Original subtitles

SCREEN MEDIA AS Tore Fossheim

God dag, alle sammen.

God dag, god dag.

Jeg er teaterdirektøren, og jeg vil nå på mitt lille teater vise dere-

-hva som hendte i tennene til Jens.

Der bodde nemlig to bittesmå fyrer som heter Karius og Baktus.

Dem er det stykket vårt handler om, og nå begynner første akt.

Nei, Karius! Vi har hogget og hakket i hele dag.

Nå er jammen huset vårt stort nok.

Nei, Baktusfar. Vi må ha det mye større.

Så mye sukkertøy og karameller som vi spiser,-

-så vokser vi og blir større for hver time. Heng i, Baktusbror!

Ja, så henger vi i, da.

-Men Karius? -Hva er det nå, da?

Jeg tenker... Kan vi ikke heller bygge et hus oppe i hjørnetanna der?

Der vil jeg like meg mye bedre enn nedi her.

Du skjønner ingenting, lillebror. Vi bor mye tryggere her nede.

Tenk om den vemmelige tannbørsten skulle komme.

Tannbørsten, da gitt! Jens pusser jo aldri tennene.

Vær ikke trygg. Jeg husker at han pusset dem en gang.

Én gang, ja. Men det var mange uker siden.

Å nei, vi kan være trygge i munnen til Jens.

Ja, ja. Bygg hvor du vil. Men jeg vil bo her.

Jeg kommer til å bo mye finere enn deg, Karius.

Når det blir mange av oss her inne, når det blir hus i alle tennene,-

-da kan jeg sitte som en konge i huset mitt og se utover hele byen.

Du drømmer, du. Det er ikke sikkert det blir så mange av oss.

Det kommer an på om vi får søtmat.

Mat, mat, mat. Vi spiser da så mye søtmat at vi nesten sprekker.

Det har ikke vært slik bestandig.

Jeg husker da gutten bare spiste gulrøtter og grovt brød.

Å, fysj! Da holdt jeg på å sulte i hjel.

Du skal bestandig snakke om noe trist, Karius.

Du skal alltid snakke om gulrøtter og grovt...

-Nei, se! Nå kommer det mat! -Det er vel bare helkornbrød.

Nei, det er loff! Loff med ordentlig sirup på!

Bravo! Bravo!

Hei, hurra, hurra, hurra Vi to har det jammen bra

Her i tennene til Jens er vi aldri sukkerlens

Søte karameller små er det beste vi kan få

Også det som vi får nå Deilig loff med sirup på

Det var første akt. De to småingene har det godt.

Men Jens, han som eier tennene, er ikke så glad for å ha dem der.

For slike små kariuser og baktuser, de ødelegger tennene.

Og vondt kan det også gjøre. Riktig vondt.

Det vet alle som har hatt tannpine,-

-at tannpine er noe av det verste som fins.

Det får du høre mer om i annen akt.

Den foregår senere. To dager senere.

Hallo, Karius! Er du der nede?

-Du hører vel at jeg arbeider? -Hva driver du med?

Jeg lager en underjordisk gang bort til tanna di.

-Det var lurt, Karius! -Hvordan går det med deg, der oppe?

Det går bra med meg. Nå sitter jeg og ser på utsikten.

Bare hvite fjelltopper så langt du kan se.

-Men du? Hva er det som piper sånn? -Tyss! La oss høre.

Det gjør så vondt i tennene mine!

-Pytt! Det var bare Jens som jamrer. -Kan du høre hva han sier?

Han sier: "Det gjør så vondt i tennene mine!"

Jeg synes han er en skrikerunge!

Baktus? Nå skal jeg erte ham litt. Vent, så skal du høre.

Nå dunker jeg på et sted som jeg vet det gjør vondt. Hør nå!

Au! Au! Au!

-Hørte du noe? -Ja. Han sa: "Au! Au! Au!"

-Gjør det en gang til, Karius! -Ja! Hør nå.

Mor! Det gjør så vondt i tanna mi!

-Du må pusse tennene dine, Jens. -Hvem var det?

-Det var moren til Jens. -Hva sa hun?

Hun sa: "Du må pusse tennene dine, Jens."

Oi, Baktus! Tenk om han kommer med den vemmelige tannbørsten!

Vi må narre ham til å ikke pusse tennene.

Vi roper at han ikke skal gjøre slik som mora hans sier.

Ikke gjør som mora di sier, Jens! Ikke gjør som mora di sier!

Han gjør det likevel! Jeg hørte at han hadde vann i glasset.

Hjelp, der kommer børsten! Hjelp, Karius!

Kom hit ned! Vi er tryggere her.

Hjelp! Hjelp!

Å, fy a meg! Jeg blir nesten kvalt av denne vonde tannkremen.

Å fy, å fy! Og sånn som det suser og bråker!

Der holdt han endelig opp.

-Kan vi luske oss ut nå, tror du? -Forsiktig, forsiktig.

-Å, slikt et sørgelig syn. -Hva er det?

Alt er borte. Ikke en matbit igjen.

Ikke en smule igjen.

Alt som var av søtt og godt,

det er borte stort og smått

Alt har børsten feiet bort

Det var veldig dårlig gjort

Her er ikke noe nå

Ingen karameller små

Ingen loff med sirup på

Å, hvordan skal dette gå?

Etter at Jens hadde pusset tennene, ble det straks litt bedre.

Men helt bra ble det ikke. Hullene var jo der.

Og utpå morgenkvisten begynte småingene å banke.

Da var det at moren til Jens fant et godt råd.

Det får dere høre om i tredje akt, og den akten foregår hos tannlegen.

-Hvorfor er du så sint, Karius? -Jeg er sulten.

-Det kommer nok snart noe søtmat. -Det ser ikke slik ut.

-Kan vi ikke prøve å snakke til Jens? -Han hører ikke på oss lenger.

-Hvis vi roper, hører han kanskje. -Hva skal vi rope?

-Vi roper og sier vi vil ha loff. -Ja, ja. Så la oss prøve, da.

Vi vil ha loff! Vi vil ha loff!

Gap opp.

-Hørte du noe? -Det var en mann som snakket.

-Han sa: "Gap opp." -Det var rart.

Kanskje det var bakeren. Kanskje det hjalp at vi ropte.

-Se, nå lukker han opp munnen. -Jeg håper det er sirup på.

Men i alle dager! Hvor lenge skal han gape før det kommer noe?

Å, fy! Så lyst det ble. Det er jo som om hele sola skulle komme inn.

-Hva tror du det er? -Vet ikke.

Jeg skal dytte på deg så du kan krype opp og se.

-Ser du noe? -Å, huffameg, hva ser jeg?

Det er en diger lampe utenfor munnen. Ti ganger så stor som sola.

-Å, huff! Ser du noe mer? -Jeg ser en mann med hvit frakk.

-Å, fy! Da er det tannlegen! -Er tannleger farlige?

-Ja! De tetter igjen husene våre. -Å, Karius! Jeg er redd!

Hysj! Hva er det som durer sånn?

-Noe stort og blankt som går rundt. -Å fy, å fy! Da er det et bor!

Det kommer nærmere! Hva skal vi gjøre?

-Hjelp! Det kommer hit! -Vi må flykte! Kom, Baktus!

-Se! Nå borer han i hullene våre! -Jeg er så sint! Jeg er så sint!

-Skal vi bite i boret? -Det er for hardt.

Vi kan bite ham i fingeren. Vi kan hoppe opp i munnen til tannlegen.

Nei, tannleger er det umulig å slåss mot.

Gid det ikke var noen tannleger i hele verden!

-Nå spruter han vann i hullene. -Sånt tøys og tull!

Se, Karius! Nå tetter han det fine huset mitt i hjørnetanna.

-Nå løper jeg bort og biter'n! -Stopp! Han bare spyler deg ut!

-Nå tetter han igjen ditt hus også! -Vil du holde opp!

Hei, du tannlege! Vil du holde opp med det der?

-Han hører ikke. -Han vil ikke høre.

Å, nå er det for sent. Nå er han ferdig.

Der var det fine huset mitt med utsikt og all ting.

Nå er det ikke mer hus.

Og her var den store hulen min. Helt borte, den også.

Ikke så mye som et bitte lite hull igjen.

Å, hvor skal vi bo i natt?

Tanna her er slett og glatt

Å, jeg er så sint, så sint

At jeg nesten flyr i flint

Men det er nok ingen råd

For vi er så altfor små

Vi er trøtte, begge to

Men har ingen sted å bo

Så er vi hjemme igjen. Jens er lykkelig fordi han ikke har tannpine

Men hvordan er det med Karius og Baktus? Ikke så bra.

Og i siste akt får vi høre hvordan det gikk dem til slutt.

-Det er dårlige tider, Baktus. -Ja, kjære bror.

Ingen søte saker, og ingen steder i bo.

-Skal vi prøve å sove her i kroken? -Jeg er så sint at jeg kan ikke sove.

Nå lukker han opp munnen. Kanskje det kommer noe godt.

-Det er neppe noe godt. -Dytt på meg, så klatrer jeg og ser.

-Ser du noe? -Jeg ser...

-Å, så sørgelig! -Hva er det du ser?

Børsten! Tannbørsten nå igjen!

-Hva skal vi gjøre? -Ingen huller å krype inn i!

Ingen huller å gjemme seg i! Jens! Nåde!

Vi skal aldri plage deg mer!

-Vi må gjemme oss, Karius! -Men hvor?

Hjelp! Børsten tar meg!

-Hold deg fast! -Jeg greier det ikke!

Sånn gikk det med Karius og Baktus.

Da tannbørsten kom om kvelden, hadde de ingen huller å gjemme seg i.

Så ble de børstet ut av munnen, sammen med tannkrem, vann og skum.

De falt ned gjennom røret, og langt ut til det store, digre havet.

Der seiler de omkring, og venter bare på et tannhull å krype inn i.

Det var kanskje litt synd på Karius og Baktus.

Men det var en som var glad for at det gikk slik.

Det var han som eide tennene. Det var Jens.