Original subtitles

Der er hun! Walgrave, labbene vekk fra denne skjønnhetsåpenbaringen.

-Du er ingen connaisseur. -Vær snill!

-Hvorfor bryte en gammel vane? -Vi øver oss.

Jeg vil drøfte veddemål med ham.

Du kan hjelpe Merryn på plass på rommet hennes.

-Oliver ... -Det er i orden, Lucy.

-Du ser nydelig ut. -Jeg vet det.

Altså, avtalen blir som følger.

Hvis jeg vinner konkurransen, slutter du å danse.

La meg få tilbake Lucy. Hun har ofret nok ved å danse med deg.

-Og om jeg vinner? -Da får du noe som ikke kan kjøpes:

Jeg sier hvem som gjorde deg blind.

Norske tekster: Tone Bøstrup

-Det må jeg si, lady Johnton ... -Bare lady Rose.

Det er snilt av deg å hjelpe til med innsamlingen.

I fjor gikk pengene til Foreningen for historiske spill.

Et kirketak er iallfall meningsfylt!

Vi skal ha kurs og øve i to dager. Konkurransen er på søndag.

-Å, en sjambok! -Ja.

-En hva? -En pisk laget av flodhesthud.

Burde det bekymre meg at du vet det?

-Hvor fikk du tak i den? -De er suvenirer fra reiser.

La meg følge dere til ballsalen.

Jeg håper dere vil delta.

Da har du ikke sett fader Brown danse.

Ikke min naturlige uttrykksmåte.

-Miss Windermere, da? -Jeg synes selskapsdans er kjedelig.

Denne veien.

På den annen side ...

-Noen livnet til. -Alexander er en av stjerne-elevene.

Damer skal ikke by opp til dans, men kan du gjøre oppholdet her levelig?

-Jeg danser mer enn gjerne med deg. -Flott.

-Kan du ...? -Selvfølgelig.

-Si fra når vi nærmer oss veggen. -Snu. Nå!

Du trenger ikke å rope.

-Når begynner du? -Om tre uker.

-Jeg skal ha andreklassinger. -Høres festlig ut.

Jeg må bare bruke livet mitt til noe litt mer meningsfylt.

-Hvor fikk du det fra? -Det var en gave. Liker du det?

Det er alltid viktig å ta seg godt ut. Er du ikke enig?

-Der er en herre du kan danse med. -Hvem?

Milde moder!

-Du danser fabelaktig. Hva heter du? -Bunty.

-Alexander. -Hvor lærte du å danse slik?

Jeg hadde tålmodige lærere.

-Skal vi? -Ja.

-Alexander! -Min konkurransepartner Lucy.

-Bunty Windermere. -Alexander, vi må øve.

Oliver ligger i hardtrening. Det må vi òg.

Beklager, Bunty. Takk for dansen.

-Er ikke det Merryn Tyrell? -Jo.

Det var leit med faren hennes.

Jeg burde vel ta deg med en runde på dansegulvet.

Lucy!

Vent et øyeblikk.

-Det er ikke det kjedet jeg ga deg. -Vi øver!

Jeg kjøper fine, dyre smykker til deg.

Jeg går med hva jeg vil.

Er alt i orden?

Unnskyld!

-Gikk det bra? -Hvor er døra? Derfra kan jeg veien.

Hva er i veien? Hvorfor går du med det på deg?

-Det står til øynene mine. -Vis litt respekt!

-Alt er bare en lek for deg. -Den jobben har gjort deg så verdig.

Lucy ville aldri gjøre noe så vulgært som å jobbe.

Skal vi danse?

-Hvor skal du? -Vekk herfra! Alle jentene er sure.

-Alexander? -Han er flau.

Fader Brown, legg armen rundt meg. På tide å få deg ut på dansegulvet.

Nå teller du fra en til fire.

-En, to, tre, fire. -I takt med musikken.

Og en!

Lucy? Er du der?

Sakte, sakte, fort, fort, sakte.

-Takk. -Jeg sa at jeg ikke eide talent.

Hun gir seg ikke så lett, det skal hun ha.

-Mrs. McCarthy, får jeg den ære? -Hvordan kan jeg si nei?

Det er som å ha alle julaftenene mine på en gang!

Hjelp! Jeg trenger hjelp!

I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

-Hva gjør alle disse menneskene her? -Konkurranse i selskapsdans.

-Hvorfor er du her? -Eh ...

-Bare gå inn, konstabel. -Å nei ...

Tanten min lærte meg å danse. Ikke si det til gutta.

Det ante meg at du skjulte en mørk hemmelighet, men dette ...

Ille nok at betjenten leker Fred Astair, men at du er her ...!

Du burde ha lært det nå: Åsted? Forsvinn! Forstått?

-Kjedet hun hadde på seg, er borte. -Rovmord, ja vel. Adjø!

Sir, denne herren oppdaget liket.

Det er noe jeg må si. Jeg hørte morderen gå.

-Men du så ingenting? -Jeg er blind.

Vi ser etter en med føtter på en dansekonkurranse?

-Jeg vet hvem som gjorde det. -Du kan avgi forklaring senere.

-Førstebetjent ... -Penelope.

-Presenter meg for din nye venn. -Dette er fader Brown.

-Alexander Walgrave. -Gleder meg.

La oss finne en stille krok, så kan du fortelle meg hva du hørte.

Etter at jeg falt, satt jeg her en liten stund for å samle meg.

Fottrinn er sjelden lett å identifisere, men én persons er det.

-Lady Rose bruker stokk. -Jeg hørte henne forlate Lucys rom.

Jeg skjønte at Lucy måtte være på rommet sitt.

Lucy?

Jeg ville forsikre henne om at fallet mitt ikke var hennes feil.

Lady Rose må ha vært den siste som så henne i live.

Vi må få Mallory til å høre på ham.

-De er gjestene mine! -Og en av dem er en morder.

Ingen går noe sted før mordvåpenet er funnet.

Du våger ikke å legge labbene dine på meg!

Du har ingen lommer, så det er greit.

Dette kan ikke skje. Ikke med min Lucy.

Sir.

-Er dette det kjedet avdøde bar? -Hun hadde et navn.

-Fjernet du det fra liket? -Nei, fra vesken hennes.

-Den sorte i kroken der. -Det er min veske.

-Hva? -Er dette takken jeg får fra deg?

-Løgn og anklager? -Jeg trodde den var Lucys.

-Den lå åpen, og jeg så kjedet. -Hvorfor tok du det?

Jeg trodde det var en gave fra en beundrer. Alle ville ha henne.

Hun nøt å demonstrere det. Jeg ville gi henne en lærepenge.

-Du ville straffe henne? -Nei! Vi var forlovet.

-Jeg elsket henne. -Du vet ikke hva ordet betyr!

Jeg arresterer deg for drapet på Lucy Dawes.

Alt du sier, kan brukes mot deg.

-Du ville snakke med oss? -Jeg liker ikke Oliver.

Men han er uskyldig. Jeg vet hva jeg hørte.

Lady Rose forlot Lucys rom rett før jeg fant henne.

Vi kan ikke bevise det.

Da jeg mistet synet, hjalp Lucy meg på fote igjen.

Hun ga meg selvtillit og lærte meg å danse igjen.

Hun betydde mye for deg, men ...

Jeg må søke rettferdighet for henne, men jeg klarer det ikke alene.

Hva kan vi gjøre?

Samle beviser som overbeviser politiet.

-Vet du hvor vi bør begynne? -Ja. Jeg trenger Buntys hjelp.

Ja vel. Og jeg tar en prat med lady Rose.

Vær varsom. Hun er en lokal storhet, og angriper de som mishager henne.

Det så vi i ballsalen.

-Jeg er ikke redd for henne. -Det burde du være.

-Betjent Goodfellow står der. -Jeg skal få ham bort.

-Ingen adgang her. -Jeg leter etter rommet mitt.

Jeg har gått meg bort. Kanskje det er i neste etasje.

La meg hjelpe deg.

Kom inn!

Trenger jeg meg på?

Jeg orker ikke å ringe Lucys foreldre. Hvilken trøst kan jeg gi?

-Kjenner du dem godt? -Vi gjør noen forretninger sammen.

Ikke noe alvorlig, bare rikfolk som slår i hjel litt tid.

Dette må være et sjokk for deg.

Jeg har ikke barn selv, så de unge danserne betyr mye for meg.

Jeg liker å ha dem her, men at Oliver gjorde det, gjør meg kvalm.

-Du tror han er den skyldige? -Ja.

Den løgnhalsen tok ikke Lucys kjede fra min veske.

Miss Dawes var visst en usedvanlig, ung kvinne.

Hun hjalp Mr. Walgrave da han mistet synet.

Hun tilbrakte utallige timer sammen med ham.

Vet du hva som hendte med Alexander?

Nei, dessverre. Jeg får ta den telefonen.

-Det blir ikke lettere av å vente. -Selvfølgelig. Mange takk.

Kom inn.

Bunty. Jeg kjente igjen parfymen.

-Fant du det? -Ja.

Lå det i et etui? Var det noe navn på etuiet?

-Westwood og Peel. -Jeg visste det!

I mange år har det ryktes at lady Rose hadde et uekte barn.

Hun betalte paret som tok til seg barnet med dyre gjenstander -

- fra Westwood og Peel.

Så Lucy er lady Roses uekte barn?

Tenk om Lucy truet med å avsløre det?

Det ville ødelegge lady Roses navn. Dermed har hun motiv.

Hvordan kunne hun gjøre det?

Jeg burde ... Jeg burde gå og finne fader Brown.

-Takk for at du kom. -Hvordan klarer du deg?

Jeg får ikke sove. Hver gang jeg lukker øynene, ser jeg Lucy.

Du er fremdeles preget av sjokket.

Vi hadde våre opp- og nedturer, og jeg kunne være vanskelig.

Men det kunne hun også være.

Du hvisket noe til henne i går, like før Mr. Walgrave snublet.

Det du sa, oppskaket henne.

Det var bare en liten krangel. Ikke noe å bry seg om.

Hele gudegreia, jeg er ikke ...

Men ville du ... be en ...

Jeg skal be en bønn for henne.

Kan jeg be deg om å overbringe en beskjed for meg også?

Jeg er prest, Mr. Dewitt, ingen kurér.

Hva er beskjeden?

Betjent, vet du hvordan Mr. Walgrave mistet synet?

Lady Rose svarte unnvikende på det.

Hun har vel skyldfølelse. Det hendte hjemme hos henne for tre år siden.

De beste elevene overnattet, men Alexander fikk ikke sove.

Han gikk ned for å ta seg en drink.

På vei opp igjen møtte han en inn- trenger, og ble dyttet ned trappa.

Flaks at han ikke brakk nakken! Men han ble blind.

Legen sa at synssenteret var skadd.

-Husket han hendelsen? -Nei.

Det var et knust vindu på baksiden av huset.

-Stjal inntrengeren noe? -Nei.

Han fikk vel panikk og stakk så fort han kunne.

Padre! Kommet for å lære ballett av vår egen nøtteknekker?

Nei, jeg var bare innom. Adjø.

Hent en kopp te og en kjeks til meg, herr Lett-på-tå.

Inntrengeren stjal ikke noe.

Huset var fullt av verdisaker. Han trengte ikke gå opp trappa engang!

-Dansekonkurransen går som planlagt. -Det passer seg ikke.

Det gir oss sjansen til å være der og stille spørsmål.

Og du får truffet din nyeste tilbeder.

-Jeg har mannlige venner. -Jeg har feer i hagen min.

Han er en flott mann, men det blir ingen romantikk mellom oss.

-Fordi han er blind? -Nei!

Kanskje.

Skal vi innynde oss hos danserne, innser du vel at vi må delta?

Nei!

En, to, tre. En, to, tre. Perfekt! Nå valser dere.

-Au! Foten min! -Kanskje vi skal ta en pause.

Det overrasket oss at konkurransen går som planlagt.

Lucys foreldre og jeg var enige om å gjøre det for å minnes henne.

-Det var en pen tanke. -Hvordan tar de andre det?

Det må være tungt for miss Tyrell. Faren hennes døde jo nylig.

Merryn og Lucy var ikke nære venner.

Lucy likte ikke at Merryn begynte å danse med forloveden hennes.

Plaget det henne? Hvorfor danset hun ikke med ham selv?

Lucy så det som sin oppgave å hjelpe Alexander.

Men hun var også vant til å være midtpunktet.

Hun må ha skjønt at noen ville danse med Oliver.

Ja, men jeg tror hun syntes at Merryn likte det litt for godt.

-Var de mer enn dansepartnere? -Hvem vet?

Når alle har lagt seg, kan vi snuse rundt.

Skal Bunty bli her? Med en morder på frifot?

Jeg kan ta vare på meg selv.

Oliver ba meg hilse og si at veddemålet står ved lag.

-Vet du hva han mente? -Alexander?

Det gjaldt hvem som vant konkurransen.

Hvis han vant, skulle jeg slutte å danse.

Om jeg vant, ville han si hvem som gjorde meg blind.

Hvordan vet Oliver det?

Noen på puben skrøt av å ha gjort det.

Tror du virkelig på det?

Hvis det kan være sant, vil jeg vite det.

-Hva vil du gjøre med ham? -Tilgi ham.

Jeg er ferdig med det. Det er kanskje ikke han.

Hvordan kan veddemålet gjelde mens Oliver ennå sitter inne?

Det er nok den egentlige beskjeden: at du må finne morderen.

Når vi kan bevise lady Roses skyld, vil han bli løslatt.

Da forteller han meg kanskje det jeg vil vite.

Det er her.

Lady Rose har alle de viktige tingene sine her.

Det som kan vise hennes skyld, blir ikke lett å finne.

Godt poeng.

-Skulle ønske jeg kunne hjelpe til. -Du gjør det.

-Aha! -Hva er det?

Brev.

Lucy truet med å avsløre at lady Rose var moren hennes.

Dette er nettopp det vi lette etter.

Hva er det?

God dag. Jeg hørte at du var kommet hjem. Hvordan går det?

-Mor trengte meg. -Hvordan tar hun din fars død?

Mrs. McCarthy sa at dere flyttet hit.

Vi hadde ikke råd til å bo som før.

Far gjorde noen ukloke investering- er. Det vi solgte, monnet ikke.

Derfor tok du jobb på skolen.

Jeg besøkte Oliver Dewitt i går.

-Hvordan har han det? -Han er redd.

-Du var dansepartneren hans. -Ja.

Hadde miss Dawes noe imot det?

Spør du om jeg drepte Lucy for å ha Oliver for meg selv?

Oliver er verdens største egoist. At Lucy holdt ut med ham!

-Men han danset bra. -Politiet tror han er skyldig.

Han besvimer bare han ser blod. Politiet finner aldri den skyldige.

Hvorfor sier du det?

Huset er fullt av lady Roses suvenir-våpen.

De har ikke funnet mordvåpenet.

Kanskje hun ble drept med noe annet.

Eller de har ikke lett grundig nok.

-Jeg må gå tilbake til mor. -Selvsagt. Takk.

Skal vi gå ned og spise frokost?

-Du vet ikke hvordan jeg ser ut. -Spiller det noen rolle?

-Jeg kan være stygg. -Ikke for meg.

Hva skjer med oss etter denne helgen?

-Jeg liker ikke langvarige forhold. -Og du gjør ingen unntak?

Vanligvis ikke.

-Ga du Xander beskjeden? -Ja.

Og han fortalte meg hva du satset i veddemålet.

Du sier du overhørte en samtale på puben om overfallet.

-En usedvanlig tilfeldighet. -Verden er full av dem.

Miss Dawes var ikke spesielt uegennyttig av seg.

-Unntatt mot Mr. Walgrave. -Hun likte håpløse oppgaver.

Jeg tror hun var medansvarlig for det som hendte med ham.

Og du har visst det hele tiden.

Det er en hårreisende påstand.

Jeg tror ikke at du drepte henne, men det gjør førstebetjenten.

Jeg kan kanskje hjelpe deg hvis du er ærlig. Fra nå av.

Hun mente ikke å skade ham.

De kranglet. Han ville gå opp til lady Rose.

-Han burde ikke få delta. -Ikke si det til henne! Stans!

Lucy stengte for ham, og han mistet balansen.

Hva kranglet de om?

Hun glapp ut med at jeg prøvde å bestikke en av dommerne.

Og det kostet ham synet?

Da vi kom til sykehuset, husket han ingenting av det som hadde skjedd.

Det ble løsningen for oss.

Dere knuste en rute for å få det til å se ut som tyver hadde vært der.

Lady Rose fant det, og politiet trakk sine slutninger.

Miss Dawes hadde skyldfølelse.

Hun ville gjøre bot ved å hjelpe mannen hun hadde gjort blind.

Hvis Alexander hadde vunnet veddemålet, -

- ville du ha fortalt ham sannheten?

Du spurte meg hva det var jeg hvisket til Lucy.

Jeg fortalte henne om veddemålet. Hun ville sørge for at de tapte.

Fordi hun trodde du ville fortelle ham det.

Det var det siste jeg sa til henne.

-Sier du det til Alexander? -Nei.

For det er ikke jeg som har mulig- heten til å gjøre det godt igjen.

-Vi må gå til politiet. -Nei. Da blir lady Rose mistenksom.

-Det var knust glass i sengen din. -God morgen.

Vi hadde visst en ekstra gjest i natt. Vil dere sitte?

Selvfølgelig.

Sov dere godt?

Man kan vel trygt si at sengen var vond å ligge i.

-Er det noe i veien? -Nei.

Alexander kunne ha skadet seg på glasskårene.

Jeg aner ikke hva du snakker om.

Vi har sett brevene. Fra Lucy. Datteren din.

-Brev? Jeg har ingen datter. -Det er det du vil at folk skal tro.

-Hvordan våger du ...? -Du brakte henne til taushet.

Da jeg var ung og uvøren, ga en elsker meg noe jeg ikke ble kvitt.

Det betydde at jeg ikke kunne få barn.

Så hvis du ikke har flere anklager, vil jeg drikke ferdig teen min.

-Kanskje det bare er noe hun sier. -Vi må ha oversett noe.

Vi finner det nok.

Hva er det, fader? Hva er i veien?

Alexander.

Selv før du fikk Olivers beskjed, ba du oss granske lady Rose.

Hva er det du sier, fader?

Alt vi vet om lady Rose, er det Mr. Walgrave har fortalt oss.

Og historien om en uekte datter er høyst usannsynlig.

-Nei. Vi så brevene. -Maskinskrevne.

Og enkle å finne. Og hvem fikk oss til å lete etter dem?

Uhørt! Jeg hadde ventet noe bedre fra deg, fader. Kom, Alexander!

-Alexander? -Jeg er lei for det.

Hva?

Er det sant?

-Anklaget vi en uskyldig kvinne? -Nei!

Jeg hørte henne forlate Lucys rom.

Jeg var sikker på at om vi lette, ville vi finne virkelige beviser.

Hvem la glasskårene i sengen din?

-Hvorfor gjorde du dette? -For å få være mer sammen med deg.

Alle syntes jeg var verdiløs fordi jeg var blind.

Men sammen med deg var jeg nyttig. Du hørte på meg, tok meg på alvor.

Bunty, du trenger ikke å være her.

Han løy for oss. Er ikke det hva morderen ville gjøre?

-Jeg vet du er sint på ham. -Han er farlig!

Jeg er redd du har rett, så pass på ikke å være alene med ham.

Hun er kommet.

Mine damer og herrer, tør jeg be om deres oppmerksomhet.

Dere har vel hørt om tragedien som skjedde her på fredag.

Derfor er kveldens konkurranse tilegnet Lucy Dawes' minne.

Men over til noe lystigere. Konkurransereglene er enkle.

Den som kakkes på skulderen, forlater dansegulvet.

Vi begynner med en vals.

Husk: en, to, tre.

Hvorfor ble ikke han kakket på skulderen?

-Vi kom ikke til finalen. -Det viktigste er å delta.

Jeg undres om du kan oppklare noe for meg.

Jeg lurte på hvorfor Oliver fant kjedet i din veske.

Du antyder vel ikke at jeg var innblandet i det som skjedde?

Rommet var fullt av folk. Hvem som helst kunne ha lagt det der.

Det kjedet har bare skapt problemer. Lucy burde ikke ha tatt det på seg.

-En gave fra en beundrer? -Hun fikk det av faren sin.

Vi fikk det som del av en forretningsavtale.

Nå må dere ha meg unnskyldt.

Jeg hører deg, Bunty. Hvorfor følger du etter meg?

For å hindre deg i å skade noen andre.

-Tror du jeg kunne gjøre noe sånt? -Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

Da burde du ikke ha kommet ut hit alene.

Gratulerer til alle som går videre til neste runde. Det blir tango.

-Kan vi ta en prat? -Det begynner igjen.

Handelen som faren din tapte penger på, -

- var det en av lady Roses forretnings-foretakender?

Kanskje vi burde snakke under fire øyne?

-At du kunne! Mot lady Rose! -Hun drepte vennen min.

Jeg burde ikke ha løyet, men jeg trengte din hjelp.

-Du kunne ha vært ærlig mot meg. -Jeg vet det.

Jeg kommer til å angre på det hele livet.

Du fryser sikkert.

Ikke vær snill mot meg.

Da jeg ordnet din fars begravelse, -

- hadde legen konkludert med ukjent dødsårsak.

Han gjør det iblant som en velgjerning.

For de som har begått selvmord.

Var det skammen over ikke å kunne forsørge dere?

Det gjør meg vondt.

Lady Rose ga far et dårlig råd med vitende og vilje.

Da vi ble ruinert, -

- kjøpte hun og Lucys familie alle våre aktiva til spottpris.

Det var bare en festlig spøk for dem.

-Kjedet hadde vært ditt? -Det var mors.

Jeg kan bare ane hva du følte da du så Lucy med det.

Hun var skamløs. Brisket seg overfor meg.

Mr. Walgrave sverger på at han hørte lady Rose forlate Lucys rom.

Men det var ikke henne, var det vel? Det var deg.

Lady Rose bruker bare stokken når hun skal gå langt.

Da hun danset med meg, satte hun den fra seg mot veggen.

Du visste at du måtte handle raskt, og at Mr. Walgrave ville -

- kjenne igjen lyden. Du gikk inn til Lucy og drepte henne.

Du tok kjedet, og sørget for at Mr. Walgrave hørte deg forlate rommet.

Du satte stokken på plass og la kjedet i lady Roses veske.

-Enda et bevis mot henne. -I stedet tok Oliver det.

Jeg vet at du angrer. Du er ikke noe ondt menneske.

Iblant gjør gode mennesker forferdelige ting.

Du sa at politiet ikke brydde seg om lady Roses utstilte våpen.

-Prøvde du å gi meg et hint? -Hun er så stolt av samlingen.

Ikke alt er slik det ser ut til å være. Skal jeg vise deg det?

Nei!

-Ikke gjør det. -Hun drepte far!

-Dette er hevn, ikke rettferd. -La henne gjøre det hun må.

-Jeg fortjener det sikkert. -Vend om, og Herren vil tilgi deg.

-Det tviler jeg på. -Ikke jeg.

Jeg blir straffet for å ha drept Lucy, så hvorfor ikke henne også?

Ville faren din ha ønsket dette? Eller moren din?

Hvis du dreper lady Rose, vil du garantert bli hengt.

Hvordan vil det være for moren din?

Alexander.

Mr. Dewitt er her. Han leter etter deg.

Han venter på deg inne. Han har noe å fortelle deg.

Mange av gjestene har gått. Kanskje vi også bør gå?

-Jeg kjører oss hjem. -Det er faktisk noe vi to må gjøre.

-Er det det? Å ja, det er det! -Ja.

Det var svært så subtilt.

Du stoler vel ikke på meg, men følelsene mine for deg var ekte.

Jeg har aldri møtt en så bedårende kvinne.

-Jeg kan ikke være sammen med deg. -Fordi jeg er blind?

Fordi du løy for meg.

Vil du gjøre meg en siste tjeneste?