Original subtitles

Loppemarkedet er åpent. Det kan finnes bra ting her, jeg ser alt et bord.

- Hei, Meg, forsiktig nå! - Ikke rør noe!

- Vær så snill, ikke rør noe. - Jeg får røre ting.

Hvordan går det?

- Dette var ingen god ide. - Jeg har sett verre.

Og de ser ut til å flytte. Det er vel naboene glade for.

- Skal du kjøpe den, pappa? - Ja, jeg kan fikse den til rommet ditt.

- Det bør ikke ta så lang tid. - Ja, for du er så flink til å snekre?

Vi kan dra nytte av din onkels verksted, siden vi skal bli en stund.

- Maler du den lilla? - Jeg kan male den i hvilken farge du vil.

- Se, mamma! - Oi, se på disse.

Jeg hadde en sånn da jeg var liten. Han het Teddy.

Får jeg holde ham?

Du heter vel Ricky, hva? Ikke Teddy.

Hvor mye?

Det er en veldig spesiell bamse.

Vil du ha den, vennen?

Vi vil bare vite hva du vil ha for den.

For denne lille jenta, er den gratis.

Alt hun trenger å gjøre er å holde den varm og trygg.

Han er et familiemedlem.

Hva vil du ha for det lille bordet?

Ok, flytt deg. Hold et øye på Meg, så tar jeg dette.

Ja, Deres Tetris-høyhet.

Jeg kan få inn alt, men trenger vi virkelig denne?

Huset er fullstappet som det er med onkel Elis greier.

- Her. - Virkelig, Beth?

Jeg ville bare få stedet til å føles som vårt hjem.

Noe som faktisk var vårt.

Jeg vet det, unnskyld. Jeg burde ikke ha sagt noe.

Jeg vet at det er jeg som har satt oss i denne situasjonen

og i tilfriskningen inngår å innrømme skyld, så...

Jeg er takknemlig for at du støttet meg.

Og jeg vet at jeg er heldig som fortsatt har deg og Meg og...

Det kan få meg til å føle meg litt

redd og verdiløs, og så tar jeg det ut på deg og det er dårlig av meg.

Unnskyld.

Unnskyld selv.

- Nei, det er... - Beth.

Du er en av de sterkeste jeg kjenner.

Vi klarte krisen fordi jeg visste at du ville bli bedre. Og det ble du.

Beth... jeg elsker deg så høyt.

Jeg er så stolt av deg. Ikke vær redd, er du snill.

Jeg skal ingen steder.

Meg! Hvor er hun? Hun er så grenseløs.

Livet vil snart vise henne mange grenser, ikke ønsk det på henne.

Det gjør jeg ikke, jeg vil at hun skal være trygg!

Hei, Meg! På tide å svare meg, takk!

Meg!

- Meg! Si noe! Hva skjedde?! - Jack!

- Har du spist noe? Se på meg, kom an! - Hva er det?

- Hjelp henne! Hjelp! - Har du spist noe? Fortell, hjelp meg!

- Vær så snill. Hva skjedde? - Gjør noe, Jack! Gjør noe!

Norske tekster: Per Olav Wiborg-Maurstad www.ordiovision.com

SEKS UKER SENERE

Jeg syns Meg burde få en ny terapeut.

- Ashe hjelper ikke så mye. - Jeg er enig.

Jeg er lei av 'uromonsteret'.

Hva? Og jeg vil sjekke hvordan det er med magen hennes.

Jeg hadde alltid vondt i magen som barn.

Jeg vil ha henne her med meg iblant. Urettferdig at du alltid bestemmer.

Meg sa ingen om vondt i magen da vi flyttet, ikke engang da du fikk sparken.

Det føles som en taktikk, som om hun søker grunner til å få bli hjemme.

Ok, så du sier i prinsipp at det er min feil.

Ok... ok.

Jeg vet ikke, kanskje du har rett. Og det er kanskje best at alt skjer nå...

- Og jeg er hjemme om hun trenger meg. - Tro meg, det er det siste vi trenger.

- Vi trenger å komme ut av dette. - Ja, jeg vet det.

Mamma!

Altså...

Skal vi gi oss og dra hjem, da? Ja?

Ja, ok.

Ålreit, vesla: Leggetid.

Legg bort brettet, kom an.

Godt forsøk, men jeg så deg.

Hold opp.

Slipp den nå, vær så snill.

Takk.

Har jeg fortalt om dagen jeg traff mammaen din?

Hun var omtrent på din alder og du er helt lik henne.

Hun var her og besøkte onkel Eli

og jeg var ute i hagen og trimmet rosene mine.

Og hun pleide å late som om at hun så en annen vei

da jeg prøvde å fange blikket hennes.

Men jeg visste at hun ville vite hva jeg holdt på med.

Til slutt fanget jeg blikket hennes og smilte til henne.

Og jeg tror at det fikk henne til å få mot til å komme over.

Da hun kom fram til meg, ga jeg henne en rose.

Det var en så vakker lys rosa rose.

Og hun så opp på meg med et så fint smil.

Og siden har vi vært bestevenner.

Og jeg syns at det føles som om du og jeg er bestevenner nå.

Akkurat som jeg og mammaen din.

Ikke?

Ok.

Skal jeg synge en godnattsang før jeg går?

Bare gå.

Ok. Nattinatt og drøm søtt.

Jeg så til henne igjen for en liten stund siden,

og måtte ta fra henne nettbrettet igjen.

Men stakkars liten, hun er helt utmattet. Hun sovner snart.

- Skal jeg se til henne? - Hun har roet seg.

Hun må lære å sovne uten deg.

Jeg merket at hun var litt trist,

så jeg prøvde å distrahere henne, og det lyktes en stund. Vi danset litt.

Men siden sa hun at hun hadde vondt i magen og ville være alene på rommet.

Jeg innser at jeg burde ha tatt nettbrettet før, beklager det.

Det var min feil, jeg burde ikke ha latt henne ha det. Det er nytt for oss.

Vi ville ikke klart oss uten deg. Du redder vår mentale stabilitet.

Nei, nei, nei, jeg vil ikke ha betalt. Det gleder meg at dere fikk en utekveld.

- Takk, ha det. - Kjempesnilt, Marissa.

Det lyder som om hun sover. Små skritt framover, hva?

Ja.

Meg.

Herregud.

Meg, vennen. Gå og legg deg.

Hei...

Hva er det?

Meg?

Hei, Meggie. Meg?

Hadde du et mareritt? Sånn ja, ingen fare. Legg deg ned.

Sånn ja.

Vær så god.

Lukk øynene nå.

Mamma.

Jack.

Pokker.

- Mamma? - Hei. Du trenger ikke stå opp ennå, ok?

- Ikke gå. - Jeg elsker deg. Jeg kommer straks, ok?

- Jeg elsker deg. - Sov videre.

Jack, hun... Hun ropte på meg, ok?

Og så tror jeg at hun gikk i søvne, eller...

Jeg vet ikke, men jeg tror at hun gikk i søvne.

Det virket ok med deg å sjekke hvordan hun har det?

Sjekkingen forstår jeg, men når du sover hele natten hos henne, så...

Jeg savner å ha deg ved siden av meg.

Å.

Jo, kan du ringe når du har møtt Ashe, så ses vi?

Vent. Ok, jeg ga etter, unnskyld.

Jeg vil også si unnskyld.

I går kveld var jeg... Ja, et riktig rasshøl.

- Et talent du har. - Oi. Moro.

- Ok, vi ses siden. - Vent, her.

- Jeg prøver. - Jeg vet det.

Det gjør vi begge to. Ses i kveld.

- Kan jeg bli bare en dag med deg? - Nei, vennen.

Vi skal jo prate med herr Taylor, ok? Og så skal du på skolen.

Meg... Hvorfor vil du ikke gå til skolen i dag?

Vær så snill, bare én dag?

Meg. Jeg trenger å få et svar.

Jeg kan ikke hjelpe deg om du ikke svarer meg. Hvorfor vil du dra hjem?

Fordi... Jeg har vondt i magen.

- Og iblant i halsen. - Ja, og det blir bare verre.

Det var leit å høre. Kan du beskrive igjen hvordan smerten føles?

Det føles som om jeg er kjempesulten.

Dere bør gå til barnelegen og sjekke eventuelle matallergier.

Ok, det har vi alt bestilt til neste uke.

Bra. Men jeg tror ikke at det er tilfellet her.

Vet du hva jeg tror?

Jeg tror at det er uromonsteret som dukker opp igjen.

Savner du mamma veldig når du ikke er sammen med henne?

Ja.

Gjør det vondt i mage og hals bare når du savner henne?

Ja.

Det er et slemt monster, hva?

Takk for at dere kom.

Det føltes sikkert slitsomt å gjøre det, men som du nå er her, er det noe...

Er Meg ok? Altså...

Hun er så bundet til meg fremdeles og til bamsen Ricky

og i går kveld satt hun opp i senga og stirret på ingenting, og jeg tenkte...

- Hva tenkte du? - Ikke noe.

Jeg vet ikke, dette er så vanskelig. Hun er så lik meg som barn.

Eller som jeg er nå, og...

Men ikke i begynnelsen, hun var uredd og jeg tenkte at hun ikke blir som jeg.

Og... Jeg vet ikke, midt i alt... Du vet...

Ja.

Hun har ikke vært så bundet til oss før, og absolutt ikke til en bamse.

Hun har ingen uvanlig atferd.

Sånt er typisk hos barn som rammes av angst.

Og bamsen er trøsten hennes som får henne til å føle seg trygg.

Og etter hun angrepet i parken har bundet seg til deg, mammaen?

Det er bare naturlig. Hun ble virkelig redd.

Men det kan også være en forsinket reaksjon.

Frykten for å miste deg da du slet.

Hun kan ha undertrykt det, og så utløste hendelsen den begravede uroen.

Hør her, Beth, jeg syns at Meg er heldig som har deg som mamma.

Særlig siden du kan forstå hva det er hun opplever nå.

Du må husker at du er et forbilde, et eksempel på styrke,

på hvordan man kommer tilbake etter en vanskelig tid.

Ja.

Men for å gå tilbake til spørsmålet ditt:

Ja, angsten blir verre.

Hun forstår ideen med uromonsteret

og verktøyene å håndtere angsten jeg gir henne hjelper henne gjennom skoledagen.

Men jeg henviser henne til en psykiater utenfor skolen.

Hun er virkelig god.

Og avhengig av hva barnelegen sier, så...

Det kan være på tide å medisinere.

- Nei, jeg vil ikke... - Jeg forstår, men hun kan trenge hjelp.

Til hun blir eldre og utvikler mer modne evner til å håndtere angsten.

På tide å la henne gå tilbake til skoledagen, hva?

Ok.

Hei, Meg, kom. Kom an.

Vi gikk visst litt over tiden, hva? Men nå må jeg til en annen elev.

Men kan du gjøre meg en tjeneste, Meg? Hei, Meg?

Kan du vise mamma hvor modig du kan være, og gå til klassen din?

Ja, gjør det.

Jeg følger deg til klasserommet ditt, men siden må jeg gå, ok?

Kan du si 'takk' til herr Taylor?

Ingen fare, det gjør ingenting. Gå dere, så ses vi siden.

- Takk. - Ha det, Meg.

- Kom, vennen. - Vil ikke.

- Meg. - Ikke tving til å gå dit!

Det blir bare en kort dag siden vi har vært her nå.

- Bare noen timer. Du må, Meg. - Jeg vil bli hos deg.

Ok, Meg!

- Du må til timen. Kom an. - Nei.

Ok, nå går jeg. Siste sjanse for deg å få selskap til klasserommet ditt.

Så, nå går jeg, ok?

- Magen min... - Nei. Der er klasserommet ditt.

Meg. Hold opp!

Jeg elsker deg, ok? Mer enn du kan forstå, men vi ses snart. Nei, hold opp!

Mamma?

Kan herr Bertram sende Theodore Hutchins til kontoret der faren venter?

Hva er det?

Er det hår?

Det er hår!

- Snørrunge. Jeg sier det til læreren din. - Gjør det. Hun vil ikke tro deg.

Du skal ikke være her ute, har du passerseddel?

Vent, nå vet jeg hvem du er.

Og mammaen din. Klart du er et misfoster!

Rør aldri sakene mine igjen. De er mine!

- Meg! Gikk det bra? - Jo da.

Bra, gå til timen din nå. Jeg kommer etterpå.

Vi må prate alvor, Meg. Jeg vet at du har det vanskelig nå.

Men sånn atferd kan vi absolutt ikke godta. Forstår du meg?

Jeg er lei for det, fru Jean. Jeg ble bare så frustrert.

- Du må tro meg! - Å, det gjør jeg.

Vi får prate mer om dette siden. Du har ikke sluppet unna.

Da roer vi oss.

Spis maten din, er du snill.

- Kan jeg få frokostblanding? - Nei, dette er middag.

- Du kan få sjokolademelk og banen. - Vent.

Spis mer av middagen din, så kan du få sjokolademelk. Du kan ta en banan nå.

Hun kan ikke alltid få skrot. Ikke gi alltid etter.

Jeg gir ikke alltid etter!

Du, frøken Jean ringte i dag.

Med havnet tydeligvis i krangel med en annen elev.

Hva?

Detaljene var uklare, men det var en eldre elev, så de må sjekke det.

Så en eldre elev gjorde Meg noe. Hvorfor ringte hun ikke meg?

Nei, det var Meg som ble voldsom, og du vet hvorfor de ikke ringte deg.

Jeg tror at hun trenger grenser, ikke at alle gir seg.

Vi har gitt etter i alt lenge nå.

Nei, absolutt ikke. Legg det tilbake.

Ok, du, nei.

- Vi kan snakke mer sia, ok? - Ja da.

Meggie... jeg vil at du er en stor jente i dag og legge deg selv, ok?

Mamma må synge for meg!

Ok. Ok, slik: Vi kjører vår spesielle sang og en suss, ok?

- Men jeg legger meg ikke hos deg. - Du klarer det, vennen.

Jeg husker da du var fire og fant en vannmokasin.

Du bar den som et skjerf, de andre barna flyktet. Du ville ta den med hjem.

Mamma var livredd, husker du?

Det husker jeg ikke.

- Vær så snill, pappa? - Nei, vennen.

Du må begynne å høre på meg og slutte å si imot hele tiden.

Det gjelder klassekamerater og lærere også. Det skal bli endring her.

- Jeg hater ham. - Nei. Nei, vennen, det gjør du ikke.

Jo.

Kom an, kan du være snill å spise? Gjør meg glad, spis maten din.

'Dyrene sluttet å høre.'

'De hørte og kjente et skifte.'

'Noe kom med vinden. Bjørnen snudde seg om.'

- Mamma? - Ja?

Savner du meg om dagen?

Ja, så klart jeg gjør.

Savnet du foreldrene dine da de var borte?

Ja. Det gjorde jeg.

Men på den tiden oppdro man barn på en annen måte.

- Hvorfor prater du ikke om dem? - Å, vennen.

Det er litt innviklet.

Jeg håper å kunne være en bedre forelder for deg enn de var for meg.

Leit at du ikke har en mamma og pappa lenger.

Men jeg har jo deg, hva? Og faren din. Dere to er de eneste jeg trenger.

Prøver du fremdeles å få en ny lærerjobb?

Ja, det gjør jeg faktisk. Men så langt har jeg ikke hørt noe.

- Bra. - Det var ikke videre støttende, du!

Vi kan ikke gjøre dette, hold opp.

Vær så snill, ikke tving meg til å gjøre det. Vær så snill.

Så...

Meg? Hva gjør du oppe, vennen? Hvor er jakken? Du skal jo sove nå!

Hva er det, vennen? Meg?

Unnskyld, pappa.

Meg, Meg, hva faen, legg den ned!

Meg, kom an, nå holder det med sukker.

Hallo, det holder, sa jeg. Du kan spise det som det er, ok?

Jeg skal bare ta dette litt raskt, ok?

Hei, det er Beth.

Ja. Ja, jeg er fremdeles interessert i stillingen.

Ok. Ja, jeg kan absolutt komme på intervju.

Nei, det blir kjempebra. Takk, fru Waters.

Ok. Ja, da ses vi. Ha det.

Meg.

Ikke forlat meg.

Jeg søker Meg.

Mammas yndlingsfarge er blå.

Mamma kommer snart til å forlate meg.

Det visste jeg ikke. Hvor skal hun?

Jeg trenger å ha henne hos meg. Hun må være klar.

Det er så vanskelig å vente.

Nå fatter jeg ikke. Først sa du at mamma skal forlate deg.

Og nå venter du på at hun skal bli klar. Jeg forstår ikke.

- Var det du som laget den lyden? - Hvilken lyd?

Klikkingen med tunga. Det er ok, mange barn kan roe seg selv sånn.

Meg. Nå må du slippe.

Husk regelen vår, dette... Dette er et trygt sted for alle.

Det var ikke jeg som laget lyden, men jeg vet hva som gjorde det.

Meg. Du må slippe.

Unnskyld, herr Taylor. Ikke si det til mamma, vær så snill.

Det... Det er ok, ingen fare.

Men husk at her bruker vi våre ord, ikke kroppene våre.

- Når drar du i morgen? - Jeg vil komme av sted klokken seks.

Altså, jeg vet ikke om det er så bra.

Hva?

Nå vet jeg ikke hvordan du tenker. Det blir en ny inntekt, litt stabilitet.

Vi kan kanskje til og med flytte tilbake.

Jeg er bare så urolig for Meg. Det er nok ikke bra at du forlater henne.

Jo, men i kveld fikk du legge henne, det er jo et stort skritt.

Jo. Jeg er bare urolig for henne, og det burde du også være.

Kom an, det var ikke realt.

Jeg har følt skyld for at jeg ikke jobbet i evigheter. Du ga meg skylden.

Du vet hvor urolig jeg er for henne.

Unnskyld, det var fælt sagt, jeg mente det ikke sånn.

Jeg kanskje kan massere deg, godtgjøre det?

Ok.

- Ja, der. - Der, ok.

- Det er ikke massasje. - Jo da.

- Kan jeg få lukke døren, iallfall? - Det trengs ikke, ingen fare.

- Si at du liker det. - La meg lukke litt raskt.

- Det er ok. - Nei, det er det ikke.

Si at du liker det. Kom an, si det!

Hold opp, Jack.

Å, nei! Pokker...

Typisk.

Vi må gjøre dette.

Hun er ikke klar om ikke egget er klart.

- Jeg trenger det. - Hun er ikke klar.

Jack.

Hva skjedde?

Du falt og slo deg. Meg og jeg tar oss av deg. Det blir bra.

Har... Har du gitt meg noe? Burde jeg ikke ligge på sykehus?

Vi dro jo dit. Husker du ikke?

Legen sa at du bare trengte å være stille og hvile.

Vi kan ta oss av deg og legen skrev ut smertestillende til deg.

Det er ingen fare.

- Nei, Jack... - Ingen fare!

Legen skrev den ut, jeg fortalte bakgrunnen din.

Du er sterk, men du må hvile. Jeg vet hva som er best for deg.

Vi elsker deg høyt og vil bare ta oss av deg.

- Her, mamma. - Det går bra. Ingen fare.

Stol på meg, alt skal bli bra.

Sånn ja.

- Nei, hjelp Meg! - Sånn ja, ingen fare.

- Sånn ja, ingen fare. Sånn ja. - Jack.

Er du ikke glad at du ikke dro? Da hadde du ikke vært her med oss.

Jack, jeg... Jeg må nok komme ut av sengen, tror jeg.

- Nei, nei, nei. - Jeg kan ikke bare ligge her.

Jeg syns... Jeg har det bedre og jeg må ringe fru Waters og forklare.

- Hvor er mobilen min? - Jeg har fortalt at du må hvile.

Men jeg vil begynne å jobbe igjen.

- Jeg vil jobbe igjen. - Jeg vet det, jeg vet det.

Du burde ikke prøvd å dra, og det sier jeg fordi jeg elsker deg.

Du og Meg er mitt alt, men vi kan ikke ha flere sånne episoder.

Det er ikke rett mot oss.

Jeg får så rare drømmer, og... Jeg forstår ikke.

Jeg er så trøtt...

Så trøtt.

Så trøtt.

Hei, Jack, Ashe Taylor her. Jeg har prøvd å få tak i Beth, men ikke lykkes.

Meg har vært borte flere dager nå, og jeg må snakke med dere begge

om en hendelse som fant sted under vår siste time. Ring meg. Takk.

John Marcus og Rob Dylan til rektor.

Hei, takk for at du kom så fort, det var snilt.

Slå deg ned.

Jaså, du har bamse med deg? Trenger du litt ekstra støtte i dag, eller?

Ja.

Ok, vel...

Meg har som sagt flere dagers fravær.

Alt i orden med dere?

Hennes... Hennes mamma kom ut for en ulykke.

Oi, unnskyld, det visste jeg ikke.

- Skal vi booke ny tid? Jeg forstår jo... - Nei, nei.

Det er en velkommen avveksling.

Ok, ja, dette må jo være fryktelig for Meg.

For alle, så klart, men særlig for Meg.

Og det føles slitsomt å ta opp dette, men jeg må skrive en hendelsesrapport

til veilederen min og skolen, og jeg ville ta det med deg først.

Ved en fysisk konflikt må det skrives rapport,

og det må skje innen en viss tid.

Og jeg tror dessuten at det er best for Meg og meg

at vi ikke ses mer.

Jeg kan nok ikke hjelpe henne.

Jeg tror at hun trenger mer hjelp ennå jeg først trodde.

Jeg har aldri...

Jeg har ikke sett en sånn reaksjon fra et barn før, og etter hva jeg forstår

så kan det indikere en form for psykose.

Det føles fælt å komme med flere dårlige nyheter nå, men...

- Kan jeg bare... - Ja visst, unnskyld.

Så du sier altså... Jeg vil bare forstå dette.

Du sier altså at datteren min skadet deg?

- Ja, jeg... - Min

bittelille datter skadet deg?

En fullvoksen mann?

Jeg vedder på at Meg har en annen versjon.

Dere to alene i dette kontoret.

- Jeg vedder på... - Nei, her må jeg avbryte deg.

Jeg har hele tiden villet hjelpe Meg.

Og jeg er virkelig urolig for datteren din.

Altså... Unnskyld, hva er det?

Hva er det?

Vær så snill.

Det er ikke lenge til.

Jeg liker ikke å vente.

Vente på at mamma slutte seg til oss?

Hun elsker deg veldig høyt.

Akkurat som jeg.

Men jeg vil aldri forlate deg, som hun prøvde å gjøre.

Nei, du tar feil.

- Hva sa du? - Jeg sa til Ricky at han tok feil.

- Hva tok Ricky feil om? - Han sa at det ville bli lett.

Jeg forstår ikke hva du mener.

Han sa at han kunne få henne til å bli, men ikke hvor vanskelig det ville bli.

Jeg syns at du er modig, vennen.

Og jeg tror ikke at mammaen din noensinne vil forlate deg igjen. Ikke nå mer.

Det blir kanskje ikke så vanskelig, når den tiden kommer.

Jeg er her for deg. Alltid og for evig.

Er det noe jeg kan gjøre for deg, hva som helst, så gjør jeg det.

Du er ikke nok og blir det aldri!

Du...

Vil du tegne med meg, som vi pleide?

God morgen, mamma.

Hei... god morgen, vennen.

Du, kom du med mine... Ja, der er de.

Du trenger ikke uroe deg for at mamma tar disse pillene, ok?

Jeg har det bedre nå og vil ikke ødelegge noe igjen.

Det ser godt ut. Men kanskje du kan hjelpe meg å reise meg?

- Vet du hvor mobilen min er, vennen? - Du trenger den ikke.

Jeg vil ikke at du blir bedre, for da prøver du å stikke igjen.

Nei, kom an. Nei, Meggie. Kom her.

- Bli liggende! - Meg!

God morgen. Savner du noe?

- Kan du lukke, takk? - Ja da.

Gud, så godt at du er her. Så omtenksomt av Jack å ringe deg.

Jeg er litt urolig for Meg siden jeg ble skadet...

Hun har det så bra hun kan med tanke på at hun nesten mistet moren.

Er hun sint så har hun jo grunn til å være det, hva?

- Jo, men om jeg bare fikk stå opp... - Jo, men forvent ikke noe.

Bare gi henne det hun trenger.

Det vil ta tid for oss å venne oss til livet vårt sammen.

Bare gjør jobben din.

Ok, greit.

Jeg ville gjøre hva som helst for henne.

Det burde du også.

Hei, Meggie.

Ta deg av mamma nå.

Be om å få se i notatboken hennes. Tegningene hennes er inspirerende.

Hei, Meg? Jeg vil gjerne se tegningene dine.

- De er dumme. - Nei.

Nei, det er de ikke. Du har alltid vært flink til å tegne.

Kan du hente dem? Jeg vil veldig gjerne se dem.

- Å, er det tegningene dine? - Ja.

Ålreit, la oss se hva vi har her.

Ok...

Å, så fint.

Du, vil du prate om Ricky?

Nei.

Jeg så ham siden jeg hadde en sånn bamse da jeg var på din alder.

- Pratet du med ham? - Alltid. Han var min beste venn.

- Svarte han? - Ja, i fantasien min gjorde han vel det.

Jeg fikk mitt første kyss av ham.

Hei, jeg prøvde bare å få deg til å le litt.

- Kom an, hva er det? - Ingenting.

- Sikkert? - Ja.

Ok.

Kom her, kom. Inn i armkroken min. La meg se.

Hva er dette?

Hva sa du?

Meg? Hei, Meg!

Meg? Hei, Meg! Meg!

- Det gjør vondt! - Unnskyld, vennen.

Hva foregår? Alt ok, Meg?

Ja, unnskyld, jeg trodde at du var borte.

Jeg kan ikke forlate jentene mine så lenge.

Godt dere begge er her. Jeg har tenkt litt.

Det er alt jeg har gjort i det siste, og jeg må kutte ned på pillene.

De gjør meg omtåket, bare litt.

Og så syns jeg at det er best at Meg begynner på skolen igjen i morgen.

Jeg trenger litt tid å hvile alene.

For å finne tilbake igjen.

Jeg ringer legen i morgen, så jeg må finne mobilen min.

Og så må jeg gå noen ærender. Jack, jeg har det bedre. Virkelig.

Oj da, det har vi vel hørt før?

- Nei, det er ikke det jeg mener... - Vet du, Beth? Du er nok trett.

Vi kan la deg hvile og prate mer i morgen.

Vent, hørte du ikke hva jeg nettopp sa?

Du er så morsom!

- Jeg elsker deg mest i hele verden. - Takk.

Ricky skal sove med deg i natt. Du er nok nesten klar.

Ok...

Mamma?

Gi det tid.

- Men mamma... - Du hørte henne.

Hun sa at hun ville forlate deg igjen.

Jeg er ikke klar!

Jack! Åpne!

Jack, vær så snill, kom hit!

Unnskyld, vennen, det var ikke meningen. Jeg er så lei for det.

Få den bort!

Nei! Hjelp, vær så snill, kom hit! Jack!

Sånn er det, jeg så det i drømmen!

- Ro deg ned, du virker helt sprø. - Det var dette Meg tegnet. Få det ut!

Hold kjeft, jævla narkotispe!

Gi meg Ricky.

Kom, vennen.

Beklager at mamma gjorde dette.

Hva faen er dette?

Hva var det? Munnene deres, hva har dere i munnen?!

Beth. Du tenker ikke klart.

Du har en stygg hjerneskade og tar sterk medisin. Du hallusinerer nok.

Marissa - kom deg ut av huset!

Meg. Du vet at jeg må bli hos deg og Jack.

- Ut, ellers ringer jeg politiet! - Jaså, og si hva?

At du er en egoistisk hurpe som forlater familien for å misbruke piller?

Gjør at familien taper alt? Ser ting som ikke fins?

- Som ikke kan tilfredsstille mannen? - Hold kjeft!

Kom an, la meg bli.

Vi kan bli en familie.

Jeg kan hjelpe deg å bli den du trenger å bli.

Du må la meg bli.

'Kom deg ut, ' sa jeg.

Oi. Overreagerer du ikke litt?

- Du skal også gå. - For ellers?!

Du trenger ikke dra, pappa. Kan vi ikke bare gå, mamma?

Beth. Jeg elsker deg jo.

Nei, jeg vet ikke hvem du er mer. Du slo meg og du slo datteren din.

Og hva faen var det med Marissa? Var det krypet som var i Ricky? I munnene deres!

Jeg vet ikke hva som skjer, bare at du ikke har det bra. Jeg er urolig for deg!

Nei, Jack. Du skal ut herfra, ellers ringer jeg politiet!

Kom deg ut!

Meg: Jeg er alltid i nærheten.

Mamma fatter snart. Slapp av.

- Skal du kaste ut meg også? - Nei.

Nei, jeg vil aldri gjøre det mot deg. Jeg trenger tid alene fra pappa.

Jeg trenger litt tid til å tenke.

Hvorfor skadet du Ricky?

Jeg syntes at jeg så noe i ham, jeg var forvirret.

- Han tilgir deg. - Ok. Du, vi klarer oss. Sånn ja.

Det blir bra.

Sånn ja.

Det er tid for medisinen din, mamma. Og så kryp ned i sengen.

Legg deg og bli frisk.

Meg... Er det noen i huset?

- Er det faren din? - Det er bare du og jeg her.

Nei. Jeg trenger å være klar i hodet, så ikke mer medisin.

Gud, jeg liker ikke dette. Du ser så trett ut.

Kom her, kom.

Hvor mange dager har du vært hjemme fra skolen?

Jeg må få en slutt på dette, det er ikke bra.

- Du vil vel at jeg har det bra? - Ja.

Du såret meg da du kastet ut pappa, du gjorde meg trist og redd.

- Ok. - Jeg er trygg her.

Ok... ja da.

Jeg syns at vi ringer skolen i morgen. Bare for å si fra.

Jeg må komme herfra, Meg. Jeg må tenke gjennom ting, og...

Jeg trenger nok å prate med noen. En som herr Taylor.

Hva? Jeg må begynne å jobbe og du må gå på skolen.

Da forteller jeg alle at du ser ting og hvor forvirret du er.

Da kommer folk hit og ser hvor skittent det er.

Da får jeg flytte til pappa. Vil du det?

Nei... nei.

Unnskyld. Jeg er lei for at jeg ødela det før.

Men dette er ikke sånn.

Nå må jeg bare sove litt, så ordner vi opp i alt dette, ok?

Ok.

Bra.

Bra.

Meg?

Se hva jeg har bygd til deg, mamma.

Vi kan ikke vente lenger.

- Vi må. Egget. - Det er for tidlig.

Jack...

Jack.

- Prøv å slappe av. - Bare pust.

- Beth. - Jack. Nei!

Det blir bra.

Tenk på Meg. Vær sterk for Megs skyld.

Injiser henne. Hun prøver å avverge hekkeprosessen.

Tiden er ikke inne ennå.

Mamma.

Iblant drømmer jeg at jeg er en baby i magen din.

Du var en så vakker baby.

Første gangen jeg holdt deg i armene mine, så

så følte jeg en sånn kjærlighet, sterkere enn jeg hadde kjent før.

Og for en personlighet du hadde.

Jeg visste at du ville ta over verden.

Likte du det da jeg var baby?

Ja.

Men jeg elsker deg mer nå

enn jeg trodde mulig.

Men...

...jeg ønsker at det i parken aldri hadde hendt.

At jeg kunne vært sterk for deg, at det var jeg som reddet deg.

Og før det ønsket jeg at jeg hadde vært en bedre mamma.

At jeg ikke hadde vært så svak.

Jeg er lei for det, jeg er lei for det.

Du trenger ikke være lei deg, jeg har nesten alt som trengs.

Hva mer trenger du da?

At du er som jeg.

Ok.

Ok.

Du har vondt i hodet, hva? Det merkes.

Når du har tatt medisinen din kan vi vel tappe opp et bad og slappe av?

Det er ok, mamma. Du er vakker.

Hva er det vi gjør, Meg?

Jeg har fremdeles klærne på.

Du tar deg så godt av meg.

Men jeg burde jo ta meg av deg.

Unnskyld, jeg er lei for det.

- Mamma. - Ja?

- Jeg vil være med deg alltid. - Jeg vet det.

Jeg vet det... Det vil jeg også.

Du må gjøre noe for meg, mamma.

Ok. Hva som helst. Alt for deg, elskling.

Jeg elsker deg så høyt.

- Snart er alt over. - Ok. Bra.

Hei, kan jeg få den?

Jeg vet ikke, den ser ganske skummel ut.