Original subtitles

Første gang jeg så en film, satt jeg i mine foreldres fang

i en liten kino i Petaluma i California.

Jeg visste at det var noe for meg.

Hvordan ble du filmkritiker?

Jeg var heldig. Jeg skrev om film på en måte som folk ville betale for.

Hva var det første du skrev om film?

Det var en anmeldelse av Charlie Chaplins "Rampelys".

Den var negativ. En annen hadde skrevet en positiv anmeldelse.

Hvor mange bøker har du skrevet? Tretten.

Hva var din favoritthistorie eller favorittbok da du var liten?

Jeg elsket bøkene om Oz.

Jeg likte karakterene, for de hadde ikke noe budskap.

De var bare der for å more oss.

Hvilken stor ting er du mest stolt av?

At jeg overlevde!

Prosessen innebærer rett og slett at man tenker.

Når man skriver, får man tankene sine ned på papiret.

Å få betalt for å tenke og vite at det man gjør, har en verdi...

Andre kan finne glede i det, og kanskje får du høre det.

Det er en herlig måte å leve! Jeg kan ikke tenke meg noe bedre.

Folk liker ikke en god kritiker. De hater deg.

Var det noe jeg sa?

Hvis de liker deg, bør du bli bekymret.

Det er vanskelig å snakke om film uten å nevne Pauline Kael.

Siden 1968 er Pauline Kael filmkritiker i The New Yorker.

Hun er en filmkritiker som har påvirket filmverdenen.

En anmelder sa: "Å lese henne er bedre enn å gå på kino."

Time Out kaller henne latterlig.

Ms Kael, hvorfor hadde du nesten gitt opp håpet om å være filmkritiker?

Etter press fra filmselskapene fikk jeg ikke se forhåndsvisninger.

Jeg ble tvunget bort. Redaktører måtte samarbeide med annonsører...

Du er avskjediget.

...og det var påtrykk fra lesere. Det virket umulig.

Vil du ha noe du ikke har? Ja.

Hun var en kvinne i en gutteklubb, og hun skjøt fra hoften.

En kritiker kunne gjøre stort inntrykk.

Hun var en del av den nye bølgen.

Hvis folk ble sinte, kjempebra! Hun sa bare: "Leit for dem!"

Vil jeg drepe henne, eller liker jeg henne?

Jeg kunne forstå Pauline Kael, selv når våre meninger var ulike.

Da vi vokste opp, leste vi Kael. Ingen annen kritiker er så relevant.

Pauline ble forelsket i filmer, filmøyeblikk og filmansikter,

hvordan en skuespiller snudde hodet. Det var det som var greia.

For meg var Pauline den første som forsto og hyllet

nye filmer av ukjente regissører.

Paulines anmeldelse av "På skyggesiden" gjorde Scorsese kjent,

og anmeldelsen av "Sugarland Express" hjalp Spielberg.

Hun var en frisk pust. Man ville se hva hun skrev i The New Yorker.

Filmkritikk går ut på å gi tommelen opp eller tommelen ned,

men tekstene hennes var uttrykks fulle som noveller eller sonetter.

Pauline skrev slik at man ville se filmen, og diskutere med henne.

Eller så kunne man se den gjennom hennes øyne.

Det må være slitsomt å være så fascinert av verden.

Jeg tenker på hennes energi, intellektuelle nysgjerrighet

og hennes evne til å bli opprørt og forelsket.

I det moderne vestlige USA, der jeg vokste opp,

fantes både Cadillacer og kveg, gresshopper og transistorradioer,

jukebokser, Dr Pepperskilt, pocketbøker,

standardiserte kulturytringer i et vidstrakt landskap.

Ranchen vår i Sonoma County lignet denne:

Far og brødrene mine ute på grus veiene, en lørdagskveld i småbyen.

Jeg og mange av vennene mine kom fra vestens småbyer.

Vi flyktet fra skrytende storkarer i småbyen, som Hud.

Hun husker at hun så stumfilmer.

Hun kunne fortelle hvordan det var å gå på kino på 20, 30 og 40tallet.

Mor elsket 30tallsfilmer, særlig dem med tøffe kvinner.

Hun prøvde nok å etterligne dem og vise at hun også var sånn.

Vi skal ikke gifte oss. Er det et løfte?

Publikum på 30tallet likte jentene som sa kvikkheter.

Han er sjarmerende. Ja, hans bestefar var en slange.

De var nydelige fordi de var morsomme.

De hadde liksom noe i halsen!

Det fjerde showet som legges ned! Teppet går ned før premieren.

30tallets humor kunne være selvkritisk mot USA.

Ikke i noe annet land kunne filmer være like selvkritiske.

Dette var komedier i et land som fremdeles var uten selvhat.

Nå søker vi arbeid. Jeg hater å være skrubbsulten i senga!

Pauline Kael hadde en talespråklig stemme

som går tilbake til Dorothy Parker. Hun biter fra.

Anne Landers er et annet eksempel. På tide å våkne!

Jeg vil ikke vite om hånden er raskere enn øyet!

Hun brukte slang og hadde en tilslørt stemme, som Ann Sheridan.

Du kaster bort enda mer penger.

"En stor manns elskerinne" hadde en uvanlig sekvens.

Det er en Katharine Hepburnfilm fra 1933, full av edle følelser,

men filmen fortelles fra kvinnens perspektiv.

Hepburn spilte en berømt flyger som ble forelsket i en gift mann.

Så fort de har hoppet i seng, vil han at hun slutter å fly.

Gi opp den høyderekorden. For min skyld!

Ok, elskede, jeg lar være.

Mannen var ikke noe svin, men hun holdt ikke ut å være føyelig.

Jeg dør heller enn å såre deg!

Dette er den beste "etter at de har hatt sex"scenen.

Filmen var skrevet av Zoe Akins, og regissøren het Dorothy Arzner.

Jeg var den eneste jenta i personalnemden.

Vi ville heve minstelønnen på universitetet med 40 cent per time.

Jeg er lei av dere kvinner! Si hvor mye!

Gutter jeg datet, så det som sin oppgave å få meg på bedre tanker.

Å prøve å like en gutt som vil roe en ned, er en kjedelig opplevelse.

Man får holde kjeft eller finne en annen gutt.

Vent litt!

Er du så spesiell at du har dine egne regler? Du er en bløff!

Det er vanskelig, særlig for en kvinne, å gå ut med en mann

som hun er uenig med når det gjelder smak.

Det sårer hans mannlige ego.

For 2030 år siden kjøpte han kanskje billettene og betalte på daten.

Du skulle være skarp og morsom, men han ville ikke ha noen diskusjoner.

Jeg gjorde det slutt på grunn av "West Side Story".

I kveld begynner mitt liv, som ung amerikansk dame!

Hun var nok ikke vanvittig begeistret for studentlivet.

Hun utviklet seg, men hun utviklet seg nok mest på egen hånd.

Når jeg ble interessert i en forfatter, leste jeg alt som fantes

før jeg gikk videre.

Jeg er heller uten filmer enn uten bøker.

Det hadde nesten vært som å være død.

Pauline ville ikke bli kritiker. Hun ville bli kunstner.

Hun skrev noen skuespill. De er ikke særlig gode.

Språket er oppstyltet. De er livløse og slett ikke originale.

De har ikke samme eleganse som hennes tekster om film.

Jeg har forsøkt, men det går ikke.

Jeg har vært en boksnobb lenge, og så fikser jeg ikke dette.

Si at jeg kan være tilstrekkelig smart, attraktiv og flink.

Bortsett fra sex, så er det luksus, penger og danserinner i New York.

Og så jeg. Jeg er ingen kunstner eller skjønnhet. Jeg har ingenting.

Ikke noe uanstendig, selvsagt!

Hun jobbet som nanny i Park Avenue og skrev 2030 sider om det.

Det var ikke hyggelig. Hun jobbet hos rike mennesker.

Hun jobbet som hushjelp, og som syerske.

Hun skrev reklametekster.

Da de satte navnet mitt på døra, sa jeg opp med tårer i øynene.

Jeg forestilte meg at jeg ble der i mange år, og det ville jeg ikke.

Jeg ville skrive. Det gjelder ikke å la suksessen låse en fast.

Hva heter du? Pasquale.

I 1947 så jeg "Skopusserne" alene etter en fæl kjærlighetskrangel.

Etterpå visste jeg ikke om jeg gråt på grunn av tragedien på lerretet,

eller fordi jeg følte håpløshet.

Jeg identifiserte meg så sterkt med de to foreldreløse guttene.

Mannen jeg hadde kranglet med, hadde også sett filmen og grått.

Men tårene våre førte oss ikke sammen.

Slutt

Pauline får et barn med James Broughton

Poet og eksperimentell filmskaper

Hun gir barnet navnet Gina James

Pauline og Broughton lever ikke sammen

Å være alenemor var en stor ting i 1948.

Nå ville jeg utrette noe for mitt barns skyld.

Mor hadde en sterk kjærlighet til far. Han var fraværende i mitt liv.

Jeg vet ikke hvordan hun forklarte at han ikke var der.

Etter å ha sett "Rampelys" gikk hun og noen andre til en kafé.

De diskuterte filmen, og hun sa bestemt at hun ikke likte den.

En redaktør fra City Lights bokhandelens avis kom bort:

"Vil du skrive om filmen?" Det ble hennes første anmeldelse.

Det nytter ikke. Det er over for meg!

Nei, du er en så stor kunstner. Nå er det på tide å vise dem!

Handlingen ligner en selvmedlidende og selvforherligende dagdrøm.

På gallaforestillingen viser Calvero at han fremdeles er den største.

Han dør bak scenen, mens applausen dør ut.

Ingen har vært så fornøyd siden Huck og Tom gikk i sin egen begravelse.

Vekker ikke Chaplin følelser? Jo.

Som barn foraktet jeg Chaplin og "Byens lys".

Ingen skal dra tårene ut av meg. Det er forferdelig, følsom komedie.

Jeg liker når han er en slem og full loffer. Da er han herlig!

Hun begynte å skrive filmkritikk nesten av en tilfeldighet,

og det klikket bare.

Hun uttrykte seg ikke kunstnerisk, men med sine filmanmeldelser.

Mine første anmeldelser på 50tallet hadde et altfor akademisk språk.

Jeg ville skrive som en amerikaner som snakker om film.

Jeg prøvde å ha en mer ledig stil, så det ikke ble en collegestil.

Setningene skulle få luft og høres ut som et menneskes stemme.

Jeg vridde meg av ubehag da jeg så "Hiroshima, min elskede",

og kom med kvikke kommentarer.

Filmen begynte med to omslyngede, nakne kropper.

Og hva var de dekket av? Sand? Gullstøv? Aske?

Det skulle nok symbolisere asken etter en bombe.

Den franske jenta sa at hun hadde sett alt i Hiroshima.

Den japanske mannen sa at hun ikke hadde sett noe i Hiroshima.

De sa det samme igjen og igjen, og kanskje igjen. Jeg ble utålmodig.

Hvorfor tror man at gjentagelser gir filmen en dypere mening?

Jeg tenker: "Ok, jeg har allerede oppfattet det. Fortsett!"

Min største innvending mot filmen er at den vil få en til å føle

at hvis man liker "Hiroshima, min elskede," så bidrar man til freden.

For å uttrykke det mer krast:

Hvis man kjøper "Hiroshima, min elskede", så kjøper man fred.

Man har dratt paralleller til Proust, at tiden brytes opp.

Den ødela i alle fall min tidsforståelse!

De 88 minuttene føltes som en evighet.

Vi vet alle hvorfor filmene har blitt så store,

hvorfor de er så spektakulære og vises på Cinemascopelerret.

Konkurransen fra fjernsynet har gjort det nødvendig.

En storfilm er som regel en dårlig film.

Hun kalte filmen en framkrysset hybrid, en superkunstform.

Da jobbet hun i radioen og framførte sine anmeldelser.

Der kunne hun slå seg løs og bare kjøre på!

Jeg var blakk. De betalte meg ikke. Jeg fikk ikke kinobillettene engang.

En som hører henne, er Edvard Landberg.

Det ender med at hun gifter seg med Edvard Landberg.

Det var nok ikke mye til romanse. Filminteressen førte dem sammen.

Det var et kortvarig ekteskap. Han beskrev det som en forretningsavtale.

Folk behandlet ikke Edvard Landberg med mye respekt.

Ekteskapet sprekker

Jeg gikk rundt og mumlet: "Hva skal jeg snakke om på radioen?"

Filmene var kjedelige på ulike måter. Jeg måtte finne en rød tråd!

Jeg hadde hatt en givende kveld på teateret

da jeg så "Dødsdansen" med The Actors Workshop,

men publikum var gravalvorlig og uforstående.

Jeg fikk misbilligende blikk hver gang jeg lo.

Var jeg den eneste i publikum som hadde vært gift?

Ser du ikke at alle skyr oss? Hva så! Der er svaret. Stille!

Kan ikke folk ta til seg slike innsikter og uttrykk?

Komikken som oppstår, når man drar dype konflikter for langt.

Forstår ikke kritikerne og publikum hva slike verk handler om?

Eller later de som om de ikke forstår?

Bortsett fra i Los Angeles Times, var det ingen filmkritikk i California.

Hun var fra vest og manglet respekt for autoriteter.

Pauline var ei vestkystjente og så seg selv som det.

Slik kunne hun beholde gløden. "Jeg tilhører ikke deres klubb!"

Mange reagerer på filmer ut fra hva de har lest om dem.

Bosley Crowther sa at "Sannhetens øyeblikk"

er en film for tyrefektingsfanatikere,

så folk ser ikke at den er kritisk til Spania og tyrefekting.

Pauline krangler, fordømmer og angriper.

Hun bygde stråmenn av New York kritikere, som hun senere angrep.

Enkelte får stor tilfredsstillelse av å gjøre noe godt.

Andre kommer seg bare igjennom arbeidsdagen. Kritikere er ofte sånn.

Middelmådigheter som er redde for redaktører, lesere og filmselskaper,

med en viss rett, men de er ikke gode nok til å overvinne frykten.

Så man må styrke sin unike måte å skrive,

og være modigere. Da får man en bedre posisjon.

I 1962 skrev Andrew Sarris, som da var ganske ny som kritiker,

"Tanker om auteurteorien", et essay om fransk filmteori

Innen auteurteorien er regissørens personlighet et bedømningskriterium.

En regissør må ha en karakteristisk stil, som virker som hans signatur.

Billedspråket og følelsen må avspeile regissørens tanker og følelser.

Pauline svarte ham.

Hun kritiserte ham i artikkelen "Circles and Squares"

på en veldig personlig måte, som nesten grenset til injurier.

En skunk har en tydeligere lukt enn en rose. Gjør det den bedre?

Hitchcock har en tydelig personlig karakter,

om ikke annet fordi at Hitchcock gjentar samme tema.

Regissørens personlighet merkes ofte i hans verste filmer,

når han gjenbruker gamle, oppbrukte virkemidler.

Jesus! Hjelp meg!

Det var urettferdig kritikk, men den var velskrevet!

Pauline trodde ikke på kategorier og kategoriske påstander.

Hun var imot den snobbete holdningen hos mange som ser smale filmer.

Kritikerne var ganske konvensjonelle, men hun hyllet populærfilm.

Bare dårlige kritikere gjør en akademisk analyse.

Instinktene dine må ikke forklares.

Instinkter er ditt intellekt pluss dine reaksjoner.

Pauline snakket om gentlemankritikere

som distanserer seg, og moret betrakter filmen.

Det var Paulines motsetning. Hun skrev som en

som må gå til en kino og kjøpe en billett for å se en film.

Hun skriver også om kinopublikum.

Hun er en del av publikum.

Hun hører plystring og kommentarer. Er de lei eller interesserte?

Alt det er med når hun skriver.

Morsomme personer tenker ikke ut hvordan de skal være morsomme.

De sier ting på en morsom måte. Hun kunne det.

Hun skrev et satirisk mesterverk om "nedstemte europeiske fester".

Kael kritiserte filmene jeg elsket:

Utenlandske filmer der folk drar fra den ene dårlige festen til den andre.

I Paulines kritikk av filmene klarer hun å fange det jeg elsker ved dem.

"Det søte liv", "Natten" og "I fjor i Marienbad" handler om

rike mennesker som kjeder seg.

Ingenting er så selvopptatt og overfladisk som misfornøyde rike.

Ingenting er enklere å kritisere.

"Natten" skal vise manglende kommunikasjon.

Følelsen av fortvilelse er tilbake, som en sørgelig hund.

Men hva får vi ut av å betrakte personer som ikke kan kommunisere,

hvis vi aldri får vite hva de ville si om de kunne snakke med hverandre?

Gjentatte ganger ser vi Jeanne Moreau gå bort fra kameraet.

Hvordan skal vi forstå de bildene?

De skal visst gjøre oss interessert i hennes tanker og følelser.

Hun vrikker litt på stjerten. Har hun angst, eller er hun bare lei?

Jeg leste Pauline lenge før jeg visste hvem hun var.

Hun skrev Cinema Guilds programblad.

To, tre ganger i uka gikk min kone og jeg dit og så klassiske filmer

i hennes forfalne kinosaler i Telegraph Avenue.

Man følte at hvis man ikke så det som ble vist, gikk man glipp av noe.

Hennes programblad hang på mange kjøleskap i San Franciscoområdet.

Hun kastet seg inn i det på en lidenskapelig og hengiven måte.

Hun kontaktet filmdistributørene, og hun skrev programbladet.

Telefonen ringte.

Jeg måtte ofte svare. De ville vite når forestillingene begynte.

Folk merket at hun var kyndig, så de stilte spørsmål om filmene også.

Mange av de ansatte ved kinoen ble hennes venner.

Jeg fantaserte om at hun likte meg fordi hun ville ligge med meg.

Det var mine fantasier, men hun likte unge mennesker.

Busskjøring, neon, blinkende trafikklys...

Berkeley sydet av intellektuell og kreativ aktivitet.

På den tiden var det ikke narkotika, men sigaretter og et glass vin.

Folk møttes og diskuterte

politikk, poesi, kunst osv.

Døra sto åpen, og alle var her.

I stua hadde hun blendingsgardiner,

så hun kunne vise film hele tiden.

Hun hadde en sigarett i munnen, og øynene strålte.

Asken havner overalt.

Hun får røyk i øynene, og hun snakker kjempefort.

Stua var ikke stor, men hun ba mange, og mange kjente henne.

Hun hadde en platespiller, og vi danset til musikk i timevis.

Da Pauline kom, var veggene trolig allerede i dårlig stand.

Det ble et godt prosjekt for Jess. Han hadde allerede dekorert fem hus.

Dette er det eneste som fremdeles er intakt.

Hun elsket Jean Renoir.

I taket i andre etasje er det et herlig maleri.

Bildet ligner et sandmaleri i Jean Renoirs film "Elven".

Og Renoirfilmen "Gullkareten" med Anna Magnani

ga inspirasjon til harlekinmønsteret på soverommet.

Mor hadde en stor kjærlighet til kunst, musikk og teater.

Hun hadde mye jazz og blues.

Hun hørte på gospel og Mahalia Jackson

og kontratenoren Russell Oberin som sang Händel.

Hun elsket mange ulike former for skjønnhet.

Ungdommene som jobbet på kinoen, satt iblant barnevakt for Gina.

Det må ha vært tøft for Gina med alle de voksne som løp rundt her.

Å vokse opp hos en kritiker

som vurderte ting og var kritisk...

Hun kunne ikke unngå å være kritisk. Hun kritiserte alltid ting.

Så før Alle hjerters dag skal jeg prøve noe ny

En halvtime med bare lytterbrev.

Her er et brev fra en mannemann.

"Kjære miss Kael, du kan jo så mye om filmkunsten,"

"så hvorfor lager du ikke en film? Men for det må man jo ha baller."

Treskalle! Man må ikke legge et egg for å vite om det smaker godt.

Visse menn kan man ikke nå.

Hvorfor må du fremdeles forsvare at du er kvinne?

Innen kulturen har kvinner alltid blitt akseptert ved teateret.

Men for å skrive kritikk, kreves analytisk intelligens

og rasjonell tenking,

og menn har alltid villet tro at kvinner er mindre gode til sånt.

Det er en ting å vise følsomhet og begavelse, menn setter pris på det,

men menn har vondt for å akseptere at kvinner kan diskutere fornuftig.

"Lawrence av Arabia" er den mest kulturelle, intelligente, smakfulle

og vakreste av de moderne storfilmene.

Og jeg ønsker at den aldri hadde blitt laget.

Jeg vil ha tilbake min T.E. Lawrence.

Den R.P. Blackmur skrev om i "The Expense of Greatness".

Så leste jeg hans bøker og fantastiske brev.

Jeg antar at filmskaperne også har lest Lawrences bøker,

men deres bilde av ham skiller seg så mye fra mitt.

Jeg må nok lese bøkene igjen for å bli kvitt bildene deres.

Disse begavede mennene kunne ha skrevet en fortelling om ørkenen.

Hvorfor må de forvrenge fortiden og overforenkle historien,

og med sine postfreudianske innsikter forvandle en stor leder

til en narsissist og sadist med Kristuskompleks?

Jeg tar nå farvel med lytterne.

Hvis jeg får betalt, kommer jeg tilbake.

Jeg har skrevet en million ord av kjærlighet. På tide å få betalt.

Jeg blåser i kaffepausene med ledelsen.

Hvis jeg skal gjøre radio igjen, får de betale.

Våre siste år i California tror jeg at mor var veldig frustrert.

Hun hadde ingen utgiver. Vi hadde veldig lite penger.

Jeg tror at hun trengte en forandring.

Pauline får et stipend fra Guggenheimfondet i 1964

Jeg sa til min kollega Mark Jaffee:

Den nye boka, "I Lost It at the Movies", ville passe som pocketbok.

Mark besøkte henne i Berkeley.

Vi kjøpte boka, og Pauline kom til New York,

og vi ble gode venner.

I 1965 skrev jeg veldig mye.

Jeg skulle av sted og forelese, og på flyet så jeg et gift par.

Hun leste meg i Mademoiselle. Han leste min artikkel i Holiday.

Det var kjempemoro!

Pauline begynte å få oppmerksomhet og ble tilbudt en jobb hos McCall's.

Det var et tradisjonelt dameblad med stor lesekrets.

Men redaktørene syntes at hun var feil for deres lesere.

Hun sto ikke for den konvensjonelle smaken.

Kanskje en von Trapp ikke ville synge for full hals

eller nektet å spille på sin lille xylofon.

Folk ser ut til å ville ha en sukret løgn.

Og i sentrum står Julie Andrews, kjønnsløs og umenneskelig lykkelig.

Den sprudlende guvernantens sinn er like rent som tennene hennes.

Suksessen til "Sound of Music" gjør det vanskeligere å lage filmer.

Det fins ikke noe sikrere kort. Hvem kan føle seg støtt?

Jo, vi som selv om vi rykkes med, misliker å bli manipulert.

"En av tidenes største filmer"

Er det feil at heltinnen er god, lykkelig og ufordervet?

En sånn jente ville jeg hatt som datter eller svigerdatter.

Ikke send flere blader. Pauline Kael burde få hodet undersøkt.

Vær så snill, gi opp!

Hun elsker ikke natur eller musikk og er ikke lojal mot landet.

Jeg ble droppet. Jeg så en annonse for McCall's i New York Times.

Jeg sto ikke blant skribentene, og da forsto jeg at det var over!

Mine herrer: Hun var for god for dere

Så fikk hun jobb hos The New Republic,

men hun ble sint når de gjorde forandringer i tekstene hennes.

Hun så ting hun ikke hadde skrevet, og ord som var byttet ut.

De sparket dritten ut av henne.

Jeg sluttet i fortvilelse, uten en anelse om hva jeg skulle gjøre.

Det virket umulig å leve av å skrive filmkritikk.

USAs entusiasme for film har aldri vært så stor,

men amerikanske filmer er dårligere enn noensinne.

Hvordan likte du det?

Andre land har en ny gullalder.

Store talenter har kommet fram i Japan, India,

Sverige, Italia, Frankrike...

Til og med i England kan man snakke om en renessanse.

Entusiasmen i USA gjelder utenlandske filmer, minner og uskyld.

Hvis du vil bli hos ektemannen din, får du være uten sex.

Godard er filmverdenens F. Scott Fitzgerald.

Filmen på 60tallet har samme rolle som kulturen etter 1. verdenskrig:

Opprør, romantikk, en ny livsstil.

Godard spiller med åpne kort.

Unge, begavede filmskapere så at han hadde befridd filmkunsten.

Han var først med en ny måte å lage filmer, en ny følsomhet,

og som Joyce, er han både innovatør og kunstner.

Godards verk vekker uro. Karakterene hans later ikke til å ha en framtid.

De er høyst levende, for de tenker ikke på i overmorgen.

En av Pauline Kaels anmeldelser som betydde mye for meg,

var den av "Outsiderbanden".

Hun sa at det var som om en gjeng filmgale, franske gutter

hadde funnet poesi mellom radene i en banal amerikansk kriminalroman.

Det var liksom: det er min estetikk!

Det håper jeg å kunne gjøre.

Alle ungdommer som viet seg til ulike kunstformer,

de mest begavede, som pleide å bli arkitekter, forfattere og poeter,

de vier seg nå til film, og lager mer følelsesmessig komplekse filmer.

Se! Se!

Jeg har sett veldig mange filmer, og det er spennende med noe nytt.

Anmeldelsen ga henne og "Bonnie og Clyde" mye oppmerksomhet.

Den forandret hvordan man anmeldte.

Filmen fikk dårlige anmeldelser overalt i begynnelsen.

Den ble slaktet umiddelbart.

Bosley Crowther går hardt ut i New York Times. Den hadde nok forsvunnet.

Pauline anmelder den på en så spektakulær måte

at det førte til en motreaksjon.

Den amerikanske nye bølgen begynte med "Bonnie og Clyde",

men også med hennes anmeldelse, som var en sensasjon.

Selv om man har sett filmen, har man ikke sett den.

Man ser den for første gang når man leser hennes anmeldelse.

Eier du ikke skam? Vil du stjele en gammel dames bil?

I begynnelsen av filmen sa en kvinne som satt på min rad: "En komedie!"

Etter en stund sa hun ingenting.

"Bonnie og Clyde" trenger vold. Vold er mening.

Men som livet i USA ser ut akkurat nå,

kan det kanskje ikke finnes komedie uten forferdelige innslag.

Dette er under Vietnamkrigen. Folk begynner å bli vant

til død, massakrer og blodbad.

Er det Malcolm?

Jeg glemmer aldri sluttreplikken.

Vi bryr oss om dette lovløse kjæresteparet.

Denne filmen får døden til å føles vond igjen.

Filmen ender i stillhet.

Det blir helt stille i kinosalen.

Bildene man har sett på nyhetene fra Vietnam,

de føles plutselig uvirkelige etter denne filmen.

Kunsten kan kaste om alt, og filmkritikken kan bidra til det.

Hennes anmeldelse ble refusert av The New Republic.

The New Yorker publiserer den, og hun blir deres nye filmkritiker.

Lenge var hun deres sterkeste stemme.

Jobben i The New Yorker var rene himmelriket for henne!

Å nå en viss suksess gjorde henne godt. Hun følte seg vel.

Det ble et sjokk for mange av The New Yorkers lesere,

som var vant til en litt snobbete prosa som rullet på.

Hun ville ikke få mer lettleste og elegante setninger.

Filmsidene nådde nye høyder!

William Shawn var en gentleman av den gamle skolen.

I hans tid var arbeidet som redaktør i New York, et yrke for gentlemenn.

Hun respekterte ham. De hadde hatkjærlighet for hverandre.

De så hverandres begavelse, men samtidig...

De hadde ulike filosofiske syn.

Shawn var hennes plageånd, men han hjalp henne også.

Hun ville ikke være veik. Hun sa: Det må ikke være en tekst uten baller.

Henry Moon Nicholson har tunga ute. Det ser ut som reklame for oralsex.

Dette kan vi ikke trykke!

Fotografen Victor Kemper får alle interiør å se ut som en latrine.

Da var det på'n igjen... Verden er full av annet enn latriner. Hvorfor?

Hun provoserte ham med vilje. Hun sa: "Bill vil elske dette!"

En framstående skribent ved The New Yorker mente

at jeg trampet fram i avisa med cowboystøvler dekket av søle,

og at jeg burde ha meg vekk derfra.

De første årene skrev mange: "Begynn på sportssidene, og lær å skrive."

Hun arrangerte en debatt med filmskapere og seg selv.

Vi var alle under overvåkning

og måtte være på tærne.

Vi snakker ikke om filmkritikk, men om Pauline Kael.

Til syvende og sist var det ikke film hun promoterte, men seg selv.

Kunst og film er subjektivt, og hun var motsigelsenes mester,

og hun snakket om filmer som var fulle av motsigelser.

Og smaken hennes var motsetningsfull.

Enkelte vil hakke på alt som ikke er like bra som for eksempel Eisenstein.

Det viktige er hvordan film brukes, og hvilke behov de fyller.

Jeg har hatt stor glede av ganske dårlige filmer.

Du må se det med egne øyne.

De som sier at de aldri har moret seg over amerikanske bfilmer, lyver.

Å se bfilm kan være befriende. Man kan ta det for hva det er.

Dumme! Dumme!

Hva vil dere gjøre? Vi vil være fri!

Og drikke oss fulle!

"Trash, Art, and the Movies" gjorde et stort inntrykk på meg.

Jeg visste forskjellen på kunst og søppel,

men hun skilte mellom godt søppel og dårlig søppel.

Vellaget populærfilm uten krav på å være kunst har likevel en verdi.

Man må prøve å lage sånne filmer. Det er studioenes jobb.

Man kan gjøre en god jobb uten nødvendigvis å skape kunst.

Jeg har informasjon. Ny dritt har dukket opp.

En film kan være dum og overfladisk, men likevel ha gode skuespillere

eller en god replikk.

Dette er et galehus!

Du skal ikke gjøre en dritt.

Må du banne så mye?

En snuskete kommentar som noen sier helt uskyldig.

Jeg ser at du skjelver av for...venting.

Og verden blir en smule forståelig.

Verden er ikke som skolebøkene sa, og vi ble ikke som de voksne ville.

Film er en billig og enkel uttrykksmåte, som kan forflytte oss.

Når vi er nedfor, kan vi kjede oss litt og føle oss uansvarlige,

og kanskje flirer vi når revolver mannen dreper tre menn med en kule.

Det er like lite virkelig for oss som eventyret om den tapre skredderen.

Pleier folk å skrive og takke deg? "Jeg lærte noe av deg."

De skriver mye annet også. Men har noen lært noe?

Ja, og jeg får hatbrev også. Har du fått drapstrusler?

Ja, folk har beskrevet i detalj hvordan de skal partere meg.

Iblant forteller folk om noe hun sa, og jeg tenker: "Det er umulig!"

Så innser jeg at de ikke kan ha funnet på noe så sjokkerende.

Pauline kunne være stridslysten og provoserende,

og hun kunne være slem uten grunn.

Jeg vet ikke hva de kaller seg, men det fins en samling kritikere.

New Yorks filmkritikere inviterte David Lean til en lunsj.

De er gode til å uttrykke seg. Jeg var der i to timer.

Og... Pauline Kael har en ganske skarp tunge.

Hun gikk til angrep på ham.

Stakkaren, han forventet en hyggelig sammenkomst.

Hun reiste seg opp og slaktet filmene hans. Han ble helt ødelagt.

Til slutt sa jeg: "Jeg tror ikke at damene og herrene blir fornøyd"

"før jeg lager en 16millimeters film i svarthvitt."

Pauline Kael sa: "Nei, du kan lage den i farger." Og det var det.

Hun tilintetgjorde ham.

Det hadde en forferdelig effekt på meg.

Jeg tenkte: "Hvorfor lager jeg film egentlig? Jeg må ikke det."

Og jeg filmet ikke på en stund.

Selvtilliten hadde fått seg en virkelig omgang.

Det er et dårlig tegn når en regissør ser seg som en myteskaper.

De sa at Pauline hadde den beste nonsensdetektoren av alle.

Hun kunne peke på feil i handlingen som man helt hadde oversett.

Man ble sint for at hun ødela filmen for en. Men hun hadde jo rett!

Når man trodde at hun ville like en film, dro hun vekk teppet.

Myten om en stor plan, rettferdig gjort massemord og gjenoppstandelse

er ikke ny.

I Kubricks film skyldes evolusjonen utenomjordisk intelligens.

Det er nok det mest unødvendige plottet noensinne.

Hans hensikt var nok en annen, men "2001" hyller slutten for mennesket.

Jeg delte hennes mening om "2001". Det er subjektivt.

De beste meningene om film er subjektive.

Tankene mine forsvinner.

Kritikere skal oppmuntre til en egen mening, ikke prøve å omvende en.

"2001" tyr til en enkel løsning.

Mennesket er noe ubetydelig på trappen til paradiset.

En intelligens der ute kontrollerer din skjebne fra ape til engel,

så bare følg steinplaten!

For Pauline var alt en samtale.

Først ville hun alltid vite: "Hva syntes du?"

"Så du...? Hørte du...? Leste du..."

Pauline reagerte på alt og ville høre andres reaksjoner.

Kanskje det var noe hun ikke hadde tenkt på. Hun kunne få en idé.

Hun kunne bli opprørt om det var feil. Det kunne føre til noe annet.

De sinte brevene er interessante, for man har rørt ved et ømt punkt.

Jeg elsket filmen "På skyggesiden", men den gikk ikke så bra.

Men kritikerresponsen hjalp Martin Scorseses karriere.

Jeg syntes at den var nyskapende og skrev om den med stor entusiasme.

Mange var fiendtlig innstilt, og den reaksjonen sier noe.

Den handler om livet i USA nå, og føles ikke som en amerikansk film.

Ingenting er galt. Jeg har det bra. Hold kjeft!

Sier du det til meg foran ham? Ok, vi vil ikke betale.

Johnny Boy bryter mot alle regler.

Feiger du ut? Kom hit! Jeg stikker den opp i rumpa på deg!

Han er uredd, selvødeleggende, sprø, forvirret, men ikke helt gal.

Hvis man kjenner en sprø våghals, så spør man ikke hvordan han ble sånn.

Han er fiks ferdig. Du betrakter fyrverkeriet, og føler deg vaktsom.

Hallo, Houston!

På 70tallet ble en utrolig periode av filmskaping innledet.

Det kom en tsunami av filmer som vi aldri hadde sett maken til.

Hans vilje skje.

Hun løftet fram talenter som hun mente burde få oppmerksomhet.

Hun hadde kritisert auteurteorien, men løftet ironisk nok fram

Sam Peckinpah, Martin Scorsese, Coppola, Brian De Palma

og gjorde dem til de unges helter.

Hun skrev om den nye amerikanske bølgen, og hun var en del av den.

Hun hadde makt over menneskers liv. Hun var kritikeren alle så til.

Meningene er delte. Den mest aktede filmkritikeren.

USAs mest respektinngytende kritiker.

Hennes anmeldelser skildrer populærkulturens historie.

Miss Kaels fjerde bok, "Deeper Into Movies", vant National Book Award.

Snart kommer hennes femte bok.

Hun ble nok blendet av Brian De Palma.

Jeg tror at hun falt for hans sensuelle stil.

De Palmas sterke farger og blod... Jeg tror at hun tente på det.

Det var hun som oppdaget ham.

"Farlig kontakt" er visuelt sterk. Man ser bort fra mangler i dialogen.

Han er så teknisk sikker. Man kan tro at han ikke tenker på noe annet.

Finalen er den beste slutten for en filmskurk.

Man ser hvordan Welles, Peckinpah, Scorsese og Spielberg bukker dypt

og hikster av latter!

The New Yorker fikk mange lesere. Hun lot til å legge merke til alt.

Kinobesøkene var en sosial greie. Hun hadde så mange lyder for seg.

Hun sukket høylytt. Hun satt og noterte hele tiden.

Vi følte at hun himlet med øynene. Iblant kremtet hun.

Det verste var etterpå da hun spurte hva man syntes.

Det var en av grunnene til at hun pleide å få egne visninger.

Man måtte like de samme filmene som hun.

Hun hadde et utrolig minne! Hun kunne huske scener etter 5060 år.

De satte seg fast i hukommelsen hennes.

"Med alle midler" var klippet om.

Hun så alle endringene selv om det var 30 år siden hun så filmen.

Gina skrev ut notatene hennes.

Pauline gjorde rettelser. Så skrev Gina det ut igjen på skrivemaskinen.

Mor skrev alltid for hånd. Hun lærte aldri å bruke skrivemaskin.

Hun slet med å finne noen som kunne skrive på maskin,

så jeg lærte maskinskrivning. Jobben måtte jo gjøres.

Jeg ante ikke at jeg ville få holde på med det i mange år!

Jeg visste så godt hvordan hun tenkte.

Jeg merket det når hun ikke fikk fram hva hun mente.

Hun spurte henne om noe var uklart.

Pauline skrev ikke filmspalten alene.

Hun og Penelope Gilliatt byttet på, seks måneder av gangen.

Hun kunne ikke leve på lønna fra The New Yorker, så hun foreleste

og skrev essay, som "Raising Kane", hennes beste tekst ifølge meg.

Hun elsket filmen. Jeg tror ikke at hennes hensikt var å terge folk.

"Raising Kane", en artikkel om Orson Welles og filmen "Citizen Kane",

av Pauline Kael, i det siste nummeret av The New Yorker.

Pauline mente at regissøren Orson Welles var blitt så berømt

at medforfatteren Herman Mankiewicz havnet i skyggen.

Jeg syntes at det var mye...slemt

og smålig. I alt vesentlig var det en destruktiv artikkel.

Det var helt klart et forsøk på å sverte Orson Welles.

Du kan ikke gjøre dette mot meg.

"Raising Kane" var en introduksjon til manuset da det skulle gis ut.

Jeg ville selvsagt vite hvem som hadde skrevet manuset.

Etter hvert forsto jeg at Mankiewicz var den drivende kraften.

Paulines essay bygde på Howard Subers forskning

Han var professor ved UCLA

Mankiewicz' originalmanus

Mankiewicz' manuskript bygde på fortellingen om Hearsts liv.

Livet hans var fullt av perversitet og merkverdigheter.

Mankiewicz hadde vært reporter i en avis der Hearst hadde jobbet.

Det er nesten som en novelle. Herman Makiewicz blir liksom en romanfigur.

Hun gikk imot hva alle andre sa.

Nå begynte kritikerne å diskutere Welles igjen.

Jeg var rettferdig mot Welles

som jeg respekterer som regissør og skuespiller.

Jeg liker alle filmene hans.

Men her er det en manusforfatter som havnet i bakleksa.

Hvorfor reagerer nordamerikanere så voldsomt på "Siste tango i Paris"?

Filmen ble sammenlignet med hard porno, noe som slett ikke stemmer.

Pauline hadde mer testosteron enn mannlige kritikere.

Det som var sjokkerende og sexy med tekstene hennes,

var at ingen andre kunne slippe unna med å skrive sånt.

Hennes boktitler var ofte seksuelle metaforer.

Man fikk følelsen av at hun liksom kunne ha sex med en film,

mens hun kommenterte den. "Ja, det var bra!"

Hvem andre er gode? Pauline Kael.

Hun har aldri sagt noe pent om meg. Den snuskete, gamle damen!

Men hun er sannsynligvis verdens mest kvalifiserte kritiker,

for hun bryr seg om film, og filmskapere.

"Den siste tangoen" provoserte helt klart.

Akkurat som "Til siste åndedrag", føles denne filmen helt fersk.

Jeg så filmen, og den var jo spennende.

Jeg sa til sjefen for New Yorks filmfestival:

Du får vise "Siste tango i Paris", Bernardos barneforbudte film

på et vilkår: ingen får se filmen før premierekvelden.

Bernardo Bertoluccis "Siste tango i Paris" fikk avslutte filmfestivalen

den 14. oktober 1972.

Pauline hadde kjøpt billett. De gir ikke billetter til kritikere.

Hun satt i publikum, men vi ante ikke at hun var der.

Det var en milepæl i filmhistorien

sammenlignbar med den 29. mai 1913 og urframførelsen av "Vårofferet".

Det oppsto ikke tumulter, men publikum havnet i en sjokktilstand,

for "Siste tango i Paris" er like suggestiv som "Vårofferet".

Den har samme primitive kraft og samme pulserende erotikk.

Anmeldelsen hennes lanserte filmen,

to sider i New York Times på søndagen.

Folk sto i kø allerede på formiddagen den første dagen.

Ikke åpne den.

Jeg vet ikke hvorfor hun gikk på matineen. Filmen var fryktelig!

Den var kunstig, søkt, beregnende, stygg, uerotisk...

Jeg var med i et talkshow, og programlederen sa i direkte sending

at min anmeldelse hadde gjort ham bestyrtet, og at filmen var dårlig.

Så hvisket produsenten: "Han elsket filmen, men tør ikke å si det."

Hun hadde innflytelse på andre kritikere.

De plukket opp ideene hennes.

De ble kalt Paulettes, kritikerne som fulgte henne slavisk.

Hun fikk meg inn på UCLA høsten 1968

og hjalp meg å få jobben som kritiker hos LA Free Press.

Hun samlet en gruppe unge kritikere rundt seg.

Hun ville få større innflytelse. Hun ble kjent med avisenes redaktører.

Hun skaffet jobb til personer som Paul Schrader og Roger Ebert.

Så kontaktet hun dem med ulike ideer.

Når det kom en film som hun mente var verdt en reportasje, ringte hun.

"Kineserinnen." Den må vi omtale! Og man gjorde som hun sa.

Man kunne si nei iblant, men ikke alltid. Da sluttet hun å ringe.

Det fantes tre generasjoner av Paulettes.

Jeg blir heller kalt Paulette enn Andrew Sarrist.

Nei, jeg er ikke en Paulette. Jeg er en Paulinista!

Jeg har lært av henne og prøver å ha samme synsmåte.

Meninger om film var viktige i over gangen mellom 60tallet og 70tallet.

Filmbransjen forandret seg, og hun styrte liksom det hele.

Mente man det samme som henne, så alle det som Paulines mening.

Det var uheldig og destruktivt.

Jeg var hos Village Voice, og hun ba meg inn til The New Yorker.

Det var problematisk, for min kollega Andrew Sarris mislikte henne.

Og flere kollegaer ringte og sa:

"Hold deg unna henne. A: hun vil spise deg levende."

"Og B: du vil ikke tilhøre hennes krets og mates med hennes meninger."

Jeg tenkte på saken, og så tenkte jeg:

"Helsike! Det er Pauline Kael. Jeg vil henge med henne."

Hun er på alles radar, for når hun velger ut noen, som Robert Altman...

Hun løftet fram begavede folk som hun mente burde få oppmerksomhet.

Hvorfor kom du hit? Du skal ha det fineste horehuset.

Det er lenge siden jeg fikk meg et ligg.

Studioene har lite penger og har ikke råd til forhåndspublisitet.

En film som har kommet ut for det, er "McCabe og Mrs. Miller".

En vakker film, og jeg vet ikke om gode anmeldelser øker interessen.

Du er den vakreste kvinnen jeg har sett,

og jeg har ikke forsøkt med noe. Jeg vil bare få deg til å smile.

Det tar en stund å komme inn i den, men da blir man rikelig belønnet.

Nå dør den kanskje på grunn av det Rona Barrett og Rex Reed skrev.

En sladrejournalist kaller den uanstendig! De som snoker om andre,

er de første til å forsvare amerikansk moralisme.

Jeg synes at Robert Altman har gjort noe nyskapende.

Han ser ting på en annen måte, og det forvirrer pressen.

Filmer som "Nashville", "The long goodbye" og "McCabe og Mrs. Miller",

ingen andre har laget filmer med sånn teknikk og iakttakelsesevne,

og med en sånn ømhet for menneskene i filmene.

Jeg har aldri likt noen film på denne måten. Jeg satt der og smilte.

Vi svever når vi ser den. Altman lar oss aldri se slitet bak.

Hans ulykkelige karakterer er ikke den typen man vil slippe å se.

Man aksepterer deres ulykke.

I "Nashville" oppdager man hele tiden overlappende forbindelser.

Filmen sier: "Dette er USA, og jeg er en del av det."

Du ville bli en god guvernør.

"Nashville" kommer når USA gleder seg over å ha fått fjernet sine skurker.

Filmen sier at ikke bare politikere lever i en løgn.

Alle kan male opp en stor løgn.

Få mennesker har påvirket livet mitt like mye som Pauline,

enten hun angrep meg eller hyllet meg.

Skrekkfilmer følger samme mønster. Jeg liker dem ikke lenger.

Etter åtte år i New York er man uansett så redd og nervøs,

så skrekkfilmer skremmer dritten ut av meg!

Miss MacNeil!

Det trengs ikke mer. I New York er man redd for ikke å komme hjem.

En middelaldrende, lubben kvinne er det perfekte offeret.

Jeg går ikke i joggesko ennå. Du er så forfengelig!

I New York fins en klaustrofobisk følelse. Man er omgitt av bygninger.

Vi ville nok begge bort derfra.

Hun kjøpte et stort hus i Great Barrington. Det var ikke så dyrt.

Hun og Gina brukte mye tid på å fikse huset.

Annenhver uke var hun i New York.

Jeg er selskapelig av meg. På landet blir jeg rolig.

På landet må jeg ikke rydde vekk papirene når vi skal spise middag.

Alt føles så enkelt utenfor New York City.

I mange år har noen av oss kommet med advarende ord:

Hvis vi får en masse sensasjoner, bryr vi oss om kunstneriske verk?

Folk er mørbanket og tunghørt. Kan de berøres av en lavmælt film?

Suksesser som "Eksorsisten" gir folk det de vil ha, som hardporno.

Suksessene har noe felles: det er filmer som leverer.

Jeg tror at Pauline Kael trenger et klyster.

Jeg leste ikke anmeldelsen hennes.

Anmeldelsene hennes er alltid fulle av giftige angrep på filmskapere.

Hun er en kvinne som synes at "Psycho" var en leken film.

Det er noe en psykiater burde undersøke.

Føler mennene i filmbransjen at du kritiserer mandigheten deres?

Iblant. Mailer tror at jeg gjorde det da jeg anmeldte boka hans.

Han reagerte som om jeg var en katt som ville klore ham.

Pauline Kael kalte den en genialt kopiert idé. Hun sier mye tåpelig.

Jeg tok det ikke ille opp, for en gang kalte jeg henne "Fru Eddik".

Og jeg har også kalt henne den mest frigide filmkritikeren.

Jeg visste at hun ville kalle meg null, kaldblodig og løgner.

Det kunne du jo ikke vite. Er du synsk?

Tja... Jeg kjenner jo Pauline!

Jeg går ikke på PRjippoene der alle stjernene er.

Dem jeg treffer, er de som kontakter meg og vil prate om anmeldelsen min.

Jeg mener skuespillere, regissører og forfattere.

1000 anmeldelser, og du var den eneste som har forstått "Haisommer".

Jeg ventet urolig på din anmeldelse av "King Kong".

Dine vennlige ord betyr mye.

Din anmeldelse var midt i blinken! Jeg er takknemlig for din støtte.

Hør her, din hurpe. Hvis du ikke likte lyden, si det.

Men kutt ut drittpreiket om hvor og hvordan filmen ble laget.

Du kan ha kostet meg gode roller i mine produktive år.

Kanskje vi møtes. Vi kan være høflige, eller ei. Det avgjør jeg.

Kjære miss Kael, vennligst send The New Yorker til meg i Paris.

Jeg er helt fortapt uten din mening om filmer.

Synd at du ikke likte "Footloose". Håper at du liker min neste film.

Ingen legger sin sjel i arbeidet som du. Håper at vi kan spise lunsj.

Om en regissør ville vise henne sin nye film, da hun pensjonerte seg,

så sendte han den til henne i Great Barrington.

Hun var et av de mest sjenerøse menneskene jeg har møtt,

mot unge mennesker og dem hun ville oppmuntre.

Hvis hun leste noe hun likte, løftet hun straks telefonrøret

for å fortelle det til forfatteren. Det var veldig sjenerøst av henne.

Enkelte så det som at hun ville kontrollere, og styre og stelle,

men hun visste hvor vanskelig det kunne være å bli utgitt.

Jeg ble publisert i Film Comment fordi at hun oppmuntret meg.

Hun hadde lest mitt essay, og ringte redaktøren, og han publiserte det.

Jeg ble overrasket da jeg besøkte Pauline og hun hadde kopiert essayet.

Alle der fikk hvert sitt eksemplar. Hun likte å støtte vennene sine.

Hun gjorde en tapper innsats da hun gikk igjennom store mengder stoff:

Brev, filmmanus, noveller og romaner som folk hadde sendt henne.

Hvis hun sa at hun skulle gjøre noe, så gjorde hun det.

Kan dere gå sammen og se en av filmene dine?

Vi har vært både enige og uenige om mine filmer og andres, absolutt.

Woody Allen er unggutten som har arr for livet,

altfor snill og altfor truet til å være aggressiv.

Han er en frekk liten reke

som har oppdaget at språket lever sitt eget liv.

Mitt hovedfag er filosofi. Det er et herlig fag.

Hva er meningen med livet og døden? Liker du kinesisk mat?

Vi følte at en mislykket type kunne lykkes.

Jeg prøver bare å lage en morsom film

om emner som interesserer meg.

Folk føler at hans komiske karakter er sympatisk,

for han er den smarte storbygutten

som samtidig er intelligent og sårbar,

og ved hjelp av sin intelligens triumferer han.

Jeg vil ikke lage morsomme filmer lenger!

I "Stardust Memories" ser Woody Allen ned på dem som liker hans verk.

Han blir deres offer.

Påtrengende fans er plumpe eller stornesete med rare, jødiske navn.

Jeg liker dine tidlige filmer.

De ser inn i kameraet og trykker trynene sine opp mot Sandy Bates.

Hvis Woody Allen synes at suksess er slitsomt og vil slippe publikum,

så gjør denne filmen at han ikke trenger å bekymre seg.

Hun var tøff mot ham. Han tvilte på sine evner da han sto på toppen.

Hun syntes at han var på vei i feil retning, og skrev om det.

Jeg traff henne før jeg laget "Apocalypse nå".

Jeg husker tydelig at hun ba meg om

ikke å bruke "Valkyrierittet" av Wagner til helikopterkampen.

Den var brukt i Lina Wertmüllers "Syv skjønnheter".

Den hadde vært så effektfull der,

at folk ville forbinde den med filmen "Syv skjønnheter".

Jeg sa at hvis det går som planlagt,

vil det stykket forbindes med "Apocalypse nå".

Forventningene skyldtes nok delvis

at vi var klare for en visjonær, oppsummerende film med et klimaks.

Vi følte at man ikke kunne fortsette å servere populærkulturell boksemat.

Vi trengte noe nytt. Coppola følte nok det, men kunne ikke levere det.

Filmen hans bygde på store tanker som kom først mot slutten.

Skrekken har et ansikt, og man må bli venn med skrekken.

En konfrontasjon, en avsløring, et forsøk på å si noe stort.

Coppola satt fast i amerikansk selvhat og skyldfølelse.

Det hele kokte ned til: den hvite mannen, han er djevelen.

Jeg elsker lukten av napalm om morgenen...

Dette har alltid forbløffet meg:

I 1979 drar hun til Hollywood på Warren Beattys anmodning.

Hun skal produsere "Love og Money", Jim Tobacks andre film.

Jeg takket ja til å lage en serie filmer for Beatty.

Den første blir nok en film jeg er medforfatter til.

Hun tok en pause som kritiker

for å lage filmer med Warren Beatty og Paramount.

Jeg hadde et halvt år fri fra The New Yorker

og var litt lei av å skrive anmeldelser,

for filmene var så dårlige.

Warren Beatty var slu. Han betalte henne og skaffet et kontor.

Hun var en jomfru som gjerne ville bli forført.

Hun kunne ikke leve av lønna fra The New Yorker.

Man må være klar for konfrontasjoner hver dag

for at det skal bli rett. Jeg innså at det ville bli måneder med krangel.

Hun trodde at hennes rolle hos Warren ville bli en annen enn den ble.

Hun følte nok at hun ikke kunne være fri.

Jeg trakk meg ut før innspillingen og ble konsulent i stedet.

Hun rapporterte til filmprodusenten Don Simpson.

Ingen legemliggjør 80tallet mer enn Don Simpson.

Filmene har et slagord og ligner rockevideoer.

Hun og Don Simpson? Man ville at hun skulle mislykkes!

Den eneste gangen han hørte på henne, gjaldt David Lynchs "Elefantmannen"

Mr Treves, hvorfor hjelper du meg?

Hun bidro til at den ble laget. Hun beundret David Lynch.

Hun sa at hun savnet skrivingen. Hun var ulykkelig.

Jeg ser tilbake på det med beundring. Det var et sjansespill.

Pauline vendte tilbake til The New Yorker etter 6 måneder i California

Det var juli 1980 og utrolig varmt.

Jeg hadde lest hva Renata Adler skrev i The New York Review of Books.

Det var et angrep rettet direkte mot Pauline.

Hun tok det hardt. Det var harde ord.

Det skurrer veldig, rad etter rad, og er gjennomgående verdiløst,

og vi ser en forferdelig sak som er utbredt i kulturen:

Hun later til å lide av prosahypokondri.

Hun undersøker seg selv for å finne en tanke

og publiserer alt hun kommer på under prosessens gang.

Og hun kan ikke motstå hyperboler, sterke overdrivelser.

Renata Adler var litt slem. Hvem av dem er ute og sykler?

Hun prøvde å være mer som Pauline, enn Pauline selv.

Purister som Renata Adler syns ikke at PR er kritikerens oppgave.

Hun tar feil. Gode kritikere driver med PR. Det er det eneste rimelige.

Hun svarte aldri, og hun snakket aldri noensinne om det.

Hun kom på kant med mange. De ville tro at hun var en slem person,

ikke bare en kritiker som de var uenig med,

men at hun var moralsk og etisk korrupt.

Jeg er fremdeles sint. Hun sablet ned filmen på 3,5 sider

i The New Yorker. Helt nådeløst.

Etter det ville jeg aldri mer lese hva filmkritikerne skriver om meg.

Hun tok så jævlig feil! Og det var feil av henne å gjøre det.

Feilen med kritikk er at jeg ikke har mulighet til å svare.

Hun ventet ut de andres anmeldelser. Hun ville ikke være først.

Hun lente seg tilbake og så hvordan anmeldelsene gikk.

Så fant hun et svakt punkt, en angrepsvinkel.

"Shoah" var en ni timer lang film om de tyske dødsleirene.

Den ble mye omtalt og var imponerende på mange måter.

Den endelige løsningen er virkelig endelig.

Mennesker som konverterer, kan være jøder i hemmelighet.

Mennesker som landsforvises, kan vende tilbake.

Men mennesker som er døde, kommer aldri tilbake.

Hun var i San Francisco for å holde en forelesning.

Jeg traff henne. Hun var opprørt og skalv. Pauline skalv ofte.

Hun sa: Shawn publiserer ikke min anmeldelse av "Shoah"!

Han våget ikke,

for Pauline mislikte filmen. Hun syntes ikke at den var godt laget.

Claude Lanzmanns filmepos "Shoah"

består av intervjuer med mennesker som opplevde utslettelsen.

Jeg ber leseren bære over med at jeg ikke ser dette som et mesterverk.

Jeg syntes at "Shoah" var trettende.

Det går en på nervene å se dette hver dag.

Filmen ble hyllet av alle. Man gikk ned på kne.

Aldri har en film vært så viktig. Jeg er enig med deg.

Det var godt at noen søkte etter noe annet i en dokumentar.

Hun følte ikke at hun tok feil eller hadde begått en feil.

Hun mente at filmer om visse emner

ikke skal være umulige å kritisere.

Jeg var ikke enig med henne om alt.

Å sitte i et kinosete og se så mange døde stunder er en plage.

Det var litt ufølsomt.

Lanzmann er ikke så kresen.

Enkelte intervjuer virker laget på Woody Allens "møte for byidioter".

Det virker ikke velbegrunnet å gi dem så stor betydning.

Det fins ingen moralsk kompleksitet. Derfor er det ikke en utmerket film.

Filmen er trettende å se, for den gjør en innskrenket.

At folk ble så opprørt, forbauset meg.

Jim Hoberman angrep henne og brukte ordet "antisemittisme".

Hun ble kalt "selvhatende jøde".

Det var uheldig.

Hun ville ikke trekke seg bare fordi det var en film om utslettelsen.

Hva kan kritikeren gå ut fra, annet enn sin egen reaksjon?

Hvis man deler den allmenne oppfatningen,

lar man andre diktere hva man mener. Da fyller man ingen funksjon.

Min favoritt blant Kaels anmeldelser er den av "De kalte oss helter".

Pauline så den og skrev om den

på en måte som var veldig

modig, definitiv og lidenskapelig.

Man føler seg beskyttende.

Etterpå er man ikke klar til å snakke om den, eller om noe annet.

Hun nærmet seg den på en menneskelig måte. Da var hun som best.

Vi lever oss inn i mannens situasjon, den fæle følelsen av maktesløshet.

Dette nederlaget er sentralt i filmen.

Første gang jeg var i New York, så jeg en gruppe menn på en trapp.

En mann i et svett trøye skrek til en baby, som var ca. åtte måneder.

Han fikk øye på meg. "Liker du det ikke? Kanskje du liker dette?"

Han tok opp en flaske med rosa brus og tømte den over babyen.

Jeg kunne høre barnets høye skrik da jeg gikk nedover gaten.

Hva gjør filmen så veldig berørende? Kanskje jentas siste øyeblikk.

Det er en knivskarp skildring av skjørhet og styrke.

Bildet når hun dør, er ikke av denne verden. Det er plagsomt.

Det er den ytterste krenkelsen.

Jeg hører babyens skrik etter nesten 50 år.

Det er interessant å tenke på hvordan tekstene hennes ville mottas i dag

av kritikerkorpset, hvis det fins noe.

For det første har alt blitt fragmentert av internettet.

Folk kommer med alle mulige synspunkter.

Alt er tilgjengelig, så man føler at man ikke bryr seg om noe.

Ingen kan "eie midtbanen" på samme måte som hun gjorde.

Selv ikke The New Yorker har en like sterk stilling lenger.

Ytterligere bevis på at tvspill ikke blir gode filmer...

På rottentomatoes.com sammensettes kritikernes vurderinger.

Hun hadde vært vellykket nå, for hun kunne skrive korte beskrivelser

som inneholdt alt du ville vite om en film.

Jeg er takknemlig mot Stanley Kramer for at han tok med det øyeblikket

da Gregory Peck, som tidligere hadde avvist Ava Gardner,

ser henne på en hveteåker og spør:

Vil du fremdeles ha litt av min sæd på åkeren din?

Uten kritikere har vi bare reklame.

Kritikerens oppgave er å peke på og vekke interesse for

nye og innovative ting som viser hvordan kunstformen utvikler seg.

Hvis ikke kritikerne gjør dette, får annonsørene alt til å stagnere.

Hvis det ikke fins kritiske stemmer, vil ikke filmen utvikle seg.

Kritikerne tvinges til å tone ned kritikken sin

av gåsa som legger gullegg.

Ytterst få kritikere har motet, overbevisningen og riktig moral

til å anmelde en dårlig film ærlig.

Bransjen sender et signal: Ikke si noe dårlig.

Pauline i 2000, året før hun døde.

Hva er favorittfilmen din? I hele mitt liv?

Det er en fransk film som heter "Ménilmontant".

Det er en stumfilm av Kirsanoff. Jeg var helt gal etter den.

Hva er det mest verdifulle du har?

Datteren min og barnebarnet mitt.

Når var den beste tiden i livet ditt?

Nå.

Jeg hadde ikke planlagt å slutte.

Jeg hadde skrevet om noen filmer.

Jeg leste igjennom hva jeg hadde skrevet, og ble så nedslått.

Man investerer så mye følelser når man hyller folk,

og når man senere må slakte dem, blir man virkelig nedstemt.

Jeg følte at jeg ikke hadde noe å formidle.

Da hun sluttet i The New Yorker, skrev jeg om det

som om en idrettsstjerne hadde avsluttet sin karriere.

Det blir mye støy. Jeg prøver å kontrollere min Parkinsonshånd.

Mens hun var i The New Yorker på 1980tallet,

fikk Pauline diagnosen Parkinsons sykdom

Og hun fikk flere helseproblemer i løpet av sine siste år

Pauline var nesten barnslig håpefull om at helsen ville bli bedre.

Og at filmene ville bli bedre, selv om det virket umulig!

Hun var morsom og skarp inn i det siste.

En dag da jeg satt ved senga hennes og småpratet, sa jeg:

Det opphører ikke å forundre meg at mange "forfattere" ikke kan skrive.

Hun sa med veldig svak stemme:

Ja, de sier ting som "Det opphører ikke å forundre meg."

Noen uker før min mors begravelse,

som var i november 2001,

bestemte jeg meg for at jeg ville si noen ord.

Jeg følte at jeg ville det, men visste ikke hva jeg skulle si.

Paulines største svakhet ble hennes styrke: at hun var fri som skribent.

Hun var overbevist om at hun arbeidet for alles beste,

og at når man mener det godt, får det ingen negative konsekvenser.

Mangelen på introspeksjon, selvinnsikt, selvkontroll og tvil

ga Pauline frihet til å si hva hun mente, og finne en egen stemme.

Mangelen på selvforståelse vendte hun til triumf.

Kanskje er ingen kunst mulig uten en tiltro til publikum.

Det har ingenting å gjøre med fakta om hva folk kjøper og liker.

Den kommer fra kunstnerens overbevisning om

at bare hans aller beste er godt nok for andre.

Pauline trodde at hun trengte filmen.

Men det var filmen som trengte henne.

.:: TWA - Your Source Of Quality! ::. www.shareuniversity.org

Pauline Kael.

Jeg vil vende tilbake til spørsmålet om jeg tror at det går framover.

Jeg ser brevene som kommer til redaktøren...

En herre skriver at folk burde felle en tåre for henne, meg altså,

som kaster ut av seg syrligheter fra sin tomme seng.

Disse brevene kom etter en artikkel du skrev.

Dette er viktorianisme. Husker du viktoriatiden?

Da skulle mennene ta seg av tenkingen.

I den neofreudianske tiden anses kvinner som høres offentlig,

å være seksuelt utsultet.

Hvis de hadde noen i senga, ville de ikke bry seg om filmer.

Eller gå på kino!

Jeg tror ikke at vi er antifeminister i Chicago, Pauline!

Undervurderer du ikke kinopublikum? Jo, det håper jeg!

Jeg har tiltro til publikum, ellers hadde jeg ikke prøvd å formidle noe.

Jeg føler at man kanskje kan nå ut til noen der ute.

Tekst: Jan Helge Hordnes www.btistudios.com