Original subtitles

Tormod ringte om et bord som var forferdelig dårlig.

Jeg får sjekke det da.

Her, ja.

Men det går vel an å sette i en ekstra skrue på enden.

De lange skruene. Det tror jeg vi må gjøre her.

Det...

Det må vi prøve.

Å, nei, nei, nei. Oi!

Så det...

I et beskjedent skogholt i Eidskog utenfor Kongssvinger,–

–et steinkast fra svenskegrensen og med utsikt til togstasjonen,–

–riksvei 2 og furutrær så langt øyet rekker,–

–ligger en perle av et feriested: nemlig Montebello Camping.

Ingen steder her er trygge.

Hvorfor tok vi den med? Vi har jo ikke strøm.

Da gjør vi det.

Med 200 campingplasser er familie– drevne Montebello et eget samfunn.

Fra Norges kriker og kroker dukker det opp faste ferierende,–

–teltere, kombicampere, bobilentusiaster, hyttefolk,–

–og en og annen fastboende.

Jeg kødda bare.

På Montebello er ingen dager like.

Men felles for alle er at du blir tatt imot med åpne armer.

Nå begynner han å spise på den kryddergreien.

Velkommen til Montebello Camping.

Det er jo narkotika for katter. Se.

–Å, ja da. –Se da.

Hundene er våre beste venner her.

Og som du ser, er Mariel strålende fornøyd med kofferten sin.

Hun trodde vi skulle til Dubai.

Trollkjerringa var veldig fin. Det er lys i den. Det blir fint på kveldene.

Jo, men vi har jo snakket om vindmølla.

–Plutselig eksploderte ølen i veska. –Godt det ikke var en håndgranat.

Midtsommer er like rundt hjørnet, og sola steker over Montebello.

Campingplassens yngre garde koser seg i det fine sommerværet.

Brødrene Ole Martin og Benjamin er satt i arbeid–

–av den energiske daglige lederen Lars Christian.

Det er fremtidens vaktmestere, så det er viktig at man–

–lærer hvordan det skal gjøres.

Men det virker ikke som om fremtids– utsiktene opptar Ole Martin mest.

Det er morsomt å jobbe der Helene er. Da får hun se at vi kan jobbe,–

–og ikke bare sitte stille.

Hun sitter nede på benken i rosa genser. Sitter på nettet, som vanlig.

Historien mellom Helene og Ole Martin startet slik at han spurte henne,–

–og Helene sa ja. Det har jo vart ganske lenge.

Så slo de opp og ble sammen igjen. Det har vært et ustabilt forhold.

–Men det ble jo bedre etter hvert. –Ja.

Så ble jeg lei av ham, rett og slett.

Ja, du ble lei av ham også.

Det går ganske bra mellom meg og Helene. Vi er fortsatt gode venner.

Men det går litt opp og ned med forholdet og sånne ting.

Så var jo jeg også sammen med Ole Martin en liten stund.

De hadde et lite opphold der,–

–og så ble de sammen rett etter at jeg slo opp med Ole Martin.

–Men vi er ganske gode venner da. –Ja.

–Det kommer vi til å være uansett. –Det finnes jo mange gutter da.

Ja. Det finnes jo mange gutter i havet, som ordtaket sier.

–Vi går bort og prater med Helene. –Ja.

Hva gjør dere?

–Helene? –Ja?

–One Direction? Virkelig? –Ja.

–Har dere ikke bedre musikksmak? –Nei.

–Sorry da. –Justin Bieber er bedre.

Gidder ikke å høre på One Direction. Det er virkelig forferdelig.

–Det suger. –Vi får holde oss til norsk hip–hop.

Vi er ikke sammen, men vi er fortsatt veldig gode venner.

Det går vel ganske bra.

–Men vi er ikke sammen da. –Nei.

–Venner kommer vi alltid til å være. –Ja.

–Håper jeg. –Jeg tror vi alltid vil være venner.

–Vi får håpe på det beste. –Ja.

Men nå vil jeg gå og ta meg en is.

Ja, ja.

–Gutter. –Det sier jeg også.

Gutter, altså. Helene har fått nok av sommerflørter for en stund,–

–og Ole Martin får smøre seg med tålmodighet.

Det lønner seg. Langs østsidens aveny kan en smørblid mamma Monika–

–og stefar Hans etter 14 måneder endelig føle hvordan det er–

–å promenere som nyforlovede.

–Hei. –Hei, hei.

–Hei og gratulerer. –Tusen takk.

–Ja. –Hallo.

–Gratulerer. –Takk, takk.

–Hallo. –Hei, hei.

–Gratulerer. –Takk. Takk for det.

–Kos dere. –Likeså. Ha det bra.

–Ha en fin dag. –Ha det bra.

–Å, deilig. –Ja. Vi må ha litt kaffe.

–Går det bra? –Ja.

–Hvordan blir det å bli fru Johnsen? –Det blir veldig spennende.

Gleder meg.

–Du husker hva jeg sa? –Å, ja da.

Du er drømmekvinnen min.

Så har jeg lyst til å spørre om du vil gifte deg med meg.

–Herregud. –Jeg har ingen ring.

Herregud.

Selvfølgelig.

Det blir koselig. Det er ikke lenge igjen.

–Altså... –Cirka halvannen måned.

–Ja. –Det går fort.

Jeg hadde faktisk aldri drømt om... Og i alle fall ikke du.

At du skulle gifte deg på en campingplass.

Det var nok ikke min største drøm, men min største drøm var deg,–

–så dette blir jo bra.

–Vi får ta det som det kommer. –Ja.

Jeg skjelver litt. Se.

–Ja, ja. –Har du nerver allerede?

Det kan hende at det sitter litt i kroppen etter i går.

Men det var veldig godt å få...

–Det var tungt å holde det skjult. –Til deg å være tror jeg på det.

Nå er det åpent. Så det blir bra.

–Det blir bra. –Ja.

Etter 14 dagers hemmelighetskremmeri kan Hans puste lettet ut–

–etter å ha fått sitt ja.

Det som ikke er en hemmelighet,–

–er at en av Montebellos trofaste campingveteraner, Per Ruud,–

–elsker sin Pepsi Max.

Etter mange års usunt kosthold ble han nødt til å ta grep.

Jeg drakk veldig mye Coca Cola.

Så gikk jeg over til Pepsi Max.

Jeg ble for tung.

Jeg gikk ned i vekt, men ikke bare på grunn av Pepsi.

Jeg kuttet ut mye annet også. Jeg gikk ned 20 kilo.

Jeg lever omtrent av pølser.

Det spiser jeg enda, men ikke så mye som før.

Jeg er en pølsegutt, jeg prøver alt som er nytt.

Wiener, grillpølse... Alle mulige typer.

Det er godt. Det kan ikke sies på en annen måte.

Du ser det, alle liker jo pølser.

Fra Pers lager av tomme Pepsi Max–bokser,–

–skal vi over til en nyankommet gjeng fra Oslo.

Disse guttene vet å ha det moro, på sin noe særegne måte.

Hei, hei. God morgen. Bli med på moroa.

Vi elsker å campe. Flaks at vi fikk låne bilen til faren hans.

Ellers måtte vi ha teltet, og det var ikke akkurat stemning for det.

Vi har en taser i tilfelle noe skjer. En for store mygg og en for små.

–Yara tok heldigvis med konfetti. –Ikke ta den... Nei!

Er det høyre hånd han holder?

God dag. Ah!

Vi holder fester innad i gjengen. Det er ikke slik at vi drar på fest.

–Vi lager festen selv. –Andre synes vel ikke de er morsomme.

Det er liksom vår egen greie.

Det kan skape reaksjoner, men det er moro å spøke med.

Og så har vi bordtennis. Synd vi ikke har noe bord. Vi har bare tennis.

Vi tenkte at det ikke blir fest uten uv–lys.

Her skjer magien.

–Holder jeg den riktig vei? –Ja.

Au! Det var saker. Det var det.

Jeg har laget meg en kongelig kanon.

Vi tømmer hårspray inni her, og tenner på med lighter.

Alt som er stappet inn i røret vil da fly ut.

–Den setter seg fast. –Og så må vi stake.

Det er helt trygt altså.

Skyt. Ja, greit. Klar.

Nei, ikke hold den opp!

Med guttene på plass er det vel fare for en og annen naboklage.

Det er ikke bare hos Osloguttene det er høyt tempo.

Erik og Snefrids spikertelt er et prosjekt som varer hele sommeren.

I dag diskuteres den nye innredningen flittig.

–Jeg vet ikke om vi skal ha en sofa. –Jeg ville hatt en sofa stående her.

–Kanskje der, ja. –Jeg kunne tenkt meg en vinkelsofa.

Det blir altfor mye når vi har det bordet. Vi får se hva vi gjør.

–Det er ikke sikkert vi beholder det. –Nei, det blir for stort.

–Det blir for stort til å ha her. –Ja.

–Vi får ta det med hjem. –Det er ikke så stort her inne.

–Bedre å ha noe godt å sitte i. –Du vil vel ha litt mer danseplass.

–Ja, det også. Danseplass vil jeg ha. –Ja, det er vel helst det.

Ja... Oi.

–Jeg må passe på ølene. –Ja, det tror jeg er best.

Så de ikke smeller.

Du vil vel helst ha kald øl? Helst rett fra fryseren?

Ja. Da smaker ikke ølet noe, sies det.

Man skal drikke det temperert, men det er ikke godt. Jeg må ha kald øl.

Ja, det har jeg skjønt. Jeg liker det bedre temperert.

Men varmt øl er ikke godt. Da smaker det ikke i det hele tatt.

Da slår magen seg vrang, tror jeg.

Vi skulle i bryllup, og da hadde jeg puttet to øl i veska.

Jeg skulle ta opp den ene, og plutselig eksploderte ølen i veska.

Jeg hadde røyk, lighter og tipen min der. Alt ble jo vått.

Tok du ikke den fra fryseren?

Jo. Den lå i en pose i veska, for jeg skulle gå bort og måtte gjemme den.

Jeg la den i veska, og da eksploderte den.

Ja. Godt det ikke var en håndgranat.

En venninnegjeng fra Drammen ankommer resepsjonen.

Den eventyrlystne bloggeren Karianne er lei av gjengens ferierutiner.

Hun overrasker med en uspesifisert reise utenom det de er vant til.

Nå har vi jo akkurat kommet til Montebello Camping.

Jeg er lei av å dra på dyre Sydenturer.

Så nå skal vi teste hvordan det er å campe.

Og som du ser, er Mariel strålende fornøyd med kofferten sin.

Hun trodde vi skulle til Dubai.

Så dette er en overraskelse til jentene.

De visste ikke hvor vi skulle, så jeg gleder meg til å se hva dere har med.

Her har vi Benedicte. Hun er makeupartist og frisør.

Så har vi Mariel. Hun lager verdens beste smoothie.

Mariel skal på sjekkeren.

Kaja skal også på sjekkeren. Hun er guttegal.

Og jeg er Karianne Vilde.

Jeg blogger.

–Vi skal "hampe". –Ja, har dere reservert?

Ja, det står sikkert på Karianne.

–Er det den fineste? –Ja, den er stor og nymalt.

–Er det tv der? –Ja. Nei, det er det ikke.

–Selger dere balsam? –Har dere internett?

Jeg har balsam.

Vi har internett, men det er dessverre bare rundt resepsjonen.

Må jeg sitte ute og blogge hvis det regner?

Nei, dere kan komme inn hit. Det går fint.

–Sitte her inne? –Ja. Her har dere nøkkelen.

–Da tar vi den senere. –Ja. Sett det på regningen, du.

Vi følger etter ham.

–En køyeseng. –Skal vi lage mat på den?

–Nei, Mariel. Den skal jeg ha. –Nei, skjerp dere.

–Jeg vil ikke sove der. –Det er ikke vask her engang.

Det er ikke vann her.

Hytten er faktisk mindre enn klesrommet mitt.

De tror sikkert at det er toalettet.

Men vi må faktisk høre hvor dusjen er.

Vi kan ikke få sopp på føttene fordi vi skal dele dusj med...

–Æsj. –...andre "happy campers".

–Ja. –Det kunne vært verre da.

–Skal vi begynne å lempe inn tingene? –Ja.

Mens jentegjengen innfinner seg med sitt lille krypinn,–

–har Per Arild og Grete startet dagen med å rydde hagen etter vinteren.

–Er du ferdig med den der? –Ikke mas.

–Nå kan du ta dette med fingrene. –Nei.

Jeg stikker ikke fingrene nedi der. Der er det edderkopper og biller.

Se på all denne sagflisen. Det er vel jeg som har hull i hodet!

Ja, ja. Var det dette som datt ut av deg i går?

Jeg bommet, jeg...

–Per Arild? –Ja?

–Se på hagenissen min. –Hva?

Se på hagenissen min. Hagenissen har blitt til grus.

Ja, da må du bort og kjøpe noe nytt da.

Ja, jeg må jo ha en hagenisse. Alle har hagenisse.

–Hva? –Alle har en hagenisse.

Det som står igjen, er hele frosken og beinet hans.

–Den som var så fin. –Da får vi skaffe en ny.

Du behøver ikke å gråte for det.

–Hva kunne du ha tenkt deg nå da? –Kanskje noe med lys i.

–Det hadde vært litt fint. –Da vil jeg ha vindmøllen fra i fjor.

–Hvis de har den i år også. –Ja, de er fine.

–Men vi har jo mange på verandaen. –Ja.

Vi kunne sett om noen av dem kan brukes der.

Jeg prøver å sette hunden der, så får vi se hvordan den passer inn.

Du står på verandaen og ser.

Men, altså... En hund oppå en stubbe? Nei, nei.

Den er for liten.

–Vi får vel kjøre bort og se. –Ja.

Det er jo som en treningsøkt.

–Den var stygg. –Ja, ja.

–Men den var litt fin. –Ja, den var det.

–Hvor er Helene? –Aner ikke.

–Borte? –Ja.

Du ser ut som en liten ewok. Kom du fra Star Wars?

Nei, jeg skal ikke stå...

–Nei, gud! –Ikke så nærme!

Jesus!

Markedsdirektør og plassanviser Tom er ferdig for dagen,–

–og kan endelig slappe av i vogna med kona Ellen.

Med venner og familie til stede er det ekstra stas–

–å dyrke en av sine mange lidenskaper, nemlig musikken.

Kjærligheten til musikk er stimulerende, beroligende.

Den gir meg godt humør.

Ja, den gir meg mye ro i sjela.

Jeg har mange gode opplevelser fra stabburfester.

Vi flakset fra gård til gård.

Den ene lå vel nesten der som Tusenfryd ligger i dag.

Der var det en dyrepark før Tusenfryd kom.

Vi red på esler midt på natta.

Med Smokie og Bee Gees i bakgrunnen.

Masse bra minner.

–Bra, Tom. –Jeg liker det.

Jeg synes at det er gledelig at jeg kan glede andre ved å spille litt.

Folk stopper opp, lytter og gir meg en liten kommentar i ny og ne.

Tom har med sin særegne musikk blitt en kjent og kjær attraksjon.

En annen kjenning er veterancamperen Per Ruud,–

–som i dag skal ta fatt på en høyst nødvendig oppgave.

Han drikker nemlig bra med Pepsi Max.

Jeg drikker bra med Pepsi Max.

Nå må jeg snart se å få pantet dem.

Ja, nå faller de ut.

Det er en del år siden jeg begynte å ta vare på bokser.

Jeg bruker dem ikke. Jeg tar dem ut i svenske kroner,–

–og så legger jeg dem på rekeglass. Jeg bikker 17 000 med disse.

–Hei, Per. –Hei.

Har du begynt med innlevering av tomgods?

Jeg må jo pante boksene. Jeg skal bruke dem på bilen.

–Det koster litt. –Ja da, det gjør det.

Jeg har akkurat vært inne i Charlotten og spist.

–Sånn går nå dagene. –Ja.

Ja, ja. Du får fortsette. Jeg skal gå og ta meg en middagslur.

–Ja vel. –Nei, jeg tar meg et par timer.

Man kan ikke sitte i solen hele dagen. Da kveles man.

Nei, men... Vi snakkes, Per. God tur inn til byen.

–Ha det. –Ha det bra.

Mens Per Ruud setter kursen mot Charlottenberg–

–for å høste fruktene av et voldsomt aspartaminntak,–

–slår det norske sommerværet til for fullt.

Men for det positive paret Ulf Arne og Bernadeta–

–byr været på en etterlengtet mulighet.

Tanja og Hans Robert, som vi kjøpte Boris fra, bor like i nærheten.

–Det regner ute. –Stemmer det.

Jeg gidder ikke sitte her. Skal vi ta en tur?

–Jo. –Ja! Let's go.

Familiehunden Boris fikk ikke være med på årets ferie.

Nå øyner Ulf Arne muligheten til å møte Boris mamma, Godzilla.

Hun holder til i en hundeklubb like ved.

Hei, dere. Hei.

De var svære.

Du kunne ha spist Boris. Ja. Du kunne spist ham.

Hei. Den ser ut som Boris.

Hallo.

Nei, så skjønne.

Dette er som å være i shi tsu–himmelen.

Vi har to shi tsu–er, Bella og Boris.

Vi synes de er akkurat som små mennesker. De er så skjønne.

De har ansiktene til en ewok fra Star Wars,–

–og disposisjonen til en liten engel.

Hei, små venner. Hallo.

Hallo. Hallo, dere. Jeg er pappaen til Boris.

Du ser ut som en liten ewok. Ja.

Kom du fra Star Wars?

De har en fantastisk disposisjon. De kommer fra Østen.

Jeg tror de er buddhister eller noe sånt.

De er bare snille og kjærlige, ikke sant?

Uforpliktende kjærlighet. Derfor liker vi shih tzu.

Tilbake på Montebello vender Ole Martin tilbake etter arbeidsøkten.

Og som enhver arbeidskar forventer han mat på bordet.

–Monika? –Ja?

Er du sulten? Lyst på en pommes frites fra forrige helg?

–Nei. Æsj! –Æsj.

–Kødder du? –Har vi hatt det så travelt?

Hvordan ser denne grillen ut? Fytti katta!

–Jeg har laget mat, Ole Martin. –Fy flate, har vi glemt det?

–Spis nå da. –Æsj!

–Tør du å smake på den? –Jeg tør hvis du spiser.

Greit, jeg kan ta en tygg.

–Da tar du denne. –Greit.

Så tar jeg disse. Tygg da.

Det var deilig. Sprøtt og godt.

Nei, dette var ikke godt. Æsj.

Ikke skap deg.

Det var ikke noe godt. Å, fysj.

Vi tar en bagett eller noe sånt.

–Hvor er Helene? –Aner ikke.

–Er hun borte? –Ja.

–Har hun funnet seg noe nytt? –Nei.

–Ingen fare med dere. –Hun finner ikke noe bedre.

–Damer er det nok av. –Det var ikke rett ennå.

Du har god tid. Se hvor lang tid jeg brukte.

Jeg var 54 før jeg fant den rette, som er moren din.

–Jeg fant den rette for 4 år siden. –Livet går videre.

Smil til livet, og verden smiler til deg.

Smil til verden, og verden smiler til deg.

Der, ja. Mat er mat, kjære.

Når man ikke rengjør grillen, så blir det så greit.

–Det er mat. –Tusen hjertelig takk.

Det er jo en nydelig entrecôte. Har du ikke tegnet et hjerte?

–Jeg fikk heller ikke hjerte. –Moren din er veldig flink til det.

En litt fornærmet Hans må godta å spise bagett–

–uten Monikas estetiske majoneshjerter.

Estetikk er også tema for Per Arild og Grete som har krysset grensen–

–for å erstatte sin knuste hagenisse. De hører til på camping.

Så var det å velge den riktige, for hagenisser...

Hei, du! Skal fortelle deg om den bilturen jeg var på?

Først skal Snefrid fortelle oss en historie.

–Erik hadde kjøpt en del til bilen. –En Opel.

Jeg gikk og satte meg inni den bilen.

–Den sto i en nedoverbakke. –Jeg satte meg inn, og begynte å...

–Du dro i girspaken og litt av hvert. –Plutselig begynte bilen å trille.

Og det var en ganske bratt bakke ned til jordet.

Og jeg prøvde å dra i bremsegreia, og spaken, og den derre...

–Nei... Hva heter den? –Gasspedalen? Bremsepedalen?

Og brekket. Men det nyttet ikke.

Jeg måtte svinge unna med rattet og kjøre inn i plommetreet.

Hele støtfangeren datt av.

Han var etter meg i full fart. Jeg kunne havnet ute på jordet!

–Det var det plommetreet. –Det ble lett å plukke plommer.

Jeg måtte bare vri om rattet.

–Det gikk dårlig. –Det var den episoden.

Ja. Det var den episoden.

Ved svenskegrensa skal Per Arild og Grete kjøpe en hagenisse.

Hagenisser hører til på camping. Men de må bli enige om hvilken figur.

–Jeg skulle hatt den som strikker. –Ja!

Og så sitter du ved siden av og røyker pipe.

–Det er mye fint her. –Den er med lys. Men også stygg.

–Ja, ja, men... Den var litt fin, da. –Ja, den var det.

–Der er vindmøllen. –Den er fin, men det er denne også.

Dette blir ikke lett.

Det er bare slik at alle vil ha det. Det livner opp i det grønne.

Her i Sverige er det veldig populært.

–Det livner opp litt. –Det ser ut som det har smittet.

–Det har nådd Montebello også. –Der har alle ett eller annet ute.

Trollkjerringa var veldig fin. Den vil lyse opp ute på kvelden.

–Vi har jo snakket om vindmølla. –Vi kan spørre om prisen på begge.

–Vi kan prøve å prute litt. –Prute litt, ja.

–Jeg vil ha denne. –Jeg vil ha denne. Da må vi slåss.

–Denne har ingen pris. Er den gratis? –Ikke langt unna.

–390 kroner. –Og denne?

–Den koster 600. –Du kan gi litt rabatt?

De hører jo ikke sammen. Vindmølle og troll...

–Det blir den. Han vant. –Han gjorde det.

–Du skal få den også, da. –Får jeg det? Du er snill.

Dette blir gøy.

Vi må teste at den virker med lyset.

Den passet akkurat!

Her kan du teste den.

–Den virker! Den lyser. –Ja.

–Ble du fornøyd med trolldama? –Ja, det ble kjempefint.

–Nå ble det bra. –Ja, da.

Det ble kjempebra.

Nå ser det ut som om det bor folk her.

På Montebello har regnet avtatt.

Campere kan håpe at solen melder sin ankomst.

Ulf Arne og Bernadeta koser seg med shi tsu'ene.

Ulf Arne kunne trengt privattimer i biologi.

Hundene er våre beste venner her.

–Se på dem, Bernadeta! –Hælledussen!

–De er så fine! Se på dem! –Hælledussen!

–Har du sett noe så skjønt! –Dere må møte moren til Boris.

–Med glede! –Men hun har noen venner.

–Har hun det? –Veldig mange.

Så vær forberedte.

Her kommer de.

–Hei, alle sammen. –Hallo!

Hei, hei! Hei, hei! Hei, alle sammen!

Er du moren til Boris? Hei, Godzilla!

Er du moren til Boris? Moren til Bo–bo?

Du...Vi skulle tatt med Boris på besøk. Det gjør vi neste gang.

Jeg tror at dyr gjør oss bedre mennesker.

Jeg har ikke den beste helsen.

Jeg har operert hjertet to ganger. Jeg har diabetes og kols.

Jeg har dupuytrens syndrom. Jeg har flere andre ting.

De gir slik en kjærlighet.

Jeg hadde ikke hatt den samme livskvaliteten–

–uten dyrene i livet mitt.

Ikke bare i Bernadeta, men i andre dyr også.

Fy deg!

–Var det slemt? –Ja, nå var du slem.

Det var kjempefint å se moren til Boris.

Og også alle valpene. Hjertet begynte å smelte.

Ha det!

På Montebello har jentegjengen fra Drammen–

–nettopp sjekket ut området, og har begynt å pakke ut.

Men siden bare Karianne visste hvor de skulle tilbringe ferien,–

–har de pakket litt feil.

Jeg har et lite problem, jeg har ikke... Jeg har med kjole!

Jeg tok med meg denne.

Jeg tenkte vi skulle ut.

–Trodde du at vi skulle på byen? –Det er vel noen kjekke gutter her?

Det er en flott guttegjeng med hytte rett ved siden av oss.

Kjøpt ny lighter.

De er sikkert helt ålreite.

–Eller hva, Mariel? –Gi deg!

Kan vi ikke bare skifte, og så hilse på guttene?

Det er litt kleint at vi ikke har hilst på dem.

–Hei, hei! –Hei!

–Hei. –Hei, jeg heter Mariel.

–Det går bra. –Hyggelig.

Hei... Nei!

–Vi har dessverre bare 5 stoler. –Det går fint.

–Hvem eier bilen? –Det er pappa sin.

–Vi har fyrt med potetkanon. –Nei, konglekanonen.

–Hva er det? –Kan ikke du vise den?

–Den ligger under der. –Hva i alle...?

Vi lover at det ikke er det dere tror det er.

–Er det et speidertriks? –Det er mer en skyte–ting.

–Konglekanonen. –Vi skyter på hverandre.

–Jeg skal ikke stå... –Å, gud a meg! Hallo!

Jeg vil ikke stå...

–Nei, gud! –Ikke så nærme!

Jesus!

Det kan være tyngre ting. Det var bare papir.

Skal vi ta oss en kjøretur, jenter?

Så får vi... Takk for underholdningen.

–Hyggelig at dere kom. –Ja, det var koselig.

De var kjempehyggelige. De hadde mye å by på.

De hadde kanskje litt andre interesser enn oss.

–De er jo gutter da. –Ja, men de er jo på vår alder.

Fra vennskap mellom ferierende, går vi over til de ansatte.

Daglig leder Lars Christian og vaktmester Sverre–

–jobber på hver sin kant.

Lars Christian irriterer seg over Montebellos mange trestubber.

Men Sverre skal rive en gammel platting.

Lars har nok å fare med. Han har mange baller i lufta.

Så vi må prøve å hjelpe han litt.

Tilnærmingen til arbeidet skiller seg mellom gammel og ung.

1, 2, 3, der. 4... 5, 6, 7, 8.

Vi skal få inn en stor freser som skal fjerne stubbene.

Det er mange stubber som stikker opp. Jeg må telle hvor mange det er.

12, 13, 14, 15, 16...

Jeg passer på å ta meg litt mat og en røyk, selv om det ikke er bra.

Jeg kjenner mine begrensinger. Da setter jeg meg ned.

Det er mye der nede også. Har du sett der oppe?

De har spylt og greier. Jeg må lage ny platting her.

21, 22... Der er den kvisten vi må fjerne.

Vi har ingen faste pauser.

Det er det som er fint; å slippe å se på klokken.

Jeg tar det når jeg kjenner at tarmtotten er oppe i halsen.

Slik er det.

Skal vi se... Der er noen stubber!

Jeg kommer opp nå. Har du med spade?

Ja, 29, 30... Jeg kommer opp nå.

Med en gang. 30...

Så det...

Vi har også noen hull i veien som må fylles.

Det er litt på kryss og tvers i dag. Det er moro når det skjer mye.

Det skal være sånn.

Inn– og utplassen som du river skal vi ta nå.

Fjerne... Bli med da. Kom.

–Er ikke det greit, da? –Det koster flere tusen.

–Er det såpass? Å, dæven! –Det er slik når de skal ta dem.

–Koster det 1000 kr per stubbe? –Ja, nærmere 1000 kr.

Det koster ca 1000 kroner per stubbe. Vi må prøve å begrense det.

Jeg talte 30, 40, så vi må ned!

Det fant jeg ut nå! Vi får ta de som haster mest.

Vi skal flytte den containeren.

Hvis vi får tatt stubbene, kan vi kjøre på litt jord og planert ut.

For den Pepsi Max–elskende Per, er en lang økt snart over.

Han ankommer Charlottenberg for dagens siste gjøremål.

Nå må jeg få pantet alle disse boksene.

Jeg håper jeg får plass. Kurven er så liten!

Ja, kanskje det går...

Jeg legger dem på.

Og så den på toppen. Jeg tror jaggu det går.

Her er det noe som renner.

Se der, ja. Fy søren!

Ja, det er litt av en jobb.

Jeg merker det allerede.

Det er som en treningsøkt!

Man får i alle fall svettet ut litt.

Nå er det siste innspurt. Nå er jeg gåen i ryggen!

Svetten renner.

Sånn...

Jeg ble helt ferdig.

Jeg fikk 609 kroner for å pante bokser!

Ja, ja. Dett var dett.

Jeg tenkte at vi kunne hjelpe Eva.

–Velkommen! –Har dere rotet ned hele huset mitt?

Dette er uglen min. Er den ikke fin?

Det er hun som holder meg ung. Alderen har ingenting å si.

Nå må jeg pisse. Jeg er helt gul i øynene.

Tekstadministrasjon: www.btistudios.com