Original subtitles

-Snakker dere om følelser? -Vi prater jo ikke sammen lenger.

Det må Tormod ta på sin kappe for han sier ikke ett kvekk!

-Eller hva sier du, Tormod? -Nei.

Nei! Klarte ikke engang å svare på spørsmålet.

Det er jeg som står for pratinga, for å si det ekstremt mildt.

Selv da jeg sa jeg hadde vært utro, lot han som ingenting.

-Blir du ikke sint? -Jeg kjenner jeg blir rasende.

-Vis det, da. -Ja, jeg kan vise det.

-Slå i bordet, skrik. -Jeg kan slå i bordet.

Jeg skal slå i bordet så det sprekker i to.

Vi snakker bare om ungene.

Ja, vi har jo tre unger. Og de sier de sprøeste ting.

-Spesielt Hans på 7. I dag tidlig ... -Anita.

Jeg skal bare fortelle terapeuten hvem Hans er.

Vi har han Hans på 7. Og jeg spurte hva han skulle ha på brødskiva.

Og jeg forventa leverpostei, Nugatti eller noe normalt. Vet du hva han sa?

7 år!

"Jeg vil ha knekkebrød på skiva."

Og vi lo! Vi lo.

Jeg sa: "Men du kan jo ikke ha brød på brød."

Vi trenger ikke å snakke så mye om følelser.

Vi var sjelevenner fra første blikk. Vi vet alltid hva den andre føler.

Vi er her for å se om hjertene våre kan komme enda nærmere hverandre.

Jeg blir så flau!

-Hvorfor sier du ikke så mye, Tormod? -Det er jo ikke så ...

Nei, det må gudene vite.

Da døtrene våre flytta ut, sank lydnivået i huset ørten hakk.

Jeg merka at Tormod ikke hadde sagt noe på 25 år.

Og nå hadde det jo vært hyggelig å ha noen å prate med.

-Jeg tror du savner dem litt du òg. -Jo.

Det tok jo litt tid før de dype følelsene oppsto.

Hva mener du? Hvor lang tid, da?

Bare at det tok litt tid før vi ble kjent.

-Fordi jeg hadde gått opp i vekt? -Nei, overhodet ikke.

-Syntes du jeg var tynn? -Ja, kjempetynn.

Hvor tynn da? Like tynn som hun bloggeren Annijor?

-Ikke tynnere? -Jo, enda tynnere enn Annijor.

Hva føler du nå, Britt Helen?

Jeg tror det Britt Helen trenger nå, er at vi går hjem.

Og så pakker jeg henne inn i et teppe og steker vafler til henne.

Tror du vafler er det som skal til nå?

Jeg tror ikke det er vafler hun trenger nå, nei.

Noen scones. Kanskje det kunne vært litt godt.

Kunne du hatt lyst på scones?

-Snakker dere om følelser? -Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Selvfølgelig kan jeg svare på det. Følelser er jo kvinnens tema.

Vi kvinner kan jo sitte i ukevis og bare føle og snakke om det.

Kanskje vi kvinnene skal gå, -

- så Anders kan få seg en velfortjent pause. Du kan kose deg her alene.

Med en øl. Og så kan du se på litt fotball og porno.

Mens vi damene går på kjøkkenet og føler litt over kasserollene.

Dere skulle lage en liste -

- over ting dere setter pris på og ting dere ikke liker så godt.

Jeg er ikke så flink med lister, men Kristin er jo fantastisk.

-Du er jo en flott ektemann. -Og du er en flott mor.

-Han er så vellykket sjef. -Prøver.

Men du er kanskje ikke alltid like god på å ta imot kritikk.

Det er jo litt dumt.

For jeg har 300 ansatte som stiller kritiske spørsmål hver eneste dag.

Hvis jeg ikke takler kritikk, er det veldig dumt i forhold til jobben.

-Da må jeg bare si opp. -Ulrik, vær så snill.

Vent litt!

Oppsigelse.

Ting jeg ikke setter så pris på. Der har jeg:

Ingenting.

Hvis ikke du kan si én negativ ting, tar jeg det som en fornærmelse.

Da skal jeg si en negativ ting om deg.

Og det er at du er gjerrig.

-Bra. Hvorfor syns du jeg er gjerrig? -Fordi at ...

Jeg sa mest at hun var gjerrig for at hun ikke skulle bli fornærmet.

Jeg syns faktisk Britt Helen er spesielt raus.

Min kone pekte på denne enorme svakheten hos meg.

Jeg har ikke noe annet valg enn å tre av.

-Ulrik. -Vent, jeg skal bare regne litt.

Vi mister jo da en inntekt på 6 mill.

Da må jeg legge huset ut for salg.

-Krangler dere mye? -Vi hadde en krangel i går kveld.

Da var det snakk om bilen og kjøring til skolen.

Det ble ganske høylytt. Jeg var rasende.

Men vi fikk ikke snakka ut om det vi var uenige om.

For Hans kom jo inn på soverommet: "Mamma, spørsmål:"

7 år!

"Har du gått på kjeftekurs hos pappaen til Emil i Lønneberget?"

-Ja, der stoppa vår diskusjon. -Og vi lo. Vi lo!

7 år!

Du sier alltid unnskyld når jeg blir sint.

Jeg sier altfor mye unnskyld, og det beklager jeg.

Jeg skal ikke si unnskyld. Det er dumt av meg. Beklager det.

-Har dere felles humor? -Jeg kan vel ikke si vi ler så mye.

Men det er jo ikke så rart at du endelig sa det.

For det er jo alle menn enige om: Kvinner finnes jo ikke morsomme.

Det er ikke det jeg sier. Jeg syns du er morsom.

Men så hyggelig, da. At du syns dette er en liten sketsj.

-Dette er jo bare gøy. -Nei, dette er ikke gøy.

Der kom det frem! Du behøver ikke å utbrodere noe som helst.

Vi kvinner har for lengst akseptert, Anders, -

- at vi ikke skal ha god humor, -

- så lenge vi er en god husmor.

Skjønner du ikke humoren?

-Alt ungene sier, er ikke så morsomt. -Men Hans er helt spesiell.

Jeg lo jo i hele går av kommentaren om knekkebrød på brødskiva.

Ikke du. Du lo ikke. Og jeg skrev det Hans hadde sagt på Facebook.

31 likes. Og alle var sånne latterfjes.

Og jeg fikk kommentarer: "Hvor tar han det fra?"

"Morsomste Hanse-gutten." "Ha-ha, jeg dør."

Og liket Tord-Erik det? Ja da.

Med en helt vanlig tommel opp.

Kunne like godt latt være.