Original subtitles

I et skogholt i Eidskog utenfor Kongssvinger,–

–et steinkast fra svenskegrensen, med utsikt til tollstasjonen–

–Riksveg 2 og furutrær så langt øyet rekker–

ligger en perle av et feriested, nemlig Montebello Camping.

Det er jo ingen steder som er trygge her, jo.

Boomblaster? Det er jo ikke strøm!

Hva gjør disse her?

Med sine 200 campingplasser er Montebello som et eget samfunn.

Fra Norges kriker og kroker kommer faste ferierende,–

–teltere, kombicampere, bobilentusiaster, hyttefolk,–

–og til og med en og annen fastboende.

Bare tuller!

På Montebello er ingen dager like.

Felles for alle som kommer er at du blir tatt imot med åpne armer.

Nå begynner den å spise på den kryddergreia. Se!

Velkommen til Montebello Camping.

–Det er jo narkotika for katta, det. –Se!

Campingstafetten!

Vi skal trimme. I hvert fall han, for han trenger det.

Er det meg du prater om?

–Er du forelsket? –Ja.

Jeg så ham og ble forelsket med en gang, jeg.

–Så må du vatre. –Vat... Hæ?

Andre veien.

Sola skinner. Sommeren har kommet til Montebello.

I et spikertelt på campingens vestfløy–

–gjør Snefrid og Erik seg klar til å ønske oss velkommen.

Vet ikke hva jeg skal si, en gang. "Hei, kom inn."

–"Hei". –"Her bor vi".

–Det er du som skal det. –Du også!

Hei! God dag, kom inn! Her bor vi! Ja, stig på, folkens!

Stig på!

–Her er Erik, og her er Snefrid. –Ja. Her er vårt paradis.

Og her har vi bodd i ti år. Det er deilig å komme vekk hjemmefra.

Syns det er veldig ålreit å komme til et annet sted.

Så har du mange fine venner her. Kan si det sånn.

Det er jo veldig koselig. De kommer jo hit–

–og syns vi har fått det koselig, etter at vi har bygd dette her.

–De kommer hit og syns vi... –Se på de fine her jeg har kjøpt.

Vet du hva det er for noe? Det er solcellelamper.

Den nye ringklokka vår. Ko–ko!

Ja. For det som lyser og blinker og tuter, det syns vi er veldig artig.

–Ja, jeg syns det. –Ja, hun syns det.

–Nå er den rosa. –Ja.

Hvilken farge vil du ha? Rødt horelys?

–Til du trykker. –Rødt horelys.

–"Nå er jeg ledig", ikke sant? –Når det lyser rødt, da er jeg ledig!

Ja...

–Stig på! –La døra stå oppe, du.

–Her har vi katter. –Den kan bare fly ut her.

Vis dem den flotte dusjen vi har!

–Her ligger vi om natta. –Har ikke redd opp.

–Nei, var det jeg tenkte. –Og så må du vise dem dusjen!

–Så har vi toalett for seg. Og vask. –Den er vi fornøyd med.

Toalett har vi her, og her har vi "skiter'n", som vi kaller det.

Eller "trykkeriet", kanskje. Alt det gode vi får inn går ut igjen.

Er du ikke enig i det, Petter? Jo, ser ut som det.

–Og så har vi peisen her nede, da. –Ja.

Hvorfor står du og holder på kanna og tørkerullen?

Det ser ut som jeg skal på dass, men jeg skal ikke det.

Lenger bort ferierer det nyforelskede paret Hans og Monika–

–sammen med Monikas to sønner, Benjamin og Ole Martin.

–Nå skal vi ha litt mat. –Kan vi løpe ned og...

"Vi må..." Har dere ikke hørt den på TV? "Vi må ha mat!"

Det gikk ikke. Da prøver vi en ny en.

–Monika! Hold deg unna! –Hei. Skal vi se. Du gjør feil.

–Gjør jeg feil? –Du skal gjøre sånn.

Inn. Og så holder du inn der en stund. Ikke dra tilbake!

Nå er det mobbing på høyt nivå her.

Jeg var glad i deg, men nå er det slutt!

Særlig!

Grunnen til at vi møttes, var en kake kalt verdens beste.

Han hadde slaktet en link, verdens beste i 1–2–3–versjon.

Jeg skrev jo liksom: "Ja, men jeg er ganske sikker på–

–at den kaka ikke er det samme som min hjemmelagde kake!"

–Det husker jeg godt. –Jeg valgte å smake på den!

–Ja! –Og jeg angrer ikke!

Du er så snill. Da du sendte melding til meg etter at vi pratet igjen,–

–der sa du: "Nå vil jeg snart ikke holde ut. Er du hjemme?"

Da du var ferdig med påskeferien, da kom du til meg.

–Du er det beste som har skjedd meg. –I like måte!

–Elsker deg. –Elsker deg.

Forholdet mitt til camping var vel... ingenting. Jeg...

Syns det så... egentlig litt kjedelig ut.

Jeg har vært positivt overrasket her. Siden jeg traff Monika, så har det...

Det er jo litt spesielt, for vi har jo vært forelska nå over år.

Alle sier at det tar slutt, men det gjør jo ikke det.

Jeg valgte å kalle henne for engelen min.

Denne tok jeg i sommer. I Tyrkia, Marmaris.

Jeg er fornøyd med den. Alt for kjærligheten.

Da er det mat, unger!

Fellesferien er i gang. Montebello fylles av campere,–

–som etter hvert glir inn i en etterlengtet feriemodus.

Men ikke alle kan kose seg med stek og øl i ettermiddagssolen.

Nå er sommeren i gang, og jeg er nødt til å leie inn hjelp.

Det er så varmt, så jeg må ordne litt drikke til gutten!

Mitt navn er Lars Christian Amundsen. Jeg er 32 år gammel.

Jeg er fra Aurskog, og har nylig tatt over som daglig leder på Montebello.

Jeg må gi han drikke, før han tørster.

Nå kommer septiken!

Hei! Ja, ved Volvoen der nede.

Det er så mye å gjøre, så jeg måtte ha hjelp til å klippe.

Jeg kan ikke rekke overalt.

–Her har du en kald Cola Light. –Kjempefint.

Det er bra. Jeg må gå bort til septiken.

Fyller du på nå?

Hæ? Ja, du prøver å løsne.

Dette skulle vi gjort for lenge siden.

Hvis man ikke har kummen i orden, legger det seg en stor dam.

Hallois. Endelig får vi åpnet kummen.

Så setter man... Nå ringer det her.

–Det er ikke fred å få. –Nei.

Alt skjer gjerne samtidig. Alt fra å–

–fikse kummen til å salte veien, så det ikke støver.

Gresset skal klippes. Det er noe på rommene.

Men jeg elsker det. Det er helt topp.

Man gleder seg til å reise hit hver dag.

Kjempebra. Jeg må gå ned til noen gjester nå.

Jeg kommer innom etterpå. Takk.

Det er mye å holde styr på når man skal blidgjøre tusenvis av gjester.

Spesielt når det gjelder logistikk.

Montebello har, som alle camper med respekt for seg selv,–

–en egen plassanviser og markedsdirektør.

Kjører du inn her? Så travelt han har det.

Jeg følger bobilene inn og anviser dem plasser.

Jeg forteller hvor de finner ting, og sånn.

Det beste med jobben er å komme i kontakt med folk.

Ja, det holder.

Det er for å få tiden til å gå.

Og for å koble av kjerringa litt.

Hjertelig velkommen.

–Veldig fint vær. –Nå må du slutte å tulle.

–Nei. –Jo, du må slutte.

Nei, nei, nei.

I den perioden jeg traff kona mi, gjennom tekst–tv på TVNorge,–

–da hadde jeg en tung tid angående sykdommen min.

Og etter en periode fant vi ut at–

–vi skulle prøve å være et par.

Og så sier jeg til henne at jeg ikke har veldig lyst til det.

Men hun tok sjansen.

Jeg hadde fått beskjed om at sykdommen ville utarte seg.

At jeg ville bli rullestolbruker etter hvert.

Og det sa hun ja til.

Å være gift med Tom er veldig spennende.

For han er så sosial!

Det var personligheten hans som...

Han var så rett fram. Han sa ting slik det var.

"Sånn er det. Sånn og sånn."

Og det likte jeg.

–Sånn er det bare. –Ja.

–Og sånn ble det. –Og sånn ble det.

Nå bor vi sammen, og vi er gift.

Vi koser oss med campinglivet, og reiser på dansetilstellninger.

Vi har det kjempebra. Jeg fikk et nytt liv da jeg traff henne.

Jeg er glad i jenta, vet du.

–Få et kyss da. –Nei.

–Jo. –Nei, ikke på tv.

Det blir verre og verre. Nå går jeg.

Det ble bra, eller hva?

Montebello er ikke bare for frihetssøkende campingturister.

Plassen kryr av kjæledyr.

For Snefrid og Erik er det to dyr som betyr ekstra mye.

Nemlig Pelle og...

Petter! Kom da! Skal vi gå ut?

Erik Bare bær han ut. Han er litt redd.

Hei, Petter! Pass deg nå, så han ikke rømmer.

Au! Han klorer meg.

Sånn. Au!

–Han klorte! –Ja.

–Det tenker jeg nok... –Han vil ikke det.

–Han er veldig vàr for lyder. –Skikkelig klør!

Han er vàr for lyder.

Se som han klorte!

Til og med på beina mine.

Ta med deg Pelle–gutt ut, Erik. Det er bedre å ta med han.

Nå kommer Pelle–gutten.

–Pelle! –Han er sta som en okse.

Kom, skal vi gå ut? Gå ut og spise gress?

–Nå... –Skal jeg ta han? Kom, da.

Kom, da!

Skal vi gå mot skogen, Pelle?

Skal vi ned til blomsten og spise litt?

Kom, da. Pelle!

Kom, skal vi gå mot skogen?

Han skal alltid bort til den blomsten for å spise!

Se, nå begynner han å spise på den kryddergreia.

Sånn er det hver eneste gang. Nei, du skal ikke ha det!

Du kan ikke spise sånn. Nei!

Kom, da. Da går vi hit.

Pelle?

Hver gang vi går dit, skal han bort og spise.

Nesten så han kommer i transe når han får på det der.

Å, så godt å kose seg! Skal du opp i treet?

Han pleier å fly opp i treet. Skal du opp i treet, Pelle?

Kom da, skal vi gå hit. Skal vi se om han vil opp i treet.

Nei, han gikk ikke nå. Han pleier å gå opp i treet.

Kom, da! Full fart!

Nei, nå vil han ikke.

Kom, da! Skal vi gå nedover?

Pelle! Kom, da! Skal vi gå ned her.

Pelle! Nei, vil du ikke?

Nei, han vil ikke ned i skauen nå. Det var det.

–Det var den turen? –Ja.

Han ville ikke opp i treet i dag. Sånn.

Montebello Camping er en familiebedrift–

som i dag drives av tredje generasjon Amundsen.

Lars Christian har nettopp blitt daglig leder.

Da er det godt å ha en pappa som har drevet Montebello i flere tiår.

–Hei, du! –Hei, Lars!

Jøss, så fin jakke. Har du kjøpt sånn til alle?

Nei, kun meg! Bare daglig leder.

Nei, gi deg! Jøss, så fin!

Pappa er en god del innom for å se etter plassen.

Han har tross alt drevet campingplassen i 30 år.

Det er ikke bare å "greit, nå skal ikke jeg ha mer med dette å gjøre".

"Nå får dere fikse resten."

–Oi, her er stolene borte. –Jeg må sope litt mer her.

Det er jo en trygghet i at jeg kan spørre min far om råd.

Jeg forstår at du prøver å holde budsjettet nede så godt du kan.

Og det har du klart veldig bra hittil ved å gjøre nesten alt sjøl.

Men du klarer ikke være både lensmann og ordfører og teknisk sjef–

–og utearbeider og alt på en gang.

Det er det jeg prøver, men det er vanskelig.

Se litt på helheten etter hvert.

Jeg liker at pappa kommer og ser hva jeg har fått til, hva jeg har gjort.

Det er viktig for meg at han ser at jeg gjør en god jobb.

Men jeg har lyst til å kunne ta litt mer store avgjørelser.

Så det er absolutt mitt store mål.

Mens store avgjørelser fattes på Montebello,–

–er en annen beslutning tatt i hovedstaden,–

–der en forventningsfull Joakim har latt seg overtale av Preben–

–til å bli med på sin aller første campingtur.

Det her går jo ikke. Det går jo ikke.

Det er viktig å ta med pass når en skal over landegrensa.

For det holder ikke bare med bankkort. Det gjør jo ikke det.

Eller..?

Se hvem som kommer. Å, herre Jesus.

Der har vi campingvogn, ja. Nå skal vi på tur.

–Hei! –Der er vidunderet!

–Halleluja...

–Nå skal vi på campingtur. –Det blir spennende.

Å, gode Gud.

Jeg trodde liksom det var litt nyere og sånn...

–Er dette senga mi, da? –Det er det.

–Å, halleluja. –Jeg sover under den flotte lampen.

Lysekrona.

–Så her skal jeg stå og lage frokost. –Ja.

Jeg trodde jo først det var i Italia. Så jeg bare "jess!"

Men det høres mer stilig ut enn andre campingplasser.

Så er det jo rett ved svenskegrensa, så vi kan kjøpe billig ting og tang.

–Har du husket passet? –Ja, det ligger...

Det er bra. Da er vi sikret.

–Det er ikke avbildet noe strand. –Det er ikke noe strand.

Er det frem..? Det er blindvei der nede.

Deretter ta til... Går det an å skru av lyden på henne?

–Du skal til venstre her. –Venstre? E6.

"Vi kjører E6 den strakaste vei'n. Kanskje ligg det no'n i..."

Så skal vi her. Jeg kan ikke...

Mens Joakim og Preben tråkler seg nordover på E6,–

–lurer Snefrid på hvor hun skal plassere de nye solcelle–lampene.

Hvor skal jeg sette dem?

Må sette dem en her og en der.

Sånn! Den var så liten den jeg plantet her, vet du,–

–og se hvor svære de har blitt.

–Ja, den ble fin. –Og den tujaen var liten, den òg.

–Den klipte mora til Snefrid... –Ja, mora mi klipper den.

–Klipper den sånn. –Spesialist på det. Hun er det.

Hun klipper ned buskene her.

–Blir juletreet vårt, det. –Det er juletreet.

Jeg dro det opp med rota i skauen da vi gikk på tur.

–Så bruker vi denne som julestjerne. –Ja, bruke den som julestjerne.

Ja, ja, ja. Ha på pynt òg.

Se der, ja!

–Vi holder det sånn nogen lunde. –Mer koselig her enn hjemme.

–Ja, hva mener du med det? –Ja, ja, vi pynter hjemme òg.

–Jeg føler at det er mye bedre her. –Går ikke an å si det på den måten.

Hjemme blir du bare liggende og se på TV hele tiden.

Det er ikke så mye en får gjort når en kommer fra jobb.

Hver gang jeg ringer deg, har du ikke tid til å prate.

–TV–en! –Jeg følger med på serier, vet du!

–Det har jeg skjønt. –Jeg ser på "I gode og onde dager".

–Det er jeg som får de onde dagene. –Jeg har de gode!

–Det har jeg skjønt. –Ja, ja, ja.

Jeg har de gode dagene, ja.

Det er noe å pusle med hele tiden på camping.

Så reiser vi kanskje en tur til Arvika på lørdager og går på marknad.

Ikke har jeg fått prøvd sykkelen i år. Tenkte vi skulle trimme litt...

–I hvert fall han. Han trenger det. –Er det meg du prater om?

–Du gjør jo det, da! –Jeg har fått syklet på den.

Men ikke i år!

–Jeg syklet på den i fjor. –I fjor, ja. Ikke i år.

–Campingsesong 2015! –Hei, Sverre!

Er du nede i kummen? Pass deg nå.

Liker best å drive på alene.

–Og ingen rundt meg. –Så blir det masa og kjasa.

Det eneste han ikke vil ha, er mas.

Montebello Camping er inne i sin travleste periode i året.

Og med over 400 gjester, står utfordringene i kø–

–for daglig leder Lars Christian, som alltid er positiv.

Nå har han fått klager fra campingplassens sørside.

Folk har mistet vanntilførselen.

Her er det ikke noe vann. Skal vi se...

Det jeg pleier å gjøre ved lekkasjer og slikt, er å ringe til Sverre.

Det er veldig greit, for han har stor kjennskap til rør–opplegget her.

Her er det nok av søppel! Dette er campinglivet: Bare forsøpling!

Så var det noe skriking her... Hallo?

–Der var du, ja? –Her er jeg!

Var du der, Lars?

Hallo? Hører du meg?

Der var du, ja.

Sverre?

Men funket det? Funket det? Hallo, Lars?

Hallo! Du, vi har vannlekkasje, vi!

Nei, ingen forbindelse.

Nei, vi dropper det der. Det er jo bare tull. Jeg ringer opp, jeg.

Lars Christian?

Ja?

–Ja, Sverre, ja? –Hei, Sverre! Vi har vannlekkasje!

Vannlekkasje?

Jeg lurer på om du kan hjelpe meg, så vi får lokalisert hvor den er.

–Da må vi starte i kummen. –Ja, jeg kommer bort dit nå?

–Greit, det. Hei hei. –Hei hei!

Ja, ja. Det var visst en vannlekkasje!

–Hei, Sverre! Er du nede i kummen? –Ja, nå er jeg...

Pass deg, da! Nå skal vi se her.

–Setter du på vannet? –Ja, sett det på nå.

Så får vi se på måleren her nå.

–Oi! Den går fort! –Ja, den går helt feil.

–Her ruller visst krona! –Ja! Oi, oi, oi!

–Vi får ta runden her, da! –Ja!

–Ja, for det er ikke her. –Nei, få se.

–Det kommer jo vann? –Ja, her er det vann.

–Men denne er tatt, Lars. –Ja, skal vi gå på neste, da?

–La oss sjekke borte ved gapahuken. –Ja, da går vi dit, da.

Det er jo nesten det siste punktet.

Se her, du! Her har vi syndebukken.

Å, hellige jul! Dette var ikke så bra, nei.

Hvorfor gikk vi ikke hit og sjekket dette med én gang?

–Det kunne spart oss for mye arbeid. –Ja, vi får takke Vår herre!

Ja, men det var bra vi fant ut hvor det var hen, Sverre!

Supert, takk!

–Gi meg fem! –Ja, gi meg fem! Ha det, da!

Vi får håpe at folk begynner å stenge kranene her.

Det går fort med én time eller tre bare til å undersøke,–

–når du har tre–fire kilometer med slanger her nede, og 70–80 kraner.

Så, det er mye! Men sånn er livet!

Så det! Da får jeg vel gi meg i kast med en ny jobb!

Så det! Det er alt som er å si om den jobben!

Vanntilførselen er tilbake.

Montebello er igjen klar til å ta imot nye gjester.

Langs Riksvei 2 møter vi et par som lever ut campingdrømmen.

Hei! Jeg heter Ulf Arne Myhre, og jeg ble født i Amerika.

Begge foreldrene mine er norske, men de traff hverandre i Amerika.

–Og du, da? –Hei, jeg heter Bernadeta.

Jeg er født og oppvokst i Polen, men har bodd i Norge i 20 år.

Forholdet vårt til camping? Mer enn noe elsker jeg vel friheten–

–til å komme meg ut på veien, og utforske nye steder.

Og vi liker å ha med oss vårt eget hus, slik at vi slipper hotell.

Og hvis det begynner å regne eller noe, stikker vi bare av til neste by!

Da han foreslo en ny campingvogn, så tenkte jeg:

Nei, da blir det ikke nytt kjøkken på meg denne gangen heller.

Du har et nydelig kjøkken her i Airstream–vognen vår.

Så egentlig fikk vi begge ønskene våre oppfylt!

Det er slike kompromisser man er nødt til å inngå i et ekteskap!

Helt siden jeg var liten gutt, har jeg drømt om å eie en Airstream.

Jeg var oppvokst med at astronautene fra Apollo var det største i verden.

Det var hverken fotballstjerner eller filmstjerner, det var Apollo–guttene.

Og de satt i en Airstream, og den skulle jeg ha!

Og jeg føler meg veldig privilegert som får ha en slik campingvogn.

Hva gjør du når du får en helt ny Airstream til Norge?

Det er bare én ting å gjøre: Å reise til Montebello Camping!

Det generelle synet på campingfolk er at de klarer seg med enkle gleder.

Men "enkelt" er et relativt begrep.

Oppgradering av vognen er et vedvarende prosjekt!

Kanskje trenger man en ny platting, eller huset et strøk med maling?

I år er Erik i full gang med å restaurere spikerteltet.

Men ikke helt uten innblanding fra Snefrid...

Det blir noen konflikter. Vi vil ha det på forskjellige måter.

Vi møtes på midten. Da går det som regel bra.

–Hun har blitt fornøyd i dag. –Veldig fornøyd.

Denne har Erik bygd. Laminat på gulvet, isolerte vegger og alt.

Etter to dager var han ferdig. Han satte opp døra og vinduet.

–Vi prøver å gjøre det meste selv. –Ja, det gjør vi.

–Det blir billigst. –Ja, det er det billigste.

Du er flink, Erik. Du kan ikke si noe annet.

Jeg liker best å holde på alene. Når ingen er rundt meg.

Folk som begynner å mase og kjase. Det eneste han ikke vil ha er mas.

Han vil ikke ha mas rundt seg.

Dette la vi på vårparten. Så skal vi ta bort den leveggen.

All den panelen skal vekk. Så skal vi kanskje lage et tak over–

–og bare ha sånne levegger eller noe liknende her.

Så skal vi sette opp en markise foran vinduet der.

–Og ny platting. –Her blir det en åpning.

Det blir jo helt åpent her nå.

Etter hvert kan det hende at vi kjøper en glasskyvedør.

–Vi får gjøre det. –Vi må rette opp gulvet også.

Dette må vi kanskje legge nytt.

Det rekker vi nok ikke i år. Kanskje neste år.

Jeg skal jo ha plast på her. Og på andre siden skal vi ha plast.

–Ja, nå kan vi drive inne. –Nå driver vi inne.

–Det begynner å se ut som et rom. –Det gjør det.

Panic Room. Har du sett filmen med hun Jodie Foster?

Hun Jodie som spiller i den filmen... Hun som var med i Nattsvermeren–

–med han Anthony Hop... Hva heter han igjen?

–Anthony Hopkins? –Nattsvermeren.

Ja, jeg vet hvem det er.

–Det eneste vi har fått inn her er... –Masse mus har vi hatt. Å, ja.

–Særlig tobeinte. –Til og med muselort i stekepanna.

Den måtte jeg kaste. Nei, jeg kasta den stekepanna.

–Hva leter du etter nå? –Jeg skal ha noen stifter.

–De ligger her. –Dette vet du.

Campingvogna er gjenstand for konstant oppussing.

Etter mange års campingerfaring vet man hvordan man vil ha det.

Men et sted må man alltid starte. Med lånt vogn og godt humør–

–har Preben geleidet Joakim trygt fram til Montebello.

Velkommen til Joakim og Prebens videoblogg. Vi er så spent!

–Hvordan tror du det ser ut? –Som en vanlig campingplass.

Skal vi filme? Montebello Camping og turistsenter.

Her står det resepsjon. Her er det en bod.

–Skal vi stoppe her? –Ja.

–Så varmt. –Vi skulle sjekket inn.

–Er vi på riktig sted? –Å, han i resepsjonen var søt.

Han var jo det. Jeg kan ikke si noe annet.

Var det dumt å si det? Han var jo det.

Synes jeg. Si noe, da!

Folkene som jobber her er serviceinnstilte.

–Er det bruksanvisning på vognen her? –Vi vet ikke hvordan vi monterer den.

–Der er mange hjelpsomme naboer her. –Da satser vi på det.

–Har dere plass her? –Ja, vi skal ha plass.

OK. All right.

Skal du vise vei? Da kjører vi etter deg. Så hyggelig.

Da er vi klare for å rulle i gang campingsesong 2015.

–Da ruller vi i vei. –Montebello, here we come.

Innover her...

Med beliggenhet bare meter unna Norges nest mest trafikkerte grense,–

–er det viktig at Montebello viser seg fra sin beste side.

Vedlikeholdet er et evigvarende prosjekt.

For vaktmester Sverre er det travle dager.

Vi har en hund som er sint på unger. Det er skummelt hvis de kommer inn.

Og så tenkte vi at vi måtte ta det gjerdet.

I dag har det vært litt ekstra med noen vannlekkasjer.

Det har vært ekstremt nå i år. Det har vært litt ekstra.

Det er slik det er. Mye ligger oppå bakken og noe er nedgravd.

Da er det veldig mye å finne. Men vi klarer det.

Etter tid og stunder så gjør vi det.

–Sånn er det bare. –Er det deg?

–Er det røykepause? –Det er røykepause.

Samarbeidet mellom meg og Sverre er veldig bra.

Vi deler på oppgaver og løser dem sammen.

Vi er en spleisa gjeng som hjelper til på plassene her.

–Vi har kjent hverandre i 12 år. –Å, ja. I hvert fall.

Vi har det topp. Det er veldig sosialt.

Veldig bra. Ikke noe problem.

Montebello betyr veldig mye for meg. Da har jeg et sted jeg kan dra til.

Sånn som situasjonen min er, er jeg mye innesitter om vinteren.

Jeg er veldig låst.

Det å kunne dra hit er veldig avslappende.

Det er veldig betydningsfullt å komme ut blant andre folk og sånt.

Da er det bare å jekke opp en pils når vi har satt fra oss vognen.

Da er vi på plass.

På plass er også Ulf Arne og hans livs store kjærlighet, Airstreamen.

Når kona Bernadeta hjelper til, gjenstår det bare å sette opp campen.

Jeg vil ha det mer den veien, under trappa.

Supert.

Da kan du få dette på plass, og da skrur jeg ned støttebeina.

Fire støttebein på plass.

Jeg var ute på et utested i Sandnes da jeg så en vakker dame.

Jeg lurte på om hun hadde lyst til å danse med meg.

Jeg tenkte å lure henne ut på dansegulvet,–

–og kanskje det blir noe mer.

–Men hun bet ikke på. –Ikke den kvelden.

Hun hadde ikke lyst til å danse med meg.

Nå skal vi se noe virkelig magisk. Se på den!

–Iallfall ikke den kvelden. –Nei, du kom ikke ned i buksa mi.

Vi kan ikke snakke om den andre kvelden.

Det ble litt "X–rated".

Tenk at jeg har holdt ut i 13...

Nei, 14... Hvor lenge har vi vært sammen?

Vi har vært sammen i 15 år, din tulling.

Heldigvis er jeg en trollmann i senga.

På Montebellos sørside blomstrer romantikken.

Det er ikke bare Hans og Monika som er forelsket.

Dagens snakkis er romansen mellom Monikas 14 år gamle sønn Ole Martin–

–og venneparets datter Helene på 13.

Kommer dere?

–Helene og? –Ja da, bare kom.

–Greit. –Ha det.

Hver kveld hører jeg hun sitter og flirer på rommet.

"Hvem snakker du med nå?" "OM."

Hun er helt... "Nå er det stille," sier jeg. "Ja, ja, ja."

Skal vi ta opp det med en gang, Hans? Hvis du slutter å røyke...

–Jeg bør slutte å røyke, men... –Når man er på din alder, så.

Stakkar.

–Det kommer ikke fra meg. –Denne kommer ikke inn i familien.

For sent.

Vi har vært sammen i nesten to år før.

Ja...

Er du forelsket i henne?

–Nå ble du stille! –Det er ikke flaut å si det.

–Ja, det er ikke flaut. –Du er forelsket.

–Jeg er glad i deg og. –Ja, ikke sant. Jeg er glad i deg og.

–Er du forelsket i Ole Martin? –Ja.

Å, herregud...

Og så kommer du!

–De har vært forelsket mange ganger. –Nesten for mange ganger.

Nå skal vi ikke strekke det for langt.

Nei, jeg er enig.

Hvorfor har det blitt slutt?

–Helene stikker av med pengene dine? –Pengene jeg aldri har hatt?

Helene, du vet hvorfor.

Jeg ble kanskje litt lei ham.

Stakkar. Du kan ikke bli lei ham.

–Nei. –Jo da.

Da vi traff hverandre var vi uvenner.

Vi var fiender før.

–Vi likte ikke hverandre. –Vi hatet hverandre.

Til noen uker etterpå.

Det var i starten av sommerferien. Den første dagen, eller noe.

Da så jeg noe spesielt i henne.

Jeg så ham og ble forelsket i ham med en gang, jeg.

–Skal vi holde rundt hverandre? –Nei.

Det er kaldt.

–Er du kald? –Nei.

Ingenting er så herlig som en god sommerflørt.

Men kjærligheten er komplisert–

–og kan sammenlignes med å parkere en campingvogn.

Det er ikke alltid like enkelt.

–Bråstopp. –Herregud. Jeg fikk whiplash.

–Rygge? –Rygger du inn bak der?

–Sa du "rygge"? –Vi kan prøve.

–Nå rygger du inn... –Rett opp! Rett opp!

–Følger du med? –Skal jeg følge med?

–Han hjelper oss å rygge. –Jeg må komme meg ut.

Jeg klarer ikke mer.

Kom igjen! Bakover!

–Bakover. –Nei, fram igjen.

–Fram igjen. –Fram?

Legg over til høyre.

Det er vanskelig å rygge med campingvogn.

–Det er godt vi hadde ryggehjelp. –Ja.

–Rett opp. –Rett opp. Du hører, du og.

–Er den rett nå? –Andre vei med hjulet.

Andre veien! Sånn ja.

Nå tar du fram, og så retter du opp hjulet.

–Ta inn døra di, nå. –Å ja.

Det var meg. Sorry. Jeg var så opptatt med å blogge.

Nå legger du over til høyre.

Bare ha den i gir.

Jeg synes du er flink, jeg.

–Da skal vi ta av vogna. –Skal vi ta av vogna?

–Dere må dra den over. –Skal jeg legge fra meg bloggen?

Jeg legger fra meg bloggen. Ha det, bloggen.

–Ta i. –Det går ikke.

–Den er ødelagt. –Nei, nei.

–Sånn. –Det var veldig avansert.

–Så må dere vatre. –Vatre? Hæ?

Andre veien.

–Nå kan du sveive ned beina. –Beina?

Er det noen knapp man trykker på?

Nei, det ligger sikkert en sveiv i gassrommet.

–Der? –Ja.

Se her, vet du.

–Da er vi på plass. Takk for hjelpen. –Bare hyggelig.

Takk for hjelpen. Veldig hyggelig. Vi hadde ikke klart det uten deg.

–Nå er vi på Montebello Camping. –Endelig.

Vi har fått rigget til vognen, og strøm har vi fått.

–Her skal vi få det trivelig. –Jeg tror det blir bedre.

Nå må vi ha et glass vin for å åpne ferien.

–Da vier vi inn ferien. –Der, vet du.

Skål, da. Nå er vi på tur.

–Da er ferien i gang. –Nå har det startet.

–Hva skal vi gjøre nå? –Vi skal slappe av som bare det.

Kjempedeilig.

Vogna står klar til oss fra før

Gleder meg så jeg tror jeg dør

Det skal bli så digg å bade

Gjør deg klar, min beste venn, til nok en deilig sommer

Ikke vær så redd for alt som snart skal komme

Jeg føler meg forelsket, men det er bare sommeren jeg elsker

Jeg kan ikke være her. Oh my god. Halleluja.

–Gå og tøm dassen. –Ja.

Jeg har tømt urinen oppi feil plass.

–Det er en bunadsdukke. –Det tror jeg de skjønte.