Original subtitles

God kveld, frue, det er jeg som er Johan.

Angående rommet.

God kveld, frue. Unnskyld om jeg forstyrrer...

Johan!

Unnskyld om jeg forstyrrer.

Vent et minutt!

Har du dødd der inne? Skynd deg, Johan.

Vær så snill, vent et minutt.

Jeg hører lyden av hæler.

Det er Celestes hæler.

Hun kjenner meg ikke igjen, men...

Jeg skal flytte hjem til henne i morgen.

Jeg vet hvem hun er siden

Kurt har pekt henne ut for meg.

Celeste var datter av en stor forretningsmagnat

som døde for 20 år siden.

Han fikk henne inn i Hollywood på åttitallet.

I noen år var hun en ganske kjent filmstjerne.

Men da faren døde ville ingen lenger ha noe med henne å gjøre.

Hun flyttet til Nice med arven.

Etter noen år giftet hun seg med Jules.

Kurt har fortalt at

skjønnhetsgruppen som Jules grunnla

i Paris på syttitallet gjorde ham økonomisk uavhengig

da han siden solgte det.

God kveld, jeg heter Johan.

Celeste, kom inn. Takk.

Hvordan smakte det?

Utsøkt.

Det heter chateaubriand.

Den er døpt etter forfatteren.

Da må han ha spist mye Chateaubriand.

Nei, det gjorde han ikke.

Unnskyld?

Jeg mener, i det minste ikke som man vet.

Jules er forelsket i Kurt.

Kurt har fortalt at når Jules ikke bor i villaen med Celeste

så bor han i leiligheten sin i Antibes

eller på ulike hotell på rivieraen.

Det er det jeg vet om Celeste.

Har du bodd her lenge?

I 20 år nå.

Trives du her?

Det er et godt spørsmål.

Jeg er ikke sikker på det lenger.

Hvorfor ikke?

Det er...

...fullt av gamle folk.

Det begynner å bli sent. Du kan sove her om du vil.

Takk, men jeg skal til Nice.

Jeg skal treffe Kurt og Baltazar.

Jeg forstår.

Det føles som om det var så lenge siden.

Det er bare noen få minner igjen.

Og dette er det tidligste.

Jeg satt på en benk.

Jeg vet ikke hvorfor, vet bare at jeg satt der.

Som en gammel mann.

Baltazar! Blir du med på en drink?

Dessverre, jeg er blakk.

Hva er det med dere svensker, Johan også.

Enkelte må jobbe for pengene sine.

Snakk engelsk!

Og andre ikke.

Jeg kjenner bartenderen, jeg får gratis drinker der.

Så klart du har.

Den jævla Kurt...

Han svette ikke engang, han skinner bare.

Jeg innser at jeg begynner å bli gammel.

Indre skjønnhet, penger, suksess, utdannelse.

Alt det kommer gratis om man bare kjemper for det.

Det kommer med alderen.

Men ungdom kan du ikke kjempe deg til.

Det er faen lettere å kjøpe kjærlighet enn ungdom.

Hva jobber du med?

På solariet.

Du er litt blek til å jobbe på et solarium.

Jeg vet det...

Kanskje vi kan gjøre det sammen en gang?

Gjøre hva?

Sole i solarium.

Hvorfor?

Hvordan gikk det hos Celeste, gikk det bra?

Ja, jeg tror det.

Men vet hun at Jules treffer Kurt?

Det er klart hun vet, men det trenger du ikke ta opp med henne.

Nei, nei.

Kom, vi danser.

Celeste er ikke en filmstjerne, hun er en skuespiller.

Hun har ikke spilt i en film på ti år.

Og vet du hva? Mannen hennes er forelsket i meg!

Nei det gjør vi ikke!

Absolutt ikke.

Hvis jeg sier ja, kommer han til å hate meg.

Hvis jeg sier nei, kommer han også til å hate meg.

Knepet er å holde dem i midten, å la dem håpe.

Jeg betaler leia for meg, Baltazar og Johan!

Vi ringes senere.

Bra, ha det.

Jeg hørte at du traff Celeste i går.

Hvordan gikk det?

Det gikk bra, hun virker hyggelig.

Jeg knuller ikke de folkene for at de er hyggelige!

Ok.

Jeg skal spise lunsj med Jules klokken ett.

Den der jævla Kurt får ikke engang i bakrus.

En ny dag, en ny en dollar.

Eller som mann sier i de kulturelle delene av verden.

En ny dag, en ny euro.

Når flytter du inn hos Celeste?

Velkommen. Takk.

Litt te? Ja, gjerne.

Du kan bruke telefonen så mye du vil.

Det fungerer ikke så godt mellom meg og Jules.

Men det er et ekteskap på 20 år og det er lang tid.

Celeste forteller at hun og Jules ikke har det bra sammen.

Men det vet jeg jo alt.

Hun sier at hun har en god psykiater, så jeg forstår ikke

hvorfor hun må si alt dette til meg.

Se der borte.

Ja, det er vakkert.

Det er for stort.

Men... Jeg kommer nok til å dø her likevel.

Jeg ble jo født her.

Kurt vil ikke jobbe.

Jules forsørger ham... Det gjør ikke noe.

Jeg har det bra likevel... Jeg har huset mitt.

Og vennene mine...

Vent, vent...

Hva er det?

En øyenvippe... Ingen fare...

KRANGLINGØ

Hei.

Hvordan går det?

Det er bra.

Hva holder du på med?

Spionerer du på meg?

Hvorfor, ut med språket?!

Hvorfor? Forklar deg! Hvorfor?!

Jeg ville bare se hva du gjorde.

En til takk.

Vær så god. Takk.

Skål.

Regningen, takk.

Skål?

Nå føler jeg meg som Tintin igjen.

Følelsesmessig, altså.

Ja.

Hva, gjør du det også nå eller?

Det er kveld og det store blå kommer over meg.

Og er man franskmann så er det litt julaftenstemning.

Men jeg kjenner ikke noe av det om jeg skal være ærlig.

Jeg føler meg utenfor.

Det er ikke så rart, jeg er ikke fransk. Men likevel.

Det er underlig hvordan denne følelsen kommer, dette...

Vemodet.

Jeg føler meg så rar.

Så fremmed.

Og det er det Tintin føler også?

Forestill deg dette. Du er hjemme alene på Julaften.

Og du har valgt det selv.

Og likevel kommer den... sugende følelsen.

Vemodet. Det uhåndgripelige, jeg vet ikke.

Det store blå, liksom.

Da tenker jeg sånn, Tintin har en mengde ulike følelser

som han ikke vet hvor han skal gjøre av.

Det koker i ham, det presser i brystet på han.

Og han vet ikke hva han skal gjøre med det.

Det er omtrent sånn. Jeg vet ikke...

Det er vel nettopp det.

Jeg trodde at Tintin kom fra Belgia.

Nei, Tintin var ikke fra Belgia, Hergé var fra Belgia.

Tintin var franskmann.

Jeg går og legger meg.

Jeg er lei for det.

Det er ok.

Det går bedre neste gang.

God dag.

Får jeg presentere Jules. Jules, dette er Johan.

- God dag. - Hyggelig.

Hvordan går det?

Hva med en cocktail?

Vil du ha litt Gin og Tonic?

Nei, bare tonic takk.

Jules, jeg liker huset ditt.

Jeg drar inn til byen.

God kveld.

En julaften var både hun og jeg alene hjemme.

Jeg var 17 eller 18 og hun var yngre.

Vi pratet sikkert en time på telefonen.

Hun spilte åttitallsmusikk for meg.

Og det hørtes for jævlig ut, men...

...det spilte ingen rolle, jeg var bare glad for å høre stemmen hennes.

Vi bestemte oss for å treffes på solariet om en time.

Jo, det går bra.

Ok... Vi ses snart. Ha det...

God morgen. Hvordan går det?

Hva sier du om å dra til stranden i dag?!

Se, der er Kurt!

Ja, ser man det...

En hore på jakt.

Hun var så vakker i det ultrafiolette lyset.

Ihjelfrosne mennesker i filmer har omtrent samme farge.

...men kanskje litt lysere.

Selv om man ikke får se med åpne øyne i solarielys

så kunne jeg ikke la være.

Dette stedet var i verdensklasse.

Men de sluttet å anstrenge seg etter at de fikk en Michelin-stjerne.

Hei kjære du. Velkommen.

Hvordan står det til? Bra, hvordan gikk det på Røde Kors-ballet?

Det ble en god innsamling.

Og serveringen blir verre og verre.

Den nye eieren har melket konseptet.

Ha en tilstelning her hos meg neste gang.

- Å, det gjør jeg gjerne. - Bordet er klart.

Servicen er skitt...

Hører du?

Ja, jeg lytter.

- Gjør du virkelig det? - Ja, ja.

Hvis du hører, hvorfor ser du ikke på meg?

Du ser mot inngangen, ikke på meg.

Nei, nei. Jeg lytter.

Skal jeg fortsette? Ja...

Ok, så... Hvor var jeg?

Michelin-stjernen...

Ja, nettopp... Etter den utnyttet de varemerket sitt.

Hvordan går det?

Vil du se bilder fra min ungdom?

Dette er fra promoteringen av en film vi gjorde her i Nice...

Regissøren var gal. De er oftest det.

Det var alltid jeg som måtte gå og handle.

Hun kunne også, men det var bare jeg som kunne kjøpe øl og sigaretter.

Hun skrev en liste og jeg handlet.

Her er Prinsesse Grace av Monaco da hun besøkte innspillingen...

Det var et stort øyeblikk.

Jeg sminket meg selv. Jeg var vakker.

Hva er det?

På et vis likte jeg det. Jeg følte meg behøvd.

Jeg kunne tilføre noe.

Tiden flyr...

Dette er en film av Truffaut.

Der var det slutt.

- Ikke mer? - Ikke ennå.

En presang, kanskje en parfyme.

Din venn Celeste.

Denne er testet på dyr.

Forstår du ikke at dyrene lider?!

Forstår du ikke hva dyrene går gjennom?!

Innelåste i bur, fastlenket. Nåler overalt, torturert.

Det var den selvåren. Det var bråk om

de selene som ble drept utenfor Norge

eller i Ishavet eller i den nordre delen av verden.

Hun anstrengte seg for å være rolig.

I avisen fantes det et bilde av en blodig sel

og en navneliste. Hun ba meg skrive under.

Jeg visste knapt hvordan en sel så ut, det tror jeg ikke hun visste heller.

Hva er det forskjellen? Vi spiste jo kjøtt til lunsj.

Hun var desperat.

Hva? Hva faen snakker du om?

Hun hadde jo rett.

Har jeg sagt noe om det? Pratet jeg om det? Nei!

Det var helt umoralsk å ikke skrive under på listen.

- Kom her. - Ikke rør meg. Ikke rør meg!

Ok...

Bryr du deg ikke? Det spiller kanskje ingen rolle.

Nei, kom tilbake med en gang!

Det står at den er testet på dyr.

Er du dum, eller hva? Hva tenker du?

Hør på meg!

Unnskyld...!

Unnskyld!?

Vel, det er en start.

"Gikk du akkurat bak, unnskyld. Gjorde det vondt?"

Det går over, det er bare neseblod.

Jeg visste at hun gjorde det med vilje men...

...det nyttet ikke å ta det opp.

Hun gjorde slemme ting mot meg hele tiden.

Men etterpå sa hun alltid unnskyld og at hun elsket meg.

Og jeg sa at jeg elsket henne.

Du vet vel at jeg ordner et sted å bo for deg?

Jeg vet det, takk, men jeg trenger en jobb også.

En jobb? Du trenger ingen jobb!

- Du trenger ikke engang jobbe. - Hva mener du?

Utnytt situasjonen! Dette er Den franske rivieraen.

Her nede lever de unge av de gamle.

Ikke omvendt.

Det spiller ingen rolle hva du syns, sånn er det.

Iblant blir det så opplagt, styrken i å være ung.

Og vakker, for de fleste er det en umulig drøm.

Ærlig talt! Du kan leve av de gamle på en god måte

eller en dårlig måte.

Uten engang å tenke på

at ungdommen er det største talentet du har her nede.

Jeg håper ikke at ungdommen er det eneste talentet jeg har.

Bruk det du har!

Jeg syns at vi prøver igjen.

Hold på hatten.

Du tar livet av meg, dette er patetisk.

Unnskyld? Hvem er patetisk?

Hvordan våger du å prate sånn til meg?

Du og Kurt da?

Så patetisk. Å nei du blir her!

Og du holder kjeft!

Skal jeg holde kjeft? Virkelig ikke!

Vær så god!

La ham være! Er du gal? Jeg hater deg!

Hvordan kan du ta inn en hore i mitt hus?

Det er mitt hus. La oss være i fred.

Forsvinn eller så ringer jeg politiet.

Det var en julaften.

Annelis mamma og stefar hadde fest.

Det var et karneval.

Alle var fulle og høye.

Datteren din er her...

Lille venn, hei.

Er du hjemme nå?

Du...

Vi har spist...

- Vil du ha litt... - Nei, jeg har alt spist!

- Skal du ikke ha litt... - Nei, det er ok.

Litt rester og litt...

God jul!

Hva gjør du?

Ikke rør meg. Ikke rør meg!

Du skal bare holde hånden der...

Mamma! Mamma!

Den franske rivieraen har 270 soldager i året.

Trolig har de alle passert nå.

Det føles som om det har regnet i evigheter.

Jeg kan ikke gå inn dit, jeg kan bare ikke...

Hei. Jeg...

Celeste, jeg skal hente noen ting.

Nå er jeg klar, Celeste... Ha det.

- Vi ses, Johan! - Ja, vi ses.

Jeg går og legger meg.

God natt.

Jeg husker at hun ringte meg sent en natt.

Hallo?

Det var første gangen på måneder som hun kontaktet meg.

Hun sa at hun har vært ved porten min men at hun ikke husket koden.

Hun var beruset og snøvlet.

Jeg sa til henne at portkoden er hennes fødeår.

Men hun sa at hun ikke husket.

"Kan du ikke bare komme ut og møte meg?"

Ja, jeg kan komme ned.

Jeg kledde på meg og gikk ut i den iskalde vårnatten.

Der sto hun med sin for store parkas.

Jeg kjente hvor tynn hun hadde blitt og at hun luktet alkohol.

Tross at hun var full så kunne hun ikke se meg i øynene.

Jeg spurte hvorfor hun kom, hun hadde jo vært i byen før uten ta kontakt.

"Men jeg elsker jo deg," sa hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.

"Hold opp," sa jeg.

Vi kysset, men ikke noe mer.

Og så sovnet hun.

Jeg la et teppe over henne og følte meg som en helt.

Min venn er syk, jeg trenger en ambulanse!

Hun er bevisstløs og hun kaster opp.

Ok, ok.

Hallo.

Ta toget og kom hit.

Gå av toget ved St. Raphael og ta en drosje ved stasjonen.

Be sjåføren kjøre deg til Notre Dame-klinikken.

Hva skjedde?

Ingen fare. Jeg tok noen piller for mye.

Hva fikk deg til å komme hit?

Jeg var full.

Hvor lenge er du i byen?

Du, jeg må virkelig stikke nå.

Jeg er bare her i fire dager, jeg har mye å gjøre.

Kan du ringe siden?

Du kan kanskje komme på middag.

Jeg ringer deg.

Lover du å ringe?

Ja, jeg lover.

Slutt å mase.

De vil at jeg hviler meg her noen dager...

...før jeg kan dra hjem.

Men hun ringte aldri.

Jeg ventet og ventet.

Jeg prøvde å ringe flere ganger, men hun svarte aldri.

Hun skulle være i byen i fire dager og det var de lengste dagene i livet mitt.

Hvordan går det hos Celeste?

Som vanlig.

Hun har det bedre snart.

Og så har hun jo deg også.

Jeg er faktisk på vei herfra.

Dette funker ikke lenger.

Jeg er blakk og ingen penger på vei inn.

Og ikke blir man yngre.

Ikke en dritt får man gratis, ikke som deg og Kurt.

Ingenting.

Tilbake til Sverige og virkeligheten.

Det er på tide å våkne opp nå.

Jeg drar neste uke.

- Hvor har du vært? - Ute.

Jeg vil at du blir hjemme, husk at jeg er syk...

Jeg kan trenge din hjelp.

Unnskyld, jeg tenkte ikke.

Jeg har aldri bedt noen om noe.

Det hadde vært trygt om du ble inne...

Ja, jeg lover.

Jeg henter mer.

Det var første og siste gangen jeg var i leiligheten hennes i byen.

Det var en avskyelig stank i hele leiligheten.

Det luktet ammoniakk.

Nesten hele tiden satt jeg der stille.

Det stresset henne veldig.

Jeg var nødt til å gå derfra.

Vent, vent.

Skal du gå?

Hvor skal du da?

Du, kan du ikke bli?

Johan?

Men gå da...!

Nei, ikke gå.

Johan, bli.

Ta av deg jakken.

Men vær så snill!

Jeg gikk aldri i begravelsen hennes.

Framfor alt for at jeg ikke visste om hun hadde villet det eller ikke.

Det er så teatralsk å sitte ved en gravstein.

Følelsen av at millioner mennesker så på meg.

Som om CNN sendte direkte fra besøket mitt.

Og folk satt hjemme og lo foraktelig av meg.

Men så tenkte jeg: Jeg bryr meg ikke om at dere stirrer på meg.

Og så lot jeg tårene komme.

.:: TWA - Your Source Of Quality! ::. www.shareuniversity.org

Norske tekster: Per Olav Wiborg- Maurstad www.ordiovision.com