Original subtitles

Copyright (C) NRK

Husk alltid at du begynte å jobbe -

- fordi du følte at det var noe inni deg, og hvis du kunne gi uttrykk for det, -

- ville du forstå mer om deg selv og hvordan du eksisterer i samfunnet.

Folk har enten omfavnet det jeg gjør, eller tatt avstand fra det.

Men jeg vil gjerne føle at mitt arbeid har forandret musikken.

I løpet av 50 år forandret David Bowie seg både musikalsk og stilistisk.

Det virker som om jeg forandrer mye, men stilen skinner gjennom.

Alderen har gitt meg innblikk i hva jeg kan hente ut fra musikken jeg har lagd.

De siste fem årene av livet utga Bowie noe av sine mest åpenhjertige verk.

Med to plater og en sceneoppsetning utforsket Bowie fortiden og fremtiden.

Hallo, hallo, hallo. Dette er lykkedagen din.

Med David Bowies egne ord, og fra hans nærmeste samarbeidspartnere ...

Davids musikk er selvbiografisk.

Han forteller alt, hvis du bare vet hva du skal se etter.

Han var en slags provokatør.

Han tilbød folk et alternativ. Det gjør ham til en stor kunstner.

Han kunne tilby det til fremtidige generasjoner.

Dette mennesket forandret livet mitt. Det kan man ikke si om folk flest.

Denne filmen bruker bilder som tidligere ikke er vist ...

... for å fortelle om de siste fem årene av Bowies karriere ...

... og hvordan de avdekker den ekte David Bowie

Norske tekster: Jørn-Are Haugli Johansen

De siste årene

I 2003 dro Bowie ut på verdensturné, den lengste i karrieren.

Jeg hadde en slags romantisk tanke om å dø før jeg fylte 30.

Plutselig er man 30, 40, 50 og 57, og det er helt nytt. Jeg er pioner.

-Du innleder en lang turné nå. -Ja, men jeg tror vi er klare.

-Hva føler du nå? -Jeg er ganske avslappet.

Jeg liker sangene, så jeg skal kose meg.

På 42 år har jeg ærlig talt aldri sett ham så lykkelig som på den turneen.

Jeg hadde aldri sett ham slik.

Man når et punkt i livet hvor man føler seg friere og ikke bryr seg om hva andre syns.

Da kan man være seg selv og ikke ta ting så alvorlig.

På Reality-turneen ville han fjerne "skjermen".

Han ville være David Bowie. Han tillot mer tilgang til seg selv.

På gitar, fra fagre Dublin, Gerry Leonard.

Han er egentlig fra Tunbridge Wells, men får så mye applaus når jeg sier det.

Jeg er ikke glad i teatralske forestillinger.

Store kulisser, elefanter og fyrverkeri og sånt. Det betyr ikke at det aldri skjer, -

- for det er en del av det jeg gjør for dere. En del av underholdningen er å lyve.

Han var humoristisk.

Han har alltid hatt humor, men han viste det ikke så ofte offentlig.

Han var så seriøs på noen av turneene.

På Reality-turneen lo jeg meg skakk av noe av det han sa, eller som skjedde.

Dette må være album ingen har kjøpt, så de er veldig billige.

De har "Lodger" og "Tin Machine".

Vi var på en bensinstasjon i Montana. Du vet de automatene man aldri vinner på?

Man putter på en mynt, og så kommer kloa ned og griper et kosedyr?

Jeg gjorde det, og jeg fikk faktisk greia ut. Vi konkurrerte liksom om kosedyret.

Det er nok 50/50, så jeg tar den.

Det var ikke den David jeg hadde kjent de tidlige årene.

Noe av moroa var den han egentlig var.

Den ekte David var den vi så på Reality-turneen.

Han var alltid morsom. Han hadde god humor og spøkte alltid om ting.

Man følte at David så ungdommelig ut på den turneen.

Det virket som om han hadde en gudegave. Han ville aldri bli gammel.

Det er løgn, men bare en liten løgn.

Han var veldig kjekk og så veldig ungdommelig ut.

En kveld sa jeg: "Du kler virkelig den dressen."

Han svarte av en eller annen grunn: "Jeg er lykkelig gift."

Jeg innså ikke hvordan jeg sa det, men han var kjekk. Alltid.

"All the young dudes" er en slags hymne. Det var nesten som å være i kirken.

Når man føler at hele menigheten synger, og hele stedet gynger.

Det var en utrolig kontakt med publikum på den konserten. Hele tiden.

Han fikk tunellsyn. Han skulle ikke bare lykkes, -

- men være forberedt, for det var mye musikk.

Vi spilte to og en halv time, og da må man være i god fysisk form.

Han gledet seg til turneen, men han innrømte at han var sliten.

Han oppfylte alle ønskene og drømmene, og det ble kanskje litt mye for ham.

Vi kom til Praha.

Under konserten svettet David voldsomt.

Han klarte ikke å synge.

Han sank sammen. Jeg så på ham og tenkte at det var noe alvorlig galt.

Jeg ga turnémanageren et signal. "Sjef, du er ikke frisk."

Vakten løp ut og fikk ham ut av scenen.

Alle lurte på hva det kunne være, for det kom helt uventet.

Jeg tenkte at han hadde vært hos legen, så kanskje han hadde fått sprøyte.

Så skulle vi til Hurricane Festival.

Hurricane Festival i Tyskland, 25. juni i 2004 Denne er til dere, meg, bandet og familiene våre.

Vi spilte hele settet, og det virket normalt.

Ikke like energisk som tidligere opptredener.

Etter konserten virket det som om David hadde store smerter. Noe var galt.

Ambulansen hentet ham. Bandet dro i bil, og han ble kjørt i ambulanse.

Jeg tror de sa han hadde et lite hjerteinfarkt.

Det var ikke livstruende, men vi måtte dra hjem.

Hurricane Festival var Bowies siste hele konsert. Han dro ikke på turné igjen.

Han sa han ikke skulle jobbe på en stund.

Han visste ikke om hva han ville gjøre. Han ville bare ha litt fri.

Noe uventet, som et hjerteinfarkt, gjør at man revurderer ting.

Men jeg trodde ikke at han ville slutte å jobbe.

Vi utvekslet e-poster om relevante ting, men vi hadde ikke mye kontakt.

Det er vanskelig å bli klok på David. Jeg sluttet å prøve å forstå ham.

Jeg håpet at jeg ville høre fra ham, og det gjorde jeg.

Etter sju års fravær gikk David Bowie i studio for å spille inn "The Next Day".

Jeg hadde ikke hørt fra ham på en stund, men fikk e-post om å spille på plata.

Så fikk jeg en e-post fra selskapet om at hvis jeg ble med på dette, -

- måtte det holdes hemmelig. Hvis jeg sa noe om det, ble det bråk. I retten.

Jeg fikk plutselig e-post fra David.

"Vil du jobbe på noen nye låteren ukes tid? PS: Hold munn om det."

Da vi gikk i studio, delte han ut taushetserklæringer til alle.

De måtte signeres. Det er første gang han har bedt om det.

Vi jobbet kortere dager enn vanlig. Vi var ferdige kl. 18, og iblant tidligere.

Det var ikke den David Bowie jeg hadde jobbet med før.

Det hadde jeg aldri opplevd. Han ble i studio til han var utslitt eller ferdig, -

- men nå gikk han kl. 18. "Snakkes!"

Han ville ikke føle seg presset. Pressen ble ikke varslet om noe Bowie-album.

Da kunne han gjøre hver eneste sang perfekt.

Berømmelsen sender deg dit hvor alt er hult.

Jeg er mye mer interessert i prosessen i livet, -

- og hva vi avdekker med alt vi gjør. Kjendissiden av det bryr meg ikke.

"The Stars Are Out Tonight" handler omDavids holdning til kjendiser.

Han har fått smake andre folks berømmelse, og det falt ikke i smak.

Han hadde tenkt på ting, og nå kom alt fram. Som om han fødte.

Han prøvde mye nytt. Han måtte vise muskler for å finne formen igjen.

Vi ga sangene til musikere som aldri hadde hørt dem før.

David Torn var med på denne. Hvis jeg spiller David Torns del av introen ...

Det var hans rolle.

Jeg hadde en loop som låt noe sånn som dette.

Jeg flyttet den inn og ut underveis.

Jeg husker at han forandret vokalen for å skape ulike deler, -

- så vi brukte litt forskjellige riff for å vise endringene.

De satte Torn og Leonard sammen.

De utfylte hverandre.

Det er litt Motown over det. Jeg vet ikke hvor det kommer fra.

Han sa aldri noe om det.

Får du et smil, er du på rett vei. Hvis du får et sånt ...

"Nei, det hadde jeg ikke tenkt."

Det fikk meg til å tenke på en annen av Davids sanger. "China Girl".

David kom til studio med mange sider med tekst og begynte å stryke.

Han skrev om helt til vi skulle i gang.

Iblant kom han inn for å synge inn én linje på nytt.

"Stars Are Out Tonight" eren av favorittlåtene mine på plata.

Den latterliggjorde på en måte -

- hva berømmelse har blitt. Det er en maskin som løper løpsk.

David hadde storslåtte ideer.

Å bli berømt handlet for ham om å få ressursene -

- til å realisere ideene sine. Det var i hans ånd.

Han ville ikke bare være berømt.

Jeg ville skape meg et navn. Jeg ville sette spor etter meg.

David hadde en skarp personlighet.

Han ble pirret av skarpe ting. Han ville drive med så mangt.

Han elsket tanken på å være skuespiller -

- og jobbe med skuespillere.

Han elsket tanken på å jobbe med musikere, siden han var det selv.

Han var alltid ute etter å finne noe nytt.

Jeg brukte hele 60-tallet på å prøve alt og finne ut hva jeg ønsket å gjøre.

På slutten av 60-tallet begynte det å falle på plass.

Tilfeldigvis møtte jeg John Cambridge, Tony Visconti og Mick Ronson.

Vi dannet bandet "Hype". Det var nok mitt første kostymeband.

Det var den første såkalte glamrock-konserten.

Hype var viktig for Davids utvikling.

Det viste ham at han kunne bli berømt.

At han kunne bli godt kjent. Det var ikke helt riktig inkarnasjon, -

- for han hadde ikke farget håret oransje og blitt Ziggy riktig ennå.

Den egentlige karakteriseringen kom ikke før Ziggy. Jeg var sjenert.

Jeg våknet ikke til liv på scenen. Jeg ble bare mer sjenert.

Jeg var ikke så sjenert i rollen, så det var både beleilig og en god idé.

-Har du alltid ønsket å bli stjerne? -Ja. Det er mer enn å være stjerne.

Jeg vil være produktiv. Jeg er ikke fornøyd med -

- å bare være rockestjerne hele livet.

Jeg prøver å være det nå fordi jeg trenger det -

- slik at jeg kan gå videre til andre ting.

Man kunne føle at David ville bli den største. Den nye Elvis Presley.

Det strålte av ham at han ville det.

Han tok meg med til suiten, og vi så opptak av Elvis og Frank Sinatra.

Vi snakket om det, og han prøvde ut ulike bevegelser.

Han ville se på dem, og slike ikoner var målet hans.

David ville bli berømt. David ville være et ikon, slik han er nå.

Han sa at man må være en tusenvis -

- og millioner av mennesker vil høre på og tro på.

En gang sa han at å lykkes var som å leve i en gullfiskbolle.

For ham var det det, for folk ble besatt av ham.

Du vet den følelsen du får i bil når noen gasser opp, og du ikke kjører?

Da presses man bakover og er ikke sikker på om man liker det. Sånn er suksess.

Å bli slynget fra å være helt ukjent til å bli kjent på et blunk.

Det var svært skremmende.

Jeg vet ikke om han takler det, for det er en krevende elskerinne -

- som ikke takler å bli avvist, og hun er på vakt døgnet rundt.

Da blir man litt mer paranoid, ikke sant?

Nå blir vi sett på som om vi må levere.

Går man ut ... "Jeg må ta meg godt ut, jeg er berømt nå."

Du har beskrevet rockestjernetilværelsen som helt forferdelig.

Som et luksuriøst sinnssykehus.

Hvor veggene er polstret, og maten blir servert.

Du slipper bare ut når du skal tjene penger for alle andre enn deg selv.

Likte David å være stjerne? Som han sa til meg:

"Det er fint når du vil ha billetter tilen konsert med vennene dine," -

- "eller hvis du vil ha bord på restaurant. Resten av tida er det bare kjipt."

Det var ganske ordrett. Jeg så ham takle berømmelsen altfor mange ganger.

Dette er utrolig påtrengende. Drit og dra.

-Det er det eneste de kommer til å bruke. -Ja. Jeg vet å ordlegge meg.

Da han opplevde berømmelsen og alt den medførte, -

- tror jeg han fikk nok. Han fikk nok. Han forsto at han hadde -

- solgt sjela si, og resten av livet ville gå med til å gjøre det ugjort.

-God hump-dag, Phil. -Ingen har humpet meg. Du?

Ja.

-Enkelte blir bare borte. -Det er mer spennende enn her i strøket.

Det vil jeg ikke si. Vi lever et fint liv.

Vi har et fint liv.

Ideen han hadde til videoen til "Stars Are Out Tonight", var kjendiser -

- som forfulgte vanlige mennesker for å studere dem.

Så kom han med bildet av Tilda Swinton, og jeg syntes det var fantastisk.

Han og Tilda som det normale paret.

David ville spille androgyn-kortet fordi han er det androgyne vesenet -

- vi har vokst opp med.

Så gutter spilte jenter, og jenter spilte gutter.

Da tror jeg han klarte å lene seg tilbake og tenke over hva berømmelsen betydde.

Sangen handler om at stjerner aldri sover. Man kan ikke flykte fra det.

Til slutt, når kjendisene kommer hjem, skjer det en forvandling.

Da er de vanlige folkene kledd som kjendiser, -

- og kjendisene har klart å bli vanlige folk.

Som kunstner samler man opp ting. Han har samlet i flere år.

Han vil ta fram speilet og si: "Hei, se her!"

Han kommenterer det, men gjør det på en kunstnerisk måte.

Du må få plass til fortiden i personligheten. Det viser hvem du er nå.

-Ser du noen gang tilbake? -Bare med glede.

Jeg har gjort så mye på 40 år. Det er først nylig jeg har skrevet selvbiografisk.

Det kan ha med alder å gjøre og hvordan man modner.

Og så ...

Jeg kan ikke huske at David snakket om å bli gammel.

Han vitset om at han gikk i tøfler.

Han fikk tøflene levert, og så tok han dem på når vi skulle inn i studio.

Vi spøkte litt med det.

David kom med en piano-demo.

Dette er DB-piano. David Bowie-pianoet.

Det har en blanding av piano og strenger.

Jeg kunne ikke fjerne strengene, så det er fra at han spilte hjemme.

Vi fant en atmosfære på demoen. Neste gang vi spilte den, var i studio med Zack.

Jeg bør legge på trommene.

Davids instrukser var: én.

Legg vekt på én.

Hvis jeg legger til David, er det så godt som i boks.

Plutselig ringte han meg og sa han måtte snakke med meg om noe.

Han forklarte at han hadde jobbet med dette sporet i hemmelighet.

"Fantastisk! Hva har jeg med det å gjøre?" "Jeg vil at du skal lage videoen."

Det er litt av en jobb. Jeg så for meg stort budsjett.

For å yte dette rettferdighet må det bli en enorm video -

- som bryter tausheten etter så mange år.

David sa: "Nei, jeg vil lage den i studio hos deg. Veldig enkelt."

Disse figurene lagde jeg eksklusivt. Jeg lagde noen utstillinger med dem.

David elsket dem.

Jeg lagde et utkast og spurte om han ville ha noe sånt. Et strukket ansikt.

Det var ikke veldig smigrende, men det var det han ville ha.

Han ville se mer aldrende ut enn årene tilsa.

Det var rart ... Her drar han. Han har fått nok.

"Slutt å gnåle om ansiktet mitt."

Han ville ha alt dette i studio, -

- og vi flyttet rundt på ting og snakket om gjennomsiktighet og refleksjon.

Underveis sa jeg til ham: "Folk kan lese noe ut av hver eneste del av dette."

Det er kanskje det mest overlagte nostalgiske tilbakeblikket.

Han snakker om stedene han vanket i Berlin.

Det er trist med overlegg. Han nærmer seg slutten av livet. Den tida er borte.

Berlin ga meg den første friheten fra kjendislivets staffasje -

- og mine egne problemer. Jeg liker friheten det ga meg.

Jeg var veldig anonym i et rolig arbeiderstrøk i Berlin.

Et tyrkisk område. Jeg levde annerledes.

Jeg prøvde å ta avstand fra det svært narkotikabaserte livet jeg hadde levd.

Det var et fantastisk sted å være. Musikken ga meg uendelig mye.

"Where Are We Now" kan ikke tolkessom en nostalgisk skildring av Berlin.

Det er mer om hvordan minner påvirker hvordan vi går videre. Eller ikke.

"Song of Norway"-skjorta. Jeg sa at det var småfrekt.

Han forklarte aldri hvorfor han brukte den.

Hun het Hermione Farthingale, og jeg forgudet henne.

Hun var min første kjærlighet. Ballettdanser og flink til å synge.

Hun spilte litt gitar. Sånn folkegitar som alle pene jenter kunne spille ...

Alle de vakre jentene kunne spille litt akustisk gitar.

Hun spilte i en film som het "Song of Norway".

Hun falt for en av skuespillerne og slo opp med meg.

Det tok tid å komme over det. Jeg var helt knust.

Jeg så David etter at det ble slutt. Han var veldig lei seg.

Han jobbet med henne også, så han hadde mistet -

- både kjæresten og en i bandet. Jeg vet ikke hva som var verst for ham.

Men han tok det tungt.

Han ville gi ut noe som ville skape bølger og stille spørsmål.

Det klarte han med denne.

Jeg visste at det handlet om Berlin, og jeg syntes det var søtt og nostalgisk.

Det som virket gjorde meg rørt, var å se videoen.

Da tenkte jeg: "Jeg hadde ikke trodd at han skulle se seg tilbake."

Jeg føler meg som et samfunn i meg selv. Splittet og fragmentert.

Fordi jeg er svak for det apokalyptiske, finpusser det den milde angsten.

Særlig det å få barn. Datteren min ga frykten min fokus.

Det 21. århundre har vært skuffende så langt.

Dette sporet er brautende. Vi spiller løst og ledig med vilje.

Vi ville ikke gjøre det for råflott. Det skulle høres ut som et ungdomsband.

Det høres lurvete ut, men perfekt for låten pga. teksten -

- om Valentine, som er massemorder.

"Valentine's Day" er fra et musikalskståsted skikkelig gammel stil.

Akkordvekslingene og alt. Men teksten er dyp.

Han ble rørt av flere hendelser før han skrev denne låten.

Indrani, medregissør på "Valentine's Day" Jeg tror han var plaget av denne trenden med å gå ut og skyte ungdommer.

Han ville få publikum inn i morderens hode.

Overgangen fra den David vi kjenner, til denne andre karakteren i sangen -

- var egentlig veldig sjokkerende.

Å stå der og se ham dra dette ut av sitt indre var ganske skremmende.

Jeg ville bruke våpen i videoen, men David var imot det.

Han ville ikke ha våpen eller blod.

Men han ga uttrykk for behovet for våpenkontroll. På sin egen måte.

Å bekjempe de splittende kreftene som vil ta friheten fra oss ...

Charlton Heston, tale for National Rifle Association i 2000 Til dem sier jeg: Over mitt lik!

Han var veldig samfunnsengasjert. Hvordan folk og samfunn fungerer.

Det var en av de minst kryptiske tekstene han har skrevet.

Jeg er ingen nytenker. Jeg er flinkest til å syntetisere ting i samfunn og kultur.

Jeg får tingene til å bøye av og produserer en slags klatt -

- av hvordan vi lever i vår tid.

Han sa fra hvis noe ikke stemte.

Han fant ikke løsningen, men kunne uttrykke seg, og andre kunne følge opp.

Jeg er ingen Dylan. Jeg kan ikke skrive skrive et tydelig bilde av hva som skjer.

Men jeg kan etterlate et sterkt inntrykk av hva jeg føler.

Det er vanskelig å ikke ta opp samme tema uendelig mange ganger.

Jeg jobber innen en viss nisje. Mye har handlet om fremmedgjøring -

- og det å stå på utsiden.

Det er det jeg føler meg komfortabel med som låtskriver.

Men jeg prøver å uttrykke det på ulike måter.

I 2013 gjorde Bowie i hemmelighet ferdig omslaget til "The Next Day".

Da jeg snakket med David, ba han meg holde tett om det.

Vi brukte et kodeord, så hvis noen avlyttet oss, -

- ville de ikke forstå at det gjaldt plata. Kodenavnet var "bordet".

Det ble diskutert hva plata skulle hete. Godt å vite at selv Bowie ikke har alt klart.

Den skulle kanskje hete "Love is Lost".

Kanskje "The Next Day". Kanskje "Where Are We Now?".

Utgangspunktet var dette bildet. Det er fra 70-tallet.

Han sa han ville bruke det på omslaget. Jeg stusset litt på det.

Han så tilbake selv ved å se på det bildet.

Jeg slet litt med det, og Bowie måtte si: "Kan du ikke snu det opp-ned?"

Der og da kullkastet han hele historien sin.

Vi gikk gjennom alle plateomslag og alle bilder av ham for å endre dem.

På omslaget til "Heroes" var Bowie veldig ungdommelig.

Han så mot framtida, og firkanten strøk den ut.

Eksistensielt sier det noe om en som nærmer seg slutten, og ser tilbake.

Jeg var ikke så sikker. Kvelden før det ble sendt til plateselskapet, -

- skrev jeg og spurte om han var sikker.

Han sa: "Ha tro på dette, Jonathan. Det er en original idé."

Han brøt ned folks forventninger fordi han hadde vært lenge borte.

Han kunne leke seg. Han var ingen ung mann som ville være original.

Han hadde levd livet og var ikke interessert i rampelyset.

Bowie var glad for at vi klarte å holde det hemmelig.

Vi hadde klart noe unikt i en tid hvor alle vet alt.

Han likte oppstyret rundt plateutgivelser, men ville spille kortene riktig.

"The Next Day" ble utgitt i Storbritannia 11. mars i 2013.

David Bowie er tilbake med sin første plate på ti år.

Han har ikke opptrådt siden 2006 og har sjelden vært sett offentlig.

Etter en sykdomsperiode trodde man han hadde gitt seg.

Hans første plate på ti år toppet listene sist helg.

Den er den mest populære plata i år. Over 100 000 solgt på under to uker.

Bowie lot seg ikke intervjue og holdt seg unna offentligheten.

Han sluttet å la seg intervjue for mange år siden.

Jeg tror han måtte gjøre det for sin egen del.

Han taklet ikke at livet hans ble gransket lenger. Han ønsket ikke spekulasjoner.

Jeg er vant til å være sta, obskur og konfronterende, og jeg liker det.

Det er farlig for en artist å leve opp til andres forventninger.

Føler du deg trygg på ditt felt, jobber du på feil felt.

Gå alltid litt lenger ut i vannet enn du føler deg trygg på.

Når du ikke når bunnen, er du på rett sted for å gjøre noe spennende.

Det er slik David jobber. Han utvikler seg stadig og ser etter nye elementer -

- og musikere som kan bære fram ideene hans.

Maria Schneider er en strålende jazzkomponist.

Jeg fatter ikke at jeg ikke har oppdaget henne før, men hun dukket opp via David.

Komposisjonene hennes var alt David og jeg elsket med storband.

Det var disharmonisk, merkelig og overjordisk.

David ringte ut av intet og sa: "Hallo."

Så begynte han å snakke om at vi måtte samarbeide om en sang.

David tok med en demo av "Sue". Jeg lyttet til den og hørte dette ...

Jeg spurte hvor han ville med den. Det var ganske lyst.

Han sa: "Jeg vil ha det mørkt." Jeg begynte å leke meg med -

- hvordan jeg kunne gjøre melodien mørk. Jeg så på ham og sa: "Greit, vi prøver."

Maria Schneider anbefalte Donny McCaslin.

Donny hadde band.

Bandet besto av dyktige jazzmusikere. Så vi fikk flere farger i paletten.

Jeg jobbet litt med den alene før jeg la fram ideene mine for David.

"La meg spille flere forslag for deg."

Han kunne si: "Ja, ja ... Det liker jeg!"

Hvis jeg fikk en reaksjon ut av ham, tenkte jeg at det var veien å gå.

Jeg følte meg fram.

Det var eventyr. "La oss prøve dette."

"La oss dra strikken så langt vi kan. Prøve noe ingen har gjort før."

-Vi spilte det inn på seks timer. -Ja.

Så sang han inn hele låten. Sju-åtte minutter.

Han hadde vært i studio hele dagen. Han satt bare der og lyttet.

Så grep ham mikrofonen og pang ...

Jeg og Tony Visconti ble intervjuet og spurt om Davids forhold til jazz.

Eller noe sånt. Tony svarte at David alltid var inspirert av jazz, -

- men det lå under overflaten, og nå var det åpenlyst.

Da den ble utgitt, fikk vi mange kommentarer.

Noen hatet den, andre elsket den. Enkelte visste ikke hva de skulle tro.

Dette er David Bowie. Han vil ikke settes i bås.

Tenk hvor dum han ville sett ut med oransje hår som 65-åring.

Oransje hår og platåsko. Han var smart.

Den radikale endringen mellom "Sue" og "The Next Day" er -

- som da han spilte inn "Low" og "Heroes" med Brian Eno.

Så spilte han det igjen. Nå føler jeg meg nedfor.

Brian Enos metodologi er annerledes enn alt jeg har vært borti.

Det er ikke rock'n roll. Rock er kule riff.

Men når man eksperimenterer med lydbilder, som var det de gjorde, -

- får det andre ting fram i lyset.

David lyttet til noen tyske band som var midtpunktet i elektronika, -

- og det ble for elektronisk.

Derfor tok han med litt R&B ...

"Vil du ha en maskin? Jeg skal gi deg et funk-band."

"Men jeg legger elektronika oppå."

Ellers ville han risikert å høres ut -

- som europeisk elektronika, og det ville han ikke reprodusere.

Jeg fikk ideen om å eksperimentere. Den nye europeiske sounden.

Det var en forlokkende hybridgreie.

Jeg har alltid vært fascinert av å blande ting.

Det overrasket meg at David var slik han var.

Jeg forventet ikke det. Jeg regnet med å møte et slags supermenneske.

Men han framsto som normal. Portneren nedenunder ringte meg og sa:

"Det er en ... Hva heter du? David vil besøke deg."

Sa jeg nettopp at han var normal?

Det er ingenting normalt ved David Bowie.

Et liv hvor man angrer på alt man ikke har gjort. Det vil jeg ikke oppleve.

Da jeg var 17-18 år, ville jeg skrive for Broadway. En musikal.

Jeg ante ikke hvordan man gjorde det, men tanken på -

- å skrive noe som var rockbasert, for Broadway, var forlokkende.

Han sa ganske tidlig at han ville lage musikal.

Jeg sa: "Flott."

Han sa: "Jeg vet bare at den skal hete Lazarus."

"Basert på Thomas Jerome Newtoni filmen 'The Man Who Fell to Earth'".

"The Man Who Fell to Earth", regissert av Nicolas Roeg, 1976

Thomas Newton er et romvesen.

Han kommer seg ikke hjem fra jorda. Han er i verden, men ikke fra den.

Utenom jordas marginaliserte folk, folk som ikke føler seg hjemme -

- selv om de har hus, som Newton. Rike på jorda, men bortkomne.

Det kjente han seg igjen i.

Min første reaksjon var at jeg kunne lage musikal med David, og det var fantastisk.

Men det ville ikke gi meg råd til lystbåt.

Det sa jeg til meg selv, men han sa at han ville gjennomføre det.

Like før vi skulle i gang, -

- ble jeg innkalt til Davids kontor i New York til en bestemt tid.

Da jeg kom inn, var David på Skype.

Han sa han måtte forklare noe.

Han kunne ikke være så mye med på arbeidet.

"Jeg er engasjert,men jeg kan ikke alltid stille opp."

"Jeg får behandling for kreft."

Jeg fikk sjokk, men hans holdning var at det skulle gå bra.

Og dermed var samtalen over.

Jeg skal få deg hjem til planeten din. Vi må bygge en rakett!

Han var med under mange av øvelsene. Han kom og gikk.

Han kunne si at vi måtte fjerne en scene, og spurte om han fikk skrive en sang.

Han var veldig opprømt.

Han var syk. Han sa at musikalen var noe han måtte skrive før han døde.

Han skulle endelig skrive musikal.

Det var eneste gang han ble litt sentimental. "Dette må jeg gjøre."

-Hvorfor sier du ikke hva som skjer? -Jeg kan ikke.

David ville la det bli et skuespill støttet av musikk, -

- og ikke en musikal støttet av dialog.

Det er så langt fra et typisk Broadway- stykke man kan komme. Det var kunst.

Jeg hadde hørt at han ville skrive musikal siden midt på 70-tallet, eller noe.

Vi skulle i gang med noe som var veldig viktig for ham.

Cracked Actor, BBC TV, 1975

Jeg ville lage musikal av "1984". Jeg elsket den boka i ungdommen.

Men jeg hadde ikke tenkt på den andre Mrs. Orwell, -

- som da hun fikk høre om planene, sa nei.

Hun ville ikke la rockere jobbe med hennes avdøde ektemanns store verk.

"Da lager jeg min egen versjon."

Dette er starten på filmen "Diamond Dogs", og jeg setter null her, -

- for jeg visste ikke hvilket år det var.

Å ville lage musikal av "1984", men ikke få lov, via "Diamond Dogs"-plata, -

- førte til noe vi senere turnerte i USA med.

David ville bruke dans og pantomime -

- med to vokalister, og jeg var én av dem.

Og Gui Andrisano, som var tidligere barnestjerne.

Det fungerte på en måte med Toni Basils hjelp til koreografien.

Da jeg møtte ham på hotellet, -

- var kulissene allerede klare.

Bowies kulisser til filmen "Diamond Dogs", som aldri ble lagd

Han hadde kulissene og settlista.

Settlista var min tråd -

- av hvilke ideer jeg kunne få, i samarbeid med ham, -

- for å sette dette teatralske stykket ut i livet.

Den gang var det ikke mange rockestjerner som var så teatralske.

Mange syntes det var korny eller var redde for sånt.

Jeg visste at han var ekstremt teatralsk og alltid ville tenke nytt.

Han tøyde alltid strikken.

"Diamond Dogs" var nokden vanskeligste å koreografere.

Vi hadde lange tau, og tanken var å binde ham -

- uten å hemme ham helt. Og snuble ham.

Det ble stort press på meg. Jeg var anspent og stresset, -

- men den fysiske utfordringen var skremmende stor.

"Diamond Dogs" er en rekke vignetter omhva som kan skje når samfunnet går i stå.

Så det er mer en samling sketsjer enn en historie fra begynnelse til slutt.

Jeg fikk ideen om å skrive noe som var en samling situasjoner -

- hvor publikum ser sammenhengen på sin egen måte, slik de ønsker det.

Mens han jobbet med Lazarus, lagde Bowie også sin siste plate, "Blackstar".

Han kom med enda en sang, og jeg sa:

"Jeg skulle gjerne hjulpet deg,men jeg spiller inn plate med bandet mitt."

Da foreslo jeg at han spilte den inn med Donnys gruppe.

"Tror du de vil det?" "Tuller du? Det blir strålende."

Han sendte e-post om at han ville spille inn noen låter med oss.

Han sa noe sånt som:

"Drømmen min er å spille inn noen låtermed Donny McCaslin Group."

Det var bare helt ... Oi!

Da innspillingen begynte, fortalte Bowie Donny McCaslin at han var syk.

Uansett hvordan helsa hans var, var det svært inspirerende -

- at han gikk helhjertet inn for dette fra første stund.

Da jeg ble med, visste jeg ingenting.

Det slo meg hvor frisk og energisk han virket.

David hadde mange vokalideer som måtte settes ut i livet. Han sang dette ...

Det høres så bra ut fordi det bare er én David Bowie, men stemmen er løftet.

Han spurte om jeg ville bidra med bilder. Det var starten på et par måneder med -

- et veldig interessant samarbeidsprosjekt. Han sendte tegninger og sa:

"Gjør hva du vil med disse."

Han tegnet en figur. En mann med en slags gasbind over ansiktet.

Med to knapper som øyne. Vi kalte ham "Button Eyes".

Han sendte meg et bilde av en romfarer med et skjelett inni.

For meg var det 100 % Major Tom. En karakter han hadde brukt mange ganger.

Major Tom var en slags lykkeamulett for ham. Han var en del av David.

Tanken på verdensrommet representerte kanskje frihet.

Major Tom er fortsatt viktig for meg.

Det var første gang jeg skapte en troverdig karakter.

Han kom før alle de andre, og han står meg nok ekstra nær.

-Hva er det med romskip? -Det er en indre dialog som manifesteres.

Det er mitt indre verdensrom. I større målestokk.

Jeg ville aldri gått om bord i et romskip. Det ville skremt vettet av meg.

Jeg har ingen ambisjoner om romfart. Jeg er redd for å gå til enden av hagen.

Major Tom var fin å vende tilbake til.

Kanskje det var en sentimental forbindelse der.

Det representerte hvordan han ble berømt.

Han tok deler fra fortida og formet framtida ut av det.

Major Tom var en viktig del av det.

Han har prøvd å finne veien hjem i 50 år, eller noe sånt.

Major Tom har prøvd å finne fred lenge, og han fant det i "Blackstar".

Major Tom er endelig hjemme.

"Blackstar" er veldig åpen for tolkning.

Jeg tror han nøt det, som alle kunstnere.

Alle store kunstnere vil at du skal betrakte verket, analysere det og føle noe.

Man føler kanskje ikke det samme. Kunst skal stimulere fantasien.

Etter å ha snakket om Button Eyes og romfareren i et par uker, -

- fikk jeg tekstmelding om at han ville snakke med meg på Skype.

Han sa at han var svært syk og trolig kom til å dø.

Han sa det bare rett ut.

Det er mine ord, men en del av min reaksjon da han sa det ...

Jeg syntes han så litt redd ut.

Like etter spøkte han med det.

De neste seks eller åtte månedene ble ikke sykdommen nevnt.

Han bar ikke preg av sykdommen på noe vis.

Det var tradisjon for David og meg. "Hvordan kan vi forvrenge stemmen?"

Hvordan får vi én person til å høres ut som mange? I mange kontekster -

- og på mange ulike plan?

David er som et merkelig skjelettkor som synger: "I'm a Blackstar."

Det gjør hele denne delen overnaturlig.

Det må ha vært rensende for ham. Han jobbet hvileløst -

- både med "Blackstar" og "Lazarus.

Kanskje renselsen ved Lazarus var unik -

- i den forstand at han måtte slippe taket og la andre ta styringen -

- og gjennomføre det.

Iblant når jeg og David leste scener, følte man at han var mer til stede.

Dette skjer ikke. Det er bare noe jeg innbiller meg.

Vi glemte at han var døden nær.

-Jeg har fått nok av dette livet! -Skuespillerne visste det ikke.

Jeg skal drømme et nytt univers der oppe.

Selv om jeg er fanget i mitt raknende sinn, -

- har jeg gått ned fra jorda til et bedre sted.

David ville ikke bruke "Heroes" i Lazarus. "Heroes" hadde blitt en hymne.

Han ville ha en sang som ville fått alle til å kutte pulsårene sine.

Ivo og Enda overtalte ham. Hvis arrangementet til "Heroes" ble endret, -

- ville den fungere som avslutning på Lazarus.

Det er et vakkert øyeblikk. "Heroes" er melankolsk, ikke triumferende.

Forholdet til denne jenta, og det at hun har vekket ham på ny, -

- fører Newton tilbake til livet slik at han kan gjøre seg klar til å dø.

Kanskje. Eller ikke.

Det er et rensende øyeblikk i slutten med "Heroes", når alt klarner.

Han river seg løs fra alt som er viktig for vanlige mennesker.

Så må han gi slipp på alt håp og bare akseptere sin død.

Det siste vi ser, er Michael C. Hall på scenen.

Han lever, men i tankene flyr han mot stjernene. Det er det siste bildet.

Jeg forventet ikke David der på premieren. Vi hadde hørt at han var svak.

Men han kom. Han så stykket, og så tok han imot publikums hyllest med oss.

Premiere på "Lazarus" i New York, 7. desember i 2015 Han klarte det, men jeg er sikker på at han kjempet imot. Han ville leve.

Vi snakket sammen bak scenen, og han sa han ville lage en oppfølger.

Det siste jeg husker at David sa etter omfavnelsene etter premieren, var:

"Jeg syns det gikk bra i kveld. Er du ikke enig?"

Det er det siste jeg husker han sa. Jeg var enig.

Etter premieren fikk jeg telefon om at David ville treffe meg.

Jeg dro på besøk. Han var på soverommet. Vi hadde en fin prat.

Det var veldig fredelig.

Vi gikk til heisen, og han sa: "Du er et geni."

Jeg svarte: "Nei, jeg er bare produsent, det er du som er geniet."

Vi omfavnet hverandre, jeg gikk inn i heisen, og det var siste gang jeg så ham.

I oktober i 2015 spilte Bowie inn sin siste video, "Lazarus".

David ville bare lage en enkel video.

Jeg sa: "Sangen heter Lazarus. Han bør ligge til sengs."

For meg handlet det om han som skulle gjenoppstå.

Det hadde ingenting med sykdommen hans å gjøre. Jeg likte det billedlige.

Senere fikk jeg vite at han fikk beskjeden den uka vi filmet.

Behandlingen ble avsluttet. Sykdommen hadde seiret.

Jeg har sett ham under opptak, og han eriden sangen og den følelsen.

Han sto foran mikrofonen og lettet hjertet i fire-fem minutter.

På opptaket hører vi pusten hans mellom linjene.

Han var ikke andpusten. Han hyperventilerte på en måte.

Han samlet krefter til å synge.

Han var ganske gira. Han var "i sonen".

Jeg så ham gjennom vinduet. Han følte det virkelig.

En mann på sitt aller beste. Aldeles strålende.

Det er så trist å høre den teksten nå.

"Blackstar" ble utgitt 8. januar i 2016, på Bowies 69-årsdag.

Tre dager senere ...

Klokka er 7. 09. Den sjokkerende nyheten er bekreftet. David Bowie er død.

David Bowie, rockerebell, skuespiller og ikon er død i en alder av 69.

Vi mistet David Bowie i morges. Det er viktig.

Det har vært et godt liv, og bortsett fra narkotikaen på 70-tallet -

- er lite sløst bort. Jeg har klart å tøyle hvert øyeblikk. Jeg er heldig.

Hvordan ønsker du å bli husket?

Jeg vil gjerne at folk skal tro at jeg hadde fine frisyrer.

Jeg så noen bølger på begynnelsen av dette sporet, så jeg spurte hva det var.

-Liten musefjert. -Liten musedært?

-En del av musa? -Liten musefjert.

-Liten musefjert. -Så han fjertet?

David Bowie fjerter ikke. Vi får aldri høre David Bowie fjerte.