Original subtitles

Hvis du noen gang fikk vite hvordan det gikk meg i livet, -

- så ville du fått vite at det gikk bra.

Jeg har hatt flaks.

Jeg har alltid lengtet etter å være alene et sted som dette.

Selv når jeg hadde det best.

Jeg har bodd i Sverige i 42 år. Nå bor jeg her.

Om noen uker gårverden inn i et nytt årtusen.

Det blir fest og fyrverkeri i bygden. Dit skal jeg ikke.

Jeg skal være alene her. Drikke meg passe full -

- og sove så tungt jeg kan uten å være død.

Det ser jeg frem til.

Poker?

- Poker? - Hallo?

Det er du som bor nede i huset, hva?

Jeg har flyttet inn her.

Det er ikke lett å sove når bikkja er borte. Mye ulv i skauen, vet du.

Poker?

Sitt. Bli der.

Visste du at border collie er den mest intelligente bikkja i verden?

Ja, det harjeg hørt.

Han har begynt å ta over. Jeg er litt redd for det.

- Nei, det er aldri bra. - Nei.

Jeg har tatt livet av ei bikkje før. Jeg lovet å aldri gjøre det igjen.

Men nå vetjeg ikke lenger, gitt.

Hva var det for en hund du tok livet av?

Det var en schæfer. Det var ikke min.

Mor så den først.

Den sprang etter noen rådyrkalver i skaukanten.

Jeg hadde sett den mange dager, og kalvene var helt utslitt.

Mor ringte lensmannen, og han sa hun kunne skyte den.

"Det er en fin jobb for deg, Lars," sa mor.

Jeg hadde jo faen ikke lyst. Jeg rørte aldri den børsa.

Men jeg slapp ikke unna. En dag kom kalvene løpende rett mot meg.

Og så kom schæferen. Tretti meter bak.

Et digert beist.

Jeg var sikker på at jeg traff, men bikkja bare fortsatte.

Samme fart, samme retning.

Så skjøt jeg en gang til da den var et par meter unna.

Og da sklei den med beina i været helt til støvletuppene mine.

Så lå den der.

Med lamme bein, og glante på meg.

Jeg bøyde meg ned for å klappe den, men da knurret den.

Og glefsa etter hånda mi.

Så ga jeg den to skudd til.

- Tvers gjennom hue. - Det var som faen.

Jeg var bare 19 år.

Det er lenge siden nå, men ... Det glemmer jeg aldri.

Da forstår jeg at du aldri vil skyte en hund igjen.

Nei, vi får se.

Vi har aldri hilst ordentlig.

Trond Sander.

Lars Haug. Med "g".

Poker? Gå bak. Kom.

Takk for selskapet.

Det var som faen.

Olav kan skifte pæra, og jeg kan bestille lykteglass og spoiler.

- Du kan gå i butikken imens. - Ja. Takk.

- Trives du fortsatt? - Ja, det gjørjeg.

Jeg er glad i huset og i å bo her.

Ja, det er vel ikke så lett å bli alene?

Det er snart tre år siden hun gikk bort. Tiden går.

38 års tosomhet sluttet tvert.

Det var jeg som kjørte. Jeg føler ikke skyld.

Bare savn.

- Olav tok seg fem minutter. Kaffe? - Det ville vært deilig.

Bare gå inn.

- Takk. - Ja.

Hvordan går det oppe hos deg?

Jeg var oppom og så på to ganger selv, på visning.

Jeg vurderte å by, men jeg er vel bedre til å skru enn å snekre.

Kanskje det er omvendt med deg?

Nei, det er nok hverken eller.

Men jeg harjo god tid.

Far var praktisk anlagt. Jeg lærte mye av ham.

Fedre er fint.

Nei takk.

Faren min var lærer. Han lærte meg å lese bøker.

Og det var vel stort sett det. I hvert fall ikke mye praktisk.

Men han var en fin mann.

Nårjeg skal gjøre noe, forestiller jeg meg hva far ville gjort.

En mann på 40 år med selvtillit.

Det var sånn du så ut da jeg var 15 år, -

- og du forsvant ut av livet mitt.

Hvorfor slår du ikke brenneneslene, Trond?

Det gjør vondt.

Du bestemmer selv når det gjør vondt.

Jeg var jo bare 15 år. Bygutt.

På sommerferie med far, som hadde kjøpt plassen billig.

Han sa ofte at han ikke kunne tenke med kvinner i nærheten.

Det var derforjeg fikk bli med, men ikke min søster eller mor.

Senere har jeg tenkt at du kanskje ikke mente alle kvinner.

Hei, Jon.

- Har du stått her lenge? - Jeg kom nå.

- Vi skal ut og stjæle hester. - Jeg vet det.

Hei, Jon.

- Hva er det med Jon? - Jeg vet ikke.

Jeg burde forstått at det var noe spesielt med Jon den morgenen.

Noe i måten han beveget han seg på.

Men jeg la bare merke til at han ikke hadde med børsa -

- som han alltid gikk og dro på.

Så, så. Kom nå. Så, så.

Så. Sånn.

Så, så. Sånn, ja.

Så, ja.

Hopp!

- Hvor skal vi? - Jeg skal vise deg noe.

Se.

Tenk at noe som er så lite blir levende og flyr sin vei.

I morges, da du var ute med Jon.

Ja?

Hva gjorde dere?

Vi skulle ut og stjæle hester.

Vi skulle ikke stjæle dem, da. Bare ri dem.

Hvordan var det med Jon?

Vil du høre hva de snakker om på butikken?

Han hadde vært på jakt, som han pleide.

Så kom han på at moren hans besøkte kjente her, -

- og faren hans var i skogen.

Og han hadde lovt å passe tvillingbrødrene.

Odd? Lars?

Lars?

Jeg må hente mor di. Du får se til Lars så lenge.

Det greier du?

Hei, hei. Da er vi hjemme igjen.

Han hadde ikke fortalt det.

Hele den lange veien gjennom skogen, bare de to.

Men han hadde ikke sagt noe til henne.

Hvor er Odd?

Så nå veit du det.

Kondolerer.

Sannelig, sannelig sierjeg dere:

Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, -

- vil ha evig liv og kommer ikke til dom, -

- men er gått over fra døden til livet.

Fadervår, du som er i himmelen.

Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike.

Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.

Jeg tenkte på hvordan det var å miste livet så tidlig.

Jeg visste det ikke kunne føles. Var du død, så var du død.

Men i sekundet rett før ...

Kjente du det da? At det var slutt?

Russerne bomber mål i Tsjetsjenias hovedstad Groznyj.

Tre dager med bombing har ført til en strøm av flyktninger.

Nedtelling til mulig kaos. Beredskapsdirektoratet ...

Nå er jeg plutselig sikker. Lars er Lars.

Lars, som skjøt sin bror.

Selv om jeg så ham sist da han var en liten gutt på ti år.

Det endrer ikke noe. Jeg er sikker på at han ikke kjente meg.

Jeg snakkerjo også svensk nå.

Fire dager hadde gått siden begravelsen.

Og jeg hadde ikke sett Jon siden.

Hver gang han ikke var der, følte jeg meg lettet.

Så skammetjeg meg.

Og så forsvant han ut av mitt liv.

Jeg så ham aldri igjen.

Hun var alvorlig og litt hoven rundt øynene, men ikke knust.

Hun var bare et par år yngre enn min egen mor.

Det lyste av henne, som om jeg så henne forførste gang.

Takk for at dere kom i begravelsen.

Var det på grunn av det som hadde skjedd?

Kunne noe sånt få henne til å bli selvlysende?

Jeg stirret i bakken og gikk min vei.

Helvetes skygge.

Kanskje vi bare skal ta litt av gangen? Litt nå og litt neste år?

Det er jeg som bestemmer når tømmeret mitt skal hugges.

Franz!

Jeg tar livet som det kommer. På strak arm.

Har du lyst på en dusj?

Først.

Kom igjen!

Skal du bare stå der?

Faren din tar en sjanse som hogger tømmer midt på sommeren.

Det er fullt av saft. Det kommer til å synke.

Vannstanden er lav. Det spørs om det tømmeret når frem til Sverige.

Men vil han gjøre det nå, så vil han gjøre det nå.

Å, kom igjen!

Rolig, rolig.

Han hadde mistet en sønn.

Men jeg kan ikke huske om jeg syntes synd på ham.

Jeg følte for første gang et snev av bitterhet mot min far.

Og det føltes som om ikke noe ville bli som før.

Det var som bare faen ...

Hva var det du sa?

Det var som bare faen, sa jeg.

Det som skjedde i dag ...

Det var unødvendig.

Jeg skulle ha stoppet det lenge før.

Sånn som vi holdt på måtte det gå galt til slutt.

Det var min skyld.

Jeg legger meg snart, jeg også.

God kveld.

Jeg skulle akkurat spise, men det gjør ikke noe. Kom inn.

Bli der.

Er du sulten? Det er mat nok.

Sett deg.

Det var godt.

Jeg veit hvem du er.

Jeg vet hvem du er også.

Det var detjeg tenkte.

Se her.

Jeg skulle ønske at Lars ikke hadde sagt det han sa.

Det binder meg fast til en fortid med en nesten uanstendig letthet.

Jeg hadde aldri vært alene før.

Ikke alene på ordentlig.

Jeg følte meg ikke som den jeg var da dagen begynte.

Og jeg visste ikke engang om det bekymret meg.

For første gang i mitt liv ville jeg ikke være noens sønn.

Hallo?

Frokost?

- Tidlig oppe. - Ja, jeg våkna tidlig.

Og så var jeg alene.

Fant du ham?

Ja.

Han kom for å ligge i dekning før han dro til Sverige -

- med brev, papirer og noen ganger film for motstandsbevegelsen.

Jeg visste han skulle komme. En dag banket det på.

Han sa: "Blir du med ut og stjæle hester?"

Jeg vet ikke hvem som fant på det, men det var de ordene som ble valgt.

Så slo han seg ned i Barkald, der du er på sommerferie nå.

Hver morgen hilste han på vakta borte på broen. Høflig, på tysk.

Han snekret og hogg ved, og fikk et slags liv her oppe.

Et par ganger i uken rodde Jons mor opp til ham.

En fyr som bodde alene trengte noen til å holde hus.

Ellers risikerte han å bli litt ensidig i kosten.

Det forsto jo alle. Selv tyskerne.

Hvorfor hadde ikke Jon eller hvem som helst fortalt meg -

- at han hadde vært der så ofte at han ble regnet som fastboende?

En dag kom det en fyr fra byen. Han var på flukt. Skulle til Sverige.

Det var en viktig fyr fra hjemmefronten.

Han lå i skjul i flere dager og ventet på en fluktmulighet.

Tyskerne kjørte forbi gården flere ganger om dagen.

Jons far likte ikke trafikken. Han var redd.

Ingen vet hva som fikk bymannen til å gå tørne.

Vil du ha tyskerne her?

Jons mor måtte ro ham opp til far din for å få ham til Sverige.

Stopp!

Du må gjøre noe med sporene.

Det gikk en faen i faren til Jon, og det ble ikke gjort.

Stans! Stans!

Stans!

Så ble han i Sverige til krigen var over.

- Hvorfor forteller du meg det? - Jeg ble bedt om det, av far din.

Når anledningen bød seg, og det gjorde den jo nå.

Kom så.

Skal vi ta den?

Ja.

Jeg tenker på menneskekroppen.

Uovervinnelig i det ene øyeblikket, -

- og i det neste ødelagt for alltid.

Jeg vet ikke om Lars tenker på den måten.

Jeg kan ikke la være.

Det er en fin velte.

Det er bare noen pinner.

Den er fin likevel. Som en ekte miniatyr.

Jeg vet ikke hva miniatyr er.

Det er når noe veldig lite er maken til noe stort.

- Det erjo bare noen pinner. - Greit.

Det er bare noen pinner.

Har du lyst på noe å spise?

Nei.

Neivel. Det er lov, det også.

Det er faen ikke noen tvang.

Jeg er i hvert fall sulten.

Jeg skjøt broren min.

Jeg vet det.

Men det var ikke din feil.

Du visste ikke at børsa var ladd.

Jeg visste ikke det.

Det var ei ulykke.

Ja.

Det var det.

Det er det alle sier.

- Sikker på at du ikke vil spise? - Ja.

Jeg sitter her.

Er du redd for å snø inne?

Ja.

For det også.

- Du harjo fått noen til å måke. - Ja, Åslien.

Da er du jo sikra, da.

Jeg kjenner at holdningen hans smitter.

Men det overrasker meg. Det bekymrer meg litt.

Noe i meg forandrer seg. Jeg forandrer meg.

Til en jeg kjenner mye dårligere.

Hvor lenge har den forandringen vært på vei?

Skal jeg fyre opp?

Ja, det kan du gjøre.

Jeg skulle egentlig overtatt gården hjemme.

Du lurer vel på hvorforjeg bor her -

- og ikke oppe i bygda derjeg kommer fra.

Ja, på sett og vis.

Det var jeg som skulle overta.

Jeg var den eneste som var hjemme, ikke sant?

Jon var på sjøen, og Odd var ...

Odd varjo død.

Jeg hadde jobba på den gården hver eneste dag og aldri hatt ferie.

Far kom ikke tilbake.

Han var syk. Ingen visste hva han egentlig feilte.

Så gikk åra, da.

Så kom bare Jon hjem en dag. Ned veien fra bussen.

Han var klartil å overta gården, sa han.

Han var så tynn og slengete.

Han ikke kunne drive en gård, tenkte jeg.

Men jeg kunne ikke gjøre noe. Det varjo hans rett.

Tok du den plassen som egentlig var min?

Kan jeg røyke her inne?

Javisst.

Hva gjorde du?

Jeg dro.

Jeg dro den dagen jeg fylte 20. Jeg har ikke vært hjemme siden.

Det var som faen.

Jeg har ikke sett mora mi siden jeg var 20 år.

Lever hun ennå?

Jeg vet ikke.

Jeg har ikke undersøkt.

Takk for maten.

Hvor skal vi?

Om en ukes tid skal du ta bussen hjem til Oslo.

Det har vært litt av en sommer.

Men sånn er livet.

Ting skjer.

Og så må du huske å tenke.

Etterpå.

Du må aldri bli bitter.

Men det er lov å tenke.

Ja.

Skjønner du?

Husk å bytte tog på Elverum. Så reiser du hjem til Oslo.

Jeg gjør meg ferdig her, og så kommer jeg etter.

Høres det greit ut?

Ja, det er greit.

Nei. Det var ikke bra. Det var ikke som det skulle.

Senere spurte jeg meg selv igjen og igjen -

- om du allerede da visste at du ikke ville komme etter.

Om du alt den sommeren visste at det var siste gang vi møttes.

Er du våken?

Ja.

l morgen tar vi sjansen, og lar tømmeret dra.

- Franz kommer for å hjelpe til. - Fint.

Det blir noen barnelek. Det er mye tømmer.

Nei, vi må bruke øksa.

Er man makelig anlagt må man ta store sjanser iblant.

Løp, løp!

Fikk du faren min?

Fikk du år av mitt liv som jeg skulle hatt?

Far ble ved elven, med henne. Det er jeg sikker på.

Og Lars har nok aldri nevnt ham fordi han vil skåne meg.

Har du stjålet hestene?

Få på deg noen klær og pell deg ut hit igjen.

- Hvor skal vi? - Den elva vi tror er vår?

Den renner herfra inn i Sverige på egen hånd.

Den spør ikke noen om lov.

Den bare slanger seg rundt, helt uforstyrret.

Vi skal gjøre som elva.

Vi tar en tur til Sverige og ser hvordan det går med tømmeret vårt.

Det var som bare faen.

Det er lav vannføring. Det er derfor man vanligvis fløter om våren.

En, to, tre!

Ser du den solflekken der nede?

Det er Sverige.

Førstemann til Sverige? Kom igjen!

Gjør det veldig vondt noe sted?

Bare litt i sjela, kanskje?

La det synke, Trond.

La det bare ligge.

Du kan ikke bruke det til noe.

Trond?

Trond!

Jeg har deg.

Går det bra?

Kom igjen!

15.45-toget fra Elverum har nettopp kommet inn på spor 4.

Jeg møtte toget fra Elverum hver dag den høsten.

- Er det deg? - Ja, det er det.

Nå ble du overrasket, hva?

Ja, det kan jeg ikke benekte.

Hei, pappa.

Hei, jenta mi.

Jeg har ringt alle kommuner i ti mils avstand for å finne deg.

Eller enda flere. Jeg har holdt på i ukevis.

Så kom jeg på å lete her, i Norge.

Du harjo ikke engang telefon.

For faen!

Du kan skru av motoren nå.

Her var det fint.

Jeg tror det skal bli fint, med tiden.

Ville du ikke atjeg skulle komme?

Kanskje du bare vil være i fred? Det er vel derfor du er her ute.

Og så ...

... kommerjeg kjørende ved daggry til gården din og forstyrrer deg.

Jeg har endret mitt liv.

Jeg måtte det, etter ulykken.

Hvordan har du det egentlig?

Jeg har det bra.

Dagene går. Jeg har en nabo jeg kommer bra overens med.

Vi hjelper hverandre når det kniper. Det er mest han som hjelper meg.

Jeg hogger ved og snekrer og går tur -

- og leser forskjellige bøker.

Mest Dickens.

Du leste alltid Dickens.

Det er til oss alle tre. Det er fra far.

"Takk for tiden vi har hatt sammen. Jeg ser tilbake på den med glede.

Men det er en annen tid nå. Det kan ikke hjelpes.

Jeg kommer ikke hjem mer.

I en bank i Karlstad i Sverige harjeg penger til gode -

- for tømmeret vi felte og sendte nedover elva.

Jeg har skrevet til banken, som vil gi deg pengene -

- når du viser legitimasjon og fullmakten jeg har lagt ved.

Lev vel."

Tømmer?

Jeg forsto ikke at Dickens hadde skrevet boka.

Jeg trodde det var en egen type bok som bare vi hadde.

Og så leste du høyt fra "David Copperfield".

"Om jeg blir helten i mitt eget liv, -

- eller om den rollen vil bli spilt av en annen får tiden vise."

Jeg syntes alltid at den innledning var så nifs.

At vi kanskje ikke nødvendigvis spiller hovedrollen i livet vårt.

Så forferdelig.

Som en slags spøkelsesliv, -

- der jeg ikke kan annet enn å se på den som har tatt min plass.

Jeg visste ikke at du tenkte sånn.

Det har du aldri sagt.

Nei.

Hun aner ikke hvor ofte jeg hartenkt det samme, -

- og vært nødt til å lese videre, stiv av skrekk.

- Wermlandsbanken. - Ja, men det er ikke her.

- Fryser du? - Nei, jeg fryser ikke.

- Det er ikke her. Vi må spørre noen. - Men det må jo være et sted her.

- Her var det pent. - Vi kan ikke bare gå rundt sånn.

- Vi må spørre noen. - Vi finner det sikkert.

Ja, til slutt.

Unnskyld? Wermlandsbanken.

- Hva? - Veien til Wermlandsbanken.

Vet du hvor den er? Er du dauhørt?

- Hva? - Er du dauhørt?!

Vil du ha en på kjeften?

Jeg tok et valg da jeg lot være å slå mannen i Karlstad.

Hadde jeg slått, hadde jeg blitt en annen mann.

Da hadde livet tatt en annen vei.

- Var det ikke noen konto? - Jo, det gikk fint.

Jeg fikk pengene, men det var bare 150 kroner.

Virker ikke det temmelig lite?

Hvor mye kan man egentlig tjene på sånt tømmer?

- Jeg aner ikke. - Så fikk vi oss en tur sammen, da.

Vet du hva det morsomste er? Vi må bruke pengene her.

Vi kan ikke ta dem med til Norge på grunn av valutarestriksjoner.

Kom da.

Hei. Vi skal ha en dress.

En sånn, til han der.

Av med jakken.

Går det fint, Trond?

I det øyeblikket føltes alt bra.

Dressen var fin. Byen var fin.

Og vi bestemmer selv -

- når det skal gjøre vondt.

Tekst: Tron Furu Scandinavian Text Service 2019