nå er de på leting etter helt nyfødte unger, bare halvparten så store.

Om det tropiske hav er fødestedet til disse blåhvalene,

så blir det en utfordring bare å komme seg dit

for mannskapet på Pacific Storm.

Fire måneder etter at de merket 15 blåhvaler

befinner Bruce, John og Erin seg tusenvis av kilometer unna California.

De fortsetter å spore hvalene sør for Baja.

Nå har de store forhåpninger til en hunn i flokken, som kan være drektig.

Vi kan vel ikke gjøre annet enn å jobbe videre.

Vi rir av været.

Vel, kun to av soldatene er litt slappe.

Så vi har ikke stort gjennomtrekk blant mannskapet.

Kaptein Gordon Fox har tillit til skipet sitt.

Pacific Storm er en tråler og er bygget for hard sjø.

Vi er litt frustrerte, alle sammen,

for vi vet at alle dager kommer ikke til å være som denne.

Dette stedet er berømt for dårlig vær.

Vinden og bølgene gjør det umulig å se hvaler.

De tror at blåhvaler migrerer fra California og gjennom dette området

til varmere farvann, for å spise, pare seg og føde.

Oddsene for å se noe...

De må være ganske nær båten for at vi skal se dem i dag.

Men det er antagelig ikke så mange hvaler her i dag.

Og om det var det, ville vi hatt vansker med å oppdage dem.

Blåhvaler tilbringer 90 % av livet under vann.

De kommer kun opp til overflaten i sekunder av gangen

for å sprøyte den dårlige ånden sin opp i lufta.

Etter å ha fylt de skapstore lungene sine, dykker de igjen.

Ved rolig sjø kan blåhvalen ses på lang avstand,

for blåstene deres er som enorme geysirer.

I dag vil selve store blåster svelges av bølgene,

og disen fra dem forsvinne i sjøsprøyten.

Det er ikke enkelt å finne blåhval.

Det er rett og slett ikke mange igjen.

Mer enn et århundre med kommersiell hvalfangst drev arten til nær utrydning.

Siden 1966 har det vært ulovlig å jakte på blåhval,

men forbudet kan være vanskelig å håndheve.

Mens Pacific Storm rir av stormen,

fortsetter Bruces kollega Scott Baker oppdraget sitt i Japan

for å beskytte utrydningstruede hvaler.

TOKYO

Noen kulturer ser på hvaler som en tradisjonell matkilde.

Japan er en av de få nasjonene

som fortsetter hvalfangst trass i internasjonale retningslinjer.

På fiskemarkedene tilbyr egne boder hvalkjøtt til salgs.

Hvert år gir de to forskerne seg ut for å være turister

mens de leter etter kjøtt fra fredete arter.

De rapporterer funnene

til den internasjonale hvalfangstkommisjonen,

som regulerer jakten på disse sjøpattedyrene.

Blåhvalen har alltid fascinert oss mennesker

fordi de er så enorme, men hva vet vi egentlig om dem?

Dr. Steve Palumbi er bestandsbiolog

og ekspert på hvalgenetikk.

Og for å finne ut mest mulig om dem,

henter vi biter av informasjon fra et vidstrakt, dypt hav

og prøver å veve bitene sammen til et bilde av hvordan de lever.

Scott og Steve har gått i bresjen for å teste og identifisere hvalkjøtt.

De brenner for å verne blåhvalen.

Det er sjelden å finne blåhvalkjøtt på markedet,

men en tidligere undersøkelse avdekket et mysterium.

Blåhvalbestanden i Nordøst-Atlanteren besto tidligere av over 10 000 dyr.

I Antarktis var bestanden på flere hundre tusen dyr.

Uregulert hvalfangst reduserte tallet til mindre enn 2000.

Noen steder ser blåhvalene ut til å komme sterkere tilbake,

men bestanden vil kanskje aldri bli den samme igjen.

Nøye overvåkning er den beste måten å beskytte utrydningstruede hvaler på.

Steve og Scott er blåhvalpolitiet.

Studier av hvalkjøttmarkedet

indikerer at det foregår

en viss grad av ulovlig jakt på et par arter.

I Norge, Island og Japan

er det tillatt å ta et regulert antall vågehval

og å selge vågehvalprodukter.

Vågehvalen er blåhvalens lille fetter.

Selgerne selger ikke mye hvalkjøtt til vestlige.

Hvalkjøttmarkedene i Japan er selvsagt lokale,

og at noen flyr inn fra California for å kjøpe hvalkjøtt

er ikke særlig troverdig.

Undersøkelsen starter med at en japansk kollega går til innkjøp av hvalkjøtt.

Nøkkelen til å lykkes med undersøkelsene

har vært vårt nære samarbeid med Naoko.

Naoko Funahashi jobber for det internasjonale fondet for dyrevelferd.

Samarbeidet med henne er viktig for oss,

både fordi hun kan kjøpe hvalkjøtt uten å vekke mistanke,

og fordi hun har tilegnet seg god kjennskap

både til spesialiserte hvalkjøttutsalg,

og også matvarebutikker og restauranter.

Hvalkjøtt minner om oksekjøtt, for hvaler er pattedyr, ikke fisker.

Vi kan antagelig ta ut en liten bit av den.

Har den ICR-stempelet?

Jeg tror det.

-Det er der. -Der, ja.

-Og dette er holdbarhetsdatoen? -Ja.

Det er utrolig.

Etter at Naoko har levert kjøttet til Steve og Scott,

sjekker genetikerne inn på et hotell i Tokyo.

Der setter de opp sitt mobile laboratorium og låser døren.

IKKE FORSTYRR

Været har klaret opp,

og mannskapet på Pacific Storm er igjen på utkikk etter blåhval.

Målet deres kan være hvor som helst

innen dette fenomenet av vind og strømmer

som kalles The Costa Rica Dome.

The Dome består av over tusen kvadratkilometer åpent hav,

hvor kaldt vann fra dypet stiger opp til den varme, tropiske overflaten.

Vind og strøm presser det varme vannet unna,

og slipper til det kalde, næringsrike vannet.

Formen der det varme og det kalde vannet møtes, minner om en kuppel.

Posisjonen endrer seg fra år til år, og den er i konstant bevegelse.

The Dome er vanskelig å få øye på.

Kombinasjonen av varmt og kaldt vann

gjør det til et perfekt habitat for blåhval.

Kaldt vann er ofte rikt på plankton og krill,

noe som utgjør nesten hele kostholdet til en blåhval.

Forskerne er ivrige etter å finne ut

om blåhvalen spiser også i vintermånedene.

Håpet deres er å finne en andre viktige spiseplass.

Det største dyret på kloden lever av et av de minste.

Det trengs rundt tusen kilo krill for å fylle magen til en blåhval,

og de kan sluke 3500 kilo

av de knøttsmå, rekelignende sjødyrene hver eneste dag.

De er som godstog, et dyr av enorm størrelse,

som dykker ned i bekmørket på leting etter mat,

for å skaffe næring til den digre kroppen.

Og det er temmelig fantastisk at de klarer det.

Blåhvaler har ikke tenner.

Når de åpner den enorme munnen,

utvider de halsen ved hjelp av hudfolder,

slik at de kan suge inn krill og knøttsmå krabber.

Dette er unike bilder av en blåhval som sluker krill,

fra hvalens perspektiv.

Videoen ble tatt opp med en unik innretning:

National Geographics Crittercam

samler data og opptak av atferd hos dyr.

Kamera er festet med sugekopp på hvalens rygg.

Linsen er rettet fremover.

Nær overflaten ser hvalen en virvlende, tett masse med krill.

Blåhvalen sikter seg inn mot lunsjen sin og sluker hele den levende ballen.

Dyret dukker opp et øyeblikk for å puste og dykker så raskt igjen.

Slektninger av blåhvalen, som knølhvalen,

spiser lite gjennom vinteren,

når de parer seg og føder unger.

Men blåhvalen er tre ganger så tung som slektningene.

Blåhvalen er så stor at den er nødt til å spise kontinuerlig

for å holde kroppens energilagre ved like året rundt.

Paring og fødsel av unger er energikrevende for blåhvalen,

og et produktivt sted kan gi dem drivstoffet de trenger.

The Dome har mer enn mat å by på.

Det tropiske overflatevannet fungerer som et barnerom for mange arter.

Der trenger de ikke jobbe så hardt for å holde varmen.

Kombinasjonen av varmt vann og god tilgang på mat

kan være den perfekte nyfødtavdeling for blåhvalene.

John og Bruce tror hunnene kommer til The Dome

mot slutten av det årslange svangerskapet.

En hval som er ni måneder på vei,

bærer på et fem og et halvt meter langt foster.

Den drektige blåhvalhunnen kan spise krill

mens ungen fortsetter å vokse inni henne.

Pacific Storm ser ut til å være på rett plass.

Dette er John fra utkikksposten, jeg har en observasjon å melde.

Standby, John.

Skipet nærmer seg det som ser ut som en liten hval.

De sakker farten for å ta en nærmere kikk.

Mannskapet på Pacific Storm undersøker sin første observasjon.

Det er en to meter lang hvalhai,

en unge av klodens største fisk.

Hvalhaien kan bli over tolv meter lang.

Det er ekstremt sjeldent å se en så liten hvalhai som denne.

Svømmende ved siden av noe drivgods er enda en unge.

Den unge glattkaretten er nysgjerrig.

Såpass små havskilpadder er heller ikke vanlig å se.

Observasjonen av de to ungdyrene kan tyde på

at de nærmer seg The Dome.

Men kun teknologien kan si det sikkert.

Dere begynner å få teken.

Bruce overser bruken av CTD-sonden.

CTD-sonden måler ledeevne, temperatur og dybde.

På denne måten får vi vite det sikkert.

De ser etter en skarp temperaturendring nær overflaten.

Vi nærmer oss sju minutter.

De sammenligner dataene fra målinger tidligere på turen

i andre områder av havet.

Klar... Stopp.

The Costa Rica Dome er forskernes mål.

Beviset på at de har funnet den, er svakt.

Det er en stor seier, ettersom The Dome kan minske, øke og endre seg hele tiden.

Jeg er så glad for å endelig være her på The Costa Rica Dome.

Det er en drøm som blir virkelighet.

Bruce håper å finne hvalene han merket i California

og sette på satellittsendere

på alle nye hvaler de møter på i The Dome.

Erin og John vil bruke B-Probe-sonder og ta bilder.

Johns bilder kan identifisere hvaler fra Nordøst-Atlanteren.

Teamet kan også bruke armbrøsten

for å ta små hud- og spekkprøver til å bruke i DNA-analyser.

Og alle håper å finne en mor med unge.

Hittil går det fint.

I morgen håper vi å se masse hval.

Rolig vær, langsomme hvaler,

hvaler som holder seg i overflaten.

Alt vi trenger nå, er hvaler og en god porsjon flaks.

Bruce sporer senderne som fortsatt sender.

Nyhetene fra Oregon State via Storms satellitt-mail er blandet.

Det er denne vi vil ha.

Av de 15 hvalene Bruce merket i California,

kan de spore åtte, men bare tre er i The Dome.

Kun én av de merkede hunnene kan bekreftes at er i The Dome.

Anroper Long John...

Denne hvalen har høye hormonnivåer.

VESTKYSTEN

Og hun er fortsatt flere kilometer unna.

Det vil ta dem en dag å nå henne, om hun holder seg på samme sted.

-Er du optimistisk av natur, eller...? -Generelt, ja.

Vi prøvde å finne... Veldig positiv.

Det fine er at siden vi ikke har sett noen,

må det kry av dem et annet sted.

-Vi kommer til å treffe på en stor flokk! -Ja vel.

En blåhval kan bevege seg 160 km per dag,

i hvilken som helst retning.

Vi har koordinater.

Pacific Storm kan spore hunnen ved hjelp av satellittsenderen hennes,

men informasjonen kommer med forsinkelse.

De kan si nøyaktig hvor hun har vært, ikke hvor hun er akkurat nå.

Her var dyret for to dager siden.

Forskerne gis gass i retning signalet fra hunnen

og håper hun beveger seg langsomt.

På et hotellrom i Tokyo fortsetter genetikerne Scott Baker og Steve Palumbi

etterforskningen sin av fredet hvalkjøtt.

Hvalkjøttet kjøres på et marked i Japan,

så tar vi en DNA-prøve av det og kopierer DNA-et,

Og for hver tur, for hvert år, for hvert tiår,

så har vi dannet oss et bilde av hvalkjøttmarkedet

som vi ikke hadde kunnet få til ellers.

Vi driver detektivarbeid i markedet

for å finne ut hva som virkelig foregår,

helt ned på nivå til hvert enkelt kjøttstykke.

Steve og Scott tar ikke med seg ulovlige produkter over internasjonal grenser,

så de må lage nøyaktige syntetiske kopier av DNA-et.

Konvensjon om internasjonal handel med truede arter er klar:

Det er ulovlig å ta med seg en utrydningstruet art over landegrenser

uten tillatelse.

Det gjelder ikke bare selve dyret, men også produkter av dyret.

Og det er en enormt viktig og slagkraftig internasjonal avtale.

Så selv om vi kan hente ut DNA-et, kan vi ikke ta det med hjem.

De begynner med å lage kopier av DNA-sekvensene.

Det ser bare ut som kjøttstykke.

Det er vanskelig å si hva slags kjøtt det er,

men de har sitt eget DNA.

Og vi kan identifisere DNA-et,

og sammenligne det med DNA-et fra andre hvaler i hele verden,

og når vi finner en match,

kan vi identifisere hva slags hval kjøttet stammer fra.

Når de har laget nøyaktige kopier,

tar Steve og Scott dem med tilbake til USA.

MONTEREY

Om de oppdager DNA fra en blåhval,

vil de prøve å spore dyret og melde det inn.

Vi vet ikke mye om blåhval, men vi vet at bestanden er liten.

Vi vet at de er truet.

Vi vet at de har vært fredet i hele verden i flere tiår,

og at de ikke har noe å gjøre på kjøttmarkeder.

Tilbake i laben sin i California

sender Steve kopiene av hval-DNA til GenBank for analyse.

GenBank har lagret genetisk informasjon i flere tiår.

Hvert år er han bekymret for hva de vil finne.

GenBank har DNA-sekvenser fra så å si alle de store hvalene i verden.

Så sjansene er gode,

om det er en hval, for å finne en match med en annen hval i databasen.

En tidligere prøve ga urovekkende resultater.

Det fremste treffet viser seg å være Balaenoptera musculus.

Det er en blåhval.

Det var uventet.

Vi forventet ikke å finne DNA fra en blåhval på det markedet.

Bevis på at en blåhval var drept for kjøttet, var grufullt i seg selv,

men DNA-et avslørte også noe annet urovekkende.

Blåhvalens gener av avvikende.

Steve måtte finne ut hvor den merkelige blåhvalen kom fra,

og hvordan den havnet på det japanske markedet.

Pacific Storm er på vei mot de siste kjente koordinatene

til den eneste merkede blåhvalhunnen som befinner seg i The Dome.

De håper hun har med seg en nyfødt unge,

eller at hun snart skal føde.

-Er den 35 km unna? -Trettifem.

Dette er hunnen vi merket utenfor Santa Barbara i september.

Det er det eneste dyret vi kjenner kjønnet på,

og vi håper hun har en nyfødt unge med seg.

Det blir dagens hovedprioritet.

Satellittsendere og kikkert er ikke de eneste måtene å finne blåhval på.

Forskerne kan lytte etter de kraftfulle kallene deres.

Erin Oleson bruker et apparat utviklet

av de Allierte styrker under 2. verdenskrig, kalt en sonobøye.

Sonobøyen fanger opp lyder og sender dem via radio

tilbake til skipet.

Den hører lyder på 16 kilometers avstand under vann,

overfører dem visuelt til Erins data

og viser henne hvilken retning de kommer fra.

Blåhvalens kall er annerledes enn det den mer kjente knølhvalen lager.

Knølhvalens kall har høyere frekvens

og kan enkelt høres av mennesker.

Blåhvalens kall har svært lav frekvens, fra 10 til 40 hertz.

Én hertz tilsvarer én vibrasjon per minutt.

Lave frekvenser rekker lenger enn høye,

og man tror at under rette forhold

så kan blåhval høre hverandre på opptil 1600 kilometers avstand.

Dette går jo bedre enn tidligere.

Jeg vet det.

Men det går bare bedre når vi finner hvalen.

Den menneskelige stemmen ligger gjerne innen 90 til 1000 hertz.

Mange av lydene blåhvalen lager, har så lav frekvens

at Erin må øke hastigheten på dem for å høre noe som helst.

Hun lytter grundig og finner kallene på skjermen.

Erins tidligere studier har vist at når blåhvalene spiser utenfor California,

kan hannene være svært høylytte.

Blåhvalhanner utstøter repetitive kall, gjerne i A- og B-toner.

Erin tror at disse sangene skal tiltrekke seg hunner,

eventuelt advare andre hanner.

I California lager både hanner og hunner en lyd kalt D-kallet.

De fungerer antagelig som kommunikasjon.

Holde kontakten og kommunisere, eller til og med gi beskjed om en matkilde.

Både lydene blåhvalen lager,

og evnen deres til å høre hverandre, er lite forstått.

Lydene blåhvalene lager, har veldig lav frekvens,

og blir antagelig tolket av digre ører.

Nøyaktig hvordan ørene deres fungerer,

vet jeg ikke, men de er mest sannsynlig temmelig store.

Et stort indre øre vitner om at blåhvalen kan fange opp flere lyder

enn kommunikasjonen med hverandre, for eksempel skip som nærmer seg.

Lang fra The Costa Rica Dome

studerer en annen forsker hvordan kjempene hører,

og om det kan ha sammenheng

med de fatale skipspåkjørslene i California.

BOSTON

Dr. Darlene Ketten er ekspert på hvalers hørsel

ved Woods Hole oseanografiske institusjon.

BLÅHVAL

Om vi ikke vet hva blåhvalene kan høre,

så vet vi heller ikke hvilke lyder vi kan bruke uten å påvirke dem,

og hvilke lyder som vil påvirke dem, og hvordan vi kan gjøre det mest varsomt.

Blåhvalører er sjeldne å få tak i,

men hun har det indre øret til en blåhval som nylig ble påkjørt og drept av et skip.

Hun leter etter ledetråder som kan kaste lys over de fatale kollisjonene

mellom lasteskip og hvaler.

Ørebeinet hos oss mennesker er rundt én centimeter bredt,

mens hos blåhvaler er det nesten en halvmeter langt.

Jeg går ikke og drømmer om å besøke en fremmed planet.

Dette er en fremmed planet.

Dette er en av de mest utenomjordiske skapningene som har levd på jorda.

Darlene bruker computertomografi, CT,

og magnetisk resonans bildefremstilling, MR,

til å lage tredimensjonale bilder og modeller av øret.

Det laveste volumet på ethvert tidspunkt vil antagelig være i dette området.

Jeg begynner å skjære gjennom nå.

Jepp. Bra.

Darlene oppdager noen mulige grunner til de lavfrekvente lydene

som blåhvaler lager.

Digre bein i det indre øret. Og mykvev i mellomøret.

Én mulighet er kommunikasjon over store avstander.

Og en grunn til at de trenger å kommunisere over avstand,

er at de er store dyr, så det vil naturlig nok være mye rom mellom dem.

En annen teori som kun er spekulasjon,

men fascinerende å vurdere, er hvordan blåhvalen navigerer.

Kanskje den danner seg bilder av Bermuda, av undervannsfjell,

og av kystlinjer, og kanskje det er en ledetråd.

Jeg sier ikke at vi vet at det er sånn,

men det er mulig at de bruker det for å danne seg komplekse bilder.

Vi vet rett og slett ikke.

Både Darlene, Bruce, John, Erin og andre forskere

er bekymret for den industrielle støyen som finnes i havet i dag.

For dyr som blåhvalen og bardehvalen

er skipsstøy et alvorlig problem.

Grunnen til det er at støyen fra skip gjerne har en lav frekvens.

Propellstøy, kavitasjonsstøy, skrogets bevegelse gjennom vannet...

Så dyr som er mest følsomme for den frekvensen,

har høyest sannsynlighet for å bli påvirket av de lydene.

På den annen side,

om du reduserer støyen og gjør skipene lydløse,

hvordan skal hvalene vite at det kommer?

Darlene må fortsette studien

for å finne ut om skipsstøy faktisk forvirrer blåhvalen.

Erins sonobøye-resultater kommer inn.

Her ser vi det veldig svakt, og dette er også en blåhval.

Hun hører og ser det som helt klart er en D-tone.

Veldig spennende.

Det kan være hunnen de sporer.

Vanligvis er det andre dyr i nærheten.

Antageligvis. Altså...

Det er mulig at den ene lager D-tonen og de andre ikke,

men vanligvis er den ikke helt alene.

Det kan være flere blåhvaler i området,

men lydene kommer fra retningen av hunnhvalen

forskerne håper har en nyfødt unge.

Kaptein Gordon finner hunnhvalen på skjermen sin.

Der er hu mor, 35 kilometer unna.

Blåhvalvitenskap er ennå i startfasen, og drektighetstester er vanskelige å tolke.

Denne hvalen hadde høyt hormonnivå i California,

og nå lurer de på om det betyr at den har født i The Dome.

Blåhvalene bruker flere uker til The Dome når de forlater California.

Drektige hunner ankommer mot slutten av svangerskapet.

Blåhvaleksperter antar at ungene fødes en gang i januar.

En bekreftelse av deres viktigste teori avhenger nå av denne ene hunnen.

Hun er et symbol på håp for arten.

Vi har innskrenket søket fra å gjelde blåhval generelt-

i The Costa Rica Dome, til å finne akkurat dette dyret.

Etter å ha reist 30 kilometer

i Storms toppfart ti knop, får de et gjennombrudd.

Endelig ser mannskapet på Pacific Storm det de har vært på utkikk etter.

Jeg ser en blåhval der borte!

Tegn til hval.

Til broen: vi har observert en hval.

Ok, John, hvilken vei skal jeg i forhold til aktuell kurs?

Omtrent 60 grader til høyre.

Det er en stor hval.

Idet de nærmer seg den merkede hunnhvalen, ser de enda en hval.

Bruce, John og Erin går kun nær hvaler i mindre båter.

Nå skal de endelig finne ut om hunnen har en unge.

Har den i syne.

Hun er normalstor til en blåhvalhunn å være, og har ingen unge.

Det er andre voksne i nærheten, men hun er helt tydelig alene.

Neste morgen

må de fortsette å finkjemme de flere hundre kvadratkilometerne hav

som utgjør The Costa Rica Dome, etter et mirakel.

I Monterey er DNA-detektiv Steve Palumbi på sporet av andre blåhvaler.

På midten av 90-tallet tok han med en syntetisk kopi av hval-DNA

tilbake til laben sin i California.

Når han analyserer kopien, får han bekreftet det han fryktet: blåhval.

Og den matcher en hval som allerede ligger inne i databasen GenBank.

Ikke bare stemmer den godt overens med generell blåhval-DNA,

den stemmer nøyaktig overens med en spesifikk hval i databasen.

Det er en sjokkerende oppdagelse.

Det har ikke vært lov å jakte på blåhval på veldig lenge,

og bestanden er ikke stor nok til å i det hele tatt vurdere fangst av dem.

Så om det finnes et illegalt marked for blåhvalkjøtt,

så er det et svært alvorlig problem.

Men det er også noe annet urovekkende ved denne hvalen.

Det mitokondrielle DNA-et, den genetiske arven fra moren, er definitivt blåhval.

Men videre analyse avslører at faren ikke er det.

Det var en blåhval-sekvens,

men fra en hval som hadde blåhvalmor og finnhvalfar.

Det var en hybrid.

Og det gjør den temmelig unik i hvalgenetikkens verden.

Den merkverdige hvalen er en krysning mellom de to største hvalartene.

Voksne blåhvaler kan bli over 30 meter lange.

Finnhvalen er den nest største arten og kan bli rundt 25 meter lang.

Hybridhvaler er sjeldne.

Scott Baker har en teori om hvorfor de finnes.

Bestandene har blitt svært reduserte,

og de kan ha problemer med å finne en fra sin egen art å pare seg med.

Dette hvalkjøttet ble funnet på et japansk marked,

men hvalen kom fra Atlanterhavet.

Hybridhvalen kom fra Island.

REYKJAVIK

Islandske hvalfangere tar ikke blåhvaler.

I tiårene før DNA-detektivene

oppdaget blåhvalen på det japanske markedet,

drepte Island nesten 300 finnhval med tillatelse, i forskningsøyemed.

Mannskapet på den lille hvalfangstbåten "\#8"

drepte det de trodde var en finnhval.

Den så ut som en finnhval ovenfra.

Så da båten nærmet seg, og harpunskytteren skjøt,

så drepte han hvalen i den tro at det var en finnhval,

hvilket var målet for ekspedisjonen.

Da dyret skulle flenses og ble snudd med magen i været,

innså de, på grunn av det gule mønsteret,

at dette var en uvanlig hai, og muligens en hybrid.

Gisli Vikkingson er marinbiolog i Reykjavik.

Han husker dagen da denne hvalen ble skylt inn på stranden,

og han har sett andre hybridhvaler i hjemtraktene sine.

Eksemplene vi har sett her på Island,

ser alle ut som finnhvaler ovenfra.

Og det er den eneste siden man ser når man er på hvalfangst.

Derfor ble de tatt.

Islandsk lov tillot at dyrene som ble tatt i forskningsøyemed,

ble solgt på det internasjonale hvalkjøttmarkedet.

Hvalen kjent som Iceland \#26 ble fryst,

lagret og sendt til Japan som finnhvalkjøtt.

Etter at den ble drept i forskningsøyemed,

ble den med en stor sending fra Island til Japan

og havnet på hvalkjøttmarkedet der.

Steve og Scotts team fant den på fiskemarkedet

etter at den ble lagt ut for salg.

Blåhvalen er fortsatt fredet over hele verden,

men om bestanden vokser, kan det endre seg.

Det kan endre seg.

Og det kan endre seg for visse hvalbestander

som nå begynner å hente seg inn og vokse i antall i så stor grad

at de igjen kan bli mål for fremtidig hvalfangst.

Steve og Scott har genetiske bevis på at blåhval og finnhval parer seg,

muligens fordi bestanden er så liten.

Tusener av kilometer fra Island, ved The Costa Rica Dome,

tror Erin Oleson at blåhval og finnhval kan kommunisere.

Jeg er ikke i tvil om at de kan høre hverandre,

og det er mulig de kan identifisere

at "det er en blåhval, det er en finnhval, kanskje jeg vil dra dit

og hilse på den, kanskje ikke."

Ja da.

Islandsk farvann er ikke det eneste stedet blåhval og finnhval møtes.

John har sett det han tror er hybrider i California,

og han har hørt om dem på andre steder.

Opp gjennom årene har vi hatt en rekke møter og observasjoner av hvaler

som ser annerledes ut,

liksom en kombinasjon av blåhval, finnhval og seihval.

Jeg har ønsket å få tak i prøver

fra de uvanlige hvalene vi har sett,

for å finne ut om de faktisk er hybrider.

Blåhvalbestanden er så liten at de kan pare seg med andre arter.

Om de finner en hvalunge i The Dome,

vil de kanskje måtte få bekreftet at det er en ren blåhvalunge.

Mannskapet på Pacific Storm er over skuffelsen

over at den merkede hunnen ikke har noen unge.

Og de har ikke gitt opp håpet.

Solnedgangen bringer med seg bekymringer.

Det er fortsatt meldt temmelig kraftig vind og sjø

både i morgen og overmorgen. Ser temmelig skummelt ut.

De vil måtte seile hjem i motvind og motstrøms.

Jeg liker denne advarselen:

"Farlige forhold, utvis ekstrem forsiktighet."

De trenger fortsatt å bevise de tre teoriene sine.

De må vite hvor blåhvalene parer seg,

om de spiser om vinteren, og aller viktigst,

om de drar til The Costa Rica Dome for å føde.

Den merkede hunnen har forsvunnet,

men plutselig er det nå flere blåhvaler rundt Pacific Storm.

Vi har en til, på 64 grader.

Å, du milde!

Dette er ordentlig spennende.

John kommer tilbake med en snodig prøve...

Hvalbæsj.

Den ekle væsken er en stor triumf for forskerteamet.

Den er bevis på at blåhvalen spiser gjennom vinteren.

Jeg fikk skuffet det opp med hendene og lagt det på sprit,

og her har vi en fin avføringsprøve.

-Mursteinsrød. -Ja.

Og konsistensen du får av krill.

Og de ville ikke hatt avføring

om de ikke spiste, så...

Forskerne har nå fått bekreftet den første av de tre teoriene sine

om blåhvalenes atferd i The Dome.

-Har du utsyn? -Ja.

De to større mysteriene, paring og fødsel, forblir uløste.

Vi nærmer oss, tror jeg!

Men blåhvalene oppfører seg annerledes her enn i California.

Ser du ham?

Halen er omtrent ti meter foran meg.

John fotograferer en atferd som iblant kalles "sharking",

hvor dyret svømmer raskt på siden

og lar den ene tuppen av halefinnen stikke opp over vannflaten.

Jeg ser ham ikke lenger.

I The Dome driver blåhvalene med mye "sharking".

Og denne manøveren der man ser halve halefinnen,

eller en brystfinne stikker opp av vannet,

og dyret beveger seg raskt og ruller rundt under et annet dyr.

Det er ting vi tror er en del av paringsritualet til blåhvalen.

Og det er mer interessant atferd.

Tre eller flere hvaler deltar i en skjult aktivitet.

Det er sjelden å se tre hvaler nesten bare ligge og duppe i overflaten.

Vanligvis er slike trioer svært aktive sammen.

Disse tre nærmest bare ligger ubevegelig i overflaten.

Jeg har aldri sett maken.

Selv for ekspertene er hvalenes merkelige samspill

vanskelig å tolke.

Jeg tror det er den, men jeg er ikke sikker.

Denne tiden er paringssesong hos andre bardehvaler.

Når du ser finner i været, i par eller trioer,

mye raske bevegelser i vannet,

dyr som ruller rundt i vannet

under andre dyr...

Vi så mye atferd som vi for andre hvalarter,

-som gråhval og knølhval, ville sagt er typisk paringsatferd.

Den var fin.

De føler seg sikre på at det de ser, er paringslek hos blåhvalen.

To av tre mål er oppnådd.

Ekspedisjonens Hellige gral er vanskeligere å finne.

Forskerne gjør framskritt da uhellet plutselig slår til.

Jeg har motorlokket åpent.

Røyken er mørkegrå, ikke vanndampfarget.

Og den bare flyter rundt, men vi finner ikke kilden.

Det er et problem med RIB-en deres.

John, vi tenker å svinge rundt dere

og komme opp langs siden.

Vil dere ha et tau?

Skipsingeniøren vil gjøre sitt beste, men tiden er knapp.

Det er vannpumpa, og det vil ta timevis å fikse.

Jeg kan fikse det, men det vil ta tid. Ålreit. Skal vi ta den om bord?

Den kommer ned!

De oppdager mer skade.

Broen som står over baugen på RIB-en, er brukket og må fjernes.

Og det ser ut til at det vil skje på den andre stolpen også.

Jaså?

Ok.

John skanner havet fra utkikkstønnen.

Så kommer øyeblikket de har ventet på.

Det er...

-Jepp, jeg ser den. Jeg ser den. -Omkring 500 meter unna...

Veldig bra.

Si at den ene har liten blåst...

Like ved dem blåser en stor blåhval ut i den klare sjøluften.

Så står en mye mindre blåst opp.

Det er en mor, og hun svømmer med en veldig liten unge.

Ok, ikke mist dem av syne, jeg får ut båten.

De kan stå på randen av et stort øyeblikk innen hvalforskningen.

En fødsel må skje raskt, rett under overflaten.

En nyfødt hval kommer antagelig ut med bakenden først.

Hvalens blod leverer seg raskt,

slik at det ikke tiltrekkes rovdyr.

Blåhvaler er pattedyr, og de puster luft.

En unge må kunne svømme godt kun sekunder etter fødselen.

For en søt liten rakker.

Det overrasket meg at hun lot ham komme så nær båten.

Ingen har sett dette før.

Om hvalen er en nyfødt unge,

så har Bruce, John og Erin kanskje bevisene de trenger.

Det er en liten unge.

Hva vil du anslå lengden til?

Jeg ser den ikke godt nok ennå. Men...

Men den er liten.

Så snart vi kommer nærmere, ser vi kroppen bedre.

Om de kan komme nær nok,

vil de la National Geographics fotografer hoppe uti vannet

for å dokumentere ungens størrelse og forfatning.

John og Erin drar ut i den reparerte RIB-en.

Blåhval kan være vanskelig å se under gode forhold.

Med det svinnende dagslyset forsvinner paret.

Det er umulig å vite om moren og ungen vil holde seg i nærheten.

Morgengry på The Costa Rica Dome.

Forskerne på Pacific Storm må få bekreftet sin viktigste teori.

De sjøsetter begge RIB-ene..

Utrolig nok finner de raskt igjen mor og barn.

John prøver å få en nærmere kikk.

Ungene som ses i California om sommeren,

er allerede tolv meter lange.

Denne virker mindre.

John og Erin må komme seg nærmere.

Dette er bra. De virker fortsatt avslappede.

Ingen store reaksjoner.

De håper dette er en nyfødt blåhval.

En nærmere inspeksjon vil også fjerne enhver tvil om at det er en ekte blåhval.

Det er tre måter å bestemme ungens alder på.

Om moren er merket,

kom hun antagelig til The Dome fra California.

Hun er ikke merket.

Den andre metoden er å sammenligne ungens størrelse med morens.

Ifølge hvalfangstarkiver

er blåhvalen nær åtte meter lang når den blir født.

Ved å se på den under vann kan de se den faktiske størrelsen,

og slik kan forskerne også bruke sin tredje teknikk.

Om de får se ungen på nært hold, vil de se etter "fosterrynker",

som er synlig en viss periode etter fødselen.

Før en hval blir født,

vokser den nesten ut av morens varme livmor.

Godt sammenpakket inni henne

blir ungens myke hud foldet og rynket.

Disse fosterrynkene forsvinner ikke før bevegelse

og sjøvann forsiktig strekker ut ungens hud.

Avstand?

Tjue meter til snuten.

Snuten er rett foran oss.

De er varsomme med å ikke forstyrre paret.

Ser du ham ennå?

Han beveger seg ikke.

Han beveger seg ikke.

Blåhvalunger er sjeldne og verdifulle.

Hvor langt? Fortsett å oppdatere meg.

Femten meter, og han er parallelt.

Ok, vi er parallelle med ham.

Så skjer det.

Blåhvalungen svømmer mot RIB-en og undervannsfotografene.

Blåhvalunger er de største ungene som noensinne har funnes på kloden vår.

De dier moren i cirka sju måneder, inntil de har doblet i størrelse.

Blåhvalmelk har 40 % fett,

og ungen legger på seg 100 kilo hver dag.

Det utgjør 2,5 centimeter hver dag.

Dette er det første videoopptaket av en nyfødt blåhvalunge

gjort ved The Costa Rica Dome.

Ungen vil streve for å bli voksen,

og vil trenge ti år på å bli helt moden.

Forholdet mellom mor og barn er veldig nært hos hvaler.

Det er typisk pattedyr å ta seg av ungene sine.

Men det er veldig rørende å se

det fysisk nære forholdet mellom mor og barn hos hvaler.

Stillbildene kan avsløre knapt synlige fosterrynker.

Fasongen på ryggfinnen

og tegningene som vil forbli like ut hele livet dens,

vitner om at dette er en ekte, nyfødt blåhval.

Moren svømmer under den

og lar ungen slappe av nær overflaten.

Den er under halvparten så lang som moren.

Forskerne vet at ungen ble født i The Dome.

Men de vet ikke om moren kommer fra Nordøst-Atlanteren.

De aner ikke hvor hun og ungen vil dra videre.

Neste utfordring blir å identifisere blåhvalmoren.

Ett godt bilde av ryggtegningene hennes

vil avsløre om John har fotografert henne tidligere.

Om han får tatt et bilde, vil han tilbake i Washington State

lete etter en match.

Om han finner en match,

så vil han vite hvor paret antageligvis drar etter The Dome.

Og han har allerede en magefølelse.

John får tatt bildet.

Et klart bilde av hvalmoren idet hun er oppe og trekker pusten.

Pacific Storm drar tilbake til Acapulco.

Mannskapet føler at ekspedisjonen har vært en suksess.

De utforsket blåhvalens hemmelige verden

og var vitne til tre ting som aldri har blitt bekreftet tidligere.

Under oppholdet her har vi fått bekreftet at blåhvalen spiser om vinteren.

Vi fant avføring fra dem.

Og vi har sett dyrene i paringslek.

Vi har også sett en unge.

Så nå vet vi sikkert at dette er en fødeplass,

noe som er vidunderlig å få bekreftet, for vi har mistenkt det lenge.

Ungen var for liten til å kunne ha blitt født noe annet sted

og så kommet med moren hit.

Så vi er temmelig sikre på nå

at dette er et veldig viktig sted for blåhvaler over hele verden.

Erin Oleson oppnådde en egen triumf på ekspedisjonen.

Vanligvis er det ensomme hanner som svømmer i høy fart, som synger,

mens her skjedde det mellom dyr som var i nærheten av hverandre,

dyr som samhandlet. Vi vet ikke hva det betød,

men det er definitivt et nytt funn når det gjelder sang hos blåhvalen.

Men noen spørsmål forblir uløste.

Vil John kunne identifisere hvalmoren?

Kun John kan besvare de siste spørsmålene.

Reiste moren til The Dome fra California for å føde ungen sin?

Er paret en del av gruppen i Nordøst-Atlanteren?

Han må vite hvilken del av Atlanterhavet ungen kommer til å leve i.

John har den ene halvdelen av puslespillet fra feltarbeidet.

Den andre kan befinne seg i dette tykke arkivet over individuelle blåhvaler.

Dette er en god match.

Ved forskningskontoret sitt i Olympia, Washington, treffer han blink.

Denne er en perfekt match.

Ja, uten tvil.

Det er flott. Venstre side er helt maken.

La oss ta en titt på høyre side og sjekke at den også stemmer.

Ja, du ser det samme flekkmønsteret, de tre flekkene.

Det stemmer overens.

Han kjenner moren til blåhvalungen.

Han har truffet på henne flere ganger de siste 22 årene,

og har bilder av henne da hun selv var liten, i California.

Dette var første observasjon av henne.

Det gir oss alderen på dyret.

Vi så henne i 2008,

så hun må være minst 22 år gammel.

Hun tilhører blåhvalbestanden som holder til nordøst i Atlanteren,

og hun svømte tusenvis av kilometer over åpent hav for å føde ungen sin

i The Costa Rica Dome.

Nå tror de at hun kommer til å vende tilbake til Californias kanaløyer.

Det betyr at moren vil ta med ungen til krillengene,

som er fulle av mat, men farlige.

De vil svømme fra stillhet og inn i industrien, fra sikkerhet til fare.

Noen av de mest benyttede områdene av blåhval,

områder med mye krill, hvor blåhvalen kommer for å spise,

overlapper med områder med økende skipstrafikk.

Og skipene blir ikke bare flere,

de blir større, de blir raskere,

og de frakter med seg stadig mer gods til havnene.

Det er en oppskrift på katastrofe.

Samtidig som teamet studerer hvordan industriell støy påvirker blåhvalen,

og de overvåker hvalfangst verden rundt,

så vet de at skipspåkjørsler kanskje utgjør den største faren for blåhvalungen.

Videre forskning gir best mulig håp

for å lage ny skipsleier for å gi blåhvalen plassen den trenger.

Alle forskerne er bekymret for fremtiden

til klodens største skapning.

Bruce og John studerer til og med langtidseffekten

av å merke blåhval i forskningsøyemed.

Truslene blir stadig vanskeligere å studere,

men jo vanskeligere de blir å studere,

desto større trusler blir de,

for de kan påvirke dyrene uten at vi engang vet om det,

hvis ikke vi følger veldig nøye med.

Utfordringen med å verne blåhvalen har bare så vidt begynt.

Blåhvalene fortsetter å følge sine hemmelige ruter,

og forskerne kan ikke annet enn å håpe på nærkontakt nå og da.

Men nå holder mange skarpe øyne, på mange steder,

utkikk etter en liten unge som svømmer ved siden av sin omsorgsfulle mor.

DNA-detektivene fant ikke blåhvalkjøtt på kjøttmarkedet på årets tur.

Men de fortsetter å holde utkikk.

Det er antagelig tøffere å være hval

enn det noensinne har vært før.

Betyr det at de er ferdige?

Nei, jeg tror det finnes håp, for folk bryr seg om dem,

og folk tar til orde for at disse havets giganter må beskyttes.

Vi har måter og makten til å verne dem på,

og gi dem en sjanse.

For at blåhvalene skal ha en sjanse,

må vi respektere havene de neste årene og tiårene,

for den lille blåhvalungens skyld, og for vår egen.

Tekst: Marie Wisur Lofthus