Original subtitles

Karaoke har vært stort for meg siden 1992.

Her er en karaokemaskin. Det er et impulskjøp fra Danmark.

–Loppemarked i Danmark. –Jeg måtte bare ha den.

Andreas har så vidt begynt.

Det er moro. Så han arver vel det anlegget etter hvert. Kanskje.

I et skogholt utenfor Kongsvinger,–

–et steinkast fra svenskegrensen, tollstasjonen, riksvei 2–

–og furutrær så langt en ser, ligger ferieperlen Montebello Camping.

Dette er trangt!

Dere er rette ektefolk.

Med 200 campingplasser er familie– drevne Montebello et eget samfunn.

Fra hele Norge dukker det opp faste ferierende,–

–teltere, combicampere, bobilentusiaster, hyttefolk,–

–og til og med noen fastboende.

–Huff. –har noen bæsjet i vasken?

På Montebello er ingen dager like.

Men alle blir tatt imot med åpne armer.

Kan ikke du ta på deg en slik maske, Erik?

Velkommen til Montebello Camping.

Bra. Men det er noen små skjønnhetsfeil, ser jeg.

Det er mye følelser i meg.

Erik renser ikke blåbærene, men heller mine bær.

Uffa meg.

Sommeren slentrer seg av gårde.

Camperne nyter solen idet vaktmester og radiovert Sverre–

–setter seg bak spakene på Radio Sentrum.

Og blant lokale nyheter har han i dag en viktig beskjed.

Dere lytter til Radio Sentrum. I kveld skal det arrangeres karaoke.

Det er Per Arild som står for den tilstelningen.

Vi håper folk stiller opp–

–og synger med. Møt opp!

Den som kan krype og gå.

Per Arild skal arrangere karaoke. Noe han har planlagt hele sommeren.

For Per Arild er ikke karaoke en hobby, det er en livsstil.

Det er en kopp jeg har bestilt på den siden som jeg har.

Der har jeg en t–skjorte, kulepenn og...

Det er en egen side jeg har laget selv.

Innlegg som ikke har noe med karaoke å gjøre, blir slettet.

Ellers utarter det seg.

Nå er det forberedelser til karaokekvelden på Montebello.

Vi burde vel egentlig sette opp noen plakater...

–Før lørdag? Har du noe..? –Andreas har vel noen tegnesaker–

– vi kan bruke. –Nå får du brukt bokstavene–

–som du er så flink til. I hvert fall noen.

Ikke skryt for mye, om en det ikke til.

Nei da, jeg skryter ikke, jeg bare spør.

Hva skal jeg skrive helt øverst?

Bare skrive "Karaoke" og så skrive "karaoke i gapahuken"?

Eller på bålplassen. Det er ikke alle som vet at det heter gapahuken.

Det skal fenge litt når det henger på veggen.

Da ser de den når de kommer inn porten, at den plakaten er...

Hvis den er fargerik, må de bort og se på den.

Det er det som er viktig.

–Da lager jeg litt prikker rundt. –Ikke bruk samme fargen på alt, da.

Jeg lager mange prikker. Dette er moro.

Jeg må bare stoppe, ellers kan man ikke lese teksten til slutt.

–Det blir fint. –Og et her.

Så tar du et lite under der nede. Under der. Der setter du et lite et.

Hold den opp nå.

–Den syns, den. –Det... Ja, nei... Bra.

–Ja. –Men...

Det er noen små skjønnhetsfeil, ser jeg.

–Hva da? –Den o–en der er ikke helt god.

Ja, men jeg skriver slike o–er.

Sånn, da. Er det noe mer?

Nei, den var fin, ellers.

Alt som har med karaoke å gjøre, det syns jeg er gøy.

Men alt har ikke med karaoke å gjøre. Det er mye annet som skjer.

For daglig leder Lars Christian begynner dagen alltid med et smil.

Jeg er klar med klypa mi, for å gå en liten søppelrunde.

Se! Det er ikke noe pent at det ligger strødd.

Da er det veldig greit å få plukket opp.

Når man går runden sin om morgenen, kan man prate med folk.

Og ta liten kaffekopp. Det er en fin start på dagen.

Hallo! God dag, mister.

Jeg er ute på søppelrunden min.

Der så jeg noe stort.

Der var det en.

–Det er Montebello–grå? Det er bra. –Ja.

–De er så forskjellige farger. –Montebello–grå er Montebello–grå.

–Spørs hvilket fabrikat man... –Jeg trodde det gjaldt Jotun jeg.

–Så du kan få..? –Se her.

Gi deg. Er det stor forskjell? Nei.

–Se her. –Ja.

Hva? Jeg tenke man kunne si:

Jeg skal ha Montebello–grå. Så det er en forskjell der også?

–Ha en fortryllende god dag. –I like måte, du.

–Takk. Ha det. –Ha det.

Lars Christian har fått litt å tenke på,–

–men er fortsatt i strålende humør.

Det er flere som strekker på beina.

Snefrid og moren er på vei til skogs.

–Ja, vi skal plukke blåbær. –Ja.

–Må bare finne dem først. –Ja.

–Vi går inn her. –Skal vi se om vi finner noe.

Du har vel plukket alt sammen, du vel.

Nei.

Se her. Hele veien. Se bort der.

Å, jeg må sette meg ned med én gang.

Se de svære bærene!

–Oi! –Det var det jeg sa.

Vi skal ha til dessert i kveld, så skal jeg lage syltetøy i morgen.

Jeg gidder ikke gå alene. Ha med moder'n.

Jeg får ikke med Erik på sånne blåbærgreier.

Han Erik renser ikke blåbærene, men heller bærene mine.

Uffa meg. Jeg har bær, jeg også. Ikke bare blåbær.

–De er søte og gode. –Ja.

Behøver ikke å ha sukker på engang.

–Det kan jeg smake. –Må spise.

Søte og gode.

Bærene til Snefrid er søte og gode.

Utenfor plass nr 10 på sørsiden vil Ole Martin vaske stefarens fine bil.

Skal jeg lære dere hvordan man vasker bil?

Jeg vasker bilen med zalo. Jeg tror det funker. Vi sier det.

Hans og mamma har vært sammen i over et år.

Jeg gleder meg til de skal gifte seg. Glad på hennes vegne.

At hun fant den rette.

Om hun ikke hadde møtt ham, hadde vi ikke hatt denne kule bilen.

Så det hadde vært litt kjedelig.

Sånn, da er jeg ferdig.

Jeg er ganske fornøyd. Vi får spørre hva sjefen sier etterpå.

Hans, nå må du vurdere bilen din.

Har du vasket den? For en gutt! Det må jeg se.

–Sånn, ja. Er den rein? –Ja.

Du vet hva man gjør i militæret?

Så skal du sleike på den.

–Den er rein. –Kaller du det reint?

Det er rare greier fordi du ikke har råd til bilsåpe.

OK, da. Men det ser bra ut.

Du har vært flink. Den var forferdelig møkkete.

Husk når du er ferdig å vaske, så rydder du opp etter deg.

–Det skal jeg selvfølgelig. –Det er viktig. Den er god.

Vær så god.

Alltid koselig å få vite at man har gjort en god jobb.

Får bare rydde opp, så han blir enda mer fornøyd.

Smaken av renhet.

Og med dagens eneste gjøremål unnagjort, kan Ole Martin nyte dagen.

Ved combicampen til Kim og familien er stemningen litt mer usikker.

Kim er som alltid i godt humør og vil overraske–

–den noe skeptiske familien sin.

Jeg lager mat til familien. Tenkte vi skulle kose oss litt ekstra.

Det er jo så fint vær i dag. Kjempedeilig.

Jeg har satt meg ute. Det er så kaldt og enda kaldere der inne.

Det er vått og rått. Jeg prøver å få opp varmen.

Heldigvis er solen kommet nå.

Nå skal vi kose oss. Jeg har dekket på fint ute.

Så det tror jeg blir hyggelig.

Barna er inne og spiller litt.

De gleder seg nok til å få litt mat.

–Er det fint her, barn? –Nei.

–Jo. –Nei.

Skjønner ikke hvorfor. Det er jo så mange hyggelige barn her.

Nei.

Det er kanskje fordi dere ikke har pratet med dem?

–Dere koser vel dere? –Nei.

Jeg tror nok de egentlig koser seg.

Setter ut den også. Nå er det snart mat.

Han styrer og ordner. Jeg orker ikke å engasjere meg mer.

Kim, det brenner på bordet.

–Oi! –Hva er det du driver med?

Jeg driver og lager mat.

Det var bare lyset som slukket.

Det er koselig å lage mat. Det er fint vær og alle koser seg.

Hun leser og koser seg. Jeg koser meg veldig.

Det er mat, Jeanette.

–Jeg skal bare lese ferdig først. –Ja.

–Kan ikke du ta med stolen bort? –Kan du ikke ta den der inne?

–Nå er det mat! –Skal bare spille ferdig først.

–Kan ikke dere gjøre det etterpå? –Nei, jeg må spille ferdig.

–Ja, ja, dere får komme ut snart. –Ja.

Da begynner jeg så lenge. Da får jeg kose meg litt i stedet.

Det blir i hvert fall veldig godt, dette.

Mens Kim koser seg og håper at familiens humør vil tine,–

–har Lars Christian kommet litt lenger på sin fredfulle søppeltur.

Jeg må en tur i gapahuken og sjekke der og. Se hvordan det står til der.

Her var det rotete nå. Her må vi... Oi!

Her må vi...

Ja, ja, ja.

Her må vi bare begynne. Nå må jeg... Oi!

Her har ungene lekt.

Her ser dere hvor viktig det er å gå en sånn runde om morgenen.

Få satt inn nye poser i søppelspannene.

At det er ryddig.

Fader, altså.

Dette liker jeg dårlig.

Det er ikke sikkert det er ungene som har gjort det, men dette er ungene.

Nå ble jeg nesten litt lei meg. De har herjet,–

–og det syns jeg ikke noe om. Dette er ikke greit i det hele tatt.

Dette har jeg aldri opplevd før. Nå ble jeg lei meg.

Dette er ikke greit i det hele tatt.

Dette er ikke unger. Får jeg håpe.

Det er ikke noe kjekt å se dette. Nå har vi jo kjøpt ny grillhytte.

De har dratt ut søppelposer.

Dette er ikke greit.

Dette syns jeg ikke noe om.

Mens Lars Christian ergrer seg over rotekoppene skal Per Arild og Grethe–

–promotere karaokekvelden.

–Her var det kaldt. –Ja, det er ikke noe varmt.

Per Arild er lidenskapelig opptatt av karaoke.

Grethe har laget flotte plakater så mange får med seg arrangementet.

Hei, skal bare henge opp plakaten.

Den var ikke mye rett, da.

Det kan være bokstavene som er litt skeive.

–Da er den skeiv. –Heng opp du nå.

Ikke bry deg om det.

Hvis vi henger den over den grønne kassa...

–Over den grønne? –Mellom herredoen og vaskerommet.

Litt lenger bort, ellers får du ikke noe å slå i her.

–Jo, vi kan... Der? –Ja.

Du hadde ikke stift.

–Hei, er du ute og kjører nå? –Hei, Tom!

–Karaoke? –Ja, du kommer, du?

Ja, prøve på det.

–Det er bra. –Du har delvis lovet å synge.

–Ja, vi får se hvordan formen er. –Ja, det er klart.

–Har du teipen? –Ja.

Sett den der.

Ser de ikke den, er de blinde.

–Den ser de. –Ja, den ser de.

–Ser du... –Ser du den?

Kom bort og syng, da!

–Ja. –Da er det gjort.

Med godt synlige plakater kan de si seg fornøyde med promoteringen–

–og dra tilbake til vogna med store forventninger.

Hos Snefrid og Erik bryter lyden av oppussing stillheten.

Spikerteltet har tatt sin tid, men nå er de snart ferdige med prosjektet.

Dette er... Jeg driver og kler inn oppunder taket ved campingvognen.

Men det er bare å få den oppunder her.

–Skal jeg stå og holde meg ihjel? –Ja, sånn kan du stå–

–i hele evigheten.

–Like før jeg svimer av. –Ikke gjør det.

Jeg skal ha dem under falsen her.

–Det spørs om jeg får den innpå der. –Det skal ikke være enkelt.

Det skal bli deilig å bli ferdig. Får håpe vi får noen dager fri–

–før han skal begynne å jobbe igjen.

Nå har vi holdt på i over tre uker.

I tre uker har vi drevet på her.

Den verste jobben gjenstår. Vet du hva den er?

Det er å male alt sammen, innvendig. Men det får jeg bare ta etter hvert.

–Én og én vegg av gangen. –Det blir ikke gjort i år.

–Jo, det kan hende. –Hvis du er edru nok.

Edru nok.

Da går det mye fortere, hvis man er litt på drammen.

Ja, kanskje.

På druen. Da går det mye fortere enn det man hadde gjort edru.

Da kan du sitte i godstolen med en øl mens jeg maler.

Det var vakre ord.

–Det siste ordet. –Det blir det siste, ja.

Det skal vi ordne.

–Huff. –Er det noen som har bæsjet i vasken?

Fine greier. Helt supert. Knall.

Nå har vi fått beskjed om å pakke. Vi skal få noe bedre å bo i.

–Jeg er kjempespent. –Det er sikker mange som kan synge.

Man får håpe de tør å komme opp. Karaoke er for alle.

Montebello står aldri stille. For at gjestene skal være bekymringsfrie,–

–må man ha en dyktig vaktmester. Så Sverre har hendene fulle.

Men etter en lang dag med finslepen retorikk i radioen, er en pause godt.

I dag får han besøk av stamgjesten Jens, som har med en godbit.

–Sitter du her, Sverre? –Er du også oppe? Oppegående.

Ja, godt med en pause. Har du lyst på en is?

–Ja takk. –Jeg så at du hadde kaffe.

Du vil ha kaffe, ja.

–Det er båtis. –Ja, det går.

–Denne isen er det IQ–sperre på. –Da må du hjelpe meg også.

Jeg tror det er barnesikring.

Du skal ikke spise papiret. Det er det inni.

Flott dette. Oi!

Ja, det er Sverre. Oi da. Oi da.

Er det på herretoalettet?

Ja, det skal vi ordne.

–Huff. –Har noen bæsjet i vasken?

Nei, det var en tett vask på herretoalettet.

Folk slenger alt oppi vaskene i dag. Det er liksom...

Du ser bare avdelingen der de tømmer campingtoalettene.

Den vasken der. Man skal jo tømme i klosettet.

–Jeg kan bli med. –Det er bra, det.

–Takk for kaffen, Sverre. –Takk for isen.

–Bare hyggelig. –Det var koselig.

–En bør ta seg en pause når en kan. –"Koselig at du kom, og når du går."

Da får vi se.

Her, ja.

Den er helt tett.

Folk står her og vasker seg i huet, og da blir det hår i...

Det blir hår i huet. La meg finne ei bøtte.

Ja.

Se om vi kan...

Jeg får se om du gjør det riktig.

–Her, ja. Å fy! –Helt tett.

–Se på denne her. –Ja, helt tett.

Jeg slipper å få hele fingeren i dritten, ja.

Mye hår.

–Der, ja. –Det er en kjærlighet–på–pinne.

Ja. Det er nok det.

Ja, det er mye rart i en vask.

–Er det åpent? –Ja.

Du er flink.

–Det er ikke noe papir her. Nei. –Jo. Vri.

Jeg vrir for harde livet, jeg.

Andre veien. Andre veien.

–Nei. –Jo.

–Du skal vri opp. –Hæ?

Den andre veien kan man ikke vri. Kan du høre på meg, nå?

Det er utrolig.

Oi!

Den har spesielle... Der, ja.

Jeg trenger ikke så mye papir, jeg, som har så små hender.

–Da var i hvert fall den vasken åpen. –Ja, så det er bra.

Pompel og pilt–opplegg. Bedre med to reparatører enn ingen.

Men du må ta den krana nedi der, etterpå.

–Det fikser vi. –Det gjør vi.

Pompel og Pilt kan si seg fornøyd med godt utført arbeid.

For Kim og familien har ferien tatt en brå vending. Verken sol–

–eller Kims entusiasme kunne muntre opp den noe misfornøyde familien.

Ja, nå pakker vi sammen. Jeg har nok vært for litt for optimistisk.

Og litt for positiv til combicamp.

Nå pakker vi ned, så skal jeg ordne en overraskelse til familien.

Nå skal vi pakke. Kim har sagt at vi skal få noe bedre å bo i.

Jeg er kjempespent. Så da tar vi alt ut, så skal han komme med noe annet.

Det ble ikke så stor suksess med combicamp–livet.

Nå skal vi gjøre noe annet. Vi skal fortsatt være her, da.

Jeg skal ordne noe til familien. Det blir knall.

De har store forventninger, og dem skal jeg innfri.

Sånn, ja.

Føler en viss glede nå når denne forsvinner.

Jeg er veldig positiv til hva han kommer med.

Vi får sette oss ned og vente.

Da var den på, så da drar jeg og bytter.

Ha det, barn.

Da kommer jeg snart tilbake.

Kim legger ut på sommerens kanskje viktigste tur hittil.

Turen for å redde familiens ferie.

Hans og Monica har fått besøk av venneparet Magne og Mona.

De har dratt til Sverige for å vise at campinglivet kan by på–

–kultivert underholdning.

–Hva er dette for noe spennende? –Det er kunstutstilling og diverse.

–Nå trommer jeg dere inn. –Ja.

Mona trommer dere inn.

–Så flott. –Flott. Masse utstilling.

–Utrolig... –Hvor skal vi begynne?

Se på det bildet. Se de fargene på de fjellene.

–Er det en engel? –Ja.

–Den var veldig stilig. –Utrolig fint.

Hun er litt glad i engler. Hun er en engledame. Du ser det på...

–Så hyggelig. –Da datt jeg rett inn her.

Og hun er min engel, så jeg laget henne sist.

Så jeg har min egen engel.

Se her. Her har vi en.

–Danseband? –Vi skal synge og spille litt.

–Vi kan ta en sang nå, hvis dere vil. –Koselig, da.

Spille litt.

Det ble litt mye, dette.

Det er mye følelser i meg.

–Det er lov å gråte. –Det er det.

Tusen takk for kjempefin sang. Nå orker jeg ikke mer.

–Skal vi ta en lystigere? –Alt du hadde sunget nå, er...

–Du bare griner? –Jeg er følelsesmessig kjørt.

Hans lar seg tydeligvis berøre av vakker musikk.

Det er et godt tegn for Per Arild, som nå sjekker teknikken–

–og alt ligger til rette for at kveldens arrangement skal lykkes.

I kveld er det karaoke i gapahuket.

Vi har montert anlegget, så får vi se hva kvelden bringer.

Vi håper på masse folk. Det er sikkert mange som kan synge.

Vi får bare håpe at de tør å komme opp. Karaoke er for alle.

Alle synger karaoke i dag. Det finnes så mye.

Det ligger sanger ferdig med tekst på YouTube.

Du kan laste ned fra YouTube. Når man har karaoke på utesteder i dag,–

–er så mange folk flinke til å synge, at det er helt nifst.

Men vi må variere det litt, så det blir spilt litt dansemusikk også.

For noen vil danse, og det er ikke alle karaokelåter man kan danse til.

Her har vi montert en prosjektor.

En stor, oppå der. Men det er for allsangen, hvis mange vil synge.

Vanligvis er det festet bedre. Men det må være litt provisorisk.

Ja, det er klart jeg gleder meg. Det har jeg gjort nå i tre uker.

Det er en merkedag for Snefrid og Erik.

Den aller siste planken skal måles opp til spikerteltet.

–Ja, det var siste bordet på veggen. –Fine greier. Supert. Knall.

Da må vi ha kranseskål. Dette skal feires.

–Ja. –Det må vi.

–Med en iskald moltelikør. –Fy flate.

–Det har jeg kjøpt i dag. –Det er bra.

Også sider. Skikkelig sider. Ferskensider.

–Ja. –Sprudlende, deilig, iskald.

Nydelig.

–Hei. –God dag!

Dere har holdt på i noen timer. Tenkte dere trengte noe å drikke.

–Se her, ja. Det er nabo, det. –Holdt på i denne sola i hele dag.

–Ja. –Takk, takk.

Men når han slutter, ikke dette året, men neste år,–

–så kommer vi kanskje til å flytte hit.

–Du snakket jo om det å flytte hit. –Du, ja.

–Du prata om det. –Det hadde jeg ikke klart.

Vær så god. Gå inn i stua.

–Se på godset. –Sånn ser det ut her.

Det blir bra, Erik. Få på lister og greier nå, så...

Nå må vi ta det siste bordet, og kle under der, så...

–Ja. –Da skal vi ta en kald pils.

–Og en sider. –Ja.

Takk for titten. Jeg kommer tilbake senere, så ser vi hvordan det blir.

Ha det.

Snefrid og Erik kan ta seg en velfortjent øl,–

–men går glipp av kveldens store begivenhet.

For etter godt promotering har det samlet seg en stor gjeng–

–som er stålsatt for Per Arilds yndlingsaktivitet: nemlig karaoke.

Jeg ønsker alle velkommen til en karaoke–showaften.

Jeg regner med at det er mange sangglade mennesker her.

Tre jenter har tilbydd seg å begynne med åpningssangen.

Karaokekvelden har startet. Det har vært unger som har sunget.

Vi hadde en i sted som sang bra.

Og vi håper at det går frem til 22.30, da må vi slutte.

Starten er blitt veldig bra.

Det gleder meg, som har vært med å arrangere dette.

Det er helt topp. Vi får håpe kvelden fortsetter som den har begynt.

Da blir det bra.

Som vi ser, klapper folk. De heier.

Det er bra!

Det er fellesskap. Det er eldre mennesker her, det er unge.

Og det er det vi vil ha på karaoke.

Per Arild er fornøyd med starten på karaokekvelden.

Snefrid og Erik drukket noen øl og mimrer om gamledager.

Hvordan var det Snefrid og Erik traff hverandre?

Det var gjennom broren min. De jobbet på samme sted.

Da bodde jeg i Gudbrandsdalen.

–Nei, du gjorde ikke det. –Først. Så flyttet jeg derfra.

Så flyttet jeg hjem til foreldrene mine i Nittedal.

Så sa broren min: Jeg har en som er ledig på jobben.

Å, sier du det? Da kan du vel ordne det så jeg kan treffe ham en gang,–

–sa jeg til broren min.

Så vi gjorde det. Jeg traff ham ved Nittedalselva.

Han kom med bil, så jeg skulle se hvordan han så ut.

Da sa jeg til broren min: Å, han var jo kjekk.

Så ordnet vi et møte, og da ble det jo...

–Og mer husker du ikke. –Mer husker jeg ikke.

–Da ble det full fest. –Jo da.

Det... nok med det.

Ja, sånn skjedde det. Den gangen.

Så jeg traff ham gjennom broren min. Vi har holdt ut i 25 år.

2. juni hadde vi 25–års jubileum. Jeg fikk den flotte rosebuketten.

–Og kjede. –Da skjønte hun hvorfor hun fikk den.

Da var det ingen andre grunner, liksom.

–Vi tok det stille og rolig. –Vi gjorde det.

Det var jo midt i uken også.

–Det var ikke en helg. –Nei, det var ikke det.

Ja, sånn var det Snefrid og Erik møtte hverandre.

Helt i skogkanten sitter familien til Kim for seg selv.

Selv om Kim har lovet å redde ferien, etter klagene på combicampen,–

–virker stemningen fremdeles laber.

Nå er det 4,5 timer siden Kim dro.

Håper han kommer snart. Kanskje han har med telt.

–Det vil jeg ikke sove i. –Ikke jeg heller.

Da blir det kaldt. Han var veldig bestemt da han dro.

"Dette skal jeg fikse."

Men så kan han jo finne på mye rart, så jeg er ikke trygg før jeg ser hva–

–han kommer med.

Nei, der kommer han.

Nei! Du, se, da! Nå skal vi ikke fryse mer.

–Hva har du med? –Jeg har ordnet vogn.

Var det bra? Er dere fornøyde nå?

–Kan vi se inni? –Ja.

Det er litt rotete.

Gassbluss, vask og vaffeljern. Vi kan lage vafler.

Jeg er stum.

Dette blir så veldig mye bedre.

Så fint. Her kan vi i hvert fall bo.

–Her kan vi bo. –Hva sier dere der bak?

–Ja. –Jeg gleder meg til å sove og bo her.

–Godkjent. –Bra, det er godt å høre.

Kim har reddet ferien og kan puste lettet ut.

Et annet sted hvor pust er viktig, er på karaokearrangementet.

Kvelden ser ut til å bli historisk. Per Arild har ennå ikke sunget,–

–men det er en kjent taktikk at hovednummeret lar vente på seg.

Du får ikke lov til å si så mye.

–Må ikke høre på alt det han sier. –Ta en sang, nå.

Det vært veldig bra hittil. Kanskje vi kan gjenta det neste år.

Det er ingenting som hadde gledet meg mer.

Det var Per Arild og Lene.

Karaoke er alt for meg, foruten kona og ungene mine.

Jeg vil holde på med dette til jeg stuper.

Du trenger ikke helle ut det gamle. La det være og hell på mer krill.

Tenkte å ha scenen her borte. Kan sitte her og trudelutte litt.

Filmer du i bilen også? Ja vel.

Hvis du tar på den, får du god lykke.

–Kan du hjelpe meg litt? –Med hva?

–Malingen. –Ja, vent nå litt.

Tekst: Vibeche Dart www.btistudios.com