All language subtitles for Flicka och hyacinter.norv

Et glass til ?

Bare skjenk i. Jeg har drukket
sterkere folk under bordet.

- Tyskere tåler ikke stort.
- Jeg har prøvd alle nasjonaliteter.

- Ikke bare drukket, vel?
- Pass dine egne saker, makker.

- Vi drar hjem til meg, hva?
- Det trorjeg ikke.

- Hvorfor ikke?
- Jeg har ikke tid, til den prisen.

- Og du, hvordan har du hatt det?
- Jo takk.

- Du er deg selv lik, Dagmar.
- Jeg kan ikke si det samme.

Spill noe muntrere. En samba.
Du kan vel danse samba, Willy?

- La være. Noen kunne komme.
- Nei, ikke så sent.

Du kan vel høre
at folk er våkne i huset.

- Deilig liv. Som på Nalen.
- Ja, de har et sted å gjøre av seg.

- Du tenker bare på en ting.
- Nei. Dette er unaturlig.

Du bor hjemme.
Din mor liker meg ikke.

Gjør hun vel. Finn deg en hybel
og se hvor fint det er.

Fire kjeder har man satt i gang.
Og de ryker hver gang.

- Det ordner seg nok.
- Ja, nårjeg får pensjon.

- Det viktige er at jeg elsker deg.
- Man kunne ha mer glede av det.

Kyss meg, Kalle.

- Slipp meg. Det kommer noen.
- Pokker.

- Hun hadde det travelt.
- Hun så merkelig ut, hva?

Og så er det dette
forbannede trappelyset.

- Glem det.
- Hva da?

Det De sto og vurderte.
Det er han ikke verd.

- Det er ingen han.
- Det er det alltid.

Har man opplevd så mye av livet
som meg, lar man seg ikke narre.

- Vil du ikke ha en radering?
- Nei takk.

Den er fin. "Skumring over slottet".
Bare 10 kroner.

Kunstneren har signert den.
Se hvor fin den er.

Vær så god. Behold raderingen.

Olavsgatan 13, 5. etasje, Brink.
Ja, vi kommer.

Ingen må gå inn,
og ingen må røre noe.

- S/kebilen er her nå.
- Det er bare å hente henne.

Det er vel ikke normalt at kvinner
begår selvmord på den måten ?

Sovemiddel og gass er det vanlige.
Men hun ville være helt sikker.

Ja, og det gikk vel fortere
på den måten.

Hun ligger der inne.

Svensson.
Forfatteren Wikner skulle bo her.

- Han bor rett overfor.
- Her er dødsattesten.

Ta med nøklene.
Så kan jeg få dem på stasjonen.

Kommissær Lövgren.
Fårjeg komme inn?

Ja, vær så god.

Anders, kommer du ut?
En herre vil snakke med deg.

- Jeg har ikke tid. Be ham gå.
- Han er fra politiet.

Nettopp derfor.
Jeg har ikke gjort noe galt.

- Jeg har et brev til hr. Wikner.
- Bare legg det ute i kassen.

Er han ikke imponerende?
Det syns han selv.

- Vet dere hva som har skjedd her?
- Hvem har skutt hvem og hvorfor?

Ingen er skutt. Men Deres nabo
fru Brink har tatt sitt liv.

Hun har hengt seg. Stå opp,
så vi kan snakke her ute.

- Har De bodd her lenge?
- l tre år.

Jeg hadde leiligheten
før vi giftet oss.

Unnskyld tonen. Jeg visste ikke
det var alvorlig. De hadde et brev.

Ja, dette lå på skatollet hennes...
stilet til Dem og Deres kone.

Det er neppe tvil om selvmord,
men vi vil gjerne ha det bekreftet.

Hun skriver følgende:
"Kjære naboer "

"Jeg har nettopp bestemt å gjøre
slutt på mitt meningsløse liv."

"Jeg har ikke slekt eller venner
som står meg nær, -

- så jeg, ved mine sansers
fulle bruk, ønsker-

- at mine eiendeler tilfaller dere,
forfatter og fru Anders Wikner."

"Gjør med det som dere vil.
Selg det dere ikke trenger."

"Penger til begravelsen er i
bankboken i nederste høyre skuff."

"Unnskyld bryderiet. Stockholm,
22. 10.1949. Dagmar Brink."

Hun skriver hun ikke hadde nære
venner. Var De ikke det?

- Nei, vi kjente henne ikke.
- Nokså besynderlig.

Fra min side er saken klar.
For Dem blir det mer besværlig.

Papiret er ikke juridisk gyldig,
siden det ikke er bevitnet.

Men hvis ikke slekt gjør krav,
skal det nok ordne seg.

Jeg tar med nøklene, så kan
bobestyrer spørre meg. Lövgren.

- En sikring må ha gått.
- Det er ingen lampe.

- Tror du ?
- Sannsynligvis.

- Skal vi ikke vente til i morgen?
- Vi erjo her nå.

- Sånn, nå er her mer hyggelig.
- Det er neppe det rette ordet.

Skatollet er fint. Det beholder vi.
Så slipper du å skrive i sengen.

Ingen skal få meg til å skrive
en linje andre steder enn i sengen.

De bøkene man kunne vente.
Mest poesi.

Boye. Gullberg, Södergran

- Skal vi ha radiogrammofonen?
- Bare jeg slipper å høre radio.

Det er mange plater.
Både moderne og klassisk.

- Beethoven og Tsjaikovskij.
- Hvordan visste du det?

Sånn så hun ut. Her har hun
merket av noe i et Södergran-dikt.

En tigerinne skal jeg være
i hele min levetid.

En talerske er en pludrende bekk
som røper seg selv

Et ensomt tre på sletten
skal jeg være.

Trærne i skogen
dør av lengsel etter storm.

Jeg skal være sunn fra topp til tå
med gyldne glimt i blodet

Jeg skal være ren og uskyldig som
en flamme med slikkende lepper.

- Høye idealer.
- Ja.

Hvorfor tok hun livet av seg?

Jeg vil gjerne finne de som
har ansvaret for hennes død.

- Kanskje hennes egen feil.
- Nei, og jeg vil avdekke det.

- Hvordan vil du det?
- "Pike og hyasinter".

- Hva mener du?
- Det er henne. Avisutklippet.

- Hvem har malt det?
- Det ser du vel. Elias Körner.

Elias Körner
Da starter vi med ham.

Hallo? Er noen her?

Hallo...?

- Hva er det? Snoker du?
- Jeg vil snakke med hr. Körner.

- Hva er det?
- En fyr vil snakke med deg.

- Jeg er tørr i halsen. Kom senere.
- De skal komme tilbake senere.

- Hvor mye senere?
- Når han ikke er tørr i halsen. Ut.

Farvel.

Hallo, du der, våkn opp.
Her er en krone.

Etter ordre fra Körner.
Gå ned og kjøp tre liter melk.

- En Wikner søkner banksjefen.
- Kjenner ham ikke. Spør for hva.

- Det gjelder Dagmar Brink.
- Slipp ham inn.

Wikner, vær så god å sitte ned.
Fatt Dem vennligst i korthet.

- Jeg venter viktig besøk.
- De var i Brinks bisettelse.

- Ja, og så?
- Vet De hvorfor hun tok sitt liv?

Nei,jeg kjente henne ikke.

At jeg var tilstede skyldtes bare
at jeg var venn av hennes mor.

Ja, det så jeg i Kirkebøkene.

Snoker De i andres privatliv?
Forsvinn. Ut herfra.

Som De vil. Jeg skal ikke plage
Deres dårlige samvittighet.

Bli.

Sett Dem.

Dagmar Brink og jeg
møttes bare en eneste gang.

Det var nyttår 1946
i dette værelset.

Jeg sto ved vinduet og så en mann
som skuffet snø på taket overfor.

Jeg tenkte: Faen vet om ikke
du har det kjekkere enn meg.

Så ringte sjefstelefonen.

En fru Brink til banksjefen.
Dagmar Brink.

Be henne komme inn.

- God dag, banksjef.
- God dag.

Vil De ikke sitte?

Hva kan jeg gjøre for Dem?

Som De vet, døde min mor for 10
år siden, og jeg har klart meg selv.

Det har vært hardt. Jeg håpet
å slippe å uleilige Dem,-

- men nå trenger jeg 5000 kroner.
Jeg har ingen andre å gå til.

- Unnskyld, men hvorfor meg?
- De erjo min far.

Jeg beklager, men det er verken
De ellerjeg sikre på. Dessverre.

Det var min mor,
og hun løy ikke for noen av oss.

Kjære fru Brink. De tvinger meg
til å si at mens vi var sammen -

- var hun utro.
Det innrømmet hun selv.

En gang, ja. l starten av forholdet,
i det halvåret De var i utlandet.

- Hun sa det da De kom hjem.
- De er ganske velinformen.

- Da vet De vel at jeg tilga henne.
- To år etter, da hun ble gravid

så De det feiltrinnet som grunn
til å gjøre det slutt med henne.

- De forlot henne i nødens stund.
- Mot 5000 kr til en frisørsalong.

Hør Dem selv. Hun fikk pengene
som et lån og betalte alt tilbake.

De tok imot dem,
og det er de 5000 jeg trenger nå.

Oppriktig talt kan jeg ikke se
hvorforjeg skulle gi Dem penger.

Men for Deres mors skyld skriver
jeg en sjekk på 1000 kroner.

- Jeg sa 5000.
- Og jeg sa 1000.

- Jeg har fortsatt brevet.
- Hvilket brev?

Et avskjedsbrev til min mor skrevet
en måned før De giftet Dem.

Med en dame "av Deres klasse".
Uheldigvis er det daten.

- Utpressing er straffbart.
- En skandale blir verst for Dem.

Hvilken garanti får jeg for
at situasjonen ikke gjentar seg?

De får tilbake brevet.

Vær så god. Jeg er glad
Deres mor slapp å oppleve det her.

Ja, og det er Deres fortjeneste.
Farvel, herr banksjef.

Det var mitt første og eneste møte
med Dagmar Brink.

- Tror De hun var Deres datter?
- Jeg håper hun ikke var det.

Hvorfor gikk De
i begravelsen da?

- Advokat Ryhner er her.
- Be ham komme inn.

Jeg er dessverre opptatt.
Farvel.

Får vi applaus for det nummeret
er det ren veldedighet.

- Er det frøken Wiklund?
- Har vært.

Er det en stevning
eller inkasso?

- De bodde i Olavsgatan 13, hva?
- Ja, men husleien er betalt.

- Kan vi gå et sted og snakke?
- Ja, en gin tonic ville vært fint.

Vertshuset ligger i samme hus.

7,50 er min del. Sett flaskene
på bordet. Vi skal ikke bade.

- Hvor er Ekberg?
- Direktøren gikk ut i billettsalget.

Fint, det er 2,50 til meg
og 7,50 til ham.

Farvel til vett og forstand,
som min mann pleier å si.

Men når det gjelder ham,
er det ikke mye å si farvel til.

Jeg kjente Dagmar Brink, men
kan ikke fortelle noe sensasjonelt.

Men vi møtte hverandre
på en litt underlig måte.

Det var en julaften
rett førjeg giftet meg med Viktor.

Det var i 1946
og hele revytruppen satt her nede.

Ekberg eier både Vertshuset
og teateret her.

Det er en tradisjon
at vi feirer jul her sammen.

Vi satt der. Stemningen var høy.
Vi lo og sang.

Viktor var litt sur, for jeg hadde
nettopp gitt ham kurven.

Men resten var verre. Nylander
resitene Clown Klopopivsky.

Det gjør han alltid etter fire snaps.
Men ingen gad høre på ham.

Bare Viktor, som ble sentimental.
Og så kom Dagmar Brink ned.

Og gjorde sitt beste kunstnummer
og sto på hodet og

Så er det slutt.

Er De alene?
Hva skulle det være?

- Gi meg bare middagen.
- Sandwich eller middagsrett?

- Sandwich.
- En varm rett? Noe å drikke?

En liten Ramlösa.

14 år det var jeg visst
en liten pike så munter og frisk

Ingen frier høne jeg på
og ei heller noen ville jeg få

- Hva er det? Tuter du?
- Ja, det gjørjeg faktisk.

- Hvorfor det, da?
- Se på henne.

Hun likner en ensom liten spurv.
Uten et nek.

- Det er nok ikke så ille.
- Så hard og hjerteløs du er.

Her sitter vi med skinker
og posteier og pølser.

Hun gumler på tre tørre skiver
og drikker litt Ramlösa.

- Så be henne komme hit.
- Du er et godt menneske, Hugge.

- Hva sipper du for?
- For Clown Klopopivsky.

Du erfull.

Mitt navn er Gullan Wiklund.
Unnskyld atjeg trenger meg på, -

- men De så ensom ut.
Vil De ikke sitte hos oss?

- Jo, men jeg kjenner ingen.
- Vi er bare revyskuespillere.

- Og det erjulaften. Kom til oss.
- Takk.

Viktor bryr vi oss ikke om.
Han har drukket litt for mye.

Lat som om du er hjemme.

- Det var et brev her.
- Et brev? Det er fra min venn.

Jeg har en venn, hvis du forstår.

Det blir spennende å se
hva han har bedrevet.

Han er søt og grei,
men ikke så gavmild.

Den skal du ligge på.
Den er deilig bekvem.

Hva for noe ...?
En sjekk på 1000 kroner.

Nå er han så forkalket at han ikke
ser hvor mange nuller han skriver.

Tenn litt julelys,
så vi får det litt hyggelig.

Unnskyld et øyeblikk.
Jeg må lese hva han skriver.

A, forfaen ...!

Hva er det?

Etter 8 år. Avskjed på grått papir.
"Takk for den tiden vi har hatt."

"Som du forstår kan du ikke lenger
regne med økonomisk støtte."

Og vet du hva hans påskudd er?
Han er blitt bestefar.

Han har nok funnet seg en yngre
modell. "Jeg er blitt bestefar!"

Nå sitter jeg fint i det.
Hvem skal betale for leiligheten?

- Vil du overta den?
- Hva med deg, da?

Det ordner seg.

Viktor, det er Gullan.
Jeg sierja.

Jeg sier ja, sierjeg.

Det skal du ikke tute over.
Nå tuter han også over det.

Du vet da at jeg elsker deg.
Det gjørjeg. Legg deg til å sove.

Så bodde Dagmar og jeg sammen
til jeg giftet meg med Viktor.

Vi sås ikke så mye. Hun ñkk post
på Ritz' bar og jeg var på teateret.

- Man ble aldri klok på henne.
- På hvilken måte?

- Fårjeg betale?
- Et øyeblikk.

Det var noe underlig med henne.
Man fikk aldri riktig kontakt.

Hun lukket seg inne.
Men vi var svært forskjellige.

- Hvor kom hun fra den kvelden?
- Det ville hun ikke fortelle.

Vil De ha adressen, høne jeg den
da hun ringte ekspress-byrået.

Det var Höglundsgatan 37.
Navnet harjeg glemt.

Kom inn, for faen!

- Hva dreier det seg om?
- Jeg vil snakke med hr. Körner.

Elias, idioten som lune meg til
å kjøpe melk i morges, er her.

- Så det er ham?
- Ja.

Det varjævlig morsomt.

Hørte dere det? Elias Körner lo.
Skal du ha en dram?

Nei, jeg kommer tilbake senere.

For fin til å hilse på paven her?
Forbannede nyrakede

Ja, nybarbene borgerhake.
Forsvinn med deg.

Ikke kom tilbake.

Han hadde rett.
Du er en nybarben spissborger.

Men du skriver som en analfabet.
Hva står det her?

En analfabet kan ikke skrive.
Men du kan jo ikke lese.

Ja, hva står det? Det er ikke lett
når man skriver i sengen.

- Antropomorñserende, står det
- Hva betyr det?

'Antropos' betyr menneske
og 'morf' gestalt. Det er gresk.

- Det vil ingen begripe.
- Jo, de det er skrevet til.

- Hva er det nå?
- Hent noe å drikke. Vi får besøk.

Får man aldri være ifred her?
Og ikke ha en flaske for seg selv.

- God aften.
- Kom inn.

Anders? Det er kaptein Brink.
Dagmars tidligere mann.

Wikner. Kom inn.

Jeg så Deres navn
i Dagmars dødsannonse

Jeg harjo ikke noe med det,
men hvordan døde hun?

- Hun
- tok livet av seg.

- Ja.
- Det ante meg nesten.

- Så De vet hvorfor?
- Nei.

Men jeg er ikke overrasket.
Hun var den typen menneske.

Hun var annerledes.
Man kom henne aldri inn på livet.

Skjønt vi var gift i 4 år, var jeg
usikker på hva hun følte og tenkte.

- Men det interesserer ikke Dem?
- Tvert imot. Jeg hører gjerne.

Hun interesserer meg dypt
som mennesketype.

Det er underlig å tenke på
at hun kunne ha vært i live nå, -

- og vi to vært gift,
hvis jeg ikke hadde åpnet brevet.

Det var et par måneder
etter at vi var blitt gift.

En dag komjeg tidligere hjem.
Vi bodde ute iStocksund.

Det lå et brev til Dagmar.
Det var sendt fra Paris.

Hun var hos tannlegen inne i byen.
Rett før middag ringte hun.

Hun ble forsinket og jeg
skulle ikke vente med å spise.

Jeg hadde gått et par timer
og sett på det brevet.

Så falt jeg for fristelsen,
og jeg åpnet det.

Det var et kjærlighetsbrev
fra en som het Alex.

Det fremgikk med all tydelighet
at de hadde elsket hverandre, -

- og at han fortsatt gjorde det.

Jeg skulle lukke brevet
da jeg hørte døren gå opp.

- Hei. Du har vel spist?
- Ja.

Får jeg et takk-for-maten-kyss?
Eller ikke, fordi jeg var vekk?

Få se på deg. Har det skjedd noe?
HarAdelsvärds kranglet igjen?

Nei, men det var trist
å spise middag alene.

Sånn snakker en nygift ektemann.
S/ns det at jeg er hoven?

Nei vær stille litt.

Ifølge Agenzia Stefani kjørte
tyske tropper inn i Paris i dag -

- gjennom Port St. Denis.

Da tyskerne rykket inn i Paris,
var byens gater tomme.

De fleste franskmenn holdt seg
innendørs eller i butikkene.

Rullegardiner var trukket ned,
og det hersket stil/het

- Hva gjør du?
- Det er for uhyggelig.

Ikke verre enn Bruxelles,
Amsterdam og Warszawa.

- De er avskyelige.
- Men faen så dyktige soldater.

Det råtne og korrupte Frankrike
trenger en opprydning.

- Du lyder som en nazist.
- Som offiser beundrer jeg dem.

Men jeg sympatiserer ikke.
Og la oss ikke diskutere politikk.

Nei, det er nok best.

- Dagmar ?
- Ja.

Vil du gi meg et ærlig svar?
Har du elsket noen før meg?

- Hvorfor spør du om det?
- Jeg vet jo så lite om deg.

Nok til at du ikke behøver
å stille det spørsmålet.

Man kan vel ha elsket noen
uten at det ble et forhold.

Jeg vet ikke hvorfor du tar det opp,
men jeg gir deg et ærlig svar.

Jeg har aldri elsket noen mann
før deg, Stefan.

Jeg forstår ikke hvorfor
hun løy for meg den gangen.

Og De fortalte henne aldri
at De hadde lest brevet fra Alex?

Det hadde vært jevngodt
med skilsmisse.

Hun ville ha tilgitt utroskap, -

- men ikke at jeg hadde åpnet
et av hennes brev.

Jeg brente det samme kveld,
men det hjalp ikke.

Jeg kunne ikke glemme
at hun hadde løyet for meg.

Det endret alt mellom oss. Jeg
hadde ikke tillit til henne lenger.

Det kunne hun merke nå må jeg
visst se å komme meg av sted.

Takk for at De høne på.
Det var godt å få sagt det.

- Det harjeg aldri før. God natt.
- Jeg følger Dem ut.

- Tror du hun var utro?
- Tror du?

- Nei.
- Hvorfor ikke?

- Hun var ikke typen.
- Hun løy om Alex.

Det er ikke sikkert.
Vi vet ikke hva som sto brevet.

En sjalu og mistenksom fyr
kan man ikke stole på.

Men jeg vet
at hun elsket Alex.

Vet du det?
Hvordan kan du vite det?

- Det får du vite i morgen. Sov nå.
- Du bare bløffer.

Tro hva du vil. Du får ikke
vite noe i kveld. Slukk lyset.

God natt.

- Anders, kaffen er klar.
- Jeg er på vei.

Lurer på om Elias Körner
er edru i dag?

Hei, har du sovet godt?

- Skal du lese avis mens vi spiser?
- Ellers gjør du det.

- Er du i dårlig humør?
- Nei. Jeg har drømt om Alex.

Få høre nå, da.
Hører du?

Få høre nå!

Det var i starten av vårt
bekjentskap. l februar 47.

Du var som vanlig for lat
til å følge meg hjem.

- Fårjeg komme inn et øyeblikk?
- Ikke nå. Jeg er på vei i seng.

Det var De såvisst ikke.

- Hva skal dette bety?
- Jeg bryr meg ikke med andre.

Men når det gjelder selvmord,
er det min plikt å hindre det.

Kan vi ikke sette oss?

Bare sitt ned.
Jeg foretrekker å stå.

Hvorfor ville De gjøre det?

Hvorfor skulle jeg si det?
Jeg vet ikke hva De heter.

Britt Söderberg,
reklamesjef på Langes forlag.

- Jeg bor ved siden av.
- Dagmar Brink.

Kjære frøken Brink.
Sett Dem ned.

Fru Brink.
Jeg har vært gift engang.

Drikk dette.
Det virker beroligende.

Vil De ikke fortelle alt? Jeg er ikke
nysgjerrig, men for Deres skyld.

Det er ikke noe å fortelle.
Jeg orker bare ikke mer.

Tilgi meg det er over nå.

Jeg er en håpløs type, som stiller
for store krav til livet og andre.

Jeg vil at de skal være gode
og sanne og ñne

og når de ikke er det,
tar jeg det så tungt.

Og jeg lærer ikke. Etter hvert slag
reiser jeg meg naiv og håpefull-

- med samme krav.
Så fårjeg neste slag.

Jeg er som de dukkene
vi hadde som barn -

- med blylodd under føttene.

Men det henderjo
at slike dukker går i stykker.

Men det må da være noen
som ikke har skuffet Dem.

Ja, en men den dagen
kommer kanskje også, -

- og da vil jeg ikke være med mer.

- Så det er over for denne gang?
- Ja, dukken har reist seg igjen.

- Klar til neste slag.
- Prøv å godta livet som det er.

Og ikke ha så store forventninger?

Og De har iallfall en.
Holder ikke det?

- Vi to kan aldri få hverandre.
- Det vet man aldri.

Nei, i dette tilfellet
kan jeg være helt sikker.

Jeg går inn i seng nå.
Takk for at De kom.

- Ikke vær urolig. Bare gå.
- Jeg blir til De har lagt Dem.

Har De noe sovemiddel?
Gå nå inn og legg Dem.

Si fra når De er klar.
Så brerjeg over Dem.

Som De vil.

Jeg er klar nå.

- Har De tatt sovemidlet?
- Ja.

- Noe annet De vil ha ?
- Nei.

- Skal jeg bli til De sover?
- Ja takk. Det hadde vært ñnt.

Lukk øynene, da,
og sovne som en snill pike.

- Fårjeg holde Dem i hånden?
- Javisst.

Det er lenge siden
jeg har sovnet på denne måten.

Nå ringer kirkeklokkene i byen.
Kan du høre det, Alex?

Sov nå.

Det er deilig å være til.
S/ns du ikke det?

Jo.

Du må aldri forlate meg, Alex.
Lov meg det.

Jeg elsker deg så høyt.
Altfor høyt.

Hvorfor har du aldri
fortalt meg det?

Jeg syntes ikke det angikk deg.

Så hun løy altså for sin mann.
Men det stemmerjo ikke.

- Ikke med hennes karakter.
- Det tror ikke jeg heller.

Alex var tydeligvis
hennes livs kjærlighet.

Hvorfor var hun så sikker på
at de ikke kunne få hverandre?

Han var kanskje gift eller død.

Hun fryktet jo den dagen.
At han også ville skuffe henne.

Nei, død det var han ikke.
Ha det. Vi ses til middag.

Sånn så hun ut
da jeg traff henne.

Sånn så jeg det.
Jeg kalte det "Pike og Hyasinter".

Det var dumt. Jeg skulle
kalt det "Frøken Ensom".

Jeg så henne første gang
på Ritz' bar. Det var våren '45.

Hun spilte der. Jeg hadde aldri
sett en se så ensom ut som henne.

Jo, ute på Beckonberget,
blant de gale pasientene.

Men det erjo noe annet.
Jeg var begynt på en periode, -

- og hadde sittet og stirret
på henne hele kvelden.

- Fårjeg by på et glass rødvin?
- Jeg skal hjem nå.

Nei, ikke gå. Hvis jeg ber pent,
lille frøken Ensom.

Sett Dem her et øyeblikk.
Jeg er like ensom som Dem.

Kom her.

De behøver ikke si noe.
Jeg vil bare se på Dem.

De syns nok
jeg er en ubehagelig fyr.

Hvorfor skulle en ñn og fager
eventyrprinsesse som De

En eventyrprinsesse
som spiller swing Bare en tanke.

Hun kan vel bare syns
atjeg er fæl og ekkel.

Se på neglene mine.

Det ser ut som om små snegler
har krøpet inn for å gjemme seg.

Men de klarte det ikke.
Mine arme små svarte snegler.

Avemmes ved seg selv
og hate seg selv, ja, det er lett.

"Det er ganske lett." Vet De
hvem som har skrevet det?

Hvis De vil sitte modell for meg,
skal jeg fortelle det.

Det er så mye vakkert jeg vil
fortelle Dem, lille frøken Ensom.

Si atjeg får male Dem. Det er
en ære å bli malt av Elias Körner.

En dag vil jeg bli regnet blant
de store de store og ensomme.

Nå bestemmer vi det.

De kommer til mitt atelier

Höglundsgatan 37

Mandag den 24.

Skal vi si kl. 11?
Da er denne lille perioden over.

De vil bli overrasket,
for da erjeg helt annerledes.

- Si at De vil komme.
- På en betingelse.

- Hvilken, frøken Ensom?
- At De fjerner sneglene. God natt.

Nå, hva syns du?

- Som maleri er det utmerket.
- Syns du ikke det likner?

Jo, og allikevel ikke.
Jeg er ikke så dyp og gåtefull.

Det er mer av deg selv
enn av meg.

Nei, du er nettopp
denne ensomme piken.

Hun som venter på noe
hun vet aldri vil skje.

Nei. Du vet det nok ikke selv,
eller så vil du ikke erkjenne det.

Er det ikke vakkert
og beroligende

å stå og se utover en by
iregnvær ?

Regnvåte blikktak
En enslig paraply i en port-

- og duene som trykker seg
sammen på vinduskarmene.

Regn

Det får meg alltid
til å tenke på min mor.

Ja, jeg varvel ikke den
hun hadde håpet på.

- Var du ensom som barn?
- Ja.

Det var jeg også.

Ja, så sluttet hun på Ritz
og flyttet inn her.

Vi ville ikke gifte oss. Det var
et samliv ingen av oss trodde på, -

- og innerst inne visste vi begge
at ikke alt var som det skulle.

Men det erkjente vi aldri overfor
hverandre. Den lille stakkaren.

Hun visste ikke hva hun gikk til.
Hvordan jeg var på mitt verste.

Vi var lykkelige av og til. Det gikk
måneder uten at jeg tok en dråpe.

Så kom det. Jeg var borte i dagevis
og hun løp rundt og lette, -

-for bare å finne meg
i en stinkende ungkarsbule -

- eller med fylliker i en kjeller
iGamla Stan eller hos politiet.

Det kan ikke ha vært moro
å plukke meg opp.

Ville De kledd av og vaske et
bevisstløst, illeluktende kadaver?

Det gjorde hun.

Etter tre perioder på et år var
hun nesten like ferdig som meg.

Kom nå og spis litt.

- Jeg kan ikke.
- Du må prøve.

- Ditt jævla preik.
- Jeg gjør det ikke for min skyld.

Hvorfor flytter du ikke?
lnnse nå at jeg er håpløs.

Det nytter ikke å stritte mot.
Jeg trekker deg bare med ned.

Hvorfor flytter du ikke
før det er for sent?

- Jeg elsker deg.
- Det er noe du innbiller deg.

Ingen kan elske meg. Det er
medlidenhet. Det vil jeg ikke ha.

Jeg er lei veldedigheten din.
Din medlidenhet kveler meg.

Jeg orker ikke uttrykket i øynene.
Det jævla tilgivende blikket.

- Alt kunne bli så bra.
- Ja, hvis du forsvant.

- Nei, det skal du.
- Så det var det du ville.

Du vil ha meg innlagt på anstalt,
men det kan du bare glemme.

Jeg kjenner de stedene med sine
sykepleiere og hovne leger-

- som har så mange pasienter at
de ikke kan huske hva du heter.

En professor i Sveits har åpnet
en klinikk med helt nye metoder.

Han har kuren alle pasienter,
men det krever et halvt år.

Og ham skal jeg dra ned til?
Hvem skal betale den reisen?

Det koster bare 8000 kroner.
Det harjeg undersøkt.

Bare 8000 kroner.
Hvor skulle jeg få dem fra?

Du kan vel få et forskudd
nede på salongen?

Jeg har kontrakt på 500
i måneden. Det er latterlig.

Men skaff de siste 5000,
så reiserjeg gladelig.

- Lover du det?
- Ja.

- Hvor skal du hen?
- Det angår ikke deg.

- Hva leter du etter?
- Et brev.

Jeg håper ikke jeg får bruk for det.

Enten De tror meg eller ikke kom
hun tilbake samme ettermiddag -

- og la fem lange sedler
foran nesen på meg.

Jeg lurte på hvor hun hadde
dem fra. Det ville hun ikke si.

Jeg måtte bare pakke og reise.
Det hadde jeg jo lovet.

Jeg kom hjem etter et halvt år,
motbydelig frisk og sunn, -

- nesten kvalt av alpeluft

Frisk og trinn og rødkinnet
og full av arbeidslyst.

Så fulgte de lykkeligste månedene
i Dagmars og mitt liv.

Vi gikk nesten aldri ut.
Vi satt hjemme om kvelden -

- og høne på radio og leste bøker.
Av og til gikk vi på kino.

Jeg rørte ikke en flaske.

Jeg traff ingen gamle kamerater,
og jeg malte som besatt.

Nå skal De få se
et av resultatene

- Nå? Hva syns De?
- Ja, jeg er ikke ekspert, men

- Er det ikke litt banalt?
- Nei, det er det ikke.

Så jævlig banalt og søtladent
og åndløst som et maleri kan være.

Men det så jeg ikke.
Jeg bare malte ivei.

Og plutselig en dag
var detjul.

Jeg manglet penger, og gikk
til en som pleide å kjøpe av meg.

Det var en lærerik opplevelse.
Han fortalte meg sannheten.

Vi kranglet.
Jeg ga ham kjeft, og så gikk jeg.

Da jeg kom ut på gaten satte jeg
et par lerreter mot muren -

- og glodde på dem. Plutselig
slo det meg at fyren hadde rett.

Det var tidlig om morgenen
på julaften.

Er det Kjell?
Det er Dagmar.

God jul.
Elias er vel ikke hos dere?

Så det er han ikke ?
Vi hadde avtalt at han

Der kommer han visst.
Hils Maja! God jul!

God jul! Jævlig god jul!

Og julegran
og tindrende små lys

Og nøtter og rosiner

Og gipskirke og julegris
med et eple i kjeften.

Og et nek ogjulegaver
Jo, takk skal du ha.

"Til min elskede Elias fra den
forhenværende Frøken Ensom."

Hva kan det være? Hjemmestrikket
krageskåner eller et par tøfler?

Og den lille gaven vet jeg hva er.
Det er en neglerenser.

Og små barn som synger i radioen.

Hvorfor sier du ikke noe?
Si at jeg er et udyr, en dritt.

5000 kroner er spanden.
Hvor fikk du dem egentlig fra?

Tyr lille frøken Ensom
til utpressing?

Stygge metoder mot gamle elskere
for å gjøre den nye sunn og frisk -

- så han kan
male mange nye malerier.

Sånn, der fikk de som fortjent.
Nå fårjeg puste her igjen.

Fatter du hva du har gjort,
for at vi skulle bli "Iykkelige"?

Du har tatt livet av meg som maler.
Men jeg er ikke død ennå.

Jeg kom ikke til verden for å gjøre
oss lykkelige, men for å male.

09 det gårjeg i gang med nå.

Hva skal skje nå?
Eller passer det ikke lenger?

Og nå reiser
lille frøken Ensom.

Reis endelig og ta din krageskåner
med deg, og negleñlen

Og marsipangrisen,
og den jævla gipskirken din.

Jeg er ferdig med deg
og din type.

Dere åndsforlatte stakkarer
med deres forløyne Iykkebegrep!

Hva faen vet dere om lykke?
Dere som ikke vet noe om lidelser.

Men det erjo heldig for dere
at dere ikke selv fatter -

- hvor inn i helvete tom og
innholdsløs tilværelsen deres er.

For innså dere det,
ville dere tatt livet av dere.

Lykke til, lille frøken Ensom!

Så drakk jeg ito døgn på rad
helt til jeg datt overende.

Da jeg våknet,
hadde hun hentet sakene sine.

På bordet lå nøklene og en ring
hun hadde fått av meg engang.

Den eneste gaven jeg hadde gitt
henne. Vi møttes aldri mer.

De syns vel jeg var fæl, og at vi
ikke skulle skiltes på den måten,-

- men det er også det eneste
jeg angrer.

Jeg trives med sneglene mine.
Vi hører nemlig sammen.

Nå blir det en mening
med det jeg gjør.

- Portrettet er vel ikke til salgs?
- Nei, det er det ikke.

Det er det beste, men det er
ikke derforjeg vil beholde det.

Men vent litt.
Jeg laget en del skisser til det.

Jeg har dem her et sted.

Det er den beste av dem.
Ta den.

- Det er alt for vennlig.
- Jeg vil ikke ha penger.

Det ville føles litt feil.

- Hvem er det?
- Willy Borge, svært populær før.

- Dagmar har et helt album.
- Det ville jeg ikke trodd.

Jeg kjenner ham. Vi gikk
på skole sammen i Norra Latin.

- Han var kvalm den gangen.
- Stjal han en pike fra deg?

Det har han da aldri gjort.
For noe sludder.

- Når var han populær?
- Engang i starten av krigen.

- Og hun hadde et helt album?
- Ja, og så? Det har mange piker.

- Hva vil du?
- Borge, Willy. Reklameassistent.

- Det må være ham.
- Du kan da ikke ringe ham opp.

Man kan alltids prøve.
Det gjør aldri noe.

De er vel ikke den Willy Borge
som ble kaldt Enen?

- Jo, det er Enen.
- Jeg vil bare spørre deg om noe.

Du har aldri kjent en pike
som het Dagmar Brink?

Det kan jeg ikke forklare på
telefonen. Kan jeg komme til deg?

Jeg kommer nå.

Første gang vi møttes var på
et veldedighetsball i Den Blå Sal.

Det var i 1943. Jeg sang der. Man
var jo en populær sanger dengang.

Hun gikk rundt og solgte merker
Et øyeblikk.

Borgespeaking?
Det erhimse/f

Hun her er god i kveld?
Det er litt vanskelig å si nå.

Det kan alltid dukke opp
et bedre tilbud.

Men jeg kan vel ringe ?
Nei,jeg mener bare

Dette kan ta lang tid.

Ja, nemlig.

Det gjør ikke noe at de er dumme,
bare de ikke snakker så mye.

Hva for noe?
Nei, jeg har da ikke noen pike her.

Hvorfor skal fruentimmere
alltid være så sjalu?

Nå gråter hun også.

Ja, da må man bare
dra ut kontakten.

Dagmar, sa du
For å gjøre en lang historie kort -

- kjøpte jeg alle merkene hennes,
og da soareen var over, -

- foreslo jeg å dra hjem til meg
og høre de nye platene mine.

Jeg syntes også
det var noe romantisk søl, -

- men pikene liker dem,
og det er hovedsaken.

For sikkerhets skyld ñkk
de alltid et album i gave.

Dette albumet er det beste.
Jeg blir glad -

- hvis du tar det imot
som et minne om denne kvelden.

- Hvor mange har fått det før meg?
- Ingen, Dagmar. Det lover jeg.

Jeg er i bunn og grunn
et ensomt menneske.

Ensom og ubotelig romantisk
Det er nok derforjeg er ensom.

Vår generasjon
er redd for det romantiske.

Vi hopper heller ut av et vindu
enn å erkjenne behovet for ømhet.

- Kanskje harvi ikke noe.
- Jo, det har vi alltid. Har ikke du?

Jeg har nok behovet, men jeg
føler det ikke for hvem som helst.

- Du mener meg ?
- Blant mange andre.

- Hvor lenge har du vært gift?
- l tre år.

- Hvorfor er du ikke lykkelig?
- Jeg bør nok gå nå.

Det må du ikke. Jeg lover å ikke
stille flere dumme spørsmål.

- Er det svært lytt her?
- Nei. Har du tenkt å skrike?

Nei.

- Fortsett. Du spiller godt.
- Det har ingen fortsettelse.

- Hva kommer det av?
- Jeg mistet inspirasjonen.

Hva het han?

Du tarfeil.
Det var ingen han.

Det er det som feiler deg.
Du har aldri virkelig elsket noen.

- Harjeg ikke?
- Du har ikke vært lykkelig.

Det kan jeg se i øynene dine.

- Vil du ringe etter en bil nå?
- Jeg kan gjøre deg så lykkelig.

Ring nå.

Tro det eller ei. Jeg ringte
etter bil og kjørte henne hjem.

Til Stocksund jeg som aldri
følger en dame hjem.

Så det var ikke
en av de vellykkede kveldene.

Tvert imot.
Du tror nokjeg er gal, -

- men jeg er glad det ikke ble noe.
Det ble et fint minne.

- Det er man ikke bortskjemt med.
- Så du henne bare den gangen?

Nei da, men det gikk et år
før vi møttes igjen.

Jeg hadde vært på turné og gikk
på Centralen en kveld i april.

- Dagmar, hvorfor står du her?
- Jeg har sagt farvel til min mann.

Pussig sammentreff. Skal vi
ikke hygge oss? Er det din veske?

Jeg har kjedet meg i en hel måned,
og det skal jeg rette på.

Hva sier du til mitt nye barskap?
Flott, hva? 950 spenn.

Men "Torpstugan" utkom
altså i 40000 eksemplarer.

- Hva vil du ha å drikke?
- Jeg skal ikke ha mer nå.

Et glass champagne?
Jeg kan fort få den kald.

- Ikke for min skyld.
- All right, som du vil.

Hvor lenge blir din mann vekk?

For alltid vi skal skilles.
Det ble vi enige om i dag.

Det sier du ikke ?
Sånn kan det jo gå.

- Det føles vel litt underlig?
- Ja.

- Godt man ikke er grunnen.
- Men det er du.

Hva sier du?

Da jeg kom hjem den kvelden etter
soareen, ventet min mann på meg.

Javelja. Sånn kan det gå.

Det var vel ikke vanskelig
å forstå hva han trodde.

Han burde ha kjent meg bedre.

Han stolte aldri helt på meg.
Lurer på hva det skyldtes?

Da var det jo helt unødig
at du var så ærbar forrige gang.

- Ikke for meg selv.
- Jeg mener for hans skyld.

Er man kynisk kan man si
at vi har en omgang til gode.

Det var nettopp det jeg tenkte
da du dukket opp på Centralen.

Du sier ikke det? Skal jeg ikke
legge den champagnen på is?

- Nei, men vil du ringe etter bil?
- Hva er det du sier?

Jeg har visst skuffet deg.
Det var dumt av meg å bli med.

Dagmar,
ikke gå fra meg igjen.

Jeg har savnet deg.
Jeg har tenkt på deg hver dag.

- Forstår du ikke atjeg elsker deg?
- Du vet jo at det ikke er sant.

Det er bare en du alltid har elsket.
Deg selv.

Hvorfor må du såre meg?

Melodrama kler deg.
Ring etter en bil nå.

Det var ikke noe å gjøre, men den
gangen fikk hun kjøre hjem alene.

- Og du ble et ñnt minne rikere.
- Det kan man også få for mye av.

- Hun var en underlig pike.
- Hun varjo ikke forelsket i deg.

Jo, det var hun faktisk,
og det skulle vise seg senere.

Ikke si det til noen, men grunnen
til at hun tok sitt liv var-

- at hun var ulykkelig
forelsket i meg.

Kvelden før hun gjorde det,
ringte en venn til meg.

Han hadde funnet to greie damer,
og de satt på Adlons bar.

Jeg skyndte meg ned.
Den ene var rødhåret.

At Dagmar spilte der
gjorde ikke meg noe.

Pikene var pene. To svensker
som var vendt hjem fra utlandet.

Vi satt der et par timer,
og fikk en del innabords.

Da Dagmar var ferdig,
ropte den rødhårede på henne,-

- for de hadde gått på skole,
og så fortsatte vi hjemme hos meg.

- Var det ikke forferdelig?
- Det var ikke så ille.

- Likør eller kakao?
- Har du ikke cognac?

Jeg klarte meg ganske godt.
Jeg har alltid vært god ilysk.

- Så du arbeidet for dem?
- Ja, ellers var det et helvete.

Lett å sitte her og rynke på nesen
og snakke om oppportunisme.

- Her har du en cognac.
- Jeg har alltid likt tyskere.

- Hva arbeidet du med?
- Litt av hvert.

Det ville nok ikke passet
dine rene små fingre.

Men når du lever i skitten,
blir du vant til å ta i den.

- Et glass til?
- Skjenk i.

Jeg har drukket sterkere fyrer
enn deg under bordet.

- Tyskere tåler ikke så mye.
- Jeg har prøvd alle nasjonaliteter.

- Ikke bare drukket, vel?
- Pass dine egne saker, makker.

- Skal vi dra hjem til meg?
- Nei, det trorjeg ikke.

- Hvorfor ikke?
- Jeg har ikke tid, til den prisen.

- Og hvordan har du hatt det?
- Jo takk.

- Du er deg selv lik, Dagmar.
- Jeg kan ikke si det samme.

Spill noe muntrere.
Ta en samba.

- Kan du danse samba. Willy?
- Bare jeg holder om deg.

- Jeg er vill etter rødt hår.
- Selv om det ikke er ekte?

- Jeg håper de går snart.
- Er du søvnig?

- Nei, er du?
- Nei. Må vi vente til da?

- Det vil gjøre et bedre inntrykk.
- Jeg vil gjøre dårlig inntrykk nå.

Iså fall

Vi hadde knapt lukket døren
før Dagmar sluttet å spille.

Da vi kom tilbake, var hun vekk.
Dagen etter var hun død.

- Det lyder ufattelig.
- Det var det.

Hun må ha elsket meg fra første
stund, og ikke forstått det selv.

Da hun så meg i en annens armer
innså hun det. Da var det for sent.

Jeg får sette i kontakten igjen.
Det kan jo komme en bestilling.

- Da er gåten Dagmar Brink løst.
- Arme Anders. Er du skuffet?

Ja, det erjeg. Gid jeg aldri
hadde rotet opp i den historien.

Man blir aldri klok på folk,
men ofte desillusjonen.

Tenk at hun, en kvinne
jeg trodde var en av tusen

bare var ren dusinvare.
- Det trorjeg ikke hun var.

Da har du ikke møtt Willy Borge.

Tar du livet av deg for ham,
er du dusinvare, og knapt nok det.

Gåten som ikke var en gåte er løst.
Det er intet vesentlig vi ikke vet.

Det er ikke mer å spørre om.
Jeg går ut og lagerte.

- Det er en til.
- Hvem da?

Den rødhårede piken
hun gikk på skole med.

Hva hun enn vet, endrer ikke noe.
Jeg hørte aldri hva hun het.

- Jeg vil gjerne få tak i henne.
- Ring Borge. Kontakten er i nå.

Jeg heter fru Wikner.
Min mann glemte å spørre om noe.

Den rødhårede piken som var hos
Dem sammen med Dagmar

Hva het hun?

- Hva ble hun kalt?
- Alex.

Hun het velAlexandra,
men etternavnet harjeg glemt.

Det gjør ikke noe.
Unnskyld bryderiet.

Alex, jeg elsker deg så høyt.
Alt for høyt.

Vi to kan aldri få hverandre.

Det er bare en
som ikke har skuffet meg.

Men den dag kommer kanskje og.
Da vil jeg ikke være med lenger.

Fant du ut hva hun het?

Nei, det hadde han glemt.

Oversettelse:
PrimeText 2007